Hei kjære litter, og tusen takk for at du hører på Henrik Beckheim podcast. Denne podden er folkefinansiert, og om du har lyst til å støtte arbeidet med denne podden videre, så kan du vipse et valgfritt beløp til vipsnummer 823278. Jeg setter stor pris på enhver støtte du har lyst til å gi. Tusen takk.
Annette, velkommen. Så hyggelig å få være, tusen takk. Koselig. Det er så mye spennende jeg har lyst til å snakke med deg om. Helse, det skjer så mye på den fronten, alt det der. Jeg tenkte på et ord før du kom hit i dag. Stress. Er det bra eller dårlig? Jeg hørte om du har positiv stress, og så har du negativ stress. Er ikke det en greie? Er ikke noe stress for oss bra også? Jo, jo, jo. Vi skal jo ha stress i livet vårt, jeg sier.
Det er litt sånn som Torkel Færus i Min gode venn, at de sykeste pasientene han har, er de som absolutt ikke har noe stress på en måte. Som sitter hjemme og har alt for lite å gjøre. Så vi trenger å ha noe som gjør oss engasjert, som gjør at vi har lyst til å komme ut i dagen og ha litt for dårlig tid av og til. Jeg tror det gir oss livskvalitet, god livskvalitet. Så stress er viktig, men
Og så er det litt sånn der med hva som er godt stress og hva som er dårlig stress, men det er jo forsket på at hvis du
at stresset er dårlig for deg, så blir det mye dårligere. Det kan man se. Fysiologien din, at du reagerer dårligere på stresset. Hvorfor er det sånn, tror du? Det vet jeg ikke, men det som jeg synes er så artig, er at de tok jo og testet kjempe mye. Det var en stor studie. Jeg husker ikke hvor den var fra, for det er lenge siden jeg har lest den. Men der så de på folk som hadde like mye stress, hvor den ene gruppa
trodde at jeg var dårlig for dem, og den andre gruppa syntes at jeg bare var bra, eller hadde en helt nøytral holdning til stresset sitt. Og de som trodde det var dårlig, skårte markant dårligere på veldig masse sånne helseundersøkelser. Så jeg tenker at hvis man har veldig mye stress, for det vil vi jo ha i perioder, mange av oss, så i hvert fall ikke gå rundt og være redd for det, for det gjør det bare enda verre. Og
Å ja, for da kanskje hvis jeg skal være litt hobbylege da, da tenker jeg at hvis du er redd for et hellegg, så blir du ekstra bekymret, og da får du sikkert masse forskjellige kortisol, adrenalin, og det gjør deg bare enda mer stresset, og det gjør i seg selv at
graden av inflammasjon i kroppen din øker, og det gjør at jeg bare går så langt jeg kan, jeg bare teoretiserer, og da vil det gjøre at immunforsvaret ditt får så mye annet å jobbe med, fordi den er opptatt med lavgradig inflammasjon, at den ikke tar seg av det den egentlig burde drevet med. Da blir du bare sykere og sykere. Kan det være noe i den tanken? Ja, absolutt. Kortisol er så mye å si, og alle disse stresshormonene.
Men det som var så finulig med de her to var at begge to hadde for høy kortisol. Det kan jo hende at den ene gruppen hadde mer kortisol enn som trodde det var negativt. Det husker jeg ikke. Men jeg tror absolutt du er inne på noe. Vi vet jo det at å gå rundt med lavgradig inflammasjon er årsaken til utrolig mange av disse livsstilssykdomene vi ser i dag. Hva stress tar livet av det?
Ja, det kan det. Det gjør det, for jeg har hørt at folk har sagt på engelsk at stress is a killer, og stress kills you på en måte, og så har jeg tenkt at det er bare sånn tull folk sier for å ikke stresse så mye, men jeg skjønte det, det er egentlig bokstavlig talt, det er på en måte noe av det du må prøve å unngå til enhver tid, vil du si det sånn?
Nei. Det er den negative stressen. Ja, kanskje det negative, men samtidig sånn, jeg har jo veldig mye stress i mitt liv, jeg gjør veldig mye, jeg har masse å gjøre, men jeg elsker det. Så da tror jeg at det faktisk ikke er dårlig for meg. Og så er jeg jo opptatt av at hvis jeg har hatt tre dager med kjempe masse av det vi kaller stress, da er det veldig, veldig mye å gjøre.
Så jeg er jo også opptatt av at jeg finner en viss balanse, at da tar jeg meg ganske mye fri i dag fire, la oss si. At jeg ikke går hele tiden på akkord med hva jeg egentlig har kapasitet til. Ja, riktig. Så da må man på en måte sjekke innom seg selv litt. Og sånn som jeg, jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle sjekke innom når jeg var 25, men det har jeg jo lært meg nå i en alder av 37. Riktig. Ja, jeg lærte meg det før, kanskje. 8 år siden. Ja.
Ja, og hvordan sjekker du innom? Jeg bare lukker øynene, så kjenner jeg hvordan jeg har det inni meg. Og det er en sånn utrolig kraft i det. Anbefales varmt. Eller hvis du bare står i kassa på Kiwi, og skal betale, og du må vente på din tur. Bare sjekk innom sånn, hvordan kjennes føtterne mot bakken?
Bare det å være til stede har vist seg å ha en enorm effekt på ikke bare hvordan du har det, men også på helsevåret. Så sånne små mikropause gjennom dagen, det gjør deg mer robust. Det gjør at du takler det stresset mye bedre. For eksempel hvis jeg går inn i et møte fra et annet møte og springer inn til neste. Når jeg åpner, bare tar i døromtaket, så kjenner jeg hvordan døromtaket kjennes i hendene mine. Før jeg går inn, da er jeg bevisst her og nå.
Og det har vist seg å ha stor effekt. Er det mindfulness? Ja, det er mindfulness. Hva skjer når man gjør det? Er det det at du da ikke er i fortiden og ikke er i fremtiden, men du er akkurat her ennå? Det er det som er effekten. Ja, men vi vet jo ikke hvorfor det har så stor effekt. Men en av teoriene, eller det jeg tenker hvertfall, er at da forteller jo kroppen din at du er trygg. Hvis du har tid til å kjenne etter hvordan håndtaket kjennes i ham av deg, så ser du også...
underbevist i kroppen din at du er trygg. Det er ikke noe farlig her. For jeg har faktisk tid til å tenke på det. Hvordan har det akkurat til å nå ikke på hva som skjer bak meg eller framfor meg. Og da senker du stressen i hvert fall fordi du gjør noe med hormonen også. At du får anledning til det. For jeg har hørt noe sånn som at hvis du har mye adrenalin i kroppen, så tar det en viss stykke tid før du klarer å skylle igjennom at det blir borte på en måte. At det seponeres fra kroppen.
at det tar litt tid, så du må ha en periode med ro for å få vekk, for å få ned alle disse stresshormonene. Ja, og det kommer an på hvor mye stress du hadde i forkant. Hva er grunntilstanden din nå? Og så er det jo sånn, de har jo forsket på dyr, ikke sant? Dyr, hvis jeg var en geit, eller hva skal jeg si, en hare da, og så kom det en tiger etter meg, så hvis jeg hadde klart å unnslå på den faren, så er det veldig ofte i dyrriket at de rister etterpå.
De rister ut stresset, mens vi bare går videre. Vi anerkjenner ikke at vi har vært borte i noe som kanskje har vært veldig stresset i kroppen. Vi bare går videre, og så tar vi det med oss, og så setter det seg i nervesystemet vårt. Mens de har en mye bedre måte, de står der og rister, og så ser det ut som at dagen bare gikk videre, og så levde de som før.
Men det kan vi kanskje oppleve hvis det er veldig kraftig trauma vi blir utsatt for, sånn bilulykke og sånn, og så klarte man seg, og så skitt man, jeg kjenner at man kunne død. Da tror jeg jeg kan kjenne igjen den der at vi mennesker også vil liksom sitte og riste. Og da må vi tillate oss å gjøre det. For det er kroppens måte å håndtere det på. Så jeg husker veldig godt under mine to fødseler, så har jeg ristet etterpå.
Og fødsel nummer en var veldig ulik fødsel nummer to. For fødsel nummer to var på ABC-klinikken som jeg lagt ned på Ullevål, der de var lært opp til det her. Og når jeg da riste, så sa hun bare la kroppen din riste, mens fødsel nummer en så følte jeg at det var flaut. Herregud, jeg står her og rister, jeg har nettopp fått et barn, og liksom skal jeg ikke drive og riste? Og så jeg prøvde liksom å undertrykke det. Men...
Jeg lot meg selv bare gjøre det. Det var en veldig god opplevelse. Da får man ut stresshormoner, er det det? Ja, de tror det.
Vi vet jo ikke. For det kjenner du jo også igjen fra hvis det har vært veldig kald, så prøver jo kroppen autonomt å riste for å få varmen opp igjen. Jeg driver med sånn isbading. Ja, kult. Så iblant så isbader jeg her oppe i nøklevann, og så hugger vi hullet i isen med øks og sag og sånn. Å, fantastisk! Ja, det er deilig, da. Da er det gjerne en grad eller to grader. Og sitter nede i det kanskje i ti minutter, da. Ja.
Og det, hvis man da ikke gjør noe for å få varmen opp igjen, det lærte jeg meg etter hvert, da kjører jeg sånn horse stance, som er sånn at du står i 90 grader, du står i hockey på en måte, for å aktivere de svære muskelgruppene for å få opp varmen igjen. Det hjelper, for da får jeg ikke den der after droppen som det heter, at kulla går inn i der.
og hvis jeg gjør det, det har jeg lært av han Wim Hof at du må stå i hockey, du står i 90 grader og så kjører du frem og tilbake at du liksom puster det er et eller annet, han forteller da at det aktiverer de store compound muskelgruppene i kroppen og når jeg ikke har gjort det da da sitter jeg og rister sånn i etterkant fordi da går liksom kjernetemperaturen min så langt ned etterpå når alt det der kalde blodet begynner å sirkulere i kroppen ja
Så hvis jeg gjør det, så unngår jeg det da. For det er ganske lenge, enkelt ti minutter, nede i ett eller to graders vann. Det blir jo veldig kjøtt. Det er kjempe lenge. Jeg driver jo med isbadring selv, og ti minutter, det klark jeg. Det er ganske mye. Ja, det er vilt. Men det er jo så artig å se de effektene det har. Hva opplever du av effektene? Jeg føler meg veldig som får sånn lykkerus etterpå. Og så fryser jeg mye mindre enn jeg gjorde før. Ja.
Så da hjulper jeg det, og så blir jeg roligere. Vi vet jo at det er utrolig mye som skjer når vi driver isbadet. Ja, det er en av de tingene jeg har hørt, at du...
trener opp blodkarenes evne til å kontrahere og åpne seg, dilatere at det derfor er så sunt for blod og kar og hjerte det er som en muskel det også hele blodårets systemet vårt men det er derfor også at det kan gi for høyere risiko for de som allerede har hjertekarlsykdom når de driver og trekker seg sammen og dilaterer så kan noen ting rusk som har vært i blodåren
løsne. Så hvis man har hjertekarsykdom fra tidligere, så skal man være forsiktig. Det er sant. Hvis du har mye åreforkalkninger og sånt, så vet man nå om
om det skjer mye ulykker eller hendelser i forbindelse med det? Nei, men man vet at en risikofaktor er å isbale. Derfor er det jo så synd at man må være litt mer forsiktig. For det er jo en fantastisk forebyggende ting å gjøre. Men akkurat det, ja. Da synes jeg det er så kult å se hvor mye menneskekroppen tåler. Hvor mye større slingringsmåneden jeg har på eksistensen. Før så har jeg alltid tenkt at...
Man har alltid hørt at man må passe på å ikke gå ut og være kald, for da blir du syk. Du skal på en måte holde deg innenfor 20 grader, pluss minus 2 grader, for det er komforttemperaturen til mennesket. Det er litt sånn, men så ser jeg sånn som når jeg er på sukkerbiten nede i byen, så hopper jeg ut i 2 graders vann og svømmer rundt helt fint, og så går jeg inn i en bastu som er over 105 grader, og kroppen min kan trives i begge de ytterpunktene, hvor mye som egentlig byggepås.
bor i oss mennesker, hva vi kan tilpasse oss. Har du lest boka til David Goggins? Ja, ja, ja. Fantastisk. Han er kul. Han sier at ikke den menneske kroppen når vi føler oss på vår mest slitne, for eksempel hvis vi løper
så har vi egentlig bare kommet til 30% av kapasiteten. Jeg husker ikke tallene han sa. Men han er en fantastisk bok. Jeg får gåse ut når du sier det. Han er den mest motiverende personen jeg vet om. Jeg lurer på om han av og til får litt ro, indre ro. Det tror jeg ikke. Men det var en veldig spennende bok. Jeg synes det er så kult det han sier om
om trening og sånt, at det er veldig mange treningsbøker som handler om hvordan skal du finne motivasjonen din? Mens han prater jo om at glem motivasjonen. Fordi hva skal du gjøre den dagen du ikke har noen motivasjon? Da får du ikke trent, da. Det er sånn, du må finne noe annet enn det som er motivasjon. Du må finne ut at dette her er noe jeg gjør
Akkurat som jeg står opp, jeg pusser tenner, jeg spiser, jeg drikker vann. Det er ikke fordi det er motivasjon til å puss tenner og drikke vann, det er fordi det er noe du gjør. Det er en del av dagen din. Dette er meg, på en måte. Det er det jeg er. Og så liker jeg så godt denne Øystein Pettersen, du vet han, skiløperen. Han har jo blitt en venn av meg, og han sier at man skal ikke vente på motivasjon, men du skal ikke...
kjimse av kraften av moment det å komme i gang og så har du momentet og fortsett å få ha momentet i ryggen, for hvis du slutter igjen og går for eksempel, la oss si etter trening eller for meg som driver og skriver en bok hvis jeg slutter igjen en uke, så har jeg mistet momentet og det er mye vanskeligere å komme i gang igjen ja, det er en greie det det motsatte av det blir en dørstokkmile hvis du har mistet momentet så er det liksom du faller langt ned ja, det er vanskelig å komme over den ja
Men hva er det du skriver for nå? Nå skriver jeg en bok om helhetlig helse, egentlig. Hva er det forskningvis gjør oss friske og robuste og fornøyde tilfredse? Og for det kommer så utrolig mye forskning på dette nå. Jeg er så glad for at jeg føler meg så heldig som får lov av
være lege i 2024. Fordi at bare for ti år siden så hadde vi ikke masse av denne forskningen som vi har nå. Som vi skal, for en utrolig evne vi har, vår kropp har, til tilheling, til å leve gode liv da, og hvordan vi kan få det bedre tross for sykdommene vi har.
Er det sterkere forbindelse mellom det psykiske og fysiske enn det vi har trodd tidligere? Yes, det er jo ingen avgrensning der.
Det fysiske er det psykiske, og det psykiske er det fysiske. Det er derfor at veldig mange personer som får, la oss si, en fysisk sykdom, ofte kjenner det på deres mentale helse. Eller motsatt, hvis man sliter mentalt, så har man ofte mageplager, migrene, sånne ting. Så alt går, alt henger sammen i kroppen vår. Det er slik som man har pleidet å si, det setter seg i kroppen. Ja. Det gjør jo virkelig det, bestemt og kalt. Det gjør det, det gjør det.
Det er så komplekst kroppen. Og det er derfor jeg er så opptatt av at når jeg har pasienter som sliter mentalt og kommer til meg og sier at jeg har angst eller jeg har en depresjon, så sier jeg at du er ikke din angst. Du er ikke din depresjon. Og
Vi må se helhetlig på dette, for det er ikke bare tankene dine vi skal se på. Det hjelper ofte å gå i terapi og snakke om det, men du må også se på hva som skjer i kroppen din. Så må vi se på hva andre faktorer som spiller en rolle på hvordan du har det mentalt. For jeg selv, når jeg gikk på medisinstudiet, så opplevde jeg å bli fysisk syk, så ble jeg etter hvert mentalt syk. Jeg fikk depresjon, angst, og
Da tenkte jeg jo at jeg må endre tankene mine. Jeg må bare begynne å tenke positivt. Det hjelper jo ingenting.
Det er som å si at jeg tror ikke på meg selv. Jeg må bare endre min oppfattelse av hva jeg er. For nei, jeg er ikke deprimert. Det funker jo ikke. Da blir du bare mer deprimert, kanskje. Og nå vet vi ikke. Bare det du spiser, hvordan det påvirker din mentale helse. Tarmbakteriene dine, hvordan de kommuniserer med hele deg. Det er så avansert. Det er veldig avansert, og det er veldig, veldig mange faktorer. Det er sammensatt. Derfor skriver jeg om det, hvordan
Vi må se på flere faktorer, uansett hvordan lidelse eller hva det er du plages med. Så se på det fra forskjellige innfallsvinkler. Fordi at ofte er løsningen på å få det bedre ikke én ting. Det er ofte små ting fra forskjellige hold. Hva var det som gjorde, når du ble deprimert på legestudiet, har du fått tak i hva det var som gjorde, som sendte deg inn i en depresjon og ga deg angst og sånt? Ja.
Ja, og heldigvis er jeg veldig takknemlig for den tiden. For jeg tror ikke jeg hadde vært her og hatt denne podcasten, og vært så engasjert i dette, hadde jeg ikke selv gått gjennom en veldig vanskelig periode i livet. Men det som skjedde med meg var jo at jeg var en veldig frisk unge, ungdom, aldri tatt med sine. Jeg har tatt parasett en gang i mitt liv. Jeg har en partikulopraktor, og han er opptatt av at vi skal se på helheten da jeg vokste opp. Og så flyttet jeg til USA når jeg var 16 år.
På det året spiste jeg grønnsaker, jeg kan telle på en hand hvor mange ganger jeg spiste ferske grønnsaker på et helt år. Så jeg gikk fra min morekokk, fra et veldig godt kosthold, til et 95% basert, ultraposert kosthold.
Og så hadde jeg fantastisk i USA. Men når jeg kom hjem, så begynte jeg å kjenne meg dårlig. Jeg tålte ikke maten plutselig. Norsk kosthold. Jeg klarte ikke å få i meg det. Jeg begynte å få veldig ondt i magen. Da var jeg 17-18 år. Og så ble jeg utredet da, for at jeg raste ned i vekt.
Så fant de ut at jeg hadde en bakterie i magen, som heter Helicobacter, som veldig mange har. Er det den som gir deg magesår? Yes. Så det de gjorde var at de ga meg to forskjellige antibiotika over nesten tre uker, pluss en annen medisin. Det som skjedde da var bare at det gjorde vondt verre. For en tarmflore som allerede var i ubalanse, det gikk i hvert fall i ubalanse, det slo jo ut hele tarmflorene mine.
Og etter det så begynte jeg å bli syk. Jeg begynte å få urinvesinfeksjoner, lungebetennelser, bare jeg fikk en forkjølelse som ikke var lungebetennelse. Immunforsvaret mitt var helt nede, og jeg fikk en mage som var veldig, veldig kronglatt.
Jeg fikk migrene etter hvert, leddsmert, nedsatt energi, jeg begynte å miste hår, jeg hadde store hårløse flekker i hodet. Hvor gammel var du da? Dette gikk over mange, mange år. Fra 18 til 25 år ble det bare verre og verre. Det er kjedelig alder å miste hår. Ja, jeg drev og skjulte, så vokste jeg tilbake og så kom jeg forstående igjen.
Og så fikk jeg hvite ringer rundt alle føflekkene mine, så alle føflekkene mine ble spist opp av immunforsvaret mitt, en annen autoimmunlidelse. Så jeg begynte å få autoimmunlidelser. Vi vet at når man får en autoimmunlidelse, så er det mye større risiko for å få en ny igjen. Så det kom en etter en, det var som domino-brikker.
Men jeg hadde hele tiden klokketro på at nå gikk jeg på medisinstudiet, jeg skulle klare å finne en løsning. Jeg skulle klare å bli frisk. Jeg går jo på medisinstudiet, det er klart jeg skal bli frisk. Men utover medisinstudiet på femte året så skjønte jeg at, oi, alle mine plager er jo, det er jo ikke noen løsning for det her. Jeg kommer kanskje til å være syk hele livet. Og da mistet jeg håpet. Og da begynte jeg å kjenne det på min mentale helse da.
Jeg begynte å kjenne meg urolig, begynte å utvikle sosial angst, begynte å tenke sånn, hva er verdt, hvorfor er vi her på denne jorda? Hva er grunnen til å leve? Hvorfor skal jeg leve? Det gikk fra de tankene til at jeg hver eneste morgen våkna tenkte,
fy flate, jeg skulle ønske at jeg slapp å våkne jeg hadde ikke lyst til å leve og det går ganske fort når du mister håpet hvor fort vil du si at det gikk? 3-4 måneder så var jeg helt da var jeg et skall av meg selv
For jeg var sikker på at jeg måtte være syk resten av livet. Og så skjulte jeg det for alle vennene mine. Jeg hadde jo aldri sagt til vennene mine at jeg sleit med magen min eller noe. De bare visste at jeg måtte ta antibiotika veldig ofte for lungebetennelse og diverse. Og jeg snakket jo ikke med noen leger om det, for jeg ville ikke bli tatt som en hypokonder eller sånn. Da jeg gikk opp på medisinstudiet, jeg skulle gjøre pasientene mine friske. Jeg kunne ikke selv være syk.
ikke det er ironisk ofte som lege så går du ikke til lege selv nei, det gjør du ikke vi vet jo at det er veldig mange på medisinstudiet, ikke veldig mange men det er en høy
Høyere andel medisinstønte og leger som tar livet enn resten av befolkningen. Det må vi snakke om etterpå. Men din historie videre, hva skjedde videre der? Det som skjedde var at jeg så heldig at jeg har to fantastiske foreldre. Så jeg dro hjem på vinterferie, femte året på medisinstudiet.
Og prøvde å bare skjule. Det er akkurat som jeg hadde klart å gjort i mange år. Hvordan jeg hadde det. Men neste siste dagen jeg var hjemme, så sa han pappa bare sånn, du Anette, vi må ta en prat. Og pappa er en mann av få ord. Så da fikk jeg helt sånn hjertet i halsen, sånn oi, hva har jeg da gjort nå? Og så satt vi oss ned i stua, og så så han på meg, og så sa han, Anette, du har det ikke bra.
Og det at en annen person så det, at på tell min pappa, som jeg hadde ikke trodd at han hadde sett at jeg hadde det så vanskelig. Og da bare brast alt rundt meg. Og så så jeg på ham, så sa jeg, pappa, det er ikke det at jeg har lyst til å dø ifra dere, men jeg klarer ikke å leve lenger heller. Og når jeg sa de ordene,
og begynte å gråte, og jeg så at min far begynte å gråte, som jeg hadde aldri sett han gråte før, så innså jeg at dette var gått for langt. Dette var gått alt, alt for langt, og jeg hadde ikke snakket med en levende sjel om det. Så da var det et eller annet som våkna i meg. Hadde jeg ikke hatt de nære relasjonene der, og det kan vi komme tilbake på, men relasjoner, hvor viktig det er for helsa vår. Og bare det at et eller annet menneske så meg, var så utrolig viktig.
Så det at mamma og pappa så meg der betydde alt. Så det jeg gjorde den kvelden var at, ok, jeg er syk. Da bare jeg aksepterte det. Jeg er syk. Jeg har det ikke bra fysisk eller psykisk. Hva skal jeg gjøre med det? Så jeg begynte å google. Og så bestilte jeg 30 bøker fra forskjellige leger rundt om i hele verden.
som jeg hadde skrevet bøker om i de nyeste forskningene. Alt fra tarmflora, psykologi, leste bøker om mitokondria, selvfunksjon, ernæring, stressmestring, meditasjon. Jeg bare fordypet meg i disse bøkene. Bare leste og leste og leste i
i tillegg til medisinstudiet. Og da bare åpnet det seg en sånn her ny verden av informasjon, sånn herregud, tarmflora, det har vi jo aldri snakket om på medisinstudiet. Åja, sånn mitokondria fungerer sånn på mental helse, det var så mange ting jeg ikke hadde lært. Og det er ikke medisinstudiet sin feil, men det var bare at denne forskningen passet ny.
Så sammen med at jeg hadde en bakgrunn der jeg studerte med sin i fem år, og dette gjorde jeg også i sjette året, gjorde at jeg kunne klare å se sammenhengene veldig lett. Og så etter hvert så blir jeg bedre og bedre, og i dag er jeg frisk. Jeg har ingen sykdommer.
Det får man jo ikke høre. Man får jo høre at når man har fått sykdommer som jeg har hatt, så har man det resten av livet. Det er ikke sant. Man kan bli frisk, eller i hvert fall veldig, veldig mye friskere. Det ser jeg til mine pasienter. Det er veldig, veldig viktig å huske på at man kan få det mye bedre, selv om man har det ille her og nå.
Så etter hvert så begynte jeg jo å lære, gi kunnskap med videre til pasientene mine. Og så begynte jeg å ha foredrag fra andre leger, andre sykepleiere om det. Og så bestilte jeg inn, jeg hadde jo bak meg på kontoret mitt, jeg var jo på fastlege noen år før jeg begynte som hudlege, så hadde jeg bare hundre bøker som jeg ga til pasientene mine. Sånn, denne må du lese, denne boka er relevant for deg. Og så innså jeg jo at jeg drev jo med god...
Jeg lærte jo bort god kunnskap, men det var så lite effektivt å drive og lære en og en pasient når veldig mye av det ser jeg til sammen med.
Så da begynte jeg å tenke at jeg bør skrive en bok om dette. Men hvem som skulle lese denne boka, det var jo ingen som hadde hørt om meg. Så det var starten på podcasten. Ja, wow. Fin historie, hvordan du kunne ta det og hjelpe andre med din egen erfaring. Hva vil du si var det du fant ut som var nøkkelen for deg? Hva gjorde at du knakk hodet på å bli frisk? Hva var essensen i det?
altså det sensene er at man må se på helheten hadde jeg bare begynt å meditere for eksempel så hadde jeg ikke blitt frisk eller hadde jeg bare begynt å spise mye bedre kost på næringsdelen så hadde jeg kanskje blitt bedre men hadde ikke blitt frisk så det er ikke en mirakelkur liksom det er ikke en mirakelkur også må man ta det stegvis så begynn
Det jeg fant ut var at det var fem faktorer som gikk igjen. Det var fem faktorer som var helt essensielt for et godt liv. Og det var jo maten vi spiste, det var søvnene, det var bevegelse og det å få bevegt kroppen. Men så var det også dette med å få ro, altså stressmestring. Hvordan man får indre ro. For det er jo mye uro også. Og så den femte var relasjonen vår. Og det jeg synes var så fascinerende var at jeg fant ut
ut at forskningene sier at den aller viktigste faktoren av de fem bitene er relasjonen vår. Ja, det har jeg hørt at det er den beste prediktoren for om du lever lenge og lever sunt, er om du har venner og sosiale. Hva er det man legger i det da, hvis man tenker at relasjon og sosiale er på en måte paraplyen, men hva betyr alt det? Hvis jeg skal gjette det, så tenker jeg
For det første at du ler mye, og da får du masse endorfiner og glede. Og det gir deg håp, fordi du vet at du har andre mennesker rundt deg hvis det skulle gå dårlig for deg. Så det hjelper i hvert fall med å ha et nettverk som kan være der med deg. Tredje tippet er at vi er sosiale dyr. Det motsatte vil være å sitte på isolat i fengsel. Det er ingen som får det bedre av det. Tvert imot, da blir du helt ødelagt. Så da tenker jeg det motsatte må være tilsvarende bra. Ja.
Og kanskje det sosiale innebærer for eksempel at du gjør ting, at du er fysisk aktiv, at du tar bedre valg, at du får hjelp. Var jeg inne på noe der? Du var inne på veldig, veldig mye bra der. Og så er det noe som er så grunnleggende med vår fysiologi, altså genetikk, for vi er flokkdyr, ikke sant? Vi er ikke som mange andre dyr som lever i en og en. Vi må leve i en flokk for å overleve. Og
Hvis du ikke har en nærrelasjon som veldig, veldig mange av oss ikke har,
Vi har veldig mange overfladiske relasjoner, eller mange venner, men ikke den ene som vil ta deg imot, sånn som jeg har hatt om mamma og pappa, som tok meg imot når jeg hadde det skikkelig ille. Hvis du går rundt og er litt utrygg på om du har den personen som vil ta deg imot hvis du falt, og dette skjer helt underbevist, kroppen din vet det, så lever du i frykt. Du lever i en
Under bevisst frykt for at hvis ikke jeg klarer meg, så er det ingen som tar meg imot. Og da er jeg sikker på at man går med økt kortisol og adrenalin. Lavgradig. Og så vet vi også det at ensomhet er like skadelig for oss som å røyke 15 sigaretter om dagen. Så det å være ensom, det å ikke være i kontakt med folk, føle at man kanekta. Den der human connection som er så utrolig viktig som å unni turitin i en norsk advokat snakker mye om.
Den er uverdøyelig. Og i tillegg, et tilleggsmoment er jo at ikke bare er ensomhet skadelig, men det er jo i tillegg som tabubelagt og skamfullt for folk å si at de er ensomme. At det er litt sånn skummelt å fortelle om, fordi man i vår tid sa liksom alle er så sosiale, alle er på Instagram og viser hvor fine liv de har. Det er mye sånn fasader, men det betyr ikke at alle de som legger ut det egentlig har det så bra. Det er mange som
viser det motsatt av det de har at de egentlig ikke har det så bra, men hvis man scroller Instagram så tror man at alle har det så bra og så da blir man ekstra det er en ekstra høyere terskel for å si at jeg er ensom, liksom, at man ikke har noen venner jeg tror det er en sånn høy terskel for å fortelle om det er det, det ser jeg på kontoret også det gjør det, ja
Det er mange som har det. Og jeg følte meg også ensom, for jeg delte ikke med noen av mine venner hvordan jeg hadde det i de årene. Jeg var kjempeglad og spruddlande. Ja, og det kompasserer. Ja, og jeg hadde det jo bra også. Man har jo ikke bære dårlig, men...
Jeg fortalte ingen at jeg sliter med helsa mi. Jeg sliter ikke. Nei, for jeg tror at det er et nedlag for mange. I hvert fall var det et nedlag for meg. Og så føltes det så personlig. Og man er jo sårbar. Og nå er det mye lettere for meg å være sårbar nå når jeg er trygg på meg selv. Enn når man ikke er trygg på seg selv. Så det er noe der også. Ja.
Hva føler du er forskjellen på en bekjent og en venn? En som du kan kalle en venn, liksom. Værst å si en du bare kjenner. Det finner du fort ut av under krisen. Ja. Da skylder Clinton fra veten. Ja, det gjør man, virkelig. Jeg gikk igjennom en skilsmisse i fjor, og de der som stilte opp for meg,
Altså uten å blunke de fantastiske folk som du må huske på å ta vare på. Det hele ved. Ja, det er de som tar imot deg. Jeg er veldig heldig nå at jeg har såpass mange. Så det er vanskelig det å få tid til alle også. Det er jo en greie. Men jo lettere det blir for meg å være sårbar, jo lettere blir det for meg å stole på andre og dele opp.
og jo lettere blir det å få noe nærgående. Jeg tenker det å fortelle, å åpne seg og være sårbar og fortelle det til en annen, det er også et kompliment du gir til den andre, for da sier du jo samtidig at jeg har så mye tillit til deg at jeg velger å by på det innerste av meg selv. Så andre vil jo ta det gjerne som et kompliment, at oi, føler meg liksom beæret at du tør å åpne deg som
for meg liksom det skaper en sånn men veldig mange av oss har jo brent oss på å åpne oss til feil folk og derfor kanskje er vi redde for å dele men jeg tror du kjenner det innerst inne når du deler med noen som du vet du kan stole på
Vi trenger å ha noen. Og så trenger vi å ha litt forskjellige typer venner. For man har jo den som man kan dele alt med. Og det er kanskje bare en person, men en person hold. Og så har du den andre som du kan fære på å spille billiard med, og ha det dritartig med. Du trenger jo flere. Vi har forskjellige behov. Du trenger noen fisker som er på overflaten, og noen som er helt nede i bunnen. Og hele akvariet på en måte. Og om du har bare en der nede i bunnen, så er det nok viss forskninger.
Det er fint å vite. Så lenge du har noe, du har en mast å holde deg til når stormen kommer. Men hva tenker du om i forhold til depresjon og angst? Hva tenker du om piller og psykofarma, antidepressiva? Tenker du at det har en plass også? Eller hvordan passer det inn i helhetlig helse? I noen tilfeller har det en plass. Absolutt. Men
Det jeg tror at vi kanskje har alt for lite fokus på, er at mental helse, sånn som for meg, hvis jeg hadde gått og snakket med noen, jeg har ingen trauma fra barndommen, jeg har hatt en god barndom, jeg hadde gode venner, det var liksom ingenting å ta av hvorfor jeg skulle få sosial angst og depresjon. Men det vi vet er at når jeg har gått med en tarmflore som har vært så vanvittig i ubalanse og tatt 25 antibiotika-kurer på fem år,
så slår jeg ut immunforsvaret mitt, og immunforsvaret mitt påvirker cellene mine, påvirker hele kroppen min. Vi vet at mitokondrien vår, som er i hver og en celle, mitokondrien er kernekraftverket i hver eneste celle, de blir påvirket av hvordan du har det, de blir påvirket av tarmflorene dine, de blir påvirket av hva du spiser, hvordan du søver, jeg sover jo elendig.
og vi vet nå at mental helse er tett forbundet til disse mitokondrien så vi må kanskje prøve å styrke hver og en selv i kroppen våres aller først, tenker jeg så hvis du kommer og har en kris i livet ditt for eksempel at man har mistet en veldig nær så er det jo absolutt noe man må snakke om men hvis det er en sånn underliggende følelse av at ting ikke er bra eller at
At man har fått en psykisk lidelse som ikke går bort med samtaleterapi.
så er jeg veldig opptatt av at vi må sjekke i bunnen hva er underliggene årsaker er det noen andre ting her kan det være at selvefunksjonen din mitokondrifunksjonen din ikke fungerer optimalt da må vi se på maten vi må se på hvordan du beveger kroppen vi må se på lys, vi må se på søvn det er utrolig mange ting vi må se på også skal vi ikke leve perfekt på noe selvsynlig det er jeg veldig opptatt av jeg er veldig glad i Pareto's lov 20% innsats gir 80% resultat det er det jeg jobber etter
Hvis jeg skal prøve å bruke 80% innsats på de siste 20% når jeg vil ha fått en gevinst, så hadde jeg tid til å gjøre noe annet. Så jeg er veldig opptatt av at vi er nødt til å prøve å se på flere faktorer når det kommer til mentale helse. Ja, for det tenker jeg altså at det er... Jeg har hørt det der uttrykket som liksom skiller mental...
sykdom fra på en måte en naturlig reaksjon. Jeg tror det er noe sånn som at det går sånn her at en en en sunn reaksjon på en unormal hendelse
Det er på en måte, det er ikke sykdom, men en unormal reaksjon på en vanlig hendelse. Det er mer liksom mentalsykdom. La oss si den bilulykke-metaforen, at man er i det, og så opplever du det, og så får du masse engstelse, så er det på en måte bare en sunn reaksjon som kroppen din og sin tar, kanskje for å prosessere det du opplevde. Og det er liksom ikke noe
Man bør ikke sykeliggjøre det, bare fordi du opplever kanskje angst og depresjon av det, men jeg skjønner, sånn reagerer kroppen din på det. Mens hvis du har det kanskje hele tiden,
uten at du vet hvorfor du har hatt det hele livet. Og det er egentlig ikke noe yttre, eller noe som har skjedd, noen hendelser som har skjedd, som skulle tilsi at du har det sånn som du har det. Da blir det kanskje en mer unormal reaksjon på en helt normal livshendelse. Er det noe i det der? Ja, jeg tror du er inne på noe viktig der. Men ja, også er det jo sånn at vi vet jo at for eksempel hvis man får en sykdom, la oss si...
en magetarmsykdom, så er det forbundet med økt risiko for mentale lidelser. Og motsatt, har du en mentale lidelse, økt risiko for at du får mageproblemer. Så det går begge veier, ja. Alt henger jo sammen. Vet du noe hvorfor? Er det på grunn av forhøyet...
inflammasjon og det påvirker hjernen og sånn at det leder til depresjon for eksempel hvis du har feil balanse i bakterier i magen. Ja, inflammasjon kan absolutt være en av årsaken og vi har ikke alle svarene og derfor synes jeg det er utrolig spennende å jobbe som lege i 2024 for at det er så mye som vi finner ut av hvert eneste år men vi vet at vi i hvert fall heldigvis nå så vet vi at vi er såpass sammensatt
Man må se på de forskjellige faktorene, hvordan tarmflorene påvirker deg, nervesystemet, vagusnerven, hvordan den fungerer, hvordan stresset er, hva er i sekken din fra før av.
Av trauma for eksempel, det påvirker deg og kan øke risikoen for fysisk sykdomsignal i livet. Men sårbarheter? Ja, det er mange ting der. Så det er liksom ikke en grunn. Og det er det som gjør det så artig også. Og det er det som gjør det så fint for at når man vet at det er fem faktorer hvertfall. Hvis jeg ser på de fem faktorene, og så vet jeg nå at jeg har en lidelse.
Er det noen av de fem faktorene som er neglisjert fortalt? Ja. Er det noen av de faktorene som jeg kjemper god på? La oss si at jeg er dritgod på å søve. Ok, ja, bra. Her er en faktor inne. Det gir meg en buffer for de andre fire. Vi vet at en person som søver godt,
Får bedre, raskere restitusjoner til trening. Bygger opp muskler fortere. Får en bedre tarmflora. Tar bedre matvalg. Har mindre stress. Har bedre relasjoner. Så ok, bra. Du har en av de fem faktorene fungerer bra. Og så begynner du på den som fungerer nest best. La oss si det er trening. Ok, da tar vi det. Ikke begynn på den som er kanskje neglisjert, for det er så tungt å begynne med.
Så vet vi at hvis jeg begynner å bevege meg litt bedre, bare det at jeg går trappen i stedet for å ta heisen. Det lille der, hva det har å si. Det synes jeg er så artig, Henrik. Vi vet nå at når vi beveger på oss, når du sitter her, så bør vi bevege på oss etter hvert. Vi har noe som heter lymphosystem i kroppen vår. Vi har blodsirkulasjonen vår. Alt blodet har vi lymphen. Hele lympheapparatet er jo på nesten ...
er det nesten 10-15 liter, tror jeg. Lymfevesken er i hvert fall rundt 3 kilo og så. Jeg er litt usikker på tallene her, men den har ikke muskulatur rundt som kan pompe det rundt. Og der er jo alltid immunforsvar. Så vi må oppe og bevege oss for å få det pumpet rundt. Er det det som heter motilitet? Ja, motilitet betyr bevegelse. Ja.
Mens blodsirkulasjonen var det skår som den skal hele tiden. For den er muskulatur som gjør at... Ellers hadde vi jo besvint med en gang vi hadde sotene og snø. Men lymfosystem har ikke det. Og derfor... Det er jo en av grunnene til at det er så viktig for immunforsvaret vårt, tror jeg. Fordi da får vi pomper rundt immuncellene våre i kroppen. Ja, ja.
Det er sånne små ting som gjør at jeg er mye mer bevisst. Derfor gidder jeg å røyse på meg når jeg har suttet stille i alle alle timer.
Det er litt interessant når du kommer inn på den bevegelsen. For jeg tenkte meg å høre hvordan er en typisk hverdag, en typisk dag i livet ditt. Hvis vi kunne tatt den fra morgenen, hvordan ser livet ditt ut? Hvordan får du inn trening? Hvordan spiser du? Hvordan lever du da? Hvis man starter fra alarmklokken går om morgenen. Jeg er veldig spontan. Jeg er veldig dårlig på å strukturere. Jeg er så heldig at jeg har en sosiale mediamanager på Helle. Og hun bare...
Jeg blir så overrasket når jeg begynte å jobbe for deg, fordi jeg trodde du hadde stålkontroll på alt, men du lever litt sånn ad hoc, og det gjør jeg. Men jeg er veldig opptatt av orden, fordi jeg må ha orden, siden jeg er litt spontant og distremeneske.
Men det jeg gjør for å vite at jeg liksom lever etter det som er viktig for meg, det er at jeg, sånn som det å handle på butikken, det er veldig enkelt for meg, for jeg vet hva som er bra for meg. Så det er det jeg har i kjøleskapet. Så det gjør at det er enkelt for meg å ta de valgene. Og trening er sånn, hvis jeg får plutselig en halvtime,
så tar jeg fire ganger fire. Sånn at jeg får tid i løpet av dagen. Du er typisk i nærheten av et trenings- Ja, jeg bor rett etter meg. Så jeg gjør det enkelt hvis jeg får ledig tid, og så har jeg jo en veldig, veldig full kalender. Jeg har ikke
veldig mange hatter jeg driver med podcast, jeg skriver bok det er sosiale medier, jeg skal være ute i media og podcaster og gjester og i tillegg studerer du vel fortsatt for å bli hudlegger? ja, men denne har jeg tatt permisjon fra men så har jeg også fire klienter som er følgt hett
Det er så mange ting hele tiden, så jeg kan ikke strukturere opp dagen og si at fra klokka åtte til fire skal jeg gjøre de og de tingene, for det vil endre seg veldig ut fra den og den ringen.
Så jeg er ikke sånn kjempegod på å planlegge, men jeg har i hvert fall faste tider i løpet av hver dag der jeg møter, sånn og sånn. I dag skal jeg møte deg på podcasten, og da vet jeg at jeg må sette av to og en halv time der. Det er sånne ting som... Du lever litt sånn i bolker. Ja, men i de ledige timene i mellom så får jeg veldig fort fylt de opp.
Så en vanlig dag for meg er at jeg står opp med guttene mine klokka syv, eller de står kvart på åtte fordi de er noen by, men det skal begge de to være her, to gutter på fire og ni. Og så står vi opp, spiser frokost, fikser oss, drar på skole i barnehage, og så begynner arbeidsdagen min. Og så jobber jeg veldig effektivt. Har du kontor eller hjemmekontor? Hjemmekontor, veldig.
Veldig heldig. Og så sitter jeg ofte på kafé, møter han Wolfgang, han bor jo rett og slett med meg. Jeg har noen venner jeg møter av og til på kafé og jobber i litt laget. Og så fær jeg hentet han Anton i barnehagen i tre tider. Og så er jeg med de.
til de har lagt seg, og så bruker jeg jobbet litt på kveldene. Riktig. Og sånn går den i dagen. Og sånn går den i dagen, og jeg elsker det. Jeg elsker det. Jeg synes jeg har verdens fineste jobb. Så fint. Når har du kunnet begynne å leve på den måten med podden din og hjemmekontoret? Fordi du var fastlege før alt dette her. Jeg var fastlege i noen år, og så flyttet jeg til Tromsø i 2009 eller noe sånt. Og da begynte jeg som hudlege, så jeg har
to år igjen for å bli hudlegespesialist. Og så tok jeg, når vi flyttet ned hit og startet podcasten for tre år siden, så tok jeg permisjon. Så skulle jeg begynne på Rikshospitalet. Men da sa jeg bare at jeg må ha et år pause fra utdannelsen, og så nå har det gått tre år. Ja, men du tenker på et eller annet tidspunkt å ta det opp igjen, tror du? Ja, jeg har veldig lyst til å bli ferdig, men samtidig så er jeg
så engasjert i dette at jeg vet ikke når jeg skal få tid til det. Også når jeg skal få tid til å bare jobbe med hud, for jeg er jo så veldig opptatt av alt med kroppen. Nå er du så nærme den graden av å være spesialist. Jeg vet! Jeg er jo så nært. Hva var det som var så fascinerende med hudet? Hvordan kom du inn på det? Fra å være fastlege, for du kan jo velge tusen millioner forskjellige... Hva var det som gjorde at du... Ja, altså...
Det var nok mange ting. Jeg har masse hudlidelse i familien. Og så nummer to var at jeg så veldig mye hud på fastlegekontoret. Altså det er så mye hud, for at alt spiller seg i huden. Så jeg tenkte at dette har jeg ikke nok peiling på i hele tatt, så jeg burde bli hudlege. Men det tredje var at når jeg jobber som fastlege, så blir jeg også engasjert.
og jeg brukte så mye tid med pasientene og så mye tid etter jobb og du er veldig emosjonelt investert ja, ja, og så følger de opp og fikk du lest den boka, og så blir de så mye bedre og jeg blir så engasjert og motivert og vil fortsette, så jeg tenkte sånn det her kan jeg drive med i 40 år, for da kommer jeg til å bli helt utbrent ja, i hvert fall kombinert med podcast ja, men det var før du startet podcast men da hadde jeg 1100 pasienter på lista så tenkte jeg, ok, hvis jeg begynner med hud, så blir det bare hud hvertfall, og jeg synes hud er kjempekult
Men så startet jeg på hud, og så ser jeg det akkurat samme. Alt spiller seg i huden. Så alle disse faktorene påvirker huden. Så jeg begynte jo bare på akkurat samme vis, og begynte å holde kurs om søvn og tarmflora. Jeg fikk forbud mot å snakke om tarmflora i lunsjen, for folk syntes det var så uappetitlig. Folk skulle gjerne spise.
Mat og ha litt appetitt. Da blir jeg så gira. Nå skal det være noen siste termflorer. Fekaltransplantasjon. Ja, ja, ja. Han veilederen min, han øyeste anvendelse. Han sa sånn, nei, nå er det nok. Jeg er faktisk med meg en prøve. Så jeg skjønte vel at jeg måtte begrense hva jeg holdt på med, men det ble ikke begrenset når jeg begynte på hud.
Det er sånn som blir gira sikkert, å se for meg som bare finner et nytt felt, og nå skal jeg lære meg alt om det. Ja, ja, ja. Dypdykk liksom inn i det. Men alt er jo spennende. Ja, det er det. Herregud, vi er så heldige som får lov å dypdykke inn i så mange temaer. Men huden, når man møter en person, så sier man ofte at du har sånn fin gløder i huden din, at du er sånn, er det et tegn på, du har det forresten, er det en sånn tegn på sånn at man er frisk når huden...
at huden speiler hvordan vi har det inni oss på en måte? Hvis man ser ut som man har veldig frisk og glødende og ren og fin hud, da betyr det at også kroppen din er frisk? Er det en korrelasjon der? Altså det vi i hvert fall vet er at veldig, veldig mange sykdommer speiler seg ut i huden. Og så er det jo ikke sånn at selv om du kan ha en fin hud, så er du frisk på innsiden. Det vet vi ikke. Men jeg synes at jeg ser en korrelasjon her. At
Og jeg ser jo det på min egen hud. Hvor mye bedre huden min er jeg nå enn når jeg var syk. Ja.
Og jeg ser jo det på min mor da. Jeg vokste jo opp med en mor som har alvorlig leddgikt og har diverse hudlidelse. Og hun ble jo frisk fra sin leddgikt før når jeg var i ungdomsårene. Hun begynte å spise alt fra bunnen av, begynte å meditere, begynte å trene og kunne gå av medisinerne. Hun gikk fra å være matforskjellig
masse på sykehus, stod på kjempe sterke medikamenter hele min barndom, til nå å være den største fjellgitta og springe på fjellene. Og det er motsatt av det man hører, at det skal bare bli verre og verre. Og hennes hud har jo heller aldri vært bedre. Så det har... Hvis man sliter med en hudlidelse, så er jeg i hvert fall oppsatt av at man skal se på helheten der og ikke bære
smør på seg de kremmene for å bli bedre, men også se på hva er det underliggene ser. Er det ikke sånn at huden er det største organet i kroppen? Det er litt interessant, det. Men hva betyr ordet organ? Hvorfor er huden et organ? Hva er det? Fordi huden kan lage alt mulig av signalstoff, hormoner, den kan jobbe for seg selv på en måte, kan man si. Det er sånn selvgående. Ja.
Det er en egen, men det er jo ingenting som er selvgående. Nei, nei, nei, alt henger sammen. Apropos glød, jeg synes det er så fint med den gravidgløden. Det er en egen greie. Samboen min da hun var gravid med hva minste som er to år, da hadde hun det, for da så jeg at du har den der gravidgløden som alle snakker om. Jeg lurer på hva det er for noe egentlig. Tror du det er noen sånne stoffer? Du får jo mer estrogen når du går gravid, og det har noen del å si.
Fikk dere jente eller gutt? Jente? Ja. Ja, østrogen. Ja, for det hørte jeg forbundet med glatt hud og sånt. Østrogenet gir det. Ja, for la oss komme inn på det. Maskulinetrekk og feminitrekk, mann og kvinne. Fordi i medisinen så er det jo fortsatt forskjell på menn og kvinner. At det er liksom at vi er to forskjellige
arter og alt det. Men hva er det man er opptatt av der? Hva vil du si er forskjell på menn og kvinner biologisk og kanskje hormonelt og utover det åpenbare? Er det mye forskjell i hvordan vi tilnærmer oss menn og kvinner i forhold til helse og sånt? Er det sånn at man må tenke litt forskjellig hvis man er en mann eller kvinne på helsen sin?
Ja, oi, det var et stort og viktig spørsmål. Altså, vi er jo genetisk forskjellige. Det er vi jo. Vi kommer aldri til å bli lik, for vi har en forskjellig genetikk. Men så har vi jo kvinner som har mer muskelinnetrekk, og mennesker som har mer femininnetrekk, og jeg synes det er så fint nå at vi anerkjenner det.
Men så må vi også anerkjenne at vi er forskjellige. Så en kvinne vil ofte oppfatte situasjonene annerledes enn en mann. Og en mann vil ofte oppfatte en situasjon annerledes enn en kvinne. På hvilken måte? Dette er litt vanskelig å snakke om, men...
Vi kvinner har mer følelser ofte, men ikke alltid. Menn har jo også masse følelser, men de har en annen måte å håndtere det på. Jeg tenker at det er viktig at vi anerkjenner det, at vi er forskjellige der, og at vi har forskjellige tilnærminger til å takle sorg og vanskelige tider, og snakke om følelser. Det er veldig lett for meg å snakke med en annen kvinne om hvordan jeg har det, men for en mann føles det...
vanskelig, og ofte er det kanskje ikke det en mann trenger. Kanskje en mann trenger å spille tennis med bestekompisen, og bare si, nå har jeg det skikkelig vanskelig. Og så kan han si, det er skikkelig dritt. Og så har de fått veldig mye godt ut av bare den der lille støtten der. Det har jeg forsket på, at kvinner
I gjennomsnitt, her er vi veldig ulike da, men i gjennomsnitt trenger flere gode tilbakemeldinger fra sjefen enn en mann trenger. Så vi er jo ofte laget forskjellig, men så må vi også se at
Vi går på kryss av hverandre også. En mann kan jo ha mye større behov for å få gode tilbakemeldinger enn en annen kvinne. Ja, ja. Men det er litt sånn enkelt sakene, men hvis man ser på statistisk generelt nivå, så vil det oftere være sånt. Og det er litt interessant at det er på en måte ikke nødvendigvis bare sosialt betinget og noe som er tilhørt, men at det er mye av det som er genetisk, at vi er forskjellige. Vi er genetisk forskjellige, men
Men så er det også det du snakker om, det med helse, at menn er mye... Altså når jeg har en mann inne på kontoret, og han kommer, og jeg ser at han har ikke vært på kontoret på fem år, da tar jeg ham virkelig alvorlig. For det skal mye til for veldig mange menn å vise sårbarhet. Hvorfor det, tror du? Hvorfor er det sånn? Det tror jeg faktisk er litt genetisk, men også tillært i samfunnet. Men
men skal være stor og sterk og ikke ha problemer og skal passe på så det er vanskelig for dem å være sårbare og det er jo veldig dumt typisk er det en sånn greie med at det er ikke det å belaste helsesystemet med mine småplager at man skal ikke være til bry ja, ja, ja og det er veldig dumt for at ofte så har de gått og vært bekymret for noe i tre år og så viser det seg at det er ingenting eller motsatt at de burde ha tatt tak i det for tre år siden
Hvordan kan man få menn til å gjøre det?
Ja, det er jo et godt spørsmål. Det er veldig, veldig, veldig mange veier til rom der. Hva tror du? Jeg kan gjøre det litt sånn en god gamleags holdningskampanje. Det er jo litt kult å gå til legen. Jeg vet ikke, man har jo prøvd med de der Movember og den Barton. Ja, men det er bra. Det er veldig bra. Vi kan gjøre sånne kule ting for at det er viktig å sjekke seg og gå til legen. Men jeg tror det er noe sånn der man må gjøre noe med det der underliggende.
at det er noe positivt da at man nettopp ikke føler at man er samfunnet til bry eller helsevesenet til last med å gjøre det men at det er, men kanskje vi spiller på menn sine følelser for å ta vare på andre ta vare på familien sin da at det er liksom, du har ikke lyst til å være den som dør fra familien fordi du ikke gadd å gå og sjekke deg tre år tidligere, altså har du en eller annen alvorlig sykdom altså det må føles så hvis man opplever det da
nå føler du deg så dumt liksom, altså hvis jeg hadde kanskje hvis jeg hadde gått til legen for lenge siden så hadde jeg overlevd, altså at du har ikke lyst til å være den som etterlater deg familien din yes, ja så vi kan jo oppfordre de mennene som hører på nå, at bare gå til legen hvis du har sliten noe eller har noen symptomer, bare
få det sjekket. Som regel så er det ingenting. Og en lege synes aldri at du er en hypokond, fordi at du kommer med et symptom. Vi blir veldig glad for at du kommer. Og så du som lege, som fastlegen som du var tidligere, vil du si at en sånn typisk mann som kanskje hører på nå, vil du tenke at det kan være enda en mann her som er så til bry. For hun kan bare holde seg hjemme og ikke besøke legetiden. Det har aldri skjedd. Ikke sant? Det tenker vi aldri. Vi tar pasientene våre på alvor.
Så ja, jeg synes det er veldig viktig at man tar kontakt hvis man har plaga. Jeg vil si for meg at en lege blir liksom glad hvis en mann kommer og spør om noe og så hadde egentlig tenkt å bli hjemme, men at man faktisk tar det på alvor og så kommer det, og så at man...
Man burde egentlig få en sånn gave som man gir til barn, at man kan velge en sånn godteri eller leke eller noe sånt. At det er en sånn... At dette var bra. Positivt. Ja, ja, ja. Dette var bra, nå var du flink. Ja, faktisk. Det er jo mange av de menn som har en kone eller mann hjemme som blir glad for at de har dratt hvertfall. Ja, ja, ja. At det er liksom...
At det er noe positivt, at du gjør noe bra, ikke bare for deg selv, men for familien din også, for de som er glad i det. Ja, virkelig. Spille litt mer på det. Ja, virkelig. Men hvordan er manns helse forskjellig fra kvinnehelse? Jeg har sett det for eksempel med, det må vi inn på etter hvert, hvordan det er for leger og selvmord og sånn, for jeg skjønte det er mye
mer alvorlig ofte hos menn, fordi de går faktisk hele veien og tar livet av seg ofte hvis det er snakk om selvmord flere kvinner som prøver, men det er ikke alltid at de går hele veien at de faktisk dør, men at det er flere menn som dør av det hvorfor er det sånn, vet du noe om det? nei, men det vi vet er at når en mann tar livet sitt, så er det mange av de som aldri har hatt en psykisk lidelse i bunnen
Det kan være det at de har blitt sårbar på et punkt, og så er de redde for at det skal komme ut, og så skjer det så fort. Mens kvinner tror det er oftere kanskje bedre om hjelp. Så akkurat det der er vanskelig, for det er flere menn enn kvinner som tar livet sitt, og de gjør det på en veldig effektiv måte, mange menn.
Vi har jo et problem. Vi har et stort problem fordi det er veldig mange, både kvinner og mennesker, som sliter mentalt. Det er jo økende problem i Norge og hele det mestlige verdenet. Man ser det også i andre industrialiserte land at depresjon, angst, ikke selvmord, men depresjon og angst hvertfall øker i veldig, veldig mange land. Så mental helse er noe vi...
Vi snakker jo mye om det, men det er derfor jeg er så opptatt av at vi ikke bare snakker om det og ikke bare går til samtaleterapi, men at vi også ser på at fysiologien vår fungerer selv om det er så optimalt. For vi vet at bare ved å endre på kostene, for eksempel, så kan mange oppleve at depresjonen deres forsvinner.
Hvis du sitter og bare spiser frossenpizza og cola hver eneste dag, så sier det seg selv at det må jo påvirke hvordan du føler deg om deg selv. Ja, og det visste vi ikke bare for ti år siden at det har så stor effekt. Vi gjorde en sånn smile-trial i Australia, der det viste seg at flere ble frisk fra sin depresjon ved å bytte over til å spise kosthold med bare ren, hel mat, enn de som gikk i samtaleterapi. Så det
Det er kjempeeffektivt. Men man tenker at noe så enkelt ikke skal være så effektivt. Men det gjør faktisk det. Det er faktisk så effektivt. Og så kan jeg tenke at det er litt sånn terskel der også. Jeg tror at mange kan vite hva de burde gjøre, men så gjør de det ikke likevel. Mange vet om den informasjonen, men at de føler seg så deprimert, eller har det så tungt at
Jeg vet det, jeg vet hvordan jeg burde leve, men jeg fikser ikke, jeg kommer ikke til noe. Jeg vet det, men jeg trenger hjelp. Jeg har hatt mange, mange i min praksis som har hjulpet ut av det. Og jeg tror at det har vært helt essensielt at de har en på laget sitt som sier, hei, vi ses om en eller to uker, og liksom, I got your back, jeg er her. At de har en person de kan...
ha å støtte seg til når man skal ut av for eksempel en depresjon men jeg har sett veldig mange bli frisk ved å få den type hjelp da endring, kosthold motivering til å gjøre ta og reach out til vennene sine, sånne ting jeg har sett utrolig mange pasienter bli friske
Der er vi kanskje inne på nettopp det som du nevnte, hvordan en av de viktigste faktorene er det sosiale. Hvis man har den vennen som hjelper deg opp, som bidrar, får deg opp, hjelper deg, er med deg og motiverer deg til å lage sunn mat, at den spiller over på alle de andre, de fire andre hovedtemaene. Hvis du har den, så hjelper den til med alle de andre elementene. Ja, det gjør det. Men det
Men det er en ekte venn, liksom. Det er ikke en bekjent. Og så må du tørre å være sårbar mot den ene vennen. Ja, ellers vet de ikke om det. Nei. Jeg tror de jo ikke er sårbare, ikke sant? Så det... Ja. Det er vanskelig å være sårbar. Jeg tror det kanskje er ekstra vanskelig når man er deprimert. For det er alt vanskelig. Yes. Jeg har jo opplevd det selv også. Depresjon og angst. Jeg vet jo hvordan det er. Jeg tror det er så mange faktorer ved det. Og ett er liksom at du har ikke lyst til å...
fortelle om det, fordi du har lyst til å være som alle andre, og du har ikke lyst til å, i den tilstanden da, så blir du veldig mye mer tilbøyelig til skyldfølelse, at du tar på deg skyldfølelse for alt mulig rart. Og da blir du sånn,
og så kommer det sånne tanker om at jeg vil ikke fortelle om det fordi da ødelegger jeg dagen til alle andre nå har alle andre det så fint, jeg vil ikke dra dem ned det er en skyldfølelse for det og jeg vil ikke være noen offer i tanken skal jeg sitte her og syte liksom jeg som har så bra liv og bor i Norge, du tillater ikke deg selv å akseptere at du har det gode fordi objektivt sett så burde du ha det bra for mange sånne rare tanker
som jeg tror kan lede til og hvis du sitter med alle de tankene selv da og ikke har noen å åpne deg opp for så kan jeg skjønne hvordan det blir en sånn negativ spiral som bare går ned og ned det
Men så får man også den deprimerte fiktive personen som bare spiser frossenpizza og cola hver dag, og hjemme ser helt rotete ut og helt deprimert og ingen energi. Det er også en terskel for den personen å skulle gjøre det alene, og gå over til å kjøpe bare økologisk mat og stå der og lage mat fra bunnen av.
Du må ha noe hjelp til å komme opp til den terskelen, kanskje. Nettopp. Og derfor tror jeg det er så viktig å ha en landa som har litt kunnskap om det også. For når jeg får en pasient inn til meg som er kjempedeprimert og som ikke orker engang å gå i dusjen, og så skal jeg si, nei, nå skal du kjøpe det og det og det. Kortreist, men det er ikke logisk. Du kan ikke begynne der. Det du må begynne med er at
Jeg gir dem egentlig ikke råd, jeg gir dem heller kunnskap. Så jeg anbefaler en bok for eksempel. Bare les den, og så bruk så lang tid du vil. Og så prøv å få 15 minutter dagslys før klokka 11. Ja, sånne små mål som du kan få litt mestring på. Og så ser vi, og så møter jeg deg neste uke. Og så ser du om du har fått til det. En av de tingene. Lest litt i boka, eller fått 15 minutter dagslys hver morgen. For 15 minutter dagslys på morgenen,
har så mye å si for søvnene igjen som påvirker, som gjør at de klarer å snu døgnrytmen igjen som gjør at de kanskje klarer å sø bedre det er sånne kjempe store ramifications skal det på norsk konsekvenser ringvirkninger av sånne små ting jeg er så veldig glad i sånne små men veldig effektive tiltak man kan gjøre og så når de begynner å se, oi ja, ok
Nå leste jeg for eksempel den artikken du sendte meg, og herregud, jeg visste ikke at tarmflorene kunne gjøre at jeg følte meg så helt dårlig. Da får de litt lyst til å si, ok, så hver gang jeg spiser ultraprosessert mat, så får jeg ikke egentlig god næring til de tarmbakteriene som igjen skiller ut lykkehormonene, hjelper til å lage serotonin som et lykkehormon.
80% av alt lykkehormonet blir laget av tarmbakteriene dine. Og så tenkte jeg, kanskje det er derfor jeg føler meg, kanskje det var en av grunnene til at jeg føler meg så deprimert.
Og så får de lyst til å bare endre litt. La oss si at de går fra grandiose om morgenen til å bare spise omulett om morgenen. Få i seg masse proteiner, god kvalitetsproteiner på morgenen. Kan endre hele dagen din. Eller faste. Eller faste, selvfølgelig. Åpner etofagien. Ja, ja, ja. Men første måltid, ta en omulett eller en stor eggrøre med litt grønnsaker til. Veldig enkelt. Like lang tid som å ta en pizza i ovnen. Og
Da har du gitt kroppen så utrolig mye næringsstoffer og byggesteiner til både å lage seg et nytt lykkehormone og til å ikke få så mye cravings resten av dagen. For vi vet at protein er kjempeviktig for å ikke få sånn kjempesug etter søt mat. Ja, for det har vel med hormoner å gjøre. Ja, vi vet ikke helt grunn. Dette er en helt ny studie, men det viser at de som går på underskudd av proteiner som mange av oss gjør, får mye mer søtsug.
Så det er jo mange som kjenner seg igjen at de har veldig, veldig søtsug på kvelden og spiser masse godteri og sånn. Og kanskje en av årsakerne da er for at du får i deg for litt proteiner. Og det tipper jeg på grunn, eller som symptom på depresjonen i seg selv, så får du vel kanskje søtsug også fordi
hjernen din leter etter et eller annet og føler seg bedre på så finner du et eller annet sukkekikk så går du hele tiden og spiser noen småspiser og overspiser og det blir jo bare en negativ sirkel igjen det blir jo overvektig og sånn og sånn og så bare endre på frokosten eller frokosten for meg er jo klokka 12 for at jeg er fast da men sånne der ting og så bare si du slipper faktisk å lage deg frokost
Mange har jo hørt at frokost er det viktigste måltidet. Vi må spise frokost. Det er ikke Kellogg som innfører det. Jo, jo, jo. Nettopp. Men det gjør det så enkelt da. Å, jeg slapp frokost. Å, jeg kan bare lage meg en grør til frokost. Jeg trenger ikke masse brød og masse andre. Nei, vi bare begynner med det.
Jeg inneholder så utrolig mye nærhet. Det er alt bortsett fra C-vitaminer. Så tar du en paprikatel, så har du noe. Så har du det også. Men hvordan spiser du selv? Hva er kostholdet ditt? Tenker du mye på at det skal være økologisk, eller tenker du mer på at det er ren mat fra bunnen av, at du bruker rene råvarer? Hva er retningslinjen dine? Hva tenker du mest på når du lager mat? Prøver du å ha det mest mulig økologisk? Er ikke det like viktig?
Jeg har jo vært opptatt av dette siden 2012. Da skjønte jeg jo sammenhengene og har gradvis...
komme mot det koste å lære nå. Men jeg anbefaler ikke noen å plutselig hoppe til det, for for meg nå så krever det ingen energi, veldig lite tid, jeg er ikke glad i å lage mat, min mamma er kokk, mine tre brødre er fantastiske på kjøkkenet, jeg har fått min farsken, vi kan sulte framfor kjøleskapet. Men jeg lager all mat fra bunnen av, for at jeg vet at det er så bra for meg. Og jeg merker stor forskjell på hvordan jeg har det hvis jeg spiser dårlig mat en dag. Ja,
Når man er så tunet til seg selv, så merker man sånne ting. For meg gjør jeg det veldig enkelt. Jeg har noen proteinrundstykker jeg bare lager en oppskritt på selv, som jeg lager bare havregryn og egg, og litt bakpulver og salt. Det er rundstykkene mine. Så har jeg egg på, og avokado. Det er min frokost som er klokka tolv.
Og så spiser jeg bare veldig enkel husmannskost med guttene mine. Vi spiser biff med grønnsaker, eller i dag skal vi ha torsk med poteter og grønnsaker. Jeg lager veldig enkel mat. Ofte så tar jeg og gjør at alt, for jeg liker ikke oppvask heller, så jeg tar alt i ovnen. Jeg tar bare rotgrønnsaker i bunnen, altså i søt potet, pastinak, gullrøtter. La det stå i ovnen i 30 minutter. Så tar jeg lammekoteletter oppå der, setter i ovnen,
så er det ferdig mat. Og på den måten så behøver du egentlig ikke å tenke på hvordan kan jeg unngå ultraprosessert? Fordi jeg lager alt fra bunnen selv, da blir det jo ikke ultraprosessert. Og så tar det faktisk kjempe lite tid. Jeg sier det fra en som ikke er så veldig glad i å stoppe kjøkkenet. Jeg gjør ting så enkelt som mulig. Men jeg vet at jeg får i meg de næringsstoffene jeg trenger.
Og så blir det sikkert litt hyggelig med familie og barn, at man involverer dem. Er du flink til å gjøre det? Involvere dem i matlagingen? Ja, vi gjør det litt. Men ofte så, det jeg er blitt god på, er at jeg bare setter rotgrønnsakerne i ovnen,
stikk og hentet minste i barnehagen, så kommer jeg tilbake og tar lamme kotelettene, så spiser vi. Det er så enkelt. Eller ta fisk oppå, eller hvis du er vegetarianer, ta opp kikkerter og greier som er proteinet. Det er så viktig med proteinet, det er det jeg er veldig oppsatt av. Så jeg er opptatt av at mitt første måltid inneholder masse proteinet.
For det gjør noe med resten av dagen, hvordan jeg føler meg. Jeg får ikke en sånn dipp etter frokost, som veldig mange av oss føler, for vi spiser kanskje brødskim med syltetøy til frokost, og så får man en sånn høy blodsukkerstigning, også en rask dipp, da føler man seg elendig, og så krever man noe søtt. Hvis man spiser proteiner, jeg har jo gått med glukosemåler i mange måneder, så ser jeg at jeg spiser det, så vidt blodsukkeret rikker på seg.
Jeg merker det verste med det der, er hvis jeg spiser skikkelig svært pasta rett, med masse sånne her pasta carbonara og bare sånn. Det er helt vilt! Men du, har du gått med blodsukker målet? Nei, jeg har ikke prøvd det. Hva det må du gjøre, du kommer til å elske det det er. Altså, jeg skulle ønske at vi kunne, alle mennesker i Norge, gikk med det i 14-årene, for at du ville ha fått sjokk, og så ville du ha gjort endringer.
på dagen. For at du vil ha sett, oi, altså, jeg føler meg dritt for at jeg ser jo at, oi, blodsukkeret mitt har jo krasjet totalt akkurat nå, eller oi, blodsukkeret mitt er så høyt. Jeg må sove etter middagen, hvis jeg spiser noen pasta middag. Nettopp. Og det du ser også er at, for jeg trekker jo alt mulig, men du ser at søvnkvaliteten din blir drastisk forverret, selv om du har sovet åtte timer.
så har du fått veldig lite dypsøvende og remsøvende. Du ser det på målingen, selv om klokka er altfor dårlig på å måle. Det er synd for det er så godt med pasta og retter. Ja, men det du kan gjøre da, hvis du elsker pasta, så må du få spise det av og til. Men ta og spis en liten salat først, for da får du masse fiber i, og fiber dekker innsiden av tarmen din, som gjør at mindre av glukosen blir tatt inn i blodbanen, så du får ikke den toppen.
Den blir heller litt sånn flat. Du lurer kroppen. Ja. Men det er en hack. Det er en hack. Og du får bedre søvn. Sånn som jeg, jeg måtte alltid søve. Hver formiddag måtte jeg søve før. Jeg sjekket warringen min, som dessverre har mistet nå. Men i fjor så hadde jeg fem middagskviler hele fjor. Oi. For jeg har ikke behov for det lenger. Nei, nei, nei. Så, ja. Ja.
Det er liksom noe av det beste maten er på en måte den er ikke like sunn. Hvis jeg lager sånn pasta med masse parmesan og trøffelgreier og fløte og så gjerne et glass med rødvin til det. Det er så godt, men det er ikke så bra for søvnen. For først alkoholen ødelegger søvnen din og alt det der karbogreiene. Men det er jo livskvalitet, så det er jo så viktig at du er
gjør det av og til hvis du elsker det så gir det deg så mye livskvalitet og det sosiale, ikke sant? yes, og det sosiale, så det skal jo du under deg men hvis du da visste at hvis du spiste en liten salat i forkant du trenger bare å spise fem salatblad og en del av en agurk rett før du spiste så ville du hatt en mye bedre respons på den så ville du ikke hatt de der negative effektene
for du tenker at man får seg egentlig for lite protein ja, for det har jeg liksom tenkt på før, men jeg har alltid hørt sånn jeg har ikke tenkt på protein, det får du nok av i kosten og tidligere så tenkte jeg på sånn, burde jeg spise sånne proteinpulver nei, nei, det må du ikke gjøre hvorfor ikke? for at du har jo egg som er fantastisk det er verdens beste proteinpulver, ta i deg noen ekstra egg
Og proteinpulver er jo hvertfall ultraprosessert. Nettopp. Så bare ta to ekstra, jeg rører de. Men er det riktig det der med, jeg hørte liksom når jeg drev med det da, så var det sånn, nei du skal ha to gram protein per kilo kroppsvekt, og sånn, er det riktig?
i den der beregningen. Vet du hva, de der beregningene er så forskjellige utifra hvordan studiet du ser til, og det kommer stadig nye studier som viser det ene og det andre. Så jeg er egentlig veldig opptatt av måling og gram og alt det der. Jeg er opptatt av at du spiser nok proteiner, og at du føler deg mett, og at du pauser mellom maten. Og gjør du de der tre tingene, så vil du få i deg nok. Men når du kjøper all den maten du lager selv, er du opptatt av at det skal være økologisk til det der, eller er ikke det så nøye? Ja, jeg blir opptatt av det. Fordi at...
Dette kommer også til tarmfloraen vår. Vi sprayer grønnsakerne og fruktene våre med stoffer som skal ta bort bakterier og parasitter fra planter, så de skal vokse fin og stor. Men denne sprayen kommer også inn i magen vår. Det er ikke sikkert at det gjør noe med oss, men tarmfloraen vår gjør det noe med. Bakteriene som lever i oss,
Fordi at de tåler jo ikke det, som synder vi sikkert. Og
Jeg er jo opptatt av tarmflora min. I og med at jeg har vært syk, så er jeg litt ekstra opptatt av at jeg skal ha en god balanse i tarmen min. Så derfor er det blitt mye nye. Men hvis jeg er på butikken, og det står mellom norske tomater eller økologiske spanske, så tar jeg norske ofte. Men hvis det står mellom økologisk og ikke økologisk, så tar jeg alltid økologisk hvis det er norskt. Hva gjør at du tar heller norske versus økologisk spanske? For det er noen land vi vet at jeg har...
Jeg er ikke så sikker på at det er økologisk. Men det vet jeg ikke. Det er spekulasjoner, men jeg har bare lest litt om det. Og så vet jeg at i Norge sprøyer vi tomaten ganske lite, mens vi sprøyer jordbærene veldig mye.
Så jeg spiser nesten ikke jordbær hvis ikke det er økologisk. Fordi i Norge, hvis det er økologisk norsk, så er det jo den debiomerkegreia. Kan man stole på den, føler du? Jeg håper det. Jeg velger å stole på det. Ellers er det liksom ikke noen poeng. Og så vet vi at studier viser at det er bedre å spise ikke økologisk enn å ikke spise noe i det hele tatt. Så det er bedre at man spiser grønnsaker og frukt. Man vil få gode helseeffekter av det. Ja, ja.
jeg hadde jo hun Marit Kolby her også med kokkeboka si, ja det er jo masse bra ting, så jeg begynte å følge den der med blant annet sånn regnstyrskav og masse gode ting, så der også fikk jeg høre masse om det der økologiske, og hun prater jo også om hvis du først skal drikke vin, kjøp økologisk vin, for da slipper du, for de druene er jo spreiet i hjelm med alle mulige rare gitt stoffer. Har du sett hvordan de ser ut de der som sitter i de der denne
traktorene i romdrakta og sprøye åkeren altså det ser ikke bra ut de ser ut som de skal ut på sånn månefart og så er det bare for å sprøye drøen tenk så mye vi får i oss da, om vi ikke tenker på
Hva tenker du om alkohol og vin og hva slags forhold har du til det? Altså jeg tenker at man skal leve og at hvis man er en vinelsker så skal man jo nyte den vinen man drikker men vi vet jo at bare et eller to glass vin har stor negativ effekt på søvnene så for meg som er så akkurat nå så har jeg et liv som er veldig hektisk og har veldig masse prosjekter så har ikke jeg tid til det
Jeg har ikke tid til å drikke to glass vin på kvelden, for jeg vet at neste arbeidsdag blir så påvirket, og jeg trenger å være i neste arbeidsdag. Og det gjør jeg fordi jeg elsker arbeidsdagen min. Så akkurat nå så drikker jeg veldig, veldig lite. Hvis man først skal drikke noe, burde man drikke det på dagtid, ikke på
kvelden. Yes. Og ikke syv i enøtta, men to i enøtta. Eller ta et glass vin til lunsjen, enn å ta det til middagen. Ja, det er jo det de er flinke til i andre land. Ja, ja, sånn champagnebrønsje. Det er litt hyggelig, da. Jeg er litt sånn uvant i norsk kultur, kanskje. Men, ja, for hvorfor ødelegger alkoholen søvnen? Hva er det som, hvis du drikker på kvelden, hva er det som skjer? Alkohol fungerer som sedasjon på hjernen, akkurat som sovepiller.
Sove tabletter. Man tror at man søv godt, eller man tror hvertfall man søv mer med sove tabletter, men det finnes ikke en eneste medisin som gjør at du får bedre søvnkvalitet. Og
Alkohol fungerer på samme måte. Det sederer hjernen din, men du kommer ikke inn i den dype søvna. Det påvirker også remsøvna. Du våkner mye. Ofte har du mange mikrovåkninger løp av natta som du ikke klarer å huske. Hvis man ser på målingen av hjernen når man har drukket alkohol, så er det helt annen kvalitet på den enn når man...
Ikke har du hatt alkohol. Det påvirker signalstoffet. Alt, alt blir endret. Og i tillegg til det, så når du bryter ned alkohol til jeg har sett aldri hylt, så er det en giftstoff i kroppen. Så du vil også se hvis du måler pulsen, at pulsningen går opp på natta. For plutselig så begynner den å bryte ned alkoholen og få giftstoffene ut i kroppen. Og det er
Det påvirker jo også hele. Ja, sekundæreffekten av det er at kroppen blir opptatt med det i stedet for å jobbe med immunforsvaret og fornye celler, og det den egentlig skulle gjort om natta. Fikse og reparere bena og sånn. Så det blir bare enda verre. Ja. Det er litt synd da. Alle sånne gode ting blir liksom... Men alt med måte, kanskje? Hvis man gjør det innimellom, ikke hver dag.
Jeg er helt enig. Det er alt med måte. Du kan jo ikke spise bare agurk resten av livet heller, da er du død. Så det er alt med måte. Og det er det som er så deilig med livet, at vi tåler veldig mye. Jeg er veldig opptatt av å fortelle mine pasienter og mine litter at vi har en robust kropp. Kroppen vår tåler veldig mye.
men sjekk innom disse fem faktorene i løpet av uka hvordan står det til hvis du har gjort det ganske bra altså at du har spist ganske bra og fått trent et par ganger i denne uka eller i hvert fall gått i trappen i stedet for heisen og vært litt med vennerne dine så gir det en buffer for de andre tre så vi er veldig robust kroppen er laget for å tåle en trykk det er bare det at
Det vi gjør i det vestlige samfunnet i dag, og kanskje i hele verden, er at vi strekker oss for langt, og vi tar og bryter ned, og får ikke hente oss inn igjen. Så til slutt blir vi utbrent. Og det med utbrenthet er også noe jeg holder foredrag om, fordi du vet akkurat som en mobil, når en mobil går fri for strøm, så tar det noen minutter før du klarer å slå den på.
For oss er det sånn at nervesystemet vår slår seg av i anførselstegn, og det tar ikke noen minutter å få det tilbake på stedet, det kan ta måneder til år. Så unngå at du blir helt tom. Du kan leve på 10% batteri i noen dager eller uke, men hvis den første går tom, så har nervesystemet vår lang, lang tillelingstid.
Det er viktig. Jeg føler for en annen metafor der også. En fin metafor er, hvis du har elbil, ikke la den gå helt tom for søvn, for da må du bli tauet hjem. Da får du ikke komme deg hjem på vanlig måte. Yes! Det er veldig godt sagt. Jo, men du, Anette...
Det var veldig hyggelig å ha deg på besøk. Det er så hyggelig å være her, Henrik. Man må komme tilbake. Ja, gjerne. Det er ti tusen temaer vi kan snakke om. Vi har lyst til å komme inn på neste gang også. Så tusen takk for at du kom hit i dag, og tusen takk til dere som har både sett på og lyttet til denne episoden. Tusen takk for meg.