‹ Tilbake till podcasts ‹ Leger om livet

7/1/2025

#208. Tvang, lukket avdeling, mental helse, håp og tilhørighet. Med forfatter Nikoline Riis Lindahl

Podkasten "Leger om livet" intervjuer forfatter Nikoline Riis Lindahl om hennes bok "Pasientrom 42", som beskriver hennes erfaringer med tvangsinnleggelse for anoreksi. Lindahl deler sterke opplevelser av tvang, mangel på medmenneskelighet og behovet for å se bak symptomene. Hun understreker viktigheten av relasjoner og trygghet i behandlingen av spiseforstyrrelser.

00:00

Nicoline Ries Lindahl deler sin sterke historie om anoreksi og behandling på lukkeavdeling i podcasten "Leger om livet".

16:43

Viktigheten av å forstå underliggende årsaker bak anoreksi for å forbedre behandlingen og unngå skadelig tvang.

21:14

Podcasten diskuterer viktigheten av traumaterapi og hvordan følelsesmessige opplevelser påvirker kroppen og sinnet.

26:20

I denne talen understrekes viktigheten av å se bak symptomene for å forstå og helbrede menneskelig smerte, spesielt i psykiatrien.

32:54

Taleren reflekterer over personlig erfaring med spiseforstyrrelser, viktigheten av håp, og behovet for empatisk støtte fra helsepersonell og omgivelsene.

Transkript

Nämnd i episoden

Pasientrom 42

Nikoline Riis Lindahls debutbok, som beskriver hennes to år som tvangsinnlagt på lukket avdeling for anoreksi.

Anoreksi

Spiseforstyrrelse som Nikoline Riis Lindahl har slitt med siden hun var seks år gammel.

Tvangsinnleggelse

Lindahls erfaringer med tvangsinnleggelse og tvangsbehandling er sentralt i boken og intervjuet.

Lukket avdeling

Type avdeling hvor Nikoline Riis Lindahl var innlagt for behandling av anoreksi.

Håp

Et viktig tema i boken og intervjuet, som handler om å finne håp til tross for vanskelige erfaringer.

Tilhørighet

Viktig element i behandlingen av spiseforstyrrelser og mental helse.

Traume

Lindahl beskriver de traumatiske opplevelsene under tvangsinnleggelse.

Nikoline Riis Lindahl

Forfatter og journaliststudent, intervjuobjekt i podkasten.

Noli og Arko

Forlag som gir ut boken "Pasientrom 42".

Instagram

Sosial medieplattform hvor Nikoline Riis Lindahl kan kontaktes.

Facebook

Sosial medieplattform hvor Nikoline Riis Lindahl kan kontaktes.

Skistar Trysil

Sponsor for podkasten "Leger om livet".

Deltagare

Host

Anette Dragland

Guest

Nikoline Riis Lindahl

Sponsorer

Skistar Trysil

Poäng

Tvangsinnleggelse bør være siste utvei, og fysisk tvang skal kun brukes når det er absolutt nødvendig.

Nicoline understreker viktigheten av å følge loven om tvang, og at den ofte blir misbrukt.

Det er viktig å se mennesket bak symptomene, og ikke bare fokusere på de ytre tegnene på sykdommen.

Nicoline beskriver mangelen på denne tilnærmingen i hennes behandling, og hvordan det førte til at hun ble sykere.

Trygghet må komme før behandling.

Nicoline hevder at trygghet og relasjoner er viktigere enn å fokusere på å fikse symptomene.

Påståenden

Nicoline ble utsatt for overdreven og unødvendig bruk av tvang under sin tvangsinnleggelse.

Nicoline beskriver gjentatte episoder med tvang, inkludert beltelegging i et helt døgn og tvangsernæring fire ganger daglig.

Det eksisterer mangler i psykisk helsevern når det gjelder behandling av spiseforstyrrelser, særlig med hensyn til bruk av tvang og manglende fokus på det menneskelige aspektet.

Nicoline beskriver en manglende forståelse for hennes situasjon, og hvordan dette førte til skadelig behandling.

Traumer som følge av tvangsinnleggelse kan ha langvarige, skadelige effekter, både psykisk og fysisk.

Nicoline beskriver fortsatt å kjenne på traumer fra tvangsinnleggelsen, selv flere år etterpå.

Lignende

Laddar

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle.

I dag har jeg med meg en gjest som har skrevet kanskje en av de mest tristende bøkene jeg har lest på lenge. Hun heter Nicoline Ries Lindahl. Hun er forfatter og journaliststudent. Og i sin debutbok, Pasientrom 42, forteller hun om sine to år som tvangsinlagt på lukkeavdeling for behandling av anoreksi. Dette var en veldig, veldig sterk historie. Så da...

Jeg sier at denne damen må jeg ha inn i podcasten min. Skriv til hennes redaktør. Og her sitter vi, Nicoline. Hjertelig velkommen. Tusen takk. Jeg må først og fremst si tusen takk for at jeg får komme. Jeg synes det er veldig, veldig rørende. Du har en veldig viktig historie å fortelle. Hva var det som gjorde at du skrev denne boka? For det er jo veldig sårbart.

Det var vel egentlig akkurat det. Fordi at jeg har erfaringer som tilsier at endringer trengs. Og det jeg opplevde var såpass skadende at jeg ønsker å stå frem både for meg selv, men også for andre. Det er jo noe som skjer, det er jo på en måte en lukka verden. Og det er sånn...

Når jeg prater om boka, så er det sånn, ja det er en bok, men det er en lukka virkelighet som veldig mange er i, og som jeg var i. Og hvor det skjedde ting som ikke burde skje, og som burde gjøres på andre måter slik at det ikke blir skadende. Så det var derfor, og også for å gi håp, for jeg ble fratatt håpet, men nå sitter jeg her og er frisk, og ønsker da å være en stemme for de som trenger det.

Kan du bare fortelle litt, du hadde anoreksi i mange år, hvordan begynte det?

Det startet da jeg var barn. Jeg fikk anoreksi når jeg var seks år, så det er veldig tidlig. Det startet egentlig til små, men jeg var et veldig engstelig barn. Jeg hadde veldig, veldig mye frykt inni meg. Og som barn så opplevde jeg at jeg ikke helt klarte å håndtere det. Og da var det lettere å på en måte flytte det ut på noe annet, og på en måte ramme inn angsten i noe. Og da ble det mat.

Og så var det sånne små ting som jeg gjorde som ga meg en følelse av kontroll. At det var lettere å kontrollere det på utsiden enn det inni meg. For det føltes som om jeg ikke klarte å kontrollere. Så det startet egentlig med det, og så utviklet det seg til en veldig alvorlig anoreksi da. Hvor gammel var du da, når det ble veldig alvorlig? Sånn ti. Var det tidlig? Ja.

Når var det du ble innlagt? Jeg har vært ut- og innavdeling siden jeg var barn egentlig, og opp til voksen alder. Så jeg har egentlig hatt sås i hele livet mitt inne på sykehus. Herre min hatt! Ja, så jeg gikk jo, jeg var jo på barneskolen og sånn, men hele ungdomsskolen og videregående gikk jeg ikke på, for jeg var på sykehuset. Nei, hele livet mitt har sås i hvert inne på et sykehus.

Men boka begynner med at du blir tvangsinlagt. Hvor gammel var du da?

Da var jeg 24, så jeg ble lagt inn våren 2021, så det er ikke så lenge siden hvis man tenker på det. Men da var jeg 24 år og holdt på å dø av anoreksien da. Jeg har egentlig veldig mange spørsmål til deg, men hvordan var det å gå gjennom alt på nytt når du skrev boka? Har det vært veldig tøft for deg?

Ja, det har vært både tøft og bearbeidende. For det er jo de største traumene jeg har i livet. Det var veldig tøft, for jeg måtte gå inn i det igjen. Fordi når man skriver, så vil man gjerne

de som leser, eller de som skal lese etterpå, skal kjenne og se og føle og tenke det samme som hovedkarakteren, og den er jo meg. Så jeg måtte gå inn i det som er veldig traumatisk for meg, for å skrive det ut da, og vise det fram. Så det har vært tøft, men samtidig så har det vært bearbeidende, for jeg føler at jeg på en måte kunne ta tilbake stemmen min, og bygge meg selv opp igjen.

For jeg følte jo at jeg forsvant der inne. For det er noe med ord. Det å få sagt ting i ord gjør det lettere å bære på et eller annet vis. Ja, det er noe med det.

Kan du bare fortelle litt om hvordan du opplevde behandlingen under tvangsinnlagt? Du var ikke fire år første gang du ble tvangsinnlagt. Jeg hadde vært for tvang før. Jeg hadde det. Men i kortere perioder. Men nå viser det seg at jeg skulle være der veldig, veldig lenge. Hvem?

Hvem var det som bestemte deg? Var det fastlegen din, eller? Nei, altså det startet egentlig med at jeg lå hjemme, og da hadde jeg sås i sluttet av å spise. Og så begynte jeg å se stjerner og kjente at nå er jeg dårlig. Så jeg dro på legevakta, og så var det en lege der som la meg inn på tvang. Så da fikk jeg bare beskjed om at nå blir du lagt inn på tvang. Og så ble jeg fraktet fra legevakta da, som jeg var på, til... For du ville ikke? Nei.

Nei. Men hva ville du? Når du oppsøkte legen, hva ønsket du å få? Først og fremst så var det at jeg ville ha hjelp for at jeg kjente meg så dårlig. For jeg holdt det på havnet i koma og kjente at jeg var veldig, veldig dårlig da.

Og så ville jeg ha hjelp, men jeg ble bare veldig redd av hvordan det ble gjort på, eller måten det ble gjort på. For det var en lege der som bare sa «Nå blir du lagt rundt på tvang», og så ble jeg fraktet av ambulansen, som ikke visste helt hvor jeg skulle eller hva jeg skulle.

Ble du holdt fast da? Nei, ikke ambulansen. Jeg lå bare der. Og så kom jeg frem på mottaket, blir plassert inne på et hvitt rom, uten at noen kommer inn eller snakker til meg eller forteller hva som skal skje. Og jeg husker så godt at jeg bare sto stille, var veldig overveldet og redd. Hadde du ingen med deg? Nei. Nei.

Og ingenting heller. Og så plutselig så kommer det inn fem-seks med hvite frakker og legger meg i bakken og legger meg i belter da. Men hadde du vært ut av gærene? Jeg sto helt stille. Så det var jo mitt første møte med tvang da. Men hva var grunnen til det? Det har jeg på en måte egentlig ikke noe godt svar på. Fordi det er jo dette som har vært veldig gjentegnet i de to årene. Som jeg så beskriver veldig i boken at...

For det står jo ganske tydelig i loven at tvang skal være siste utvei, og fysisk tvang at man ikke skal bruke det før det virkelig er nødvendig. Men det blir brukt veldig mye fysisk tvang, også i situasjoner hvor situasjonen ikke tilsetter at det var nødvendig. Ja, for du var en spejente som vøyde alt for lite, og så kommer det inn fem-seks stykker og legger deg i bakken. Lutselig. Hva skjer da?

Bare ta oss gjennom det. Hva skjedde da når du ble lagt ned? Først så klarte jeg ikke å lage en lyd, fordi det skjedde så fort.

Og så husker jeg bare at jeg knep igjen øynene og beit meg i leppa for å få virkeligheten til at det ikke skulle være virkeligheten. Og så åpnet jeg øynene, og jeg skjønte jo grepene. Og så husker jeg bare at de bærte meg opp i senga og festet beltene og strammet dem. Så jeg følte jo bare at jeg skjønte ikke hva som skjedde. Hvor festet de beltene?

De festet det i senga over armene og magen og beina, så jeg kunne ikke bevege meg. Da bare lå jeg der og hylgråt. Ingen som ga deg en klem eller trøstet deg? Nei, det var ingen som snakket til meg. Det var det første de gjorde.

Og der ble jeg da første gangen liggende i et døgn da. I belter. I et helt døgn? I et helt døgn. Er det dokumentert? Det er dokumentert. Hva skriver de om årsaken? Nei, jeg har lest journalen, og der står det at pasienten var utdagerende. Ja. Og det er jo også ganske gjenteggende i min journal, at jeg er litt ut av kontekst. Ja.

Og så var det først da etter at jeg hadde ligget i belter, så kom det en lege inn til meg, og så spurte jeg om de kunne slippe opp beltene. Men de ville bli kjent med meg først. Ja. Og hva skjer da? Nei, jeg ble jo mer rolig, og jeg begynte å gråte. Og jeg sa, hvis dere slipper opp, så skal jeg bare slippe meg opp. Men det går ikke an å begripe hvordan det er.

hvis man ikke har vært utdagerens fra før hadde jeg blitt lagt i belten så hadde jeg blitt utdagerens det er jo så inngripende og så skadelig for et menneske og det er det som på en måte ble ofte en ond sirkel at jeg var ofte veldig stille og gråt og så brukte de veldig massiv og omfattende svarensbruk og så endte det opp med at jeg ble mer rolig og sykere hvordan

Hva var de neste dagene for deg der? Nei, først så var jeg jo på det mottaket, og så ble jeg overført til en avdeling på samme huset da. Men da kom jeg vel dit, og da var det belter fire ganger om dagen med tvangsternæring. Hva er tvangsternæring?

I mitt tilfelle da, så var det at man får en slange ned fra nesa ned i magen, så man får næring gjennom da. Så de holder deg fast, tar slangen inn i nesen, da skal man jo helst være helt rolig, for at de kan jo rifte opp og... Ja. Hvordan gjorde de det fysisk?

Nei, da holdt de meg fast. Men de første månedene, spesielt på akuttavdelingen, hadde de ikke kunnskap om dette. Så de måtte frakte meg mens jeg var fastbent i belter over til sykehuset på andre siden.

Så jeg ble trillet over på parkeringsplassen i offentlighet. Nei. Jo, jo. Over til somatisk, og så la de meg sånden, og så måtte jeg ta rønken for å se at det var riktig. Og så trillet de meg tilbake. Fire ganger om dagen? Fire ganger om dagen. Så det var veldig omfattende. Hvor lenge på gikk dette da? Det første fire månedene så skjedde dette hver dag. Fire ganger om dagen.

Og så etter det så ble jeg flyttet til en avdeling som hadde mer kunnskap, så da slapp jeg det der med å gå over på en annen avdeling. Men jeg ble tvangstangert i to år. Hvordan var hverdagen utenom det? Var du isolert, eller var du laget av andre som hadde samme lid til deg selv? Hvordan er hverdagen der inne? Jeg var jo på forskjellige akutavdelinger først, i et og et halvt år.

Og da var det jo ulike pasienter med ulike utfordringer og lidelser. Men det var litt periodevis. Noen ganger så var jeg på en skjerm og enhet hvor jeg ikke fikk ha noen ting eller skrivesaker som jeg elsket å ha. Hvorfor fikk du ikke skrivesaker? Det var ekstremt strengt på den skjerm og enheten. Var de redde for at du skulle ta liv av det? Nei, det var fordi de hadde regler og rammer der, og så var det ikke plass på de andre, så jeg ble bare plassert der. Ja. Ja.

Men hverdagen gikk jo egentlig til all denne tvangen, og imellom der så fikk jeg etter hvert en tvang til å gå, frem og tilbake og frem og tilbake.

Veldig, veldig, veldig mange tusen skritt hver dag, fordi det var min måte å holde meg samlet. Fordi jeg fikk ikke snakke med noen, fikk ikke samtaler, fordi de mente jeg var for syk. Fikk du ikke snakke med noen? Nei. Fordi du var for syk? Ja.

Det er sånn at man får utdelt en bistandsadvokat når man blir lagt rundt på tvang. Vi hadde jo flere møter med kontrollmisjonen, hvor advokaten min også sa at Nicoline må ha samtaler, og at helsedirektoratet sier at man skal ha det i behandling av spiseforstyrrelser, og generelt, og at det ikke er noe unntak ved tvang, men vanskelig.

Mange vil jeg ikke hørte. Men hvordan skal man bli friskere hvis man blir isolert, benyttet tvang på, gjentatt i gang av hver dag, ikke får lov å drive med noe som gir deg noe lys i livet, for eksempel det å tegne. Hvordan skal man da bli frisk?

Nei, det er det jeg ikke ble. Jeg ble jo sykere og sykere. Og dypt traumatisert. Og til slutt da, så etter noen måneder, så mistet jeg stemmen og klarte ikke å prate. Jeg var så redd. Var det noen der som du fikk blitt knyttet til? Ja, altså det er... Jeg skrev etter boka om et kort kapittel om en sykepleier som var der bare av og til. Og hun tok meg med opp

Det var veldig strengt rundt meg, så jeg fikk nesten ikke luft det første tiden. Men så kom hun inn på rommet mitt og spurte om jeg ville være med på takterrassen for å få litt luft. Og så visste jeg egentlig at jeg ikke fikk lov til det, men hun gjorde det likevel. Så husker jeg at hun trillet meg opp i en rullestol, men så tok hun noen tepp over fangen mitt. Da ble jeg så rørt over at hun ga meg varme over hjemmet og teppet.

Og så oppe på tauterassen så vi på stjernerne. Hun visste at jeg elsker stjerner og finner en ro i det.

Og så sa han til meg at, se på dette, Mikolino, husk at stjerner er der også når du ikke kan se dem. Og at det er noe større enn dette. Det finnes noe mer. Og da fylte hun noe inn i meg som jeg ikke visste var tomt. Det er skikkelig stert. Jeg kan vel lese et avsnitt. Ja, veldig gjerne. Dette er da fra da jeg var...

Det blir veldig mye sånn frem og tilbake, for der vanskelig å liksom gjøre en fullstendig overskytte hvor jeg var. Men her så var jeg i hvert fall på en skjermavdeling da. Hei kjære lytter! Før vi går i gang med dagens episode vil jeg gjerne takke ukens sponsor, Skistar Trysil, som gjør det mulig for meg å lage denne podcasten.

Når du hører Trysil, så tenker du kanskje på snø og ski. Men visste du at fjellet også lever om sommeren? Trysil byr nå på det de kaller Sommerfjellet. En heil sommerferiedestinasjon med både ro og eventyr i postkort vakre omgivelser. Her finnes alt fra sykkelparker og toppturer til bad i fjellvann og små stunder med lav puls midt i naturen.

Og mange tror kanskje det er kaldt i fjellet om sommeren, men Trisil har faktisk et innlandsklima med overraskende gode temperaturer, gjerne over 20 grader. Dette er virkelig et sted hvor hele familien kan kose, både små og store. Så enten du søker fart og lek eller ro og natur, så har Trisil alt på ett sted. Overnatting, aktiviteter, god mat og trygghet rett utenfor døra.

Så om du, som meg, kjenner på behovet for en ferie med både pustepauser og naturopplevelser, så sjekk ut skistar.com og planlegg sommerferien din i fjellet. En kveld satt jeg på sengekanten og så ut på snøen som falt. Gjennom den øverste delen av vinduet, der plasten ikke dekket, kunne jeg se snøflakene dale sakte i lyset fra en enskild gatelykt.

De beveget seg uten hast, fullstendig uberørt av det som skjedde der inne. Jeg holdt en penn i hånden og en lapp i fanget. Fingrene mine skalv, men jeg tvang dem til å bevege seg. Til slutt skrev jeg «Jeg er her». Jeg stillet lenge på de tre ordene. Prøvde å forstå om de hadde mening, om de kunne holde meg oppe. Kanskje var det en påstand, kanskje en bønn.

Dette var veldig sånn hvordan jeg følte det. At jeg ikke...

Det er ikke hva det er. Noen kan jo kanskje si sånn, ja, men hvis ikke vi brukte tvang, så ville jo Nikoline vært døende. Ja, og jeg er jo overalt, eller når jeg snakker om dette, så sier jeg jo alltid at det var helt nødvendig å legge meg inn på tvang. Og så er det en vesentlig forskjell med det nødvendigheten av tvang, og hvordan man utfører tvang. Ja.

Og det er det jeg er opptatt av. Det var helt nødvendig å legge meg inn, men måten tvangene ble ute på ble skadelig. Og det er viktig å huske på at selv om man har god intensjon i bakgrunnen med handling, så betyr det ikke at det er god hjelp, og at man faktisk kan skade. Hvordan tenker du? For vi har alle mestringsstrategier for hvordan vi skal mestre dette livet, som er tøft for veldig, veldig mange. Ja.

Din mestringsstrategi var å få kontroll rundt maten. For andre er det jo mindre skadelige ting. For eksempel at man blir helt besatt på å trene, eller jobber seg ihjel, eller blir besatt på gambling. Vi har mange måter å mestre tunge ting på, mens din måte er så synlig for alle. Den er så...

Alle har lyst til å gripe inn, for dette kan være et menneske som faktisk kan dø av det. Hvordan tenker du at man heller kan hjelpe en person som har en så alvorlig lidelse som du hadde? En ting er jo disse symptomene og strategiene som man har, enten om det er det ene eller det andre. Men jeg er veldig opptatt av, og det var det som hjalp meg til slutt, å forstå hva man bruker eller hva man beskytter seg mot.

Anoreksien ble for meg en måte å overleve på. Bak det der med at jeg ikke spiste, lå det veldig mye smerte, veldig mye frykt. Det er en rot under disse symptomene som man må ta tak i. Jeg er veldig opptatt av at man ikke bare skal måle og sjekke,

og fylle ut skjemaer, men at man møter mennesker. Og så er jeg også veldig opptatt av at i behandling av mennesker så må trygghet komme før man klarer å være mottagelig for en behandling. Og der kommer jo relasjoner inn og medmenneskelighet inn.

Det var jo mangelen på dette som gjorde det skadelig. Fordi anoreksi er jo ikke det man ser, egentlig. Det er jo på en måte en bivirkning av de strategiene man har. Det er jo det under der som gjorde at man trengte den beskyttelsen som må bli sett og hørt.

Når man ikke blir sett og hørt for det, så kan jo symptomtrykket og lidelsen øke. For det er jo sånn at symptomer har jo en årsak. Og man kan få samme type symptomer, men av helt ulike årsaker. Absolutt. Derfor må man jo også behandles ulikt. Og finne ut hva er årsaken. Og sier at det er grunn til at du har en sånn veldig skadelig mestringsstrategi.

Fikk du hjelp med det etter hvert? Ja, jeg gjorde det, men det var da jeg var på tvang i to år, og så ble jeg skrevet ut for tvang fordi jeg hadde en vekt som var innenfor det forsvarlige. Så det var på en måte det som gjorde at tvangen ble tatt bort.

Men da klarte jeg ikke å være det offentlige mer, så da måtte jeg søke det private, fordi jeg var veldig, veldig traumatisert. Ja, du var redd for å ta kontakt med de. Livredd for å bli lagt inn og lagt i belter, og klarte ikke å klemme folk, og måtte ligge på gulvet i leiligheten min og sove i tre måneder, fordi jeg hadde så traumatisk forhold til seng da, fordi der hadde jeg ligget og blitt lagt i belter i så lang tid. Men...

Da tok jeg kontakt med en privatpraktiserende psykolog som hjalp meg, nettopp fordi hun så bak symptomene. Hvordan fant du henne? Det var litt tilfeldig, egentlig.

egentlig. Men jeg søte litt rundt, og så hadde jeg hørt om henne via en bekjent. Og det er litt sånn, for å prøve å forklare forskjellen, eller hva som hjalp meg ved det, og ikke ved tvangen da, det var det der med at hun hjalp meg til å forstå hva som lå bak beskyttelsen. Og da var det på en måte lettere

Takk for at du så på!

Så bare det at du er journaliststudent er så imponerende. At du har ikke vært på skole på mange, mange år. Og her studerer du. Og bidrar til en veldig viktig debatt. Det er så modig og tøft. Tusen takk. Hvor gammel er du i dag? 29. Det er akkurat 29. Hvor lenge har du igjen å studere? Jeg har to år igjen før jeg startet i høst. Du har...

jobbe med å bearbeide traumene dine, sa du. Hvordan gjør man det? For her er det jo ganske... Det er jo... Jeg tenker bare en sånn dag med å bli lagt i belta er traumatiserende nok for mange til å...

Ha vonde følelser i lang, lang tid. Kanskje resten av livet. Og du har opplevd veldig mye. Store deler av livet ditt. Nei, jeg går fremdeles i traumaterapi. Det er jeg veldig ærlig om. Fordi det understreker jo også det jeg skriver om i boka. Det setter seg. Nei, jeg har gått i traumaterapi i et års tid nå. Hva er det? Traumaterapi?

Ja, det blir så hverdagsliv for meg, så jeg tenker liksom at jeg forstår. Men nei, altså traumaterapi er jo, den terapeuten jeg går hos er en spesialist på traumer. Jeg har jo fått posttrauma til stress, Lillie sa dette. Og nei, så da går vi jo inn i traumene og prøver å bearbeide dem, og at jeg skal på en måte prøve å tåle å være i følelsen og minnet. Men det

Den posttraumatiske stressledelsen, den sitter ganske i. For det er også noe som har blitt mer fokus på heldigvis. At det setter seg ikke bare mentalt, det setter seg jo fysisk i oss. Hvordan er en sånn time med henne når du skal kjenne på hvordan det kjennes i kroppen?

Klappen, eller hvordan? I mitt tilfelle så handler det mye om å klare å være til stede. For det er sånn du sier at kroppen min husker veldig, veldig mye. Og så kan den reagere på små, små ting. Og så kan jeg bli fjern fordi jeg blir dratt tilbake til tidligere traumer da. Jeg har fått forklart det sånn at i den perioden som jeg var lagt rundt på tvang, så ble det på en måte så massivt for hjernen min og sinnet mitt og tolket å være i, at det på en måte spalta litt av.

Og så bor det jo i kroppen, det setter seg i kroppen. Ja. Og så kan man jo tenke seg hvor mye som setter seg i kroppen på to år, hvor du daglig blir utsatt for både fysisk og psykisk svang, og den ensomheten og maktøstøysheten. Så det er veldig mye som sitter fast i meg, og som kommer opp i terapien, som gjør at jeg blir fjern, og som jeg klarer å holde meg til stede uten å drukne i det. Ja.

Og så går det litt opp og ned. Ja, det er jo fantastisk at du har funnet noen som du både kan stole på, men som også har utdannet seg innenfor dette. For det er det jeg synes er så fint. Jeg hadde flere trømmespesialister her i podcasten. For det var så lenge at vi mest bare hadde samtale-terapi, og samtale-terapi er kjempeviktig det også. Men det å kjenne hvordan ting setter seg i kroppen,

kroppen. Jeg har jo hatt pasienter som har hatt

trømmer, og bare jeg, jeg husker jeg tok en på hamleddet, så ble han helt mye... Det utløste en trømme også. Ja, en berøring. Det viste den fysiske... Hvor fysisk det er da. For jeg har jo jobbet i psykiatri ennå jeg går. Hva tenker du vi må endre? Hvor må vi starte? Våge å se bak symptomene. Og det er jo et system som egentlig...

Det er ganske mye som de firkantene, fordi man har så og så mange ressurser, og man har rammer og protokoller og skjemer og det der. Men vi er mennesker, og vi er såpass... Det er mange likheter, men vi er også veldig, veldig forskjellige. Det jeg brenner for er at man skal se mennesket og se bak symptomene, forstå dem. Fordi jeg tror at hvis et menneske føler seg møtt,

som menneske og ikke bare som et symptom eller som en lidelse så ligger det ganske mye det ligger en heling der altså fordi det var mangel på dette som gjorde det vondt for min del så det med å ha en undersøkende holdning til symptomene øhm

Det mener jeg at man kan ha litt å gå på da. Ja. Det jeg tror har skjedd innenfor, ikke bare psykiatrien, men innenfor alle litelser, alle spesialiteter, er at

Vi har fått et sånt fast mønster på hva... Ok, du har det symptomet, da må vi gjøre det. Du har de to symptomet, da gjør vi de to tingene. Det er det samme måte å hjelpe det symptomet, selv om årsaken bak symptomet er forskjellig. Og det å gå...

bak det, det er mer tid krevende. Det krever mer. Det krever mer ressurser. Det krever både mer av behandleren, men også av den som blir behandlet for hjelp. Men det vil jo

Vil noe jeg tror er bidratt til at mange mennesker blir mye fortere friske. Og det ser jo jeg bare fra erfaring i det somatisk kjent er jobba som både fastlege og i spesialisering til behudlege at vi er nødt til å se årsaken bak. For når vi finner årsaken så kan vi finne en kuren. Men den kuren er så forskjellig for oss alle. Det er den der.

Vi vet jo at det er mange, mange som sliter med spiseforstyrrelser i Norge. Alt for mange som sliter med det. Hva ville du ha gjort hvis du hadde jobbet i psykiatrien og fikk inn noen nikoline på 24 år? Jeg tror at det er en sånn...

En litt refleks hos helsepersonell i en sånn situasjon som når jeg kom inn, at fokuset blir veldig, nå må vi dempe, nå må vi roe, nå må vi bare gjøre alt sånn at dette roer seg. Men noen ganger så tror jeg det bare handler om å være der, og vise at du tåler.

Det er sånn Nikoline på 24 år som kommer inn. Jeg hadde ikke valgt det selv. Når man blir så syk, så er det noe på innsiden som gjør så vondt. Og hvis ikke det blir møtt, så har jo all min erfaring tilsier at lidelsen blir verre, og det ønsker jo egentlig ikke helsepersonellet. Alle ønsker jo egentlig at man skal få det bedre, at man skal bli bedre.

Men da må man våge å se at man må gjøre noe selv, og at man må tørre å møte mennesket og smerten bak, og ikke bare skulle roe og dempe symptomene hele tiden. Eller fikse. Eller fikse. Fordi det blir en sånn brandslakking, altså. Når du var akutt, når du var så syk at du holdt på å gå i koma fordi du ikke hadde spist,

Hvordan kan man hjelpe folk å spise? Det er det første man tenker på. Hvordan kan jeg hjelpe dette mennesket å spise? Det er kjempekomplekst, ikke sant? For det er så sammensatt.

Men hvis jeg skal bruke meg selv som eksempel, da jeg ble lagt inn, så den der manglende kommunikasjonen, og den der med at det var veldig vanskelig for meg å spise åpenbart. Jeg hadde en veldig alvorlig anoreksi. Men likevel så tror jeg det der er, for det er jo nødvendig å spise, man må spise. Men det må være noe parallelt der. At man ved siden av det også behandler og ser mennesket.

Og jeg tror hvis noen hadde gjort det i stedet for å bare legge meg i belter, bruke tvang uten å se meg, uten å snakke med meg, så tror jeg at behandlingen av roten til smerten ville funnet sted da. Det er utrolig komplekst, men samtidig så er det noe med å huske på at mennesker som strever med å spise har det veldig, veldig vondt.

så prøver vi å se hva som er vondt, og få mennesket til å prøve å se hva denne frykten for mat kommer av. For da er det lettere å gi slipp av symptomene. Ja, for vi har veldig fokus rundt vekt. Kall og det synlige. Ja, at denne personen spiser fordi hun er redd for å være tjukk. Det er kanskje det veldig mange tenker. Og derfor blir behandlinger

dreie seg bare om det eller veldig ofte dreie seg om hvordan skal vi få denne personen til å skjønne at hun ikke er tjukk det møtte du sikkert en del ja, veldig, veldig mye

Jeg var på tvang på en spesialisert avdeling for spisforstyrrelser der i et år, nei et halvt år ble det. Da var det egentlig bare fokus på dette. Da husker jeg at de sa at målet vårt er å få deg opp en viss vekt, og så kan vi skrive deg ut.

Så underveis der så var jo opplegget der også tvangsernæring fire ganger om dagen, med tvangsmedisinering og skjerming. Og da var jo på en måte målet deres å få meg tilstrekkelig med næring for at jeg kunne bli skrevet ut. Så der var det jo fokus på tall og gram og kalorier og de tingene, og mindre fokus på meg egentlig.

Jeg husker det var sånn rundt juletider, så hadde alle de andre pasientene dratt igjen. Og så var jeg på rommet mitt, og så kjente jeg sånn lukt av taco. Så jeg lista meg ut i gangen, og da så jeg inn på det vaktrommet hvor personalet satt og spiste taco og lo. Og da hadde de ikke snakket med meg hele dagen. Og den eneste gangen de forholdt seg til meg, var når de skulle komme inn og hente meg for å legge meg den beltesenga.

Og jeg bare husker den smerten av å se, eller den kjøligheten og den ensomheten ved å se at den eneste gangen de ser meg er når de skal få i meg næringen. Tror du det er veldig mye smerte i ... For vi mennesker er laget for å ikke kjenne, vi ønsker ikke å kjenne på smerte. Vi ønsker ikke å kjenne på det vonde.

Og det å møte noen andre har så vondt. Det er veldig mange som, om jeg selv inkludert, store del av livet, jeg prøvde å beskytte meg mot dem. Ja, ja.

Tror du det er litt det som har skjedd, at man skal synes at det er så vondt det du går igjennom, at man på en måte prøver å skjerme seg selv? Ja, jeg tror tidligvis det. Samtidig så var det jo et tidspunkt der hvor jeg fikk beskjed om at jeg aldri kom til å oppnå noen form for bedring, så jeg følte jo at jeg var gitt opp også. Så i perioder så følte jeg mer at det var det, at jeg hadde egentlig gitt meg opp. At jeg bare var...

Ja, pasienten på pasientrom 42. Men jeg tror også absolutt at det kan bli smertefullt. Jeg tror også at helsepersonell kan bli trigget av symptomene til en med spiseforstyrrelser. For det er et veldig utfordrende felt. Men så er det også viktig at helsepersonellets mangler og usikkerheter ikke skal gå ut over pasienten likevel da.

Det er jo viktig. Vi har en del sorte hull i helsevesenet, men det jeg ser, jeg har studert med SIN i seks år, jeg har veldig mange venner som er leger, sykepleiere, psykologer. Vi går jo inn i dette, og vi har så lyst til å være til hjelp. Jeg tror nok de aller fleste som jobber der, ønsker å være til hjelp. Men det er den mangelen på hjelp,

Hva kan man gjøre for å hjelpe den usikkerheten?

Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det var noen som ville at man hadde vondt. Jeg tror ikke de hadde fæle intensjoner bak dette. Men det betyr ikke at det de på en måte påførte meg, at det ikke var skadelig av den grunn. Fordi man kan ha gode intensjoner, man kan ha et ønske om å hjelpe, og så må man likevel tørre å si at det man gjør kanskje ikke hjelper. Ja.

Selv om det også gjør vondt, men det skal jo ikke gå ut over pasienten likevel. Har du blitt invitert inn av noen foreninger for dette, eller noen som jobber med det for å snakke med de som jobber med det? Ja, nå har jeg blitt bedt litt rundt i høsten, så det er jeg jo glad for at de vil ta meg inn, og at min stemme kan være av betydning. Så jeg skal få litt ulike ting til høsten.

Det skal det. Hvordan tror du det vil være for deg hvis du skulle hatt et foredrag på en avdeling du har vært på? Det tror jeg ville vært veldig krevende. Fordi den ene tingen er på en måte det at jeg har skrevet boka, men det å være på det stedet hvor jeg kjente på den...

enorme menneskelige smerten som jeg bare, altså jeg har virkelig ingen forklaring på hvordan jeg har klart å overleve det og jeg tror ikke det er noe logikk i overlevelse heller jeg tror det bare er et instinkt og kanskje en litt sånn trass i meg om å klare det

Men jeg tror det ville vært vanskelig. Og så har jeg sånn... Jeg tenker sånn, dette med viktigheten av håp, ikke sant? Så kan man se for seg at håp er en sånn kjempestort, en sånn stort lys som bare fikser alt sammen. Men jeg har lært det...

I den perioden der at håp er ganske lite, men det er helt nødvendig for å ta et skritt til og et skritt til. Holde ut et minutt til, et minutt til. Sånn som hos sykepleieren, som lot deg få se på stjerne. Har du møtt henne etter det? Nei, jeg har ikke det. Men jeg håper at hun leser boka og skjønner at det er henne. Ja, det har jeg.

Har du noen råd til andre som sliter med spiseforstyrrelser, eller til pårørende, ikke minst? For det er jo utrolig vanskelig felt, og det er så vondt. Det er så vondt for alle.

Jeg har skrevet, kan jeg lese opp det fra etterordene? Ja. For det er jo kjempe, kjempe vanskelig for de som står rundt i en sånn situasjon, og så får pårørende. Men i hvert fall til deg som hører på dette, hvis situasjonen du står i føles umulig, vil jeg at du skal vite at det finnes en vei. Selv når den er skjult, selv når stegene føles usikre,

Kanskje du går sakte. Kanskje du må stoppe og hvile. Men også i stillestand er det bevegelse. Det å bli stående kan være å styrke seg selv. En motstand måtte gi opp noe alt annet følelsesholdelig. Og så tenker jeg sånn til det som står rundt.

Så ligger det veldig mye i det å være der, være et medmenneske, se, fordi at, og dette da må jo være i taks med at mennesker får hjelp så klart, men for min del så var det som betydde mest det der med det de gjorde for meg, og det at jeg ble sett da, dette med permisjoner, eller at jeg fikk en blomst, eller en klem, eller en melding,

Det var det som betydde mest for meg fra de rundt. Det er ganske små ting, men det er ganske mye kraft i det likevel. Og helsepersonell, med farfra hent av meg selv, så våg å være der, og våg å tåle det som kommer opp, hvis ikke du bare står og demper og fikser og roer ned. Fordi følelser kan ikke bli lagt i belter.

Du kan ikke feste fast følelser og frykt og tro det blir borte. Våg å være der og se og møte som ligger bak. Og det er det vanskeligste i verden. Ja, det er...

Jeg øver på det selv. Jeg øver på det i møte med mine pasienter. Og ikke går rett inn i fiksemodus. For vi, jeg tror veldig mange av oss, vi har så gode intensjoner, som du sier. Så vi har bare lyst til å finne en måte å fikse det på. Men det å våge å si, vet du hva, jeg er bare en av

8 milliarder mennesker, og jeg vet ikke hvordan. Jeg vet ikke, men jeg skal i hvert fall gjøre det jeg kan for å være her for deg. Det er så vanskelig. Men det å øve seg på å si det, jeg vet ikke hvordan du kan få det bedre. Men jeg er her i laget deg. Og jeg tør å kjenne på det vonde jeg lager deg.

Og vi skal være dette sammen. Jeg er ikke en person som bare skal fikse det du strever med. Jeg skal også være en person som er her med deg i det og finner ut av det. Vi er flokkdyr. Og det er jo en kjent forsker som har sagt, John Capiozza, han har sagt at hvis vi skulle skrive en ting, et skilt for mennesker som hvis mennesker blir satt i en dyrage, så var det

Ikke putt alene i isolat. Ikke sant. Mennesker må være sammen.

Ja, det er mye kraftig tilhørighet, altså. Og det å føle at man har noen der og er med noen. Mye kraft i det. Ja, og det trenger ikke være den beste venn. Vi mennesker, vårt nervesystem vil på et underbevisst nivå kjenne når vi...

hørt til et sted. Og det har vist seg at det trenger ikke bety at du må ha veldig mange veldig nære rundt deg. Men det handler om å bli sett når du

Kjøp den kaffen på kaffebrenneriet. Bare får det blikket og sier hei og tusen takk for kaffen. Å herregud så fint er hjertet i koppen. Kroppen kjenner på en tilhørighet av å være i et samfunn. Helt underbevisst. Vi vet ikke helt hvordan dette fungerer. Men den

avstand du kjente. Kjent du er på ditt eget rom, den eneste som er igjen på juleferie. Og så kjenner du at du lukter tak og at de har det samholdet. Og du står utenfor. Det er så...

Det er ikke bare vondt, men det bringer med seg veldig mye uhelse i kroppen, har forskningen vist. Det å være utenfor. Så å finne en måte å få tilhørighet er det viktigste vi kan gi. Og det merker jeg ofte når jeg står enten med en nære rundt meg som sliter, eller at jeg selv sliter, eller har pasienter. Bare det å tørre å

Bare være med den andre personen uten å måtte si så mye. Det har en hel bred effekt i seg selv, den omsorgen. Så jeg håper at du kan bidra til at det blir endringer

i helsevesenet, og det er jeg overbevist om at du kommer til å få til. Du er ikke bare veldig, veldig modig, men du har også, du er veldig god med ord. Du er veldig god og søtter ord på ting som er veldig vanskelig. Så du treffer folk. Hva håper du leserene sitt igjen med når de har lest boka? Jeg håper at de sitter igjen med innsikt og kunnskap og

Jeg håper at de sitter igjen med en slags uro over at det er sånn, at det kan være sånn. Og ikke minst håp, både for at det kan bli bra.

Jeg håper egentlig at også helsepersonell og politikere og andre på en måte tørrer å ta det inn og ta det til seg. Og på en måte forstå at det også er viktig med pasienterfaringer. Fordi det er jo vi som på en måte er i systemet. Det er ikke bare et system. Det er som sagt en lukka virkelighet for mange. Og det er viktig at vi har et helsevesen som redder liv, men livet skal også leves etterpå da. Det er det veldig viktig å huske på.

Hva er viktig i ditt liv nå for å ha det godt? Nå er det jeg brenner for å hjelpe andre, og det bærer meg i livet faktisk. Tanken på meg selv for to år siden, jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle sitte her og kunne snakke på vegne av meg selv og andre.

Så det betyr veldig, veldig mye for meg å kunne bidra og være en stemme, og være rakere i det. Og så er det viktig for meg å skrive. Jeg holder på med en ny bok, en roman, en litt annen sjanger. Så jeg kommer til å skrive en del bøker fremover, og så er det viktig med dette, som du sier, med relasjoner. Kjenne at jeg er noe for noen, og tørre å ta imot at noen kan være noe for meg også.

Ja, det er skikkelig fint. Tusen hjertelig takk for at du kom hit i dag, Nikoline, og at du tør å

Hva er den stemmen som veldig mange trenger å høre? Hvor kan mine litterane nå deg å finne boka di? De kan finne boka mi hos Noli og Arko, alle bokhandlere. Og de kan finne meg på Instagram, Nikoline Lindahl. Eller sende meg en melding på Facebook, eller hva som helst. Tusen takk for at jeg fikk komme.

Og hvis du hører på denne episoden og tenker, åh, denne kan være til nytte for noen, så del den det som vi får ut, den gode kunnskapen. Og meg når dere på doktoren etter Dragland. Og med det så ønsker vi dere en fin dag. Dette var en sterk samtale, men også en veldig viktig en. Så ja, vi ønsker dere en kjempefin dag. Ha det godt!