121. Voldtekt og samtykkelov - fra overlevelse til helbredelse I Sara Heiervang (Sårbarhetslegen)

01:33
I denne episoden diskuteres voldtekt, skam og betydningen av åpenhet for å fremme helse og forståelse.
16:55
Viktigheten av støtte og troen på voldtektsofre for psykisk helse etter overgrep blir fremhevet gjennom personlige erfaringer og forskning.
25:46
En viktig diskusjon om seksuelle overgrep, samtykkeloven og misforståelser rundt voldtekt og fryse-responsen.
41:20
Kroppens fryse-reaksjon er en overlevelsesmekanisme, og stigma rundt voldtekt skaper unødvendig skam hos ofrene.
50:56
Empati og støtte er avgjørende for å håndtere traumer, og det er viktig å søke profesjonell hjelp etter overgrep.
Transkript

Episodens annonsør er Recharge Health, som selger rødlysterapi-apparatet Flexbeam. Jeg digger min Flexbeam. Den er enkel å bruke, kan legges på den delen av kroppen som trenger det, og hos oss bruker hele familien Flexbeam. Og jeg synes det er spesielt fint å støtte kroppens immunforsvarende som er inne i en sesong med mye virus.

Bruksområdene er mange, blant annet for døyelse, energi, smerte og idrettsskader. Det er studier som viser til at rødlistterapi kan øke mitokondrifunksjonen i cellene våre. Og det kan være fint å vite at det er ulike kampanjer som pågår i november og desember. Om vi bruker min rabattkode i tillegg, så får du tilgang på den beste prisen som vi gitt i år. Koden er helstipspodden.

Og så vil jeg tipse deg om at lege og mindfulness-lærer Ragnhild Skar og jeg inviterer til vagus- og mindfulness-retrit i Spania 22. til 27. mai neste år. Gjennom faglig påfull, mindfulness, vagusaktivering, bevegelse, refleksjon, ro og natur får du en helhetlig opplevelse som støtter og styrker kroppen. Heiler deg! Tema for retritet er selvomsorg og indre balanse.

Det er kun 15 plasser. For mer informasjon og påmelding, se link i episodetekst. La oss gå i gang med dagens episode. Musikk

Hei, mitt navn er Nette Lønno, og velkommen til helsehjelpspodden. I denne podkasten ønsker jeg å utforske alle temaer som påvirker helse vår. Hva som formås, hva som kan føre til helseplager og sykdom. Og ikke minst hva vi selv kan gjøre for å leve gode liv. Jeg ønsker også å løfte blikket og snakke om folkehelse. Hvordan kan vi skape et samfunn som fremmer helse? I dagens episode skal vi snakke om et alvorlig og svært viktig tema. Voldtekt.

Dette er noe vi som samfunn må våge å snakke høyt om, og jeg er derfor utrolig takknemlig for at dagens gjester har sagt ja til å komme. Vi skal berøre temaer som kan være triggende for noen. Lytt gjerne i et trygt miljø, ta pauser ved behov, og kjenn ikke hva som er viktig for deg akkurat nå. Trenger du noen å snakke med, kan du kontakte et nok-senter nær deg, eller Mental Helse sin hjelpetelefon på 116 173.

Dagens gjest er Sara Heiervang. Hun er 31 år og spesialiserer seg til å bli lungelege på Haukeland. Hennes hjertesaker er å bekjempe voldtekt og bekjempe skam. De siste årene har hun vært en tydelig og modig stemme for en reell samtykkelov, og har gjort det for å bruke sin egen historie. Hun har vært Amnesty's ansikt utad i deres kampanje,

Stått i Dagsnytt 18 og God morgen Norge, holdt appell foran Stortinget for flere tusen mennesker og delt sin historie under høring om samtykkelov for Stortinget. Sara er også brukerepresentant for Nokk Bergen, et lavterskeltilbud for personer utsatt for seksuelle overgrep. I år var hun finalist i Skamløsprisen og nominerte Jenteprisen for andre år på rad.

På Instagram deler hun ærlig og modig fra sine erfaringer og sitt engasjement på kontoen sårbarhetslegen. I denne episoden skal vi blant annet snakke om hva voldtekt egentlig er og hva loven sier. Hva som regnes som seksuell omgang og seksuelle overgrep. Hvor stort omfanget faktisk er. Hvorfor så mange opplever skyld og skam etterpå. Vanlige voldtektsmyter som fortsatt lever i samfunnet vårt.

Hvordan vi kan forstå voldtekt i et folkehelseperspektiv. Hva som gjør at noen går i frys og handlingsslammelse som en beskyttende respons. Hvordan sånne opplevelser kan påvirke oss gjennom livet. Saras historie og hva som har hjulpet Sara i hennes egen prosess. Dette er en episode laget med dyp respekt.

Tallene viser at en av fem kvinner i Norge har opplevd voldtekt. Med såpass høy tall vil det si at mange av dere som lytter har opplevd dette selv, eller noen i deres omkrets som har. Det er viktig å snakke om dette med kunnskap, åpenhet og forståelse. Jeg er veldig takknemlig for at Sara deler sin historie, og får muligheten til å løfte dette temaet på en måte som kan gi innsikt, håp og kanskje hjelpe noen der ute.

La oss gå inn i samtalen. Velkommen, Sara. Tusen hjertelig takk. Det var en veldig fin introduksjon. Og jeg er så glad for at du vil være gjest i podcasten og snakke om dette temaet. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner på en litt sånn

Ja, en sånn tanke på, men kan jeg snakke om dette? Jeg er jo ikke psykolog. Hvordan kan vi snakke om dette på en god måte? Og det er derfor jeg er så glad for at det er nettopp du som er gjest, fordi at du har så mye innsikt og forståelse og kunnskap som gjør nettopp at vi kan løfte dette ut på en måte som gjør at vi alle får bedre forståelse for det. Ja, ja.

Tusen takk. Veldig glad for at jeg kan være med. Og jeg også vet jo godt at det er et veldig tålig tema og en fintlig tema. Og ja, det er ikke bare å snakke om. Men så trengs det så veldig å snakkes om. Og jeg tror noe av grunnen til at det er så mye skam rundt det er fordi det er så lite åpenhet rundt det.

Og fordi det er rett og slett tabu egentlig da i samfunnet. Jeg merket det jo selv da jeg gikk på NOK for eksempel, for å bearbeide min voldtekt, at skulle jeg dit etter frisøren, så turde jeg ikke si at det var der jeg skulle. Og jeg er bare sånn, åh, jeg ønsker at vi skal ha et...

Samtidig når vi vet at det skjer så mange, så må det også bli vanlig å snakke om det. Vanlig å si at jeg skal på Noxenter for å bearbeide voldtekten min. For det er jo et veldig vondt trøyme, men det hjelper ikke det at det tar burunnet. Det øker egentlig bare skammen, tror jeg, til de utsatte. Det at så få snakker om det. For da tenker veldig mange «Å, det er bare meg».

eller de kjenner ikke til noen andre som opplevde det, så føler man seg veldig alene. Så derfor synes jeg det er så viktig å snakke om det, rett og slett. Ja, og så blir jeg sånn, noe så traumatisk, at det ligger sånn i oss at vi ikke våger å snakke om det. Hvordan endte vi opp i det? Her er det jo mange mekanismer involvert i det, men

Dette burde vi jo absolutt snakke om, og bare det å si noe høyt til noen med stole på, kan også gjøre at det blir mindre traumatisk på et vis i etterkant. Så jeg har undret meg så mye over det der med, hva er det med disse menneskelige mekanismene som gjør at

Ja, at skam oppstår, som du nevner, men at vi ikke våger å si det til noen, til og med ikke til de nærmeste. Ja, når du først spør om det, så kan jeg faktisk nevne litt om historikken bak dette. Fordi at...

Freud, han ble egentlig klar over at, han behandlet jo mange, og ble klar over at mange sin lidelse, eller det han kalte hysteri, er egentlig bunnet i seksuelle overgrep. Men da han la frem den teorien, så ble ikke den så godt møtt i miljøet. Så han endte opp med å endre den teorien til at

dette var noe disse pasientene hadde funnet på. Så allerede der så ble det skapt en sånn mistro til utsatte om at dette var noe man kunne innbilde seg eller som ikke var sant da. Så jeg tror faktisk det har ganske mye å si i dag i det at så mange føler skyld og skam. Og det er jo sånn i samfunnet at

Det er skummelt mange som kan både si og tenke ting om at det er den utsatte sin egen feil. Hvis du for eksempel har hatt mange seksualpartnere, så er det din feil at du ble voldtatt. Eller hvis du dro på det norske spillet frivillig, så er det din feil at du ble voldtatt. Så det er fortsatt litt i måten det snakkes om i samfunnet som gjør at det ikke er rart at vi ser at 65 prosent av utsatte føler at det var deres egen skyld.

Og 80 prosent av utsatte skammer seg over det de har opplevd. Og da kommer jeg over til det der med at man ikke tør å si det til noen. Jeg kan jo fortelle min historie, for jeg har jo absolutt vært blant de som ikke turde å si det til noen på mange år. Og det som skjedde med meg var at jeg var i Argentina, i Buenos Aires, på utveksling i 2018.

og var ute en kveld med to veninner så møtte jeg en fyr og egentlig hans kompiser de var leger og jeg fikk god kjemi med han og vi kysset litt og så skulle de på et narspill eller de inviterte oss på narspill etterpå og jeg synes de var morsomme folk og jeg ville egentlig ha med venninne mine på det narspillet, men de ville ikke så jeg dro dit alene og da jeg kom dit

Så tok han, jeg hadde ikke sett meg inn på et rom en gang, og la meg ned på en seng. Og så kom kompisen hans også inn, og så voldtok de meg. Og da frøs jeg helt til. Klarte fysisk ikke å bevege meg eller snakke.

Ja, og etterpå så dro jeg hjem og fortalte det faktisk til de veninner mine neste morgen, gråtende. Men det var vanskelig for noen av oss å på en måte skjønne eller tenke da at det var en voldtekt. Og etter det så på en måte bare la jeg det en skuff og prøvde å glemme det og fortrenge det og late som det ikke hadde skjedd da.

Ja, men jeg husker på flyet hjem et halvt år senere, så jeg var på utveksling der, så tenkte jeg at det måtte mamma aldri få vite. Og så gikk det, tror jeg, to og et halvt år før jeg fortalte det til bestevennin min. Og det var da jeg hadde sett noen tv-serier som tok tematikken på alvor, og jeg skjønte at, ok, men

Men jeg har rett til å være like sint som de, for at jeg opplevde det. Og så etter det så leste jeg en bok om skam av Brené Brown, som heter I Thought It Was Just Me, But It Isn't, som er utrolig bra, men da den...

Jeg kjente på så mye skam at jeg klarte ikke å lese den ferdig en gang. Men jeg lærte da at for å bli kvitt skam så må du tørre å åpne deg til noen du stoler på om det du skammer deg over. Så da begynte jeg å fortelle det til noen veninner som jeg stolte på, men det gikk flere måneder mellom hver gang.

Og så merket jeg at når jeg fortalte det, så de dømte jo ikke meg. Eller tenkte at det var min feil eller sånt. De ble jo bare veldig leise for at jeg hadde opplevd det. Og ja, miste empati da. Så da merket jeg for hver gang jeg gjorde det at skammen forsvant litt etter litt.

Og så var det først, ja, til slutt fem år etter voldtekten at jeg skjønte at det var på tide å bearbeide det. Så da begynte jeg på Nok Bergen, som du nevnte som er et lavterskeltilbud for utsatte for seksuelle overgrep. Da fikk jeg et team etter to uker, og der kan man gå så ofte man vil og så lenge man vil. Så jeg gikk en gang i uken i Bergen.

Fire måneder, cirka. Og måtte da være sykmeldt fra nattevakter i den perioden, for det var et krevende arbeid. Men faktisk etter, jeg hadde jo tenkt at dette skulle familien min aldri få vite. Og det tror jeg var mest for å beskytte de. For jeg var ikke sikker på om de ville tåle det. Ja...

Men faktisk etter jeg begynte på nok så tok det bare to ganger før jeg til slutt turde å si det til moren min og broren min. Og det hjalp veldig. Og de reagerte jo på samme måte som venninne mine. De ble lei seg og sint på mine vegne. Men også veldig glad for at jeg hadde sagt det. Og litt sånn trist for at jeg ikke hadde turde å si det før. For de ville jo være der for meg.

Også faren min grøter jeg meg. Han sa jeg det til noen måneder senere. Da grøter jeg meg skikkelig, for jeg var sånn, jeg ante ikke hvordan han kom til å reagere. Og man er jo redd for at noen skal tenke at det var din feil, eller at man gjorde noe galt, eller sånt. Men han, måten han reagerte på var egentlig veldig helende, for han ble lei seg og sint på mine vegne, og

Ja, på en måte viste det bare hvor ugreit det var at jeg hadde opplevd det. Så det tok lang tid til å forstå veldig godt alle som synes det er kjempeskummelt å si det til noen. For det syntes jeg også. Og det var jo litt sånn at hvis jeg ikke sa det til noen, så var det ikke sant. Eller da hadde det ikke skjedd. Så med en gang du sier det til noen, så blir det jo nesten mer sånn ekte.

Men jeg har prøvd å fortrenge det, og det funker ikke. Det går ikke vekk bare fordi man prøver å ikke tenke på det. Takk for at du delte, Sara. Jeg kjenner både på når du forteller om sinne og frustrasjon, og jeg blir lei av meg, og det er jo også fordi at

vi som mennesker, at vi går igjennom så mye av det der vi først tenker, nei, det har nok ikke skjedd, og så tør vi ikke si det til noen. Alle de der rundene i noe som jeg skulle si, hvis jeg bare ikke sier det høyt, så kan jeg fortsette å late som om det ikke har skjedd. Og så har jo kroppen lagret minne veldig som en digerfil for det at alle situasjoner vi er gjennom livet, der vi er i potensiell livsfare,

som er store traumer jeg blir ofte å si at det er ikke sånn bilderull at alle sånne vanlige dager der ting går som det skal så er det bare sånne bitte, bitte, bitte små filer og så kommer bong, et kjempe stor fil med det store traume og da bare prøver å presse det inn og gjemme det vekk med alt det andre det er egentlig umulig så det ligger der som en sånn stor verkebull og

Og så er jeg så utrolig glad for at du er så modig og søkte hjelp og våget å si det høyt til de rundt deg for din egen del og for at de kan få lov å være der for deg.

Så dette her er så enormt mange elementer involvert i et sånn perspektiv som er, og det er derfor det er så viktig å snakke om også. For som du sa at du så noen filmer der noen snakket om det, sånn ja, men har jeg også lov å være sint? Har jeg også lov å snakke om det? Så det er derfor det er så viktig, og så som du sa,

En som vi påstår har vært en klok mann langt tilbake i tid, prøvde å definere noe, sa det fortsetter å stå litt som en sterk sannhet gjennom så lange tid. Det er helt sjokkerende at ikke noen sier, nei, men Freud hadde mye bra å si, men dette her er jo helt tullete, vi må se på dette som nytt. Men det fortsetter enda å være en del av måten vi tenker på.

Ja, og det er ikke godt kjent det her. Det snakkes ikke mye om, jeg leste det i NOU'en, hva heter det da, redegjørelsen på en måte om voldtekt som kom ut i fjor, tror jeg, eller for fjor, og der snakket de om Freud og at dette kan ha noe å si.

Så det er ikke godt kjent, men det påvirker nok mange fortsatt i dag, og det er sånne falske voldtektsmyter. Og jeg kjenner jo til folk som har fått henlagt sakene sine hvor det er skrevet at de mistenker at det er falske minner.

Og det sier litt om hvor sterkt dette sitter fortsatt i dag. Helt galskap. For når man endelig da kanskje våger...

Og sier det høyt, og da blir møtt på at det er et falskt minne. Det er så sjokkerende å høre at dette går an i det hele tatt. Og det bringer meg over til en nylig studie som har blitt publisert i noe som kalles Trust-studien fra Nasjonalt kunnskapssenter mot NKVT.

Trøymer og seksuelle overgrep. Jeg husker ikke helt. Men i hvert fall, de kom akkurat med en studie hvor de så på reaksjoner, eller på en måte hva som påvirker hvordan det går med utsatte etter overgrepet. Og et av hovedfunnet der var...

at hvordan de rundt en reagerer har veldig mye å si for den psykiske helsen til den utsatte.

Det å bli trodd og få støtte er utrolig viktig, spesielt i den første tiden etter man har opplevd noe sånt. Hvis man da møter, og det er jo dessverre mange, jeg har vært veldig heldig, alle jeg har sagt det til har trodd meg, har støttet meg og møtt meg med empati, men det er dessverre veldig mange som møter, både familie, venner, andre som ikke tror det.

Som indikerer at det var deres egen feil. Og sånne ting spiller veldig negativt inn på hvordan det går med den utsatte. Så det er noe som er litt greit å vite at hvis noen forteller deg om noe sånt, så er det så viktig å tro på dem.

Jeg skjønner i hvert fall ikke hva dette er med at folk sier at det er så mye falske anmeldelser. Folk har ingenting på å tjene på å lyve om noe sånt. Det er en veldig liten andel falske anmeldelser, 2-3 prosent av de 1500 anmeldelsene som kommer hvert år. Men

Det er jo ekstremt mange som opplever dette her, og i aller fleste tilfeller så er det sant det de sier. Så man må tro på offrene, og ikke bare når det bevises eller sånn. Det er så viktig at man både tror på dem og at man

ikke indikerer at det er deres egen feil ved å for eksempel spørre hva de hadde på seg, hvor mye de hadde drukket, om de dro alene på et narspill, altså på en måte alle disse tingene som kan insinuere at «Åja, hvis du ikke hadde gått sånn og sånn kledd, så kanskje det ikke hadde skjedd». Fordi at, ja...

Det er en sånn voldtektsmyte, altså alle disse egentlig sånne voldtektsmyter, og det med hva man går kledd i, for eksempel, det er 100% motbevist at det har noe å si. Fordi at det handler ikke om...

Det handler ikke om hva man går kledd i. Overgripere velger å offre ut fra makt, tilgang og sårbarhet, ikke antrekk. Og voldtekt skjer like mye i samfunnet der kvinner dekker seg helt til. Og halvparten av de som utsettes i Norge i dag er under 18 år.

Det har også vært mange utstillinger rundt om i verden med hva slags klær de hadde på seg når man ble utsatt for et overgrep. Og der er det jo alt mulig fra burker til bleier til, ja, sant, det er ingen sammenheng. Så det er en voldtektsmyte som vi virkelig må til livs da.

tanken om at hva du har på deg har noe å si, for det er ikke sånn overgripere velger å fri det helt tett. Nei, og derfor er det så viktig å snakke om at nummer en er at hvis noen sier dette til deg, så møter de med empati. Ikke noe annet. Det er så viktig å

Det er skammelig at det ligger noe i vår kultur som kan bagatellisere eller til og med insonere at det ikke har skjedd eller at det er din egen feil. Det må vi til livs. Jeg tror nok litt av grunnen til at disse eksisterer er at det er lettere for folk å skylle på noe.

Det er lettere for folk å tenke at så lenge jeg ikke går i minikjørt, så blir ikke jeg voldtatt. Så lenge jeg ikke går på et narspill alene, så blir ikke jeg voldtatt. Det er lettere å tenke at det var noe med oppførselen til den sannsynligvis kvinnen som gjorde at hun ble voldtatt. For da er det lettere å tenke at man kan klare å oppføre seg sånn at man unngår det selv.

Hvis det var noe med oppførselen til kvinnen som gjorde at hun ble voldtatt. Det er vanskelig for folk å skjønne at det faktisk er helt tilfeldig. At det bare handler om uflaks. For det betyr at det kan jo skje deg også. Og det er forståelig veldig vanskelig for folk å ta innover seg. Ja, så vi går i den retningen vi prøver. Og gir en forklaring på hvorfor det skjedde.

At det ikke skjedde deg med at hvis jeg bare ikke gjør det, så vil aldri det kunne skje meg. Og jeg skjønner jo at det er jo ikke meningen vi skal gå rundt og være redde for at noe sånt skal skje. Samtidig så er det jo viktig å prate om dette også, men også, som vi ikke har kommet inn på enda, er jo også å forklare

definisjon av det og hva som ikke er lovlig fordi at mange tror og tenker at en voldtekt er en sånn tydelig handling og så er det mange gråsoner i dette her som også heller ikke er lovlikt vil du fortelle litt om det Sara sånn at det kommer godt tydelig frem hva som faktisk ikke er lov

Det skal jeg gjøre, og da tenkte jeg at jeg kan gå over til en av de andre voldtektsmytene, nemlig at det er sånn overfallsvoldtekt som er det vanlige. Det står faktisk bare for 5% av voldtekter, og de aller fleste voldtekter blir begått av en offer jeg kjenner.

Men så over til litt definisjoner. For det har faktisk satt meg i ganske lang tid å skjønne alt av dette. Men først, hva er egentlig seksuelle overgrep? Det er en samlebetegnelse. Altså det å gjøre noe seksuelt med eller mot noen uten samtykke. Og det inkluderer alt fra seksuelt krenkende adferd, seksuell handling og voldtekt. Dette er sånn det står i loven da. Eh...

Og så kan vi gå til det minst alvorlige først, altså seksuelt krenkende adferd. Det å oppføre seg seksuelt uanstendig på offentlig sted, altså inkludert internett, overfor noen som ikke vil eller overfor noen som er under 16 år.

Det inkluderer blotting, uønskede dick pics, seksuelle bevegelser eller meldinger, eller å kysse noen mot deres vilje. Og det kan man få bort eller fengsele inn til ett år for. Så seksuell handling, det er da seksuell berøring uten samtykke, befølging av rumpe, pupper, kjønnsorgan eller klining mot deres vilje.

Og så er det voldtekt. Og der har det jo vært en endring i loven nå, heldigvis, etter vi fikk en samtykkelov, sånn at nå er det definert som seksuell omgang uten fritt gitt samtykke. Tidligere var voldtekt definert som at man har skaffet seg seksuell omgang gjennom tvang eller vold,

eller at vedkommende var ute av stand til å motsette seg handlingen, altså at de sov, eller...

eller var så ruset at man ikke kunne motsette seg handlingen. Det vil si at i vår, før vi fikk denne lovendringen, 1. juli, så var det om du sa nei, prøvde å vri deg unna, gråte eller frøst til, så var det ikke voldtekt.

Men nå er all seksuell omgang uten fritidssamtøkke voldtekt. Og så er det jo, jeg ble egentlig litt overrasket når jeg skjønte hva som inngikk i seksuell omgang. For jeg tror veldig mange tenker at det kun handler om penetrering, men det gjør det ikke. Det er egentlig alt av, på en måte, oral sex, fingring, ronking,

All stimulering av kjønnsorganer. Det er seksuell omgang, og dermed voldtekt om man gjør det uten fritt gitt samtykke. Og da tenker jeg at kanskje mange går igjennom en tenkerekke på at «Hm, jeg har kanskje vært i en sånn situasjon, og kanskje ikke forstått at dette er faktisk ulovlig».

Så når jeg sier 1 av 5, så forstår jeg at det er jo basert på før samtykkeloven kom inn. Det må jo være ekstremt mye høyere tall. Ja, det er ganske skremmende at i den 1 av 5 så var ikke min voldtekt med, fordi jeg frøst til.

Der var det bare å sove voldtekt og bruke tvang eller makt, eller tvang eller vold da. Så tallet reelt sett er nok ganske mye høyere, med tanke på at opp til, det var en studie fra Karolinska her nylig, som viste at opp til syv av ti friser til når de blir utsatt for en voldtekt.

Når jeg har dypdykket inn i dette nervesystemet vårt de siste årene, så har det jo kommet veldig tydelig frem at vi har en fryst tilstand. De fleste kjenner til kamp eller flykt, men så er det jo nervesystemet

bestemme over vår frivillige i en tilstand hvis det potensielt er en vurdering at vi er i livsfare så har vi tilgang på en mekanisme som gjør at vi kan fryse helt til total handlingslammelse og ikke valg som du sa klarte ikke å si noe klarte ikke å gjøre noe som en mekanisme som

som kicker inn for å hjelpe deg få større sjans til å overleve den store faren du står i. Og at dette ikke er en tilstand i nervesystemet som er tatt mer på alvor og hatt mer forståelse, kjenner jeg at jeg blir...

forbanna på, for jeg tror det der også ligger mye i det med skammen at når vi kommer ut av situasjonen så vil vi gå til vår bevisst igjen og tenke, hvorfor alle dager flykter jeg ikke? Eller andre vil si, hvorfor gikk du ikke bare? Nei, en har ikke valg. Det er en beskyttelsesmekanisme. Visste du om dette?

Ikke da. Det skjønte jeg ikke da, nei. Så det var en av tingene jeg måtte... Altså, når jeg gikk på nokta, så måtte jeg jo jobbe meg gjennom skammen. Og da var den frysreaksjonen en av tingene jeg måtte jobbe meg gjennom. Og det startet vel egentlig litt ved at jeg skjønte at...

Ja, jeg leste loven da, i starten av den bearbeidingen, og så at, oi, det opplevde jeg faktisk ikke er ulovlig. Det som skjedde med meg som har satt så sterke, store spor og gitt meg et stort traum med det, ikke er ulovlig i norsk lov. Ja, heller ikke argentinsk lov, for den saks skyld.

Fordi jeg frøst til. Fordi de ikke trengte å bruke vold. Og da ble jeg rett og slett skikkelig lei meg. Fordi det føltes ut som at man må forsvare at man selv har opplevd ene voldtekter, siden det ikke var det i straffeloven. Ja.

Ja, og da, når jeg skjønte det, så ble jeg jo, ja, jeg ble skikkelig sint og lei meg. Og så så jeg at Amnesty søkte etter en historie å bruke i deres kamp for en reell samtykkelov med den type frysreaksjon da. Og da skrev jeg inn til dem, og så ville de bruke min historie.

Og da, ja, det gjorde at de siste tre årene da, så har jeg satt meg veldig inn i dette med frysreaksjon. Fordi at selv da straffelovrådet kom et forslag til samtykkelov, så skrev de at forskningen på frysreaksjon ikke var så godt dokumentert.

sånn at man ikke helt kunne ta hensyn til den. Og da ble både pappa og jeg skikkelig sint, og bare sånn, ok, vi er leger begge to, denne forskningen skal vi gå inn i. Og det var så tydelig, det er jo artiklet tilbake fra 80-tallet, som beskriver dette kjempe tydelig, og det er mest uttalt gjerne ved seksuelle overgrep, men det er også sett mye i krigssituasjoner for eksempel. Og det er jo det da at

at, som du sa, kroppen opplever å være i livsfare. Og for de fleste gir det jo veldig mening. For eksempel i min situasjon da, det var to menn og flere menn i leiligheten. Hva kunne skjedd om jeg hadde gjort motstand? Og vi har jo alle hørt om kvinner som har blitt voldtatt og drept. Det er ikke veldig vanskelig å tenke seg at

For veldig mange så kunne det eskalert om de ikke hadde reagert med en frysreaksjon. Og at den rett og slett redde livet da. Ja, så mye av det jeg prøvde å...

informerer om både til folk flest og til politikere de siste årene om at dette er jo en kjempegod ja, et kjempegodt instinkt som gjør at vi opplever mindre vold og som sannsynligvis også redder liv fordi at du ligger der helt pal og ikke gjør motstand

Ja, og jeg tror, og jeg har jo etter hvert både jeg og faren min snakket om det, at vi er så glad for at det er frøst til da. For hva kunne skjedd hvis ikke? Og det har jo hjulpet veldig på å bli kvitt all den skammen rundt det. Og faktisk være takknemlig for at det skjedde. Og...

heller da prøve å få disse politikerne våre til å skjønne at ok, men vi trenger faktisk en reell samtykkelov og bare ja ja, fordi at det er så vanlig å frise til, og det å frise til er kjempegodt dokumentert, og det er et godt instinkt vi har. Og da er jeg jo kjempeglad for at det til slutt gikk, at vi klarte å overbevise disse politikerne om at

Det var behov for å endre loven, sånn at faktisk alle voldtekter er definert som voldtekt i loven. Tusen takk for den enormt viktige jobben og innsatsen du har gjort for å få dette gjennom.

Takk. Det har jo vært et arbeid over lang, lang tid, og Patricia Katté i Emnesty har jobbet på i 13 år for å få det til. Så jeg har på en måte bare vært med på innspurten, men er veldig takknemlig for at jeg fikk muligheten til å bidra med min historie. Og det er jeg også, for dette er så viktig for folk,

ikke bare for de som allerede lever og er voksne, men også for de som kommer etter oss, at det skal være en tydelighet i dette, og også forstå hva som er straffbart, og forstå den der følelsen av at på grunn av at jeg ikke gjorde noe, så er det ikke straffbart, og så er det en mekanisme som kikker inn for å bidra til at du overlever i den

grusomme situasjonen noen har sett deg i. Er det ikke mening at dette her

Jeg kjenner meg så forbannet for at dette burde vært inne for lenge siden, og så kommer det inn nå. Det er for sent, samtidig utrolig bra at det har kommet inn nå. Ja, virkelig. Det er jo rett og slett sånn at loven tidligere egentlig bar kvinner og menn. Det er absolutt menn også som blir utsatt. Ja.

om å risikere livet sitt for at de ble utsatt for skulle kunne defineres som noe straffbart eller som voldtekt. Ja, og samtidig så er det jo ikke et valg. Det er jo en ekstrem tilstand. For det synes jeg er viktig å virkelig påpeke at når kroppen går i frys,

så er det absolutt ikke et valg. Det er lettere å kunne velge mellom kamp eller flykt, da er man jo aktivert, men når kroppen går inn i en sånn handlingsslammelse, så kan ikke hjernen begynne å si nei når man gjør noe annet, for det er på mange måter en sånn

primitiv overlevelsesrespons som tvinger oss inn i situasjonen absolutt og så du også så sterk sier at takket være den responsen så har det kanskje vært grunnen til at du har overlevd eller at det kunne gått det kunne kanskje gått enda verre

Jeg håper kanskje noen av disse lyttene som har opplevd det, med å forstå at du ikke hadde et valg, at det også kan være med å forløse noe av den skammen som kan oppstå. Og så ble jeg så lei meg for når han har opplevd noe så traumatisk.

så er det disse skamfølelsene som skal komme etterpå. For det er jo helt idiotisk. Kunne vi ikke heller fått sinne eller noe som gir noe kraft til å få løse? Hva er det som gjør at vi, vi snakket litt om det da, men hva er det som gjør at denne skamfølelsen kommer inn? Jeg synes det er så urettferdig at det kommer.

Og hva har du gjort for, og nå har du sagt litt om hva du har gjort for at den skal bli litt lettere å leve med og kanskje bli kvitt den også? Mm.

Jeg vil bare først si på det du sa om frys, at det er jo akkurat sånn som du sier, og det å gå i en frysreaksjon, det er på en måte siste utvei til kroppen. Når man skjønner at man ikke kan kjempe, ikke kan flykte, da går man i frys.

Så det er på en måte det virkelig siste utvei for kroppen for å overleve. Og jeg blir så frustrert hver gang noen sier at man ikke klarte å kjempe imot. For det handlet ikke om at man ikke klarte det. Kroppen bestemte at det var ikke lurt å kjempe imot. Det er best å ligge helt i ro. Ikke si noe. Ikke gjøre noe. Det er sånn vi overlever.

Så det handler ikke om hva du klarer eller ikke, det handler om kroppens på en måte urgamle intelligent som skjønner at her må jeg være helt rolig og ikke gjøre noen ting. Det er beste måten for å overleve. Men ja, over til skammen. Det med hvorfor man kjenner på så mye skam, det handler nok litt om hvordan

Hele tematikken snakkes om i samfunnet, tror jeg. Det er nok ganske mange som tjener på at utsatte kjenner på skam. Alle overgripere tjener på at det er et tabu om dette. For jo mindre, hvis du ikke sier det til noen, så anmelder du i hvert fall ikke. Og når vi har på en måte det...

forholdet vi har til det i samfunnet, så er det ja, det tjener rett og slett overgriperen ganske mye. Og det er jo så utbrett som det er, så er det nok en del som har en del makt som tjener på. Man skal jo ikke lenger til Trump for eksempel, mennesker med mye makt som har utsatt andre for overgrep.

Så jeg tror det er nok krefter som ønsker at dette skal være så tabu som det er. At det ikke skal snakkes mer om. Og så er det nok det at det er så mye voldtektsmyter da. Det er...

Fører også til skam at når det er en del i samfunnet som tenker at det har noe å si hvor mye du drakt, hva du hadde på deg, hva du gjorde, hvor mange seksualpartnere du har hatt, så er det lett for å tenke det selv også. Og så for min del, det som skapte mest skam for meg var egentlig det å være et voldtektsoffer. For vi har et litt sånn endimensjonalt bilde av hva det vil si.

I dagens samfunn. Det er så... Veldig mange tenker at det betyr at du er ødelagt. At du er skadet for livet. At livet ditt aldri blir det samme igjen. At du blir en annen person etter det har skjedd. At du ikke er den samme gamle Sara, liksom. Ja.

Ja, og at du blir et offer da. At du på en måte det definerer hvem du er. Du er et voldtekstsoffer, og du er ikke resten av alt du er. Så det var det for meg, og jeg ville ikke være et offer. Jeg ville ikke være et voldtekstsoffer, for jeg kjente meg ikke igjen i det.

I sånn jeg hadde sett det bli portrettert i media om bare sånn, da er man syke-syk, da er man ufør kanskje. Altså det er så mye sånn der ting som hører med det, som ikke nødvendigvis stemmer. Og det er jo sant, altså halvparten blir syke-syk.

eller har en diagnostiserbar psykisk sykdom etter et år. Og det påvirker virkelig livet i stor grad, men det definerer ikke hvem du er. Det eneste det sier om deg er at du har det skikkelig uflaks. Det sier ikke noe mer om deg som person enn det. Og det sier jo selvfølgelig at du bærer på et stort traume, men det definerer ikke hvem du er. Så jeg måtte på en måte...

gjennom hele den der for å komme ut av skammen min da for å skjønne at ok, jeg opplevde det, det var ikke min feil, jeg hadde uflaks det sier ingenting om hvem jeg er for å for å klare å eie min historie da og på en måte godta at det var det som hadde skjedd og hvordan har du det i dag? i dag har jeg det veldig fint

Og det er litt av det jeg prøver egentlig å vise også på Instagrammet min. Det er håp. Man kan ha et fantastisk liv etter man har opplevd noe så felt. Det trenger ikke å definere det på noen selvs måte. Det er jo naturligvis et stort trøyme, men...

I hvert fall når man får bearbeidet det, så er ikke det nødvendigvis lenger et stort trømme som preger deg på noen måte. Det vil jo alltid være et svår, men nå vet jeg hva det har gjort med meg, og jeg har på en måte tatt eierskap til min egen historie. Så nå kjenner jeg ikke på skam, ikke på skyld, og...

Jeg har fått jobbet gjennom de tingene som var vanskelig da. Og så er det jo selvfølgelig på en måte en evig prosess på et vis. Det vil jo av og til komme opp litt mer, eller man merker «Åj, hvorfor er jeg plutselig redd for å være i en heis med en mann?» Eller på en måte, det kan komme opp ting, men...

Men det definerer ikke deg på noen sels måte da. Og selvfølgelig, jeg har vært veldig heldig. Jeg har ikke blitt syk. Så det varierer jo selvfølgelig mye hvordan det går med folk etterpå. Men jeg tror de aller fleste kan ha et godt liv, selv om de har opplevd noe sånn felt. Ja, og så vet vi jo med tall fra Nord-rapporten blant annet at hvis en har opplevd

vold eller voldtekt så er det økt risiko for sykdom og og uføretrygt så dermed konkrete tall på hvordan det kan påverke oss, så hvis vi skal se på de folkehelseperspektivene så er det en kostnad

og for samfunnet å ikke ta dette på alvor. Virkelig. For det er det som er poenget med at vi må gjøre det vi kan for å forebygge at det skjer, og redusere så mye som mulig. Men når det har skjedd at det står klart

gode mennesker som vet og har et språk for å hjelpe til å håndtere det også. For jeg tror det også kan være skummelt når han skal våge seg å si det høyt, og så er det en av mottakerne bare sånn, jeg har ikke peiling hva jeg skal si til deg når du sier dette. Vi som alle mennesker

og får et litt språk på hvordan vi kan møte det hvis noen kommer og sier det til oss, men også at det finnes mennesker som er trente på dette her og at vi får god hjelp som gjør at vi kan redusere risiko for sykdom for hver enkelt og for oss som samfunn så dette her det er derfor det er så viktig fordi at

Jeg skulle ønske at dette aldri skjedde, men så er det et eller annet i menneskeheten som gjør at det er noen som gjør dette her likevel. Men hva gjør vi da? Så hvis dette hadde skjedd meg, og jeg hadde kommet til deg og sagt «Sara, nå skjedde det noe som jeg tror var en voldtekt, hva skal jeg gjøre?»

Jeg tenker det første som er viktig er å validere det de har opplevd. Og si at det der var ikke greit. Og at det er ulovlig. Og at det aldri skulle skjedd med deg. Og at man er veldig takknemlig for at de tør å åpne seg om det vanskelige til deg da. Ja.

Og så tenker jeg at man godt kan vise litt følelser. Man kan vise at man blir lei seg, at man blir sint, men ikke sånn at det på en måte tar overhånd. Den utsatte må trøste den andre. Men det kan av og til hjelpe for den utsatte å si at den andre også kjenner på følelser som viser at dette her var jo virkelig ikke greit.

Og at man blir lei seg på den utsattes vegne. Så det viktigste er jo på en måte å møte med empati. Vise at jeg kjenner smerten din med deg. Og så er det jo flere ting man kan gjøre. En fin ting er jo å ta det opp med fastlegen, hvis man tør det.

snakke om det man har blitt utsatt for. Og så er det jo nok sentre, som jeg har nevnt. Nå skal jeg bare si det jeg glemte å si. Hvis dette akkurat har skjedd, så er det jo veldig viktig å dra til overgrepsmottak. Og det har de i store deler av landet.

Der får man hjelp, både tilbud om psykolog raskt, men også hjelp til å teste seg for kjønnssykdommer, nødprevensjon hvis det trengs, og også mulighet til å sikre spor i tilfelle anmeldelse. Så det er veldig fint å dra der hvis det.

man har mulighet, og så er det disse nok-sentrene da som er, det er ikke psykologer som er der, men det er mennesker som har veldig god kjennskap til tematikken, og en del av dem er spesialpedagoger, de fleste har en eller annen relevant utdannelse, og de er utrolig gode på å møte mennesker som har opplevd dette. De kaller det hjelp til selvhjelp, men min

Så erfaringen på en måte er at man får veldig validert det som skjedde, og får hjelp til å utforske i seg selv hvordan det har påvirket en. Og så selvfølgelig, hvis man blir syk, altså syk i syk, så bør man jo gjerne henvises til DFS i tillegg.

Men det er kjempelett å si alle disse tingene, og så vet jeg hvor vanskelig det er å faktisk gjøre det. For det tok jo meg da to og et halvt år å tørre å kalle det en voldtekt.

Og det hadde kanskje gått fortere hvis jeg hadde møtt mennesker som sa det der var en voldtekt. Det var ikke greit. Dette her trenger du hjelp med. Og så de veninner jeg sa det til der og da klandret jeg virkelig ikke for at de ikke gjorde det. For jeg tror i den situasjonen jeg hadde heller ikke gjort det om det var motsatt vei. Fordi at vi har hatt en litt sånn uheldig...

Veldig mange i min generasjon hadde en uheldig forhold til dette, hvor de fleste opplevde veldig mye som man kalte gråsvonegreier, hvor grensene har blitt visket litt ut, og hvor man ikke helt har vært så bevisst på hva som faktisk er noe gråsvonegreier og hva som er ulovlig.

Så det er ikke lett å be om hjelp. Det vet jeg veldig godt. Men jeg tror de fleste som opplever dette har behov for å bearbeide det. For man kan godt tenke at det påvirker ikke meg, eller det går helt fint. Men det setter jo spor, og det påvirker deg. De aller fleste på et dypt nivå. Så det å få hjelp til å sortere litt, det er...

Kan jeg virkelig anbefale. Takk, Sara. Jeg tror også at det kan være lettere å både si det høyt, men også for den som er og stiller opp og møter på en god måte, og også søker hjelp fordi vi prater om det. Det å dele kunnskap, og det også at du kommer med noen tips nå på hva en kan gjøre hvis en opplever det.

Hvis denne ungen kommer med å dø igjen, det å ha et språk, det å... Den der tydeligheten, ja, men dette er jo ikke greit. Og jeg er jo også glad for den...

Så de sier såkalt det me-too-bølgen som kom for noen år siden, da det ble mye oppmerksomhet på det, og da skal jeg gjerne innrømme at, ok, var ikke det greit? Ja, dette har jo jeg opplevd. Jeg er nede på byene med noen som tar deg på rumpa, altså det er sånne små ting som bare er sånn, hei du frekke, altså så går han videre og så fnyser han litt av det. Men litt er det at en del ting er så grenseoverskridende, men så er det ikke nok til at

Ja, det ble mer ubehagelig å gi beskjed, så vi bare liksom fnys litt av det. At mange jenter og kvinner står i det, enda er helt tydelig. Så det der å ha fått språk på de der små tingene som skjer, som også kan prege oss i stor grad. At vi begynner å bare si, kutt ut, det er ikke greit, slutt opp med det.

Ja, jeg tror det trengs en bevissthet på hva som er, ja, for eksempel bare det at det er ulovlig å ta noen på rumpen, på en måte gitt at det ikke er for eksempel en parrelasjon eller sånn, hvor det, ja, samtykke, og ja, og på en måte bare litt sånn klarhet i hva, ja, i grensene rett og slett, da. Og

En annen ting som jeg har blitt mer klar over de siste årene etter å bearbeidet dette, er jo det at et samtykke skal være fritt gitt. At du skal egentlig ikke overtales eller presses til sex. Og det tror jeg de fleste kvinner i min generasjon, og sikkert i de fleste generasjoner, har opplevd.

mens jeg sier «Ja, men kom igjen, bare bitte litt», eller «Vær så snill», eller at man prøver igjen og igjen og igjen og igjen, sånn at man til slutt sier «Ok, da». Og jeg har opplevd det en del ganger, og har skammet meg skikkelig etterpå.

Det har ikke føltes noe bra ut. Og jeg har jo trodd at det var jeg som gjorde noe galt, og jeg har liksom skammet meg over at hvorfor klarte jeg ikke å bare si nei. Men så har jeg sagt nei igjen og igjen og igjen og igjen, og til slutt så kan man gi litt opp da. Og da er det ikke et reelt samtykke. Begge to skal ha lyst i utgangspunktet.

Og dette tror jeg er noe som det burde snakkes mye mer om, for pliktseks for eksempel tror jeg er veldig utbrett. Og det påvirker også forholdet til sex da, hvis du ikke faktisk har lyst hver gang og gjør det likevel, så blir jo ikke sex noe du forbinder med noe veldig fint eller godt, sånn som det skal være.

Så selv om det ikke nødvendigvis er ulovlig, så er det ikke greit. Og det er fint å være bevisst på det, at det skal være noe som begge to har lyst til i utgangspunktet. Og det skal være helt lystbetont og fint. Og hvis begge to har lyst, så pleier det å være ganske åpenbart. Da trenger man ikke mase seg til det.

Takk for at du tar med det også på slutten, for det tror jeg er ganske vanlig at han kanskje føler at han må, eller burde, eller ja, som forhold. At det er liksom plikt til å gjøre noe for å gjøre den andre fornøyd, for det er jo et forhold eller et ekteskap. Så takk for at du tar med det også. Og takk for at du deler så mye.

modig og ærlig dine erfaringer og det enormt viktige jobben du gjør. Jeg tenker at dette her er kanskje den viktigste episoden i helsetipspodden. Så pleier jeg å spørre om du har helsetips å gi lytterne med seg på veien selv med et sånt

alvorlig tema det har jeg, kan jeg si en ting til før vi avgrunner så er det bare det at jeg vil si det har jo vært veldig mye diskusjoner rundt kvinnehelse arbeidshelse og sånne ting i høst og jeg vil bare si at altså voldtekt er noen sånn egentlig en grunnstein i veldig mange av samfunnsproblemene vi står overfor

Fordi at ikke bare, som vi har snakket om, fører det til psykisk sykdom, men det fører også til veldig mye somatisk sykdom. Det kan føre til alt av sykdommer på grunn av kronisk lavgradig stress. Og i tillegg så fører det til adferdsvanskere, aggresjon, rusmiddelmissbruk, det har jeg sett mye.

mye i mitt arbeid at de aller fleste har det er en grunn til at jeg endte opp med å bli rusmissbrukere det påvirker det øker risikoen for selvmordsforsøk og selvskadende handlinger og ja ungdomskriminalitet eller ulike former på kriminalitet og det er

når det er så utbredt så skjønner man jo at dette her påvirker også både

Ja, helsen til befolkningen og arbeidsførheten til befolkningen. Og man har jo sett at vi har ikke noen gode studier i Norge på akkurat hvor mye det koster samfunnet. Men i en amerikansk studie så viser det at per voldtektsutsatte så koster det 1,5 millioner kroner. Og der har de ikke engang regnet med redusert livskvalitet.

Men når du regner med, de har sett det i Norge på et tall på vold i nære relasjoner, og man vet at det koster samfunnet 93 milliarder kroner i året. Så det er også en grunn til at jeg vil snakke om det her, at det er

en grunnstein i så mange av de problemene vi faktisk har i samfunnet, men så driver folk bare og snakker om at man må skjerpe seg og komme seg ut i jobb og bla bla bla bla bla. Men vi må jo se på hva som faktisk er problemet. Vi må se på årsagen som

Ja, det som ligger til grunn for det. Ja, og ta det på alvor da. Jeg tror at hvis man hadde tatt voldtekt mer på alvor og klart å forebygge det bedre, så hadde man sett enorme resultater i samfunnet da.

Ja, og da er vi egentlig ikke heller tatt med vold i nære relasjoner, som også ofte er med i den i desserrapportene, så det er et viktig tema det også, men det må bli en annen podcastepisode. Ja, jeg kan si i et...

Tips? Kan jeg gi to? Ja, selvfølgelig. Det første er det å bearbeide traumer. Traumer som ikke er bearbeidet fører ofte til kronisk lavgradig stress som fører til mye sykdom.

Det er mye lettere sagt enn gjort, men hvis man tør å gjøre det, så har man et mye bedre grunnlag for å takle livet senere. Det fører også til mye bedre helse.

Og det andre er at å få skam fører også til veldig mye uhelse. Så det å tørre å snakke om det man skammer seg over til noen man stoler på, slik at man klarer å bli kvitt litt av den skammen, det er også veldig viktig for helsen. To gode tips som...

kan være så vanskelig på så mange måter, samtidig er det så viktig for at vi skal kunne leve gode liv. Tusen takk, Sara, for at du hadde lyst til å være gjest i helstipspodden. Tusen hjertelig takk for meg. Og tusen takk til deg som lyttet. Og hvis du nå kjenner at dette har trigget deg, så

snakk med noen og har du ikke noen rundt deg så ta kontakt med et nok-senter i nærheten av deg eller ring Mental Helse sin hjelpetelefon på 116 123 Ja, ha det godt Ha det bra
Lignende

7/17/2025
Biohacking Girls
295. Kjærlighet uten å miste seg selv. Den råeste biohacken? Å leve i sannhet - også når det gjør vondt

Hvordan setter man grenser i nære relasjoner – uten å miste seg selv? I denne nære, modige og dypt menneskelige samtalen møter vi forfatter Mai Camilla Munkejord, aktuell med boken Slipp meg fri – hold meg fast, og traumeterapeut Therese Tonning (EQ Institute).Sammen tar de oss med inn i en indre reise gjennom kjærlighet, krise, skyggearbeid og heling – og ikke minst: det å stå i sannhet når relasjoner skaper uro i kroppen. Dette er en episode for deg som kjenner på skam, lojalitet og ambivalens – og som lengter etter friheten til å være deg selv, fullt og helt, også i kjærlighet, familie og vennskap. Vi snakker blant annet om:• Hvorfor det å dele boken Slipp meg fri – hold meg fast kostet så mye• Hva traumer egentlig er – og hvordan de skjuler seg i relasjoner• Hvordan barndommens skam og mønstre saboterer vår evne til å sette sunne grenser• Hvordan man kan jobbe med seg selv i parforhold – uten å forsvinne i det• At også “hjelpere” (leger, terapeuter, lærere) kan bli sykdomsfremkallende om vi overgir vår sannhet• Hvorfor kroppens signaler er den mest undervurderte relasjonelle biohacken vi har• Og at det faktisk er lov å velge seg selv – også når det gjør vondtVi utforsker spørsmål som:• Hvor går grensen mellom lojalitet og selvsvik?• Er det greit å takke nei til fars 70-årsdag når kroppen sier nei?• Hvordan “slår man opp” med familie, venner eller nære relasjoner – på en respektfull måte?• Er det mulig å elske noen og likevel trenge avstand?• Hvordan kjenner du forskjell på unngåelse og sunn grensesetting?• Og hva sier man egentlig, helt konkret, når man trenger avstand? Refleksjon til deg som lytter:• Hvilken relasjon i livet ditt gir deg mest uro eller ubehag?• Hva sier kroppen din når du tenker på å være med den personen?• Og: Hvis du hadde 100 % støtte – hva ville du gjort annerledes?En ærlig og frigjørende samtale om å hacke seg fri fra gamle mønstre – for å leve mer i tråd med deg selvKongress/ Relasjonskraft: https://www.lamaskenfalle.com/relasjonskraftMai Camilla Munkejord: @lamaskenfalleBøker: https://www.norli.no/search?query=mai+camilla+munkejordPodcast: https://open.spotify.com/episodeTherese Tonning: @terapeut.theresetonningHjemmeside: theresetonning.noPodcast: https://www.podplay.com/no-no/podcasts/psyke-tilstander-1314483Takk til vår samarbeidspartner:Oslo skinlab: Osloskinlab.no: rabattkode: bio60 @osloskinlabBok: BIOHACKING: https://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/biohacking-9788205611474Nysgjerrig på neste Biohacking Weekend 21 og 22 mars 2026? Mail: christin@kongresspartner.noRedigert av Mic Drop Media
Laddar
121. Voldtekt og samtykkelov - fra overlevelse til helbredelse I Sara Heiervang (Sårbarhetslegen)

Transkript

Lignende

295. Kjærlighet uten å miste seg selv. Den råeste biohacken? Å leve i sannhet - også når det gjør vondt

295. Kjærlighet uten å miste seg selv. Den råeste biohacken? Å leve i sannhet - også når det gjør vondt

SmS #48 Barbro Paulsen om maktovergrep og norges rettssikkerhet

#55. Utbrenthet, stress og debrief. Med lege Elin Østrem.

SmS #29 Svein Østvik om å bli stemplet som holocaustfornekter og å starte igjen med Charter-feber

#236. Vold i nære relasjoner, hvordan traumer påvirker hjernen og helsen vår og hva man kan gjøre for å få det bedre. Med psykologspesialist Hanne Netland Simonsen.

72. UT AV UTBRENTHET. Stressmestring, mønstre, forståelse, autentisk liv, styrke og egensomsorg. Gjest: Maren Kvalvaag-Toven

Alexander Sandtorv | Oppveksten, Vold & Mobbing, Legningen, Norsk Liggekultur, Kosmetikk, Akademia

SmS #35 Cathrine Moestue om å være sektmedlem og hvordan komme seg ut
