‹ Tilbake til podkaster ‹ Leger om livet

7/22/2025

#211. Hvordan vi kan jobbe på lag med egne følelser – mindfulness for offerrollen, sjalusi og bedre livskvalitet. Med mindfulness instruktør Marianne Magelssen.

Podkasten "Leger om livet" intervjuer mindfulness-instruktør Marianne Magelssen om hennes bok "Kjære Gud, kommer du snart?", som handler om ubehandlet sorg og sjalusi. Magelssen diskuterer "flytmetoden", en teknikk som bruker gjesping og aksept for å løse opp følelsesmessig stagnasjon. Hun deler sin personlige historie om et vanskelig forhold og hvordan hun overvant det ved å være vennlig mot seg selv.

00:00

Marianne deler sin reise gjennom sorg og sjalusi, og hvordan hun fant frihet og glede gjennom pusten.

07:47

Gjesping er en naturlig og sunn respons som hjelper kroppen med å redusere stress og øke avspenning.

13:03

Læring gjennom nysgjerrighet og aksept kan føre til et rikere liv, selv i møte med utfordringer og uventede hendelser.

17:23

Talen handler om kampene med følelser som sjalusi og skam i relasjoner, og viktigheten av selvomsorg for helbredelse.

22:46

I denne talen deler jeg en reise fra undertrykte følelser til selvinnsikt og aksept av sorg og frykt for å bli valgt bort.

Transkript

Nevnt i episoden

Kjære Gud, kommer du snart?

Mariannes bok om ubehandlet sorg, sjalusi og følelsesmessig stagnasjon. Den er ærlig og brutal.

Pust for livet

Mariannes podcast, nevnt i intervjuet.

Marianne Magelssen

Mindfulness-instruktør, sykepleier, coach og forfatter, intervjuobjekt.

Sjalusi

En følelse Magelssen diskuterer i boken og intervjuet, knyttet til frykten for å miste.

Sorg

En følelse Magelssen diskuterer i boken og intervjuet, knyttet til ubearbeidede traumer.

Flytmetoden

En teknikk som bruker gjesping, aksept og å snakke sant for å løse opp følelsesmessig stagnasjon.

Jesping

En enkel pustøvelse som Magelssen anbefaler for å løse opp spenninger i kroppen.

Ullevål sykehus

Hvor Marianne Magelssen jobbet som sykepleier før hun ble syk.

Blåskjelforgiftning

Sykdommen Marianne Magelssen fikk i 2006, som påvirket hennes stresshåndtering.

Nils Kjær

Forfatter sitert i intervjuet om at omveier beriker livet.

Ingvar Willemsen

Psykiater som skriver om å holde seg nede for å unngå fallhøyde.

Sam Harris

Forfatter av boken "Lying", nevnt i intervjuet.

Lying

Bok av Sam Harris om å leve uten løgner.

Rumi

Forfatter sitert i intervjuet med et oppfordrende sitat om å leve utenfor komfortsonen.

Annette

Venninne av Marianne Magelssen, nevnt i intervjuet.

marianemagelssen.no

Mariannes hjemmeside

nettedrageren.no

Dr. Annetts nye nettside

Deltakere

Host

Dr. Annette Dragland

Guest

Marianne Magelssen

Poeng

Omveien, forsinkelsen og sidesporene beriker ens liv.

Et sitat fra Nils Kjær, som understreker at livets utfordringer kan føre til vekst og læring.

Livet vil aldri være sånn som vi ønsker at det skal være.

En påminnelse om at det å akseptere livets uforutsigbarhet er en viktig del av å leve et fullt liv.

Emosjoner og følelser er universelle. Vi har de alle sammen.

En understrekning av at det å oppleve vanskelige følelser er en normal del av det å være menneske.

Den eneste veien ut av offerrollen er vennlighet.

En oppfordring til å møte egne utfordringer med selvmedfølelse og omsorg.

Forget safety. Live where you fear to live. Destroy your reputation. Be notorious.

Et sitat fra Rumi, som oppfordrer til å leve et autentisk liv uten å la frykt for andres reaksjoner styre.

Påstander

Sjalusi handler om frykten for å miste.

En interessant tolkning av sjalusi som en dypere følelse knyttet til frykt for avvisning og tap.

Kroppen snakker alltid sant.

En påstand om at kroppslige reaksjoner kan gi oss verdifull innsikt i våre følelser og tanker.

Å snakke sant, både mot seg selv og andre, har en positiv innvirkning på både fysisk og mental helse.

En påstand om at ærlighet bidrar til å skape indre balanse og redusere stress.

Motstand i tankene påvirker hele kroppen.

En påstand om at mentale og fysiske tilstander er uløselig knyttet sammen.

Lignende

Laster

Musikk Musikk

Kjære Gud, kommer du snart til?

Det er så rotet her. Hun driver også en podcast som heter Pust for livet. Og boka, Kjære Gud, kommer du snart? Det er så rotet her. Den boka har jeg lest for kort tid tilbake. Det var en utrolig fin bok om fortelling om hva som skjer når ubehandlet sorg og sjalusi og følelsesmessig stagnasjon får rotfeste i livet vårt.

Så denne boka var både varm og hadde en sånn brutal ærlighet og humor.

Og den viste jo hvordan du, Marianne, kom ut av offerholden og hvordan du fikk et rikere liv. Men den traff meg overfor det. Jeg tror den kommer til å treffe mange. Så hjertelig velkommen, Marianne. Tusen takk. Ja, nå har jeg gruet meg. Har du det? Ja. Eller det er litt sånn, hver gang jeg skal inn og snakke om denne boken, så koster det meg litt. For det var en sånn ganske brutal, altså krevende tid da.

Nå er det jo en stund siden alt det jeg skriver om skjedde, og jeg er glad for det som skjedde. Det er jo mennesker som jeg er veldig glad i i livet mitt, men det var en skikkelig vanskelig tid.

som jeg ikke helt så veien ut av en stund. Så hver gang jeg skal dykke litt inn i det, så kjenner jeg det i kroppen. Men jeg kjenner meg så igjen i det. Jeg har jo også skrevet en bok, og nå er jeg i en del podcaster, og jeg mørker hver gang jeg må fortelle min historie, så det tar en del energi. For det er så nært, og det er så ærlig på en måte. Det er min sannhet som skal ut. Ja, for vi har jo også valgt å

å være litt brutalt ærlige. Og det må man, synes jeg. Altså, denne boken her, jeg hadde ikke planer om å skrive en sånn bok, men det var liksom ikke noe valg. Det var akkurat som at jeg følte at jeg måtte det. Fordi at når vi lærer noe, som du har gjort også, gjennom livserfaring, så har jeg følt meg litt sånn forpliktet til å dele. Følte at, ja, ikke sant? Her...

erfarte jeg noe. Jeg gikk noen omveier. Det behøvde ikke vært så vanskelig så lenge hvis jeg hadde hatt noen flere verktøy. Og det er det fint å kunne dele. Ja, for den boka er jo

Den skriver jo om din historie, om hvordan du har hatt det. Og den skriver både om samlivsbrudd og vanskelige relasjoner. Den skriver også om hvordan det var for deg som barn. Du er utdannet sykepleier, men du har valgt å gå en litt annen vei. Hva er grunnen til det?

Jeg har jo jobbet mange, mange år på Ullevål sykehus, så det var litt tilfeldig egentlig. Jeg ble veldig syk i 2006 av en sånn blåskjelforgiftning.

hvor jeg fikk en sånn systemisk forgiftning. Så jeg var syk i flere år, altså så syk at jeg ikke kunne jobbe. Og da, for å ta det helt kort, så er det sånn at jeg tåler stress veldig dårlig etter dette her. Så jeg måtte finne noe å gjøre som ikke var så krevende for kroppen, og visste ikke hva det var. Men i forbindelse med den blåårsselvergiftningen og den tiden etterpå, så

oppdaget jeg pusten og skrev da denne boken Pust for livet som egentlig bare var for meg jeg trodde jeg skrev på et foredrag for jeg tenkte ok, hvis jeg ikke kan jobbe som sykepleier kanskje jeg kan holde et foredrag av og til i dette her med pust og stress men underveis i den skrivprosessen da så skjønte jeg at dette her er jo en bok og da

Da ble det en bok, og så gikk det en liten stund, så kom denne ideen om kjære Gud kommer du snart, så da har det blitt bøker og foredrag, og etter hvert nå denne podcasten. Du skriver om en myntkode som du kaller flytmetoden. Hva er det for noe? Hvorfor er det så viktig?

Ja, altså det som skjedde her var jo at jeg låste helt av. Jeg kom i en livssituasjon, som jeg kan si litt om etterpå da, men som gjorde at jeg fikk så mye motstand. Det skjedde ting som jeg ikke ville ha, og til slutt så ville jeg jo ikke ha meg selv heller, for jeg var så full av negative tanker, og forstod ikke de følelsene som plutselig hadde tatt over i kroppen min, som spesielt var jalousi, som jeg ikke...

Tok meg lang tid å forstå at det var det. Det var det noen andre som fortalte meg. Så du kan si at dette pågikk, denne litt sånn ekstreme situasjonen pågikk i noen år. Og jeg ble mer og mer anspent, mer og mer lukket, mer og mer kontrollert, mindre og mindre livsklede, mer og mer vondt i kroppen, dårligere søvn. Så det ble en knute.

Så veien ut av det, det var at jeg forstod at jeg er nødt til å få tilbake bevegelse i kroppen min, i pusten min, i tankene mine, i følelsene mine. For jeg kjente jo at jeg var litt i ferd med å miste livet, på en måte. Eller alt det gode i livet, i hvert fall, da.

Så da begynte jeg rett og slett å undersøke, ok, hva skjer når jeg får flyt i pusten min? Hva skjer når jeg får mykt opp mellomgulvet som jo var bare helt stiv og hard? Det er det hos mange av oss, fordi vi

beskytter oss litt, og da trekker denne store muskelen seg sammen, og vi begynner å automatisk puste litt høyere opp, og litt kortere og litt fortere. Så da var det dette med pusten, og da er jeg opptatt av enkelthet, og da er jesping den enkleste, og jeg vil si den beste pustøvelsen man kan gjøre. Jaha? Ja, så det ene verktøyet er jo å jespe.

Å gjespe, for det er myk og opp mellom gulvet. Ja, det er jo flere ting. Når vi gjesper, og det er spesielt viktig å prøve å få mange gjesp etter hverandre, men da trigger vi kroppens avspenningsrespons.

Vi har jo et sånt ubevisst nervesystem i kroppen som styrer stressrespons og avspenning. Og den delen som styrer kroppens avspenningsrespons, den påvirkes veldig når vi blant annet gjesper. Så de her gode, dype gjespene, gjerne flere etter hverandre, du kan gjespe deg helt myk i kroppen faktisk.

Og dette er jo det psykomotoriske fysioterapeuter ofte jobber med, får folk til å få bevegelse i pusten sin i mellomgulvet. Så jeg begynte et sånt lite prosjekt med jesping.

Og da er det jo sånn at det ikke alltid kommer en gjesp, men da kan man late gjespe. Så da strekker man armen over hodet og bare beveger kjeven litt og lager bevegelser med tunga i munnen, det lyder, og gaper opp litt, og så kommer den gjespingen i gang. Og dette her er jo noe som kroppen, jeg ser det jo som en gave fra kroppen, at dette her, det smitter til og med. Så

Den der holdningen vi har om at jesping, da er du litt uinteressert, og du begynner bare å bli trøtt og sånn. Ja, vi kan jespe når vi er trøtte.

Men hvis man observerer barn, så vil man se at de kan gjespe veldig uavhengig av situasjonen. Men hvis de har vært litt stresset, så kan de begynne å gjespe. Ja, det har jeg sett. Og det gjør også dyrene. Katter, hunder, hvis de har blitt litt skremt for eksempel, så rister de på kroppen og så gjesper de. Og det er for å kvitte seg med denne ekstra overlevelsesenergin, altså adrenalinet som kommer fra stress.

Så gjesping er altså så enkelt, og vi bør kloppe hverandre på skulderen, og noen gjesper og sier, flott, dette er den beste pustøvelsen du kan gjøre. Ja, så tenker jeg også at det tar bort

for man forbinder jesping med at noe er kjedelig, men hvis du kommer på middag som er å jespe, så viser det jo at du er trygg. Ja, og jeg viser deg at hvis noe kjente kroppen min, at nå kan jeg slappe. Eller, nå forteller kroppen min at den ønsker å bevege seg fra stress til avspenning. Så det er et veldig fint parameter, og når vi var små, og vi ser det på barna våre, det første de gjør om morgenen, det er å strekke seg og jespe.

Det er det veldig mange voksne som har sluttet med. Vi går liksom rett ut av sengen. Men det er jo en måte å vekke kroppen og få den dype pusten i gang. Og så er det det andre som skjer, det er jo at denne gjespingen, det er såpass dype pust at du masserer hele denne store mellomgulvsmuskelen som kanskje har blitt litt stiv da.

Og hvis du har vært stresset, jeg er sånn at hvis det har skjedd meg noe, det kan være jeg sitter i bilen og så er det noen som plutselig tuter, altså så jeg skvetter, det kjenner jo det røsje som kommer i kroppen da, da jesper jeg meg en gang. Å? Ja, for jeg vil løfte ut det stresset. Og når vi jesper noen ganger, så går kroppen tilbake til den fullstendige pusten av seg selv.

Så etter jesp så puster vi dypt og fullstendig helt ned i magen. Ja, men puster vi naturlig ikke den der overfladiske? Så starter du dagen med å jespe? Starter du på morgenen å jespe? Ja, jeg går ikke ut av sengen nå før jeg har strukket meg så langt jeg er. Og så jesper jeg, og hvis det ikke kommer noe jesp, så lar jeg til å jespe litt, og så kommer de i gang. Og da lar jeg det komme så mange som mulig. Men jeg gjør det også mange, mange om dagen. Jeg har aldri hørt noen snakk om dette før. Det er herlig. Jeg gjør det også.

Jeg gjør det også mange ganger om dagen. Det er bare å reise seg. Hvis man hadde reist opp en gang i timen på jobben sin, strukket seg og gjestputt, så hadde du merket forskjell når du går hjem fra arbeidet. Fordi du går fra stress til avspenning. Men du må fortelle. Jeg tenker at din historie er unik for deg, men vi alle går gjennom veldig tøffe ting i livet vårt.

Det er jo sånn som du skrev i boka, et sitat som var så fint fra en forfatter, Nils Kjær. Det er omveien, forsinkelsen og sidesporene som beriker ens liv. Og så skrev jeg håpet han hadde rett i det. Og livet vil aldri være sånn som vi ønsker at det skal være. Vi ønsker at det skal være fri flyt på den motorveien, ikke noen avstykker, ikke noen forsinkelser, ikke noen stopp.

Vi ønsker livet skal være så enkelt og lykkelig som overhodet mulig. Men det går jo ikke. Det er ingen som har et fri flyteliv uten noen humpa i veien. Nei, og jeg trodde livet skulle være litt sånn. Selv om det skjedde ting i vårt liv, så hadde jeg en eller annen sånn... Jeg tenkte at...

det kom til å gå bra, og det ikke skulle skje noen sånne voldsomme, traumatiske ting. Altså, at det var om å gjøre å være glad og ha det bra. Så når det plutselig skjedde ting som gjorde at man fikk det veldig dårlig, så ble jeg faktisk litt forskrekket, fordi jeg trodde, jeg var ikke forberedt. Jeg var ikke forberedt på en del av de tingene som skulle skje i livet mitt. Jeg tror det hadde vært nyttig om jeg var litt forberedt.

Og da mener jeg med forberedelse, så mener jeg bare at jeg faktisk forstod at det å være menneske, det å være her, ha et liv her, så er det like mye av det gode som det dårlige. Det skjer ting. Det er ikke det at noen vil deg vondt, eller at du er veldig mye mer uheldig enn andre. Det er at det bare skjer. Og det har jo hjulpet meg å se litt på livet mitt,

At jeg er her for å lære, det har faktisk hjulpet meg litt. At jeg står bedre i det som skjer, når jeg klarer å ha med meg den nysgjerrigheten og tenker, ok, jeg er jo her med alle sansene mine. Det er jo gøy også da, hvis jeg kan kjenne på alle følelsene mine, alle emosjonene mine. Men også vite at jeg har noen verktøy i bunnen, som gjør at jeg ikke behøver å stagnere helt i det. Ja, for det som også skjer hos mange mennesker er at

Vi blir så merket av det vonde som har skjedd at vi ikke tør å leve fritt. At vi på en måte prøver å holde oss nede så ikke fallhøyden blir så stor til neste gang. Og Ingvar Willemsen skriver jo veldig fint om dette, han psykiater, at vi prøver hele tiden å holde oss nede, ikke bli for lykkelig eller for glad, sånn at ikke fallhøyden blir så veldig høy eller lang. Men

Da får man jo ikke dette rike, frie livet som vi ønsker oss. Og du skriver jo mye om aksept. Men hva skjedde i ditt liv? Det som skjedde, det var at jeg forelsket meg i en gammel venn. Vi hadde kjent hverandre i veldig, veldig mange år. Men vi hadde vært venner alle disse årene. Jeg hadde aldri tenkt at det skulle være noe som helst annet. Og vi hadde fått familie og barn på hver vår side.

Og så hadde vi også blitt skilt på hver vår side, eller var blitt alene igjen. Og da gikk et par år, vi traff hverandre hjemme litt i en kaffe. Plutselig så var det noe som hadde endret seg i relasjonen vår. Og på et blunk så var vi forelsket. Og det var veldig overraskende, men veldig fint.

Og han hadde da to barn, jeg hadde to barn. De var hjemme gamle. Det var en sortsidst historie. Jeg tenkte at nå smiler livet skikkelig til meg. Og jeg hadde lave skuldre, og bare kjente at nå kan jeg være litt sånn, ja nå skal jeg nyte, jeg skal slappe av, jeg skal ha lave skuldre, gå inn i en ny fase av livet. Altså jeg hadde veldig bevisst tanke på at det kom noe fint. Men så var det jo sånn at,

at han hadde hatt et liv før han traff meg. Så veldig kort inn i denne forelskelsen, så forteller han meg at det er en dame som han har vært litt sammen med, som har ringt og sagt at hun er gravid, og vi har dette barnet. Så han skulle bli far, men ikke sammen med deg? Det var en sånn fysisk opplevelse av at

Bakken bare åpnet seg. Fysisk kjente jeg at jeg bare falt ned i avgrunnen. Men det var veldig interessant ettertid å se, fordi hodet mitt fungerte så intellektuelt, så skjønte jeg at han hadde ikke gjort meg noe galt. Han hadde ikke vært utro mot meg. Dette får vi til. Jeg husker jeg forklarte han at dette skal gå...

Jeg var liksom fornuftig i hodet, mens kroppen min var bare helt i oppløsning. Så da går jo vi inn i en sånn periode hvor vi er utrolig forelsket, og barna våre skal møtes, og så skal vi samtidig fortelle at det er en annen... Du har min hater. Ja, og dette tror jeg alle hadde syntes hadde vært vanskelig. Det er jo en krevende situasjon. Men for meg da, så skjedde det nok et eller annet som...

Altså denne hendelsen traf et ubearbeidet sår, det er jo dette jeg forstod etterhvert, som gjorde at mitt reaksjonsmønster ble så kraftig. Og jeg forstod ikke hva som skjedde med meg, fordi jeg har vært opptatt av at jeg skal gjøre de riktige tingene, at jeg skal være klok, være den som på en måte sier de riktige tingene, ja, litt sånn.

Og så kommer jeg i en situasjon hvor jeg ser at, for her går jo tiden, det kommer et barn, og alle begynner å håndtere denne situasjonen, bortsett fra meg. Jeg bare later som. Jeg gjør alle de riktige tingene, sier alle de riktige tingene,

Men går ellers bare rundt og gråter og forstår ikke hva det er som foregår i meg. Bare har det veldig, veldig vondt. Hadde dere flyttet sammen da, eller? Altså, jeg skjønte at to ting er her. Jeg har her to valg. Det ene er at jeg går, for dette kommer jeg ikke til å greie. Og det andre er at vi flytter sammen, og så må vi stå sammen i dette. Og det gjorde vi.

Men det viste seg å være veldig vanskelig fordi at veldig mye av disse følelsene jeg fikk, de knyttet seg til relasjonen mellom min kjæreste, altså pappaen til barnet, og barnet. Det var ikke noe galt med barnet.

Jeg hadde ikke noen vonde følelser overfor barnet, heldigvis. Jeg skjønte også at hun var helt uskyldig. Men i alle relasjoner hvor de to var sammen, hvor han lå på gulvet og lekte og tullet og tøyset, og det var en kontakt mellom de, så

Jeg gikk kroppen min i oppløsning. Det var så utrolig vondt, og jeg følte at jeg begynte å hate de. Jeg begynte å kjenne at jeg hater egentlig hele familien min. Jeg får meg bort herfra, orker ikke dette mer.

Du ble helt fast i kroppen. Ja, du ble veldig anspent i kroppen. Da får du vondt i hodet, vondt i nakken, og du blir trang i nøtta. Du klarer ikke å tenke friske nye tanker. Nei. Du gikk i en slags overlevelsesmodus, på en måte. Ja. Mhm.

Og dette er klart, det var jo ikke like ille hver dag, og dette barnet var ikke hos oss hele tiden, så det var pauser her hvor jeg kunne hente meg litt inn. Det var en periode hvor jeg og min mann hadde gode samtaler, hvor jeg klarte å åpne opp og si noe om de aller styggeste tankene mine. Ok.

Det er mye skam her. Ja, det er jo veldig skamfullt. Du er jo et vokstent menneske. Du skal klare å tenke at dette går fint, men så er det sitt i kroppen.

Det er ikke tankene som er... Nei, og jeg trodde jeg var god. Og så plutselig så føler jeg at jeg er egentlig slem. Jeg mangler kjærlighet, jeg har ikke reushet. Jeg har altså ikke nok å gi inn i denne familien. Ja, så det blir jo ganske krevende situasjon å være i.

Så for å ikke bruke opp all tiden på akkurat denne fasen, så var det i hvert fall sånn at jeg skjønte etterhvert at nå bærer dette skikkelig på.

dårlig å se det. Du blir ikke den personen du ønsker å være, og du klarer ikke å komme deg ut av det. Og du merker, i boka sin, du ønsker jo å komme deg ut av det, du prøver å tenke deg ut av det, du prøver alt du kan, å være en røus og god og fin person i alt det vanskelige. Men du skriver så om at

Ditt reaksjonsmønster, og det har vi alle, vi har alle med oss en historie fra fortiden. Og ditt reaksjonsmønster gikk på det, ikke sant? For noen andre så kan det være helt tenkelig, man hadde ikke reagert på akkurat det, men reagert på noe helt annet. Kan du fortelle litt om det, hvordan mønstrene bærer med seg, fastlåste mønster bærer man med seg hvis man ikke får forløst dem? Ja.

Ja, og dette er en av de utrolig viktige tingene, mener jeg å være klar over, fordi jeg tror alt det vi kaller negative emosjoner, altså sjalosi, missunnelse, utestrekkelighet, alle disse emosjonene, når de kommer til uttrykk i oss, så handler det om at det er noe veldig smertefullt som har blitt truffet. Og det var først når jeg forsto det, at jeg kunne begynne å ha litt omsorg for meg selv.

For inntil det så bare fordømmet jeg at jeg kunne være sjalu på et barn var helt umulig for meg å forstå. Men sjalusi handler jo om rettsen for å miste. Det er rettsen, frykten for å bli valgt bort. Så det som skjedde var egentlig en hendelse som gjorde at jeg plutselig kom helt ned i dypet og fikk denne kjennelsen av at det jeg egentlig kjente på var en dyp, dyp sorg. Og det var...

liksom tusen gang min kjæreste og barnet liksom lekte og tullet og tøyset inn i stuen jeg satt på kjøkkenet jeg bare kjente hvor han liksom hater sjalusien det brenner i kroppen det er bare sånn hat faktisk ganske grusom følelse den bare kommer velter over og igjen og jeg vil ikke ha den jeg vil ikke ha den få den bort hvorfor er den her tusen tanker om hvorfor den er der tusen tanker om at jeg ikke vil ha den

Men så tror jeg bare at jeg kapitulerte litt. Jeg var litt utslitt også av dette. Jeg hadde gått flere år, og allikevel kom dette velten over. Og så klarte jeg også, fordi jeg hadde lært meg noen teknikker, å bare sitte og bare puste dypt. Og bare la følelsene være der. Altså jeg tilod for første gang å

Se på dem hadde jeg gjort, men jeg tilåt dem å være hos meg. Jeg prøvde ikke å fjerne dem. Mens jeg satt der og pustet, og det raste så forferdelig i kroppen, og jeg satt, og jeg satt, og det tok kanskje et minutt, kanskje to, ikke mer, for du klarer nesten ikke å holde på en emosjon mer enn tre minutter. Nei.

Og så plutselig så kjente jeg på, så kom det en ny følelse, det var bare regnspikk av hat. Så ble jeg sittende og sa, ja, jeg skal ha dette hatet, jeg har dette hatet, jeg ser på det hatet. Og da oppdaget jeg at det var ikke sånn, det var ikke slemt hat, det var litt sånn, det var litt sånn rart, det hatet var en sånn fortvilelse mer. Ok, jeg har det hatet, jeg har det hatet, sitte med det.

Sånn fortsatte det litt, jeg pustet meg videre inn i dette, bare lot det rett og slett svømme over meg og gjennom meg, og så plutselig så kom jeg ned i noe som åpner seg, som det krakulerer som dyp sorg.

Og alt, ja nå blir jeg helt sånn følelsmessig, fordi det var så stert. Ja, da krakulerte det helt. Fordi da kjente jeg i dypet at jeg hadde en ubebeidet sorg som handlet om frykten for å miste.

Jeg hadde en far som moren og faren vår ble skilt når vi var fire år gamle, og han fikk et alkoholproblem. Gjennom hele oppveksten så hadde vi, jeg vet ikke, vi så han kanskje fra jeg var fire til han døde, da var jeg noen og tredje år, så så jeg han kanskje tilsammen ti ganger. Men vi sto og ventet på han, kanskje.

Kanskje 8000 ganger han skulle komme. Han skulle komme. Og dette her, jeg trodde at jeg egentlig hadde bearbeidet mine ting ganske godt. Hadde vært i ting i familien og sånt noe. Men her lå det, så det som skjer her hjemme hos oss da, når jeg observerer mannen min og det barnet,

Så støter jeg inn i dette såret med en pappa og et barn. Og da...

Og så blir vi valgt bort, ikke sant? Så jeg tror retselen bare kom opp. Han kom til å velge dette barnet, det var jo helt opplagt for meg. Plusser skjønte jeg det. Men han må jo velge barnet. Vi velger alltid barna våre. Jeg er kjæresten hans. Så denne frykten for å bli valgt bort, var det som hadde utløst ...

Disse så sterke emosjonene av jalousi, da skjønte jeg noe kjempeviktig. Det var rett og slett en liten oppvåkning for meg. Jeg skjønte at nå har jeg i to år hatt fullstendig omsorgsvikt for meg selv. Jeg har møtt alle tankene mine, alle følelsene mine med fullstendig fordømmelse.

Jeg har ikke tvil å ha det. Jeg har ikke maktet, liksom, og jeg har ikke turt å trekke pusten dypt, fordi da måtte jeg virkelig kjenne på følelsene.

Så jeg var jo blitt sånn panser i kroppen. Men dette var et skifte. Så det var jo sånn hele denne boken egentlig kom til, at jeg begynte å se, ok, hvordan skal jeg få tilbake livet mitt nå? Hvordan skal jeg få tilbake pusten min? Hvordan kan jeg få tilbake bevegelse i kroppen, få myket opp hele kroppen min? Hvordan kan jeg få luft mellom tankene mine? Hvordan kan jeg få luft mellom følelsene mine? Er jeg...

Disse følelsene som kommer og går, eller er jeg noe mer enn det som kommer og går? Det ble veldig viktig for meg, og veldig tydelig for meg at jeg kan jo umulig være det som kommer og går. Så da begynte jeg å jobbe med oppmerksomhetstrening. Jeg hadde gjort mentasjon i mange år, men plutselig fikk det en helt annen dimensjon. Så jeg begynte å studere og undersøke det i meg som er stille, som var upåvirket av alt det som raste.

Det mange av oss kaller essensen vår, eller bevissthet, eller noe vi kaller Gud. Våkenhet. For meg er det en tone, en tone i meg som alltid er der, og som er helt uforandret, og som jeg kan finne hvile i, og som ikke er påvirket av alt dette her støy i hodet. Så

Da begynte jeg liksom å se på det og disse forskjellige verktøyene som å snakke sant og takknemlighet og sånn som er i prismetoden. Men det som jeg synes er så fint med din historie, fordi at vi har alle vår historie og vi har alle triggeret på en måte. Hos deg så var det så stert. Du klarte jo kognitivt å skjønne at dette ikke var rett, derfor begynte du å fordømme deg selv. Men det hjelper jo ikke en

Noen. Det har vel hjulpet i hvert fall ikke deg. Og jeg tror at bare den historien der, selv om vi ikke alle kommer til å gå gjennom akkurat det, så vil vi alle gå gjennom vanskelige tider der vi får følelser som bringer opp mye skam og fordømmelse.

Hvorfor skal jeg ha disse følelsene når dette skjer? Det trenger ikke være store ting heller. Det kan være sånne små tryggere i hverdagen, så man forstår ikke hvorfor det blir så trygget hver gang det skjer. Og det å tillate seg

Sånn som du gjør, og kjenn på det. Ordentlig kjenn på det. Uten å fordømme det. Det er kjempevanskelig. Min gode venn Kasper Sjeip, han sier, bare du klarer det i ett sekund, så har du klart mer enn de fleste. Kjenn på det, bare bittelitt når det kommer. Den der utrolig vonde, dype følelsen som er i deg. Og når du begynner å kjenn på det, så blir det en mindre vond i kanten av deg, Gert. Ja.

Og så begynner man å se et mønster, og det er i disse settingene jeg får det. Og ja, ok, dette er kanskje en trigger for meg. Og så kan man jo, det er ikke alle som klarer å se hvor den triggeren kommer fra. Det er mange ting vi ikke forstår om oss selv, men det å få en sånn kjennskap til egne følelser og tanker, er jo, jeg tror det gir oss et friere liv. For vi blir ikke så redde for det.

For jeg var jo akkurat sånn som deg at jeg trodde at livet skulle være godt hele tiden hvis jeg...

Hadde vonde følelser, så følte jeg at jeg gjorde noe galt. Jeg hadde til og med et sitat hengende på speilet i mange, mange år. Det var fra en sted etter Rutt Enkel, tror jeg det heter. Sygespiller. Any time spent being unhappy is wasted. For det å kjenne på vonde følelser, følte jeg var motsatt av det jeg ville.

Men hva er det som skjer med oss, Marianne, når vi faktisk, sånn som du, du satt deg ned og kjente på de intense følelsene. Hva gjorde det med deg? Ja, det endret jo alt. Men vi vet jo hvor godt det er å bli sett av en annen. Det er bare et smil fra en du ikke kjenner på gaten en gang. Det har altså så stor innpøk. Ja. Så...

Da kan vi kanskje forestille oss hvor viktig og hvor kraftig det er når vi tør å

å sitte med det som kommer opp i oss, at vi tør å la det være der, at vi aksepterer at akkurat nå er det sånn. Akkurat nå er det sånn. Se oss selv. Ja, da kan jeg tillate at dette her lever i meg akkurat nå. Men da må vi, hvis vi identifiserer oss helt, hvis vi tror, altså jeg har jo lært meg nå, altså jeg trodde til slutt at jeg var jalousi. Ja.

Og jeg kan fremdeles støte inn i, dulte bort i denne følelsen her, så du sier den. Min opplevelse er at uansett hvor mye vi jobber med ting, så blir det ikke helt borte. Men de blir jo...

De kan røre seg, reise seg litt, og så ser du de anerkjenner. Sånn som når jeg lurte borti jalousi i dag, så kommer den, og da ser jeg den med en gang, og da sier jeg, oi, der er du ja. Ja, det skjønner jeg. Jeg skjønner at du trenger å reise deg fremdeles, fordi så jævlig vondt var disse gamle tingene, at du finnes. Men så sier jeg, jalousi pågår.

Jeg sier, min sunnelse pågår. Du setter ord på det. Ja, jeg gjør det til noe teknisk. I stedet for å si, jeg er sjalu. Ja, det er en veldig stor forskjell. Fordi jeg erfarer sjalusi, kan vi si. Men sjalusi pågår, synes jeg er en veldig teknisk fin greie. Nå pågår det i meg, i denne kroppen sin. Men det er jo ikke meg. Jeg tror mye kommer til å endre seg i måten vi oppdrar barna våre og sånt på.

Jeg tror kanskje om noen år så sier vi ikke til barna, er du sint? Men har du sinne? Har du tristhet? Altså, er det noe du akkurat har nå? For det er jo noe som kommer og går. Det er ikke noe du er. I hvert fall, ja, vi må få inn den forståelsen, for det er

Det forandrer så ekstremt mye. Dette med å virkelig tenke at emosjoner, vonde, vanskelige følelser som dukker opp på den måten, de bunner i et sår. Hvis du skjønner det, så er det lettere å møte deg selv med vennlighet. Og vennlighet er hilende. For meg så har det vært det som ...

egentlig har forandret alt. At jeg klarte å møte disse tingene med vennlighet. Den omsorgen du viser andre, den må du først vise deg selv. Det handler jo ikke om å like alt ved deg selv. Like alt du gjør og si. Vi gjør jo masse dumme ting. Jeg består av ...

masse motsetninger, jeg er raus og gjerrig, jeg er tålmodig og utålmodig, altså alt dette her, sånn er det å være menneske liksom, men jeg kan møte det med mennlighet, jeg behøver ikke gå inn med den dømmende holdningen, for det var det som holdt meg fast og gjorde at det varte så lenge. Hvis jeg hadde forstått at det var noe som gjorde vondt, så hadde jeg møtt det med noe annet enn motstand. Og motstand er bare stjerlig livskraft og livshåp.

Så det er det viktigste. Akkurat den der, hvordan du møter deg, at du tør å sitte med deg. Og det kan være jævlig ubehagelig. Så kanskje du, som Kasper sier der, at du lar det veldig kort. Men nysgjerrighet har også vært viktig for meg. Og humor. Jeg har en mann som har mye humor, og det har reddet oss utrolig mange ganger. Det har jo du også. Altså, jeg flirte helt når jeg leste boka di mange ganger. Ja, det er bra.

Men vi har jo hørt det så mange ganger, men vi må jo bare akseptere. Vi må bare akseptere det, men det er jo akkurat som du sier, det er helt vanvittig vanskelig. Jeg tror det er det vanskeligste jeg vet om. Vi er veldig flinke til å slå litt rundt oss med det ordet aksept, men dypest sett så er det vanskelig for mennesket.

Det tror jeg faktisk. Jeg opplever det sånn selv at det var det vanskeligste verktøyet i denne flytmetoden. Fordi hva er det egentlig det sier? Det er å virkelig forstå. Det krever et arbeid for å komme til å aksepte min erfaring. Aksept betyr ikke at du godtar og liker det som har skjedd, men du aksepterer

At det er sånn. For som jeg sa innledningsvis, i det øyeblikket du begynner å ønske deg noe annet enn det som er her, så til slutt så ønsker du deg noe annet enn deg også. For det blir jo utholdelig. Så den aksepten som går på at vi faktisk, det er en kombinasjon føler jeg av at vi må ha med oss intellektet vårt, vi må forstå at livet kommer med alt mulig.

Det er det ene, ikke sant? At det er ikke sånn at du har gjort noe galt, eller det er veldig urettferdig, eller noe sånt. Livet kommer med noe. Jeg prøver å tenke at jeg skal erfare noe her, så det er bra. Kom med deg. Og så er det ikke alltid lett å stå i, men det hjelper meg litt. Og så nysgjerrighet. Hva er dette her for noe?

hvorfor får jeg alle disse følelsene? Altså i stedet for å gå i fordømmelse, gå i nysgjerrighet. I all verden liksom, det er det som foregår i meg nå. Det kan hjelpe ganske mye. Og så, når det kommer til det å skulle akseptere noe, så tror jeg det er en prosess. Jeg tror ikke det er noe vi klarer umiddelbart. Jeg tror vi må bruke litt tid, arbeide litt med det som har skjedd oss.

Fordi at enden der i å være i full aksept, det er ekstremt frigjørende. Da er det løst opp. Da har du det på fanget. Da har du omsorg for det. Da er det med deg. Du jobber ikke imot det.

Så det er et ganske dypt og langt steg å komme til den dype aksepten. Så jeg er litt sånn, jeg tenker at vi ikke bare skal, ja, men det må du akseptere. Det er lett å si, men jeg opplevde at det var en krevende jobb å gjøre, og at det krevde ekstremt mye vennlighet for meg selv, og for motstanden min, og alt det som ikke ville ha det.

Så den vennligheten, den er nødvendig på veien til aksept da. Og da tror jeg at jeg øver meg jo stadig. Jeg kommer til å øve meg resten av livet på aksept. Men bare det å være bevisst på det har jo vært utrolig befriende for meg. Og for meg så er det så mye lettere nå å sette ord på de tingene. Hvis det skjer noe i min familie for eksempel, så er det veldig vondt.

Så adressere det. Dere, nå har vi alle det veldig vondt før det har skjedd. Og vi alle reagerer ulikt. Men det å sette ord på noe som gjør veldig vondt, det gjør det lettere for oss å akseptere det. For hvis vi ikke vet hva det er, så blir det veldig vanskelig å vite hva man skal akseptere egentlig. For det kan jo være en situasjon, men det er ikke situasjonen i seg selv man skal akseptere det.

de tingene som skjer i meg når den situasjonen skjer. For at, ja, du kan jo reagere veldig ulikt på en situasjon. Men du skriver også om stagnasjon og hvordan det påvirker oss. Og det er så viktig tema. Du skriver det på en så utrolig fin måte. Hva er stagnasjon? Hvorfor hemmer det oss i livet? Ja, den stagnasjonen og motstand føler jeg det gir stagnasjonen.

Vi har jo en kropp som kan være i flyt og balanse, vi vet alle hvordan det er. Det er kjempedærlig. Da er vi åpen, og vi er faktisk til og med ganske tolerant i hodet vårt, og vi blir ikke så fort irritert.

Pusten flyter, jeg har ikke vondt noen steder, kroppen er ganske myk. Vi vet hvordan det er. Det er deilig. Da er det flyt og bevegelse, og kroppen har du, som vi vet, veldig bra. Da jobber den godt med alle de emnene den har til celleregulering og cellerbredning. Tarmen fungerer. Ikke alltid, men det hjelper å ha balanse.

Og det motstand, det er liksom det motsatte opplever jeg. Da lukker det seg litt ned, og fordi kroppen er en helhet, og det er ikke sant, det vet du alt om nå, for du har jo skrevet et bok om og snakker om det med så mange gjester, og

Ja, guds lov for at du gjør det. Da skal jeg fortelle en liten historie. Når jeg hadde hatt den blåskilsforgiftningen, så var jeg på utredning. Lang, lang utredning. For jeg hadde så veldig mye plage fra hodet. Jeg mistet ukommelsen, jeg klarte ikke å konsentrere meg, jeg klarte ikke å snakke ordentlig i perioder. Så det var en lang utredning, og alt handlet om magen. Det kom fra magen. Jeg følte at jeg ble plutselig uvel i magen, oppløst og sånn.

og så påviktet hodet. Først magen, og så ble jeg rar i hodet. Så jeg var hos gastrolegen til utredning, og jeg sa, men det er noe som skjer i magen, som gjør at jeg blir så rar i hodet. Ja, det må du snakke med neurologen om, sier hun da. Så jeg er hos neurologen, og forteller henne, det er noe som skjer i magen som gjør at jeg er rar i hodet. Ja, det må du snakke med gastrologen om. Så denne helhetsforståelsen, som ikke alltid er til stede i vårt,

helsevesenet dessverre, men som jeg tror vi er på vei til å forstå mer av. Alt henger sammen.

Så hvis jeg har motstand i tankene mine, så påvirker det hele kroppen min. Ikke sant? Fordi pusten, alt dette henger sammen. Vi puster på en måte når vi er triste, på en annen måte når vi er sinte, på en annen måte når vi ler. Alt henger sammen. Så når vi har motstand, enten den kommer fra noe i kroppen vi kanskje ikke er helt klare over, det kan være sykdom, ubalanser,

eller den kommer fra tankene våre, eller følelsene våre, eller direkte fra pusten, så vil den bare påvirke hele kroppen. Og da min opplevelse av den motstanden og stagnasjonen, det er at alt lukker seg litt ned. Jeg blir mye, mye mindre meg. Jeg får mye vunter. Går utover søvnen, går utover livskvaliteten.

Og den beskyttelsen som ligger i dette her, den er hensiktsmessig noen ganger. Når du ser oss voldsomme traume for eksempel, så har kroppen en egen evne til å endre pusten, altså lukke seg litt ned for at vi skal beskytte sinnet vårt litt. Men etter at faren er over, det har gått litt tid, så må vi kanskje selv ta ansvar for å åpne opp igjen.

Og da kan denne gjespingen eller annen type bevegelse være med at vi åpner litt igjen. For man kan gå i frys rett og slett. Ja, man kan gå i frys. Og var det nevnt i sted at dyrene, dyrene kan jo dette. De hadde jo ikke overlevd i naturen for eksempel hvis de ikke hadde klart å kvitte seg med denne overlevelsesenergien. Liste på kroppen, gjespe.

En harepuss hadde jo dødd av sult hvis han ikke kunne stå i fred og spise. Hvis han hadde vært overmannet av frykt, så hadde han fått utmattelsessyndrom og hjerteinfarkt. Men vi må lære oss det. Det er ingen som har fortalt oss det, men vi må også lufte ut stresset vårt. Det kan vi gjøre med å bevege oss, dans, skigong, yoga, god pust, jesping.

Være vennlig mot oss selv. Eller som du sa i sted, snakke sant med de rundt oss. Hvordan har vi det nå? Slik at det er samsvar mellom kroppen og hodet. Det er jo et av de verktøyene, ikke sant? Å snakke sant i flyttmetoden. Ja, og det er noe jeg veldig vil gå inn på, men det med

Jeg prøver å lære sønnen min det nå, at hvis vi har opplevd noe som, hvis sønnen min for eksempel knuser noe, og blir skremt, så pleier jeg å si, ok, nå rister de det av oss, vi rister det. Og det er jo banalt, for det er så lite, det er ikke noe som påvirker han i stor grad, at han har knust den tallerkenen, men det å lære han det, å riste av seg ting med små ting, å

håper jeg kan bidra til at han klarer å gjøre det med de store tingene i livet. Nå har jeg gjort det selv. Og kjæresten min gjør det også. Han har gjort det hele livet sin. Det der var utrolig ubehagelig av samtalen. Rys deg på enden. Få det ut. Det er noe som kan sette seg fysisk, og det er så enkelt å bare ryste litt. Så er du...

Du føler deg bedre automatisk etter bare to sekunder med ristig. Men dette med å snakke sant, jeg er så glad for at du tar opp det, fordi du skriver at når du ikke snakker sant, så er det ikke bare det

så skjer det i hodet ditt, men det skjer fysisk i kroppen. Ting blir mer fastlåst, hardt. Kroppen vet når vi ikke snakker sant. Og i 2000 og det var kanskje 2016, 2017, så leste jeg en bok som heter Lying, av en som heter Sam Harris, og den endret. Det er noen bøker man leser som bare, du klarer ikke å

å se verden på samme måte. Og det var en sånn bok. Der skriver han om at man både de store løgnene og de små løgnene, alt

Alt påvirker oss. Og hvordan vi kan leve et liv helt uten løgn. Og det er nesten umulig, for det er mange hvitløgne her og der. Sånn, åja, du var kjempefin i den kjolen, eller å nei, jeg har sånt i hodet, derfor kan jeg ikke bli med. Men når jeg så på også disse små tingene jeg sa,

Så var det et mye friere liv for meg å slutte å si noen løgn. Bare, altså, hvis det kommer en person og spør «Er jeg fin i den kjonen?», så hadde jeg glatt sagt «Å, du er helt nydelig».

Men jeg gjør ikke det lenger. Fordi jeg kjenner det fysiske i kroppen når jeg sier ting som jeg ikke føler er sant. Det betyr ikke at jeg sier, å du er ikke fin i kjolen. Men da kan jeg si sånn, den var jo unik hvertfall. Ikke sant? Jeg har ikke sagt en løgn, men jeg får ikke noen andre til å føle seg dårlig heller. Men vi snakker veldig ofte usomt i livet vårt. Fordi vi ønsker å skjerme andre, og vi ønsker å skjerme oss selv. Kan du forklare litt hva du mener om å snakke sant?

Ja, det ene er jo det hva vi gjør ut der, og det er fint å undersøke litt, ikke sant? Det var jo det jeg også gjorde, og oppdaget at jeg drev av det masse småløgner for å gjøre det litt enklere for meg selv. Det er jo ofte det som er grunnen. Og for å ikke liksom såre noen, men samtidig så er det også litt å gjøre det enklere for seg selv, hvis man er helt ærlig. Det viktigste da, som jeg oppdaget, var at, altså det er, jeg har oppdaget at kroppen snakker alltid sant. Den kan ikke noe annet.

Den har ikke et språk, men den viser det jo i symptomene sine, hvis det er noe galt eller det er ubalanse. Mens hjernen min produserer tanker, men hjernen spør egentlig aldri om en tanke er sann. Det er det jeg som må gjøre. Den bevisste, våkne delen av meg må undersøke hva det er jeg driver med i livet mitt. Må undersøke snakket jeg er sant nå. Var denne tanken sann? Ofte har vi masse tanker om oss selv.

Og de kan være ganske dømmende. De er det veldig viktig å titte på. Er dette egentlig sant? Og det må den bevisste delen av deg inn og gjøre. Men så er det jo dette da, at som det er viktig for meg, det var en ting, det der ute, men så var det å snakke sant i meg selv. Og det var å bekrefte for meg selv at nå kjenner jeg på jalousi. Nå kjenner jeg at det er følelser i meg som

at jeg er ganske gjerrig. Altså, ganske brutalt ærlig. Og det som skjedde, for dette var jo en sånn liten undersøkelsesperiode, at hver gang jeg gikk inn og bekreftet noe som var sant, så svarte kroppen.

Fordi det du kan kjenne her er at hvis vi begynner å, for eksempel i disse årene som var så vanskelig, så hadde vi, mannen min kunne si til meg sånn, går det bra? Ja da, ja det går fint, svarer jeg. Det gikk jo ikke fint i det hele tatt. Det visste kroppen min meget godt. Så da er det en anspent, og jeg sier det går fint opp i hodet der. Sier jeg det liksom fra det punktet.

Hodespråket kan vi kalle det. Mens kroppen visste det. Dette her er ikke sant. Så i neste periode sitter vi sammen, og vi har en samtale hvor jeg klarer å sette ord på noe. Jeg snakker det ærlig. Så kjenner jeg hvordan kroppen min får det altså så mye bedre. Den bare slipper tak i den svaret. Ja, nå samsvarer de jo mellom hodet og kroppen. Nå snakker de jo samme språk.

Ikke sant? Når det er hodesier en ting og kroppen en annen, så blir det en voldsom konflikt, egentlig. Og den går veldig utover kroppen. For kroppen blir anspent når ikke vi snakker sant om det vi føler, om det vi mener, om det som gjør vondt, om det som er skamfullt.

I det øyeblikket vi klarer å si det, og dette her er jo egentlig en litt morsom øvelse, altså jeg tror, og det er jo supert om vi klarer å få lært barna dette her, for jeg mener, jeg tenker sånn, ok Marianne, nå når du er over 60 år, nå må du ha strakepøkker, altså nå må du bare si det som det er. Og

Si at hvis du for eksempel har invitert et sted, så ikke komme med en eller annen unnskyldning. Men nå sier du som du er, jeg er igjen med deg, jeg går ikke inn for å såre noen, men jeg må ta eierskap for det som er mitt her. Nå er det på tide, og kroppen min, den elsker det. Den syns det er så deilig.

Og jeg merker også de rundt meg sier, jeg hadde med Ninde på tråden i går, og hun sa for vi skulle i bursdagen hennes, og så sier jeg, ja du, Gerhard, mannen min, han dro på fjellet for han hadde bare så lyst til å våkne opp der, så han blir ikke med likevel. Og så sier hun, ja.

Å fy flate, jeg skulle ønske jeg var litt mer som han. Og bare sa det til meg jeg nå. I stedet for at jeg kunne kommet med en unnskyldning og sa du har måttet ditt og dat. Det er veldig befriende. Ja, og vi merker det så når andre er sånn. Det er så deilig de relasjonene. Jeg blir mykere i kroppen min når jeg er sammen med folk rundt som klarer å være sånn. Selv om det er vanskelig. Jeg har en venn som når jeg møter han

Vi kan møtes, og jeg vet at han er helt sann. Og det er sikkert derfor vi er så gode venner. Vi kan sitte på kaféet i 15 minutter, og så kan han plutselig, det har skjedd et par ganger, si «Nei, men nå er jeg ferdig for i dag, vi snakkes». Første gang det skjedde, så ble jeg litt perpleks, og nei, er jeg ikke interessant å være sammen med? Men han er bare helt sann. Og det er så utrolig befriende å være med sånne mennesker.

Ja, oppfordringen må være at det må vi bare øve på alle sammen, fordi kroppen elsker deg. Det er kjempebra for helsen. Ja. Virkelig, det gir sånn flyt i kroppen med en gang. Og du slipper å drive og holde styr på unnskyldningene dine. Ja. Og det gjør det lettere. Jeg synes det er kjempevanskelig å si nei. Jeg kommer alltid til å synes det er vanskelig å si nei. Men i stedet for å si nei, jeg kan...

kan ikke, dette kunne jeg gjøre før. Jeg kan ikke for at da har jeg en avtale, eller da, eller si dagen før, å, jeg har blitt syk, så jeg kan ikke gå om. Det gjør jeg aldri lenger, fordi det føles ut som jeg gjør kroppen min noe galt. Jeg tar ansvar for både siden mitt, men også det fysiske, og

Så nå ser jeg heller sånn, nei, det passer ikke. Å, dessverre, det passer ikke. Og jeg prøver å øve meg på å ikke si neste setning, da. Det er veldig, veldig smart. Stoppe der. Man har ikke lyst til å si, det passer ikke, fordi, fordi, fordi. Men folk responderer kjempegodt på at du er ærlig med dem. Det passer ikke. Og hvis de ikke responderer godt på det, så kanskje ikke det er de menneskene du ønsker å være mest med, tenker jeg. Så dette med å snakke samt, det er jo også noe ...

som har med helsa våre å gjøre. Det er derfor jeg er så opptatt av det. Det har med vår fysiske helse også. Ikke bare bekymringen som dukker opp når man forteller hvite løgner. For de fleste av oss forteller jo løgner for å være god. Man tenker at det er for å være god. Så det er ikke noe galt med deg hvis du gjør det. Men se på det. Se på når du dukker det opp, og hvordan kjender det fysisk i kroppen når du har sagt den hvite løgnen. Det er ganske finurlig å kjenne på.

Det er det. Så man må gå inn med litt sånn kjærlighetsbriller og undersøke litt og tenke at det er litt gøy å bli tydeligere og tenke at da får man denne her koherens mellom hod og kropp. De snakker samme språk. De er enige om det du sier. Ja, det blir jo en brutal ærlighet også. Så mine sønner, de vet at jeg alltid sier sannheter. Så når de har spurt, finnes julenissen, så har jeg sagt sånn,

Jeg klarer ikke å lyg lenger. Så da har jeg sagt, nei, jeg tror ikke på julenisten, men du kan tro på julenisten. Og vi har jo hatt julenisten som har kommet på besøk på julaften. Men min eldste sønn, når han begynte å innse at dette ikke stemte, så...

så vil han ikke spørre meg, for han vet, han vil egentlig ha den fantasien. Og det synes jeg er så fint, for at vi, men han vet at, jeg har alltid, alltid sagt sannhet til ham. Jeg har aldri, selv om det er vanskelig av og til, sånn, kan jeg få kjekk, så kan jeg si vi er fri. Men hvis jeg, nei du får ikke, og så heller ta den kampen, men han vil vite resten av sitt liv, at uansett, kan stille meg spørsmål om, så vil jeg si sannheten. Og av og til, så skal ikke barn ha hele sannheten. Så da sier jeg,

Du er ikke gammel nok til å høre det Nå, vi kan snakke om det når du blir eldre Det er jo også et filter her Man skal ikke bare spre rundt seg Med sannheter overalt Det ganger ikke en selv Les boka til Omarianne Hvis dere ønsker å gå mer inn i det Og boka Lying of Sam Harris Men det å bare være litt Bevisst på det Gir en frihet Ja

Ja, det er bare å sette i gang. Det er gøy, og det er viktig. Og ikke minst viktig å sette ord på de følelsene man har. At man anerkjenner at man har de. At man snakker sant også om de da, i seg selv. Men hva andre verktøy har du fått i verktøyskassa di? For at du befant deg på et tidspunkt i offerholden.

Du følte at livet skjedde mot deg, og at det var veldig urettferdig. Du beskriver en veldig vanskelig tid, en desperation nesten, på at det var ikke noe håp. Men hvordan kom du deg ut av det? Og hva er det med denne offerrollen? Ja, det er jo ikke noe sånn superpositivt, ikke sant? Så det vil man jo helst ikke ha, eller man vil helst ikke være der. Men jeg er jo litt sånn, mener at det er viktig at vi snakker litt om den, fordi ...

Det er jo ansvarsfravikelse. Men det er jo ikke sånn at vi hamner i offerholden fordi vi er et dårlig menneske eller noe sånt. Vi hamner der fordi vi er veldig redde. Det er noe vi ikke klarer å ta inn over oss. Det er noe vi ikke klarer å ta eierskap til. Noe som kanskje er så smertefullt at akkurat nå så har ikke jeg det apparatet at jeg kan ta det ordentlig inn over meg. Og offerholdene er veldig overbevisende. Altså

Man vet jo ikke selv at man har hatt det her i starten. Nei. Fordi du mener jo at noen har gjort deg vondt, og det kan gå til hende noen har gjort deg vondt. Ikke sant? Jeg følte jo sånn at, altså...

Det var jo ikke jeg som hadde satt oss i den situasjonen vi var, det var mannen min som hadde sørget for dette, men hvorfor skulle jeg lide så kraftig når jeg så han? Han hadde glede i livet sitt, glede med barna, det begynte å svinge ganske bra for han, og så satt jeg helt låst fast der. Det opplevdes jo helt forferdelig. Så jeg hadde begynt å få sånne tanker, at

at det var urettferdig, og da er det liksom en tegn på at du er på vei inn i den offerrollen. Og den offerrollen inneholder et negativt selvsnakk ofte, i hvert fall hvis du er litt bevisst, ansvarsfravikelse da, og mye sinne. Og alt det er egentlig er lik sorg.

Så igjen så mener jeg at vi må, når vi får opp sånne sterke ting, når vi hamner for eksempel i offerholden, så er det noe som gjør forferdelig vondt inni oss. Så den eneste veien ut er vennlighet, det er å snu og si at nå er det noe som gjør så vondt her.

Ja, jeg vet kanskje ikke helt hva det er, men det har skjedd noe i livet mitt, kanskje det har skjedd på et ubevisst plan, kanskje jeg har lagt sånn lokk på det at jeg ikke har kontakt med det helt, men det spiller seg ut her nå, og gjør at jeg begynner å følge behov for å legge skylden på alle andre for mitt liv. Og vi vet jo,

Det var jo det jeg oppdaget at offerholden bringer deg ingen steder. En stund gir den energi, fordi den har med seg sinne og fordømmelse og en del sånne emosjoner som har litt power og litt kraft i seg.

Og i begynnelsen så trenger du kanskje det for å overleve litt også, og kjenne på å få lov til å være sint, få lov til å ha det rasseriet for eksempel. Men på sikt så bringer den deg jo ingen sted, fordi at du får ikke gjort noen ting, hvis du har plassert at det er de andres feil, for de andre får du ikke gjort noe med. Så du må liksom begynne å vende speil inn og se hva er det som gjør at ikke jeg er ...

Hva som gjør at jeg ikke tåler hele meg, ble jo et viktig spørsmål for meg. Hvordan kan jeg tåle alt ved meg? Og da var svaret til slutt, som da ble advokat etter den, vennlighet. Det eneste jeg kan gjøre er å være min egen beste venn. Jeg er nødt til å jobbe med relasjonen jeg har til meg selv. Jeg er nødt til å omfamne hele meg.

Også alt det jeg ikke liker, det er her av en eller annen grunn. Så det der offerholdet har vi et veldig fordømmende syn på. Det er veldig negativt å handle til offerholdet, men offerholdet er smertepult og må ses på. Den kan vare veldig lenge hvis noen ikke gjør deg oppmerksom på det.

Og det er ganske grusomt når noen gjør deg oppmerksom. Du har jo blitt offer, du. Det er ganske... Ja, da burde du være parasende, for det vil du ikke ha. Men da begynner du å tenke, ja, hva betyr det å være offer? Er det fordi jeg føler at jeg ikke fortjener dette? Hvem er det som fortjener noe her i verden og ikke fortjener? Det er jo ikke sånn det er. Så begynner du å grave litt sånn dypere. Så kommer du inn til det, at det er noe som gjør vondt. Og da kjenner du at det kan...

Det kan du omfavne oss. Der kan vi være venlige. Vi er nødt til det. Så hvis man befinner seg i offerrollen, hva er første steget? For det kan jo føles veldig altomfattende. Først må du skjønne at du er der, og det kan av og til ta litt tid. Men jeg tror et tydelig signal på det, det er jo at du peker utover hele tiden. Det er de andres feil.

Det har skjedd deg noe som du ikke har bedt om, og du har ganske mye sinne, mye fordømmelse, og forandret, altså det er liksom signaler som du kan se på, kanskje peke mot at du er der. Det var veldig fint å bare si at

det du sa, å være bevisst på at man er der. At man begynner å peke det han som gjorde mot meg, eller det var de, eller det var den opplevelsen av det i barndommen. Og det er så utrolig vondt å se på det der. Men å begynne å se på det, er jo...

Først og slett begynner jeg å se på det. Og kanskje, for dine lyttere da, hvis du kjenner igjen noe av det jeg har snakket om, så tør å ta en titt på det. Kan det hende at du er et sted i livet akkurat nå, hvor det har blitt veldig vanskelig, en krevende livssituasjon, og noen har til og med gjort ting

Ting mot deg som er veldig vondt, det skjer jo. Skal ikke ta bort det. Men vi kommer ingen vei hvis vi blir sittende fast i offerholden og holder på med ansvarsfravikelse og fordømmelse. Der blir man sittende fast. Det skjer ingenting med deg. Du får ikke noe bedre. Du må ut av den. Så begynn å titte. Kan det hende at jeg nå ikke tar helt ansvar for det som er mitt? At ikke jeg...

Ha vennlighet overfor at jeg har handlet i denne situasjonen som jeg har. At jeg ikke har med meg helt pusten min, at jeg ikke er i kroppen min, at jeg ikke har bevegelse, at jeg ikke kan tenke helt klart akkurat nå. Jeg har lov til å være forbanna hvis noen har gjort meg noe skikkelig vondt og vært ferdig, men jeg skal ikke legge livet mitt i hendene deres. Jeg skal ikke legge livet mitt i hendene på å være et offer da. Rett og slett, for det er ingen vei ut av det, hvis du ikke gjør noe med det. Det kommer ikke noe godt ut av det.

De fleste av oss har nok vært der at vi er så sint på at det måtte skje oss. Eller sint på at man har gjort det mot oss. Og det er jo supert. Det skal vi jo være. Så den der, altså den responsen, og innimellom så er det jo virkelig noen som har gjort oss noe. De har sveket oss. Det har gjort oss veldig vondt. Samtidig så tror jeg også at hvis vi virkelig begynner å se på en ting, og jeg mener

Ikke at det alltid er sånn, men det kan være sånn, for eksempel ved utroskap. Hvis man virkelig går inn og ser på hele situasjonen, så kan det noen gang være at du har gjort alt riktig i denne relasjonen. Ikke sant? Men det kan også hende, vi er to til en tango, vi er to som lever sammen. Er det noe jeg har ansvar for? Altså, jeg behøver ikke ha ansvar for hele situasjonen, eller utroskapen, eller noe det er ikke det jeg mener. Men

I det du begynner å lure litt på om du har noe ansvar. Det er et fint spørsmål å stille seg i alle faser av livet, alle hendelser egentlig. Er det noe som er mitt? Kanskje du kommer til, nei det er det ikke. Fint, da har du avklart det. Men det er verdt å titte på det. Fordi at det er...

Gjør du det, så skal det til at du handler i en offerhold også. For da har du bevisstheten med deg. Ser inn på deg selv. Undersøker. Tar ansvar og eierskap hvis det er noe som er ditt. Er det ikke ditt, så nei, greit. Da vet du det. Det fører til bevegelse. Veldig mye. Ja.

ut av noe som står stagnasjon da. Hvordan andre verktøy er det du har i flytmetoden? Ja, nå har vi nevnt å gjeste og aksepte og snakke sant, og så er det dette med oppmerksomhetstrening som jo kan være mindfulness for eksempel, eller meditasjon, men det kan også være at man har ting man liker veldig godt å gjøre. Det kan være hobby, det kan være at man er i naturen, men det er å søke litt mer

litt mot konsentrasjon, mot stillhet, slik at vi kan bli litt kjent med vårt eget sinn, og ikke minst for å oppdage at tanker og følelser er noe som kommer og går, men at det er noe annet der som ikke beveger seg, og som er upåvirket av alle disse høye bølgene i livene våre. Der har jeg hatt glede av å finne veldig mye ro.

Så det finnes jo nå masse kurs og mange som holder på med varmepuljentasjon, oppmerksomhetstrening. Jeg tenker at det er veldig bra for mange, og noen vil finne det gjennom en fisketur eller...

musikk, eller... Altså det finnes veldig mye, men at vi tuner litt inn mot stillhet da. Ja, altså kanskje prøve å få det inn i hverdagen. Jeg har jo prøvd å feile i mange, mange år for å klare å være mer til stede. Og det vil jeg også øve på resten av mitt liv, men

Jeg har noen ting jeg gjør som gjør det enklere for akkurat meg, og her er det så ulikt hva som gjør at vi klarer å være til stede. For noen er det å lage mat middagen til barna, at man står der og er til stede. For meg er det for eksempel at jeg kan bare merke at «Oi, nå begynner jeg å gå etter telefonen». For å liksom avlede meg, stopper jeg opp og så stiller jeg meg to spørsmål, og det er

Where am I? Ok, jeg er akkurat her, og så spør jeg, what time is it? Ja, det er nu, now. Og det bare sentrerer meg umiddelbart. Ok, jeg er akkurat her, og det er akkurat nå. Det er bare noen få sekunder, det kan virke veldig banalt, men før så kunne jeg gå uke uten å egentlig...

vært til stede her og nå alltid fremover. Fremover, fremover, fremover, eller bakover. Og vi vet jo fra forskningen at dette har enormt mye å si for helsa våres. Det påvirker ikke bare sinnet våres, vi vet at det påvirker telomerene våre, altså de beskyttelsesendene på genene våre. De blir lengre, det gjør at vi

at cellene våre holder seg friskere lenger. Dette påvirker oss i stor grad, og det kan virke så banalt. Jeg snakket med en venninne i helgen som sa at hun bare sa, Annette, hvordan har du kommet deg ut av det der at ting er så vanskelig, og ting er så...

at hennes stopp var opp da. Hun følte at livet hadde stoppet veldig opp, og hun hadde fått to barn som snart skulle flytte ut. Hun hadde en mann, og de hadde pusset opp alt som var å pusse opp i huset. Hun bare følte at det var bare stopp. Hva skal jeg gjøre videre? Og det eneste jeg kunne gi henne, hvert til, var prøv dette først, for når du klarer å se litt innover, så klarer du også å se

hva neste steget, hva som er riktig for deg, hva du har. Jeg har drevet med meditasjon siden jeg var sånn 19, litt til og fra. Jeg

Jeg har veldig glede av akkurat det der at jeg bestemmer meg for eksempel når jeg står og lager mat. For det er ikke alltid så lett å sette av 20 minutter og sitte i meditasjon, men å prøve å få det inn i gjøremålene synes jeg er veldig nyttig. Men da krever det en veldig konsentrasjon, fordi hvis det skal være en meditasjon, og ikke bare være, altså det er veldig forskjell på å stå og lage mat og ha oppmerksomheten på tankene sine,

eller stå og lage mat og ha oppmerksomheten i sansene. Så det er det jeg prøver. Jeg prøver å ha oppmerksomheten i sansene mine, det vil si at jeg lukter den hvitløken i panna der, tomatene, jeg ser det, jeg kjenner det når jeg skjærer gjennom skvorsen. Altså, jeg er helt i hendene mine og i sansene. Og det som var veldig fascinerende i begynnelsen, det var at ...

forskjellen på å stå og lage mat og ha oppmerksomheten på tankene, da kunne jeg avhengig av hva slags tanker som kom, det kunne jo være opprørende tanker, ikke sant? Jeg kunne bli ganske sur og irritert. Bare av å stå der. Bare stå der. For å tenke de tankene. Ja, fordi tankene var av den fargen da. Ja. Men så har jeg oppmerksomheten i sansene.

så oppdaget jeg at når jeg var ferdig med å lage den maten så var jeg så avspent og så glad så tenkte jeg hvor kom den gleden fra hvor var den her hva var det for noe

Det ligger en sånn litt grunnleggende glede helt i bunn, som ofte er dekket til av veldig mye tankestøy og andre ting. Så jeg har veldig glede av akkurat det der med maten. Og så, nå har jeg nærmet meg kirken litt faktisk de senere årene, fordi gjennom kristenmystikken, og vi prater alle om det samme, både Østens visdom og kirken og

Hvis vi jobber med meditasjon og yoga og alle disse tingene, at jeg har gleden av det man kaller sentrerende bønn, som er en oløs bønn hvor man bare sitter i et nærvær uten å ha noe spesielt mantra eller noe å tenke på. Det har vært immari godt for meg.

Og så er jeg veldig glad i å gå tur ute, og da velger jeg, i det jeg setter føttene helst i skogen, å ha all oppmerksomhet i sansene. Altså, jeg lytter, og det er dyp lytting. Jeg lytter, og hvor mange forskjellige fugler, jeg lytter, kan nesten høre bladene, høre raslingen, se, lukte, alle disse sansene.

Og så plutselig snikker det seg inn en tanke, og så tenker jeg, ja, da var det en tanke, men så tilbake til sansingen. Så sansen er en immer fin inngang. Og så er det sånn at det er noe som alltid er til stede. Det er noe som er til stede hvert eneste sekund av ditt liv, og det er kroppen. Så i det blitt du tar kontakt med kroppen, sånn som du gjorde, hvor er jeg akkurat nå? Hvor er kroppen? Der er du til stede.

kroppen er alltid til stede. Det er hodet som ikke er til stede. Hodet er i fortid og fremtid. Kroppen er hele tiden der du er. Jeg pleier å si et eksempel. Jeg var på ferie med familien i Hellas, og det var i en nærmere vanskelig fase. Jeg gikk langs stranden, og det var så vakkert. Kritthvit sand, turkist hav. Det var en drøm, men jeg hadde det

såpass komplisert i mitt eget sinn, så jeg drev å vare opp i hodet mitt og tenkte på hvordan skal dette gå? Skal jeg gå fram? Skal jeg bli? Hva skal jeg gjøre? Hva helt i hodet? Så plutselig var det noe som stoppet meg. Jeg tenkte, altså hele min oppmerksomhet var i hodet, men kroppen, føttene mine gikk i den sanden.

Så i det øyeblikket flyttet oppmerksomheten ned til føttene, som da gikk i sanden, og så gikk ut i vannet, kjente på vannet, beveget seg bortover. Så kroppen min var i helas, men jeg var ikke i helas. Det ble en veldig vekker. Så fort vi kommer ned i kroppen, så er jo den til stede, og du har jo føttene akkurat her i dette øyeblikket. Så det er veldig god hjelp da, synes jeg.

Hvordan har det gått med deg? Altså, du var i en kjempevanskelig situasjon. Det ble bare vanskeligere og vanskeligere.

Og det gikk jo flere år. I den boka så skriver du at det ble vart over tid, og det var så utholdelig at du tålte ikke deg selv lenger. Alt var galt. Ja. Nei, det har gått dårlig å holde til å si nei da. Det har gått veldig bra. Jeg må si at, som jeg sa innledningsvis, at det koster meg litt å gå litt inn i dette her, for det er at jeg kjenner det sitter litt sånn i kroppen min, hvor rystende det opplevdes. Men

Det som skjedde jo var at vi flyttet fra hverandre et halvt år. Jeg var nødt til det. Jeg klarte ikke å tenke lenger. Jeg hørte ikke etter hvert noen egne fornuftige tanker. Og jeg hadde kommet til det skrittet hvor jeg følte at jeg får ikke undersøkt noe. Jeg får ikke bearbeidet noe sorg jeg har når jeg hele tiden ble trigget. Fordi jeg ble jo trigget der hjemme i mange, mange situasjoner.

Og da ble det egentlig slutt. Og selv om jeg tenkte det kanskje var en pause, men jeg var så overlykkelig. Jeg tror det var gått noen uker og tenkte at, guds lov og takk. Jeg har hatt det så jævlig, fordi egentlig så elsker jeg han ikke. Og nå har jeg kommet meg ut av det, og jeg var helt euforisk. Og jeg tenkte, oi, oi, oi, nå skal det bli gøy å danse trunn til leiligheten, husker jeg.

Men så skjønte jeg, jeg var jo fullstendig klar over at jeg hadde kommet inn til noe med denne her sorgen som jeg var nødt til å se på. Så jeg brukte et halvt år på å jobbe ganske bra med meg selv.

Så den forgjenvarte ikke? Jo, den varte ganske lenge. Jeg var veldig fornøyd, absolutt, i flere måter også. Og jeg tenkte hele tiden at det var riktig avgjørelse, og han er jo en fyr som på en måte ikke, ja, hva skal jeg si,

Han nyter livet, så han nøter jo livet, og det plagte meg egentlig ikke. Og det var helt merkelige faser. Så parallelt med at jeg egentlig kjente at dette var bra, så skjønte jeg at nå skal det jobbes. Så jeg valgte å tenke at nå skal jeg bare være brutalt ærlig med meg selv. Nå skal jeg se på alt med ærlighet og vennlighet.

Og så gjorde jeg et skikkelig dypdykk inn i det. Fikk du hjelp i den perioden? Ja da, jeg fikk egentlig hjelp også før jeg flyttet ut. Jeg har vært hos flere, og jeg har lært mye av andre. Men det var ingen som sa til meg at du må begynne å bli vennlig mot deg selv. Det var ingen som sa at denne fordømmelsen kommer du ingen vei med.

Du er nødt til å omfamne deg selv. Du driver med omsorgsvikt, det var det ingen som sa. Så det skjønte jeg egentlig gjennom den prosessen de neste månedene, at jeg egentlig hadde vært veldig slem hos meg selv. Og at jeg hadde gjort hele prosessen veldig langdrygg ved å ikke, både at jeg hadde gjort den langdrygg ved at jeg hadde vært så redd for skammen ved å ha sånne følelser, at jeg ikke hadde tur til å snakke sant.

og at jeg hadde møtt dem med så mye fordømmelse. Men i hvert fall da, så går det en stund, og så ...

Så bokte jeg jo bare plutselig midt på natta. Da hadde jeg fått gjort mye arbeid, og så plutselig så... Det var nesten så... Jeg skriver i boka at det sto skrevet på veggen. Hva var det for noe? Det er ikke det at du ikke elsker han, men det var noe som var så vondt. Og du må se på det, liksom. Så da kvakket jeg til, kan du si. Så møttes vi, og hadde mange prater og sånn. Og...

Vi var jo nødt til å virkelig klive opp på skuldrene til hverandre og prøve å se hvordan den andre hadde det, og kjenne det, og jobbe oss litt gjennom det. Og så har det gått veldig fint etter det. Men det var ikke bare den fasen heller. Men han var også utrolig skuffet og sveket, fordi han var jo hele tiden, så ble han skjøvet bort.

Jeg klarte liksom ikke å ta han helt inn. Klarte ikke å innimellom, så klarte jeg å la han liksom trøste meg og at vi var nære, men det ble liksom veldig utholdig at han begynte å komme over det, eller begynte å fikse alt så bra. Det ble så vanskelig for meg når jeg satt sånn fast. Så han ble liksom litt sånn fiende. Han følte seg veldig frosset ut, følte seg utrolig ensom. Så det var tøff å få han nå.

Men dere er sammen i dag? Ja, ja. Vi er da. Heldigvis. Jeg er utrolig glad for det. Det er vi veldig glad for begge to. Jeg mener fremdeles, der er ikke han helt enig, men jeg mener fremdeles at det var nødvendig for meg å flytte ut. Fordi jeg hadde ikke noe mer krefter igjen. Jeg klarte ikke å tenke klart, så jeg trengte den perioden. Og jeg kunne jo ha mistet han da. Men jeg kan enda ikke se helt at jeg hadde noe annet valg sånn som det var blitt da.

Men ja, vi giftet oss for, nå er det vel fem år siden eller sånn, men vi har jo vært sammen nå i 21 år. Oi! Kurset fra den halve, ja. Så dette barnet er jo nå, ikke sant, 20 år, så det er ganske spesielt. Ja, tenk det. Hvorfor er det så viktig for deg å formidle dette? Det viktigste for meg her var nok at...

Emosjoner og følelser er universelle. Vi har de alle sammen. Og så har vi valgt å kalle noen for negative. Og det er litt synd, for det blir så mye skam da. Så for meg er det viktig at vi skal forstå at de vi kaller negative da,

de er egentlig et symbol, en bivirkning, et symptom på noe som gjør vondt. At vi har nødt til derfor å møte det på en annen måte. Og at vi er så heldige å ha denne kroppen som gjerne vil spille på lag, som så veldig gjerne vil være i balanse og flyt, og

Og så er det faktisk noen små ting vi kan gjøre i hverdagen vår. Vi kan starte dagen med å strekke oss og gjespe. Vi kan legge noen øvelser midt på dagen med litt bevegelse. Vi kan få inn denne dype pusten, snakke sant, takknemlighet. Det er noen ting vi kan gjøre for å hjelpe kroppen. Og det påvirker oss både fysisk og mentalt. Selv tenk sammen.

for alle ting er sammen. Og det jeg synes er så fint er at jeg innså på min reise, og den er jeg jo på fremdeles, at jeg kommer ikke til å få det bedre. Altså, i og med at jeg kommer ikke til å ha mindre vonde følelser på min vei. Kanskje tvertom at jeg faktisk tilater meg å kjenne på det vonde mer. Og derfor kommer det opp

Men det tilhater meg også å være fri og leve et fritt liv. Jeg er ikke redd lenger. Jeg er ikke redd for å ikke oppfylle andre sine krav. Og kanskje det er det som er meningen med livet. Å leve et så fritt liv som mulig. Jeg tror du ender på noe veldig viktig her, at den friheten du snakker om som man får da, når man...

virkelig i dypet skjønner at det å være menneske det er å være motsetninger å ha masse følelser masse emosjoner, negative, positive de kommer og går og det å virkelig ta til seg at sånn er det for oss alle sammen, akkurat nå så er det kanskje 5, kanskje 10 milliarder mennesker som føler på jalousi

Altså det er helt universelt. Og hvis vi blir så redde for de følelsene, for jeg kjenner ikke sant, det er jo dette som vi begge har opplevd, det at vi blir redde for å ha de, redde for at de skal tilhøre oss, eller at de skal komme, at jeg plutselig skal føle på den eller den følelsen igjen, fordi det var så vondt. Da legger vi liksom lidelse på lidelse.

For det er nok med den følelsen kan være vanskelig nok i seg selv, men hvis du oppå til legger på at du ikke vil ha den, så blir det innmari tungt. Tusen takk for at du så opp til å komme i dag, Marianne. Det har vært skikkelig fint å snakke med deg. En litt sånn annerledes Leger om livet-episode det her. Veldig glad for å kunne dele dine tanker. Er det noe du har lyst til å si her på tompen? Nei, jeg synes jeg har sagt mye nå, og jeg er veldig glad for at jeg fikk komme.

Det var veldig hyggelig. Kan jeg bare dele et sitat du har på først? Ja, gjør heller det. Du har et sitat her på første siden av en rumi, som jeg bare synes er så bra. Det er heller den jeg skulle ha hatt på spillet mitt i alle de årene. Og det skriver han, «Forget safety. Live where you fear to live. Destroy your reputation. Be notorious.»

Er det ikke herlig? Når jeg skrev denne boken, følte jeg meg litt sånn, for den er jo ærlig og brutal, og jeg følte at jeg la meg selv litt sånn åpent her. Men jeg minner meg selv på akkurat den der lille strofen der innimellom, fordi det er mye liv i den.

Ja, hvis du kunne gi et råd, eller noen kunnskap, eller en innsikt du har hatt til alle mennesker syke på denne jorda nå, hva ville det vært? Da tror jeg det hadde vært dette med vennlighet. At det er bare ett menneske du skal våkne med hver eneste dag i ditt liv. Hvert puss du tar, hvert skritt du tar, det tar du sammen med deg selv. Så den relasjonen du har til deg selv,

Hvis den har vennlighet og omsorg i seg, så stiller vi veldig stert. Hvor kan mine litterne nå, da? Jeg har en sånn hjemmeside, marianemagelsen.no, og så er det jo podcasten Puss for livet, og på hjemmesiden så står egentlig alle informasjoner og bøker og podcast og alt mulig. Ja.

Fantastisk. Veldig, veldig hyggelig at du kom i dag, Marianne. Og hvis du tenker at denne episoden måtte nytte, den traff deg på et vis, så del den. Det er sånn vi får ut kunnskapen. Og med når du går på dr.annette.dragland, på Instagram og på min nøttside,

nettsida, jeg har fått en ny nettsida, nettedrageren.no, som jeg er veldig, veldig glad for. Det er en som heter Vibeke på Geeker, som har laget den, så en liten ros til henne som har vært så dyktig. Og med det så sier vi tusen takk for i dag. Vi ønsker deg en kjempefin dag, hvor du klarer å romme alle de følelsene du har. Ha det godt! Musikk