Dette har jeg hatt lyst til så sjukt lenge. Hva gjør vi nå? Hi everyone, my name is Lovisa and I got pregnant at 16. Yeah, I know. I lag med kjæresten min Bjørnar, som er ett år eldre enn meg, så har vi Oliver Noel, som ble født 12. august i fjor. Og jeg og pappaen er fortsatt sammen og har flyttet i lag siden den tiden. Selvfølgelig så er jo ikke alle fødseler like, men jeg synes det var helt...
Velkommen til syvtrettig.no
Vi kjenner henne fra TikTok, Snapchat og Instagram, der hun deler livet som ung mor og husopphusing. For snart sine en million følgere. Hjertelig velkommen, Louise Lone. Tusen takk. Altså, du har snart en million følgere. Ja, det er ganske fukt. Du er blant de største i Norge. Mm.
Ja. Hva sier man om det? Ja, det er helt vilt. Det er veldig imponerende. Jeg hadde aldri sett for meg at det skulle skje på en måte. Jeg har fulgt med på deg lenge, og det er veldig spennende. Du får selv den minste ting til å bli veldig interessant. For ting ser veldig lekkert ut, og du er i landlige områder i Norge, og det er vel alt.
Alt er veldig fint. Det er veldig hyggelig å høre at du synes det. Men det er åpenbart noe mer enn bare en hobby. For du har jo bygget opp
en skjærplattform og en arbeidsplass for deg selv. Det har jeg. Veldig imponerende. Bli ung mor så tidlig, og så har det gått så bra. Ja, det er jo ikke alle som så for seg at det skulle gå bra når jeg kom ut med at jeg var gravid som 16-åring.
Man har nesten blitt lært opp til i oppveksten at det å bli gravid er det verste som kan skje som ung. Du får ikke leve et normalt liv. Man får bare høre skrekkehistorier. Ja.
Ja, det er jo mange som sier at med en gang man blir foreldre så er livet over på en måte. Men det er det jo absolutt ikke. Nei, det ser jo ikke sånn ut. Men jeg tenkte vi må jo bli litt kjent med hvem du var før du ble gravid. Du var jo ganske ung, men det er jo litt interessant å høre hvor du var i verden da du fikk vite at livet ditt skulle endres for alltid. Ja.
Da var du 16 år? Jeg var 16 år da jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg gikk første året på videregående. Jeg var et halvt år inn i skoleåret. Jeg føler at historien startet på ungdomsskolen. Jeg kommer fra Osterøy, som er en liten plass. En liten øy utenfor Bergen.
Og jeg følte ikke jeg fant på en måte helt plassen min der da. Jeg følte meg utenfor og hadde et par ubehagelige opplevelser. Med venner og sånn? Ja, altså blant annet ble det laget en gruppe som heter for oss som hater Louise. Og bilder av meg som ble delt rundt på hele skolen og masse, masse driter. Hva slags bilder?
Bildet som ikke skulle vært helt rundt. Som du hadde sendt til noen andre privat? Ja, da stemmer jeg. Og i den gruppa som for å ha til Louise så husker jeg spesielt godt at
Jeg hadde blitt invitert i en børsdag, og det var ikke så ofte det skjedde, så jeg var skikkelig glad for at jeg endelig ble invitert i en børsdag. Så fant jeg ut etterpå at de hadde filmet meg i børsdagbesøket og lagt ut i den gruppen og skrevet masse stygt. Men akkurat der og da var jeg sånn «fuck it, jeg bryr meg ikke».
For jeg tror, altså, til synlig latende så hadde jeg god kjølt i litt og gav faen i alt på en måte. Jeg tok meg ikke nær av noe negativt da. Utifra, det så ut som det var i hvert fall. Ja, men inni deg synes du det var tøft? Ja, og da skulle det vise seg senere at det gikk mer inn på meg enn både jeg og alle andre hadde trodd da.
For kanskje akkurat der og da er det så tøft at man nesten ikke klarer å ta det innover seg, at man må bare la det sånn at dette skjer ikke, og så kanskje utsette den smerten litt? Ja, og så var jeg jo egentlig en jente med god kjøltelit og sleit ikke noe med da. Så det stemte jo frem til jeg innså at jeg gikk inn på meg og alt som skjedde da.
Og så begynte jeg på videregående etter ungdomsskolen å starte på nytt og begynte ut forbi Osterøy, inn i byen. Og da var det ikke noen av de fra gamle skolen? Nei, eller jeg hadde ei veninne med meg da. Men det var da jeg innså at det var litt vanskeligere å skape nye relasjoner enn jeg hadde trodd da, fordi at de opplevelsene satt igjen.
Da gikk det bare et halvt år inn i skoleåret, og så fikk jeg positiv graviditetstest. Jeg møtte Bjørnar på ungdomsskolen også, så det var på en måte redning oppi det hele. Jeg møtte han i 9. klasse når jeg var bare 14 år. Var ikke han på samme skole? Ja. Hva sa han om hvordan de folkene var mot deg? Ja.
Det var ikke stilig. Men jeg husker ikke så mye fra den tiden egentlig. Jeg tror for å være helt ærlig at ingen på en måte så alvor skikkelig i det. Det var jo veldig grov, alvorlig mobbing. Å dele bilder av andre som man ikke har samtykke til, det er jo kriminelt. Ja, det var ikke så mange som tenkte at det var noe big deal da.
Men jeg hadde heldigvis Bjørnar og fikk være med han og hans kompiser. Og så hadde jeg sånn en til to venner her og der. Men da er jo mye av grunnen til at jeg valgte å beholde når jeg ble gravid som 16-åring. Når jeg innså at jeg skulle bli mamma, så kom kanskje tomrommet som jeg hadde følt lenge på til å bli fylt.
Hva følte du inni deg da du så at du ble positiv test? Det første var jo panikk. Jeg var redd for hva som kom til å skje, og hvordan folk kom til å reagere på det, og
Hvordan fremtiden min nå skulle bli For jeg bydde jo hjemme Men jeg bydde hjemme med mamma Som man pleier å gjøre i første klasse på videregående Ja Og Bjørnar bydde jo hjemme Og sine foreldre Så Jeg hadde jo ingenting i livet lagt opp Til at nå skal jeg bli mamma På en måte
Men så gikk det jo bra da. For jeg hadde såpass støttende familie. Både min familie og hans familie var veldig støttende og var der for oss gjennom alt da. Så jeg gikk det jo veldig bra. Det er veldig fint. Det er veldig trist at du tenkte at nå er jeg gravid og nå blir den ensomheten borte. Men det er noe veldig fint over det også. Har du tenkt over hvordan livet ditt hadde vært hvis du ikke hadde blitt gravid og hadde fortsatt på skolen?
Ja, jeg har jo tenkt over det, men det er jo umulig å si. Jeg synes det var litt vanskelig å få se hva jeg hadde endt opp med da. Det er det.
Det er en bok som jeg leste for noen år siden. Jeg tror den heter Anna pluss Didrik er like baby. Har du lest den? Nei. Det handler i hvert fall om en tønneringsjente som møter en fyr i sommerferien. De er sånn 15-16 år, og så blir hun gravid.
kanskje det er at jeg ikke har lest den, for det er sikkert noen like opplevelser, og hvordan jævnaldrene så på henne, og så at hun var på sykehuset, og så var det mange av de andre mødrene som var litt sånn, ja, det var deilig å være så ung mor, for da er det mye mer energi enn oss, og det ble litt sånn...
hva skal man si, sånn sisterhood på fødestuen, som jeg husker var litt fin. Ja, det var noe jeg gikk og sjekket opp i. Men hvordan var det å være på fødestuen? Nei, faen, du fødte jo under covid, så du fikk jo ikke noe sisterhood på fødestuen. Nei, det var en spesiell opplevelse, ja. Jeg fikk ikke med meg bjørner en gang før jeg var i aktiv fødsel inne på sykehuset.
Og du har slitt litt med sosial angst? Ja, det har jeg. Så jeg husker at det var veldig tøft. Ja, greina en del da. For å gjøre det største i livet ditt noensinne. Ja, måtte gå inn der alene. Og rett etter fødselen også, så måtte han reise fire timer etterpå. Fedre har ikke lov å være inne på sykehuset mer enn da, på den tiden. Så jeg husker at det gikk...
Da er jeg gledesor. Han fikk vel lov å være der to timer lengre siden jeg fødte mitt på natten. Men når morgenen kom så satt jeg der 17 år og nyfødt babyånda og det var ingen som fikk besøke meg og han måtte reise seg fra meg. Wow. Ja, jeg husker at det var ganske tøft. Jeg vet ikke hva jeg skal si, det må bare...
Alle de følelsene man kjenner på fra før må bare føles så mye sterkere. Ja, det er jo det fineste jeg har opplevd, men samtidig det tøffeste på en måte. Det var veldig surrealistisk. Man rekker jo kanskje å bli litt redd og forvirret. Ja, man aner jo ikke hvordan man skal ta vare på det barnet, om man gjør det riktig. Det må være rart for da får du en bonding-opplevelse, og han må bare gå. Har du spurt Bjørnar hvordan det var for han, og måtte bare dra hjem?
Jeg tror han syntes det var veldig ubehagelig å reise og ikke vite hvordan det går med oss. Han visste jo at jeg ikke syntes noe om det i det hele tatt, og at jeg syntes det var skikkelig vanskelig. Så da syntes han det var veldig vanskelig selvfølgelig å reise ifra meg når jeg satt der og var livredd.
Men de på sykehuset som jeg var der når jeg fødte, de var veldig hyggelige. Så det var jo til stor hjelp. Men man sitter jo mer alene på rommet enn man får hjelp. Så det var jo veldig masse usikkerheter som dukket opp. Det hørtes veldig skummelt ut. Ja.
Det kan være på et sånt punkt i livet Det føles jo surrealistisk også Det er sånn, det er lockdown, hele verden har stengt ned Jeg har fått et barn og jeg har 17 år Var du redd for fremtiden din da? Ja Det var jeg Men jeg føler kanskje der og da så hadde jeg litt mer kontroll på fremtiden eller jeg så liksom lyst på der da selv om da og
Være tenåring i seg selv, altså uten å være mor, så er jo da å være tenåring utfordrende nok. Så da liksom skulle jeg prøve å finne seg selv, og hvem man er som tenåring samtidig, så man plutselig måtte sette et helt menneske foran seg hele tiden. Da har jeg kjent litt på at det har vært vanskelig å
Ja, sier jo jeg ble mamma sårbarstidlig da. Ja, for du har jo en situasjon hvor du skal finne hvem du er og ta valg for deg selv, og så må du alltid sette navn først. Og det var kanskje da som har vært den største utfordringen med å bli mor sårbarstidlig da. Altså ikke da å sette av han først, for det har jeg alltid gjort. Og da å ta vare på han, det har liksom ikke vært vanskelig for meg.
For det har på en måte vært lyspunkt i livet da. Da å ta vare på han og skape et bond med han og sånne ting. Men da å liksom huske at man er en person utenom da og ta vare på seg selv utenom da å være mamma, det er vel det tøffeste. Ja, det er mange viktige år hvor man skal formes som menneske. Skal ut og gjøre feil og drite deg ut og det er jo ikke like mye rom for det når du er mor. Nei, det er vel ingen som vet helt hvem man på en måte er og hva man vil når man bare er 17. Ja.
Nei, jeg har i hvert fall ombesøkt om meg mange ganger. Ja, det kan man tro kanskje at man vet. Det skjedde ikke så mye med de drømmene. Jeg leste et sted at du da du var gravid så prøvde du å skjule magen litt. Det var nok det som gjorde at jeg tenkte på den boka med en gang for hun gjorde også det. Og det var litt trist fordi det er jo også noe man er litt stolt av, men du føler ikke at du
I det intervjuet sa du at du ikke følte at du kunne det. Ja, da er det jo en ulempe med å være gravid såpass ung at jeg hele tiden gikk og følte på at jeg måtte skamme meg da. At jeg ikke kunne være stolt over det. Og at jeg liksom burde skjule det og ikke vise det. Og at hvis jeg plutselig skulle finne ut at noe ville jeg vise det og sånne ting. Eller jeg gikk ut blant folk og mannen kunne se det på meg, så...
Ja, så var det ubehagelig da. At jeg følte at jeg burde være flau da. Ja, og med din fortid hvor du har opplevd så grov mobbing at noen har laget grupper om deg og skrevet om deg, så er jo det noe man aldri sikkert legger helt vekk. At folk legger merke til det du ... Ja, man blir jo mer selvbevisst på hva man gjør.
Men ja, det var vel kanskje ikke gått sånn veldig inn, altså den sosiale angstdelen, da hadde ikke sånn startet for fullt da, egentlig. Jeg føler at det var liksom mer etter koronapandemien og etter at jeg
Jeg tok jo meg et friår etter jeg ble mamma i et år fra skolen, hvor jeg kun var hjemme med Oliver. Og jeg følte liksom at da friårene skulle ut igjen, og plutselig begynne på å videregå igjen, og oppleve verden da. Det var da det liksom var verst da. Fordi du hadde isolert deg, tror du? Ja, det er vel mye av grunnen. Det er vel sikkert masse som spiller inn på det da, men...
Da sier det mye av grunnen til at jeg har isolert meg og så plutselig skulle jeg ut i den åpne verden igjen. Bjørnar, gikk han fortsatt på videregående da? Nei, han rettet etter ungdomsskolen, så jeg har han ute i lære som tømrer. Så både da vi fant ut at jeg var gravid og etter Oliver var født, så jobbet han som tømrer. Ja.
Og da pusset dere opp til leiligheten? Til foreldrene hans, ja. Så flyttet vi inn der. Men det var ett år etter Oliver var født da. Så hele det året hvor jeg hadde friår, eller permisjonsår, så bodde vi jo hjemme hos min mamma og Stefan og alle søstrene mine. Så vi pusset opp loftstover vår til et stort soverom.
hvor jeg og Bjørn har rådlig vært buddheter. Og det er jo ikke verdens største hus heller, så da var vi egentlig to familier i et. Det er en sånn supermoderne familiesituasjon. Det høres litt hyggelig ut. Ja, absolutt. Det er jo mange fordeler med å ha hele familien rundt seg. Når man er ny bak mamma, så får man ikke mye hjelp.
Men det blir jo på sine utfordringer man blir jo sliten av masse mennesker rundt seg hele tiden. Men da er jeg utrolig takknemlig for at vi kunne bo der. Det var jo en trygghet å ha mamma der når jeg var såpass usikker og
ha hun der som kunne hjelpe meg og resten av familien. Ja, det... På en måte landet litt først, før man plutselig skal flytte. Det var nok å ta inn at man skal bli mamma, og så måtte jeg flytte meg en gang. Men da har du snakket litt om å ta opp fag og sånn, som kanskje ikke er så lett å gjøre når du har lite barn hjemme. Nei, det har jeg ikke. Nei.
Føler du at du trenger det? Ja, eller jeg vet ikke. Jeg føler jo ikke at jeg kan lene hele fremtiden min på sosiale medier på en måte. I hvert fall ikke influensa-karrieren da. At jeg har lyst til å ha en utdanning. Så jeg er i bakgrunnen på en måte. Sånn at jeg kan lene meg på en utdanning da hvis det skulle skje noe eller hvis jeg ikke vil gå denne veien likevel da.
Vet du hva du har lyst til å studere? Ikke akkurat hva, men jeg har lyst nok inn for media. Tenk at du skal søke jobb da. Ja, kan du litt av sosiale medier? Ja, ja, jeg har bygget opp disse kontoene her. Herregud. De går til å stå på rekke og rad og vente på deg. Ja, men det er smart å ta en utdannelse, selv om man vet aldri. Ja, så målet er jo å ta en utdannelse som jeg har i bakgrunnen. Ja.
Man vet aldri hvor TikTok eller noe er om noen år. Nei, det er veldig usikkert. Hva som funker og ikke. Uforutsigbar karriere å ta. Men du er jo åpenbart veldig interessert i det. Ja, og da har jeg vært her siden jeg var liten. Jeg synes det er veldig gøy å holde på med å ta bilder og filme og redigering og sånne ting. Hva var det som gjorde at du begynte med det? Jeg begynte med det to måneder etter at Oliver var født.
Eller jeg har alltid lagt ut bilder på Instagram og sånt Men det var litt mer sånn Lagt kanskje litt mer enn normalt I bildene jeg tok Men det var bare sånn Du lastet den i Lightroom og sånn? Ja Det er bare det OGs gjorde Også begynte jeg å vlogge på Snap Det var det første jeg gjorde Da jeg var to måneder gammel
Det var et stort steg å ta da, når jeg bodde på en sånn liten plass med ganske mange fordommer. Det er sikkert da jeg valgte med sånne små plasser at det blir snakkes med en gang noen skal gå en annen vei og prøve å skille seg ut. Ja, for det er jo... Det skal du jo ikke. Nei. Alle visste sikkert at du skulle få barn. Ja, og så når jeg i tillegg skulle prøve å bli influensa, så ble jo dagen...
Det var jo en del kommentarer som kom der, ja. Jeg tror de fleste får høre det litt. Jeg vet jo om mange impulsere som jeg har kjent før de har blitt kjente, som har fått høre mye. Men du fikk jo et ekstra lag. Det var jo ikke lett for deg. Å komme fra et lite sted og være gravid som 17-åring og...
Nei, det var et steg å ta da jeg skulle begynne med sosiale medier. Veldig modig er det da. Takk. Jeg følte liksom at jeg hadde ingenting å tape. Jeg hadde liksom Oliver og Bjørnar, og så skulle jeg gå hjemme alene og ikke forholde meg til noen andre i et år nå. Så hvis jeg skulle begynne med sosiale medier, så var det liksom noe jeg måtte tørre å satse på der. Og så begynte jeg å vlogge av.
Og da var du 17 år? Ja, da var jeg 17 år. Og så fikk jeg jo kun positiv respons på sosiale medier da. Og da var det jo da jeg innså at det er jo en hel verden utenfor den lille plassen jeg kommer fra. Og det var mange som kjente seg igjen i de følelsene jeg satt med og opplevelsene som jeg har vært igjennom. For helt fra start så var jeg ganske åpen om hvordan det var da. Da å være mamma og alt som har skjedd tidligere og sånne ting.
for jeg følte at det var godt å høre andre som har vært i samme situasjon og at det har gått bra med dem
Ja, det ble min safe place da. Hvor jeg følte at når jeg sleit med å være meg selv i virkeligheten med den sosiale angsten, så kunne jeg være meg selv 100% på sosiale medier. Og bli akseptert? Ja. Det må være veldig deilig for deg. Ja, det var veldig fint. Og det gjorde at jeg fortsatte med sosiale medier, og så etter hvert begynte jeg med TikTok-
Åh, det var det da, blået opp skikkelig da. Ja, det er jo, videoen dine får jo flere millioner visninger. Det er som de fleste influensere kan si, langt etter. Du har voldsomt engasjement. Du har vært så ung, og så har du bygget opp din egen arbeidsplass. Ja, det er ganske sjukt. Det har skjedd ganske kjapt, føler jeg. Det var liksom en sånn putselig hopp tid da, og så...
Var det en god respons på det med en gang, og så bare fortsatte jeg. Er det noen av de fra oppveksten som kanskje var med i denne gruppen som snakket om deg, som har strukket ut til deg etterpå?
Ja, på ett vis. Men bare sagt at de heier på meg. Så det er jo veldig fint. Hvordan føles det å høre det? Det er godt. Og sånn som er sosial angst nå, jeg dropper jo ut av VG2. Jeg vet ikke om du har fått det av meg. Nei...
Eller, nei, vi kan jo snakke om det. Ja, jeg droppet jo ut av skolen på grunn av sosiale angster. Men i dag var jeg åpen om på sosiale medier. Og jeg følte jo at det var de som på en måte pushet meg til å søke hjelp og ta tak i sykehjemmet min. Og hva slags hjelp søkte du da? Da gikk jeg først til lege min, og så videre til psykologen.
Og så ble jeg henvist til DPS, hvor jeg gikk gjennom behandling for sosial angst.
Det hørtes veldig lurt ut. Da hadde du jo stått i ditt og blitt ut av grov mobbing, isolering og covid og fått et barn. Og så skal du tilbake til hverdagen igjen. Det er jo ingen som kan forberede deg på noe sånt. Nei, det var ganske tøft. Men jeg tror ikke jeg helt ville innsjå hvor tøft Gud var.
Jeg ville ikke innsjå hvor tøft det var egentlig der og da. Jeg følte at jeg hele tiden gikk og sa til meg selv at jeg måtte ta meg sammen, og at det var ikke så ille som da jeg skulle ha dette på en måte. At det var ikke noe big deal.
Hvis jeg bare venter en uke til og tar meg sammen litt til, så ordner det seg. Det gjør man ofte når man er ung også. Du har ikke lyst til å være et problem for andre. Det går fint, jeg kan justere meg. Jeg vil bare passe inn. Jeg tenker at det kunne vært mye verre, så hvorfor skal jeg ha det så galt? Bagatellisere...
man har da kanskje så det tok ganske lang tid før jeg tok det skrittet med å faktisk spørre etter hjelp da
Det måtte et par meldinger til, og mamma maste ganske lenge på meg før jeg gjorde det. Men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det den dag i dag. Og jeg innså jo i ettertid, eller med en gang jeg begynte med behandlingen, så innså jeg jo hvor galt det faktisk var. Ja. Og da hadde jeg liksom gått og sagt til meg selv at nei, jeg må bare ta meg sammen, ta meg sammen, ta meg sammen. Og så...
gikk det ikke lenger til slutt da. Gikk på en smel. Så da møtte jeg ikke opp på skolen da. Så det var vel egentlig sånn det hadde skjedd at jeg bare plutselig ikke møtte opp og ignorerte alle meldingene fra alle. Ja, det ble jo et problem å gå på butikken til slutt da.
Men da når jeg droppet ut, eller ikke møtte opp lenger, så følte jeg at jeg hadde totalt feilet i livet. Og at jeg på en måte bekreftet det negativt folk sa. Når man blir mor så tidlig, så går det ikke bra. Så jeg følte at nå beviste jeg det.
Føler du at det er sant nå? Absolutt ikke. Da gikk det litt tid, og så søkte jeg hjelp og delte dette på sosiale medier. Det gikk etter hvert. Det tok tid før jeg innså det. Jeg innså etter hvert at det går helt fint å gå en annen vei enn
alle andre i livet, og hva som er forventet. Det gjør ingenting om man skiller seg ut litt, og om man trenger hjelp og sånne ting, at det kan gå fint likevel. Jeg synes du skal være veldig stolt av deg selv da. Tusen takk. Det er veldig imponerende hva du har fått til. Takk for det. Jeg tenkte på at det har vært en sånn debatt i media i det siste, om at Harald Eik gikk jo
sa i podcasten sin at det er ikke slitsomt å ha barn og så har liksom alle med barn kastet seg på og blitt veldig forbannet over dette da og så tenkte jeg det er jo litt morsomt å kanskje høre hva du tenker om det om det er slitsomt å ha barn ja det begynte jo med at fødselssalen går ned og så sa han nei, flere må få barn det er ikke slitsomt, jeg lover det er ikke slitsomt og så var mange sånn, hæ?
Jo, det er jo slitsomt. Jeg vil jo si at det er mer positivt enn negativt. Da er det jo. Fordi at man føler jo at da barnet blir, og motivasjonen man har i livet, og selv om man har en rev av dag, så må man liksom opp og...
Opp på beina likevel da. Da er det jo både positivt og negativt. Ja, det kan jo være en veldig positiv ting, fordi man kjem seg opp og man får... Har du en dårlig dag og fortsetter å ligge i sengen, så blir den ikke bedre. Nei. Men det blir det hvis du får på deg støvlene og går ut likevel. Men så er det jo da...
Men ja, det har jeg nevnt tidligere. Da må hele tiden sette et annet menneske foran seg selv. Det er jo ganske slitsomt. Ja, og på den måten har jo livet ditt vært veldig annerledes enn alle andre på din alder. Eller de fleste andre, det er jo flere som er i samme situasjon. Men du har alltid måttet sette noen foran. Er det noen ting du har drømt om å gjøre som du ikke har kunnet gjøre? Nei, jeg føler egentlig ikke jeg har...
Der og da i hvert fall gått glipp av noe. Når jeg var midt oppi, så følte jeg at det var dette som var det riktige for meg. Og da har jeg sikkert mye med den erfaringen jeg hadde med ungdomslivet. Jeg hadde ikke lyst på det livet som alle andre hadde. Det var dritt. Så jeg tenkte at dette var fint, og dette er det jeg vil. Så det er kanskje ikke før nå, når jeg er blitt 21, at jeg tenker at
eller panikken på en måte slått meg litt mer om at jeg aldri kommer til å få den tiden tilbake og at jeg kanskje har gått glipp av tenår enda Har du vært på mange fester? Ikke mange i forhold til det altså, vanlig jeg begynte jo ikke altså, ja
Jeg hadde ikke smakt alkohol før jeg var 19, tror jeg, og det er jo ikke vanlig nå til dags. Men nei, jeg har ikke vært mye ute. Men nå som sønnen din begynner å bli litt eldre også, så blir jo kanskje livet ditt friere. Absolutt. Nå som han...
Ja, for det er jo liksom, bittelite barn er jo veldig avhengig av moren sin, men nå etter hvert så kan du jo... Ja, de to første årene så var han jo veldig knyttet til meg, og jeg amma jo også, så det var liksom, det var meg og han. Han hadde liksom ikke hjertet til å forlate han med noen andre heller. Nei, nei, nei.
Men ja, nå blir han jo fire i år faktisk. Og nå føler jeg jo at han setter jo like stor pris på å være med besteforeldrene sine og tante og alt som han gjør med meg nesten. Og det er jo veldig deilig at han liksom har lyst til å være med andre og ja.
føler liksom ikke på dårlig samvittighet når han er med mamma for eksempel. Så det er veldig godt. Det skjønner jeg. Han har godt forhold til besteforeldrene sine? Ja, veldig nært forhold. Så det er godt. Har du også det? Ja. Til dine besteforeldre? Ja. Det er så bra. Vi har nemlig en hilsen til deg. Åja! Ok. Hei Louise. Besten her.
Vi har jo gått på litt fjellturer i sammen. Der er det blant to ganger til Gallupiggen fra Spita stulen, som er den tøffeste rytten. Jeg bare lurer på, hva tid inviterer du meg på fjelltur igjen? Det må være kjapt nå, før jeg får gammelt til at jeg klarer å komme opp. Wow, så gøy!
Jeg har vært på telefon med bestefaren din i dag tidligere. Du har da, ja. Gøy. Han var kjempehyggelig da. Ja, han var veldig hyggelig. Jeg spurte hva han ville komme med en hilsen, han bare...
Det har vært min og bestens greier gjennom årene vi har vært på en del fjellturer sammen. Det er veldig kjekt. Det kan være at han er oldefar. Sprek oldefar. Det er noe av det positive med å bli ung mor. Det er både unge besteforeldre og unge oldeforeldre. Og typeoldeforeldre faktisk. Tre stykker.
Nei Men er det mange unge foreldre I din slekt da, kanskje? Ja Ikke så unge som meg, men unge Oi Det er så spennende Det er jo noe fint Når du er 30, så er han 12 Nei, 13 Det er helt sykt
Det har gått opp for meg noe nylig at shit, nå er jeg liksom 21 og snart er jeg en fireåring. Det er så sjukt. Og søstre mi, hun fyller 16 i år, lille søstre mi. Når hun fyller den alderen som jeg var når jeg ble gravid, det er liksom da det gikk opp for meg at shit hvor ung jeg faktisk var. Jeg var jo bare et lite barn liksom.
Er det ikke rart å se på søsteren din og bare... Jeg blir redd. Jeg skjønner at folk tenkte det som de gjorde. Jeg visste jo at jeg var ung, men jeg følte at kanskje det ikke var så galt som det egentlig var.
Det er ikke så ille, jeg er 16. Jeg føler ikke at det gikk opp for meg. Jeg kan stemme på ungdomsskolen. Det er jo ganske vondt. Ja, det er veldig vondt.
Det er jeg jo veldig tydelig på. Så jeg romantiserer jo da å være mor på sosiale medierne mine. Så føler jeg at det er viktig for meg å få fram at jeg anbefaler på ingen måte å bli mor så tydelig for damen. Blir ikke det klare med plakka? Nei. Det er ikke målet mitt.
Nei, fordi vi skjønner jo at du ikke prøvde å bli gravid fordi du var ensom i oppveksten. Det skjønner man jo ikke godt. At det ikke er sånn. Det er jo ikke løsningen på... Nei, det er ikke en lett utvei. Nei. Det er det ikke. Men...
Man må jo gjøre det beste ut av det man har. Absolutt. Det har du jo virkelig fått til. Ja. Du har delt litt i dine egne sosiale medier, det måtte ha vært litt vanskelig mellom deg og Bjørnar. Vil du snakke litt om det? Ja. Ja, vi møtte jo som sagt når vi var 14 år, og det er nå syv år siden. Så det er jo ikke alle som har vært i et syvårt langt forhold når man er 21. Ja.
Så ja, vi har jo hatt... Ja, så kjøpte vi jo hus i fjor, rett etter sommeren. Og jeg føler at vi ble kanskje kastet ut i voksenlivet ganske tidlig da. Og så har vi bare måttet ha funnet oss i det på en måte, og gjort det beste ut av det. Og så har vi jo sett liksom...
Eller, jeg da, nå skal jeg snakke for meg. Og så har jeg sett positivt på det hele tiden, og vært sånn at det er dette jeg vil, og nå vet jeg hva jeg vil, og hva fremtiden min skal bringe, på en måte. Jeg har vært sikker på det. Før nå, det siste halvåret, kanskje etter vi kjøpte hus, litt etter da, at det gikk opp for meg at herregud, når jeg er 21 år og har opplevd
da som jeg opplever, på en måte. Samtidig ikke på ingen måte, men jeg følte litt på at det kanskje hadde gått litt fortere enn jeg var klar for, da. Bare senke farten litt? Ja, men bare kjøre på med alt mulig, liksom, og så fikk jeg liksom knekken og innså liksom at ja, jeg må kanskje stoppe opp litt og tenke over hva det er som blir det rette for meg, da.
Det er vanskelig å vite også. Ja, det er veldig vanskelig å vite. Og så føler jeg at nå er vi alle sammen oppe i en situasjon hvor vi ikke vet noen ting. Da prøver vi å finne ut hva vi skal og hva vi vil. Prøver å finne ut hvem vi er da.
Det er jo spesielt, for du har jo vært i en situasjon før hvor du ikke har visst hva du skal gjøre. Da var du 16 år og gravid. Og nå er du 21 år med et barn og et hus. Det er jo veldig voksent. Du har nesten levd to liv allerede. Ja, det er ikke et problem som de fleste 21-åringer har, vil jeg tro. Nei. Ja.
Har du noen å snakke med om dette? For venninne dine har jo sikkert litt andre situasjoner i sitt liv. Ja, det har de. Jeg har en veldig nær venninne som jeg har hatt i et par år nå. Hun er ikke unge selv, men hun er veldig forståelsesfull og er med meg oppi alt. Så det er veldig deilig. Og så har jeg jo som sagt nært forhold til både foreldrene mine og besteforeldrene og alt sånt.
Så det gir veldig god støtt å ha. Det er veldig godt å høre. Det er jo mange som går gjennom en sånn fase som du gjør, men ofte så har man jo folk på egen alder som går gjennom noe lignende, og så skal du i tillegg tenke på et barn, og
som lurer på hva som skjer. Det er jo ikke noe tvil om at folk lurer på hva som skjer akkurat nå. Nei, det ramler inn en god del spørsmål i løpet av dagene som går. Som er fullforståelig, for jeg deler jo livet mitt ganske åpent og har gjort det ganske mange år nå.
Hvorfor valgte du å være åpen om akkurat dette? Det handler vel ganske mye om da som du nettopp sa at man ikke helt har folk rundt seg som kan relatere. Så når jeg på en måte delte da så var det jo mange som delte sin historie og kom med råd og tips og sa at de satt pris på at jeg delte fordi at de står i akkurat samme situasjon og sånne ting.
Så jeg føler jo mer en gang at jeg ikke er alene om det. Jeg kan se på meg at det føles veldig ensomt. For det er veldig store, tunge spørsmål og følelser som man skal gå og bære, og noen ganger er det litt vanskelig å gjøre det alene. Og jeg er ikke i tvil om at du har gode venner rundt deg, men noen ganger kan jeg forstå veldig godt at det føles deilig å snakke med noen
som kanskje går gjennom det samme? Ja, det er veldig godt å bare dele åpent. Og så har du ikke vært veldig detaljert i hva dere går gjennom? Nei, det har jeg ikke. Jeg følte at jeg gikk litt fort og ble usikker. Og så er det mange som lurer på hva du skal gjøre fremover. Det er kanskje vanskelig å svare på, for man vet ikke selv. Ja, jeg har egentlig ikke svar på det.
Så det er vel Ja, det er jo derfor jeg ikke har delt så mye I detalj om det heller Fordi at alt er så usikkert Og at jeg vet ikke selv en gang Så ja Jeg har bare liksom Trengt litt tid på å bare liksom Finne svar da Og det har jeg ikke enda Og så hører man på noe så er det sånn Å det her er bare veldig vagt Og det er jo også fordi du må ta hensyn til sønnen din Ja Og ting må komme ut i ditt tempo Mhm
da har jeg sagt på snappen min at det skjer veldig mange spørsmål daglig så jeg sa for en stund siden at jeg kommer til å dele alt både med hus og situasjon og alt men til sin tid på en måte at det skjer men at jeg trenger litt tid hvordan har du det da?
Ikke bra, egentlig. Jeg har det veldig tøft for tiden. Men samtidig så føler jeg at jeg er på vei mot, på riktig vei, kanskje. Jeg vet ikke. Men jeg føler jo at jeg er klar for å gå inn i et nytt kapittel nå. Og fokusere på å finne ut litt mer om meg som person.
Det er veldig tøft at jeg har kommet ut og snakket om det da. Jo, takk for det. Hvordan føles det når man ikke egentlig føler at man har det så bra? Jeg har vært veldig stresset. Veldig stresset for det, ja. Hvert du sier på hvordan jeg liksom skal formulere ting, og hvordan jeg i det hele tatt skal snakke om det da.
Men så har jeg jo erfart tidligere at da å snakke om det er ofte å hjelpe mest. Så da var det jo bare å hoppe ut i det og gjøre det. Og jeg vet jo at når jeg går herfra så kommer det sikkert å føle meg lett. Ja, for du har litt lyst også? Ja, det er godt å bare snakke om det. Har du fått mange historier? Ja, jeg får en del historier når jeg deler opp en tom psykisk helse, det gjør jeg ikke.
Hva er den innsikt du får i hvordan andre har det? Ja, det blir jo ofte sånn at hvis man åpner seg opp selv, så åpner andre seg opp tilbake. Det er jo veldig fint. Det ser jo ikke alle som følger med, liksom bare kanskje følger med på kanalene. Nei. De får jo ikke med seg alt det du får. Nei, det er helt sant. Som også er med på å motivere at du vil dele. Ja, det er jo det som gjør at jeg fortsetter med å dele, at...
Fikk den responsen jeg gjorde, og da føler jeg at man kan gi noe tilbake med å være åpen, og samtidig få noe tilbake selv. Det er jo veldig fint.
Ja, det blir et samfunn. Ja, det blir det. Man gir og så får man tilbake. Er det mange unge mødre som tar kontakt med deg? Det er en del, ja. Så hyggelig! Nå begynner jo et nytt kapittel i livet ditt. Om å finne Louise 2.0. Litt hvem du er utenfor familien. Det blir jo egentlig da vi fokuserer på.
Veldig spennende. Det gleder jeg meg veldig til å følge. Spennende og skummelt. Skal vi gå videre til spørsmålsrunden? Bruker du Pinterest? I så fall, hvordan? Ja, det er kanskje en av mine mest brukte apper faktisk. Jeg har ikke så lyst til å se dine tavler. De kan jeg se for meg er litt beige.
At det er veldig lekkert og litt sånn natur? Ja, det er sikkert mye sånn, ja, estetikk. Ja. Skandinavisk estetikk. Ja, jeg bruker Pinterest daglig faktisk. Både til inspo, når det kommer til antrek, både til meg og barn, og...
Nå for å si er det kanskje mest quotes, så er det motivational quotes. Jeg har tatt å lese på YouTube-post da jeg var sånn, jeg følte det. Jeg har begynt å dele noen av dem på TikTok, og det har jeg fått helt sykt god respons. Det er da jeg på Finches nå for å si, hører på musikk og så blar jeg gjennom sånne quotes. Det er faktisk veldig til hjelp. Man får faktisk motivasjon av det da.
Det er bra. Det trenger man. Min minnetavle ser ut som hvis meg og Little Pony hadde en babyshower. Det er så mye farger. Det er ingenting som henger sammen. Det er bare galskap. Sant i system. Ok, nå går vi videre til neste spørsmål. Hvor ser du for deg selv om fem år? Oi, wow.
Har ikke peiling. Jeg håper jo at jeg fortsatt holder på med sosiale medier og har nådd noen mål der. To be continued. Hvordan går det med huset? Ja, det er jo også usikkert på grunn av situasjonen sånn som den er nå. Merket du forskjellige rykter om venner som trakk seg tilbake? Jeg tror dette handler om da du var gravid. Ja.
Merket du forskjellige rykter om at venner trakk seg tilbake? Både ja og nei. Når det kom til at venner trakk seg tilbake, jeg følte at med en gang jeg fortalte at jeg var gravid, så var vi alle veldig på. Da skulle jeg støtte og være der og fikk baby shower med mange flere enn jeg trodde jeg kunne.
jeg hadde i vennekretsen min, på en måte. Jeg husker jeg ble overrasket. Så det var veldig hyggelig at det var så mange som stilte opp og var der for meg da. Men så føler jeg at etter at jeg ble mamma, så var det en god blanding mellom at noen på en måte bare sakte, men sikkert forsvant ut av livet mitt, fordi vi var på såpass forskjellige stadier i livet, mens andre valgte jeg selv å bare ta avstand fra, fordi at jeg merket at
Ja, det var ikke noe som var overfor seg. Ja, mest fordi at vi var forskjellige da. Og så sier jeg sleit såpass mye psykisk også, så endte jeg opp med å isolere meg en del, og det gjorde jo at mange tok avstand, fordi at de kanskje ble usikre på meg da. Ja, altså hvis de har prøvd å sende melding, og du ikke svarte som du sa, så jeg tror kanskje at...
De fleste som på en måte var der når jeg var gravid, men som har forsunnet etterpå, de har på en måte forsunnet fordi at jeg er sleit psykisk, og folk var usikre på meg, og så var jeg usikker tilbake. Jeg visste jo ikke hva jeg trengte i et vennskap lenger nå, når jeg var blitt mor. Det kan se på en måte å forandre seg litt da. Ja, og rykte. Det var vel... Ja, det var en del rykte.
Har du hørt noen som ikke var sanne? Ja. Om deg selv? Hva var de? Det var vel mest om forholdet til meg og Bjørnar. Det var en del som begynte liksom å komme med rykte om at han har vært utro og sånne ting. Noe som er langt ifra sant. Ja. Og kom ut ifra det er blå. Hva hører det? Folk som prøver liksom å ødelegge deg.
Å høre det mens jeg er gravid. Det var rett etterpå. Ikke så hyggelig å høre det. Når du er i en så presset situasjon. Kan du begynne med YouTube? Du har jo litt YouTube-videoer ute. Ja, det har jeg. Jeg var jo aktiv på YouTube før. Du har 70 000 følgere. Eller abonnenter. Jeg har slettet nesten alle videoene nå da.
Men... Hvorfor? Jeg vet ikke, jeg ble kleina ut litt når jeg gikk gjennom det. Så da var orka du ikke mer? Så du må fjerne det? Ja. Men ja, jeg synes jo det var veldig kjekt å holde på med, men de siste årene har jeg jo lagd vlogs til TikTok, og i tillegg vlogger på Snap, og lagt innhold til Instagram, så da har jeg kjent at det ble litt mye jeg skulle lage til YouTube også.
Men det skjer nok litt YouTube-videoer etter hvert. Føler du at du ble utestengt fordi du ble mamma av vennene dine? Det er jo litt det du har snakket om. Ja, jeg kunne jo ofte føle at folk låt være å invitere, fordi de bare tenkte at man ikke kan uansett. Men ja. Hvordan reagerte foreldrene dine og Bjørnard sine foreldre da du ble gravid som 16-åring? Ja.
De reagerte bra. Mamma hadde jo en mistanke om at jeg var gravid før jeg hadde fortalt noe selv. Fordi at jeg var så mye kvalm og dårlig lenge. Så hun spørte meg jo rett ut en dag når jeg satt hjemme, er du gravid? Og da hadde jeg funnet det ut for to dager før hun spørte meg, så hadde jeg funnet det ut.
Så hun hadde instinktene sine ute? Tidligvis, det er ganske sjukt. Og da fikk jeg jo panikk. Jeg så liksom ikke den komme. Så i panikk da, så svarte jeg nei. Eller jeg tror ikke da. Da visste jo jeg at jeg var gravid da. Og så sa mamma at det kunne være en sjanse for da, liksom, siden jeg har vært så mye dårlig og sånt. Så...
Hun ville kjøpe en test til meg da. Gravitetstest. Og du bare, mmh. Så det er lort som du ikke visste da? Ja. Nei, jeg gjorde det. Så jeg spilte jo med da. Oi! Og så helt frem til da ble jeg sagt da, så husker jeg, da står jeg veldig stille. Jeg tror jeg var liksom så i sjokk og panikk at jeg
ikke husker det, jeg har liksom bare stengt det utenfor hjernen min men på et vis så satt jeg med i bil da, og så hadde hun kjøpt test og jeg hadde ikke tatt testen enda og så plutselig så spørte hun meg av en eller annen grunn jeg husker jo ikke hvordan eller hva men hun spørte meg i hvert fall om jeg allerede visste da for jeg hadde sikkert sagt et eller annet da eller gitt uttrykk for noe og da bare brøt jeg ut i det og grein begynte å hulgrein av
Og så sa jeg at ja, jeg er gravid. Men hun tok det kjempebra da. Da trøstet hun meg og sa at først så tror jeg hun spørde meg om jeg hadde bestemt meg for noe. Om jeg visste hva jeg ville da. Og da sa jeg at jeg var usikker. Men da visste jeg egentlig at jeg kom til å beholde det da. Ja.
Og så sa hun at uansett så kommer hun til å være der for meg og hjelpe meg gjennom uansett hva jeg velger å gjøre. Og så sa hun at hvis jeg skulle nå bli mamma, så er ikke det verdens undergang på en måte. Det er mange større bekymringer hun har som mamma enn da hun skulle få et nytt familiemedlem.
og da jeg tror det er da som sitter mest igjen nå da at da hun sa at da hun får et nytt familiemedlem er det verste som kunne skjedd da husker jeg at jeg satt veldig stor pris på henne
Ja, han er så sykt søt. Det er en fin mamma du har også. Ja, og vi har alltid hatt et veldig nært forhold helt siden jeg var liten. Og har det fortsatt. Så da hjelper jeg veldig på å ikke trygge her og skulle fortelle det. Jeg visste liksom, for da jeg var skikkelig stresset og redd når jeg skulle fortelle det, så visste jeg helt innerst inne at hun kom til å være der for meg uansett. Så det er jo veldig fint.
Ja, og pappa da, han jobber jo i Nordsjøen, og gjorde det på den tiden også, så han var mye vekke, mer vekke enn heimer nesten, og så tørte jeg ikke å ringe han, så da bare sendte jeg han en melding, for jeg visste at jeg måtte si det før han kom hjem, for det var ganske lenge til han kom hjem.
Ja, så da sendte jeg han en melding. Hvor jeg skrev, hei, du skal vel bli bestefar. Ingenting mer, bare da. Hilsen, Louise, 16 år. Og da sendte han vel en gift tilbake. En sånn der...
-Helt sånn. -Ja, "hail Mary". Han skrev at Bjørnar ble kastrert nå. Jeg bare svarte: "Jep, det går OK." En liten trussel fra Nordsjøet. Han ringte meg dagen etterpå og spørte hvordan jeg gikk.
begynne å være der for meg han også det må være noe veldig rart med det far-datter forholdet du er 16 år og gravid det er sikkert litt vanskelig for en far å takle det ja, det er det nok er det noen som lurer på hvordan har du den dagen? ja, det har jeg egentlig svart på at det går ikke så bra men det skal gå bra det går bra til slutt hvor finner du den tryggheten fra? om at det kommer til å gå bra?
kanskje både de rundt meg som forteller at de må heie på meg, men også at jeg har følt at jeg har vært på bunn før, og så kom jeg opp. Så jeg vet at jeg kan gjøre det igjen. Og følgerne mine da, som deler sine erfaringer med at de også har vært i samme situasjon, men at det har gikk bra til slutt. Ja, det...
Høres veldig fint ut. Det har gått svart. Du har jo virkelig kjent på en fortvilende situasjon for. Ja, det har jeg.
Som hun sikkert ikke kan samling seg. Du er veldig tøff, Louise. Tusen takk. Veldig tøff. Jeg er også helt sikker på at dette kommer til å gå bra. Takk. Jeg tror det er fint at du deler om det til andre, så du kan høre om andre som har vært i samme situasjon, og hvordan de
løse det og det er jo en del spørsmål om huset her og det skjønner jeg er vanskelig å svare på når man ikke vet folk har veldig investert i opppussingen jeg tror kanskje folk vil ha tips eller vil se hvordan det blir ja det var jo, jeg har jo lagd et eget snapshow av kun opppussing og det var jo helt sinnssykt stort engasjement på når jeg delte der da
Så jeg har jo delt alt fra med Reivhuset til vi har begynt å bygge det opp igjen. Så folk har jo blitt veldig investert i det. Ja. Og så har jeg bare plutselig stoppet å poste om det nå da. Så jeg skjønner at det er masse spørsmål der. Ja, ikke sant? Vet du hva du har lyst til å gjøre? Eller er det? Ja, jeg hadde jo masse planer. Men det er ikke noe planer nå. Nei. Det er det ikke.
Jeg skjønner at det er vanskelig å vite. Du vet ikke om du vil gjøre det alene. Da blir det nok ikke. Nei, det skjønner jeg også. Når han er tømrer, så er det kanskje lettere. Ja, og så er det med hans familie, det er oppi rett og slett med gårstune til familien hans. Ja.
Ja. Hvis det blir noen av oss som fortsetter på det, så blir det han. Er det noe du kunne ønske at du visste da du var gravid? Mitt største tips, det er jo litt sånn deep da, men jeg føler kanskje at da er det å huske å ta vare på seg selv etter å bli mamma. At ja, det er viktig å ta vare på barnet sitt og alt det der, men at det er like viktig å ta vare på seg selv da. For hvis man ikke har det bra selv, så klarer man ikke å gjøre det bra for andre heller.
Ja, det var veldig fint råd. Det er veldig imponerende alt du har fått til å vise. Jeg er ikke i tvil om at du kommer til å finne ut av ting. Og så er det veldig beundringsverdig at du forteller om ting når man står i det også. Sånn er jo livet. Man skal finne ut av ting. Ja. Du må også lykke til. Tusen takk. Vi heier på deg. Det setter jeg veldig stor pris på.
Tusen takk for at du ville komme. Takk for meg. Takk. Ha det. Tusen takk for at du hører på 730-podden.
Hvis du har lyst til å være veldig kul, så er det bare å legge inn fem stjerner, og da blir jeg veldig glad, for det er jeg som lager alt til denne podden, og jeg trenger masse gode stjerneanbefalinger for å kunne be sjefen min om litt høyere lønn. Så det hadde vært veldig fint. Jeg slipper nye episoder hver eneste tirsdag, og hvis du ikke har hørt alle enda, så er det bare å spole tilbake i biblioteket, og trykker du på følg, så kommer alle de nye episodene rett inn i spilleren sekundet de blir sluppet.
Send meg gjerne en DM hvis det er noen du har veldig lyst til å ha som gjest, og husk at vi alltid poster spørsmålsrunder på Instagram Story, så da kan du få med spørsmålet ditt i neste episode hvis du vil det. Ha det bra!