Siri Avlesen - "Jeg skal dø en dag.. en brutal beskjed for et barn å få"

00:00

Podkasten diskuterer livets øyeblikk, aksept i sosiale settinger og utfordringer i reality-tv.

04:19

Hun deler om viktigheten av direkte kommunikasjon, konkurranseinstinkt, og hvordan idrett har formet hennes oppdragelse av barna.

14:06

Trygghet fra familien og idrett, samt erfaring med selvstendig arbeid for status, har formet mitt liv og mine verdier.

17:13

I denne samtalen diskuteres viktigheten av å snakke om rasisme med barna og ansvar som foreldre for å motvirke fordommer.

23:48

Spenningen mellom karriere og familieliv, samt ekteparrets tidlige kjærlighet og erfaringer med svangerskap og fødsel, blir utforsket.

Transkript

Du hører på en podcast produsert av Simple.

Er det noe liv, sier avløsten? Det er liv, er det ikke det? Jo. Det går veldig i ett. Ja, gjør det det nå? Ja, og det er mye liv. Så det gjelder egentlig bare mer å stoppe opp og kjenne at du får pust innimellom. Ja. At det faktisk er liv. At du lever og alt er på stell. Ja. Du er programleder, kjent alt fra TV2-sporten.

God morgen, Norge. The Voice er det programleder for nå. Og så har vi også sett deg i senere tid på Alt fra Skal vi danse? Kompanilærelsen, så vant du også kokkeskolen.

Nå er du med på Fredel. Kan du gå inn litt på Fredel da? Hvordan har det vært å være med på det? Det er konsepter som har passet meg bedre. Ja, det er det. Passer du inn på dette her? Absolutt ikke. Jeg vil egentlig bare ha det hyggelig, og så er jeg veldig glad i reality-bobler. Så jeg ble på en måte fanget inn i det, og så er det jo veldig hyggelig.

Men det er ikke til å unngå at det dukker opp noen konflikter og konfrontasjoner. Jeg er ikke redd for det, men i dette konseptet så blir ting veldig hardt. Og jeg kan gjerne ta det hvis det har en verdi eller en funksjon, hvis man gjør det for familien eller for barna, eller hvis det er noe som er viktig. Men i dette konseptet så blir man jo ganske hjernevaska, og man er i sin egen boble da. Så det blir på mange måter veldig sånn.

Sitter vi og krangler om dette nå? Det er jo helt usakelig. Hjemme er det som er viktig på en måte, men er dette bagatellet, eller hva er det vi driver med? Men føles det ut som det er verdens viktigste når du er der? Ja, for du vil jo ikke hjem heller, ikke sant? Du vil heller ikke bli kastet ut eller dyttet ut fra flokken. Det trigger jo ganske sånne...

Vi skal ned til basalbehovene av å bli akseptert i en gjeng. Og det er for min del som har vært mørk på å ha meg på 80-tallet. Så det kommer litt tilbake til å bli akseptert. Så oi, her var det noen spennende mekanismer du ikke har kjent på lenge. For mange år, liksom. Og hvis jeg tror på noe, så tenker jeg i dette spillet så handler det om å si hva man tror, og så kanskje du bommer, men du må i hvert fall tørre å melde det høyt. Det er jo ikke konfliktskyld.

Egentlig ikke. Jeg har nok vært det før, men så tenker jeg at så lenge jeg kommuniserer dette på en ordentlig måte, så bør det være greit å snakke sammen, på en måte. Nå vet jeg ikke om du har vært foreder eller blir foreder, men hvordan er det generelt på livet? Veldig dårlig. Jeg får en ryktning i at jeg ljuger ganske sjelden. Kanskje hvis noen sier sånn,

så synes du ungene dine er søte, så man må på en måte. Men jeg ljuger, jeg prøver ikke å luge. Fordi det kommer ikke naturlig for meg, på et vis. Jeg synes det er lettere å si sannheten. Ja, det er jo det, men det er jo mange situasjoner i livet du er nødt til å live da. Jeg prøver å komme meg unna det. Ja. Altså kanskje... Hva synes du om den skjolen der, og den er dritstøgg? Det har skjedd at de har gått og byttet skjole. Ok, det har det, for du klarer å være ærlig på det. 100 prosent. Og så skal jeg gå med den skjolen, og jeg bare...

Skal være det.

Absolutt ikke. Ja, men det er deilig da. Jeg vil jo heller ha en sann venninne enn som sier at ja, du ser kjempebra ut, og så... Det klarer jeg ikke. Nei. Men jeg har jo også folk rundt meg som er ganske like som meg. Men jeg er jo håndballjente. Jeg vant i ganske direkte meldinger. Der er det du har ikke tid på banen til å si du, unnskyld meg, kunne du gått en centimeter til venstre? Da sier du, pølle på rekka liksom. Nå må du ut. Det er rake pøkker da. Det er jo sånn jeg er oppe.

som jeg har hatt det

Jeg har spilt i over 30 år Så det er så stor del av mitt DNA Å være direkte Du lærer sikkert veldig mye av å gå sport da Jeg har tenkt veldig mye på sønnen min At jeg må få han inn i idrett For du lærer så sykt mye av det Fordi jeg personlig har aldri vært med på lagsport Og det tror jeg har gjort at det er konfliktski Og kan synes det er litt ekkelt med konfrontasjoner Ja, for det har nok noe å si Ja, men er det fordi Alle sånne reality-programmer du har vært med i Så har du alltid kommet jævlig langt Du ser ut som du har veldig konkurranseinstinkt

Er det fordi du har vært med i idrett, eller har du alltid vært sånn som du kan huske? Har du alltid vært konkurransedrevet? Jeg er nok ganske konkurransedrevet, har mye konkurransinstinkt. Kommer mye av det inn på et eller annet vis, men så er det også litt sånn, ref det å være annerledes og sånn. Jeg måtte hevde meg noe, fordi jeg følte at jeg ikke passet inn så godt.

Så det å føle at du får til noe på en eller annen arena, at du får en slags bekreftelse på at du er god nok i et fellesskap, å være en del av et lag, å ha noen som har ryggen din, den type ting, og da er det viktig å få det til. Så jeg har jo jobbet veldig hardt

hardt for å være flink. Jeg blir sånn flinkest da, når jeg skiller litt ut, for å prøve å få aksept i en gruppe. Så det er nok litt der konkurranseinstinktet kommer inn også. Samtidig så er det mye innenfra. For jeg ser jo det samme i barna mine, at de har jo det i seg. Ja, de

Ja, de har det? Ja. Ser du mye likhet til dem? På godt og vondt. Hva ønsker du at barna dine skal ta med seg videre fra deg? At de jobber hardt. At de er snille med folk. Jeg gleder meg ikke. Hele veien jobber hardt og

Jeg ser folk rundt seg, prøver å si til dem at jeg bryr meg ikke om du blir best i det, eller om du får best i alle fagene, eller er best på skolen, altså jeg vil bare at du skal være et godt menneske. Prøve å være røys. Ja, han sa det til meg. Ja, men kanskje han ikke hadde det så bra, kanskje han følte litt på det, at han var litt misunnelig, eller at det var noe der, at vi hele tiden prøver å være et røyse med folk rundt oss. Jeg tenker at det, å klare det, det er på en måte det som har vært min...

Det som har gjort at jeg har følt meg trygg, er at jeg klarer å være litt røs på de tingene. Sånn at du ikke tar det personlig, at det ikke går på selvfølelsen. Det er vanskelig da. Det er vanskelig. Hvertfall for barn. Absolutt, men det er sånn min mor og far oppdror meg. Så den har jeg lyst til å sende videre. Fordi det gir en sånn grunnleggende trygghet i at jeg vet hvor jeg vil og hva jeg skal gjøre. Har du noe du absolutt ikke vil at den barna din skal ta med deg da? Ja, kanskje. Altså...

Jeg har jo også hatt en tendens til å føle at det ikke er bra nok, og være veldig selvkritisk, og kanskje gi litt oppfølge av prøvd, fordi at du føler at du ikke får til. Så det krever en del trening. Så jeg ser jo litt det, at det er det vi må jobbe med, det vi snakker om. Er det litt kvinnegreier også, eller? Kanskje ikke, egentlig. Jo, det kan nok være det. Men det er mange kvinnegreier jeg ikke har, som jeg ikke klarer å skjønne hva som er kvinnegreier og ikke, for jeg har så veldig mange mannegreier i meg. Ja, har du det? Ja.

Ok, hva da, for eksempel? Jeg er veldig rett frem, da. Og bryr meg ikke så mye om hva andre måtte mene, på en måte. Nei? Jeg kan se på meg at du ikke er sånn der og får platt av drama. Absolutt ikke. Da er jeg fort ut av døra, altså. Har du mange guttevenner? Ja. Har alltid hatt. Jeg ser jo det i min datter også.

At du kjører samme stil, men en gang det er drama, så bare finne på noe annet. Jeg er heller alene. Og jeg tenker at på sikt så er dette en styrke for deg. I og med at du har så mye konkurransinstinkt, er du litt sånn som mor også? At du tenker sånn, jeg skal være den beste moren? Absolutt ikke. Ikke? Nei.

Jeg bare tenker, jeg bryr meg ikke om hva andre gjør. Jeg kjører min greie, og så er jeg tryggere, så tar jeg stikkprøver, spør folk på skolen, lærere, er vi inne på noe her? Har vi overleite unger som oppfører seg ordentlig? Og så lenge de svarer ja, så er jeg good. Jeg tar stikkprøver der det trengs. Men jeg bryr meg ikke om, jeg konkurrerer ikke i det. Nei, så der er du ikke? Nei.

Det er kanskje bra, da. Ja, jeg kjører min greie, og så er jeg ganske trygg i det. Du samlinger ikke deg med andre mødre og sånt? Nei. Ikke det hele tatt, faktisk. Ja, det må være litt befriende. Veldig deilig. Jeg er jo heller motsatt. Jeg tenker sånn, hvordan kan jeg hacke dette? Gjør minst mulig for best mulig resultat, på en måte. Det er så mange ting du skal mestre. Så da gjør jeg heller det som på en måte har verdi, som jeg ser at dette er viktig, der kan jeg bidra. Heller enn å drive og flise spikket på sånne små detaljer som ikke er viktig.

Hvordan er du sånn på matpakker da, for eksempel? Skal de være helt perfekte? Absolutt ikke. Helst så delegerer jeg det til mannen min. Han er avmenneske. Jeg er veldig trøtt om morgenen. Men skal jeg gjøre det, så bare... Jeg gjør jo det vi har hjemme, på en måte. Baker brød, da. Det gjør jeg. Men matpakkene, det er bare å...

Det er så mange matbakker. Du blir jo møklei av de matbakkene. Så da bare tar jeg det jeg finner. Nå er det litt sånn, ja, epler i hagen. Nydelig. Slær opp litt epler, slenge på noen brødskiver, få det på. Men har du vært en sånn mor som har drømt om å få barn lenge? Nei, jeg skulle egentlig ikke ha barn, tenkte jeg selv. Det var ikke planen.

Jeg hadde ikke tenkt så langt. Ganske impulsiv, spontan, liker å leve livet og ha det gøy, på en måte. Og så var det noen som sa til meg på jobb, en kollega, som bare, livet uten barn. Skal du fly rundt her og løpe etter langgrensløpere i skaven hele livet ditt? Er det det du har lyst til å gjøre? Hadde jo ikke det, da. Det var jo gøy det også, da. Det var veldig gøy! Men så tenkte jeg, skal jeg gjøre det i 30 år til? Jeg har flyktet lenge. Altså, mannen min hadde jo lyst på barn. Så jeg får prøve da, for å se hvordan det går. Og så gikk det jo fort.

Og så satt jeg på VM i faren og bare, siste dagen, med en positiv graviditetstest. Er det kødd liksom? Hvordan skal dette gå? Jeg er jo ikke voksen nok til å få barn. Og så går det på et vis da. Men du var jo, var du veldig ung? Nei. Men jeg bare utenfor.

utsatte hele løpet egentlig. Jeg var 31. Ja, men det er jo en perfekt alder da. Jeg er veldig happy med det. Vi fikk jo vært sammen en to-tre år før vi fikk barn. Reist en del. Og så hadde jeg aldri blitt klar. Så måtte jeg bare få det på. Men er det sånn, når du tenker på det nå, så er det sånn, dette var meningen med livet, eller tror du det er andre ting i livet ditt som er minst like meningsfulle som det å få barn? Jeg elsker å ha barn. Det er jo veldig gøy å ha en gjeng som

Og de blir jo like oss, og vi er jo en gjeng med rare folk, på en måte, som lager hinderløype i stua og har bortennesturnering og konkurrerer i absolutt alt, hele tiden. Spiller innebeinekamper der vi takler hverandre som smelter i veggene, liksom. Det er en familie med folk som oss, og det er veldig gøy å være en gjeng som

er på samme planet. Og så vil folk sikkert synes at vi er rare, liksom, men det er vi jo. Men det er gøy, det er det beste jeg har gjort i livet, så han hadde jo rett da. Han hadde rett? Ja, han hadde rett. Det var riktig. Ikke at man ser ned på, men føler du at du bør anbefale de som ikke har fått barn om å få det da? Nei, folk må gjøre sin greie, og jeg tror man kan helt fint leve et lykkelig liv uten barn også. For det er jo veldig mye ansvar, veldig mye

å leve med hjertet ute på kroppen, det er jo krevende på en måte. Så det er mye du må være klar for å gjøre den jobben og den innsatsen det krever, men...

Jeg kommer ikke til å angre på å ha barn, klisjemessig på en måte. Det er det kuleste jeg har gjort, og jeg synes det er kjempegøy å nå henge med de, for nå er det jo blitt så store at vi kan gjøre ting sammen som jeg synes er gøy. Dra og klatre, eller spille fotball, eller slå ball, eller gjøre morsomme ting. Så...

Jeg vil jo anbefale, hvis jeg skulle valgt å ikke anbefale eller anbefale, så ville jeg anbefalt. Men jeg forstår at folk tviler også. Har du alltid vært ekstravert siden du var barn? Nei, veldig introvert. Var du det? Ja. Hvordan var barndommen din? Hvordan var du som barn?

Jeg var nok ikke den som tok mest plass. Jeg hadde ikke sånn kjempe mange venner. Jeg var litt med på en måte, men jeg sleit litt med å finne plass. Og selv til litt, og prøvde å ta og føle litt på hvor er min plass i dette. Men det var ikke veldig mange mørke barn på skolen. Det var vel bare meg. Du har vokst opp i Hamar, er det ikke det? På 80-tallet. Ja.

Jeg har jo vært i Hamar, jeg har vært så heldig der, og jeg kan se for meg at det kan være ganske vanskelig. Ja, i hvert fall det at alle vil du høre til, eller passe til, og det er liksom helt det å etterstrebe å finne sin havn, da. Og det er mye mer...

Nå kanskje jeg er veldig generaliserende, men jeg føler at jeg er mye mer ekstra på det enn i Oslo, for eksempel. Så er det jo mye mer åpenhet. Ja, det var annerledes. Men mamma og pappa var veldig flinke til å sette meg opp med «Dette er andre adoptivbarn. De kan du bli venn med hvis ikke du har venner». Sånn at man ikke føler seg alene. Ja.

Og så i tillegg, mamma kom med å holde foredrag om Sri Lanka på skolen. Med full sari. Hun skulle lære opp klassen om hvordan dette fungerte. Ja, for du ble adoptert når du var tre måneder fra Sri Lanka. Du var ikke enebarn, sa du? Du hadde en bror også. For det var lillebror. Ja, men jeg hadde en fin barndom. For min del så hadde jeg en vestvennende i nabohuset. Og hun er helt lik meg på veldig mye. Så vi var som en søster. Og vi er fortsatt veldig gode venner.

Og den tryggheten å ha noen som alltid var der for deg, det har vært avgjørende. Å bare ha én som har ryggen din, liksom. Å spille håndball var også viktig, ha et lag. Så det var mye idrett, det var mye jobbing på masse forskjellige steder. For å, pappa og mamma var ganske strenge på hva jeg fikk av bukser og klær og sånne ting, så jeg fikk jo ikke så mye merkeklær. Det måtte jeg kjøpe meg selv. Så jeg jobbet fra jeg var 14 år.

Du skulle ha merkeklær? Jeg skulle ha merkeklær, fordi igjen passen, ikke sant? Men var de så opptatt av det i Hamar også? Veldig! Med 60-bukser? Ja, det gjaldt hele landet, de med 60-buksene. Så der måtte jeg jobbe for statusen. Ja, ja. For å være med. Men jeg er veldig glad for det også. For det kommer liksom ikke gratis. Men du nevnte at moren din var å holde foredrag, var det det du sa? Og liksom ville informere...

De andre foreldrene, eller var det til barn? Jeg tror det var barn og foreldre, kanskje. Stod i sara og fortalte om Sri Lanka, visste lysbilder. Men var det noe du ble brydd av, eller synes du det var fint at hun gjorde det? Det var fint. Ja, du synes det? Veldig. Det er en omsorg, da. Veldig tydelig omsorg. Var dere besøkte, var dere i Sri Lanka? Ja, det var vi. Det står på min bucketliste å dra dit. Det bør du. Jeg mener jo helt sånn...

Jeg er jo selvfølgelig partist, men jeg synes det er et av verdens fineste land. Der er det veldig ro over seg, veldig blie mennesker, kjempegrønn øy og fantastiske strender.

Så jeg ville ta med familien ditt, jeg tenkte kanskje neste jul. Da begynner det å bli store nok til å huske. Sette pris på det ordentlig. For det er jo langt, det er jo et stykke å komme seg dit med to barna. Ja, men da er det åtte og elve, så det går helt fint. Men har du noen gang hatt et ønske om å dra dit og besøke dine biologiske foreldre, eller oppsøke de? Nei, det har jeg faktisk ikke. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har bare alltid følt meg veldig trygg i den

Jeg er jo min plass i vår familie. Og der har mamma og pappa vært så fine. Vi følger deg. Dere kan finne ut av dette. Vi kan hjelpe dere. Så den åpenheten har jo også gjort at jeg har fått kjent etter om jeg vil det eller ikke. Og så for min del så tror jeg kanskje at jeg ville åpnet noen nye dører som jeg ikke nødvendigvis tror jeg hadde hatt godt av. Jeg tenker det er i mange tilfeller så...

Er det en grunn til at man tar det valget? Som 21 år gammel dame, jente, som blir gravid, og hun bodde i et nonnekloster for å føde meg uten at noen skulle få vite det. Så da er det jo en grunn til at du har tatt det valget. Så jeg ville kanskje også skape trøbbel for henne. Og når ikke mitt behov er så stort, så tenker jeg at

Tror vi bare dropper den. Jeg føler mange har sagt meg som ikke har noe behov for det. Nei, altså det er jo litt sånn hvis du hadde fått vite det i dag at du var adoptert selvfølgelig hadde jeg hatt den informasjonen lenger men ville det forandret livet ditt hvis du fikk vite noe? Jeg tror nesten ikke jeg hadde hatt lyst til å ikke åpne den døren som du sier. Fordi mine foreldre er mine foreldre og det er jo dine foreldre som du har fått og

Ja, de er dine foreldre, så hvorfor skal du... Tulle med det, på en måte. Ja, men hvis du ikke var i stand til å få egne barn, for eksempel, hadde du ville adoptere? Det kunne jeg gjort. Ja. Absolutt. Men du har ikke vurdert det i tillegg til dine egne barn? Nei, det har jeg ikke. For meg var det også litt sånn egoistisk tanke, og det er jo for første gang noen som er like meg, eller har min genetikk, og det er jo litt sånn...

Spesielt som adoptivbarn å se det også. Så er det jo litt moro å se. Ja, du har faktisk noe fra meg, liksom. Ja. Så selv om jeg og mamma er ganske like en del ting. Man blir jo like din og andres med, da. Vi gjør det. Så er det jo artig å se at det følger jo nedover i rekka, på en måte. Du har også vært åpen om at du har opplevd en del rasisme. Tenker du at det er noe vi fortsatt har i Norge? Det tenker jeg absolutt at vi har.

Og det er jo veldig trist. Tror du det gjelder at det er i Hamar at det er mer fordommer der? Ikke nødvendigvis. Jeg tror vi har en kamp på internett. Jeg tror vi har en kamp med synlighet og informasjon og

Og disinformasjon, altså at vi får avkreftet rykter og ting som ikke er sant. Altså feilinformasjon skremmer meg. At det er lett å spre falsk informasjon om hvordan menneskegrupper eller folk er. Kan vi ikke komme lenger, vær så snill. La oss bare akseptere hverandre at vi er forskjellige. Det er det.

Det finnes fine ting i alle mennesker. Men er det en samtale du har hatt med barna dine, er du redd for at de skal oppleve noen av de samme fordommene? Ja, det er absolutt det. Jeg har hatt en samtale med de, og jeg tenker at det er kjempeviktig. Fordi jeg har hatt veldig nytt av at

mine foreldre snakket åpent med meg. For da blir du rustet til å stå i det. Og så plasserer du ansvaret bort og ikke hos deg selv. Så for min del så jeg vil jo ikke endre noen ting. Nei, du vil ikke det heller? Nei, jeg føler at det har gjort meg til den jeg er og gitt meg en styrke og en indre drivkraft og motivasjon. Det har på en måte drevet meg til å få til ting. Til å motbevise. Ikke for at det er en hevn i seg selv, men sånn at

Det gir deg en tro på at du har noe ekstra da, når du klarer å komme deg gjennom sånne ting. Det gir deg masse styrke. Men jeg lurer på om både mobbing og rasisme, det er

kommer jo fra foreldrene, tror du ikke det? Ja, jeg tror vi har en kjempejobb. Det er ingen barn som er født rasister. Nei, kjempejobb med å snakke pent, å snakke og åpne opp øya for fjernrasisme. Da må du starte med informasjon. Og så kan barn si ting at hvorfor er du sånn og sånn, men da må vi forklare at alle er like mye verdt. Det er jo bare å ta den praten og slå knallhardt ned på det, hvis man har den type prat hjemme.

Men en gang man begynner å snakke stygt om andre, så åpner man en dør. Jeg tenker på det jeg sier. Jeg vokste opp midt på Majorstad, men i klassen vår var det 50% ikke etniskt norske.

Og da, nå som barn, så tenkte man jo aldri på det. Det er jo gjerne hvis man har en gammel bestemor som plutselig ser på TV og kommenterer noe, og man plukker opp ting. Så det er jo vi som foreldre sitt ansvar å ikke skape rasister. Absolutt. Så vi har jo en viktig jobb der. Kjempeviktig.

Undertekster av Ai-Media

Jeg føler at du måtte forandre deg mye når du ble mamma. Nei, egentlig ikke. Jeg føler at du er den samme. Jeg føler faktisk det. Jeg har kanskje forandret prioriteringer. Ja, men sånn hvem du er da.

Så er det fortsatt den samme, du tenker på samme måte og er den samme. Jeg tror egentlig det. Og det er jo på godt og vondt selvfølgelig. Men jeg var en veldig tålmodig mann som la meg være den idioten jeg kan være. Så hvis jeg har lyst til å dra seks dager til Palma og spille håndball igjen for 40 år gamle damer, så gjør jeg det på en måte. Og så ser han på meg og så bare ja, lykke til. Ikke komme med rullestol liksom. Altså jeg kan gjøre mine greier og fære meg

Være ute med mine venner og fortsatt ha barn. Og har det kjempefint med det. Så prioriterer jeg en balanse da. Sånn at jeg får utløp for den der rastløsheten i meg. Det tror jeg er viktig. Det er kjempeviktig å få dyrka sitt eget liv. Og ikke bare leve for barna, men å ha et eget liv også. Ja, jeg tror de også setter pris på det. Så jeg spurte jo dine jeg skulle på forærer, så

Bør jeg egentlig si nei og være hjemme med dere? Hvis du sier nei, så er du dum. Det var greit. Snakkes. For da kan du risikere hvis du hadde vunnet da, eller hvis du vinner, det vet jeg ikke jeg nå. I hvert fall sånn, forærerfarmen, så er du jo gjerne borte ganske mange uker da. Du vant jo kokkeskolen, da er du også borte ganske mange uker. Havner du bare inn i sånn boble da, eller...

Savner de deg? Savner du dem? Nei, vi kjører bare på. De er veldig vant til at vi fordeler oss imellom. Vi prøver hele tiden å finne ut hvordan vi kan balansere det. Så har jeg veldig mye hjemme imellom. Og før og etter er jeg veldig mye hjemme. Så jeg er nok mer hjemme enn mange andre. Selv om man tenker at jeg er mye borte,

så totalen er jeg ganske mye med og jeg følger opp og jeg kan være der og jeg leverer og henter mye jeg kan virkelig være til stede og følge tett opp det er det man ofte misforstår man ser mye på TV og sånn så tenker man du er sikkert bare på jobb hele tiden

Men da er det jo gjerne to uker masse jobb, og så er du kanskje tre uker bare hjemme med barna dine. Men det ser man jo ikke. Nei, så de synes jo at jeg skal gjøre mine ting, og det tenker jeg er veldig takknemlig for at de ser den totalen der. Men nå har det jo blitt såpass stor at han gutten er jo på hockey fem dager i uka, han har lyst til å være sammen med kompiser. Altså, vi har et annet type liv nå. Og så datteren min vil veldig gjerne at jeg skal være hjemme. Men også synes jeg det er kjempegøy hvis jeg er med på noe, som vi kan se på etterpå, på en måte.

Ja, hun er fan. Ja, hvis det er grei enn så lenge. Hun er fan helt til hun synes jeg er en løk, på en måte. Og det kommer hun til å synes snart. Ja, det kan godt hende. Det må du bare være forberedt på. Absolutt. Men så du har fått et godt eksempel da, på at barn ikke forhindrer karriere. For du har jo hatt veldig stigende karriere etter du fikk barn, egentlig. Absolutt. Men det handler jo litt sånn for min del om...

Når jeg er borte, så er jeg borte. Ikke noe dårlig samvittighet, ikke noe kvaler over hvilket valg jeg har tatt. Jeg står i det valget jeg tar. Gjør den jobben, kom hjem. Det er jo kanskje der jeg er litt mannen i hodet. Skruer av, gjør jobben og så hjem. Men det har ikke vært et bevisst valg å dyrke karriere etter barn, men det er bare ting som har skjedd. Timingen var riktig.

Og så prøver jeg å gjøre det jeg kan veldig 100% og veldig tydelig prioriteringene. Når jeg er hjemme, så er jeg hjemme. Når jeg er borte, så er jeg borte. Og så blir man det meste på multitasking da. Det virker som du har en mann også som stiller opp mye da. Som på en måte er en sånn, det høres jo feil ut, for det er jo en selvfølgelig mann, det er jo to om det, men det er jo ikke alltid så lett. Det er jo ofte at i samfunnet så er det kvinnen som er mye hjemme og mannen som er og farter og sånn.

Ja, han er veldig opptatt av at du kan ikke holde løven i bur. Nei, det er fint sagt. Ja, det vil jeg ikke ha hjemme på en måte, den sint løve. Så det er veldig bra, han har skjønt meg, og så prøver jeg å gi tilbake. Han er jo hockeytrener og har veldig mye bort.

på det, og han elsker det. Jeg synes det er helt fantastisk. Så vi prøver å gi hverandre rom, men jeg klarer vel at jeg er veldig heldig med en rødhusmann som gir meg akkurat det jeg trenger. Dere har vært gift lenger, har du ikke det? Jo, jeg har vært sammen i 14 år, vært gift i 12 snart. Jeg så et eller annet intervju av deg hvor du hadde sagt at når du møtte han så var du bare helt sikker på at dere skulle gifte dere. Ja, det skjønte jeg etter fem minutter. Det er helt sjukt. Veldig sjukt.

Så det er noe som heter kjærlighet på første blikk? Ja, for oss var det det. Jeg sa det på jobb dagen etter jeg jobbet i NRK. Jeg sa det til Ida Rask. Jeg har møtt meg når jeg skifte meg. Det er jo helt sjukt. Og hun bare... Og så visste hun hvem han var.

For hun hadde vært på en eller annen måte i en tidligere relasjon inni hans familie. Så jeg bare, ja, den matchen ser jeg. Og så ble det bare sånn. Vi flyttet inn sammen etter 11 dager. Men kom det ikke noen skuffelser også? Hvis man hyper det for mye opp, sånn, du er den drømmemannen, og så flytter man sammen, og så bare sånn, åja, og du er litt sånn og sånn, at det kommer noen...

personligheter der også som det er jo liksom ta og føle på i starten de første tre måneder føler jeg litt sånn nå må jeg bli kjent og du må skjønne hvordan det ligger an men det er ganske direkte der da er du interessert eller ikke hvis ikke så går jeg videre i livet på en måte og så da ok ja greit det var sånn det var og nå må vi jo bare forholde oss til at du holder på med å finne ut av dette du også ja men så visste vi at vi var en veldig god match så vi gjorde jo veldig mye de første årene så ble vi fort kjent da det giste mye å

Jeg tar jo på en måte alle konflikter med en gang. Jeg lager noe ligge.

Nei, det er litt omvendt av meg. Det virker så deilig å bare bli ferdig med det også. Jeg tar det med en gang rett i konfrontasjonen og bare «Du, hvis ikke du skjerper deg på det, så kom da, klikk det for meg». Men er han også sånn? Ja, han er ikke gutt, så han er også ganske direkte. Kanskje det er oppskriftene på å leve et langt liv sammen, at man bare blir ferdig med alle ting som plager deg med en gang. Ja.

Altså han er jo veldig gøy 80% av det vi sier er kødd på en måte mellom oss

Men hvis han blir irritert på meg, for jeg er jo vimsete og glemmer ting, og gjør tusen ting samtidig på en måte hele tiden, så jeg glemmer å skru av lyset og sånn, da kan han bli irritert på meg. Det er ikke det verste å bli irritert på. Han er revisor, sånn er han ganske ordentlig. Så da skal jeg skru på lyset for jeg skal lese på senga. Da var lyspæra borte. Ja. Du får den tilbake når du viser at du klarer det. Ok, ja. Så jeg bare...

nå skal jeg ha den lysperlen. Jeg skal ha den nå. Da hadde jeg fått en sjanse til. Etter det så har jeg klart å skru av lyset da. Da skal jeg direkte beskjed.

Ja, da lærer du jo fort hvertfall. Absolutt. Så det er jo litt sånn, det er jo høyt under taket, men vi har liksom våre kjeppester, tydeligvis. Ja, hvis dere begge er litt sånn, så tenker jeg det er greit, men andre hadde jo kanskje klikket for det på en måte. At sånn, nå overdriver du litt. Mens hvis du er litt sånn du da, så... Da holder jeg på å le meg, så det er kjempegøy. Fører, dere har også to barn sammen. Hvor stor adeforskjell er det mellom de? To år og syv måneder. Ja, så cirka, ja, ok.

Det er ganske tett det da, eller var det en grei forskjell? Nei, det var egentlig ikke min skyld å holde deg på å si. Det kom en venninne til. Du lå og sov, eller hva sa du? Ja, så ille var det ikke, men det var en venninne som kom, og så vi var i barselgruppe med den første, de første barna våre, og vi er veldig gode venner.

Og så kom hun til meg og sa, jeg er gravid, nå blir vi med på det toget, liksom. Så driter vi i barselgruppe, så kjører vi eget. Ja, for barselgruppe kan være litt sånn slitsomt. Ja, det var ikke for meg. Nei, ikke for meg. Nei, det går ikke. Og så, hvis du da kjører 100% eget og ikke er så interessert i andres meninger, så funker jo ikke det så godt. Nei. Nei, så da...

Så ja, tar du utfordringen, da ble jeg gravid etter en måned da, altså på første år. Og da var det, jeg tenkte det tar kanskje et halvt år, men siden det gikk så fort, så var det, ja ja, det er greit, det er samme avstand mellom broren min og meg, som det også. Det er en veldig fin avstand. Så er det gutt og jente. Perfekt da. Ja, det er egentlig helt nydelig, jeg er veldig fornøyd med det, og så synes jeg det var skikkelig...

Det var ikke for meg å være gravid. Jeg var forbanna. Jeg gikk opp over 30 kilo. Er det sånn? Det var ordentlig tungt. På begge? Ja, første var 33, andre var 26. Jeg var så ordentlig lei. Så jeg bare følte meg ikke som meg i det hele tatt. Så litt å få det på, bli ferdig. Du fikk jo også svangerskapsforgiftning, var det ikke det? Var det på første eller andre? På første, ja.

Du tørte å prøve igjen da? Ja, det tenkte jeg sånn. Fordi er det ikke sånn at hvis du får svangerskapsforgiftning på første barn, så er det mest sannsynlig på andre år, eller er det ikke det med sammenheng? Jo, du blir fullt veldig tett opp. Ja, det gjør det. Så det var også litt det, at hvis ikke jeg bare får det på nå, så kanskje det ikke blir rettsøsken, og det ville jeg veldig gjerne at han skulle ha. Ja, for det kan være litt om konsekvenser med det der svangerskapsforgiftningen. Ja, så er det høyt blodtrykk og sånn. Du skal ikke tulle for mye med det. Nei. Og jeg ble skikkelig dårlig med han første, så da...

Da tenkte jeg at da går jeg bare ned i stilling. Jeg jobbet redusert. Gjorde ikke de samme feilene. Jeg jobbet jo nesten hele tiden da jeg ble født. Så jeg måtte være kjempedårlig. Jeg kjente at jeg ikke var i form. Jeg trente hele tiden og var helt vild. Hva jobbet du med da? Med sport. Var programleder? Ja.

Med høygravid, liksom? Ja. Altså, det var helt... Når jeg ser bilder av det, så er det bare å begynne å le. For jeg ser jo så sliten ut. Jeg må sjekke opp noen bilder. På slutten der, så var det så tungt. Jeg husker jeg fant ikke noen stilling å sitte i. Alt var bare ubehagelig å sitte i tre timer og ha hockey-sending, liksom. Ja.

Sånn, men nummer to så jobbet jeg frem til uke 26 og så jobbet jeg ikke, man fikk ikke lov å jobbe mer på grunn av den svangerskapsviften. Ja, for da må du sitte helt stille og bare slappe helt da, er det ikke det som er greia? Ja, jeg hvilte mye, sov når jeg følte for det, så det gikk kjempefint.

Og så har du ofte at barna er litt små når de kommer ut, er det ikke det? Ja, det var ikke det. Det gikk veldig fint. Så alt gikk veldig bra. Det er bare at det føles dramatisk med hele den svangerskapsgreia da. Jeg hadde ikke lyst til å oppleve det igjen. Og så hadde jeg ikke så veldig lyst på keisersnett heller, fordi da har du en toåring da, ikke sant, som i tillegg har lyst til å løfte på

Å, for man må ta keisersnitt? Jeg må ta høstekesersnitt. Så da kan du ikke løfte mer enn en melkekartong, eller et eget barn. Kan du ikke løfte ditt eget barn en gang da? Nei, i hvert fall ikke. Jeg var veldig dårlig da, så jeg lå bare rett ut lenge. Så tenkte jeg, hvis det skal bli så dårlig, så skal jeg i hvert fall prøve å gjøre alt jeg kan for å ikke bli like dårlig. At jeg kan være sammen med han.

Også. Så jeg er veldig glad jeg slapp keisersnitt med nummer to. Jeg tror både at en vaginal og en... Hva er best? Ikke keisersnitt er best. Ikke? Nei. Vanlig fødsel, eller vaginal fødsel er best. For da kommer kroppen seg ganske fort. Jeg lå i fire måneder i en seng med nummer en. Og så var jeg på beina og spiste frokost åtte timer etter med nummer to. Jeg mast jo at jeg hadde kjempelyst på keisersnitt, for jeg var så redd for å føle det da.

Men jeg er sikkert glad for det nå. Men nå er det ferdig med det. Hvis man er redd for det, så er det sikkert noe annet. Alle er veldig redde for å føde på en måte. Noen gleder seg jo, men mange synes det er skummelt med fødsel. Mange sier det er det aller vondeste du noen gang kommer til å oppleve. Så det er jo ikke...

Alle som bare tar det som en sånn, ja, men jeg kan se på meg, du sikkert. Jeg gleder meg. Du gleder deg? Ja. Jeg tenkte sånn, dette er jo en idrettsoppgave. Bare spise nok, sove nok, sove mens jeg hadde ryer og spise de mellom, og så bare si ifra når jeg skal gjøre noe, liksom. Ja, men jeg har jo en veldig treningsvennende som sa sånn, jeg har trent så hardt hele livet, dette her kan jeg på en måte. Jeg tåler smerte. Og så hun fikk jo helt møtte seg veldig selv i døra da, under fødselen.

med den smerten var det sånn, ok, men det her er noe helt annet enn den utholdenhetssmerten. Ja, det kan liksom ikke sammenlignes da. Men det er så middeltidig, og så går det veldig over når det er over. Riene er veldig vonde, men jeg fikk jo masse epidural, så selvfølgelig det hjelper på det. Men riene er jo veldig sånn, når de er på, så er de på, så er de veldig av. Da får du hvile, og da lar man sove. Men du så på det som en treningsakt? Jeg så på det som en oppgave jeg tenker jeg skal gjøre veldig få ganger i livet, og som der du får opp

oppleve noe i andre enden, som er noe helt unikt, som du gjør to ganger for min del, og bare være til stede og ikke være redd for det. Være bevisst på at jeg skal prøve å huske det som noe fint, uansett hvordan det skulle gå. Jeg visste jo nesten litt at dette kommer kanskje å være siste gang jeg føder deg. Ja, på nummer to, ja. Ja, da var du litt ferdig. Jeg var så ferdig. Så det er ikke noe sånn senere at du har angret deg på at du ikke har kjørt på med en til? Nei.

Det er så mye greier. Altså, du større du blir, jo mer merker du at du fyller opp dagene og kalenderene. Er det ikke lettere? Absolutt ikke. Jeg er sjokkert over hvor mye det er nå. Ok. For nå er det aktiviteter og sånne ting etter skole og barnehage som også tar tid, sikkert. Ja, det er både logistikk, men det er alle typer relasjoner da. Du må hele tiden ha inn noe ratt å hjelpe dem, for de trenger hjelp sosialt, de trenger

hjelp på skole. Det er oppfølging i alle ledd. Det er relasjoner som de er umodne til å håndtere. Du må på en måte være veldig på. Det er så mye greier som ikke jeg var klar over. Ok,

så nei, så er det mye tanker og følelser og hjernen som vokser og de skal gjennom så mange faser ja, mye spørsmål og sånn ja, altså dødsangst skal de gjennom de skal gjennom masse finne sin plass i verden på en måte så det er så mange ting du må hele tiden og ja, nå trodde jeg at jeg visste hvem du var men nå kom det noe nytt på en måte man

Det er jo ganske brutalt for et barn å få vite det. Foreldrene dine, de skal dø en dag. Ja, de skjønner at de ikke er døde lenger da, når de er rundt ni år. Og så begynner de å prøve å finne sin plass i dette. Da må man jo være tett på å snakke med dem. Men er det helt sånn, hva er meningen med livet, mamma? Nesten, liksom. Nei, jeg vet enda ikke hva som er meningen med livet. Spør du meg om det? Nei.

Det er noen spørsmål du må sende til far. Jeg tar vel egentlig det meste av det emosjonelle. Fordi jeg er jo den som på en måte, jeg prøver å forstå mer, jeg leser mer, prøver å være litt på, sånn at jeg følger med på hvilke steg de tar. Fordi da er det lettere å forstå alt mulig av sinne og aggresjon og frustrasjon. Når du der er femteklasse, det er sånn kriseår, det er greit å vite det.

Bare litt i forkant hele tiden, mens han er mer praktisk. Han bygger hundeløyper i stua, på en måte. Men føler du sånn, jeg følte litt etter jeg ble mor, at jeg plutselig har sånne ting jeg husker fra barndommen min, og sånn mye mer etter jeg fikk barn. Har du også skjønt på det? Absolutt. Det er veldig rart for sånne ting som man bare har glemt, som plutselig kommer tilbake. Man begynner liksom å reflektere veldig når man får barn. Har du liksom fått opp noen barndomsminner selv etter du fikk barn?

Ja, absolutt. Det føler jeg at det blir sterkere. Og så blir jeg mer opptatt av hvilken vei jeg har lyst til å sende dem, og hva jeg tenker er viktig. Hvordan jeg har lyst til å være som forelder. Føler du at man kan forme barna sine med det?

Jeg tror det, i hvert fall. De er jo veldig sånn, jeg er sånn og jeg er sånn. Og visse ting får du virkelig ikke gjort noe med, som personlighetstrekk, som jeg tenker sånn, dette kommer ikke fra meg, dette må være fra faren din. Men at du kan åpne deg opp ved å snakke med dem, og forstå, og prøve å...

rettlede og vise litt vei, det tror jeg. Og med klare grenser, og tørre å si nei, det føler jeg er veldig viktig. Og være trygg i måten jeg håndterer den type problematikk på. At jeg føler at jeg kan være med å forme dem ved å gi dem grunnleggende trygghet til å stå i seg selv. Sånn som de kommer og maser om telefonen, det kan jeg bare glemme. Ja.

det skjer ikke liksom så du får en barn om, vær så god så får du bli sint på meg, men du skal få det når du er klar for det, men det er du ikke enda da har du begynt å mase på det så er det for at jeg på en måte har vinglet men jeg har vært ganske tydelig, sånn at da vet han at den døra er lukka og så får du andre ting i stedet da, siden du er så grei på det, så kan du få lov til å reise på den campen, eller få lov til å være med en på det eller det, så kan vi gi og ta litt liksom, men det er noe å møte de på en eller annen måte, som jeg føler at

Der er det mulig å hente noe, hvis vi klarer å skape en dialog på hvorfor vi gjør som vi gjør. Jeg lurer på om vi må begynne å runde, rett og slett. Jeg synes dette har vært en veldig fin prat. Det ligger på meg. Veldig hyggelig å snakke med deg. Tusen takk for at du ble veiest. Takk for meg. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk!

Lignende

9/13/2023

Er det noe liv?

Solveig Kloppen - "Jeg vil ikke at min 13 år gamle datter skal ha sex.."

Denne uka har jeg besøk av hele Norges Solveig Kloppen! Solveig har to tenåringer hjemme, og vil helst ikke vite hva eller hvor mye de driver med. Hun har også vært gjennom en spontanabort og ble sjokkert over at hun måtte sitte på venterommet sammen med høygravide damer helt alene. Vi snakker litt om Solveigs "noe uten om det vanlige" oppvekst og hva hun har/ikke har tatt med seg inn i sin rolle som mamma. I Solveig sin egen podcast "Min barneoppdragelse" snakker hun masse om nettopp det.. barneoppdragelse, så her fikk jeg mange gode råd. Må også skyte inn at Solveig jo er nysgjerrig og flink til stille spørsmål.. så det ble mye meg i denne episoden - kanskje det man får igjen for, når man plutselig sitter med en av Norges beste programledere foran seg! Sjekk ut @noraangeltveit på instagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

7/14/2025

Er det noe liv?

"Mistet mange venner etter jeg ble mor" med Nora alene i studio

Nora er på ferie, men rekker innom studio for en liten sommerprat! Ferie med en ettåring er ikke ferie - det er bare å være et annet sted med barn. Jeg forteller om et nytt traume: hvordan en svær edderkopp bodde inni sokken min altfor lenge, og hvordan face recognition på iPhonen ikke kjenner meg igjen når jeg har mensen. Jeg svarer også på noen lytterspørsmål igjen: Har jeg planer om å bruke GPS-klokke på sønnen min? Hva er grunnen til at jeg har mistet flere venner etter at jeg fikk barn? Og hva er mine konkrete mål for høsten?Spørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

11/12/2024

Er det noe liv?

Vida Lill - "Planla hvordan jeg skulle rømme fra babyen»

I denne episoden har jeg besøk av legenden Vida Lill! - Du vet, hun som skapte begrepet «ta en Northug» og fikk sparken fra NRK etter hun hadde shavet hele hodet på P3-aksjonen? Nå har hun blitt mamma.. men det har ikke vært en så lett reise. Hun har hatt fødselsdepresjon, lagt en detaljert plan for å dra fra både mann og barn, og går på lykkepiller. Men hun har vært dritgod på å søke hjelp og jeg blir veldig inspirert av henne.I tillegg skal hun nå være med på 16 ukers helvete og snart passer bunaden igjen! Vi får også en liten rant om Sophie Elise og kvinner generelt! – Hvorfor har ingen advart oss hvor jævlig det er å få barn!?Spørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

10/29/2024

Er det noe liv?

Fødsel, ambulanse & tiden etter - Med Bahare Viken

(!En liten trigger warning grafisk språk i denne episoden!)Long time no see, eller? Det å bli mamma og sjonglere livet, tok rett og slett litt overhånd! I denne episoden deler jeg fødselshistorien min med dere, og alt som skjedde etter. Med meg for å hjelpe meg gjennom det, har jeg min stødige programleder-venninne Bahare Viken. Bahare deler også hvordan det har vært for henne at jeg har blitt mamma. Jeg er skikkelig gira over å være tilbake, og gleder meg til å snakke videre med Norges kuleste foreldre om livet 2.0 på en meget ufiltrert måte. Jeg har allerede en god bunke med fine folk jeg har snakket med, men jeg har fortsatt flere innspillinger på blokka - så vær så snill og send inn spørsmål til meg, så tar jeg det med meg i studio. Takk for tålmodigheten og kos dere med første episode! Spørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

12/2/2024

Er det noe liv?

Dennis Vareide - "Det ble slutt kort tid etter fødsel"

Reklame: Gå inn på nextory.no/liv50 og få 50 dager gratis prøveperiode.Dennis Vareide har vært gjennom litt av hvert. Han mistet bla. faren sin i ung alder der gaming ble redningen, og starten på en innholdsrik karriere. Han gikk personlig konkurs, fikk falske anklager mot seg og er nå blitt 50/50 pappa til en ettåring! Han gruer seg til datteren skal på sosiale medier og ville aldri anbefalt henne samme karrierevei som han selv. Dennis har heller aldri angret et sekund på å få barn og synes at folk klager mye. Han vil heller snakke om hvor fantastisk gøy barn egentlig er. For en pappa!Spørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

3/11/2025

Er det noe liv?

Siri Kristiansen - "Skrek; redd meg og ikke babyen!"

Spillet-aktuelle Siri Kristiansen er på besøk! Vi snakker om alt fra cross fit og Ozempic, til positiv graviditetstest på et sykehus i India - Så stiller vi oss selv spørsmålet: blir man kriminell om man ikke får morsmelk? Hvordan gikk hun fra å bo i Oslo sentrum og jobbe som stand-up komiker, til å flytte i rekkehus i Follo med en nyfødt, skrikende baby.. og en mann med svineinfluensa som bare kunne vinke til henne fra andre siden av rommet? Vi hører også om 2 fødsler som endte med et hastekeisersnitt og et "katastrofe keisersnitt"! Mye drama og mye humor her!Reklame: Trykk her og bruk koden "Erdetnoeliv" for 45 dager prøveperiode som inkluderer 30 timer lytting/lesing hos www.bookbeat.comSpørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

9/30/2025

Er det noe liv?

Espen Lervaag - "Lære barn om døden? Pinnedyr er svaret!"

Komiker, og skuespiller Espen Lervaag er ukens gjest. Vi snakker bla. om da han lagde serien "Maniac" som ble kjøpt av Netflix, hvor Espen ble invitert ned til Hollywood på settet og ble starstruck da Emma Stone kom inn i rommet. Vi snakker om hans tidligere liv som alkoholiker og hvordan det var å dunke ned på 3 liter Amigo hver dag og hva som ble redningen. Folk trodde også det var skjult kamera da Espen kom ut som åpen kristen. Men viktigst av alt; Espen har nettopp blitt pappa igjen for 3. gang. Denne gangen en meget uventet atpåklatt. Ble han angstete av en ny baby-runde? Hvordan er Espen generelt under fødsel? Kan den hende han hadde like vondt som dama si, som holdt på å brekke håndleddet hans fordi hun dro han så hardt i ham? Spørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

6/26/2023

Er det noe liv?

Pilot: "Trodde jeg ikke kunne få barn.. nå har jeg en podcast om barn!" Med Kelly Bricen

Etter et legebesøk i januar fikk jeg vite at jeg ikke kunne få barn - 10 dager senere ble jeg gravid. Her får dere hele historien!Første episode har jeg også Kelly Alessandra Mori Bricen (min bestevennine <3) som gjest. Kelly var mitt første møte med graviditet, da hun ble mamma som 20 åring. Jeg er hakk i hel, dog 13 år senere, men føler meg likevel altfor ung og absolutt IKKE klar. Vi begge ble skuffet da vi fikk vite kjønnet på barnet (er det innafor btw?), og hvorfor i helvette putter folk emoji over barna sine når de poster bilder av dem i sosiale medier?Sjekk ut mer fra meg her: @noraangeltveit på instagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

Laster