Hei, mitt navn er Anette Løno og velkommen til Helstipspodden. Med denne podcasten ønsker jeg å dele ulike innfallsvinkler på helse. Hva som skaper uhelse og hva som gjør oss god helse. Jeg ønsker at du skal få med deg kunnskap og verktøy som du kan bruke i din hverdag, slik at du kan få bedre helse, livskvalitet og økt livsglede. Jeg inviterer gjester som kan mye om helse og får de til å dele av sin kunnskap og beste helsetips med deg.
Det er viktig å se på helse i et helhetlig perspektiv. Og det er jo så mye vi selv kan gjøre for å forebygge og styrke helsen vår, sånn at vi har et godt forsvar mot stress, helseplager og sykdom. Stress blir betegnet av verdens helseorganisasjon som tredje største helseutfordring i verden. Og det må vi vel klare å få gjort noe med. Men hva er stress? Hva er det som gjør at så mange går rundt med en følelse av at de er så stresset?
Og hvordan kan det ha seg at mange rett og slett stresser seg syke? Og hva er det som har skjedd i verden som gjør at stress er blitt et så stort problem? Dette er meningen viktig å snakke om. Mye. For vi trenger forståelse og kunnskap på hvordan vi skal håndtere dette. To kvinner som har stor interesse, erfaring og mye kunnskap om stress er episodens gjester. Ina og Margrethe.
De har bakgrunn som neurologisk fysioterapeut og lege, er mødre, helsenerder og funksjonell medisinere. Sammen har de tidligere drevet en klinikk i Trondheim. Nå holder de nettkurs i tillegg til eventer, workshops og foredrag. De har et mantra. Kroppen kan fikse det aller meste, bare den får riktige forutsetninger.
De endte selv som utbrente og full av symptomer fra kroppen begge to. Det medførte en full helomvending, masse eksperimentering og årevis med fordypning i nye fagfelt. De gikk fra et eget prosjekt til en hjertesak de vil dele med mange flere. De jobber med mennesker som vil til rot av symptomene, som vil kjenne mer på kontakt, som vil legge til rette for at kroppen kan ordne opp selv.
Jeg er glad for at de vil dele dette med meg og deg som lytter til helsetipspodden. Velkommen Ina og Margrethe. Tusen takk. Tusen takk Annette, også fin intro. Skjekt å se dere. Kan vi starte litt sånn, hvem er dere? Hvor er dere henne i verden akkurat nå, kan vi også spørre om?
Ja, nå sitter vi i det nyetablerte kjellerstua slash kontoret mitt på byhåsen i Trondheim. I Trondheim? Ja, hvor vi bor. Ja, det synes vi ja. Her er vi foten på bymarka og har naturen tett på oss, så vi elsker det. Og så er det kort vei til byen. Så herlig. Ja, så vi har jo nærmet oss hverandre, både på marken
På mange plan. Nå bor vi ganske nært på byasen og jobber helt og fullt med dette prosjektet våre, Funk med livet, som har hovedfokus på flyt.
Så jeg er Ina, og har to jenter og en mann som jeg bor sammen med her på Byhåsen. De er 7 og 10 år, og de er mine største læremestere her i livet. Jeg sa det til 10-åringen min i går, unnskyld, jeg synes det er litt vanskelig, for jeg har aldri hatt en 10-åring før. Det er kanskje der jeg står i livet for tida.
akkurat nå, at det er mye å finne ut av med det å være mamma for en 10-åring, for det er litt nytt. 7-åringen har jeg liksom vært gjennom litt før. Det er så fint at du sier det, men samtidig, jeg har jo 3- og 5-åring begge gutter, og de er veldig ulike. Selv om de kommer i nye alder, så møter de de nye utfordringene litt forskjellig. Åja, helt klart, helt klart.
men det er nok litt sånn jeg kan kjenne ekstra på det at hun elsker å bane litt vei for det er uansett noen ting som er veldig som viser meg hvor jeg står fast og hva jeg trenger å jobbe med på min prosess og på min vei så det er virkelig en guida for meg så fint at du sier og hva er din bakgrunn da Ine?
Jeg er jo fysioterapeut, og så har jeg en master i klinisk-neurologisk fysioterapi, som jeg har tatt i Tromsø. Og så er jeg yogalærer i tillegg, så jeg har jo kombinert veldig det med yoga og fysioterapi. Jeg har drevet mye med Parkinson, eller jobbet mye med Parkinson MS. Jeg har hatt Parkinson-gruppe siden 2014, faktisk. Og så har jeg jo det her med nervesystemet, det er jo noen nervesystemer, det med stress.
er noe som har lugget hjertet mitt nært hele veien, når jeg forstod at nervesystemet er grunnlaget for alt. Ja.
Så var det lettere for meg å slippe alt det andre, men så var det på en måte å dykke ned i det sammen med Margrethe og se på alt som påvirker systemet vårt. Så det er egentlig min faglige bakgrunn. Men i 2018 tok vi et steg og sa opp faste jobber og valgte å utdanne oss innenfor funksjonell medisin. Og har tatt diverse kurs. Hva er funksjonell medisin da? For det er ikke sikkert det er kjent for alle. Nei, vil du si litt om det, Margrethe?
Husk å få. Velkommen inn, Magette. Ja, takk. Jeg liker å la inn apparat mest, og så kan jeg bare steine kikken. For eksempel, det fant vi tilfeldig når vi...
rett før jeg var ferdig på menneskestudiet. Jeg kjente at det var noe som manglet. Jeg hadde lært masse om kroppen, men det var en forståelse av helhet og sett ting sammen. Jeg lærte organ for organ. Nå skulle det være om hjerte og eksamen i hjerte. Nå lærer vi om hjernen og eksamen i det. Jeg snakket veldig mye sammen om å forstå hva som ligger bak og under rotårsakeren.
Og så fant de podcastverdenen. Og da forstod jeg at det var noe som heter funksjonell medisiner. Det her finnes, det vi snakker om. Det her er et felt. Det var ikke kommet så langt i Norge enda, selv om det var jo mange som drev med i Norge også. Men vi så mye til USA, der det hadde vært et fagfelt i mange år. Og vi startet med det, og etablert del av medisinen.
I USA er det på den største sykehusen som har de funksjonsmessige avdelene og en del av medisinstudiet. Så bra, det var ikke så klart det var. Så det er jo en måte å se på kroppen som et system. Det er mulige systemer man samarbeider, påvirker hverandre, ser på helse helhetlig.
Og særlig opptatt av hva som gjør at vi er friske. Hva trenger kroppen for å holde seg frisk? Mye mer friskesfokus enn sykdomsfokus. Så det er et veldig fint perspektiv å ha med seg når man skal se på forebyggelse, men også for å håndtere mer kroniske, særlig stressbaserte tilstander.
Ståndard helsevæsen er kanskje best på det med akustmiddel, så funksjonsmiddel har masse verktøy å komme med. Jeg leste at 9 av 10 helsekroner blir brukt på behandling av urovekkende høye tall på behandling av sykdom og veldig lavt på helseforebyggende.
Er det derfor det er så viktig at flere og flere nå kommer inn og søker litt mer? For vi må møte helse på en annen måte enn vi har klart frem til nå. Og det er jo noe som alle er egentlig enige om. Hvis man snakker med folk rundt helse, så er jo de aller fleste enige at vi må tenke forebyggende, vi må tenke langsiktig.
Men hvordan får det til å faktisk bli prioritert? For det er jo en lang politisk ro, men det er jeg skikkelig god for. Det er også en veldig personlig, viktig ting både for meg og Grethe, og
Fordi jeg føler at det er veldig mye fokus på, og det viser jo tallene, og økonomien viser det, det viser det når jeg har prøvd å jobbe i kommunen og sett hvordan det prioriteres, og det er jo fordi vi må ha mer ressurser til det. Men det er også et annet fokus, for vi er veldig opptatt av livsforlenging. Og i min verden er vi alt for litt opptatt av livskvalitet. Vi tør på en måte ikke heller å snakke om det, for det er litt betent, det er litt vondt,
er det så viktig? Hva er det som er viktig da? Dette er etiske, ekstremt vanskelige vurderinger, men som de tør å gå litt mer inne i funksjonell medisin. For de vekter kanskje livskvaliteten vel så høyt som livsforlenging. Og det er jo noe som jeg tenker at hvis vi skal få snudd denne skuta, så må vi tørre å snakke om det. For vi er veldig kjapt til å behandle på ting uten å snakke om hva er konsekvensene med å holde denne personen nødvendigvis i livet
mye lenger da. Hvordan liv får denne personen etter å ha gjennomgått denne operasjonen eller fått denne medisinske intervensjonen. Så det er jo noe personlig jeg synes var ganske sjokkerende når jeg begynte å jobbe som fysioterapeut. At det var veldig lite fokus på hvordan det opplevdes for Olga på 85-tallet.
og bli operert og sendt hjem etter den operasjonen, for hvordan liv hadde hun etterpå. Så livskvalitet er jo noe som vi har vært ekstremt opptatt av, og jeg håper vi kan snakke litt om i dette stressperspektivet hva det gjør med oss da.
Og så er det jo sånn, ja, de sier at første menneske som blir 150 år i dag mest sannsynlig er født. Og så er det jo sånn, ja, tenk skal du være 70 år syk da, og bare leve til du er 150 med demens for eksempel. Det er jo en urovekkende tenke, og det er veldig fint at dere snakker om akkurat det der med at vi vil jo ha god livskvalitet mens vi lever.
Og ikke nødvendigvis å leve lengst mulig heller, selv om det er også ønskelig. Ja, takk begge deler. Og hvorfor har vi det til? Og det er jo, i forskjellig medisin så bruker de jo et ord på det. I stedet for å snakke om lifespan, så snakker vi også om healthspan.
Det å leve lengst mulig med god helse, som jeg tenker er et nytt fokusområde som trengs å snakkes om og integreres. Da må vi bli bevisst på det og begynne å ønske oss det. Jeg tror mange av oss bare automatisk, hvis du får spørsmålet fra legen uansett hvor syk du er, har du lyst til å leve litt lenger eller ikke? Så tror jeg at de fleste vil ha sagt sånn,
Jeg tror jeg vil leve litt lenger. Men alle flestene vil det, selv om vi ikke tør å gå inn på konsekvensene av å gjennomgå en tøff medisinsk intervensjon, for eksempel. Så helt klart at vi tør å prate litt mer om de her viktige tingene, det er vi rett opptatt av. Sånn at folk kan få ta bevisste valg rundt eget liv og egen helse. Det er bra. Og hvordan møttes dere da? Det ble jeg også nysgjerrig på.
Det begynte å bli ganske mange år siden da vi startet på videregående i samme klasse da, så var vi jo egentlig, ja, hvert beste venn og siden det, vi var 15-16 år. Og så klarer man å jobbe sammen nå, jeg står på. Ja, det er skikkelig, det å skape sitt eget drømmeliv, virkelig, jobber ut, det er liksom, i livet, eller så, hvordan kan du få så mye tid med venner, det er jo, man må jobbe sammen. Ja, så sent.
Men det er veldig, veldig fint. Og skikkelig fint å være to. Og på en måte vi har dykket det her, altså nedi fagfeltet våre, det er jo søk kunnskap og ta kurs og utdanning og sånn, men veldig mye er det jo å leve livet, teste ut ting, møtes, finne ut det. Det er jo gjennom samtalen og utforskningene vi har gjort sammen som vi virkelig har
forstått det og klart å ta stegene videre. For det å ha noen å gjøre det her sammen med, det er så viktig. Det er skikkelig, det viser jo forskningen at gjør livsstilsendringer sammen for å få resultater. Ja, og gode sosiale relasjoner er jo egentlig noe av det viktigste for å ha et
Helserikt og lengt liv. Det er det gode tallet på. Absolutt. Jeg sa det med Grethe i går, vi fikk senest en melding av ei i går, og det får vi høre ofte, fordi vi jobber jo sammen. Da tok vi en rutine som vi har i vår jobbhverdag, som er en hvilerutine. En eller annen gang i løpet av dagen bruker vi å legge oss ned og høre en yoga nydra, eller gjøre en eller annen hvilerutine sammen.
Og så fikk jeg liksom melding av en som hadde skjedd at vi laget det der, og bare, åh, jeg skulle ønske alle arbeidsplasser var som deres. Og så tenkte jeg bare, ja! Det er det vi ønsker å bidra med. Og så vi har
turt da, å legge til rette for det men vi får jo også, det er jo mange som blir litt sånn ja, men det går ikke an å leve sånn som dere dere har jo, det har jo ikke kommet av seg selv, vi har jo bevisst tatt valg i den retningen og det ble jo ikke gjort over natta men nå sitter vi her da, som det gjør det seg og har skapt det livet vi ønsker og vi ønsker jo også å leve det vi formidler
Og så er det litt sånn du sier, kanskje leve som dere, men kanskje vi ikke kan leve lenger sånn som veldig mange av oss gjør da. Med at man går på jobb, aldri tar seg pauser, ikke prater med noen, masse støy, et åpent landskap,
Så det, jo, jeg tror kanskje det er det vi nettopp trenger, at vi kanskje trenger et jogerom på i bedriften, der det er rom for å gå og legge seg ned og til og med kanskje sammen, og skjønne at med de gode pausene, så vil vi også få kontakt med i større grad kreativitet, ukommelse, intellekt, prestere bedre. Og det er jo det hver en arbeidsgiver ønsker også, men
Men da må man tilrettelegge for at de skal få lov til det. Ja, og det er noe som man ser på hvordan bedrifter som lykkes, og hva som virkelig tør å tenke langsiktig og fremtidsrettet, de har jo skjønt det her. Vi har jo også vært inne og jobbet med noen bedrifter rundt det her, for å være med å flytte perspektivet og se hva skal til for at ansatte har det bra, og klare for at vi skal yte mer opp samtidig. Ja.
Det får oss over på temaet da. Det var så mye vi kunne snakket om, og så tenkte jeg litt gjennom hva jeg har hatt nå i podcasten til nå. Jo, stress ble jo nevnt i hver eneste episode, men på høy tid å ha en egen episode på stress og hva det er og hva vi kan gjøre og hvorfor vi skal gjøre det, og det er jeg så glad for at dere vil snakke om. Så hva er stress?
Ja, selvfølgelig er det et ord som bare brukes i hytte og gevær for tiden, altså man kan bli bare nesten litt stresset av å høre. Og det finnes jo flere definisjoner, men sånn som vi ser på det, og det som skjer i kroppen fysiologisk, hva er det som setter i gang en stressrespons i kroppen din? At stress er den her
stressrisikosen som fyrer på sympaticus, en del av nervesystemet som slår seg på når det er fare på fare, det er en alarm. Vi snakker om stressora, stressora som er de ulike faktorene, tingene som er med å slå på sympaticus.
Det kan jo være ulikt for ulike mennesker hva som slår på stressresponsen. Mange tenker på stress som denne følelsen av stress. Jeg rekker ikke, jeg har for dårlig tid. Det er en del av det, men det finnes mange former for stress som setter i gang den samme kaskadene reaksjoner inni kroppen.
Så det kan jo være mental stress eller emosjonell stress, en følelse når man ikke er klar eller rekke. Det kan være negative tanker. Kroppen kan jo skille på, eller hjernen skiller ikke på, om det er ting som faktisk skjer, om du er i fare, eller om det er et scenario som er en tanke om at, en bekymring om hva som kan skje. Det setter i gang med det samme systemet.
Det kan være ensomhet i den samme kategorien. Det er kanskje noen av dem som virkelig er med å drive. Stresset kan gjøre at denne responsen står på mer eller mindre hele tiden. Hvis det er at man aldri helt kjenner seg trygg med andre mennesker. Det påvirker jo veldig, som du var inne på. Det kan også være mekanisk stress.
Det kan være skade, overbelastning, å ha på dårlig holdning, sikkert at man ikke får god pust. Det kan være kjemisk stress som vi kan få gjennom infeksjoner, toksiner og sånne ting som er med å påvirke. Det kan være miljøgifter.
Det er veldig mange ting som kan være med å slå på den responsen. Det snakkes ofte om stress som sånn, det er noe negativt, det er noe negativt ladet av. Så vi er jo veldig opptatt av å formidle at det ikke bare er negativt. At stress er faktisk det som er med å gjøre deg robust og bygge deg sterkere og bygge deg...
Bygge deg opp så lenge du får en god balanse. Så lenge det er på en måte at den stresset varer en liten stund, og så kommer man tilbake i denne rolig tilstanden da kroppen klarer å bygge seg opp igjen. Det synes jeg med trening og det jeg gjør er så greit og enkelt å forstå.
at du trener, og da skal du presse kroppen, så den får en restriksjon. Så den får følelsen at dette er litt for mye fra hva jeg klarer å holde til akkurat nå. Men når du kommer tilbake, du får hvile, restriksjon, så er det da kroppen bygger deg opp sterkere enn du var.
Men hvis du aldri får den restitusjonen, hvis du bare trener, trener, trener, trener, eller går videre på andre ting som ågjer med å fyre samme stressreform, så vil jo bare det bryte ned. Og det er der vi står i dag, der veldig mange har vært for lenge i denne stressmodusen uten nok.
tid til å komme tilbake i parasympatikus, som er den andre delen av det utenom nærsystemet, der kroppen henter seg inn, restituerer, hviler, reparerer, forebygger. Da er man i det moduset der man tenker at kroppen kan
Tenk langsiktig. Hva trenger man på sikt? Man kan gå ut med søppler og få vasket og renset opp og gjort de her prosessene som også sikrer at vi er friske og har det bra på sikt. Mens i sympatikusmodus så er kroppen i en... Da er det her og nå. Da er det fare. Da har vi ikke tid til å holde på med sånne
langsiktig prosess å tenke tid over tid, veldig overlevelse her og nå, pøse på med masse ressurser for at du skal være klar til å kjempe eller til å stå i den situasjonen som klokken oppfatter at nå er det faktisk skikkelig fare på ferie, så nå må jeg være parat og klar.
Da koster det hvor det koster vil. Og det er jo det som er at når man er i så stor grad i den sympatiske tilstanden fra morgen til kveld, og nesten litt sånn at man ender opp med at det er der å ta det litt med ro,
At det er for latstabber. Jeg skal jo ikke sette meg ned og ta en pause. For det er jo ikke innenfor. Vi må jo prestere. Og at vi måler vår verdi i alt vi gjør i løpet av en dag. Og så er det akkurat som det er litt glemt på veien at det er viktig å ta seg pauser.
Hva er deres refleksjoner rundt det? Hvordan har vi endt opp hit? Det er et stort spørsmål, og så viktig. Jeg tenker jo bare, for å si hele målet, vi jobber jo, grunnleggende det jeg jobber med å ta tak i, er å hjelpe folk å få robuste nervesystem. Nettopp for at den store problemstillingen vi ser, er at mange har store ubalanser i nervesystemet sitt, og er alt for mye i sympaticus.
Og det dril også laggradig betennelse. Det gjør at kroppen skrur opp litt for beredskapen, litt for betennelses. Ok, jeg er litt på bakt hele tiden.
Den første tingen vi må skille på er jo det med positivt stress og negativt stress, som jeg synes ofte det er lite fokus på. For det er lett å si at stress er bra, det bygger oss sterkere. Ja, det er jo det, men noen typer stress er aldri bra. Det er aldri bra å få i seg miljøgifter. Du vil ikke bli sterkere noen gang av å få i deg gift, punktum. Du kan heller ikke si at det er
bra å spise masse mat som er dårlig for deg da går vi også litt inn på persondelpassning men det er ting som er negativt for deg det vil aldri være bra for deg å være i en relasjon der du kjenner deg utrygg og dårlig, så lenge ikke eller du blir skadet, så lenge du ikke øver deg da, samtidig i den relasjonen på å skape den tryggheten og beskytte deg selv, så det er bare viktig for meg å skille på at noen former for stress er faktisk skikkelig negativ og skadelig, og det vi jobber med til folk er å tydeliggjøre det
hva er negativt stress som du må få bort, eller minske, og hva er positivt stress som handler om å tørre å være med i en podcast. Selv om det er litt skummelt for meg, så bygger det robustheten min, for at jeg får mestring på at det kan jeg klare neste gang, så synes jeg det er litt lettere. Det er jo den formen for stress som vi snakket om med trening, der du bryter ned, men du bygger opp igjen sterkere. Det er litt viktig for meg å skille mellom det. Fordi
Det vi ser med dette med hvile-aktivitet-balansen, er at mange har forstått, de har levd et veldig, veldig stresset liv, sånn som jeg og Mygdette gjorde også, i form av at det er mye
mye emosjonelt og tankekjør som kanskje driver stressorda eller driver stress på sette i gang med den fysiologiske stressresponsen jeg tenker fra jeg står opp på morgenen og jeg burde gjort det, jeg burde vært bedre på det jeg burde vært sniller, jeg er ikke flink nok jeg er ikke effektiv nok, sånn som du sier kanskje har den tanken om at du ikke fortjener hvile, for du har ikke jobbet hardt nok enda, mange sånne ting som driver voldsomt den her stresset som er den
Det tror jeg er en av de store problemstillingene i dag. Men nå ble det litt ut av hva jeg skulle si, men jeg plukket meg inn på det. Hvile- og aktivitetsbalansen. Jo, men det var det. Hvile- og aktivitet. Så har vi opplevd at veldig mange også har skjønt at det er negativt for noen med stress. Så blir de redde for stress. Så begynner de å isolere seg og unngå stress.
Så det er jo ikke det som er målet heller. Jo, i en periode må vi kanskje det. Så vi snakker jo om hvordan du skal håndtere deg med stresser i ulike faser, avhengig av hvor du er hen. Men det første er jo, som du sier, det å få en sunn balanse. Det å forstå at vi er mennesker. Vi er ikke roboter. Vi må tenke litt sånn som med trening. Du bryter ned, men så må du ha tid til å bygge opp. Du må restituere.
og at det på en måte alle forskning viser det også at vi har på en måte bare et visst antall minutter av tid du klarer å være fokusert og konsentrert hvis du også refererer til jobb da og faktisk jobbe effektivt før du er nødt til å ha en pause så det er jo ingen, altså alle forskning viser jo at du blir bare enda mer stresset av å
trykke etter å stå i det. Du begynner å ta dårligere beslutninger på alle mulige måter, og du blir mer diskonnekta fra kroppen din, fra dine egne signaler og behov. Og det fører jo til en voldsom...
rådrift av kroppen vår. Det å pushe oss inn i det her hamsterhjulet der vi tror på at det er sånn vi må leve, og det er den eneste måten vi lever på. Det er sånn vi har begynt å bygge opp samfunnet, og at alle må jobbe på samme måte, uansett om vi er forskjellige.
Ja, og det der totalen av stressord, at det er så individuelt også, at det der også å justere seg litt etter det, for litt for lite søvn, litt for lite næringsrik mat, en konflikt på jobb, en syk mor, og så plutselig summen av det.
Det som de aller fleste gjør, er å byte tønne sammen og gå inn i den der sympatiske mobiliseringstilstand og bare holde ut. Det er da det er så viktig å ha verktøy til å hente seg inn. Alt dette må jeg akkurat nå, men hvordan skal jeg ha det for å komme igjennom dette her underveis?
Og da har verktøy til både å gjenkjenne når vi har for mye immobiliseringstilstand, og konkrete verktøy på å få lov å klare å regulere. Og det vet jeg hva dere kan mye om.
Det er så spennende å tenke på det. Hvorfor har vi kommet hit? Hva er det vi... Ja, hva som driver det. Jeg tror det som står i veldig vei nå, det som gjør at vi bare holder ut og biter inn sammen og presser, presser, presser, så er jo for vi har med oss de her programmene som er
som vi har sett andre spiller fra vi var liten, som sier at kanskje andres behov er viktigere enn dine. Du tar verdi hvis du står på og er effektiv, og hvis du offrer veldig fine egenskaper og offrer seg for andre, eller bare tenker på andre først. Så når det er identiteten, eller det å være flink,
hvis man ikke tror på at man har noe verdi hvis ikke man er flink å prestere og er noe for alle andre eller på jobb så blir det jo ufattelig skummelt å gjøre justeringene. Det var i hvert fall der jeg var at det hang kjempelengt i den der at jeg bare pushet på fordi at
Som jeg sier i ettertid, at det var så farlig. Mitt nervesystem oppfattet det som ufattelig farlig å ikke komme på jobb. For da er jeg svak, og da klarer jeg ikke det. Da ramler jeg alt sammen. Tenk å stakkars kollegaen min blir en av noen på den. Så mye av det ligger jo så inntil deg, og det er jo litt komplisert å holde på å
men der finner kroppen til slutt bare si stopp og det er jo det som skjer ved en utbrannthetstilstand er jo nettopp at på et vis kroppen gjør oss en tjeneste med å bare si
Ok, nå har det vært for mye for lenge. Nå tar jeg å bare skru ned til minimum, for det er at du trenger å hvile. Og du må hvile lenge. Og hvis du prøver deg for tidlig tilbake i jobb, så skrur jeg kanskje enda mer ned.
Det er jo egentlig en kommunikasjon fra kroppen vår at det du holder på med nå, det går ikke lenger. Jeg trenger endringer. Og så utfordringen at vi er så viljestyrte og har så god kapasitet og presser så mye over tid. Og så treng til å overstyre signalene for kroppen og ikke ta hensyn til dem.
at kontakten med kroppen er veldig svekket. Det er ikke sånn de fleste navigerer med. Det er signaler, det betyr at de må justere
Det er bare et symptom som står i veien som vi må prøve å påfjerne. Så tar jeg inn et par set og demper det symptomet. Det er jo en av de grunnene for at jeg brenner for dette og tenker at vi må lære mer. For nå er det en hel høy med barn og ungdommer som vokser opp med
at de tar parasett, det skyhøye tallet på hvor mye parasett barn og ungdommer tar i dag,
det må endring til og med det så må vi begynne med å få en forståelse og dele kunnskap for å vite hva vi skal endre til også det eneste som kan være veldig utfordrende som vi ser og som opplever det egentlig og med andre da som er dypt nede i det her med stress da er jo at den kognitive funksjonen da begynner å bli litt svekka men så er vi på en måte vi har begynt å leve i verden som hjerne veldig mye
Vi har lyst til å bare liksom, hvis jeg bare leser det, så blir det sikkert endret. Men det er jo ikke sånn det funker. For du er jo i verden som kropp. Du er her for å være i verden som kropp. Nervesystemet ditt er på en måte det som er det finfølgende organet som hele tiden er ut av å sende masse signaler til hjernen din. Det er jo mye mer signaler fra kropp og opp til hjerne enn motsatt. Det er jo litt overraskende på folk.
Så vi tror på å endre oss gjennom kroppen, men for å få skapt endring så må vi først komme mer over i parasympatikus. Og det gjør ikke vi, og det tror mange som kommer til oss og sier «Jeg har jo lest denne boka, jeg har jo tatt det i kurs, jeg har jo gjort det her». For de forstår det intellektuelt, men de mangler integreringen i kroppen. Ja, og det er jo nesten sånn at kroppen er så ættet.
Ja, det er så kjedelig. Kan det være så enkelt? Noen ganger blir jeg litt sånn som jeg sier til Margrethe, vi må prøve å avmystifisere det litt. Fordi det å jobbe med nervesystemet handler jo egentlig om å prøve å snakke til noe annet enn dette intellektet. Vi lurer oss litt bak veien via kroppen. Så det når vi møter folk der du sa da, når kroppen virkelig har sagt stopp, den roper liksom, nå er det ikke noe mer å gjøre.
Det første det forteller meg er jo at du har mye jobb å gjøre på grensesetting. Du har gått så langt at kroppen din har satt grensene for deg, der du mangler å sette dem for deg selv. Og er det en god, trygg og ansvarlig voksne som sørger for at
Du i varetar god helse for deg selv. Sånn som jeg prøver å være til mine barn. Jeg prøver å si, nå er det nok godteri, eller nå er det nok skjerm, eller nå er det leggetid. Nå må du legge det. Vi har manglet å være den for oss selv, og fortelle oss det, og ta det på alvor. Så det første vi starter med når folk er langt nede der, er jo helt konkrete vaner som vasker nervesystemet for stress.
som trener avspenningsresponsen, altså den motsatte avstressresponsen. For vi er veldig gode på å slå på den. Vi er gode på å mobilisere, vi er gode på å slå på den. Det kan vi, de fleste kjenner det veldig i kroppen. Det er en overlevelsesmechanisme som vi egentlig skal ha for å bruke i reelle vurdering, i alle fall i reelle farer. Og så nå må vi bruke det hele veien. Ja.
Og så hele koblingen, vi bruker å si at det er en koblingsfeil i hodet, der ting som kanskje er ubehagelig, det er jo ubehagelig å komme for sent til et møte, men det er jo ikke farlig. Det er en koblingsfeil som vi jobber veldig mye med, å skille mellom hva er farlig og hva er bare ubehagelig. Og det må du trene nervesystemet ditt på å forstå forskjellen på.
For hvor mange av oss slår ikke på denne stressresponsen om morgenen når vi skal ut døra og rekke SFO og barnehage og det jobbmøte og la la la la og tror på å begynne å leve og ene selv og på, herregud, det er jo bare på ferie, jeg kommer ikke til å skje. Så vi gjør det jo så mye av vane å trene den stressresponsen. Vi blir god på å slå på denne beredskapsmodusen. Så det vi jobber veldig mye med, Amigrete, er jo bevisst trenger motsatte. For vi har også noe som heter en avspillingsrespons.
Det må vi øve oss på. Vi må øve oss på å slå av stresset. Fint at du kan jo mobilisere, men klarer du å slå det av? Det de aller fleste sliter med er jo det. Jeg er superstresset, men hvordan slår jeg det av? Jeg vet ikke hvordan jeg stopper det. Jeg ligger hele kvelden. Når det først blir stilt, så kjører tankene. Og så har du noen som sier «Legg deg ned og mediter». Og så prøver han på det, og så bare fyrer stresset opp bare enda mer. For dette her er så ukjent, og dette her varsler med full alarmberedskap. Ja.
Og fordi vi er en kjemisk fabrikk, så kanskje det som også skjer, som jeg snakket om innledningsvis, fysiologisk, er jo at det setter i gang en kaskade av kjemi på innsida når denne stressresponsen slår seg på.
Det blir masse kortisol skilt ut, masse adrenalin. Du blir gjort klar til å kjempe eller flykte. Det blir masse blod til store muskelgrupper, mindre til innre organer. Det blir bortprioritert fordøyelse. Det blir bortprioritert å være veldig empatisk og hyggelig og varm. Det er ikke noen gode deler av hjernen som blir slått på heller. Det er jo overlevelse. Og det...
sorry hvis det er drån igjen det er fint det at sånn skjer ja, det skjer men det er jo det som er med den overlevelsesmekanismen når vi er så mye i den så får vi på en måte ikke helt taget på for å komme over i ro heller ja
Fordi hjernen og nervsystemet prioriterer ikke det i det hele tatt. Og litt sånn som du sier, hvordan skal vi øve oss på det da? Hvordan skal vi bli gode på det? Ja, og det var jo det som var hele poenget med den her fysiologiske responsen som kommer. Du skiller ut alle de her stresshormonene. Hvis du da legger deg rett ned, ja,
så er jo, altså kroppen din har jo skilt ut masse hormoner som gjør at du skal være klar for kamp og spring, og få på en måte brent masse. Det skilles jo ut sukker i blodbanen din, det er på en måte klar for å egentlig gjøre en fysisk anstrengelse. Det vondeste du gjør da, er jo å sette deg ned. Det er jo en ting, det å ha et verktøy for å kanskje riste litt, eller kanskje gå av den tur, gjør noe for å brenne av denne stresshormonene.
Men der vil også stress se litt ulikt ut, for ikke alle som får den type hormonene, det er litt avhengig av personlighetstypet, ting vi har vært gjennom, hvilken type primære stressrespons du har. Da snakker vi litt mer om responsstyper i nervesystemet ditt. Men hvis du typisk går i det som vi har hørt mest om, fight-flight, så er det jo de her hormonene som skilles ut, og du kommer til å ha veldig mye overskuddshormoner i kroppen, og da trenger du kanskje å gjøre noe fysisk med kroppen din for å brenne noen av de stresshormonene.
Så etterpå er det veldig fint å legge seg ned og øve på å finne roen. Og trene på fokus igjen gjennom medisasjon eller hvile. Har du noen konkrete tips på den overgangen? For det er det jeg ser for meg at det er mer sånn mellomspill som hjelper oss. Ja, og der størs jo litt hvor du er da. Er det sånn at du fikk den her stressresponsen når du sitter i et møte dønner du opp på en stol?
Har du muligheten til å gå en tur på do og nesten riste litt på kroppen? For det er jo det de gjør i dyreveiene. Riste for å kvitte litt med denne overskuddsenergien. Og gå en tur.
Det er kjempefint. Det kan jo være bare å ta noen knæbøy, noen bevegelser, rett og slett. Jeg synes jo også det med yoga, bevegelser som beveger gjennom kroppen, kobler kropp og pust sammen, har jo vist seg å være veldig effektivt. Men det spørs litt på hvor mye overskuddshormoner er det her. For noen som kjenner dem virkelig som å bare springe på stedet for å få ut det her da.
tenker det sånn, jeg ser ofte for meg trapp, liksom hvis jeg kjenner meg veldig urolig liksom nesten sånn dirrende uro og at det er veldig typisk at man er i det i sympatikus da jo høyere opp enn ned jo mer liksom
jo mer flere steg i den trappa jeg trenger å være innom før jeg klarer å komme helt til der jeg er ordentlig ro hvis jeg prøver å gå helt fra toppen og ta et kjempebuks ned det blir jo ikke så veldig behagelig så da viser jeg ofte hvis jeg ligger og skal prøve å sove og jeg trenger det så må jeg liksom, ok, kan jeg greit kan jeg ta ett steg ned på trappa
etter seg ned, eller så man kan gjøre, visualisere det sånn, eller tenk det mer som i øvelser da, at hvis man skikker jo mer dirring og øre, jo mer kanskje fysisk trenger man jo være i starten, og så etter hvert så er det kanskje, ja, sånn som yoga, og sånn som passer som en rolig bevegelse, der man kobler sammen pust, og
Og så kan man trappe ned til en hel avspenning. Og derfor er yoga bygd opp som det jo er også. Du begynner å aktivere kroppen, og så er det ikke bare denne avspenningen til slutt. Ja, og min favoritt, nesten uavhengig av situasjonen, er jo det å senke pusterytmen. Men så er det jo noe med å øve på det normet i ro, sånn at vi får tag på det normet i rolig også.
For det kan en gjøre når man sitter i et møte, eller hvis man er redd for å fly. Og så kunne jeg ønske at det også etter hvert ble rom for det, hvis man sitter på møter og det er litt sånn en annen stemning. At kom igjen og reise med oss, og så riste vi litt. Ja, så enig. Og da kan man gjøre det sammen. Ja.
Så det håper jeg blir mer normalisert fremover. Så enig. Og også det å ha hvile meditasjon, og det er jo sånn, de fremste selskapene i verden, de flyrer jo meditasjon for ti år siden, men siden de er veldig nå, så flyrer en av de selskapene som ikke har det som en del av arbeidshverdagen til sine ansatte. Så det har jo kommet langt, vi har jo forstått at
stress står veldig ved for produktivitet, effektivitet og kreativitet også. Så klart at det har jo veldig mange positive effekter for oss også på livskvalitet, og det å leve et liv i kontakt som vi er så opptatt av. For det er sånn som jeg ser det, så har stress
noen helt tydelige konsekvenser, og vi kan gjelde en del inn i to hovedting. Den ene er jo det jeg opplevde i egne liv som kom først, og det er jo hvordan det er en voldsom rådrift på kroppen. Jeg fikk masse symptomer av IBS og migrene, ting som begrenset livet mitt, og hvordan jeg kunne leve livet mitt med helt fysiske symptomer som førte sykdom og dårlig immunforsvar.
Mens det med gredes var det mer det kognitive, det var hukommelse og mer kanskje uro og søvn, store søvnproblemer. Så det så jo ulikt ut til oss. Det var jo den her, ok det er en svær konsekvens fysisk somatisk på kroppen å ha så mye stress. Men det er på en måte det som er brengt mest for i dag.
er jo det at jeg ser at det har stor konsekvens for oss som menneskehet, fordi det gjør oss veldig usympatisk. Vi har ikke overskudd til å ta inn andre mennesker når du er i den delen av nervesystemet hele tiden.
så svekker det kontakten til de delene som gjør at du kan få skapt kontakt med andre mennesker, kjenne empati for andre mennesker. Så vi bruker å si at det å utføre en sånn hvilerutine hver dag, gjør deg også til en veldig mye røuser, sniller, hyggeligere.
mildere utgave av det vi egentlig er og det synes jeg det fortjener og vi er jo flokdyr og litt tilbake til det du sa at ensomhet er kanskje en av de største stressordene for vi trenger å være sammen som mennesker for å føle oss trygge og sånn har det vært i alle tider det endrer seg ikke selv om vi nå bor i hvert vår hus og sitter på hvert vårt kontor eller ja
Jeg er jo veldig opptatt av vagusnæren, og da leste jeg et studie om at hvis vi har mikroøyeblikk som er hjertelige mellom to mennesker, så aktiverer vagus hos begge to, som da igjen får oss over parasympatisk tilstand, men også gjør oss mer robust mot stress og inflammation og sykdom.
Vi må skaffe tid og ro til å kunne være godt og trygge sammen. Absolutt. Du er jo inne på noe der med hva som utligner stressresponsen raskest i oss. Det er ikke noe tvil om at det alle nervesystemene lengter etter, helt fra du er midteliten, helt fra du kommer med et umodent nervesystem i verden, så er det jo trygghet.
Det er jo trygghet, trygghet, trygghet. Den kjemien det gir da, den gjør at du kan ta inn læring, du lærer mye raskere, apropos liksom hvordan vi legger opp til skolen og læring for barn også da, når du sier at masse barn må ta ibuks og parasett, og de har det, ja.
Sånn at det er jo ingenting vi lengter mer etter, og der er jo menneskelig kontakt, berøring, øyekontakt, det er jo veldig friskhetstegn til barn, det er jo neurologisk fysioterapeut jeg er, så vi så jo at det er sånne tegn til ungene, nyfødte, premature, hva er det som er tegn på et friskt nervesystem? Jo, at de klarer å feste blikket.
De søker kontakter. Det er ting vi vet at er enormt viktig for utviklingen av friske, robuste nervesystem. Man må ikke bare blikke ned i en skjerm. Nei, virkelig ikke. Ikke hele veien. Det er så vanskelig det der. En av tingene som jeg tok en status på,
på et par uker siden, hvor er det liksom jeg fortsatt henger fast, hva er det som gjør at jeg ikke kjenner kontakt hele tiden hva er det som trekker meg tilbake igjen inni mer stressmodus og det er det her skjermen, det er så mange store krefter, tenk hvor mange milliarder som brukes på å finne ut hvordan vi skal lokkes til å bruke mest mulig tid på det, og så skal man
Som virkelig bruker forståelsen av hvordan hjernen fungerer og hvordan du skal gjøre oss avhengig, er så vanskelig å skikkelig bryte ut av det. Ja, og jeg har jo en oppgave, det er det med å holde oss trygge og
og det der å hele veien søke opp ned i en mobil som skaper utrygghet for det har ikke noe med vurdering av jeg trykk her og nå i øyeblikket her jeg er og med de jeg er med men alt annet i verden og jeg tror jo eller jeg tenker helt sikkert at det er en årsak til at stress er
er så økende på verdensbasis. For det at vi sitter nede i skjermene våre på jobb og mobiler, og vi diskonnekter, altså vi kobler oss fra virkeligheten. Vi må gjerne, vi må koble oss på igjen.
og jeg sier ikke det for at jeg får det til for at jeg dessverre bruker mye mobilen og det er veldig mye fint med det også ellers hadde ikke jeg fått tak i dere og fått dere til å komme og snakke om dette her men det å være bevisst på det og kanskje ha noen begrensninger og lage gode rutiner på nå legger jeg det fra meg, nå er jeg til stede her og nå er jeg i blikket og det som og jeg må drive
at en stresset dag på jobb, eller kanskje du hadde en veldig travlt dag på jobb og ikke fått hatt pauser. Det som er med å ofte føre det til å bli en spiral, er jo at...
regulere ofte, jeg har jo lært å regulere nervesystemet ved hjelp av distraksjon altså hvis et barn skriker eller er lei seg så er det ofte man distraherer det for at han skal bli glad igjen eller bruke mat altså hva det nå er og det der og skjerm har blitt en sånn det er jo en distraksjon ja, for å
bryt det at når du kommer hjem fra jobb, du ikke bare klarer å sitte og scrolle eller se på skjerm eller spise masse godteri som fyrer mer stress, men som likevel er en viktig mekanisme for du forbinder deg med ro, du får ro der og da.
som du trenger. Noe av det viktigste vi formidler å jobbe med er at man må bytte til bedre måter å regulere nervsystemet på, regulere stressresponsen på når du er urolig da.
For det er helt annet å vite at pust er bra, eller yoga, eller alt mulig, men den avhengigheten til det man har brukt før er så stor som det er i den responsen som er der.
Det skal til å velge det andre. Vi må trene på det. Når vi rolig har bestemt oss hva vi skal gjøre. Når jeg åpner godtereskofa og kikker ned, eller når jeg får lyst til å skrolle, hva skal jeg gjøre i stedet? Så man kan ha en sjanse til å bryte. Det blir den automatiske responsen.
Når jeg kjenner meg urolig, da tar jeg denne pustøvelsen, eller da holder jeg rundt meg selv, kanskje stryker meg på overarmene til jeg kjenner meg trygg igjen, eller kjenner meg mer rolig igjen. Da blir det i hverdagen ganske mye annerledes, for da stopper du den kaskaden mye fortere.
Våre særpoeng der er jo at det er jo det ene punktet at det er skikkelig viktig, fordi det er litt som å være alkoholiker da. Du måtte ha funnet deg en eller annen måte å regulere deg på som føles trygt. Sånn at det å bare si sånn, ja, det er bare å slutte å drikke,
det er jo ikke sånn det funker, da vil jo på en måte mest sannsynlig den personen ty til noe verre, eller liksom, hva er det? Du må ha en helt konkret ting å bytte med, og du må øve ut på det når du er rolig og trygg, sånn som du sa. Det andre er at, som vi er opptatt av, er å prøve å legge til rette for et miljø i nervesystemet ditt,
slik at du ikke har så mange hendelser der du er langt utenfor din egen stresstoleranse, og har nødt til å regulere deg på veldig uansettmessige måter. Så vi er opptatt av å rydde bort stressordene som handler om mat som driver betennelse, miljøgifter, ha gode rutiner for morgen og kveld, og hvordan vi kan legge til rette for det. Men en siste ting som vi ser igjen og igjen, som kanskje ikke så mange jobber med, det er jo også det at det å ha vært i Sympaticus i veldig lang tid,
gjør jo at kroppen har pøsa ut med reservene sine, så veldig mange er også kjemisk veldig dårlig regulert, og har kanskje hormonforstyrrelser, som gjør at de opplever indre stress,
veldig lett, altså de har ekstremt lave nivåer av B-vitaminer som er viktige byggestegner i å lage de her neurotransmitterene som gjør oss trygge og rolig, så jeg opplever at vi må støtte den kjemiske balansen for mange også, mineralforstyrrelser det kan jo være at du har hjertebank som bare det, fordi at du har for lite magnesium og kalium eller andre mineraler
Sånn at vi prøver alltid å jobbe med det sammen, for det kan være veldig vondt for noen. Det er sikkert du kognitivt er klar for å bare sette deg ned og gjøre pustøvelser hvis kroppen din kjemisk er i så stor ubalanse. Så vi prøver å regulere hjelpen og støtte
hormonbalansen, legge til rette for et bedre miljø, og vi tar ned stressorda, så kan vi begynne å jobbe med tiltakene. Det er en mening. Det er jo ofte sånn, det nytter ikke bare å gjøre masse greier hvis ikke den der trygge basen er på plass.
Og der er det jo også nok søvn. Ikke så lett å få til hvis en av symptomene er søvnplager, men tilpasset til den enkelte. Det med å ha hvile, bevegelse, litt sånn ryddet vekk av, i hvert fall redusere om du ikke kan kutte ut krevende relasjoner, bruke tid på de du har det trygt og fint sammen med,
Og det ser jeg ofte, og det har jeg sagt før også, når jeg spør mange som har gått behandling hos meg også, hvor tid er du glad? Hva gjør deg trygg? Hva gjør deg rolig? Og det er nesten sånn,
Jeg vet ikke, de har ikke tak på det en gang. Og så kommer det litt og litt, og så er det sånn, hva gjorde jeg glad for da? Før likte jeg å gjøre dette for eksempel. Og så er det sånn, jeg prøver å gjøre det, se om du kan kjenne litt på den følelsen igjen. Og så kommer de tilbake neste gang, åh, jeg satt meg ut for å tog en kopp te, og det var så fint. Og så er det sånn, ja, det har vi noe å jobbe med. Ja.
Så viktig. Helt enig. Vi bruker å si at i flyt, som er vårt program hvor vi hjelper folk fra stress og utbrunnhet og med en kropp full av symptomer og til et friskt
nervesystem som er robust, det er jo det som er hele informasjonen, så har vi delt inn i tre faser. Og i fase 1 så bruker vi å si at du har lov å gå inn i denne kongen og skape den tryggheten du trenger da. Og da er det som du sier, vi må begynne først med å bli bevisst på det. Og de aller fleste har aldri suttet seg ned og kjent på egne behov. Og hva gjør meg trygg og glad? Og det er ikke så rart at vi har laget oss mange rare sånne måter for å finne trygghet. Som å scrolle, som å...
Spis noe godt eller så det er utrolig viktig. Ja, det er det. Og så har jeg fått noen spørsmål for det at jeg la ut på Instagram om det var noen som lurte på noe. Og litt noen av spørsmålene som jeg har igjen er den der enorme sensitiviteten der daglige gjøremål også gjør de stresset. Egentlig bare det å stå opp og puste skaper stress. Hvor bunnen hender da? Ja.
Når de sier det, så får jeg en mistanke om at det er noen som har vært stresset i veldig lang tid, så da ville jeg kanskje ha startet til fastlegen og fått ha blodprøver og se hvordan er status på B-vitaminer og mineraler og sånne ting. Og så kanskje å begynne å kande ut hvordan det er med kost og lyd. For jeg så det var en som hadde skrevet det med at
Jeg blir stresset bare jeg spiser frokost, og da blir jeg jo med, og de skjer jo på hva er det i frokosten? Er det med gode fettsyre, og er det et stekt egg med noe avokado og litt spira, eller er det typisk norsk frokost med masse karbohydrater som fyrer hennes stressrespons? Er det en kopp kaffe som kanskje gjør at kortisolnivået øker en gang? Kanskje ta tre kopper kaffe i forkant der? Nei, det er sant, og så må jeg lese helt hva, så det blir litt uspesifikt, men jeg ville nok ha fått sjekket
er det fordi at det mangler rett og slett. Det forteller oss noe om en hormonel ubalanse i forhold til stresshormoner og regulering. Og så er det jo det som vi gjør veldig mye å øve på. Noe som er effektivt er å legge hendene på kroppen og øve seg på å si
Det er ubehagelig å sitte nå og kjenne på de stressene, men det er ikke farlig for meg. Jeg er jo trygg. Å prøve å koble på sansapparatet, som vi snakket om, koble på kroppen, kjenne på underlaget, kjenne på lufta, hvordan er det rundt meg nå, kanskje ta noen rolige pust, kjenne hva det gjør med deg. Det er noe som jeg ville prøvd, som en start som er helt ufarlig, helt uten bivirkninger.
Ja, og det er så fint og på mange måter så enkelt, for nettopp det der med ta på egen kropp, se rundt deg, la intellekt og bevisstheten fortelle deg, underbevisstheten og nervosystemet sin respons på, men det er jo trygt. Det er ikke noen grunn å forfyre opp. Og så kan det til og med bare regulere det ned. Veldig sant. Ja.
Og det trenger folk å vite om. Trenger å minne på det selv om og igjen. Det er bare for å være til stede. Bruk sansa. Det er ingenting som er viktig her. Og det er akkurat fint at du deler det der minnesøk på om. For selv om jeg jobber med dette, har mye bevissthet mot det, så betyr det i hvert fall snakke for egen...
Det er mye jeg ikke får til. Og selv om jeg kan mye og er bevisst på det og har gode metoder, så plutselig var jeg på en måte dratt inn i den der igjen. Og så er det da så fint at
Jeg har noe å gjøre da, fordi jeg har kunnskapen til at nå ble det for mye, nå må jeg legge meg tidligere, for nå må jeg ha mer søvn rett og slett. For det er iallfall en av de tingene jeg merker veldig godt på, hvis jeg bare får lagt meg tids nok. Og nå har ikke jeg noen søvnproblemer uten at jeg har barn som kan vekke meg på netten.
Jeg tåler mye mer ro og regulering av nervesystemet. Jeg får nok timer søvn. Det er ofte et godt sted å starte, hvis man klarer å sove. Få mer timer søvn. Det handler om å søke informasjon. Det er kjempespennende å lytte til podkaster og samle opp det.
Og så var jeg sånn, nå kan jeg så mye, hvorfor går det ikke fortere fram? Og da var det liksom, ok, det skjer jo ingenting før man virkelig får gjort det, og implementerer, og integrerer i kroppen, og det der vana kommer inn.
Derfor starter vi med det. Du må få på plass målrutine, hvilerutine og en kveldsrutine. For uten en kveldsrutine får du heller ikke gjort målrutinen. Det å få på plass det, sånn at du har noen rutiner hver dag, som er med å holde stressnivået ned, som gjør at du kjenner mer på de gode følelsene. Få trent avspenningsresponsen.
Det kan virke simpelt, men på sikt har det enorme effekter. Og for å få mistet den på hvor jeg er nå. For da har du tre innsjekker på én dag, og det baller på seg med mange andre ting. Så det å få inn noen vaner, det er kanskje det...
Det er noe av det viktigste jeg vil si. Da får vi et mer robust og fleksibelt nervesystem,- -som gjør at vi kan prestere høyt når det er ønskelig,- -men klarer å veksle mellom de to delene av nervesystemet,- -så gjør at vi kan holde oss friske og ha livsglede og livskvalitet.
og få bedre forstand mot sykdom også. De aller fleste blir jo syke i løpet av livet, men kroppen klarer å fikse opp i dag når det blir noe. Så ikke det henger i, og så er vi syke. Og så baller det på seg i feil retning igjen. Ja, det er så spennende, og så gir det så mye håp. Jeg blir så glad av å lese og forstå og tenke på det her. Hva...
hva kroppen setter i gang av maskineri og mekanisme når du er i parasympatikus. Den oppfatter at jeg er trygt nok så jeg kan bare slå på alt dette. Så hva den kan klare å reparere. Det er så fantastisk å se hva som er mulig. Da kommer man tidligere og sier at grensen går her. Hvis du har den type sykdom så er det ikke mulig. Og så får man på en måte
Er det folk som motbeviser det også? Det skjer hele tiden. Jeg kommer ikke til å høre sånn. Tidligere har vi snakket mye om sykdommer, det kom forblivet du må leve med det resten av livet, men nå har vi nok erfaring på at det går til og med å reversere noen alvorlige sykdommer, og det må vi jo lære mer om. Absolutt. Da må vi tørre å
løfte standarden vårt, eller tørre å ønske oss litt mer. Ja.
og ikke gi oss så lett men klart, dette er jo en prosess det er ikke noe quick fix, hverken du tilbyr den etter, men det gjør man du gjør, og ikke det er det du gjør heller det har krevet at du må forstå noe intellektuelt du må resonere, og så må man implementere det og så er det liksom sånn som når du får inn de her spørsmålene fra lytterne nå, at når det er noe som fremdeles, hvis det er sånn at du har gjort de tingene vi sa nå da, sjekket på den boka, så kanskje ikke gi seg så lett
Vi sa jo det innledningsvis, at det å tørre å dele personlig, at vi står jo i ting vi gjør i våres prosess, selv om vi kan masse om det her og har levd med det årevis. Jeg hadde en runde før jul, der jeg kjente at det var noe som ikke stemte, og liksom måtte gå, ok, har det vært for mye stress?
Andre ting da, det har kanskje det med tid og alt mulig. Begynte å rydde tilbake til vanene mine, sørge for god søvn og alt det som du sier, men det ga seg ikke likevel. Så visste jeg at jeg hadde rotbetegnelse i to tegner. Og det er jo som at noen står og holder inn stressresponsen inni kroppen din. Det er en ekstremt stor påkjenning å gå rundt med en uoppdaget infeksjon for eksempel.
De mener jo ikke at nå sitter vi bare her, så mediterer vi, og så hviler vi, og så blir alt bra. Nei, men vi begynner gjerne der, og så kan man ha gode dialog med fastlegger i tillegg, og virkelig ikke gi seg da. Du er lov til å forvente mer av livet ditt. Jeg hadde
masse, masse store helseutfordringer som jeg har klart å bli bra av når jeg har klart å finne ut av hva er det kroppen min trives best på. Med liksom søvn og hvile, med hvordan relasjoner begynner å sette gode grenser for meg selv, og ikke minst mat som demper betegnelse og tok bort den her store restaurantformen. Så det er komplekst, men det er absolutt mulig, og da kan man få til helt fantastiske ting, og virkelig ha et
et overskudd å leve livet i kontakt og frisk. Ja, og det ønsker vi jo alle.
nå går tiden og det er så mye jeg ville snakket om også men så tenker jeg at de tingene vi snakker om er jo dessverre alt for mange som kjenner seg igjen i en eller annen grad og jeg våger nesten å si 100% jeg har nesten aldri møtt noen som ikke kjenner på dette her og jeg tror hvis jeg hadde snakket med mine besteforeldre, liksom har du en stress av hverdag, så tror ikke jeg hadde skjønt hva jeg mente engang, sånn at dette er på en måte
litt nytt og overveldende for mange og hvis en da lytter og tenker at dette her gir mening men det er for vanskelig å få til på egen hånd hvordan kan en få tak i hjelp hos dere? Da har vi en nettside som heter funkmedlivet.com og der kan dere sende oss en mail eller ta kontakt med oss gjennom nettsiden eller finne oss på Instagram og
Se mer på hva vi driver med der, og det er også linka til... Vi har jo kurs på dette. Kurs, og det går an å bruke veiled. Så det er søk hjelp hvis du kjenner at du står fast og må bale lenge alene. Det er ikke meningen at man nødvendigvis skal klare alt alene. Da tror jeg jeg hadde fortsatt...
vært langt tilbake i prosessen så det å finne noen man kjenner man har tillit til noe som er testet og som man vet at det her det funker det kunne spare noen år med prøving og feiling og liksom en sånn prosess godt innspill så pleier jeg jo å spørre om dere har tre helsetips å avslutte med opp mot tema som i dag var stress
Hvor skal vi starte? Skal vi bare si tre? Ja, jeg vil si, hvis man skal tenke på hva man kan starte med, eller hva som kanskje har størst effekt av det vi snakker om, så for meg personlig så er det hvertfall verdt det å starte.
Øv på, når man kjenner seg urolig, på å regulere ned. Så lær å øv på noen gode måter å regulere nervesystemet tilbake, bare som sympatikus, og bytt ut den gamle mekanismen for å regulere på med den. Det tror jeg kan snu ting på hodet.
og bli mye bedre bare av. Da har vi jo en gratis lydfil som ligger på vår Instagram, som er en gaida hvilemeditasjon, hvor du får trent på det med å slå på egen avspillingsrespons. Så det er jo virkelig et kjempetips for oss. Det betydde enormt mye når jeg var langt nede i utbrenthet selv, det å øve meg på å hvile, og også det å...
Det å sette av tid til hvile, få en rutine på hvile, får jo også opp mange av de følelsene eller de gamle programmene eller de
begrenset sannhetene du kanskje sier til deg selv som jeg må drive mye av stresset om er at du egentlig ikke får kjede noe vil du har kanskje ikke jobbet hardt nok det som vi snakket om innledningsvis så det gir deg en mulighet til å se på hva er det som driver denne rådgiften hvorfor holder du på sånn her med deg selv og hvordan kan du bli noe som vi er veldig opptatt av vi mener at vi gir folk en kompetanse på å bli en trygg god voksen for seg selv
Så det er det. Øv deg på å bli den kjærlige voksnen som sier til deg skjønner at du er sliten nå. Nå har du holdt på som bare det. Nå trenger du å hvile. Nå skjønner jeg at du er lei deg fordi at denne personen sa noe stygt til deg. Kanskje du må få ut den følelsen. Ikke døve den, men faktisk få skrike. Så det å øve på å være en kjærlig voksen til seg selv, det gjør jo at du får et visst forhold til den indre dialogen din som er en voldsomt stor driver av stress. Ja.
og indre stress. Og det kan man jo starte bare med det å legge merke til neste gang du ser deg selv i speilet. Hva slags tanker, eller hva som foregår da, ser du på deg selv med alvor og granske etter feil i ansiktet ditt, eller sende deg negative kommentarer, eller kan du bytte ut det med å smile til deg selv, kanskje tenke noe fint, eller ønske deg selv en god dag, og så etter en gang
En sånn liten vane. Hvis det er det første du gjør på morgenen, når du ser deg selv i spillet, og faktisk sender deg og smiler og bare litt sånn «Dag skal vi ha det artig!» Så på sikt kan det være med å bygge opp en mer omsorg for seg selv. Vi må bare starte i det små og endre hele...
Programmet da. Ja, å være bedre med oss selv. Ja, selvkjærlig. Det løser veldig mye det.
Ja, det kan det. Og så for mange tror jeg det virker sånn, så fjernt på mange måter. For vi er så gode på, jeg tror at vi er gode på å leide til feil netter på grunn av at det står alt som er feil med oss på forsiden ved godt dagblad. Så det programmerer hjernen vår til å leide etter det. Og det er der også det der med å øve seg på litt sånn, ja, hei du i speilet, i dag skal vi lage en god dag.
Å være god med oss selv. Ja, helt klart. Og også at vi...
Det at vi får det fra VG og Dagblad, men også at vi har et litt forvrengt bilde av hva det vil si å være et menneske. Vi tør kanskje ikke å skjes helt sant på å møte oss selv med all vår menneskelighet. Vi tror at det er bare en bitte liten del av oss som er spiselige og som vi kan vise til verden. Og det gjør at veldig mange av oss går rundt med mye selvhat, for de tror det er noe feil med dem. Så det er jo noe vi jobber mye med å normalisere.
at det er normalt å klikke i vinkelen innimellom, å være kjempesykt og miste det, og være sur. Sånn er jeg også. Jeg er også en enormt varm og empatisk person som gir klemmer til alle jeg møter, men jeg er også en skikkelig forbannet person som kan være sint og stampe i gulvet. At vi normaliserer menneskelighet, det tror jeg også gjelder. Ja, hele spennende.
Jeg tror veldig mange av oss er redd for oss selv nesten. Vi er redd for egne følelser over egen menneskelighet. Så det er veldig mye skygge som vi prøver å unngå og begrave. Så det er også en fin måte å starte på. Det må tørre å skje litt mer. Skje hele seg. Det gjør det også mer røst til andre mennesker. Men når de gjør feil, at det er bare et menneske.
Det hjelper så godt å tenke, hvor kjedelig er det med perfekte mennesker. Bare ha det bra og smile og få til alt. For
For det er jo spennende med hele spektret av noen som er mye forskjellig, eller får også. Og det gjør oss jo også mer robuste av den der, og opplever litt utfordringer, kjenner på noen av de vanskelige følelsene, og erfarer at ok, men så gikk det fint, og så kanskje skal vi være så urolige neste gang, fordi vi har erfart at den situasjonen gikk fint. Ja, og det har vi ikke.
Og så er det en illusjon at de finnes, for vi er jo alle sammen. Innvendig i hvert fall. Hele spekteret. Noe har jeg kanskje godt trykt ned, men... Tenk at vi faktisk er veldig like innvendige. Hele konstruksjonen er egentlig helt lik.
Og så kan det gjøres utrolig ulike utslag. Ja. Det er fascinerende. Ja, det er det. Men det er det som gjør at det er så spennende å jobbe med mennesker og helse, og hva som gir oss god helse, for det er ulikt. Helt klart. Ja. Noe mer dere vil legge til? Åh,
Det er så mye vi kunne snakket om. Jeg synes det har vært skikkelig fint å snakke med deg. Det er mange ting som dukker opp når du snakker om ulikheter. For det er vi jo veldig opptatt av med persontilpassning. Så kanskje det var at hvis du virkelig er seriøs på denne prosessen med deg selv og har lyst til å få et godt reglet nervesystem, ikke bare let etter enkelt tiltak og tenk at fordi det fungerer for naboen, så skal det nødvendigvis fungere for deg. Det handler mye om hvor du er hen.
på hvor stor ubalanse du har. Ikke gi deg det der. Det hjelper virkelig å få hjelp. Sånn at man kan hjelpe deg å møte deg der du er med dine utfordringer. For det er komplekst det her. Vi sitter ikke og sier at dette er den ene løsningen på stress. Nei, vi tar det veldig på alvor at det er komplekst å se på hva forskningen sier. Så det er viktig at folk sitter igjen med det.
Takk for den viktige jobben dere gjør, for det er at det er viktig. Og det er så fint med at det går an å ha en podcast som gjør at vi kan nå ut til flere enn bare de som er i Trondheim, og at dere har kurs på nett, sånn at alle fra hele landet har mulighet til å søke den hjelpen de kjenner at de kanskje trenger.
Så følg disse her på Funk med Livet på Instagram og på nettsiden.com, hadde du sagt. Og så takker jeg for at dere ville komme så røyst og dele av deres kunnskap. Og så takker jeg deg som har lyttet. Ha det! Hei igjen! Jeg vil bare tipse om at på søndag 8. oktober skal jeg ha workshop om vagusnerven på pulskuren.no.
Pulskuren.no er regi av lege Torkel Fære, som var gjest i første episode av Helstipspodden. Og det er et nettsted for de som ønsker å forstå og ta kontroll over stressbalansen for å leve friskere. Jeg kan røpe at jeg skal holde flere workshops ude ved høsten, og det er åpent både for medlemmer og ikke-medlemmer. Link finner du i episodeteksten. Håper vi sees på workshop.