‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut
9/17/2023
Peter Warren | Sterke Inntrykk Fra Kiev og Frontlinjen i Ukraina, Døden, Russisk Kanonføde, Droner

Peter Warren, en tidligere elitesoldat og investor, deler sine sterke inntrykk fra en reise til Ukraina hvor han leverte humanitær hjelp. Han beskriver gravplassene, luftvernssirener, den russiske taktikken og den sterke oksytosin-effekten han opplevde med soldater i fronten. Warren reflekterer også over døden, krigens brutalitet og det å ha en robust portefølje i usikre tider.
Transkript

Det var veldig godt å ha deg tilbake her. Takk for invitasjonen. Vi er jo like brune, ser det ut som, så det ser ut som vi nyter dagene begge to. Jeg er jo mye ute. Jeg er jo generelt mye ute i skog og mark. Er du mye ute, selv om det er dårlig vær, så virker det som

Om det gjør noe med pigmentene, jeg vet ikke. Du kan jo ligge under parasoll, og det kan være oversida, og det blir fortsatt brun. Ja, det er sant. Så det hjelper bare å tilbringe tid ute. Du jogget i dag tidlig og syklet litt. Jeg mistenker at auto-opptaket ditt er laget over midt. Jeg skal faktisk gjennomgå en hjertetest nå i ...

i september som stresstest av hjertet, så vi får se hvordan ting er. Av rene skjærhet eller noe? Nei, jeg var på skitur. Nå er det vel tre år siden. Jeg går en del på ski på vinteren, og akkurat den dagen, det var vel den eneste gangen på den vinteren hvor jeg hadde tatt tog og gått av på stryken, for ellers så pleier jeg å ta den videre opp til grua, og så...

Det er en sånn minibus som tar deg til Milla, og så går du derfra tilbake. Men jeg vet ikke hvorfor det var...

Det var stryken denne dagen her, og så hadde jeg gått på Movatn, så jeg har gått på langt fremme, og det er ikke lurt når du kommer til stryken, fordi de som er bakerst i toget, de kommer først ut av stasjonen, og det betyr at du kommer sist i spor, rett og slett hvis du er først. Så jeg tenkte at dette er helt håpløst, så jeg får bare gå bak i her til. Fordi det er litt sånn 7,5 kilometer oppover, det starter med det.

Og så la jeg meg bak der, men så vet du hvordan det er, akkurat den dagen begynte jeg å gå forbi folk, bare der hvor det selvfølgelig var mulig.

Jeg reagerte blant annet på at jeg gikk forbi folk som jeg tenkte, disse her ser jo utrolig sprek ut, men jeg tenkte, da digger det vel ikke, siden det er kø oppover her. Så kommer du til en flate, jeg tror det heter Stålmyra, en sånn flate, så er det en liten nedadbakke, og så er det en bratt oppadbakke, hvor det er ikke mulig å gå annet enn fiskebein. Så er jeg to tredje eller tre fjerde opp den bakken,

og så skjer det noe. Da kjenner jeg at nå skjedde det noe. Så jeg sier, oi, nå skjedde det noe. Og så klarner det. Du ser bare at synet ditt går helt inn, nesten som mørkt. Og så klarner det opp igjen.

Og så ser jeg det står noen folk på toppen av bakken som driver og puster ut, så ser jeg på dem de ser på meg, men det ser ut som de har ikke merket noe. Så jeg fortsetter sånn forsiktig oppover mot dem, og så prøver jeg å rasjonalisere at

Det er sikkert 400 mennesker bak meg i sporet, og blant dem, statistisk sett, så må det være sykepleiere og leger. Så jeg blir godt tatt vare på. Går jeg ned her, hvis dette her er det verste, så jeg tror jo egentlig at det er hjertet som svikter. Men så fortsetter jeg å gå, uten å...

uten å pushe meg, men det føles gradvis bedre og bedre. Det var ikke sånn at jeg følte meg uvel heller, det var bare den der, plutselig så gikk liksom ting stoppet opp, rett og slett. Aldri opplevde noe sånt før, og så går jeg til Oslo,

tenker ikke så mye mer over det, men det går og mørrer og jeg nevner det for noen. Og så nevnte jeg det for en venn som er lege, det der bør det gå opp for sjekket. De gjør det for sikkerhets skyld. Og så, jeg kan ikke være så gærent, men så kom jeg på, jeg hadde jo pulsmålet på meg. - Ja, jeg ser klokka. - Ja, nettopp. Så gikk jeg inn og så fant jeg dette her på dataene, og der stupe pulsen til null. Går rett til null, og så kommer den rett opp igjen. Og så normaliserer den.

Det var jo rart. Så jeg går til fastlege, fastlege ser på det der, og jeg blir innkalt til hjertetest og sånn på diakonien. Men først de spør om er om hvordan målte du pulsen? Så sier jeg at jeg hadde en pulsklokke. Ja, men hadde du brystbelte eller hadde du den bare på hånden? Nei, jeg hadde brystbelte. Ok, da tok de det seriøst fordi jeg hadde sett utslag. Og så tok de noen blodprøver og sånt, og så ble jeg kalt tilbake igjen til en...

til en stresstest av hjertet. I stresstesten finner jeg ut at jeg har ekstra slag på hjertet, men at de ekstra slagene blir ikke, det er ingen korrelasjon mellom ekstra slagene og belastning, men jeg har noen sånne ekstra slag. Så går jeg videre derfra hvor jeg blir kalt til ultralyd.

Og i ultralyden finner de ut at jeg har noe som heter aorta arterose, og det er en klaff som ikke lekker i hjertet. Det var det samme som Kong Harald ble operert for et par år siden. Men det er ikke av en alvorlighetsgrad som tilsier at det er noe galt. Eller at det trengs å gjøres noe med en gang. Så nå er jeg på et sånt program hvor de sjekker meg regelmessig,

for å se om dette har utviklet seg. Og så i sommer, når jeg er ute og løper om morgenen, så føler jeg at jeg får melkesyre så utrolig tidlig. Og det er en bakke som jeg løper, og en drag hvor jeg løper opp, og flere ganger da jeg kom på toppen av den, så hadde hoppsiden danset horisonten, sånn som sjøgang i horisonten. Så jeg skjønte jo at nå, og jeg så jo på pulsmålerne at det var høyt,

Jeg skjønte ikke hvorfor jeg løp med så mye høy puls, og så var jeg tilbake og de sjekket om det var noen fortetninger eller noe sånt noe, dette var hva som fastlegget fant ikke det. Men det ga seg ikke, så jeg var tilbake en gang til, og da ga de meg noen antistaminer, som jeg da kunne ta, og en sånn inhalator. Men akkurat da, fordi de mistenkte at dette kunne ha noe med pollen å gjøre en av forpollen sine løper i skogen.

Men akkurat da jeg fikk det, så dro jeg på sommerferie. Da var jeg i et helt annet område, og da padlet jeg. Intrafikket er ved padling, og det er intrafikket ved sykling. Men når jeg kom tilbake, så fikk jeg egentlig ikke prøvd ut. Men nå merker jeg at kapasiteten er grei på det. Er det noen høyere intensitets øyeblikk hvor du kikket inn, eller?

Ja, absolutt. Jeg synes jeg løp sakte. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg hadde så høy puls når ...

Da går de om til en daffefart. Men akkurat da jeg skulle løpe bakker, så kjente jeg at jeg fikk melkesyre ti meter opp i en sånn bakke, så ville melkesyren komme. Jeg er vant til melkesyre, men ikke på den måten så tidlig. Så nå skal jeg ta noen blodprøver til uken, og så skal jeg til Bodø og holde et foredrag, og dagen etter der inn skal de stresse hjertet. Takk.

Det var artig. Jeg vet ikke om du har gjort en sånn test? Nei, men jeg tok et sånt ototest da jeg var yngre, men jeg har gjort veldig lite tester, men det er morsomt, for han der legen Basim har jo spurt om vi skal ta en sånn full helsesjekk på meg, hvor vi går gjennom alle de syke greiene jeg driver med. Det høres veldig gøy ut, så tenkte jeg, faen, ble jeg stresset. Tenk hvis det bare dukker opp, bare sånn, du har

Du har liksom mentaliteten du kjører i med kroppen til notter, ikke sant? Ja, men jeg er faktisk også redd for en sånn fullsjekk. Jeg vet ikke om jeg vil ha svaret på den, men akkurat dette her kan jo være greit å sjekke. Men på de der stress-testene så gjør du på en sånn ergometersykkel, hvor du varmer opp litt først, og så hvert minutt så øker de da belastningen.

Og det er klart at du kjører på på den der. Nå er jeg stykket uti der. Dette foregår på et legekontor, eller på et kontor på Diakonium, så er det mulig å åpne vinduet.

De åpnet vinduet og så er det lov å stå, tror jeg. Ja, men helst ikke, fordi da kan den bikke. Nei, jeg skal klare det der. Så på 350 watt, tror jeg det var, så sier jeg at nå holder det. Nå holder det. Men det var morsomt, men det grymmer meg til neste, fordi du kjenner jo godt på det da.

- Det er for oss menn at vi egentlig ikke vil ha faseten, for vi har bare lyst til å ture og gå, og så dør vi på post. - Ja, faktisk. - Vi har ikke lyst til å bry oss selv, eller jeg tror mange menn kan kjenne seg at de har ikke lyst til å bry andre med sine problemer. - Veldig mye av det, og det er klart at hvis du har levd noen år, så har du kanskje opplevd noens sykdomsforløp som

som da ender med at de dør, og det er klart at det er en tankevekker det. Og Kjetil Hatlebrekke som du intervjuet, han var jo veldig klar på det at han ville ikke dø O2-snappene i morfinrus, altså gispenetteluft i en form for morfinrus, det å gjøre.

Det var ikke den måten han, som han sa første gang han var inne på det, var at jeg skal dø med støvler på. Og det gjorde han jo til gang, men det er en ting at jeg har en venn av familien nå som

som er veldig svak, 90-årene og veldig svak. Det er rart hvordan det er. Hun er på et pleiehjem hvor det er godt betjent, det må jeg si, og ingenting å utsette på det, men fra du kommer inn, hvis du da blir inaktiv, altså kognitiv,

innaktiv og selvfølgelig også fysisk, så er det skremmende hvor fort ting forverrer seg rett og slett. Da hun kom inn så var jeg der og da møtte disse som hun spiste med og alt mulig sånn, og det var en gruppe der selvfølgelig innenfor en avdeling, og på bare noen måneder se hvordan samtlige

har forverret seg, sagt rett ut, det er ganske skremmende. Nå skal det sies at hun som jeg kjenner og som jeg besøker, hun kan ikke få sagt nok godt om både stedet hun er og folkene som er rundt henne og pleiene hun får og maten hun får og alt, så hun er stor fornøyd og ære være henne for det.

Men det er skremende også. - En ting som jeg frykter med min egen, det er en ting med, det må jeg si, takk til du som satte opp denne praten med Kjetil Atlebrekke, som er fire timer vi hadde her, du hadde intervju med han i din podcast, du kjente han gjennom mange år. - Ja, jeg kjente han i 15 år. - Var det begravelsen hans også? - Ja.

Nå har vi ulenedsettelse på fredag. Det er jo også sånn typisk menn døme støvler på, en god måte å si det på, at man dør på post, man har ikke lyst til å være i en liten rusland, og det er jo en ting jeg frykter enda mer enn dette her igjen, med min egen spesielt, er jo

hvor fryktelig det må være å miste sine nærere mentalt mange år før de dør med den demensbiten, synes jeg er en sånn zombieaktig greie som jeg bare frykter mer enn noen annen form for lidelse. - Jeg har ikke opplevd det. Heldigvis. Jeg har opplevd brådød da min far døde i en ulykke, og min mor da

Da bodde jeg på sykehuset med henne de siste 48 dagene hun levde. Varm takk til Bærum sykehus for det, som la til rette for at jeg da kunne være der, så jeg flyttet rett og slett inn. De var helt supere. Selvfølgelig ble hun stadig svakere, men det kognitive forfallet som du snakker om,

Jeg har venner som har opplevd det med sine foreldre, og det må være ekstremt tøft. For det er tøft for de pårørende, for den det gjelder vet de jo ikke. Så det må være helt grusomt. Nå er vi jo inne i et mørkt spor her med døden som tema. Du har jo også vært jo...

i dagens næringsliv nylig med denne turen du gjorde til Ukraina, som jeg og mange andre har lyst å, sikkert blir det mange som kanskje ikke har lest artiklene hos oss som hører på her nå, er nysgjerrig på, men det er jo, for de som husker den forrige episoden du var her, så snakket vi mye om din barndom og ungdomstid og på vei inn i militære, yrkesmilitære karriere og så videre.

har jo opplevd døden på nært hold, på kanskje den mest grusomme måten også, i krig. Men denne turen til Ukraina, kan jeg gjette meg frem til at kanskje det nærmeste har vært en sånn, kanskje døden og den menneskelige grusomheten på veldig lang tid, kanskje? Jeg har vært eksponert for det tidligere,

altså mellom den militære karrieren og nå også til en viss grad, men det som var forskjellig med denne turen, når du er militær eller når du har den type oppdrag, så kan synsinntrykk og luktinntrykk, eller helt tatt sansinntrykk være veldig sterke, men det er som regel i en

en situasjon hvor du befinner deg og et mål du har å gjøre der og da noe du trenger å fullføre. Mens denne gangen så opplevde vi at fra første når du begynner å kjøre

østover i Ukraina, så ser du, altså passerer du, fordi det finnes så mange gravplasser nå, altså utenom kirkegårder, altså bare rett og slett plener og jorder som de setter av til dette, så det er jo det første er at du ser det, men

Det første som slo meg, hvor jeg kjente at jeg reagerte, det var i Kiv på Medanplassen. På morgenen hadde vi en time til rådighet før vi skulle...

bevege oss, og så er det en som sier at det er et hav av flagg der nede, det burde virkelig gå ned og se på det, vi representerer de fallende. For det første så gikk vi da ned en bakkebord hvor offrene, altså de som døde under opprøret, da

da den tidligere presidenten stakk av til Russland, ironisk nok, og befinner seg der. Men det opprøret hvor de skyter ned demonstranter, så du går ned der, det var en ting, men når du kom ned der, så var det litt vind, og så beveget seg alle disse flaggene som et hav.

Og jeg husker jeg sa, vi ser på et hav av sorg, og så går du ned, og så er det veldig ofte bilder ved disse små flaggene, bilder av vedkommende, og da kjente jeg at dette er annerledes, dette her, jeg var liksom uforberedt, jeg kjente på reaksjonen og tenkte at dette her er sterkt, dette er ordentlig sterkt, og

For å si det på den måten, etter hvert som vi beveget oss løstover, så skulle det bare bli verre. Det siste inntrykket, en av de siste tingene vi gjorde, var å besøke en gravplass. Da går Alexander rundt med kamera, da måtte jeg bare skille meg vekk fra han. Noen av de inntrykkene der, de...

Det er ikke mulig å være stor i ski, tror jeg. Så det er veldig annerledes. Hvis man hadde sett døde i gaten og den type ting, så har jeg slike ting sett før. Da er det mer en operasjonell modus.

mens når du har tid til å senke skuldrene et øyeblikk og ta inn over deg, så blir det annerledes. Og det merket jeg, fordi... Og dette var jeg på ingen måte forberedt på, fordi jeg har vært ute noen ganger tidligere også, men i uken etter så merket jeg faktisk emosjonelle svingninger

som jeg ikke har hatt tidligere. Tidligere har du kommet tilbake og gjort tingene dine, men det var tilknyttet den sorgen, de etterlatte som står ved gravene. Dette er folk som, de aller fleste er 20-25 år gamle, veldig mange i den alderen der,

Og da deres etterlatte som står der og forsøker å gjøre disse gravene så pene som mulig.

Det er sterkt, det er virkelig sterkt. - Er det størrelsesorden og omfanget av dette her tror du, eller er det at du er i en annen det eller og, eller at du er i en annen modus, at det tidligere har vært spesialoppdrag, den type ting, at nå ... Vet ikke om du kommer tettere på det i form av det oppdraget du gjorde her? - Jeg tror jeg kom tettere på det, fordi andre typer oppdrag,

så vier man veldig sjelden tid til den type ting. Det har jo høres kanskje merkelig ut, men jeg finner ro i å gå på kirkegårder. Litt som Kåre Wahlbrok, tidligere sjefsredaktør i DN og administrerende i TV2, han likte også å gjøre det og

rett og slett lese inskripsjoner på graver og den roen, men jeg gjør det på en måte i en tilstand av ro, og ikke en tilstand av sorg. Mens her var det umulig å unngå sorgen.

Jeg så på de andre, og de andre var jo da, hva kaller det på norsk, altså erfarne, veldig erfarne operatører, altså med militær bakgrunn, noe tilsvarende min. Vi bare så på hverandre, og ingen hadde klart å si noe, ikke sant? Det var...

Du så på hverandre og så vekk og var, holy shit, dette var stert. Er dette her i sentrum av Kiv? Den første opplevelsen er midt i sentrum av Kiv, ja. Og så akkumulerer det her utover også i Østover? Det lenger du kjører Østover, det er flere sånne gravsteder, ser du.

Alt er nytt, fordi kirkegårdene er fulle, så de tar et område for eksempel av en park og bruker det her, og en gressplen her og en gressplen der, så

Så lidelsen i det landet er enorme, selv om at hvis du tok et utsnitt, en tilfeldigvart utsnitt av for eksempel livet i Kiv, så vil du ikke sette en stor, altså hvis du bare tok et lite utsnitt, så vil du ikke sette en stor forskjell fra det, og til en virksomhet som er en storby, for folk er resilient, de er nødt til å ha jobber, de er nødt til å få hjulene til å gå rundt, så alt ser normalt ut, og

Så går da disse luftvernssirenene, og det finnes en app som man laster ned, og så velger man hvilke regioner, eller for vår del, så skiftet vi regioner etter hvert som vi forflyttet oss. Første gang du hørte, så ser alle på hverandre, men vi snakket om det, og hadde da hørt at dette går av så ofte, at vi tenkte at det er ikke sånn at vi stuper i bomberom umiddelbart,

Og så blir vi så blasserte, og den appen advarer mot det, faktisk. Stemmen sier det. Ikke vær blassert nå, jeg husker ikke akkurat ordene, det sies på engelsk. Men ta deg til Bombero, men vi fant ut at vi får ikke...

Vi får ikke gjort oppdraget, vi får ikke utført oppdraget hvis vi skal gjøre dette hele tiden. Så for oss ble det nære nedslag, altså nedslag hvor du både hørte og eventuelt kjente at det ristet. Da ville vi sette kursen til det som var designert tilflykksrom for oss.

Det er et aspekt jeg har tenkt mye på som har diskutert med noen dokumentarists vedrørende norsk beredskap og sikkerhet også, at det her man legger gjerne sånne ting her nå, så gjør man sånne tanker om hva om vissatte invasjon, krig, så de første ukene bomber, hvor er disse tingene her? Det jeg tenker et steg videre er jo hvor fort normaliserer hverdagen seg i form av at du er i en krig, at du

som du sier, tilsynelatende business as usual, så man bare ser på det. Samtidig er det et nasjonalt traume, det er sikkert, som ligger i bånda, som du ikke kan se med det blotte øyet, men som du kan føle og merke i samtaler, det daglige livet, hvor fort normalisere livet seg

Jeg er interessert i for den jevne ukrainer med tanke på alle flyalarmene, går man etter hvert, blir man gå lei av å gå i bomberommet at man bare ignorerer og lever videre? Jeg tror ikke at du går lei av, jeg tror at det mer er en resilience, hva heter det for noe? Motstandsvilje? Ja, en form for motstandsvilje at du nekter å la deg kue.

Det er ikke slik at Putin skal få bestemme min hverdag. Det er den attituden, altså alle hører det. Nei, jeg gjør ikke det bare fordi han vil at jeg skal gjøre det, eller russerne vil at jeg skal gjøre det, så jeg tror det er det.

Og så er du nødt til å gå rundt, og så ser du da soldater som er på vei til og fra fronten hele tiden, og du vet jo at de skal inn i et absolutt helvete. Og ikke bare det, de er der 60 dager av gangen. Altså 60 døgn i en skyttegrav.

Vi har ikke sett denne typen krig siden 2. verdenskrig, og noe av den antageligvis ikke siden 1. Hvor er stået akkurat nå, dette spillet inn i september 2023, hvor er det en skyttegravkrig langs hele grenslinjen til Russland, altså hele veien? Hele veien, den er vel 1000 kilometer eller noe sånt, den grensen, og det er, ja egentlig så er det det, det er befestet hele veien, og så forsøker vi å da

Akkurat nå, mens vi var der, så startet ukrainerne en offensiv. Men det er ekstremt vanskelig å gjøre en offensiv, hvilket også russerne fant ut, for ukrainerne var veldig raske til å befeste posisjoner og lage dette om til en stillingskrig. Nå har jo russerne hatt mye lengre tid, slik at det er mine...

minefelt, det er disse tankfellene, det er skyttegravslinje etter skyttegravslinje etter skyttegravslinje bakover. Og ukrainerne er jo også overrasket over den russiske taktikken til å begynne med. Dronekrigen ble jo først og fremst iværksatt av ukrainerne. Nå har russerne kopiert den. Men

Vi snakket med ved tilfelle, det var vel første middagen vi har sammen med en gruppe der. En der, han hadde vært i slaget om Mariupol, hvor de går tom for ammunisjon, og når det er tomme så er det ikke noe mer å gjøre, så de klarer å finne en vei ut og

de går 18 mil på natta. Og han sa de hadde noen form for night vision, altså nattoptikk. Men det var ikke siste generasjonen, for å si det på den måten, slik at de gikk nesten som zombier, fordi de hadde nærmest forsinket bildet. Går 18 mil, og

få beskjed om å gå tilbake igjen og dra tilbake igjen, så han drar tilbake igjen med helikopter, selvfølgelig da med amnisjon, og så blir helikopter skutt ned og han og en annen overlever og blir tatt i fange. Men når han forteller om, det var en som spurte, jeg husker, jeg tror kanskje det var en av journalisterne som spurte han om dette slaget med varipol, og så sier han

Hvordan vet du at jeg har vært der? Så sier han, kommandanten din, som stod fem meter borte, fortalte oss det. Da var han villig til å fortelle om det slaget og også andre ting. Men han kunne fortelle om det, altså det å ta liv helt fullstendig uten emosjoner. Han sa vi var rett og slett forvirret fordi

Vi så russere komme over og ut av skyttegravene og storme frem.

og skjøt dem. Og så kom det en annen en rett bak, og så skjøt vi han. Og så kom det en annen en rett bak, og så skjøt vi han. Og sånn gikk det. Og han snur seg da etter at han er nesten tom for ammunisjon, og så snur han seg til siden, kommer han og sier, skal vi fortsette med dette her? Altså det virker helt sånn, hva er det som foregår? Dette er jo ikke logikk. De endrer jo ikke taktikk, de kommer ikke opp noen andre steder, de gjør ikke noe annet.

og han kommandanten sier at han skal fortsette å gjøre det, så han gjør det til han går totalt tom for ammunisjon, men senere så kom forklaringen, og det var at de russiske soldatene som der var fremme, og som da ble beordret til å storme frem, de hadde da andre bak seg som ville skyte dem, hvis de ikke gjorde det, så enten ble du skutt av dine egene,

eller så stormte vi frem. Så de hadde rett og slett ikke noe valg. Det er helt ubegriplig. Og vi hørte den samme fra helt andre enheter, på helt andre steder. Det samme blir gjentatt. De kunne ikke forstå det.

Det var som falling plates, det er en type blink du har når du er i militæret, du skyter på noe så detter denne blinken ned. Det var som en game of falling plates, men han her forteller dette.

helt uten emosjoner, og han er jo drept titalls russere, helt uten emosjoner, han er en ganske ung fyr, han skryter ikke av det eller noe, du ser han gjennomlever det, fordi du ser liksom svetten renner av han, han gjennomlever det, men det er helt uten emosjoner, men senere så sitter vi denne middagen, og så er det noe

Det beste jeg kan beskrive, det virker nesten som en sygøyne musikk, for det er fjolliner og sang. Og så begynner tårene å renne av han. Og da er det en av våre som sitter ved siden av, som tar hånd på skulderen og sier, hva er det? Og da er det sangen, som handler da om en...

som må i krigen. Og det får denne enorme effekten på han, da sitter han og gråter over det.

mens han har tatt titalls liv og syns ganske emosjonelt, selvfølgelig er han ikke emosjonelt, og han er kanskje emosjonelt overveldet av det fremfor, men det står i så grov kontrast at denne fyren som er en stone hard killer sitter med og forteller denne historien og

Og tilsvarende på en av de siste møtene, da vi var lengst fremme, så spiser vi sammen med noen soldater og offisere, og da kommer det en kar og står ved siden av meg, han kommer sent inn i rommet og står ved siden av meg og spiser.

- Og jeg forstår ikke helt hvorfor han kommer, fordi det foregår en konversasjon og det er en som er veldig god i engelsk, han er ukrainer, de fleste av dem er ikke så gode i språket, så vi må stort sett ha noen til å oversette for oss, men han her er god, så alt fokuserer egentlig rundt samtalen med han.

Og så er det en av guttene som sier, Jesus, sjekk hans, sjekk øynene hans. Og jeg snur meg, og så reiser jeg meg opp og hilser på han, og han dirrer. Og han kommer da ganske direkte fra fronten, og du kjenner at han skjelver. Og jeg har aldri opplevd

så kraftig effekt, oksytosin-effekt, altså det der med å ta hånden på noen. Fordi han står etter en eller annen grunn, mens vi er der, så når vi går bort, så ser de på noen hjelmer og noen skuddsikre vestler som er norskprodusert, og som de var ekstremt imponerte av, for de trodde selv at de hadde det beste av utstyr, men Norge lager bedre, for å si det på den måten. Ja.

Og da tar jeg hånden min på overarmen hans, bare holder hånden der, og så kjenner jeg det slipper også han. Så oksytosin, det der folk snakker om varme hender i helsehelsen,

jeg håper det sier helseindustrien på sykehus, det er helt ufattelig effektivt. Jeg har jo sett det tidligere, og jeg har opplevd det tidligere, men dette er det sterkeste. Hvor han, og jeg kan puste han ned, bare roe min pust, og han liksom faller på en måte inn i

liksom inn i det normale og da og er sånn at han liksom kommer ut av det som den spenningen og altså nå snakker jeg om kroppslig spenning som han hadde hatt bare kvarter tidligere da men jeg husker en av guttene sa oh sjekk de sjekk han altså han han sliter og

- Oksytosin. - Fy faen. - Jeg ble emosjonert. Det ble mye. - Kjente jeg. - Det var sterkt å høre. - Det er andre ting der som rett og slett er for sterkt. Blant annet på en av de kirkegårdene til at jeg tør å ta det, for å si det på den måten. - Det var sterk kost. - Det er sterk kost.

og de, altså nettopp det der å ha opplevd den kampen ukrainerne gjør, altså det er jo tonnevis av desinformasjon, og noe er informasjon som gis, og sånn er det alltid når det er krig, og når man spiller opp sånne ting som korrupsjon og alt mulig sånn, men man må jo adressere det også, men viktig for oss er,

Det var jo nettopp å verifisere ved selvsyn at det vi hadde med oss kom fram til

til de soldatene som trengte det, altså spesialstyrkene. Det varierer jo hva fritt Ukraina har hatt med seg ned, men i dette tilfellet så var det droner og det var

avansert. Også igjen norskprodusert medisinsk utstyr, altså ting som turniker og enkeltmannsbaker og den type ting som de er som de har et enormt behov for. De får mye våpen og den type ting, men en såret soldat kan

kan bli liggende i åtte timer før de klarer å evakuere han. Og vi vet det, alle i hvert fall som har vært noen forsvarsbakgrunn kjenner til dette med The Golden Hour, og som for eksempel i Afghanistan så var det så godt som ingen som ikke befant seg innenfor The Golden Hour, altså

Man måtte være langt opp i hindukursområdet i tilfellet, men stort sett var man innenfor the golden hour når det gjelder behandling. Det er ikke sånn at det linjært forverrer seg tiden over. Den er eksponensiell. Når du har åtte timer ute,

Da har du ikke mye muligheter for å si det på den måten. - Golden hour er den skjevne saken til første timen, man får gjort av førstehjelp. - Riktig, hva du får gjort av førstehjelp, og det at du får brakt til et feltsykehus, innenfor folk som kan håndtere skader i ...

I fremste linje kan du gjøre ting som å stappe sår. Vi hadde med oss chest seals som kan legge over hele brystet for å forseile brystet og den type ting. Og turnikeer for å stoppe blødninger i ekstremitetene. Hvis du er så heldig, men det har jo vært vanskelig å få inn anestesi, altså smertestillende midler,

Det har vært vanskelig å få det inn til Ukraina, bli stoppet i andre land og så videre. Men det er jo det du kan få gjort i førstelinje, forsøke å opprettholde blodtrykk og stoppe blødninger og frie luftveier og alle disse tingene som folk som er litt kjent med førstehjelp både kan og andre forstår at det er essensielle, men så må du få de flyttet til hvor behandling kan finne sted altså.

- Når du slapp i sted på historien, så var det da du kom til middagen og møtte med disse soldatene. Hvor langt øst over og hvor nærme frontlinjene var dere under besøket? - Vi dro et godt stykke øst for Saporizia, for å si det på den måten.

Jeg har enda ikke lest artikkelen ferdig. Jeg fikk den artikkelen i DN, jeg fikk den først til gjennomlesning, men det var på en måte egne sitater som skulle leses på flyet tilbake.

Men da var jeg så trøtt at jeg sovna, så jeg våkner at jeg kjenner noen dra i den bærbare, og det er journalisten som skal ha den tilbake. Og jeg har med vilje ikke, så jeg vet ikke om det er beskrevet, men for å si det på den måten, vi har gått innenfor, altså ikke innenfor Small Arms Fire, det...

skuddhold av rifler eller noe slik. Du kan ikke utelukke en skarpskytte, men vi er klart innenfor bombekaster, droner og artilleri. Artilleri går av bak oss, og ikke foran oss, for å si det på den måten. Men så må du også huske at selv Lviv

som da ligger omtrent så langt vest du kommer i Ukraina, tett inn til Polen, har blitt utsatt for bombeangrep, inkludert døde folk i Kiv denne uken her. Så Saporica, der dør det folk stort sett hver dag.

For den er under angrep hver eneste dag. - Er det bomber fra lufta, eller artilleri fra bakken? - Det kan være alt fra krysseraketer til artilleri. Og droner. Da vi var... Det er et bilde som... For jeg har sett bildene. Et bilde hvor vi står ved et krater. Og...

Mens vi står der og mens jeg blir intervjuet der, så hører du artillerigrande landet, det høres som det drønne i bakgrunnen. Vi finner ut at nå har vi vært her litt for lenge, fordi det lengre du er på et sted, det er mer sjanse at man kan sikte seg inn mot det stedet.

Bilene står under trær, så vi trekker oss tilbake til bilene, og akkurat i det vi kommer til bilene, så hører vi en Shahid-drona. For det er en gressklipper med vinger. Den er ikke super avansert, så du hører den, og da står vi og lurer på, er det oss den leter etter? Er den bevepnet? Fy faen.

og finner noe, altså hvor lang tid har vi da før det begynner å regne noe her, men vi må også huske at de på den andre siden, det er ikke sånn at de skyter på alt som kan krabbe og gå, men det er jo det sagt, så er det jo helt merkelig når du ser en artillerigranat detonere midt ut på et jorde, altså ikke i nærheten av noe som helst, ikke noe kjøretøy, ikke noe instasjon, ingenting, og du lurer på

hva var hensikten med den? Men det sitter jo noen bak der som da ser på en sånn dronefeed og akkurat som ukrainerne gjør det samme, vi var i

i operasjonsrommet til et par av disse her. Og da sitter de og vurderer, altså det ene er å se et mulig mål, men det vil jo være en targeting officer som bestemmer at dette er et mål vi er villige til å bruke amnisjon på. Dette er viktig nok til at vi tar dem ut, så det er ikke...

Det er ikke sånn at en drone sirkler over deg så det automatisk går i gærent. Men da mitt kjøretøy

da sto vi veldig utsatt. For da, jeg kunne ikke flytte den, for jeg var i fare for å knuse felgen på den bilen, og det ville gjøre at det var mye vanskeligere å få, for vi fikk tak i dekk, vi fikk ikke tak i et nytt hjul, for først fikk vi tak i det, men det passet ikke. Mens de andre bilene da ble trukket under trær og flere hundre meter unna, så sto vi helt utsatt. Og mens det skjer, så kommer det da to jagefly i bilen,

Altså i bakkehøyde. Og de er russiske, SU-24, og spørsmålet er hvem er det? Er det ukrainske piloter i disse her, eller er det russere?

Og du føler på den der ressortbilen at dette er ikke et ideelt sted, og alle som kjører på de veiene kjører som om de har stjert bilene. Det spiller ingen rolle om det er lastebiler, så de som kjører forbi deg, de kjører med flatt jern, fordi hastighet er vanskeligere å plukke opp, og når vi kommer i gang igjen,

Etter den der episoden hvor jeg nevnte det med oksytosin, så sier han lederen til oss at jeg håper at dere er vant til å kjøre fort, for nå skal det gå fort. For nå er vi et område hvor vi ikke kan kjøre sakte. Og det gikk fort. Det gikk grisefort på grus og jordveier.

Og så oppi det hele, men det er jo klart at det kan være en fordel, så får vi et sånn monsun-type regn. Da blir det superglatt, men det er klart at sikten blir veldig dårlig for de som eventuelt skulle drive og se etter deg. Sprøtt er det ikke. Finnes det...

Disse dronerommene så står det mennesker da som da kjører nesten en sånn, ikke et myntkast, men en så fortløpende vurdering skal vi ta dette målet etter dette målet. Tenk deg hvordan krig, hvor avansert og hvor sykt en krigføring faktisk er. Ja, altså de sitter jo med hevra skjermen foran seg.

Og så søker de etter ting, og selvfølgelig, de vet jo også at man gjemmer panser og kjøretøy og slikt under trær, så de søker da under trær, så kan det være at de slår over hvis de har termalfunksjon på dronene, og så ser de at det er en varmekilde der, og så sitter de da og vurderer, og

om hva dette er, og om det er et objekt som er viktig nok til at de ønsker å ta det ut. Det neste som skjer da, bare i blipå er det en del kommunikasjon frem og tilbake, og så er det noen som beslutter, og så ser du at de nærmest fryser bilder på det der, og det neste er at deler av kjøretøy og mennesker blåser i alle retninger.

Når du sto der da, så sto du rett og slett i en posisjon om at du levde egentlig på nåde av de som styrte disse dronene da? Ja, altså du kan si, jeg følte det ikke sånn, men det er mer at jeg vet hvordan dette her foregår, og at alle mål er ikke viktige nok mål til å ta ut. Vi...

oppfattet, og det samme gjorde ukrainske etterretning, at vi kunne være det vi kaller HVT, altså high value target, både fordi vi da supplerte soldatene, og det er klart at det er mer forsyning de får, det er mer motstandskraft og mer robuste er de,

men også, og ikke minst fordi Peter Frølich var med, altså da er det en norsk stortingsrepresentant, og at det også økte. Og mens jeg er inne på han, så gjorde han, altså han har gjort en helt fantastisk og uselvisk jobb for Ukraina. Han er...

Han har utrolige lederegenskaper, og i dette tilfellet så har du jo folk med veldig sterkt domenekunnskap om forskjellige emner som dro på akkurat denne turen, og alle var imponerte over han.

Jeg håper han kommer ut til å være i en posisjon til å bli statsminister en dag, for da vet jeg... Da er landet i gode hender. Ja, da er landet i gode hender, for å si det på den måten. Det vi ikke har snakket så mye om er jo... Du har jo snakket litt mellom linjene her og litt sånn innimellom. Hva...

Hvem organiserte denne reisen, denne turen, litt oppdraget, det blir viktig å si, som du reiste på. Hva var målet? Hvem organiserte det, og hvem reiste du med? Fritt Ukraina var det som da er...

er organisatoren til turen, og Fritid Ukraina har da gitt, har da samlet inn penger, hvis ikke jeg forstår det nå, så har vi over 30 millioner kroner som går til non-leasehold hjelp, altså ikke våpenhjelp, det er myndigheter som tar seg av, men til alt mulig som

ukrainske styrketrenger, og det er kjøretøy, det er medisinsk utstyr, det er droner som vi var inne på. Rett og slett de behovene som de har. Og vårt oppdrag, altså hvorfor tar du med en bunke

ekssoldater på en sånn tur, er rett og slett fordi, en, det var vi skulle sikre at hjelpen kom, altså den hjelpen som andre har da gjennom sin generositet og giveglede gitt, at den kom frem til dit den skulle.

Det har vært så mye snakk om korrupsjon og den type ting. Vi skulle være 100% sikre ved selvsyn at de som hadde behovet, de fikk det. De fikk det direkte. Det var ikke noe sånn via masse mellommenn og den type ting. Det kom dit det skulle. Det var det ene. Det andre var å avdekke

nye behov, for behovene endrer seg, og det har jo også det som de tingene som fritt Ukraina har gitt over tid, de har gitt alt fra uniformer og den type ting. Men samtidig så hadde gruppen da nok ekspertise til å vurdere om

behovet best kunne dekkes som de foreslo, eller kunne foreslå andre løsninger, kanskje det fantes bedre løsninger. Vi fant jo blant annet ut at de betalte tre ganger for hjelmer av det som er going rate, og det finner du ut fordi folk vet hva ting koster, de vet hva utstyr koster i dag. Avdekke nytt behov,

Det tredje var også å vurdere den operasjonelle sikkerheten ved en sånn tur.

Den operasjonelle sikkerheten, den ble justert mye under denne turen, og det er helt klart forslag til hvordan man skal kunne forbedre den også, fordi de som drar på en sånn tur, utsetter seg jo potensielt for fare. Avhengig av hvor langt man går, men du kan si at når missiler treffer så langt vest som Lviv, så er jo på en måte alle områder

potensielt farlig å være i. Og det å kjøre rundt med utenanskeregisterte kjøretøy i en tideri kolonne, rett og slett, for vi er nødt til å kunne se hverandre. Også for å kunne gripe inn hvis noe skjer, ulykke skjer, eller hva som helst, så

Så må det være slik, men vi vurderte da den operasjonelle sikkerheten og også hvordan man eventuelt kan forbedre den fremover. Dette her er en aksjon som er såpass stort omfang at man med høy grad av sikkerhet kan si at dette her vet russerne om, eller at de kommer til å finne ut av det mens dere er der? Ja, det er det. Men før jeg besvarer den der, la meg bare, fordi han her fortjener...

Torbjørn er en brandmann på Vestlandet som kjører en brandbil, sitter alene og kjører en brandbil fra Øygarden som er gitt av en kommune utenfor Bergen, og kjører den over til Ukraina, og han er på en måte blant de

en helt som du ikke, altså av disse her som nærmest blir usynlig i dette bildet, men som gjør denne her innsatsen, altså andre, vi er flere i biler og alt mulig sånn, han kjører denne her alene, vi kommer til grensen mellom Polen og Ukraina, hvor det alltid er tull. Og da finner de ut at...

polske grensevaktene at vekten deres tål, altså som om vekten på denne brandbilen var et problem, men da finner de ut at de må veie den, og den sannsynligvis er for tung for vekten deres. Så han er da nødt til å kjøre et helt annet sted. Vi hadde papirer som gjorde at vi slapp den to-dagerskøen

ved grensen og han må da kjøre da får han med seg en fra oss, men må da kjøre en vanvittig omvei men kommer seg til han kommer seg heldigvis til Lviv og jeg tenker at

Og her er også en story fordi man hadde gitt denne brandbilen, men han kunne ikke få lønn mens han kjørte denne saken.

Da hadde kommunen, altså da hadde folk hørt det, og så samlet de sammen penger for at dette her skulle koste ham penger å gjøre. Og det synes jeg var utrolig fint av...

beboerne og innbyggerne i det området han bor, men det blir litt sånn surrealistisk når du kan gi bort en brandbil. Dette var ikke en brandbil fra 2. verdenskrig, dette var en moderne brandbil, men lønnen, nei lønnen, vi må trekke deg lønn. Det er litt sånn absurd for meg. Men det forferdhindret ikke Torbjørn i å sette seg i denne bilen og kjøre den

Så han fortjener håndør. - Hvem er det som plukker, hvem som skal være med på disse tingene? Kan du si noe om det? - Nei, du kan si at jeg tror det gjøres litt etter behov, slik jeg forstod det før jeg snakket med ... Folk har henvendt seg til meg, og noen veldig kompetente folk, litt avhengig av

av hvilke kompetanse man er ute etter, men så jeg nevnte dette for Peter Frølich i forrige uke, og han sa at det er faktisk plentig folk som gjerne vil bidra, og det er veldig godt. Og så er det det at av og til trenger man spesialkompetanse, som at de har klasse 2, at de er redningsmenn, og så videre. Vi hadde jo med en medik som har...

som er kvalifisert spesialstyrke medik, og hadde da for å ta seg oss hvis noe skjedde. Så det er jo litt grann hvor du skal hen og hva oppdraget ditt går ut på. Og alle oppdragene er ikke like, og alle destinasjonene er ikke like, og det er bra sånn rent sikkerhetsmessig. Men tilbake til det du sa om rusherne, og

Vi ble klart, gjort oppmerksom på fra ukrainsk retning at på alle hoteller hvor internasjonale hoteller i Ukraina så vil det være tystere. Så det måtte vi være helt klar over. Det er klart da at når du får en

en gjeng som kommer inn med bærende, fordi det var de aller fleste tilfeller som så turte vi ikke å la ting ligge i kjøretøyene på natten, og når du da bærer inn

og noen av disse står jo at det er drone på å skuddsikre vest og hjelmer og den type ting, så vekker det en viss grad av oppmerksomhet. Det er ikke en low footprint der, men det er veldig vanskelig å få gjort det på en annen måte. Noen ganger hadde vi anledning til å kjøre inn i en garasje under bakken for eksempel, og da ville jo ikke folk... Vi forsøkte best mulig å...

å være diskret med det vi gjorde, men det var ikke alltid så lett å gjøre. Og vi fikk jo da vite, da vi var i Saporica, som er da den byen som er nærmest fronten, så ble vi gjort oppmerksom på av etterretningen at de hadde oppfattet

på de kildene som de bruker, de sensorene som de bruker, at russerne var klar over oss. Og ba oss da om å fly og bytte hotell. Hvilket vi også gjorde. - Det er det en sånn,

Er det norsk etterretning som er med dere da, eller er det blanding med ukrainsk? Det er ukrainsk etterretning. Akkurat. Fritt Ukraina har et veldig godt forhold, og det er ikke rart i og med at man supplerer det utstyret man gjør til ukrainsk etterretning.

- Det er helt utrolig å høre på dette her, og i forhold til hva man får av nyhetsjournalistikk rundt dette her, som egentlig er det vi forholder oss til i hovedstrømsmedien. Jeg tenker for din egen del, var dette for deg i utgangspunktet et oppdrag

noe du ville være med på, eller lå det en dypere personlig motivasjon, noe som drev deg til at dette skal jeg være med på? Jeg får da en forespørsel av noen som jeg bare kjenner litt, om jeg kunne ta et møte

uten at det møtet ble spesifisert hva det var. Det er rett og slett så mange som henvender seg med akkurat samme type forespørser til at jeg sa at for at vi ikke skal kaste bort at begge skal kaste bort tiden kan jeg ikke få vite litt om hva dette er

hva som er agendaen eller temaet, og da forklarer jeg vedkommende det, og da sier jeg greit, møtet tar jeg absolutt, det er ikke noe problem. Og så i det møtet så er Peter, som er han som først tok kontakt, og Peter Frølik, de er i det møtet, og de forteller meg hva det gjelder, og

Det var ikke vanskelig. I den situasjonen vi befinner oss i i verden nå, så var det ikke vanskelig å svare ja på det. Men det har jo også med... Jeg har alltid hatt mulighet... Alle mener noe om for eksempel krigen i Ukraina, men også andre ting. Sult eller hva som helst. For meg har det alltid vært slik at

at å gjøre noe, selv om det er lite, er bedre enn å ikke gjøre noe.

For hvis jeg kan gjøre en forskjell for en person, så er det utrolig viktig for den personen. Jeg vil aldri klare å kurere sult i verden. Bill Gates kan forsøke seg på sånne ting, men hvis du kan gjøre ting bedre for en person, så er det faktisk verdt å gjøre. Og i stedet for å alltid ha meninger om noe, at de burde gjøre, og alle burde gjøre sånn, så er det gå og gjøre selv. Ja.

Det er jo den enkleste måten, ikke sant? Altså, gjør noe med det. Og her, jeg har jo hatt ganske sterke

syn på krigen i Ukraina, og da jeg da fikk sjansen til å faktisk gjøre en innsats for det selv, så var det ikke vanskelig å si ja til. Hvilke offentlige distanser er det som vet at man holder et lavt profil i det? Eller vet forsvaret, vet utenriksdepartementet, hvem er det som vet om slike oppdrag og aksjoner? Ja,

Er de fullt informert for eksempel når man drar? - Dette gjøre, jeg kan vel si det på den måten at det er ikke noe hemmelighet overfor de du nevner i deltatt. Tvert imot så er de informert om at nå drar noen for å gjøre.

Så de er informert. Du nevnte også at Valsk skulle si noe mer. Jeg kan bare svare for fritt Ukraina her, så hvis det er andre organisasjoner som gjør andre ting, så kan jeg ikke svare for det, men når det gjelder det som

Det som vi gjorde, så var man informert. Du nevnte også engasjement rundt, som du også har snakket om mange ganger før, rundt Ukraina og Russland. Hva tenker du da litt sånn i sånn, vet du, la meg spare det spørsmålet her, bare runde av kanskje reisen din, for det var noe jeg spurte om faktisk før vi gikk på her. Den kontrasten å komme hjem, og det touchet vi litt inn på, så her sånn typ,

Du sa det i starten at dette gjorde et helt annet type inntrykk på deg enn lignende oppdrag og jobber som tidligere. Så sa du at det var kontrastfullt å komme hjem før vi gikk på her. Ja, det er riktig. Hjemreisen...

Det tok jo 30 timer, tror jeg, eller i hvert fall til det jeg skulle, slik at det var transportmetoden som var planlagt, ville ha gitt oss...

kanskje 15 timer hvor vi kunne ha sovet. Det blir lite søvn på en sånn tur, så alle så frem til det der å få sove, og så ble det endret planer slik at vi måtte i stedet kjøre på natten.

Og det er portforbud der, så vi ble eskortert av en bil fra ukrainske tilretning, fordi det er jo kontrollposter som du må igjennom. Så i stedet for å gå og legge oss, da er klokken seks eller syv på ettermiddagen, eller på kvelden, så er det plutselig å kaste oss rundt og få tak i kjøretøy, og så sette kursen til...

til Lviv fra Sao Poblito så da kjører vi, da begynner vi å kjøre og kjøre hele natten bare bytte på i det kjøretøyet jeg var så byttet jeg på meg med han som eide kjøretøyet og

Siden jeg ikke har lest artiklen, så vet jeg ikke om han er beskrevet, så jeg skal være forsiktig med å beskrive han her. Men jeg har en artig historie med han i seg selv, fordi han bor der nede, men i hvert fall så blir det...

Så vi kjører gjennom natten og kommer til Lviv og da får vi vel en time søvn før vi skal spise og så bevege oss da mot den polske grensen. Men oppi dette her, jeg hadde sagt ja til å holde et foredrag på Herdla utenfor Bergen.

og dette foredraget, nå må jeg, mulig at jeg husker feil i dager her, for det går sur i dag, men jeg tror jeg skal holde det foredraget på tirsdag, og vi begynner jo da denne reisen som da ender med at vi lander rundt midnatt, natt til tirsdag, hvorpå jeg sover på Gaidamon, hopper på syvflyet til Bergen, får ikke den leiebilen som var bestilt, må

Alle andre leiebiler er utleid og ender med å kontakte Rent-A-Wreck.

og de er ikke på selve flyplassen, så jeg må løpe i ti minutter. Selvfølgelig, Bergen, der regner det. Så du løper i dress i ti minutter. Jeg kommer til dette stedet for å få ut det hele. Det er en grunn til at det heter Rent-A-Wreck, det er helt klart. Bilen her så ut som om jeg hadde gått noen sesonger i billøp, for å si det på den måten. Og så setter jeg kursen til Heidla, hvor jeg ankommer 14 minutter

før jeg skal snakke i to timer. På kjøreturen ut der, så er jeg så trøtt at jeg, trøtthetsfølelse, det er ikke sånn at jeg sovner på akkurat det, men jeg kjenner et prikk i ansiktet, og tenker her må jeg få skjerpet det opp. Jeg hadde kjøpt en Red Bull som jeg for øvrig levde på, jeg hadde levd på en uke. Det var ikke noe jeg vanligvis drikker, men det var en måte å klare de lange dagene på.

Det var en komiker som snakket i Trondheim om en eller annen ledning som innledde at han kalte det å belme en okse. Det var å gi den en reddbuk. Så jeg belma denne oksen. Men det skal sies at dette var for noe som heter Norwegian Hell Club og var asserandører. De var utrolig årlige etter. Og

relevante spørsmål og også spørsmål som av og til du måtte tenke på hvordan du skal klare å besvare en del av de var jo sånn at det gikk litt sånn

Traf meg også emosjonelt, og det er sikkert fordi du har også lite søvn og den biten der, men i hvert fall de var helt supere. Da kjører jeg tilbake til Bergen og flyr til Oslo, og da er det sånn at personalet på flyet må vekke meg, for da er flyet tomt.

Ja, flyet her tomte jeg selvfølgelig glemme jeg iPaden på flyet og alt mulig sånn det tok en uke før den ble funnet da valgte jeg stedri på Vigra og ikke i Oslo men det du kanskje også sikter til og det er at jeg har mange forskjellige oppdrag gjennom

gjennom livet. Men denne her, jeg kjente den første uken etterpå,

Da opplevde jeg mye mer sånne emosjonelle svingninger enn jeg har opplevd tidligere. Stort sett har jeg vært ferdig med ting. Helt ut av det blå, at du kan lage kaffe og se utover fjorden? Jeg bare kjente på det. Ikke sånn at det heldigvis kom til gråt, men at du kunne virkelig kjenne på tungsinn, og at det varierte.

Jeg må jo si at jeg ble forvirret over det, fordi jeg har jo sett mye verre ting i forhold til sansintrykk tidligere, men

Men min konklusjon, delvis var det jo nok på grunn av lite søvn, men jeg tror enda sterkere så var det sorgen, altså den opplevde sorgen, som jeg ikke klarte på en måte å legge vekk. Og det hjalp absolutt ikke at begravelsen til Kjetil Hatlebrikke, den var jo uken før jeg dro,

Og mens jeg er borte, så dør en tidligere kjæreste av meg, Kristi Mo. Når jeg slår på mobiltelefonen min, og det gjør jeg først når vi kommer utenfor Ukraina, så er den første beskjeden jeg får at hun er død. Så det er nok opphoping av en del sånne ting. Ja.

som skjedde, og jeg kjenner jo fortsatt for all del på disse dødsfallene. Jeg lurer egentlig på, jeg tenkte på det jeg nevnte, at Kjetils ulnesettelse nå er på...

På fredag lurer jeg på om det gir en eller annen form for closure i forhold til det, men for å være helt ærlig så tror jeg ikke det. Jeg tror godt det er å være der, men jeg tror ikke det kommer til å gi en closure.

- Jeg tenker mye på det med closure og døden. Jeg har jo aldri, aldri, og jeg har unngått det, i dyp begravelsesomning og på syninger, og jeg har aldri sett et dødt menneske i hele mitt liv. Nå er det noe som er komplisert, litt pysete forhold jeg har til døden, at jeg ser kadaverer langs veien og sånt, så kan jeg ikke se på det. Man er litt flink til å tvinge skjermet mitt til å se på det, og da brekker jeg meg nesten bak rattet hver eneste gang. Det er sånne merkelige ting jeg har, og jeg lurer på om det er sånn ...

den katolske tradisjonen min med syning og åpen kiste og den type ting, om den har, det er et eller annet jeg er litt nysgjerrig på og egentlig liker litt med det, at du blir, om ikke tvunget i hvert fall, til å se, observere døden foran deg og akseptere at personen er borte, at den ligger der livløs, at det er noe i den aksepten med en åpen kiste som jeg synes det er noe interessant closure-aktig der som, jeg vet ikke om det også hadde kurert min litt sånn rare...

av døden til folk som vi markerer døden med lukkede kister og den type ting at hvis man ser

Det er noe med å se, observere og kjenne på et dødt menneske foran deg, framfor at du vet at den ligger inne i kisten. Det er noe der. Medisinsk personal sier jo det, og det samme gjør for eksempel prester. De sier akkurat det du nevner, at det kan være viktig å se en sånn syning, å se at personen er død. Jeg har heller aldri...

forsøkt å se det. Det har vært hvor de sier skal vi ta av lokket. Jeg har aldri, jeg vet ikke om det gir en closure. Jeg har jo etter hvert sett en god del døde mennesker. Jeg er ikke komfortabel med det jeg heller, bare så det er sagt. Men

Men jeg vet ikke om de gjør det. Jeg tenker jo ofte at jeg vil minnes folk som de var, og at det siste synet skal være at de er døde, kan ødelegge noe av det for meg. Jeg ser det.

Så det er i hvert fall det som har vært mitt rasjonale bak det. Jeg også abonnerer på den der min moren måtte døde for 23 år siden, og nesten til dags dato også, hvis jeg tenker tilbake på at hun fortsatt er i livet og driver og syssler rundt i huset sitt, flyr frem tilbake, klesvaks, sjokoladekake i middager, besøk, kaffe, altså det er bare...

fullt ut å kjøre NO, selv om det er 23 år siden, så er det fortsatt, jeg har bakhudet at hun holder på med greiene sine på Vestlandet NO, så ikke det, så det er den, at personen mentalt, kanskje er borte fra denne verden, men i minnet min og mentalt, så fortsetter de egentlig med det de har holdt på med hele tiden. Det er det som skiller veldig protestantiske og katolske markeringen av begravelsen. Men jeg lurer på, vi snakket jo litt om det der med

med sånn langt sykeleie og denne effekten det har på de pårørende og så videre, og jeg lurer på det er nok noe i hvert fall er det i meg at jeg vil bli husket for ikke husket for

og ligge der og gispe etter luft, og eventuelt ynke meg i ubeskrivelig smerte. Mye heller at det bildet pårørende sitter igjen med er et healthy bilde. Et bilde de kan smile av, enn et bilde som blir en sånn der...

invaderende image som de trenger hjelp til å prosessere, for å si det på den måten. Men det er mulig at det har noe med narkosisme å gjøre, jeg vet ikke helt hva det er, men jeg synes jo det...

Det er mye hyggeligere tanker at det som husker meg for sånn jeg var, enn akkurat den der siste delen. Tor, godt å svare her nå nylig. Vi var helt enige om at hvis vi noen gang skulle få en sånn

dødsdom, en sykdom, altså Gud får by noen kreft, eller et eller annet som du har x antall måneder igjen, så hadde vi begge holdt helt fullstendig kjeft om det, og bare strøkket med, kanskje gitt ut noe tis rett før, og så si takk for noe, men aldri gjort noen spesielt nummer ut av det. Nei, jeg tenker jo også det der, jeg har jo hatt tanker i de samme baner, hvordan vi er når vi står der, det er umulig å vite, tenker jeg. Akkurat det.

første gang Kjetil sa at jeg skal dø med støvler på og sånt noe, så så vet jeg, altså det var ikke det at jeg ikke trodde han, for han sa det på en måte hvor jeg forstod at det var viktig for ham, men han var på en måte stoisk gjennom det hele. Han var stoisk selv i det han vrir på den bryteren som da slipper inn denne

dette narkosemiddelet som da ville bruke 20 sekunder på å ta livet hans. Men han var virkelig, han var helt stoisk gjennom det der. Det ble utsatt i 24 timer. Hva tenkte jeg den belastningen å vite at i dag skal det skje, og så er det en som sier du kan ikke skje i dag, men i morgen får vi det til.

Ok, da har du liksom gått gjennom den prosessen. Men han sa også, for jeg spurte han jo, jeg snakket med han like før, og jeg sa at, er du ikke redd for det? Er du ikke overhodet redd for å dø? Og så sa han, nei, vet du hva, jeg ser frem til det, jeg gleder meg til det.

Og han sa det med troverdighet. Det var ikke sagt med noen form for bravado i det hele tatt. Og siste, nei, nå skal jeg ut og spise en god lunsj. Han sier det. Det er sånn, ok, du gleder deg til det, ja.

Jeg ble litt overrasket, for vi hadde to ganske lange samtaler, det var et par måneder før, hvor vi snakket om om vi skulle ta en avslutningsepisode, skal jeg følge deg med kamera? Vi var litt på den biten der, og det første gangen var han på et sted hvor han var mest forbannet over det norske helsevesenet, og litt i den modusen der, og jeg var jo helt i, jeg var så emosjonelt overveldet og gråt på alt, av den første innledningen bare sånn, jeg skal snart dø hvert gang,

Og så på mye dialektskasse og hele pakka. Hvordan skal jeg respondere? Hva skal vi snakke om? Jeg ville bare snakke om hvor faen, jeg har lyst til å ta oppgjør og disse tingene. Så jeg ble sånn også, den der stoiske forhold til døden, men hadde et par ting å utrette før han kunne dra, så var det jævlig viktig for ham.

Det husker jeg var ganske spesielle samtaler. Jeg tenker også hvordan vet du, er det ikke bedre å ta det neste måned til et eller annet sånt, men han fortalte meg, han døde jo på en fredag, og jeg snakket med han først sent på kvelden på torsdag, og da har vi prøvd å få tak i hverandre hele dagen, og jeg ante ikke at han var i Schweiz, for han hadde sagt at

Han hadde sagt at det var det han tenkte på forhånd, og spurte om jeg ville være med han. Jeg sa selvfølgelig skal jeg gjøre det. Så hørte jeg ikke noe mer, og så snakket vi sammen noen ganger etterpå også, og så prøver jeg å ringe ham den torsdagen, bare for å høre hvordan ting er, og så får vi ikke tak i hverandre, og så blir det ut på kvelden, og da får jeg jo sånn, what? Altså sånn helt sjokk at det er dette han skal. Ja.

men det er jo helt absurd og en av de tingene jeg sa til han vi avtales å snakkes på fredag han skulle ut til middag på torsdag så han hadde litt dårlig tid ikke sant det? ja jeg skjønner at du hadde dårlig tid men

Men da hadde han folk ventende og så videre, og da vi snakker sammen på fredag, så jeg vet rett og slett ikke hvor det bare skal si her, det er loss of words, så jeg sier, jeg vil i fred, men jeg har aldri sagt det til et levende menneske før, det høres helt absurd ut, og da lo han, det skjønte han, han synes det var god, så han, nei han, han var unik der, han var unik der også. Det er jo spesielt det som det,

- Snakket med mennesker i velviten måte, vi skal jo alle dø. Alle har jo en dato fremme der, men det er bare det at når det blir så nære, så er det så vanskelig å forholde seg til det, spesielt når en annen person er så stoisk på det. - Det er helt absurd. Men du kan si at Kjetil var ikke i stand til å kontrollere livet sitt, og du nevnte dette med helsevesenet som han ble oppgitt over,

veldig frustrert til tider, og så gikk det over fra at han forstod at han ikke kunne reddes, og at han ville ikke at andre skulle gå gjennom det samme, at andre skulle få bedre muligheter, så han begynte å fokusere på det. Men han fikk da ikke bestemme over livet sitt, men han tok 100% kontroll over døden.

Det gjorde han. Så den fikk han gjort akkurat som han ville. Det må jo være en sinselig kontrast til det vi har snakket om nå, til bare tenke på det som filerister meg litt til sted her, de russerne som bare blir sendt foran, bare for å bli skutt av sine egne eller av fienden. De sekundene, minuttene de vet...

at de har null kontroll på sine egen skjebne? Det er akkurat det. Du har absolutt null kontroll. Går du forover, så blir du drept, fordi du har sett han andre som gikk på akkurat samme sted. Og det er jo akkurat det der. Er det en ting du lærer militært, så er det jo egentlig, du kan poppe opp på samme sted et par ganger og ha fyret skudd, men ikke gjøre det tredje gang, for da er det sannsynligvis noen som venter på deg. Ja.

og her får de arbeidslømme å gå på det stedet, så hver eneste mann som reiser opp og løper frem der dør før deg. Så det er ikke sånn at en av åtte dør eller noe sånt, hver person, men du blir skutt hvis du ikke gjør det. Så tenk deg å være i den situasjonen, tenk deg å bli trukket inn til å gjøre det.

Hva er tanken du gjør om det? Fordi det er jo ukrainere kriger med russere, og det er ganske sikkert at 20-åringer på begge sider misliker det veldig, og ser kanskje på seg som brødre, som samme folke. Og likevel så er det noe sånn

Er det en forskjellig humanistisk syn, eller er det bare militærtradisjonen i Russland? Vi har hørt mye av det samme, første verdenskrig, andre verdenskrig, sende folk i døden i mottall.

Er det bare en brutal militær tradisjon, eller er det et forskjellig menneskesyn? Jeg tror det er det første dessverre. Brutal militær tradisjon. Men vi har jo sett den type krig mot dine naboer. Vi så det i Norrland på 70- og 80-tallet.

Kosovo, Kroatia, Bosnia, altså alle disse stedene, nøyaktig det samme der. De er fra samme region, og det spiller ingen rolle. Nabor dreper nabor. Krig er brutalt. Krig er forferdelig. Og det at vi...

romantisere rundt krig på filmer og tv-serier og den type ting er kvalmende du kan ha filmer som Saving Private Ryan som er antageligvis den mest nært opp til hvordan ting er

Jeg tror alle som har sett en åpningsscene og som har vært i strid, vil gjenkjenne seg igjen i den, og vite at når ting drar av rundt deg, så er du døv. Det er ikke snakk om at du roper eller visker eller gjør noe som helst. Enten går det på handsignal, eller så må du prøve å tyde hva vedkommende roper, fordi du hører jo ingenting. Hørselen din er fullstendig borte, og kaoset er komplett.

Og det er vel sånn der, i sånne store krigssettinger også, det å være i felten med folk du kjenner stole på, som er elitsoldat, topptrente, som jo ikke nødvendigvis fryser eller flykter, men vet hvordan de skonterer, men så her kommer du til vanlige unge gutter som har vært igjennom en marginal treningsprosess. Helt marginal, og har helt marginale våpen i tillegg, og det var jo akkurat det som ukrainerne påpekte, at det var...

Det var som jeg sa, en shooting gallery. Det høres brutalt ut, og det er så lett å oppfatte feilene jeg sier. Sånn skytearkade på et tivoli, og jeg mener ikke... Men det er bare absurditeten av det. Blinkene kommer opp på samme sted du skyter på dem.

tap av menneskeliv betyr absolutt ingenting. Det er ingen som fatter avgjørelsen der oppe, som har noen som helst empati med de som stormer frem. Overhodet. Staten og folket er så adskilt som det går an å være. Er det en helt høyst nødvendighet å ha overrasjonelle

toppledere som tar de sikkert veldig mange vanskelige beslutninger. - På et visst nivå så er man jo det i krig fordi du vet jo altså som høystående offiser eller på politisk nivå hvis du sender troppen din ut så vet du jo at noen ikke kommer tilbake. Det vet du vil skje og det er klart at

Du må jo klare å rasjonalisere, med mindre du lider av en eller annen form for sinnslidelse, så må du klare å rasjonalisere dette for deg selv. Det er sikkert enkelt i anførselstegn å si at disse er profesjonelle soldater, de visste hva de gikk til og så videre. Jeg vil påstå at

inntil du er i strid så vet du ikke hva det går til. Du kan trene veldig mye, og det er en stor fordel at du trener veldig mye. Og man sier jo at ingen plan overlever den første stridskontakten, men det er en stor fordel å være drillet og trent.

Uansett, fordi da vet du hva makkerne dine og patrullen din gjør rundt deg og hvilke oppgaver man har. - Litt sidespor da, men det er jo Mark Tysons sitat: "Alle kan ha en plan til å bli slått i trynet." - Ja, jeg har brukt den ofte. Det er jo også hvem er du?

når du får den på trøyene, hvem er du da? Klarer du å hente deg inn igjen? Klarer du å samle deg? Eller er det smertene av å ha fått en knytt ned ved ansiktet og fornedrelsen som på en måte overtar? Eller klarer du? Hvor lang tid tar det før du får det der

før du får signalet ditt fra Amygdala frem til frontallappen. Det var en av de få tingene jeg sitter igjen med min lille kortperiode i førstegangstjeneste, var under de øvelsene som man har sett på filmer, tv-serier, dataspill, så er jo alt veldig oversiktlig. Det er fienden og det er dine egne. Men bare det i mikroskopisk perspektiv i en førstegangstjenesteøvelse, hvilket kaos som råder på slagmarken,

Og jeg tenkte bare sånn, fy faen dette her, det er bare en liten skog ute på Gjøstamond, men hva faen, altså du kommer på et slagmark hvor det kan være mørkt, bare det å ligge ute i mørk og kikke inn med agetreen, jeg bare sånn, hvis det kommer noe, hvordan vet jeg hvem som er hvem? Skal det skytes? Hva gjør man? Jeg tenker på når det her kommer opp i stor skala, fy til helvete, og du nevner det her med lydene, ikke sant? Bare sånn at man hører ikke, man kan ikke kommunisere nesten, det er mørkt. Ja.

Det er kaldt, man er sliten og trøst. Hva faen? - Tunge eksplosive gårder regner dritt og grener og alt mulig over deg. Det er totalt kaos. - Der kommer det en treningsbit du snakker om. Det er også hvem man stiller til med slagmark med. Hvem er det som fryser? Hvem er som fighter og hvem som flykter?

Og jeg tror av og til at det kan bero på tilfeldigheter. Jeg har opplevd ting hvor jeg liksom har vært i, hvor jeg tror jeg har vært så nære, det er ikke noen kunnig tilfelle, så nære for å bare krabbe inn i fosterstilling. Ja.

og bare nærmest en tilfeldighet gjorde at jeg fikk en beskjed så kontant, akkurat før jeg var fullført inn i fosterstilling, som gjorde at jeg kom videre. Kan du si noe om hvor det var? Nei, men det var en virkelig skremmende situasjon, og det virket overveldende, og det var...

Det er klart at når en svær stein ved siden av deg eksploderer fordi den ble truffet av noe, du tenker ofte at steinen er beskyttelse bak noe, heldigvis var jeg beskyttet bak noe som var større, men jeg ser bort til siden der og ser bare den eksplodere. Det virket så voldsomt.

Du tenker bare at jeg må melde meg ut. Du føler egentlig for å melde deg ut av hele greia. Lukk øynene, det skjer ikke. Bare krabbe inn i fosterstilling. Derfor tror jeg at det der er, og det er jo ledere som på en måte må være så på at de oppdager hva som er i ferd med å se med folk og kan intervenere og

Jeg har jo opplevd det samme i forbindelse med fallskjermhopping, hvor jeg har vært hoppmestret, altså satt ut elever, og da prøve å få kontakt med dem, altså ha den kontakten med dem i flyet, for jeg har vært mye redd i mitt liv, så jeg vet en del om frykt, og jeg vet en del om fryktbehandling, og hvis jeg så en fallskjerm eller været,

være veldig spent og gi inntrykk av mye frykt, så vil jeg deale med det, altså snakke med vedkommende og det, hjelpe dem til å puste riktig og

og holde kontakten med han. Også den gangen bruke oksytosin uten at jeg visste at det var oksytosin som gjorde det, fordi eleven i hvert fall den gangen, nå flyr vi i større fly, nå flyr vi med en utvinåter og sånt, men da flyr vi mye sesnar, og eleven ville sitte ved siden av piloten med ryggen på deres bordet på gulvet.

Og så ville du som hoppmester sitte på knærne og se samme vei som piloten, mens eleven ville da se bakover. Og da ville jeg, og spesielt med elever som jeg visste hadde mye frykt, eller...

så ville jeg legge hånden min på kneet deres, jeg ville alltid ha en hånd på det mens jeg snakket med dem, og når jeg først åpnet døren på flyet, som jeg ville spørre om var ok og sånt nå, for eleven, for da trekker jo litt vind inn i flyet, og det kommer en del støy,

Når jeg da åpnet døren, så ville jeg også fortsette å ha hånden på benet til eleven, mens jeg kikket ut og dirigerte piloten inn over området. Ofte gir jeg et sånt klapp på kne, ok, nå. Og det fungerte. Ofte ble jeg satt til å håpnestere elever som enten hadde nektet eller hadde vist mye frykt. Ja.

De skal gjennomgå litt stress på bakken først, så vi ser at de kan gjøre nødprosedyr og sånne ting.

- Erfaringen og utdanningen kommer opp til et visst punkt til dødsangsten og frykten vil være unngåelig i en ekstrem situasjon. - Nettopp. Og så er det det der å prøve å holde de på, holde det mentale signalet deres ut fra myggdala, ut fra den fight-flight saken, men prøve at de kan rasjonalisere

- Og føle en grad av trygghet. - Du snakker jo om det, dødsfrykt, også det her med at det er veldig ubehagelig fortsatt å alltid ha vært å se døde mennesker, om de så er i form av kirkegårder eller begravd, eller at de ligger som lik.

Det er ikke ubehagelig på en kirkegård, men akkurat å se døde kropper i alle... Det er ikke noe jeg går for å se på, for å si det på den måten. Jeg synes fortsatt det er ubehagelig. Jeg har jo måttet rannsake mennesker som har vært døde og sånne ting, men det er ikke noe jeg gjør med noen form for glede. Jeg gjør det med sterk motvilje, men jeg har bare nødt til å gjøre det. Men er det da utvikler du da...

et eller annet sted i livet en nullstillingsevne, og det blir kanskje rart å samle det her med idretten, men det er jo et eller annet med idretten som jeg synes er interessant. Jeg drar alltid fram tennis som et eksempel hvor du får en nedtur og du må nullstille deg for å prestere i neste øyeblikk, men at man får en nullstillingsevne, at det der var jævlig, det var behagelig, det der var jeg redd, men nå må jeg bare nullstille meg til, og man får da noen sånne mentale teknikker eller metoder med alderen at du håndterer det raskere og bedre hver eneste gang.

For meg har nok det vært ubevisst, jeg er mer bevisst på det nå enn jeg har vært tidligere, men det har nok vært ganske ubevisst tidligere. Da jeg tok operativ psykologi ved universitetet i Bergen, så var vi jo blant annet inne om dette med senskader og PTSD og den type ting. Og

Jeg, og vi var inne på dette med, som vi snakket om tidligere, invasive images, altså det der at du får opp et bilde av noe du har sett, og så klarer du ikke å kvitte deg med det. Det blir en form for treme. Men jeg tror rett og slett at jeg bare har vært heldig i så måte, fordi når slike ting dukker opp, og de dukker opp på et tidspunkt hvor jeg ikke vil at de skal være der, hvor jeg ikke har lyst til å tenke på den situasjonen, eller

så klarer jeg å flytte tankene

Jeg kan bare flytte tankene til noe annet, og det går veldig greit. Det er ikke noe jeg har trent på, jeg tror rett og slett bare at jeg er heldig å ha en eller annen sånn mental make-up som gjør det mulig for meg å gjøre det. Det kan godt hende at psykologene sier at det blir ikke bort for det, og nei, de gjør ikke det, men da plager de meg ikke. Det blir ikke en sånn

traumaktig plage, jeg kan tenke på det hvis jeg vil tenke på det, og noen ganger så er det nyttig å tenke på ting, det er akkurat som sorg, du skal ikke unngå sorg for enhver pris, det er noe galt i, det er helt naturlig å sørge, og du må bare ta det innover deg, men det er ikke alltid det er bra tid, å på en måte være i en tung sorg modus, men du er nødt til å forholde deg til det, og så kan man søke hjelp,

Og akkurat når det gjelder sorg, da var det en prest på Bærum sykehus faktisk som virkelig stilte opp for meg. Så jeg vil ikke, hvis folk føler at de ikke klarer å komme videre,

så vil jeg ha søkt hjelp. Om det er en prest eller en psykolog, det er ikke det som er viktig, bare søk hjelp et eller annet sted hvor du får den. Hvis det her blir en evig lup som du ikke kommer ut av mentalt? Jeg hørte akkurat det her forleden dag, og da var det en venninne av meg og

og en slekting av henne som mistet moren sin, og det er fem år siden, og det er minst like sterkt i dag for datteren av vedkommende som døde. Da tenker jeg at fem år og ingen bedring, det er ekstremt lenge. Da må du søke et eller annet for å ...

for å få hjelp. Og den hjelpen finnes, den finnes og den er effektiv. Og det er ikke slik, fordi noen ganger så tenker jeg, jeg vil jo ikke glemme vedkommende, du kommer ikke til å glemme vedkommende, det kan jeg love deg, det vil ikke skje. Det er bare at den bølgen som treffer deg av sorg blir mindre, men det er fortsatt bølger, men de kommer ikke til å være så...

så altomslukende som du har opplevd, du vil klare å håndtere dem.

Jeg var bare smett inn der at jeg hørte på en episode som da var dedikert til sorg, med en jeg hører veldig mye på, som heter Andrew Hubuen. Og der var det også veldig godt forklart, vi greier jo å snakke om det, hva sorg er, hvordan man føler seg, og man gikk veldig inn på tre aspekter som gjør at man ikke kommer seg ut av det, og noen greier å komme seg ut av det, og det vil jeg bare anbefale. Jeg skal prøve å linke til det i episodebeskrivelsen her, for det synes jeg var en veldig nyttig øvelse, om det enten er sorg over et menneske,

er dyr, kjærlighetssorg og den type ting som var

forklart på en måte som jeg ikke har hørt det før. I et bilde av det var det ofte sånn at sorg kan beskrives, jeg synes det er et veldig godt bilde, at du kan se for deg at du har tatt på deg en kaffekopp, eller noe du virkelig vil ha, det er en kald drikke etter å ha vært i ørken, du er jævlig tørst, så griper du etter det glaset i koppet, men hånden går bare gjennom det, du får ikke tak i det, og det er sorg, du griper etter noe du aldri kommer til å få tak i. Og det likte jeg veldig godt, og denne personen der, den går veldig dypt med akkurat den analogien der da.

Det slår meg, tatt i betraktning at vi hadde jo ikke snakket om hvilke temaer du og jeg skulle snakke om før jeg kom hit i dag. Men

Vi snakker jo om dype og tunge ting, og jeg tenker jo at siden vi fortsetter, nå har jeg vært her en stund, og vi fortsetter, jeg vet ikke hvor lenge, men vi har snakket om det ganske mye, så er det nok et behov, sikkert i meg, men også i deg, for å snakke om disse tingene, rett og slett. Vi har jo gjennom denne samtalen

vært i en form for prosess så livet er rart

- Livet er rart, og det er like med åpne podkastene. Jeg har bra med notater foran meg her i dag, men jeg har nesten ikke brukt noen av de. Det er nok finans, og det er morsomt når foregangene var her også, hadde sidevis med masse økonomi-finans problematikk som vi skulle ta opp. Hvor faen ikke? Vi var halvtime på slutt, men vi fikk presset inn et par dagsaktuelle ting og sånt.

Men jeg kan håpe så lenge du vil. Har du noe hard exit? Nei, jeg har ikke noe. Det er et siste til det der med fight, flight og freeze, som er jo veldig interessant, som jeg kom på her nå egentlig. Det kan ta deg til et visst nivå, og så er det den kampviljen som vi, jeg har hørt Dan Carlin, historikeren, som har snakket mye om 1. og 2. verdenskrig, fantastiske podcaster på det, men han beskriver jo da, og det jeg lurer på om du har sett i noen av de stedene du har vært, at det er

er det noen etniske forskjeller i kampvilje. Vi har sett ukrainerne har vist noe helt spesielt i kampvilje som vi beundrer, som vi kanskje ikke ser i oss selv lenger. Herregud, se hvordan ville vi gjort det samme? Han beskriver også spesielt under Førstevegnskrig, helt i oppspillet, eller er det i det krigen bryter ut, hvordan serberne spesielt, som han sier er det noe mest heroiske,

som er undertallig, hvordan de overkjører fullstendig med den krigsmentaliteten de har overfor Østerrike og Ungarn, tror jeg. Og du har også vært i Norge-land, vært med briter, irer, og jeg kan legge meg sånn at de vil stille den kategorien der med etniske, som kanskje har et lag på toppen av at det er en nasjonalitetsetnisk greie som bare drar deg enda lengre ut.

Hvis du skjønner hvor jeg vil. Jeg vet ikke om det er nasjonalt etnisk eller om det er sosialt i forhold til... Kanskje historisk? Ja, det kan være historisk, men det har også litt av... Altså også i det sosiale laget.

du befinner deg, hvis du ser på noen av de mest effektive krigerne i det britiske forsvaret, nå tenker jeg nede på soldatnivå, så er det jo skotter, beinharde typer som kommer fra tøffe kår,

og som ikke hadde mye annet, altså det var ikke mange andre alternativ for dem, altså en del av de kom ut av ungdomsfengsler og den type ting, og så fikk de da kanalisert mye av sin frustrasjon i militæret, og det er klart at det kan vippe over og bli helt gærent, jeg sier ikke at alt er bra med det, men

Jeg tror at det bedre vi har det, altså mer luksus og velstand vi har rundt oss, så tror jeg den overgangen til å leve beintøft i forhold til å sove på bakken og være kald og våt og mye av det der som man trener på i militæret, det er en vanvittig overgang.

Og i tillegg skal da drive å slåss mot noen, ikke sant? Når du lå på sofaen og så på en 72-tommer, eller hvis det er det TV-en har kommet opp i nå, hvis det ikke er 100. TV bare noen øyeblikk tidligere med et sånt surround-anlegg. Altså jeg tror at den kontrasten, og jeg tror at blir de kontrastene for store, så ...

Jeg tror den, blir kontrastene for store så minsker effektiviteten vår rett og slett. Fordi jeg tror ikke du har evne til å se deg selv i den rollen og tenke at neste året skal jeg ligge ned i denne gjørmeheven her sånn og folk kommer til å forsøke å ta liv av meg.

Det er en sånn diametralt annerledes situasjon. Ukrainerne, deres resilience og de som slåss deg frem med det. Du ser såpass mange som kommer med det 1000-yard-stair tilbake fra fronten, og vi vet at nå har du en uke å hente deg på, og så skal du til nye 60 dager. Holy shit, bare tenk på det.

Tenk på det. Og ikke bare det, men ulykker på veiene, og spesielt om vinteren fortalte en fremmedkriger oss at det var ekstremt mye ulykke på vinteren, for da kom de rett fra fronten og satt seg i biler og skulle kjøre til sine nære og kjære. Og da fikk de varme på i bilen, og dager uten søvn og stress og hele greia, så sovnet de.

Så det var utrolig med trafikkulykker. På vinteren viser ingen, selv om som sagt alle kjører som de har stjert bilene, kjører til en

Det hadde absolutt makshastighet på 190 km i timen. Når du lå i 190 km i timen, så blåser bilen forbi deg i sånn hastighet at du bare kikker på speedometer. Er det mulig? Hvor fælt kjører jeg her? Men det er mye bra veier. Polen har jo bedre motorveier enn Tyskland. Ja, interessant. Blir det flere...

- Lignende turer, ikke noe annonserende, men hvis dette her kommer til å fortsette, så er det også aktuelt at dette her er en måte å gjøre det på for å hjelpe ukrainerne? - Ja, for å si det på den måten, Fritt Ukraina har sikkert som ambisjon å gjennomføre lignende turer. De har jo gjort veldig mange allerede, og så er det jo litt etter

hvilke behov de har, både når det gjelder hvor materielle de har med skal og hvilke folk de trenger. Men du kan si at hvis det er slik at, blir jeg spurt igjen, så stiller jeg opp. - Det var det der som jeg trakk meg på i sted, som jeg tenker hvis vi går litt mer makrosomlig ut på

Det som spesielt var temaet i det krigen brøt ut, men det er fortsatt en balansegang. Nå ser vi også at det leveres fly, større type utstyr. Hva tenker du om dette?

proxykrig-aspekter, Vest, NATO, mot Russland, softkrig inn mot Russland via Ukraina ved å hjelpe. Men hvor går grensene for at vi, noen mener jo at Vesten og Russland allerede er i krig, og så er det masse definisjoner rundt det, men hva tenker du selv, de etiske grensene i forhold til

krig avtaler mellom NATO og Russland med tanke på den utstyrsleveringen da? Jeg tenker jo at alt som foregår er jo borderline, men at hensikten på mange måter helger midlet her, fordi Russland tok da krim i 2014, og jeg tror det var en ekstrem dårlig avgjørelse å

at man ikke gjorde noe den gangen. At man ikke gjorde noe annet enn nærmest retorisk. Jeg kan si at det ble noen sanksjoner, men det hadde liten effekt. Dersom man tillater dette å fortsette, så vil det fortsette. Så var vel Knut Brundtland, som var inne på det forleden i et intervju med DN, hvor han sier at han sa at det å gi til...

til Ukraina. Det å støtte fritid i Ukraina, det er egentlig det han så som selvforsvar. Og det tror jeg det er. Jeg er enig, selvfølgelig er det en av plaksekrig, men hvis du ser den overleggende styrken som Russland har i viss av vi i Ukraina, så er det jo et mirakel at man har klart å stoppe det her man har gjort. Ja.

Men hvis man skal være effektiv når det gjelder våpenhjelp, så er ikke det noe man kan gå sakte inn i og tenke på at vi supplerer litt mer, litt mer, litt mer. Jeg tror for det første at tiden er Russlands venn og Ukrainas fiende. Det er såpass mye usikkerhet fremover, og da tenker jeg kanskje spesielt på det amerikanske valget,

Men også at skal man få slutt på dette her, så må man stoppe det, og da må man faktisk stoppe det med, jeg skal ikke si alle midler, for da vet jeg at fantasien til folk går lenger enn det min intensjon er, men dette med å levere høyteknologisk og effektivt utstyr, det er ikke noe man kan drøye over tid, det er bare rett og slett komme inn, og så må man få gjort dette her, for nå ser vi jo at

Russland er angivelig i samtale med Nordkorea. Iran supplerer, vi vet ikke hva Kina gjør, men man må få slutt på dette her. Også på grunn av de menneskelige lidelsene, man må få slutt på denne krigen, og så får man da finne ut hvordan man skal klare å leve sammen. Men jeg tror dessverre at det vil ta mange ti år før vi opplever at

global samhandel som det vi hadde før dette brøt ut. Vi har skuttet, altså vi har, altså, Foten har ødelagt den muligheten, og det kan gå til at Vesten skulle håndtert dette bedre på et tidligere tidspunkt, åpent for diskusjonen, men slik det er nå, så

så snur vi velstandsutviklingen. Og det bør folk tenke på. Ting blir dyrere fordi både shipping-ruter er lengre, vi har ikke den samme tilgangen til materialer som vi hadde. I tillegg så jasser USA opp situasjonen mot Kina. Både når det gjelder...

Når det gjelder tolmurer og investeringer og så videre, i en periode som du ville tenke at det kunne være greit å ha et normalisert forhold til Kina som mulig. Nå er ikke jeg den som er privy til et retningsdata. Det er mulig at de baserer seg på veldig andre ting enn det som ligger i retorikken og er fremme, men det slår meg at

Dette er en tid hvor man bør søke å forenes fremfor å gjøre det motsatte. - Er du enig i det geopolitiske aspektet som Glendisen har vært her flere ganger og advarer mot at nå dreier alt seg mer og mer mot Østen. Vi ser India, Takno, vokser jo og blir større og større, er jo verdens mest folkerike land nå. Tar ikke noe avstand fra Russland.

Vi har Kina, Taiwan og nye handelsavtaler og unioner oppstår. Hvordan tror du dette kommer til å spille? Tror du at maktsenktene kommer til å flytte seg i stor grad mot Østen som Glenn Disen hintet om? Jeg tror at det blir økt polarisering gjennom dette. Vi har tenkt at dette må være...

Det må jo være ti år for polarisering, altså bare se hva som har skjedd innen de i USA. Det er jo nesten utrolig hvilken splid det er innen de i USA. Men vi ser jo også, selv i Norge, så har det jo blitt et helt annet politisk klima. Så man merker det også her, men

avstandet blir større, og det betyr at polariseringen

Ja, hvis du ser på dette som rent matematisk, så vil jo det være korrekt, men det vil bli Vesten og det vil bli Østen, og i og med at Østen da ikke samhandler med Vesten på samme måten som

som tidligere, så vil jo the point of gravity naturlig nok rett og slett forskyves i øst over sirka at den havner i østen, for det er ikke det jeg mener, men de facto gjør det det, og så har du liksom Australia og New Zealand helt på den andre siden av dette, for de får jo bruke rutene den motsatte veien. Japan, Korea kanskje? Ja. Ja.

- Japan og Sør-Korea, absolutt. Det er interessant hvis det blir ytterligere polarisert i Østen. - Det er vel Vestens allierte i Østen, det er vel fort de to landene der? - Ja.

Så tenk på, sånn er det jo veldig ofte med oss mennesker, at når vi har det virkelig godt, så klarer vi ikke virkelig å ta inn over oss hvor bra vi har det, og værne om det. I stedet så begynner noe nytt, og så

We're not paying attention to it, hva som foregår. Og så sklir det ut, og så plutselig så er det kløfter der. Og jeg føler jo litt at det er det som har skjedd i dette tilfellet også. Signalene har vært der, har ikke gjort noe med det. Vi hadde det så bra. Men det er klart at det er stadig noen som vil ha mer makt, for all del. Og

Har den sikkerhetspolitiske situasjonen også vært veldig bunnet i

USAs dominanse, petrodollaren og tilliten til amerikanske systemer og økonomien og sånn, og så begynner ting å vakle der borte, og så ser vi at Østen begynner å handle seg mellom, begynner å avvise amerikanske tidligere avtaler og så begynner å fikle inn i Afrika med råvarer der. Det er jo sånn...

nytt av ettermiljøen, at der skjer det også veldig mange interessante ting som man ikke får lest så mye om. Ja, men der, hvis det er noen som har vært smarte i anførselstegnene i Afrika, så er det kineserne. De har jo gått inn der med midler og kjøpt seg gruver og områder og naturressurser, lånt penger til stater som da står i dyp gjeld til dem. Og dette har skjedd

mens Vesten har sovet ved roret. De har rett og slett sovet på vakt. Fordi mer og mer og mer, det har ikke foregått med et stort hemmelighold. Alle har på en måte visst at de har vært der. Og så kommer da, så trekker franskmennene seg tilbake

Og franskmennene har jo vært en av de beste sensorene i forhold til å vite hva som skjer på bakken i en rekke afrikanske land, men franskmennene er veldig lei av å

og på en måte stå alene om det oppdraget, slik jeg har oppfattet det, og begynte å trekke ting tilbake, og så samtidig med det skjer, så pøser da russerne på vagnetropper inni disse landene, og så har du total kaos. Så Afrika, altså det kontinentet,

Der kommer det til å skje mye, tror jeg, over det neste tiåret. Tror du det er en sånn type proksikriger der også? Dessverre, altså jeg tror det. Bare se på situasjonen som har fått lov å utspille seg i Sudan. Khartoum var jo nærmest...

terrorist capital of the world på, da må vi vel tilbake til på 90-tallet. Alle, alle på en måte kjente terrorister befant seg i karton. Og så begynner situasjonen i, altså du har hele Sahil, du har selvfølgelig Sudan, Niger kommer inn, det er jo mer og mer av dette her, og

Russland har jo hevdet helt inntil ganske nylig at de hadde ingenting med Wagner å gjøre. Wagner var en egen herre og leiesoldater, men de er jo kremlige med betalt. Så de atrocities som heter krigsforbrytelsene som Wagner-soldatene har utført,

De hadde jo plausible deniability, så lenge det ikke var slik at du kunne koble direkte vagene mot Russland. Nå er det jo ingen tvil. Og det er også interessant, fordi hvis man skal forfølge de sakene,

Så tror jeg hagdomstolen kommer til å ha nok å gjøre. Men ja, jeg tror det kommer til å være... Dessverre, jeg føler liksom jeg får dårlig samvittighet når jeg sier at jeg tror det kommer til å svare bekreftende på proksikriger i Afrika. Jeg tror det allerede foregår for den saks skyld. Men jeg får nesten dårlig samvittighet fordi...

fordi du ønsker ikke at det skal skje. Du har liksom den biasen at nei, for guds skyld, ikke det. Ikke det kontinentet også. Det er jo...

befolkningen har liden nok i veldig mange land. Dette er bare det sikkerhetspolitiske aspektet som jeg snakker om til nå, men hva er det økonomiske perspektivet her? Hva er konsekvensene av at en dragning mot Østen, ting som skjer ned mot Afrika, hva er det økonomiske perspektivet med alt det vi har pratet om til nå? Hvordan vil

kommer til å se ut? Det er jo disse de viktige naturressursene dette her kommer til å stå om.

og da er det jo olje og kobolt og alle disse sjeldne mineralene og så videre, den type ting, altså ting som Afrika er veldig rik på, det er jo årsaken til at Kina så den muligheten, og de ære været dem for å ha sett den muligheten, jeg forstår jo at de forsøkte å utnytte den, men det gjør jo at Vesten kan ende opp med rett og slett råvaremangel, altså når det gjelder en del av de

råvarene som er essensielle for eksempel for teknologi. Og det er et skremende bilde. Nå blir vi dystre her, merker jeg. Jeg tenker at nå blir det dystert. Men det er jo dette er i meg, og det er jo rett og slett bare en kognitiv bias at jeg ikke vil, altså jeg vil jo at ting skal være bra. Men jeg har ikke lyst, jeg merker at jeg har ikke lyst til å svare ærlig på spørsmålet, fordi

Ved å være ærlig så må du på en måte se det utfallet foran deg, og det håper jeg virkelig ikke vil skje. Er ikke det som det å være i, for din del er det veldig spesielt, for du både har den militære...

og erfaringen rundt å være i konflikt, se verden fra det standpunktet, men også fra en mye kaldere kynisk verden, også fra finans og økonomi, hvor det er hele motoren bak at hvis finans og global økonomi skal gå bra, så er det en optimisme er det eneste måten

økonomisk vekst. Og når det gjelder økonomisk vekst, så er det sånn, ok, det er vel pessimisme, og det er jo første tegn på regressjon. Ja, men også optimisme for at folk skal føle og ønske å skape noe, ikke sant? Fordi gründervirksomhet betyr at du klarer ikke å være gründer uten å ta noe risiko. Noen må ta risikoen, og

du kan ha kanskje utrolige talegaver som gjør at andre er villige til å ta den økonomiske risikoen, men noen må ta den. Folk tar ikke økonomisk risiko hvis de ikke er i optimisme, hvis de ikke tror at dette her kan bli noe, så vil ikke folk gjøre det. Det må vi huske på, og som Lord William Haig sa i den konferansen som Oljefondet har arrangert tidligere i år, at

På grunn av det som skjer geopolitisk og sikkerhetspolitisk, så må hvert land ta ansvar for egen innovasjon. Det betyr at vi må stimulere innovasjon. Jeg vil jo hevde at man har gjort langt på vei det motsatte i Norge. Det eneste, jeg har jo med tangen skikk sagt at det er ingen som har fått så store fordeler ut av det.

ut av all regulering og politiske vedtak i Norge som advokater. Og det har de jo virkelig, de har fått enorme fordeler av at det har blitt så komplekst og vanskelig både på skattesiden, men også det der å få startet opp ting.

Men jeg må jo si at kommunikasjonsrådgivere må jo overgå det nå om dagen. Med denne regjeringen her, så må det jo være det beste markedet ever for kommunikasjonsrådgivere. Den gjengen der sitter på sommer og hver fredag og koster seg. Kan du tenke deg det? Du kikker på telefonen din, og så er det en ny skandale, en politisk skandale som involverer en minister eller noe sånt, og du bare sier «yes!»

Ja, fantastisk. Det er alltid noe å gjøre. Altid noe å gjøre. Det er bare helt fantastisk. Men det er jo sånn at det er hvordan...

Hvordan skal vi si, alt fra politikere, folk elsker gode og grønne historier, og liker at vi får nye folk som greier å lage ting og arbeidsplasser, det er helt fantastisk, men det er jo der uenigheten står, at hvem er det, hvor skal pengene komme fra da? Er det fra det private, eller skal det komme via...

innovasjon Norge. Er det innovasjon Norge som har best peiling på hvilke ting som skal få mye? Så krever man masse skatter og penger fra veldig køte firmaer og ting som går bra, og så skal da staten finne ut hvor disse skal disponeres best mulig, i stedet for å la pengene finne sin egen vei. Er ikke det mye av stiden kjerne her? Jo, du kan si du har hatt begge deler, og det er det som har vært bra med Norge. Jeg er helt overbevist om at innovasjon Norge har gjort mye bra, og

Men så har du hatt det private næringslivet som nok har stilt opp med enda mer risikokapital til enda mer risikofylte prosjekter som da faller utenfor for eksempel Innovasjon Norge. Og det samspillet har vært utrolig bra. Noen ganger så har de jobbet sammen, og andre ganger så jobber de hver for seg. Men nå når du begrenser det private initiativet, når du liksom

legger snubletråer for det private initiativet, så stopper ting opp. Hva er snubletråene? Snubletråene er jo skatt, det er jo formeskatt. Det har vært et antall norske gründere som har startet bedrifter og fått de opp å stå, hvor de nå er milliardbedrifter, som helt klart sier at det ville aldri gått.

Men dette skatteregimen har aldri gått. Vi hadde måttet selge av, vi kunne ikke sitte på disse aksjene. Og så var det SV som sier det er ikke en menneskerettighet å eie aksjer eller eie selskapet. Nei, men hva skal incitamenter? De tror at folk skal ta risiko, slutte jobben sin, ta sjansen på å begynne med noe. For ingenting.

Fordi du vet jo ikke utfallet. I Norge tryner du ikke bare økonomisk, men du tryner i anseelse også. Der er det en forskjell til USA hvor

Man hyller folk som forsøker, selv om de går på trynet. Mens her kan du få forsiden i en avis, fordi du har trynet, du har gjort alt det du kunne, og så er det en utenforstående faktor som har gjort at dette ikke har lykkes, og så blir det erklært en fiasko som ...

Det er rett og slett det motsatte av hva Haig oppfordret til, og jeg tror Haig har helt rett.

Vi bør hylle grunner og forsøke å få til mest mulig. I en polarisert verden er det viktigere og viktigere. Det sitter så langt inn å hylle gjerninger som er villige til å gå på trynet. Det er historikk på at du skal gjøre ganske mange forsøk før du faktisk får det til. Du skal gå på trynet mange ganger. Det risikoaspektet der er at du begynner å mistenke litt at de som ikke forstår det har aldri heller tatt noe særlig risiko i sin egen yrkeskarriere. Ja, det er tapt.

Og da sliter du i utgangspunktet. Du skal forklare noen som aldri har tatt risiko, aldri kunne tenkt seg å ta risiko, hvorfor det er viktig at man får vilkår som gjør det attraktivt på en måte å gjøre det. Det at du blir...

Det at du blir stemplet som misslykket, det er i seg selv vanvittig belastende. Men hvis private økonomien skal gå til helseiket også, så er det ikke mange incitamenter igjen til å gjøre noe. Nettopp det hele samfunnsmodellet begynner med på ungdomsskolen videregående her, både hva man lærer. Man går jo inn i en slags...

modell eller en struktur hvor det er viktig å utdanne deg og ta en jobb. Klatring kan være å komme så langt som mulig. Ikke nødvendigvis skape når du prøver å ta noen risiko, men bare komme deg inn et sted hvor du kan jobbe, null risiko der. Få deg en bolig, putte inn pengene der og energien der.

Alt det der, alle de aspektene, å bli voksen er veldig risikofritt. Ta deg en jobb i staten, eller et eller annet sånt, så er du trygg. Og det er ofte den kloke, smarte måten å få det gode karakterer. Bli lege, advokat, gjør noe som du bare kan cashe inn på og leve trygt. Ikke noen hyllingelige insentiver, eller noen spesielle retninger innenfor ungdomsskolen og videregående, som sier at hvis du faktisk prøver å skape en bedrift,

så kan du gjøre dette og dette, og det kan føre til dette og dette som kommer til gode til lokalet, til regionen din, til kommunen din, til familien din, eller til egen karriere og så videre. Det er veldig lite fokus på den delen, men veldig bare finne en trygg løype av livet ditt, du ikke tar for mye risiko. Det kommer til å bli en ny linje, tror jeg, på videregående skoler. Bli mellommann.

For mellommann-tyrke, du kan bli kommunikasjonsrådgiver, du kan bli advokat, du kan bli megler. Det er valgfag, ja. Ja, og la oss utdanne alle til det, og så vil man nok om ti år, eller sannsynligvis tidligere, så vil noen ta, ja, men vent litt da, vi trenger jo noen, vi må jo være mellommann mellom,

hvor er den andre parten henne her? Den andre parten bor i Schweiz. Jeg tror man må gå på dette med noe mer åpent sinn. Jeg vet ikke om de

Selv innser at dette var feil måte å gjøre det på. Det er ikke en menneskerettighet å eie aksjer i din egen bedrift. Det skal ikke være en menneskerettighet å bo i Oslo. Sykepleiere flytter til Tønsberg, der de kanskje har mer lyst til å ha kortere vei til Vestfolds sentralsykehus enn for eksempel Ullevål sykehus.

er det en fordel? Jeg skjønner ikke, var det heldig å blande inn menneskerettigheter i noe som bare besudler hele menneskerettighetsbegrepet og ordet og innholdet ved å si sånn, vi må bare dra det fram, det korte der, akkurat som man går veldig off-topic, synes jeg. Jeg er helt enig. Men det er den retorikken som brukes, men man ser på, jeg tror at

Det enkleste her er bare å se på meningsmålingene, og det forbauser meg at

Man tar ikke det til seg at her er ikke folk fornøyd, og så sier man at det er internasjonale konjunkturer, til tross for at man har gjort det man kan. Jeg fikk gladmelding fra Elvia rett før jeg syklet ut i dag, og det var at de setter opp prisene med 10 %. Vent nå litt. Siste gang jeg sjekket inflasjonen var det ikke det, men nei, det er 10 % de setter opp med.

Så nettlegningen går opp med 10 %. Hvorfor lurer jeg på? Ja, der økte materialkostnader og vi må forny oss. Ja vel, så 10 % det er helt greit. Når vi kommer til neste lønnsoppgjør, så ser jeg ikke for meg at det ligger på 10 %, for å si det på den måten. Men prisene stiger, krona faller, energi blir dyrere, i hvert fall olje.

Men det er mulig at nå er det full sats på at ekstremvære holder, for da kan i hvert fall strømprisen være nede. Men det er ikke det som har vært politiske føringene tidligere, at det er ikke noe problem, vi får sikkert noe ekstremvær. Men er du overrasket over hvor mye vi finner oss i enn så lenge? Forstår vi det egentlig? Har du fått bra? Ja.

Det tror jeg er svaret på det. Men du ser jo nå, når namnsmannen går ut og advarer, at nå er det mye

Nå er det mye å gå på døren til folk og ta biler og så videre. Da begynner det å knake litt. Har vi levd over evne? Ja, det tror jeg sikkert at vi har, eller noen har. Absolutt. Men vi har også blitt oppfordret tidlig. Det er bare å måke inn, ta store lån. Det har ikke vært noen restriksjoner på det. Fullfinansierte biler og så videre. Med tanke på at ingenting kunne falle og

Det var en venninne av meg som som vurderte en leilighet her forleden dag, og jeg husker ikke hva utbudet var, men så sier hun da kom et bud, ja det var under det disse menneskene hadde gitt i 2017, og

og prisen skulle i hvert fall ikke, det kunne aldri falle ned til det, altså for det første så er jeg sikkert ikke vedkommende opplevd hvordan det er når egnomspriset faller, jeg sier ikke at de skal falle på 2017-nivå, men som hun sier til en, hadde du forutsatt at renten skulle opp til det nivået der, at boligrenten skulle bli 7%, da hadde du holdt egnomsmegleren kjeft. Ja.

- Det med spådommer har du snakket veldig mye om. Hvor verdiløst det er egentlig. Det er jo en egen sånn medieindustri, det med spådommer. - Ja, fullstendig. - Men er det noe nytteverdig i spådommer? - Jeg tror det kan være nytteverdig i et utfallsrom. At man forstår litt om utfallsrom.

Akkurat som værvarsel, altså som varsler av at det kan ligge i dette området og så videre, men disse spådommene som blir gjort med to streker under og gjerne med to desimaler eller flere, er helt fullstendig bortkastet. Det er bare tilfelligheter om de har slått til. Og vi må tenke på en annen måte for, bare se på, altså når...

nå mener jeg ikke bli polise, men det er det vi har, jeg håper å si, det er top of mind, ikke sant, de to siste...

de to siste inflasjonsprognosene som blir lagt frem rett før lønnsforhandlinger selvfølgelig. Det er fullstendig off. Fullstendig off. Og så skylder man da på embedsverket, og jeg kan ikke for min liv tro at det sitter folk i Finansdepartementet

som følger så dårlig med at de kommer med de prognosene som det er. Det er ikke mulig. Da sitter du i en bunker. Da følger du ikke med, da går du i hvert fall ikke dagligvarehandelen, eller ser rundt på prisutviklingen. Og

Du kan si hva du vil om folk i Finansdepartementet, men jeg tror at de fleste er rimelig godt utdannet og rimelig oppegående. Så kommer de, og så kommer lønnsoppgjøret basert på det. Det er jo ikke tilfeldig. Det er jo ikke tilfeldig, og så kommer realiteten. Ja, nei, og så skylder man på egne rådgivere eller embedsverket. Deilig å være politiker i Norge.

Hvordan påvirker rentestigningen, som kommer likebardus på alle kommentatorer og eksperter og spåmenn og kvinner hver gang, men også hvordan påvirker dette her

din verden, altså aksjemarkeder og finansverden? Der er det også en ting når det gjelder prognoser, fordi du kan si at når det går tråder i økonomien, penger blir dyre, så tilsier det at penger blir dyre, så er det mindre investering for bedrifter og lavere lønnsomsnedsgrad, men du ser at aksjemarkeder går bra i utlandet og så videre, om det er midlertidig eller hva som helst, men

Hvis du hadde tatt for deg, vi var i en situasjon hvor vi hadde null eller minusrenter, nå snakker jeg om globalt, vi stimulerte markedene ved at sentralbankene kjøpte verdipapirer, pumpet milliarder inn i aksjemarkedene og obligasjonsmarkedene hver eneste måned, og så snur det, du stenger av kranen,

Hvis du da hadde tenkt hva skjer når du stenger av kranen? Jo, da mister du stimulin, rentene stiger, alt blir dårlig, ergo skal aksjemarkedene falle, hvilket de gjorde i en periode i 2022 frem til oktober, og så bråsnur de opp igjen til tross for at rentene har steget mer og ting er verre. Det forteller deg alt du trenger å vite om verdien av spådommer og for så vidt også rasjonel tenking.

Bygg robuste porteføljer hvis du skal investere. Ha en robust portefølje og ikke følge med på nyheter og gå ned på sukker i kafen.

- Men hvorfor er det så vanskelig der med å, selv for erfarne folk som også lar seg påvirke av støyen, som Talib kaller det så fint, hvor du må finne signalene, og det er jo ofte akkurat de tingene du nevnte nå, men så likevel lar man seg friste av støyen, informasjon, endringer, og så korrigerer man kursen sin, ofte til det vondt været. - Ja, emosjoner er svaret. Det er rett og slett syken vår.

Vi tilpasser oss på en måte det som skjer rundt oss, og vi ønsker å være i konsensus, og så videre. Men

menneskesinne er jo ikke, altså vi som mennesker er jo ikke veldig robuste for å være helt ærlig, ikke i forhold til for eksempel datakraft og en datamaskin. Vi er ikke robuste, vi påvirkes av av temperatursvingninger, om det er sol, regn og det som har skjedd tidligere på dagen og så videre. Det får en innvirkning på vår beslutningsprosess, og ikke minst hva andre sier.

Jeg satt sammen med en forvalter i går, som fortalte meg at når de skulle, vi hadde for øvrigt Thomas Nilsen i først, og når de hadde forvaltningsmøter, og de skulle vurdere hvorvidt de skulle opp eller ned i aksjer i forhold til renter og alt mulig sånn ting, så var det jo ofte at en sa at jeg synes vi skal veldig mye opp, eller noe sånt. Og det ga da en bias og en føring og en ankring for resten av rommet,

og hans forslag var at man skulle skrive opp hva man mente på forhånd på en lapp og putte opp i en bolle og så ble det trukket derfra det er jo den rasjonelle mye bedre måten å gjøre det på i stedet for at det er avhengig av hvem det er som åpner kjeften først eller en person som da er høyere i hierarkiet

eller en person som har spesielt gode talevner, vil alltid klare å fremføre argumentene. Og alle de tingene jeg nevner der, det er full av biaser, men hvis du hadde bare puttet opp i sånn, it's not foolproof, men hvis du gjorde det, og så krysset det opp, og så ventet det ned, så ville du hatt et mye bedre grunnlag for en diskusjon.

og en debatt, men det er ikke så mye vi gjør det. - Dette var kjernen av at Daniel Kahneman tenker fort og sakte. Det mener jeg og husker jeg. - Det er helt riktig. - Det er interessant, jeg tror alle kan kjenne seg denne City-hydromen, at den først og fremst åpner kjeften, det er både settsende agenda, det settes ankere, du primer folk på størrelser, aggressjonsnivå, hele pakka, og hvor effektivt er den møtevirksomheten.

jeg skulle si ti personer i plenum. Det er jo veldig interessant. Det går jo veldig mye på personligheten til de forskjellige. En smarte skal godt være den stilleste i rommet, ikke sant? Og så har du en som er ekstremt utadvent og som tar rommet og tenker at ok, jeg gir ikke å lage noe støy. Men når aksjemarkedet går bra, hvor mye optimisme er bakt inn i prisene på...

at ting kommer til å fortsette å gå bra bare rullegå til neste krise kommer, og så er det

gjenspeiler aksjekursene at det er en optimisme der ute? Det er jo det som er det rare, at når du tar en sånn meningsmåling, en sånn konsensus, nå snakker jeg ikke om meglerhuset, men disse konsensusene vi gjør på investorsentiment, så er jo de tvert imot, de er ikke veldig positive til tross for at markene har gått oppover. For investor leser jo nyheter og ser at det er krig i Ukraina, ser at rentene er høye og ser at egnomsmarkedet vakler i

i Kina og i andre steder, og tar det til seg. Så det er det som er det paradoxale i øyeblikket, det er at til tross for at det ikke er en superoptimisme i markedet, så har markedet klart å stige ganske mye. Hvorvidt de fortsetter å gjøre det, det er ingen formening om, det gjelder å ha robuste porteføljer, men

Som jeg nevnte forleden, det er en kar som heter Howard Marks, som var forvalter i noe som heter Oak Tree Capital. Veldig smart kar, tjent veldig mye penger for investorene sine over tid. Og han gjennom hele sin karriere, han fant ut at han hadde gjort fem prediksjoner, det var fem ganger hvor han følte seg sikker nok på utfallet i markedet.

at han sa noe, og det er gjennom en 40-50 år lang karriere. Mens hvis du leser avisen, så har jo folk en mening hver eneste dag. Og det forteller deg at det er støy. Og hvis vi hadde hatt disiplinen og evnen til å si at dette er porteføljen min, det er bare hvis det skjer helt spesielle ting

at jeg skal endre den, og ha siktet at det kan skje kanskje fem ganger i denne porteføljens livstid, så hadde vi fått et bedre valg.

Det er jo det som er tilfellet, men folk skal prøve å treffe på akkurat den, hva er sannsynligheten? Du leser børskurslysen og så sier du, gikk 48 prosent av, herregud, jeg må komme meg inn på børsen her, var det et selskap som gikk 48 prosent? At det var ned 99 prosent i fjor, det er ikke så viktig, men du tror at du skal treffe den

Da kan du bare sette opp listen over alle selskapene, så kan du da prøve å si: "Finn den neste." Det er ikke lett. - Det du snakket om i en annen episode hos deg, tror jeg at noen av de beste avkastningene var det døde folk som hadde. - Korrekt. Det var en studie som viste det. Det var døde. Der fant man porteføljen deres etter mange år senere, så fant man ut at det hadde gått helt fantastisk bra. Årsaken var at de hadde ikke hørt den. Vi tror vi er så smarte.

Og jeg synes jo også, jeg forstår jo ikke at jeg var smart i fjor da kvantitative lettelser, det var jo annonsert at det skulle slutte, det var annonsert at man trakk tilbake stimuliene, og markedene falt. Og det var jo liksom logisk. Og så

synes vi, og det var faktisk produsenten min Sverre som først påpekte at han mente at nå hadde markene falt for langt, og jeg så på det selv, og så var jeg enig med han, og det var rundt oktober tid hvor de gikk opp igjen, men at noen av disse børsene skulle ta igjen, fullstendig ta igjen den nedgangen til tross for at premissene

bare var blitt verre. Det er relativt utrolig. Det var ikke noe jeg ville ha satset på i det hele tatt. Men igjen, hvis du har en allokering til aksjer i porteføljen, så holder du den allokeringen og gjør veldig lite med den, i hvert fall tenker jeg at man skal gjøre det. Og så har man andre ting i porteføljen som ikke er avhengig av...

av på en måte sykler i økonomien og den type ting, og det gir en mer robust portefølje når man skal gå all in og forsøke å tippe dette her hver uke, måned, halvår, år eller hva som helst. Du kjenner på de fristelsene selv også når du

ved utånmode, eller kan det være at ting går litt trådt og litt dårlig, at man prøver å finne endringer til det positive? - Ja, du kjenner i hvert fall på det hvis du har sittet foran skjermen i flere dager og ikke har funnet noen muligheter. Da må du omsette det i hodet, du kan enten tenke at dette her er bortkastet tid,

Eller du kan tenke på den måten at det fantes ingen muligheter, og dermed tok jeg ikke noen sjanser og tappte ikke noen penger. Så det er to måter å se det der på. Jeg har liksom måttet lære meg, fordi jeg er en person som da

i mindre grad nå, men tidligere, i hvert fall i livet, og det går på mange ting jeg har drevet med, tydeligvis søkte spenning og adrenalin, og det at du ikke tar det ut i markedet. Markedet er et av de mest kostbare stedene

og ta ut spenningsbehovet ditt. Basehopping for eksempel er mye enklere å ta ut det der behovet. Du behøver ikke å gå så ekstremt, men det er mye bedre å ta det ut i sport og den type ting, enn å gjøre det i aksjemarkedet. Det er et ekstremt dyrt sted å få tilfredsstilt behovet ditt for spenning.

Jeg synes jo at det ikke er flere som fokuserer på, så den definitiv beste måten å slå markedet på er jo å bare høre hva politikerne selv har kjøpt av aksjer, og hva kanskje mannfolka eller partner har gjort. Det er jo best rettelig. Du finner jo ikke noe bedre. Hva var det Hamante Høytfelt hadde...

Jeg vet ikke om det først kom et tall der som var fryktelig høyt, men det var jo en solid avkastning over flere år som han slo de aller beste investorene på. Ja, jeg så også det der referert, og så spurte jeg noen, og så var jeg ikke sikker på om det der var riktig eller ikke, så jeg har ingen aning. Men det ene tallet der var jo som om da...

Det vil jo gå Warren Buffett og Jim Simons. De kunne jo bare flytte seg. Angivelig skal Nancy Pelosi også ha en track record som er insane. Da kan man jo nevne at amerikanske politikere ser ut som de har absolutt kartblansj til å gjøre akkurat hva de vil i markedene med den kunnskapen de måtte...

men helt insane avkastning. Det var slik at noen hadde tenkt å lage et fond med aksjene som Nancy Pelosi kjøpte.

- Du fikk med at de lagde en Nancy Pelosi tracker på Twitter. - Nei, og gjorde de? - Så de kunne bare adaptere, men den ble tatt ned da, selvfølgelig. Sånne trackere er egentlig bare det vi trenger, så har du jo en sånn soft innsiden informasjon. - Det er jo bare å få dem inn som forvaltere. De har jo en innsikt, Gerrit, innsikt som vi andre ikke har tydeligvis i finansmarkedet. - Men det er jo helt sprøtt

Det er jo synd at det er så mange som må gå, at vi ikke har en mer stabil regjering, for det gjør jo nasjonen bedre at vi har litt stabilitet, men at man da ikke med såpass overtramp ikke gjør at det aksepteres, det er vel fra ditt perspektiv helt horribelt å se at det ikke er det du må gå. Tenkte jeg hvis dette her hadde vært et finansforetak? Ja.

Hvis du hadde overlevd, hvis ikke finansutstyrningen hadde røst bort konsertsjonen din, så hadde de garantert krevet at du byttet leder.

garantert for at du skulle få fortsette. - Det går jo på tilliten løs i hele shoppa. - Ja, det gjør jo det, fordi du kan si at etter en av de døgnene er det jo lederens ansvar, og så kan man godt delegere ansvaret nedover og så videre, men etter en av de døgnene er det lederens ansvar. Så, å nei, det er jo, altså du blir jo, det ruller opp nye ting og du bare tenker, er det mulig?

Men det må jo være forferdelig for statsministeren nå. Når stopper dette her? Tenk deg når du våkner om morgenen, da griper du ikke telefonen og har lyst til å se på nyhetene.

da har du lyst til i hvert fall ikke innlandsnyheter, da har du lyst til å se på alt annet. La meg heller se på en tegneserie. Jeg vet jo ikke om jeg orker å se nyhetene i dag. Det hadde vært morsomt en humorserie hvor statsministeren våkner opp, og så skruer han av flymodus på mobilen, og så ligger han i senga, og så kommer det bare melding på melding på melding fra rådgiver og kriser og alt, så tar han vekk det greiene, og han vil heller inn på Instagram og bare se på noen messy videoer og bare slappe av litt, for det blir for mye.

Tenk at livet til statsministeren er motsatt til livet til kommunikasjonsrådgiveren. Kommunikasjonsrådgiveren slår på på morgenen og bare ønsker at det er en ny krise, og statsministeren bare skrur på på morgenen og bare «Oh dear god, la meg beholde den på flymodus litt til». «Jeg har den på flymodus til jeg sitter i bilen i hvert fall». Jeg tror ikke Erna Solberg var sånn...

på psykologisk perspektiv, sånn kjempenettur og måtte ta en liten pause etter åtte år. Det var jo sikkert ikke det aller verste på helsa hennes. Nei, det tror jeg var en blessing in disguise for meg. Nei, jeg er ærlig talt, jeg syns synd på statsministeren. Jeg gjør det. Altså, det går jo sånn

Men det er jo litt, hadde dette vært en boksermatch, så hadde jo sekundanten hevet inn håndkle. Fordi nå har du blitt truffet så mange ganger, at du vet ikke at du egentlig bør ligge på julvet. Og for å forhindre at du skader deg selv ordentlig, så hiver jeg inn et håndkle. Så Olaus Bønness har jo vært her flere ganger, og siste gang har vi flere ganger diskutert hva

Det er mye som tyder på at våre beste ikke har lyst, insentiv, skjønner jo veldig godt, å gå inn i politikken versus en yrkeskarriere inn i næringslivet. Det handler ikke bare om lønnen, men også om disse tingene her. Hvordan skal vi få de beste tilbake i politikken til å styre landet? For det er jo sånn, hvem faen er det som gidder? Ja, ja. Men jeg tenker jo at du kan jo snu deg rundt og si at det gir muligheter nå også. Det gir noen fantastiske muligheter.

For de politikerne som skiller seg ut, mener du? Ja, for med alt det som nå har skjedd, så vil jeg tenke, her må det være muligheter. Veien til makt er kortere. Her kan selv jeg make a difference. Jeg tror ikke det om meg selv, bare det jeg har sagt, og det er ingen fare for det. Men jeg tenker at du...

Her er det ikke å hoppe etter virkordene som er problemet. Det er jo ikke det. I amerikansk perspektiv er du i en kjernealder for å gå inn i politikken du nå har.

- Det er litt det yngste laget for å bli, for karrieren. - Vi tar en sjanse med finansministeren vår, men vi prøver oss med Peter Warren. Vi får gi han en sjanse. - Han kan bli bra med 15-20 år.

Da blir det jo ordentlig fart på porteføljen din. Den trackeren skal i hvert fall opp på Twitter, så da blir det ny business. Vil det være forenlig å drive med high frequency i treninger og være finansminister? Jeg er ikke helt sikker på det. Jeg prøver alltid å spørre gjestene mine som har hatt en lang karriere utenfor politikken, men som er veldig opptatt av politikk. Jeg spør jo siste nedgangene der, og bare lufte tanken litt. Det er jo sånn ...

føler man på det kalle. Det er vel Eilertsen er vel det eneste som har vært i studiet her som har gått over i politikk fra podcast-gjest til politikken. Så det er så litt respekt av det. Jeg vil ikke tro at jeg og håper at jeg kan gjøre nytte for meg på annen måte enn det. Ja, det er

Det man kan gjøre er å følge podcasten din. Det er fortsatt et livsbetont prosjekt, høres ut som. Ja, det er det. Det er krevende. Det er jo krevende fordi det krever mye mer. Dette vet jo du, å drive podcast. Det krever mye mer forarbeid enn folk tror. Vi spiller inn på mandag, sånn ny...

begynner å jobbe dagen etter, eller det kan være senere på mandag også for den saks skyld, men at du begynner å jobbe med neste, og så har du et eller annet, og så driver du og jobber med, og så kommer du til fredagen, og så er det et eller annet annet som gjør at det blir helt snudd på hodet, og så får du begynne fra begynnelsen igjen, ikke sant? Og det er jo litt sånn. Men...

Men det er engasjerende, og jeg tror også det er kognitivt bra, for å være helt ærlig. Jeg ble spurt i går om en som snakket om karrieren min, og synes jeg hadde gjort mye, og spurte hva ...

Hva er det som driver deg til å fortsatt være såpass engasjert? Det tok meg bare et par sekunder å tenke på, og det er å lære. Det å lære nye ting, du lærer ting hele tiden. Og det er inspirasjonen og motivasjonen for meg, at det er alltid noe nytt å lære. Samme på den turen vi har snakket om, du lærer ting.

inntrykk, du lærer ting og du får kjørt deg litt også, men det er læring i det også. Da tenker du over et bredt spektrum, du lærer filosofi, lærer om andre folkeslag, historier, kulturer, alt. Alt mulig, ja. Helt inntil i mikrostrukturer og situasjoner du befinner deg i og mennesker du må forholde deg til og

og alle de tingene der, og det ligger læring i det også. Det som er så sprøtt med læring også, for dette er jo fundamentet til den podcasten her, det at jeg skal få noe ut av det intellektuelt, at jeg skal lære noe, og så tvinge meg selv til å lære noe nytt, men det er jo utvilesomt også at det kommer et bias med alt i livet, og det gjør det på læring også. Du velger litt de tingene, du oppsøker de tingene du har lyst til å lære, så er kunsten

og prøve å lære de tingene som geometralt står mot ideene dine også, er jo dritvanskelig. Ja, jeg er enig, jeg forsøker også, og spesielt hvis jeg blir veldig opptatt av noe, da prøver jeg å finne antagonistene til det. Men det kommer egentlig fra analysearbeid tidligere, og kanskje spesielt fra det jeg lærte om etretningsanalyse,

så er det et poeng.

Det å kunne falsifisere og se ting fra den andre siden. I min karriere, når jeg begynte å trekke det inn i finansanalyset, så endte det med at jeg kunne ha en kjempeidé som jeg hadde gjort arbeid på og presentert det for andre, og så kom de med motargumenter. Endte med at vi gjorde motsatte av hva jeg kom med. Det er styrke da. Ja.

Greia var at jeg så aldri, noen ganger var jeg flau over å ha oversett ting for eksempel, men det føltes aldri feil å gjøre det motsatte. Jeg var overbevist om at argumentene var mye bedre og så ting i et annet lys, og det tilførtes, så det gikk ikke.

Det var aldri et sånt prestigeproblem for meg å ta det motsatte synet og si at vet du hva, det er helt rett vi gjør. Det er så bra det du sier at her gjør vi rett og slett det motsatte. Som regel vil vi i aller flest tilfeller ikke gjøre noe fordi da

ble på en måte ideen din falsifisert og det var ikke en mulighet nødvendigvis på den andre siden. Men fra å ønske å gå long nå til å gå shorte, så er det en ganske sånn diametralt endring. Men jeg så aldri det som et prestisjenedlag, for da var jeg så overbevist om at argumentene var gode at jeg hadde fått den der treiden på så fort som mulig.

Det er jo disse to begrepene, og det ene kjenner vi veldig godt, det andre har jeg nesten aldri hørt noen snakke om en gang, men det er jo å ha en hypotese, som i seg selv er jo veldig bunnt opp i både confirmation bias, og du vil jo at, hvis du kommer selv og har kokt opp hypotesen, så vil du at den skal være sann, eller at det er mye, så du legger masse argumenter og energien i det. Men så er det motsatt, det er sånn antitesen,

som er så vanskelig for oss å tenke oss til, og så sette oss ut av hypotesen og finne hva er antitesen her. Og det er jo mye som ting jeg har prøvd å finne ut om antithetic mind, altså ha dette mindsetet hvor du da både greier å vektlegge antitesen og hypotesen

like mye, og da kunstdykket å greie å lage en syntese av de to, er jo det som virker som vi ikke er helt skapt for, på et eller annet vis. Det er vel krevende øvelser. Man setter jo ofte andre til å lage antitesene, ikke sant? Og det er den tryggeste måten å gjøre det, for å ikke dra med seg en bias over. Det er rett og slett å sette en gruppe. Politiet vet det, det er jo store etterforskninger, kan gjøre det, kan rett og slett ta en gruppe som da skal prøve å

å overvise og finne at noen den ene gruppen tror er skyldig, er rett og slett uskyldig. Begynn med det som premiss, som hypotese, og lag et grunnlag for det. Men da må du separere, det blir nærmest en form for konkurranse, men jeg tenker at det kan være en sunn konkurranse også, i stedet for at

- Jeg er veldig begeistret for denne ideen og nå skal jeg gå og søke og finne noe som motbeviser det selv. Det er en tyngre prosess og en prosess som er mye mer i utgangspunktet utsatt for dine egne biaser. Fordi du likte egentlig det svaret du kom til første gang. - Så sånn antitesen å dra til Ukraina, hva ville det vært?

Dø, kanskje? Ja. Det kan vel ligge i hypotesen, faktisk. Antitesen. Hva ville være antitesen? Antitesen for det måtte jo være at du fant årsaker til

å hjelpe ukrainerne med utstyr, at det måtte være til skade for for eksempel ukrainerne, det var åpenbart til skade, altså kan jeg dokumentere eller kan jeg bevise at det jeg gjør nå er til skade for ukrainerne,

Og da kunne du trekke inn mange ting. Du kunne trekke inn at de må bruke blant annet ressurser på deg når du kommer dit, fordi du har nødt til å møte disse folkene, ikke sant? Og sånn, selv om det ikke trenger å være lenge, men du kunne bruke det at de... Sånne ting. Ja, jeg må kanskje trekke folk fra fronten. Du ville kunne bygge et case rundt en antitese. Ja.

Det vil du kunne gjøre, og så må du bare sammenligne og tenke ut hva som er. Men nå vet vi jo en del om hva utstyret har blitt brukt til, uten at jeg har tenkt å gå inn på det nå. Så vi vet jo at det vi leverte har...

Jeg har både spart liv og gjort

gjort en innsats for de enhetene som vi forsynte. Men du kan se at hvis du, jeg vil jo synes at det der å levere blant annet medisinske utstyr, og et selskap som tok kontakt med meg i går, eller var det i forrige års, på basis av den artiklen, og det er en gruppe som har avanserte medisinske utstyr, og kunne vært interessert i å

og enten donere eller bidra med det. Det er klart at det er folk som er hardt skadet. Hvis du leter etter personal gratification,

så er det jo nettopp det der å få stoppet et sår, stanset en bløtning, og få evakuert noen ut av en forferdelig situasjon, og få vedkommende tilbake igjen til linjene, og at vedkommende blir sunne og friske igjen. Hvis du er i stand til ved det du gjør, bare...

Redder du et liv, så er det en fantastisk følelse av å ha bidratt til det. Det er jo en helt fantastisk følelse. Det tror jeg alle ville kjenne på og vite at vi leverte etter det, og de klarte å...

å redde tre mann på så hardt skade på fronten med akkurat det utstyret du leverte, da hadde jeg følt godt om meg selv, for å si det på den måten. Det hadde jeg virkelig. Jeg må bare si på vegne av de som har hørt på, at du har delt både opplevelsen din og erfaringene her. For meg så rant det over her etter en halvtime

Jeg tror aldri jeg har grått i en podcast eller stått noen gang, men det var jævlig sterkt å høre. Det er en ting man vet det foregår hver eneste dag, og har gjort over flere måneder. Men måten du setter ord på det, og når man ser det for seg og kjenner på det, hvor...

- Hvor hardt det går inn da. - Ja, det var veldig sterkt. Det var det jeg kjenner på det selv. Hadde jeg vært litt modigere, så skulle jeg gått inn og fortalt om en situasjon, men jeg tror den knekker meg for å si det på den måten. Jeg var ikke like modig som deg for å si det rett ut. - Jeg må si også bare stor respekt for hele

oppdrag og aksjonen at du gjør det. Dette her er jo et prima eksempel på det, vil tale hvor store mann kaller for soul in the game. Ja, altså skin in the game, som han bruker, og det er det, men det er Peter Frølix som først og fremst skal ha æren for dette her. Det er han som har satt dette her sammen, tenkt igjennom, og

og holder i alle aspekter og leder dette opplegget som jeg var med på, og med folk som har veldig mye erfaring, og alle finner han som en god leder. Det er ikke et spørsmål. Alle. Og det er ved å se han, fordi

I vår verden så du får ikke respekt, du fortjener den, så enkelt er det. Og han fortjente respekten til alle. Så det er han som skal være den. Nå kommer det inn masse lytterspørsmål her, hypotetiske lytterspørsmål. Når kommer han i podcasten? Det er vel det store spørsmålet nå. Ja, det skjønner jeg. Ja,

Han er en fantastisk person. Som sagt, jeg har kjent han i veldig kort tid, men... All ære og respekt. Ja. Da skal ikke jeg holde lenger på deg. Nå bikker vi snart et tre timers merke her, så det synes jeg er et godt tegn når tiden flyr.

Ja, jeg skal prøve ikke å slå Kjetil Handlebrikke på denne hvertfall. Vi hadde vel en pizzapause faktisk midt inni der. Vi holdt på så lenge, da måtte vi ha litt energi. Det var det på dette tidspunktet her, at vi gikk ned til Røkke sin formueportskjappe her nede, der er det pizzeriet i første etasje, satt oss ute, koste oss med pizza, og han fortalte om, bretta ut om privatlivet sitt, og jeg satt bare og måpte og

tenkte hvor åpen denne mannen er som han har kjent meg et par timer og det kommer hele livshistorien mens jeg satt og spiste pizza det møtet den lunsjen og den podcasten kommer jeg aldri til å glemme

Og tenk deg også at han er en mann som satt på ekstremt med hemmeligheter. Men klarte liksom å holde... Og jeg prøvde, tro meg, jeg prøvde. Jeg prøvde så langt det låt seg gjøre, og jeg skjønte jo... Og det kan jo si seg på dødslemmen, fristende bare sånn... Å kunne si noe, etter litt, bare...

- Men det er vel en sterk æreskode og en indre medalje da? - Ja, absolutt. Ingen visste bedre enn han hvor grensen gikk.

Men da får vi bare si hvil i fred til Kjetil Hattelbrekket, og så neste gang, hvis du har lyst til å komme tilbake til Fornemø, da blir det økonomi og finans for alle fulle mugere her. Og en røkke med skinkosjampignon. En røkke med skinkosjampignon til forret her. Kanskje vi tar en pause, vi tar en Kjetil Hattelbrekket midt i podcasten der. All right, du skal få prate nå.

Tusen takk for at du har hørt på denne episoden av Wolfgang V. En Køtt, som alltid er sponset av Comfy Balls verdens mest komfortable bokseshorts. De holder jo til ute i min egen kommune her i Bærum kommune. Jeg synes det er veldig hyggelig med sånn kortreist

samarbeid med vår egen bokserprodusent Comfy Balls, som da ikke springer ut av en idrettsetøver som skal gå sol og sånn forretningseventyr skal selge boksershorts. Dette her er et utgangspunkt i at vi ville lage en boksershorts som rett og slett var helt unik og tok vare på ballene på en helt ny måte som de andre boksershortsene ikke gjorde. Så det er et bittelite norskt industrieventyr her med Comfy Balls.

Som jeg er veldig glad for at det sponser den podcasten her. Du kan selvfølgelig gå inn på comfiballs.no og så skriver du Wolfgang15. Så får du da en hyggelig liten rabatt på boksershortset dine. Hvis du da går inn på comfiballs.no og skriver Wolfgang15.
Det var veldig godt å ha deg tilbake her. Takk for invitasjonen. Vi er jo like brune, ser det ut som, så det ser ut som vi nyter dagene begge to. Jeg er jo mye ute. Jeg er jo generelt mye ute i skog og mark. Er du mye ute, selv om det er dårlig vær, så virker det som
24.240 s