06. MUSIKK SOM TERAPI. Musikk, sang og bevegelse som verktøy til bedre helse. Gjest: Audun Myskja

Hei, mitt navn er Nette Løno, og jeg ønsker deg hjertelig velkommen til helsetipskoden. Jeg har startet podcast fordi jeg har et inderlig ønske om at god kunnskap om hvordan vi kan ha bedre helse hele livet skal nå ut til flest mulig. Jeg inviterer gjester som kan mye om helse, og bør de om å dele sine beste helsetips med deg. Og er det en som kan mye om helhetlig helse, så er det dagens gjest. Han er lege, forfatter, forsker, Audun Muscher. Audun har jeg vært så heldig å få gå på kurs med enesterapi i Flano og Herestavanger. I tillegg har jeg også tatt kurs i musikkbasert miljøbehandling for barn og unge med Audun. Siden dette er min podcast har jeg valgt å bruke anledningen til å gi en liten hylles til dagens gjest. Audun er mitt største forbilde og inspirator innen helse. Han er klok, nysgjerrig, hjertelig, kunnskapssøkende, ydmyk, leken, intellektuell, røys og har en formidabel evne til å se mennesker og dele av sin kunnskap. Etter å ha vært på kurs med Muscha så føler jeg meg alltid ydmyk og takknemlig. Jeg har blitt klokere og fått større innsikt. Jeg har fått svar på ting jeg aldri kunne forestilt meg at jeg lurte på. Og det gjør meg alltid motivasjon og nysgjerrighet på å ville lære mer og stå på videre. Jeg skulle gjerne hatt en kopi av den hardiske navn av en gjerne her, for den kunnskapen trenger vi alle. Heldigvis så deler han med seg, og det skal han også gjøre her med oss i dag. Velkommen, Øydun. Tusen takk. Jeg kjente at jeg ble helt nervøs der. Det er noen ord som jeg kunne tenkt meg å dele med deg, så jeg vet det gjelder for mange også, og så er det ikke alltid det blir en ledning til å si hvor mye noen kan bety for en, så derfor tog jeg meg den frie til det i dag. Takk! Og jeg er veldig glad for at du har lyst til å være med i podcasten, og jeg har spurt deg om jeg kan snakke litt om det med musikk og bevegelse og helse, og hvorfor det er så viktig for at vi skal kunne ha god helse hele livet. Og hva tenker du da? Musikk er jo noe merkelig, det er... Det er ikke lett å si hva musikk er for noe. Det er jo merkelig for alle samfunn å ha musikk. Det er jo en del nødvendige ting som vi har for å overleve instinktene våre, driftene våre, og samfunn må jo ha sine regelverk. To ting er sikkert i livet død og skatt, var det den som sa. Ja, det var det. Men musikk står litt ut. Står litt et annet sted tilbake i gamle hulemalerier, så er det avbildet sånne instrumenter. Og jeg tror jo at det er noe i oss som er dypest sett musikalsk. Goethe sa jo at det er hvor ordene slutter å begynne musikken, og så var det Victor Hugo som sa at Musikken sier det vi ikke kan tale om, eller ikke til om. For meg har musikk vært innenfor den kliniske delen av det jeg har gjort arbeid med mennesker. Så har det vært noe av det som har kommet inn der det andre ikke har stukket til. Og så har jo det vokst frem. Jeg synes det er veldig flott at musikk kan hjelpe folk å slappe av litt mer. Men for eksempel innenfor det, men som sørger allerede i arbeid med psykisk utviklingshemme i ungdommen, så så at musikk kunne nå inn til det mer grunnleggende. Det var vel egentlig der det startet for mitt vedkommende jobb. Mine vandrerår etter videregående, så var jeg i Irland og bodde på en antroposofisk by, en biodynamisk gård, og bodde og jobbet med psykisk utvikling hjemme. Og det var første gang jeg oppdaget at sang og musikk kunne gå inn, og både vekke folk med svekka, mentale evner og ikke minst roen i når de må ut av seg. For jeg så i helsevesenet så var det ofte en enkel løsning å bare gi sprøyte. Men det var jo et medikamentfritt gårdsbruk og dermed så stod jeg nå for utfordringer. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med dem heller. Og det var jo sånn jeg tilfeldigvis oppdaget At en av de mest utagerende roa seg når jeg spilte akkurat den sangen som jeg hadde sett noen dager før, at han hadde veldig god rytme til. For det jeg senere lærte er at han satt der og rygget til musikken. Og det er jo, neurologisk sett, så treffer det et organ i hjernen som heter thalamus, som er porten til hjernen som skriner alle sansintrykk. Og ofte når folk er aggressive utagerende, så er de jo urolige, de er trua, alarmen er skrudd på, de er redde. Og alt det der kjører i en loop gjennom talemus opp til hjernen og ned til kroppen. Og vi kan jo som regel stagge oss og si ok, skjært den og ta det sammen, eller stopp. Men hvis en har hans situasjon da, med manglende kognitive evner, har ikke han den muligheten, og da blir det bare å kjøre. Og det å da få han inn i rytmen med den sangen, så tar rytmen til musikken over og setter i gang, sånn at talemus var jo på rytme. Og da, med en gang, så roer da uroen mellom hjernen og kroppen seg momentalt. Og det var jo når jeg begynte å skjønne, eller når jeg kunne bruke... Da jeg for første gang virkelig systematisk tok musikken i et vanlig arbeid i vanlig helsevesenet på Hospice Lovisenberg med annerledes syke og døende kreppasienter. Da var det jo sånn at de lå jo der i hyla når de var veldig urolig utrygge. Og da var det jo sånn at når alarmen var gått så beit ikke morfin nesten. De kunne kjøre dødelige doser. Så narkomane kan dø av overdoset en 300-400 mg morfin. Men her var det snakk om ikke bare 500, men 1000, 1500, 2000 mg. Men de lå det bare å hyre, skvettet som vann på gåsa. Så kraftig alarmsystem i kroppen. Men så kunne jeg bare da, hvis jeg gikk inn og la medikamentene vekk, og bare gikk inn og... Jeg begynte bare... synge eller finne et musikkstykke som traff så opplevde jeg igjen og igjen at smerten ikke bare ble litt mindre men i flere tilfeller helt borte Det er helt rått. Det er rått, for det er jo ikke fordi at da den kreftsvulsten som har infiltrert nervesystemet utløst smørten plutselig forsvinner av musikken, men tolkningen av smørten blir endret sånn at storehjernen prioriterer noe annet og ikke lenger tenker tanken «Jeg har vondt». Så på et vis en avledning eller en endring? Ja, det kan man si. Avledning og endring, definitivt. Du avleder fra noe og endrer til noe annet. Og der er musikk veldig effektiv. Du kan si noe, nei, nå må du bli interessert i noe annet, sånn som prøve med rolig barn, men musikken kan gå i så direkte. Det som fascinerer meg er, Jeg likte veldig godt kirurgi, jeg ble aldri kirurg, men jeg tror jeg har tatt med meg interesse for kirurgi. Jeg er veldig interessert i det å nå inn til de presise punktene, hvor det skjer. Det radikale, hvor du kan gå inn her, må vi treffe. Og det var akkurat sånn sanger som ikke traff på samme måte noe virkelingsløse. Det var nesten litt sånn enten eller. Og det samme vi har sett i eldreomsorgen, det bygger vi også på når vi kartlegger musikk som vi skal bruke for å vekke eller ro eller hva vi nå bruker til, så er det jo det som nesten treffer. Det virker nesten ikke. Men når du får innertiderne, så får du Alt det som treffer oss. Det var jo til og med, skulle jeg ha etter pådrag om min måte å drosje, da drosjeføren spurte hva jeg skulle gjøre, og snakket noe litt med han, og han fortalte at han var til begravelse hos vigerfaren sin. Og der satt det beste vennen, satt i rullestol for enden av kirkegangen, når presten lyset, snakket om han, og så var presten musikalt, så han sang musikk. Den yndlingssangen til den avdøde som også han bestevenn hadde vært mye med og hørt på å sunge. Og det alle så var at han og karen hadde reist seg fra rullesolen og gikk fremover til rytmen av denne sjangen. og stod der og takket han presten tok han i hånda og gikk ned igjen til rullestolen sin og så etter etterviset det så ble han kjørt ut i rullestolen hjemme i rullestolen og alle som har jobbet med musikk i eldreomsorgen eller bare oppdaget sett tilfeldig at noen musikkstykker kan gjøres det er ganske rått for det viser at det ligger noe i vår fysiologi som overstyrer den vanlige mekanismen. Og det er jo når jeg har hørt deg fortelle om det tidligere, at hver gang jeg tenker at dette må jo ut, vi må snakke mer om det, det må brukes, for det er jo på en vis et verktøy som alle kan lett få tak i, men vi må bare vite om det, at det kan ha en så enorm effekt for oss. Både på det fysiske og det psykiske? Ja, du vet at i naturkulturer har jo musikk og medisin vært integrert sammen med andre klokke koner. De har brukt det her naturlig som del av sitt virke overalt på kloden, og i all historie vi har oversikt over. Men så kommer jo i vår kultur den her splitten mellom medisin og kultur, i renesansen. Da var det jo sånn at legerne spilte i strikkvartetter på fritiden, men det var ikke noe av det inn i jobben. Og Så sent som på 90-tallet så var det jo sånn, når det begynte å gå mer ut med det, så var det jo mange leger som bare fnøys av noen sånne tanker som at musikk skulle virke på noe annet enn at det var hyggelig. Og så er jo det litt fascinerende også, for jeg tenker at de må jo også ha skjent de andre følelsene av at den har det godt når den lytter på musikk, sånn at den får en eller annen motstand mot det, undrer meg litt over også. Men det er jo klart at det er litt hva retning tankene går i det. Det er litt sånn ordnung mot sign, vi har jo lagt opp en veldig klar premiss under i vår kultur etter 2. verdenskrig, så tok jo det her med placebo-kontrollen til forsøk virkelig i fart. Og det er jo mest egnet til medikamenter, så det ble jo en forutsetning, sånn som jeg lærte i medisinstudiet på midten og slutten av 70-tallet, at det som virker er medikamenter og kirurgi. Du kan jo synge og spille, men det er jo festlig. Og selv når jeg begynte å undervise om dette på 90-tallet, så var det jo klapp på skolen. Ja, men ikke at dette er festlig. Det var ikke noen sånn tank om at det skulle være noe som virker. På medisinskongresser så har du som regel en sånn En musiker som spiller noe vakker musikk før du tar fatt i det ordentlige. Men det er jo sånn som vi bygger opp verden vår, og hva som virker i oss og på oss er jo veldig avhengig av hva er det vi gir virkelighet. Hvis en ikke tror at tanker virkes, som har vært ofte i vår kultur, tanker er tålfrie, så vil en heller ikke oppleve noe særlig. Fordi at en lukker sansene sine for det. Da har jeg jo inntrykk av at du har de sansene veldig ute, og at det er den drivkraften som har fått deg til å stå på videre med dette, på tross av at noen gjerne da fnyser og sier ja, ja, det var festelig det, men at det er noe der som Ja, du har skjønt så tidlig, det er så viktig at vi trenger å forstå i større forståelse for. Ja, det er veldig fint det som har skjedd nå de siste 20 årene, at det har nytta. Det har bredd seg en forståelse av at musikk virker. Det var ingen tilsynslegger på sykehjem som vi fikk med i den første årene med sykehjemsprosjektet, eller noe interesse eller noe samarbeid. Men Men nå går sykehjemslegerne og sier nå må du spille musikk. Ikke alle setter seg inn i det, men at alle sier at vi må ha det med i behandlingsplanen. Det har blitt del av det vi skal gjøre. Jeg tenker det er viktig for det at Medikamenter er jo medisinsk behandling, og veldig flott ved akutte tilstander og ved definerte sykdommer. Men det er en stor del av det mennesket sliter med i dag, som ikke medikamenter eller kirurgi er mest egnet behandling for. Folk opplever jo at musikk gjør noe. Og for meg handler det om det å kunne systematisere det. Og det å gjøre tilgjengelig for vanlige folk. Vi har jo musikkterapeuter, men for meg har det viktigste vært at dem som behandler sårbare mennesker har tilgang til et godt verktøyskrin. Det er sånn... Hvis du har et verktøyskrin hvor det bare er en hammer og en knipetang, så er det du kan gjøre ganske mye, men allikevel begrenset. Så det er å ha et rikt verktøyskrin, rett og slett. Ja, og så vet jeg jo at du har enormt mye arbeid med det mot de eldste. Og når jeg tok musikkbasert miljøbehandling for barn og unge, der vi kan bruke disse verktøyene tidlig fra livet for å unngå at vi skal bli så syke? Jo, det er jo det som jeg tror blir veldig viktig. Det er jo noe som jeg føler også er veldig fornøyd med det jeg har fått gjort i eldreomsorgen. Men personlig er jeg nærmest opptatt av barn og unge, det som skjer i barnehage, barneskole, veldig avgjørende år. Og hvis barn blir sittende i vår digitale verden, i passivisert fysisk, så er det en situasjon som vi må være opps på. Allerede nå kommer det studier som viser at vi har fått et relativt dramatisk nedsatt vindu for oppmerksomhet. Førskolelærer og lærere snakker om at det er en dramatisk endring i hvor lett det er å få barns oppmerksomhet. Barn er mye mer distraherbare og har mye kortere oppmerksomhetsspenn. Og der er musikkspennene en av de tingene tiltakene en av de tingene Beste tiltaksområder for musikkterapi viser å være oppmerksomhetsforstyrrelser hos barn, ADHD og andre forstyrrelser, for at musikk kan styrke oppmerksomheten vår. Hvis du trener på å følge en rytme, følge toner, så trener du oppmerksomhetsvinduet. Og rytmen i musikken styrker også rytmen i oss, for rytmen organiserer. Barn med ADHD vet vi at det er for mye kaos. De er mer helhetlige. Gjerne de har ikke så lett for å fokusere på bare på språksenteret. Og det kaoset er noe som gjør at du hverken får tilgang til dine egne ressurser eller til å kommunisere. Gjerne må velge mellom signal og støy i et gitt øyeblikk. Og hvis støysenderen tar over, da har vi mindre og mindre tak i våre ressurser. Så det å for eksempel hjelpe barn som sliter med oppmerksomhet, hvis du setter i gang rytme. En ting er at læreren i stedet for å stå og dosere med enstående stemme kan begynne med at I dag skal vi lære masse sammen, ja, men alle sammen. I dag skal vi lære om algebra. Det er bra, hva sa jeg? Algebra! For da vet vi at det er mye lettere for hjernen. Også hvis vi varierer, hvis vi går over i retning av sang, i stedet for at vi bare, ja, nå skal vi snakke om musikk, hvis vi bare tar litt sånn, ja, ja. I "Nå skal vi lære om Norge etter krigen, etter krigen, etter krigen, da kom regjeringen Gerhardsen til makten, Gerhardsen, Gerhardsen, velkommen til makten, Gerhardsen!" Altså for det er noe helt annet enn en lærer som bare står og doserer opp på katheter. Jeg hadde økt oppmerksomhet, og så ville han jo huske det. Jeg har jo noen sånne sanger, og jeg går tilbake igjen til barndommen, de sitter jo. Jo, det er nettopp det, for jeg ser at om jeg har undervisning, så er det jo det som folk husker, det som er ikke bilder og følelser, og det som hvis jeg har sunget en sang, så husker jeg det. Ja, det kan jeg skrive ordner for. Jeg kan være så heldig å ha vært til stede mange ganger når det var på det spil til å sunge. Jo, for det handler ikke om flink eller hva det er, men det handler om at sangen i det øyeblikket, hvis det er et uttrykk for en sinnsstemning, kan være en markør akkurat som jeg har brukt vår beste dag som jeg har sett mantraen markøre at At vi har makt til det å sette i gang dagene våre på en måte at vi ikke bare, oi, dag er en dårlig dag, dag er sliten i dag, vet jeg kommer en dårlig dag, men så sier det riktig. Dagen i dag kan bli vår beste dag. Eller sette inn, vi hadde på kurs nå, ei som snakket med meg og følte at det hadde gått, som en løgn hele livet hun hadde prøvd å tilpasse seg mens en ekte hun sto der og hun ville se frem med en ekte og også komme frem med bare et utsang fra det ekte da og så spilte jeg da en sånn gammel blues med slidegitar You may be rich, you may be poor, you may have the devil knocking at your door. But when the Lord gets ready, you gotta move fast. Og litt den der sangen som sier at når strengen står og dirrer i deg når det er din tur, klokken ringer for deg. You gotta move. Bare den sangen. Og da kan du si at ja, men det er viktig at det ikke bare er tanken min at du utfører det i handling, men det er noe helt annet når du får sjung i det. Ja. Da sitter det på en annen måte, og hvordan folk har sjanger som blir symbolsanger. Tenk på, jeg tror Forda Bremnes, jeg kunne jo fortelle han om det, han hadde jo en sang som han vet var en sånn throwaway, en litt sånn personlig sang fra når han lå syk i Kanada. Men det har jo blitt en sang som er et mantra som brukes overalt, og som har brukt på kurs også, med det spørsmålet som folk står der og... Prøve å finne ut hvem jeg er og har en forankring i noe sant og virkelig i meg selv. Har du fyr? Har du løkte langs din vei? Og jeg ser hvor djupt det går i folk. Folk sitter og synger utover, men også innover til seg selv for å stille spørsmål til seg selv. Da kan en filosof spørre, ja, men hvem er du? Og det er greit nok. Det er de evige spørsmålene, men når du kan ta det i en slik form, har du fyr, så får det en annen impakt. Og det var veldig interessant i sykehjemsprosjektene også, hvor etter at jeg var ferdig med et av dem, så på demensavdelingen, folk er hjulet demens, så uten at ni måneder etterpå, Da spurte jeg en av de ansatte, hvor ble det av Misha, han som spilte gitar? Som lege, så er jeg for glemmerig, de ville aldri huske noen av de tilsynslegene med navn i dyp demens. Og jeg tror ikke det er så spesielt at de ville huske om meg, men bare i kraft av at vi delte sanger, vi delte sanger som var viktig for dem. De satt der og sang så indelige går og rusler på ringerike, og satt sammen med en eldre kvinne, en bedre kvinne fra Oslo som elsket Beethoven. Jeg glemmer aldri det øyeblikket vi satt og delte Beethoven. Og hun i dypte menn sa at det er rart når du hører sånn musikk så blir alt annet uviktig. Men det må ikke være for ofte for da mister det kraften. Det sa hun som nesten ikke hadde språk. Og det var faktisk noe av det siste hun sa i livet. Hun fikk en sånn helvete sild og lungebetegnelse dagen etterpå men bare å få avslutte livet med å si det det er sånne ting og det er sånne øyeblikk for allihelt musikk som blir så sterke for du føler at du får komme inn i noe hellig i mennesket noe indre som er så djupt og sant innenfor alt det sterset som vi har med det sosiale regelverket og Jeg har alltid vært veldig trukket til det. Jeg var aldri en sånn sosial fyr som elsket å snakke eller være på fester eller sånne ting per se. Men jeg elsket det der å komme inn i, det er hvor you gotta move. Hvor du bare får dele med folk noe virkelig vesentlig. Og det har blitt en sånn gullgruve det med musikkpreferanse også. Du lærer så mye Du lærer så mye om folk på den måten. Hva er det som treffer deg med musikk også? Hvilke sanger er det? Hva er det som ikke vil røre oss? Jeg husker når jeg var med på det kurset der ble vi bedt alle om å komme med to sanger som Ja, så vi likte det, og vi var en ganske stor gruppe, og jeg tror nesten ikke noen sanger gikk igjen. Og det var at det brede spektret av ulik musikk var helt fascinerende. Ja da, jeg synes det har vært veldig artig på de kursene. Det sitter tre veninner ved siden av hverandre, det er sykepleiere som jobber sammen, og de ser jo nok så like ut, det er sånn... Jeg vet ikke om det finnes noen sykepleiere utsiden, men nok så likkledd. Men så spør jeg dem om musikkpreferanse. Den ene sa at det var en rapper, Ice-T, som jeg virkelig elsker. Den andre sa at han var i Trondheim. Jeg sa at det var Noge. Og så en tredje så har jeg min store favoritt, Pender Ekki, en polsk avantgarde komponist som lager noen særlige strykkvarter, noen atonale strykkvarter, så er det helt like ut som Likte Åge. Ja, fascinerende. Og det er så... og jeg anet en helt vanlig forsiktig hjelpeplayer som ser ut som en prototype kvinne av folket. Og jeg spørte henne, nei, det er sånn rituell stammemusikk hos noe, særlig hos en nordamerikansk indianerstamme, som virkelig elsker å gå inn i den ritualen der i hinsides tid og rom. Hun så ut som et prototype, så støt kvinnen og de andre. For det vekker noe liv med det. Det er gjennom at plutselig så finner jeg noe som jeg får igjen, men vet ikke hvorfor. Det er en oppdage ting i seg selv med musikk også. Jeg visste ingenting om India. Men da jeg vokste opp hørte jeg indisk musikk i oppveksten. Det gikk bare riktig inn i et eller annet. Jeg har ikke hatt noe kulturell læring. Men det var når hele måten og melodiene gikk på, måten og rytmen. Det var ikke en vanlig 1-2-3-4, men tablene som gikk i en helt annen rytme, som traff meg voldsomt. Og det tror jeg har vært en styrke for meg å jobbe med eldre som i dagens Norge kommer fra ulike kulturer, for de er alltid interessert med etnisk musikk, hvordan de ulike folkeslagene former ut sin kultur, at du forstår så mye av den kulturen også, når du ser hva slags musikk utvikler det. Og Så når vi har kartlagt musikkpreferanse hva folk som vi treffer, så har det vært som en markør inn til de indre menneskene også. Hva som har formet oss, både det som er kollektivt og det som er individuelt. Og det er veldig spennende i en tid nå hvor, sånn som i Norge, så er vi ikke et homogen nasjon. Sangsgatten er ikke en selvfølge. Denne trua vi må, i vår tid, så må vi velge rett og slett. Det er veldig mye som dør ut og forsvinner i internettets tidsalder av det som har vært hvis vi ikke opplever det som en verdi. Ja, og når det da snakker om at en skal ta vekk musikkfaget og bevisst ha et valg på å fjerne noe som har så mye verdi, det er uro meg jo litt. Jo, det er jo litt sånn tilbake til det her som skjedde i Frankrike, i Bretagne, innom klostret på midten-slutten av 60-tallet for det andre Vatikan-konsiliet, så skulle de ha nye regelverk. De skulle rasjonalisere, de skulle revidere rutinene, og det var jo blant annet også der at i klostret så brukte de veldig mye unødtig tid på å synge under tidebøndene. Litt var jo greit, men Men for å få en måte på å stå opp klokka fire om morgenen og synge tidebønner flere ganger om dagen, så det endte jo med at de tok vekk tidebønnerne. Nå skal vi ikke få slappe av i stedet. Men det som skjedde var jo at munkene som hadde vært en veldig friskt folkeslag, en frisk yrkesgruppe av munker og noen der faktisk, de begynte jo å få en slags hjemmelignende tilstand, satte sammen sunkene og var mer fri, mer sjøvn, hjelp ingenting, og den her enkle kostholdet, mens det ble supplert med kjøtt og diverse, men det hjelper heller ingenting. Men så kom han til å høre halslegen Tomatis, som jobbet mye med musikk, og så på dem en gang at han mente at lyder som fungerer på hjern- og nervesystemet, oppladdende eller utladdende. De hadde ikke fått de oppladdende lydene de trengte. Det er fantastisk. Og så begynte jeg med å sette inn igjen mokesangen, og opp igjen klokka fire og synge Tidøbønden. Og så gikk det noen uker, så begynte en ene etter en annen å bli frisk, og etter et halvt år så var det en kollektiv velberedelse. Så denne veien gjorde også en studie som var publisert internasjonalt hvor det var tatt bort musikktilbudet på et sykehjem, og så at flere av de eldre virket mye tyngre, så vi tok og undersøkte og så at depresjonsforekomsten på den institusjonen var veldig høy snittsyk. Snittmålinga lå på nærmest klinisk depresjon. Og så ble musikktilbudet satt inn igjen, og seks uker etterpå så var depresjonsmålinga helt normaliserte. Så det er noe med at Jonny Mitchell sanger i sin tid «It always seems to go that you don't know what you got till it's gone». Det er noe med at vi trenger å bruke det i vår tid. så er det ikke et problem at det er for lite musikk. Nei. Tvert imot så er det jo overalt, og jeg måtte skifte ut min gamle bil med CD-sprekk, for nå ser jeg, og det var jo så mye bedre som bilcellen, for nå har du tilgang på all musikk, vi har radioen og alt sånt, og masse radiokanaler og musikk overalt, og jeg ble... Det var akkurat som å drepe meg i kongen, men ikke med grøt. Ja, for det er for mange valg. Det er alt for mange valg, og jeg ville ha mine gamle CD-er som var brent inn med mer sjanger. Hvis jeg er ute og kjører bil med mer musikkstykker som jeg har gjort med, som betyr mye for meg, da. å gjøre det ordentlig og det er altså folk setter veldig pris på når vi har kurs og meditasjoner som jeg jobber mye med så er det at folk blir veldig truffet hvis en treffer med et musikkstykke så kan folk stå fast i noen emosjonelle dype problemer eller vanskelige mønstre treffer du presist med musikken så er det akkurat sånn det bare går rett inn sterkere enn en beste psykolog kunne ha gjort akkurat der og da Så det er noe som fascinerer meg veldig. For da får folk et musikkstykke dra folk igjennom en prosess, rett og slett. Tror du vi trenger da å ha hatt mye musikk i barndommen for å få tilgang på det når vi er eldre? Det... Det er jo slik at det vi er blitt lært opp, det som har blitt de lavhårtrepertoare som små, det er jo noe som er mye lettere å bygge opp. Det er klart det kan bygges opp gjennom hele livet. Det ser jo sånn i min alder nå, det er noen muskler som er neglisjerte litt i min fysiske, eller neglisjerte helt i min fysiske forskning. Fastring som er da opp i 60-årene da vi begynner å trene opp og det går men det kreves ganske mye mens jeg ser mine barnebarn trene opp de samme musklene sånn uten problemer så det er klart alt som vi får satt inn hos barn er jo mye lettere å bygge videre på det er ikke noe til om så derfor er jeg så opptatt av barn og unge er det digitale overhøre det med den beste måten å lære musikk på. Kan det erstatte sang og bevegelse? Jeg tror svaret alle som jobber med barn må komme med nei. For det er grunnleggende i mennesker å synge sammen, gå i bevegelse. Jeg husker min bestefar og farfar gikk der med sine fysiske arbeidsoppgaver og Og gikk og nynnet og sang på sanger de var glad i. Og jeg så en som dro rundt i verden for å se hvor folk var lykkeligste, og han opplevde den klareste markøren på tilfredshet med livet der folk gikk og spontant sang. Ja, der har jeg et eksempel fra å være i Sør-Afrika for mange år siden, og der var vi i kjerke, og jeg kjente igjen den samme sangen som jeg har hørt på her, men de sang jo med en rytme og bevegelse og inderlighet. Og dette var jo i et veldig fattig område, men jeg har aldri opplevd så mye glede noen gang. Og så sammenlignet med den samme sangen inntil Oslo, Og samme opplevelse i kjerket her, der vi må sitte helt i ro, og oss selv synge litt lavt, og ikke gjøre så mye ut av oss. For hvordan det vekker oss i et fellesskap også. Det er jo også noe av det som musikk har sterkest forskningsdokumentasjon på, det at folk blir sterkt hjelpt med sosialbevissthet. Folk som ikke er godt sosialt integrerte. Vi kan snakke om antimobbekampanjer og sånn, ikke mobb. Jeg har brukt milliarder på det, men resultatene er ikke så imponerende. Nei. Men det er vist at hvis en synger og danser sammen, så endrer folk holdningen til hverandre. Fordommer fell. Altså kor med folk fra forskjellige aldersgrupper, minsker fordommer mellom generasjoner. Kor med folk fra flere kulturer sammen, minsker fordommer mellom ulike kulturer. Så det er et veldig kraftig verktøy. Ja, der leste jeg et studie på det at det å synge aktiverer vagusnerven, og så også at det er mer effekt av å synge sammen, og mer effekt igjen å synge lange toner enn korte toner. Det blir en resonans, rett og slett. Musikk er et resonansfenomen, og derfor er jeg veldig fascinert Ja, det er det som jeg driver på mye med kurs, med toning. Vi begynner jo å bygge opp nå en systematisk opplæring, jeg har så stor interesse for det nå, vi har satt opp noen kurs, et par kurs det siste året, og den fylles opp med en gang, for folk er så interessert i det. Ja, vi tenker på nå at med barn og ungdom at det i større grad er mye mer stress, mer psykisk sykdom, skolevegring. Vi trenger raskt nå, tenker jeg, det er hastet at vi får en tiltak. Så vi setter jo inn skoleprosjektene, både avspenningsmusikk som barn er veldig glad i, så de får slappe av ordentlig, så de merker selv at de trenger. Også det å synge om morgenen, sangstunder, det er jo en måte å sveise folk sammen på, og det åpner læringsvinduet også. Mange barn er så hyper i vår tid når de kommer på skolen, at å sette en barn på en fult, og så skal de lære, det er urettferdig for alle. Så så jeg håper jo at kunnskapen kommer ut, og jeg tror i vår tid så er det særlig det med samsang, for jeg ser at sykepleierstudenter som er undervist i 20 år, så var det mye mer gangbart med allsang, det var mindre flaut, det har faktisk blitt flauere, det er litt ukult, de sier det er så mange andre som gjør det bra, jeg trenger ikke å synge, og denne skommel, for vi trenger det mer enn noen gang, vi trenger å Vi trenger å ladde opp hjernen vår og kroppen vår med sang og bevegelse. Så det er noe jeg kommer til å jobbe mye med i årene som kommer. Hvordan vi kan bruke lyd, stemme. Vi snakker jo om at det stemmer. Og tenk så fantastisk med å bruke stemmen, så kan vi få økt aktivitet i vagusnerven, så gjør oss både bedre immunforsvar og mer robust nervesystem, og bedre forsvar mot inflammasjon og stress og sykdom. Og igjen, fellesskapet, det å være sammen som mennesker, det er kraftfullt. Ja, ja. Så jeg håper at det blir mer av det, så det er veldig fint at vi kan dele på denne måten. Jeg håper jo at du får mange lyttere på din fine podcast, Annette, og at vi kan fortsette samarbeidet. Så dere som hører på, bare en oppfordring, Finn en sang du er glad i, og spill gjerne av å synge med og ta en liten dans i dag. Det har vi alle godt av den helsepakke som er veldig vanskelig å matche med noen andre tiltak. Du får trening på så mange planer. Så kjære lytter, lykke til, og håper at du får gode dager og kan få noen tips og impulser fra denne lille timen i dag. Tusen takk til deg, Øytun, og tusen takk til deg som lytter på. Ha det bra!