Har du et enkeltpersonforetak eller en liten bedrift? Bla bla bla bla bla. Fiken. Superenkelt regnskap. Hallo. Vi i Alente har noen raske spørsmål til deg. Liker du å se gode filmer og serier? Føler du noen ganger at du har sett alt? Drømmer du om å kunne veksle fritt mellom ulike streamingtjenester? Bytt til fleksibel TV og streaming med Alente og varier dine streamingtjenester hver måned.
Enklere. Raskere.
Du lytter til Ukraina-podden, en podcast fra Nettavisen. Jeg heter Anders Stoner Fosse, og jeg er journalist i Nettavisen. I dag sitter jeg her med min kollega, Nettavisen-journalist Thomas Bløndal. Velkommen til Ukraina-podden. Takk skal du ha, takk skal du ha.
Som sagt, vi er begge journalister her i dette visen. Forskjell på oss to er at der jeg har sittet på kontoret her i Oslo og rapportert fra krigen herfra, så har det jo vært ikke bare en, men to turer til Ukraina.
Og på grunn av sikkerhet og sånn, så får jo ikke vi kollegaer vite noe om disse turene på forhånd. Plutselig er du bare borte i noen uker, og så er du tilbake. Og når jeg åpnet den første videoen fra forrige turen du var på, så tenkte jeg, ok, jeg har vært i Kiev, jeg har vært i Lviv, som er på grensen til Polen, og så er du i, altså på Krofsk,
som de fleste av lytterne våre sikkert kjenner til, men det er altså denne byen som de russiske styrkene akkurat nå bare er syv kilometer unna, og det omtrent det samme når du var der.
Hvordan var det å besøke denne krigsseriedebyen? Veldig spesielt. Det var første gangen jeg også var så tett på frontlinjen. Så jeg er jo heldig å reise med folk som tar sikkerhetsvurderinger, som gjør at det er ikke trygt, det er aldri trygt, men så sikkert som man kan få. Men det er klart det er spesielt vi...
Kjører på sammen med Veteran Aid Ukraine som skal overlevere droner til noen bataljoner som kjemper i Pokrovsk. Så vi kjører sammen med en sikkerhetsansvarlig til utsiden av byen. Der møter vi denne bataljonen som skal ta imot dronene, eller i hvert fall noen av de.
Rett på utkanten av byen er det en nedbomba bensinstasjon. Så det er ut av bilene, hilse, og så er det, ok, nå må vi ha på skuddsikker vest, nå må vi ha på hjelm, så går vi gjennom, så får jeg en turnike i hånda, ok, hvor på kroppen skal du ha den? Og så går vi gjennom, der skal jeg ha den på kroppen, der skal jeg ha den på kroppen, så hvis noe skjer, så vet vi hvor turnikeet er, og hvor nær og når det skal brukes. Og så...
Pulsen øker jo så klart litt. Kjører inn i byen, men ikke på hovedveien. For den er sprengt. Den ble sprengt for en halvannen måned siden når jeg var der. Så har de bygd en ny vei. Sånn liten grusvei som er ikke behagelig å kjøre på. Men det er ikke det som er det store problemet. Men så kjører man forbi så ser man jo helt nedbombet hus i ruiner.
Og så kom man inn til en by som hadde på starten av året nærmere 80 000 innbyggere. Jeg får beskjed at nå er det under 1000 sivile mennesker igjen. Så det er litt sånn spøklesaktig, for det er et par biler. Men du ser jo ikke folk i gatene, for det er bare ruiner overalt. Etter hvert som vi kommer inn der, så begynner det å komme litt innkomne artilleri i nære området. Jeg vet ikke hvor nærme det var, fem meter, en kilometer, to kilometer på en måte. Men veldig spesielt.
Vi kan faktisk ta og høre litt av disse artillerismellene her nå. På Krovsk, en by øst i Kraina, er det nøydaglig angrep av Russland. Frontlinjen er bare et par kilometer unna bykjernen. Vi kan bare vide rundt. Alt rundt.
I januar var dette en by som hadde over 70 000 mennesker fylt rundt seg. Nå er det kun under 1000 sivile jent som befinner seg i byen, sammen med et par tusen soldater. I jemne mellomlom så hører vi artilleriet skyte seg. Så løper han ned og løper. Så mens du står og prater med disse soldatene, så smeller det i bakgrunnen. Du snakket om at du hadde litt sånn høy puls og...
Var du redd på noe tidspunkt?
Jeg vet ikke om jeg rakk å bli redd for det Når man er på en sånn tur, i hvert fall for min del Så sikkerheten kan ikke jeg ha ansvar for De vurderingene kan ikke jeg ta Jeg får beskjed om hva som har skjedd Og litt sånn hvilke vurderinger de som har ansvar for sikkerheten tenker å ta Og så er jeg veldig heldig som kan trekke meg på et tidspunkt Jeg er der i korte perioder Så jeg er jo utrolig heldig Men det er klart det er høyriskområdet
Men jeg må liksom bare Hvis jeg skal drive og tenke på hva som kan skje Hva som vil skje og sånne ting Så får ikke jeg gjort jobben min Jeg skal gjøre intervjuer Jeg skal ta bilder Kanskje ta noen stand-up hvor jeg står foran kamera og snakker selv Så hvis jeg driver og er redd og tenker for mye da Så stumbler jeg med ordene Og det blir bare krøll og intervjuer blir dårlig Og da kommer jeg derfra Dra hele veien dit Og så kommer jeg med dårlige intervjuer og sånne ting Det går ikke
Så jeg må bare tenke på den beskjeden jeg får. Ok, her kan vi være i 15 minutter, og så må vi bevege oss videre. Og da har jeg 15 minutter på å gjøre jobben min, og det er det jeg må fokusere på. Og så plutselig så hører man litt alleri, og så ser man kanskje litt rundt, men man prøver å bare fokusere på jobben, og så har jeg heldig som har folk som tar vurderingen når vi må videre og hvor vi kan stå. Og så var vi ekstra heldige den dagen jeg var i Pokrovsk, for det var overskyet, så var det mindre risiko for disse FPV-dronene, som kanskje er
den store risikoen, eller spesielt store da, når vi er så tett på fremtiden igjen. Ja, fordi han er en du intervjuer og snakker jo om dette, med at hvis det er blue skies, som han sier, så kan russerne se denne kolonen. Det var tre biler, forstår jeg. De kan se det med rekogniseringen, tror du? Ja, det var vel to biler fra de jeg var med fra, og så var det jo en tredje bil med soldater fra...
bataljonen vi møtte. Så er det sånn, du står rundt, det er ødelagte bygninger, ødelagte universiteter, skoler og overalt rundt deg. Og så plutselig er det en eller annen
litt eldre fyr på sykkel liksom, som har blitt igjen da og det er litt som de sa da, det er kanskje ikke så veldig mange grunner til at man velger å bli igjen enten har man kanskje levd hele livet ditt her, man nekter å flytte på seg dette er hjembyen, ingen skal ta fra meg hjembyen, ikke Russland, uansett hvor mye de bomber rundt meg enten har man kanskje en viktig jobb, man jobber som lege, eller har en annen viktig for at man må beholde en annen form for viktig jobb man har da
Eller så venter man potensielt på at Russland skal ta over. Og de kan lekke informasjon til russerne, så de er med litt sånn. Vi kan oppholde oss i områder kort tid av gangen, for hvis noen ser oss og sånne ting, hvis de er åpne på gata og lekker informasjonen vår, så ja, kanskje ikke de klarer å sende en drone, men da kan de skifte artillerisystemene sine mot oss, og det er en måte...
Mange hensyn å ta, og jeg er jo veldig glad jeg slipper å ta det, og har gode folk som kjenner til dette, for det var veldig nytt for min del. Men når det atterlig smel, når du hører det på opptaket, så tenkte jeg bare sånn en ting, og det er, altså, dette får du lov til av Gunnar Stavrum, å dra ned det. Ja, altså jeg...
Har en enkel dialog med de hjemme. Jeg rapporterer inn hver morgen og hver kveld, og hver gang jeg går inn i et høyriskområde, så gir jeg beskjed om at nå er jeg her og her. Kanskje jeg får vente tid når jeg er tilbake, men jeg sier alltid at jeg beskjed så fort jeg er ute av et høyriskområde. Så jeg er som sagt veldig heldig. Jeg bestemmer selv hvor jeg vil gå. Jeg kunne trekke meg når som helst, hadde jeg reist meg, sånn at...
Det er jo en annen situasjon enn ukrainere som ikke har noen sted å dra, og som er der hele tiden. Jeg er der.
Korte tider, korte strek av gangen, for sikre rett vurderinger. Så denne turen, hvor man har vært i disse høyryksområdene, var litt forhåndsplanlagt, så klart. Men også, man gjorde justeringer underveis, hvilke steder man dro, ikke dro. Jeg skulle blant annet til Kupiansk, som også er en by hvor det er høy russiske aktivitet. Hvor er den igjen? Den er like nord på Krask, litt øst for Kupiansk.
Krematorsk Men der Rett etter jeg dro var det masse grep Men der ble det drept seks personer Kvelden før Så da var det veldig mye som ble bestemt Eller fikk beskjed om at her bør vi egentlig ikke dra Sånne vurderinger ble gjort underveis Jeg fikk beskjed fra disse
som hadde med sikkerhet, altså noen fra det koreanske forsvaret, som hadde i kontakt med diverse brigader og bataljoner i de byene, og så sa de hva de tenkte, at her er det kanskje ikke lurt å dra, her er det litt sånne ting og sånne ting, og så fikk jeg lov til å si ok, da hører jeg på dere, som jeg stort sett alltid gjorde da. Og da dro vi for eksempel ikke til København.
Men du snakket med noen overlevende fra dette, og med ditt barnesykehus. Dette er jo det angripet fra i sommer, der det er en ganske kjent video fra nabobygget som fanger opp det som beviselig er et russisk KH-101-missil i det det treffer sykehuset. Jeg tror lytterne er klare å visualisere det bildet der, det utsendelsesbildet.
Det er jo ganske berømt. Men, ja, russiske myndigheter, tross billigvis har noe påstod at det var NASAMS, altså det norske luftvannssystemet fra Kongsberggruppen, som traff sykehuset. Men det er jo da tilbakevist av Bellingcat, for eksempel. Men hvordan var det å møte to av de overlevende fra det angreppet?
Jeg møtte jo en som var pasient, som da var 16 år gammel da grep inn traf, som bodde på Okmandit sammen med moren på toksologiavdelingen, som er den delen av sykehuset som betraffes i Tarest. I tillegg så traff jeg to leger som også var på sykehuset den dagen. Og det...
På et generelt vis vil jeg si at de ukrainierne jeg møtte, tversover, altså ekstremt tøffe og modige folk, om du er sivil, frivillig soldat, altså en litt annen mentalitet på å takle tøffe ting enn kanskje nordmenn da, på et veldig, veldig generelt basis. Så møtte jo da moren som hadde datteren sin mors,
på sykehuset når de ble angrepet. De dro til bomberom da det første missilet traff nær en T-banestasjon like ved sykehuset.
dro i bomberom, og så ble jo avdelingen de var på truffet. Og da var de i bomberom sammen med 15-20 pasienter og foreldre sammen der. Og på et tidspunkt så begynner taket i bomberom der å kollapse. Og moren, sammen med andre foreldre, måtte holde taket oppe fysisk med hendene for å hindre at det kollapset på dem og på barna sammen.
Og det er jo kjempestert. De klarte heldigvis å komme seg ut. Men de snakker om det for å se bilder og video av det de opplevde. Det er jo traumatisk og helt jævlig. Det er et barnesykehus. Det var 627 barn på det sykehuset da angrepet skjedde 8. juli. Og de forteller jo at
Om forferdelige scener, panikk, kaos, røyk og blod. Pasienten mistet jo legen sin. Så henne henge ut av et vindu. Blod og fortalt at de hørte henne skrike som det siste barnet. Var det som hjelpe meg? Men hun overlevde det ikke da? Ja, nei det er rystende. Og du snakker om de modige. Men noen av disse befant seg bare som sagt på et barnesykehus. Noen var pasienter, noen var på jobb.
Og ja, likevel. Så ser man aldri trygg når man er der nede. Nei, og det var det et godt eksempel på, var på vei til en by tett nær den russiske grensen. Det ligger bare 80 kilometer fra, så møtte vi en mann som er styrer av den militære administrasjonen for Harkivregionen.
Og da spurte jeg jo litt om det, hvor trygt er det i Ukraina med tanke på at noen ønsker å sende norske ukrainske flyktninger tilbake der det er beviselig trygt, for å høre litt.
standpunktet på det. Da delte han Ukraina opp i tre deler og sier at det er ingen steder i Ukraina som er trygt. Selv helt vest i Ukraina, det kan treffe missiler når som helst måte, og du er jo aldri helt trygg, selv om, ja, du er kanskje...
800 kilometer fra nærmeste frontlinjen, helt vest i Ukraina, eller hvor langt det er. Men fortsatt, du er jo aldri trygg, og flyalarmene går jo masse der også. Og jeg traff jo noen tidligere i sommer, var det vel i juni-juli, hvor jeg traff noen i Lviv, som mistet en venninne som bodde i en boligblokk, som ble truffet, hvor jeg tror åtte personer ble drept. Så det er liksom...
Du er ikke trygg, og man kan ha uflaks uansett hvor i land man er. Du må jo ta noen forholdsregler når du skal legge deg om kveld, har jeg sett. Ja, men ta visse forholdsregler. Man prøver liksom... Hvis senga er nærme vinduet, så prøver man å flytte det. Man kan ofte ta noen...
Puter bagger som beskytter nærmest vinduet. For du måtte beskytte siden du sov på. Jeg har en bagg pakket og klar, så jeg kan ta den løpe i bomberom, hvor jeg da har det mest nødvendige. Altså pass, jeg har lite medkit, jeg har vann, og så videofotosjonalist så har jeg jo kameraene med meg. Og så...
blir man jo litt som ukrainerne vant til disse flyalarmene, og man kan ikke løpe i bomberom hele tiden. Da hadde ikke jeg fått gjort noe av jobben min. Ukrainerne kunne ikke levd. Spesielt når man er i Østerlandet, da går det jo hele tiden. Så man må, rett og slett, de har jo masse telegramkanaler og andre ting hvor de liksom sier hvorfor flyalarmen går, hvilke trusser som finnes, og så er det jo deltidende regioner, så man må på en måte ta...
Og så er jeg jo heldig som er med folk som tar mye av disse vurderingene for meg. Sånn at jeg slipper å løpe inn i bomberommet hele tiden. Fordi da hadde man hverken gjort mye på dagen eller sovet mye på natten. Og det er...
Ja, man må bruke det teamet godt mens man er der. Akkurat nå så bare gikk jeg inn på Air Raid-kartet. Og det går jo i hele sørøst-Ukraina akkurat nå. Så mens vi sitter og spiller inn dette. Så jeg husker at Tore Mordag, han satt jo på en kafé i Kiev, var det vel, og snakket med
En soldat og intervjuet han om krigen. Og så i det flyalarmet går, så skvetter jo Tormod til, for det var hans første tur der også. Mens alle andre rundt bare sitter og drikker kaffen sin og livet går videre på absurd vis. Jeg husker, altså, jeg var på min første tur i Ukraina i sommer. Første stoppsted var Lviv, helt, helt vest i Ukraina. Første natten krysser grensen veldig sent, så jeg er på...
hotellet to-tre tider på natta. Jeg ligger en halvtimes time i senga, og så går flyalarmene. Og da, som første gang, så er man veldig forberedt på en måte. Hadde pakket begge sånn, spratt opp, ned i bomberom på under fem minutter på en måte. Ja, det her var det ingen andre. Det var det tomt, og så kommer det noen lysne ned etter hvert, kanskje bare, ok, nå samles vi og sjekker at alt er bra, men det er liksom, man gjør ikke det. Man drar ikke bomberom
spørs hvor i landet man befinner seg, men bare fordi flyalarmene går, så er ikke det grunn nok til å søke tilflukt. Man må sjekke hva det er, hvorfor alarmene går, fordi at denne alarmen går hele tiden, eller veldig ofte da, om veldig mange steder i landet.
Du snakket også med soldaten Alex, som vel var sjøføren din der nede når du skulle til Pokrovsk. Vi kan høre litt av hans historie. Siden 2014 har jeg bare løst dem. De ble dødt i aksjon. Tre ganger har han selv vært nær døden. Den siste gangen var i oktober siste år, 2023. Artilleriet skjelde...
Ja, som han sier, eller prøver å forklare artillerien det slo ned så nærme der han satt at han kunne merke at hjernen hans flyttet seg i hodeskall
Ja, Alex er nå instruktør, og han har kjempet siden 2014, og har da opplevd krig gjennom ti år nå, og har, sånn som jeg forteller selv, hatt tre nære døden opplevelser, og den siste var jo da tidligere i år, var det vel, hvor et missil treffer to meter omtrent fra hans posisjon, og
Ja, hjernen dunker i hodeskallen, som gjør at han må tilbringe tre måneder på sykehus, hvor han måtte lære å gå på nytt, lære å snakke på nytt. Og etter de tre månedene, hva gjorde han? Jo, han returnerte tilbake, stilte seg til disponibel til forsvaret og jobbet igjen. Og det er litt den ukrainske ånden. Altså, man går gjennom noe traumatisk, noe helt jævlig, og så stiller man opp neste dag igjen.
og liksom gjør jobben sin bidrar som frivillig gjør et eller annet da og det er liksom man bare takler en sånn jævlig situasjon som krig er krig er helt jævlig det påvirker alt og alle uansett om hvor man hvordan man bidrar i krigen eller ikke så påvirker alle strømmen går
Bomber slår ned flygene med gård Alt påvirkes av dette Men de bare Keep on going på en måte Det er en sånn Entmer
Veldig prisverdig. Jeg ville tenkt at hvis vi nordmenn var i samme situasjon, så hadde vi stått og skråket av full lungkapasitet. Hjelp oss, hjelp oss, ser ikke hva som skjer. Hjelp oss, hjelp oss. Mens der så er det første jeg møter overalt der. Takk for at du er her. Takk for det Norge bidrar med når du finner til det norske. Takk, takk, takk, takk. Og så kanskje på slutten av samtalen, hvis dere har noe mer, vær så snill. Hjelp oss.
Du møtte jo også Rikardas, en mann som i likhet med deg dro til Pokrovsk med en leveranse, men som i motsetning til deg ble truffet av et missil. Han snakker jo til deg om, han spekulerer jo at det er, hva skal man kalle det, svikere på ukrainsk side. Fortell litt om det. Ja, det var som jeg nevnte tidligere om at
For eksempel på Krosk, hvor den kanskje er under 1000 sivil igjen av de omtrent 77 000 som bodde der i starten av året, så er det kanskje ikke så mange grunner til at man blir igjen. Enten er dette hjembyen, er nektet å flytte, kanskje er det alder. Så har man kanskje en prorussisk side ved seg som gjør at man kanskje bare ønsker at han skal ta over, og da kanskje lekker man informasjon om hvor soldatet befinner seg, lekker informasjon om materiell og andre ting.
Denne Rikardas, som er fra Litauen, frivillig, dratt til Ukraina to-tre ganger i måneden siden fullskalige invasjonen for å bidra som frivillig, levere utstyr og annet ting, ble jo truffet av et missil i Pokrovsk i sommer, fikk granatsplinter i beinet,
var jo da med andre frivillige og soldater som fikk kjapt hjelp de fikk på tunike og noe bandasje og tok han til militærsykehuset i Pokrovsk Rikardas fysiel han følte seg fin han følte han hadde bevegelse i beina han kjente beina
Og så kommer han til sykehuset, og de sier at du skal operere, ifølge han. Det blir ikke tatt noe x-ray, det blir ikke tatt en konsultasjon av andre leger eller noe, men de bestemmer at han skal operere. Og Ricardo sier han følte beina, det var greit. Så på vei til operasjonerommet sier han, ja, bare ikke ta beinet ditt da.
Og så våkner han opp, og gitt, der var beinet borte. Et veldig, som ifølge han, et veldig høyt og stygt kutt, langt over skadestedet, og helt unødvendig. Som man da tror er en prorussisk lege, som ikke har gjort de sjekkene man skal og trenger før man gjør en amputasjon, men bare bestemt over å kutte beinet for å få litt goodwill hos russerne. Og så har jeg snakket med
I tilfelle de kommer til Ja, eller i tilfelle I deresønne når Russland tar over På Krosk blant annet, så har de litt goodwill At se hva de har gjort Og da potensielt Gjør denne legen kanskje andre ting Informasjon og så For å ha litt goodwill Hvis Russland tar over byen og styrer byen Og kanskje håper På at det skjer
Så har jeg jo snakket med kirurger ved blant annet Okmendyt og fått en liten liste av protokoller over hva som skal gjøres før man amputerer, og spesielt utlandske før man amputerer utlandske. Og da virker det mye å stemme det Rikardas hevder at det er en viss sjekkpunkt som man egentlig må gjøre eller bør gjøre før man amputerer noe.
Og ifølge Ricarda så er ikke det fullt punkt å prikke. Det ligger potensielt noe i da. Så han er gamle syklisten som du så. Kanskje han er en såkalt tyster? Kanskje. Eller kanskje bare er han bare har bodd der i hele livet og ønsker å bo der. Man vet jo aldri, og ikke beskyller folk så mye, men det er liksom... Byen er helt ruiner. Så...
Man har ikke så mye god grunn til å bli en på en måte. Men når det er sagt så er det, før jeg noen gang dro, så har jeg intervjuet noen som
Jeg har prøvd å evakuere folk som har bodd i byer som blant annet på Krask, som har byer i frontlinjen, byer som blir ødelagt og sånne ting. Og det er, kanskje som er litt den ukrainske ånden, den staheten, at dette er hjemmet mitt. Ingen skal få meg vekk fra hjemmet mitt, om Russland bomber eller ikke. Her bor jeg, og det endrer seg ikke ved at Russland ønsker å ta over landet vårt. Det er liksom...
Det betyr bare i form av at jeg velger å bli igjen i en sånn situasjon, betyr ikke at man er pro-russisk på noen måte, men det kan være...
enkelt da. Ja, vi hadde jo besøk av Kurt Eriksen medik i sanitet heter det på norsk som hjelper å evakuere i Bakmot og da var jo Wagner-gruppen 150 meter unna når han omsider for liksom gammeltekte par ut av kjellerne så det er
Det er en stad, og det kan godt hende vi hadde hatt noen av de i Norge. Ja, absolutt. Det er hjemme dems da. De ser ikke noe grunn til å flytte, håper jeg. De ønsker jo å bli. Det er hjemme dems, det er det på det livet. Vi kan stelle kanskje bønder og andre ting. Det er jo mye av det i Ukraina. Det er der man har levd sitt til sitt. Det er vanskelig å flytte fra det. Mange ser kanskje ikke en mulighet
utenom akkurat det de har gjort hele livet da for de vet ikke hvilke hjelp de vil få hvis de blir flyttet tatt andre steder, hva skal de gjøre av seg, hvor skal de gjøre av seg det er jo en vanskelig situasjon Nå har det vært to turer til Ukraina, kunne du, altså, har du tenkt å dra ned igjen en gang til? Ja, absolutt, så nå
Det hjelper jo å være der nede og møte folk face to face, snakke med folk. Da får man jo flere kontakter, forstår landet bedre, kulturen bedre. Krigen pågår jo fortsatt for fullt, så det er absolutt mye å lage journalistikk på det fortsatt. Så jeg vil gjerne ned igjen. Jeg har jo fått mail fra...
som er sånn, hvorfor snakker dere ikke med ukrainer? For de mener jo noe helt annet enn det som kommer frem i media. Og da er det ekstremt deilig å kunne sende videoer, sånn som for eksempel det du har vært nede og laget nå, og si det.
Du, vi er faktisk der nede og snakker mer. Ja, det er jo viktig. Det er jo der det skjer. Så det er absolutt viktig når man får muligheten til å dra ned og lage sånn stikk og gripe den. Og det er takknemlig for at jeg har fått lov å gjøre det. Og at folk er villige til å dele historier som kan være vanskelig. Altså det er jo...
Det er jo ikke mye gledehistorie som kommer derfra. Det er jo ofte personlige tragedier, og det jeg ønsker ofte er jo de menneskelige historiene, å få ansikter på folk, dette skjermet, enten du er soldat, sivil, frivillig, eller hva enn du er. Så det er jo takknemlig for at folk er åpne om ting som er tøft, enten du har mistet et bein, vært på et sykehus som har blitt bombet, trenger transportasjon, kjemper i krigen, kjempet i krigen, altså det er...
Det er jo tunge stunder i livet deres som de velger å dele med verden. Takk til dem for at jeg får muligheten til å fortelle denne historien deres. Og alle disse historiene kan du finne lenke til i denne episodebeskrivelsen. Så kan du se alle reportasjene fra Thomas i Ukraina. Thomas Bløndal, tusen takk for at du gjestet Ukraina på denne her i dag. Tusen takk for at jeg fikk være med.
Vi avslutter denne episoden med enda et lille klipp fra en av dine reportasjer. Dette er fra når du sitter i bil på vei til Pokrovsk, og sjåføren din, Alex, som forteller at han har mistet 50 venner i denne krigen siden 2014, han setter på denne sangen her. Nei, da er det helg! Det ser godt ut, og spiser bare igjen. Litt godt etter nå.
I natt drømte jeg at jeg spiste verdens største marshmallow. Da jeg våknet, var puta borte. Der fikk du kjulelite til verdens aller verste vitser av Marius Horn Molaug. Fortsettelsen kan du strømme når du vil, kun hos Fabel. Kom i gang på fabel.no og prøv gratis i fire uker.
Fabel, litt til oss.