#249. Hvorfor gjør vi ikke alltid det vi vet er best for oss og hvordan kan vi endre på det? Med mentaltrener Anniken Binz.
Mentaltrener Anniken Binz forklarer hvorfor varig vaneendring er vanskelig, styrt av hjernens behov for trygghet og energisparing. Hun presenterer verktøy som visualisering, bevisst indre dialog og identitetsendring, understreker viktigheten av selvmedfølelse for å overvinne dype mønstre og oppnå ønskede mål i livet.
00:02
Omelon introduserer Tandem, en talegjenkjenningsløsning som frigjør tid for leger ved å forenkle dokumentasjon av pasientjournaler.
03:48
Møt utfordringen med å bryte vaner ved å forstå deres dype, ubevisste natur og ta små, målrettede endringer.
09:31
Hjernen er programmert for å spare energi, noe som gjør det vanskelig å endre vaner, spesielt under stress.
16:36
Vår evne til å endre vaner avhenger av dype emosjonelle behov som formes i barndommen.
27:24
Livet vårt formes av gamle mønstre og selvsabotasje, men vi kan endre dem ved å bli bevisste og ta ansvar.
Transkript
Nämnd i episoden
Anniken Binz
Gjesten i episoden; mentaltrener, foredragsholder og forfatter. Ekspert på personlig utvikling og vaneendring.
Anette
Vert for podkasten 'Leger om livet'. Utdannet lege.
Omilon
Sponsor for episoden. Et selskap som tilbyr talegjenkjenning for medisinsk dokumentasjon.
Tandem
Et produkt fra Omilon. Talegjenkjenningsløsning som konverterer samtaler mellom behandler og pasient til journalnotater.
Leger om livet
Tittel på podkasten hvor denne episoden er publisert.
Level Up
Podkast drevet av Anniken Binz.
Supervaner
En bok skrevet av Anniken Binz om vaneendring.
Fabel
Sponsor for episoden. Norsk lydbokapplikasjon med tusenvis av lydbøker og serier.
Atomic Habits
En innflytelsesrik bok om vaneendring, nevnt som en referanse.
Caritas-bøkene
Anbefalt bokserie av Kristin Maria Baldustorter, tilgjengelig på Fabel.
Pascal Engmann
Anbefalt krimforfatter for spenningslitteratur på Fabel.
Vanessa Frank
Krimserie av Pascal Engmann, anbefalt på Fabel.
Katja
Lege som delte en positiv erfaring med Tandem for journalføring.
Cecilie Ysnes Myhre
Mentaltrener som inspirerte en øvelse for bevisstgjøring av tanker.
Dopamin
Nevrotransmitter som gir drivkraft og glede, assosiert med belønning og nyhetens verdi.
Autopiloten
Den ubevisste delen av hjernen som styrer rutinehandlinger for å spare energi.
Hjernens plastisitet
Hjernens evne til å endre struktur og funksjon basert på erfaringer, tanker og følelser.
Underbevisstheten
Lagrer dype mønstre og vaner som styrer mye av vår atferd og reaksjoner.
Selvsabotasje
Reframet som en overlevelsesmekanisme der hjernen forsøker å holde deg trygg, ikke selvskading.
Prokrastinering
Utsettelse av oppgaver, drives av hjernens ønske om å unngå ubehag og spare energi.
Visualisering
Mentalt verktøy for å se for seg eller kjenne på fremtidige handlinger eller mål for å forberede hjernen.
Indre dialog
Den interne samtalen og tankene vi har om oss selv, som påvirker følelser og handlinger.
Identitet
Den sterkeste vanen som driver all atferd; kan endres gjennom bevisst arbeid og erfaringer.
Treningsstudio
Brukt som eksempel på en ny vane/aktivitet som kan oppleves som farlig for hjernen.
Surfing
Anniken Binz's hobby, brukt som et eksempel på identitetsendring gjennom mestring.
Sandpapir-øvelsen
En demonstrasjonsøvelse for å vise hvordan hjernen reagerer på visualisering.
Norge
Referert til som et trygt samfunn i kontrast til tidligere farlige omgivelser for menneskehjernen.
USA
Referert til i sammenheng med bokoversettelse og et eksempel på en venn.
Netflix
Eksempel på en kilde til raske, behagelige følelser som kan føre til prokrastinering.
Telefonen (scrolling)
Eksempel på kilde til rask dopaminfrigjøring og prokrastinering, knyttet til ubehag ved overforbruk.
Deltagare
Vert
Anette
Gjest
Anniken Binz
Sponsorer
Omilon
Tandem
Fabel
Poäng
For oss som jobber i klinikken kan dette ha stor positiv innvirkning i arbeidshverdagen vår. Som lege Katja sa, før måtte jeg skrive journalen etter at pasienten hadde gått ut eller mens han satt der. Men nå gjør jeg ingenting. Jeg bare sitter og prater og trykker på knappen. Ferdig. Det tar sekunder.
Illustrerer den praktiske fordelen med talegjenkjenning i helsevesenet.
Jeg er så lei av at folk føler at de feiler og blir lei seg fordi de ikke får til det de skal, føler seg mislykket. Det er egentlig så enkelt når vi skjønner hvordan ting henger sammen.
Anniken Bins' motivasjon for å skrive boken 'Supervaner' og et optimistisk syn på vaneendring.
Vaner er utgangspunktet. Det er alt som styrer oss, som vi ikke bevisst trenger å gjøre. Vi har jo alle hørt om autopiloten.
Definisjon av vaner og deres ubevisste natur.
Hjernen vår vil spare energi, og den vil holde oss trygge. Så i en verden der hjernen kan velge, vil den alltid velge den enkleste utveien, den som krever minst energi.
Sentralt prinsipp for å forstå hjernens motstand mot nye vaner.
Alt som er nytt kan jo potensielt sett være farlig. Og alt det som vi har gjort før, selv om det er en vane som er å droppe treningen, sette seg foran Netflix og spise potetgull, som gjør oss deppa. For hjernen er det det beste du kan gjøre, fordi den vet akkurat hva som kommer til å skje. Det er ingen overraskelser. Det er trygt.
Forklarer hvorfor hjernen foretrekker gamle, kjente (selv dårlige) vaner.
Når kroppen går inn i stress, så skal den jo bekjempe en fare, eller få deg unna den faren. Da skal den være effektiv. Den skal spare tid, den skal spare energi, og den skal gjøre det som er aller raskest. Det er jo de gamle nervebanene.
Mekanismen bak tilbakefall til gamle vaner under stress.
Alt det vi gjør, det gjør vi fordi det funker. Hjernen er ikke sånn som bare finner på ting for moro skyld, alt det hjernen får deg til å gjøre, det gjør den fordi det funker, fordi det tilfredsstiller et behov.
Sentral innsikt om at all atferd, selv den uønskede, tjener et underliggende behov.
De mønstrene som da skapes fra 0 til 7 år, de styrer oss hele livet, med mindre vi går inn og endrer på det.
Understreker hvor formativ barndommen er for våre dype mønstre.
Det vi kaller selvsabotasje, det er bare en overlevelsesmekanisme.
Re-tolkning av selvsabotasje, fra en negativ handling til en beskyttelsesstrategi.
Aller, aller første steget [for endring]... er den bevisstheten hva som foregår i hodet.
Viktigheten av selvbevissthet som utgangspunkt for all endring.
Det viktigste grunnlaget for alt av endring er kjærlighet og raushet til deg selv. Å kritisere seg selv og dømme seg selv... det gjør det bare vanskeligere.
Understreker nødvendigheten av selvmedfølelse i endringsprosessen.
Hvis du har evnen til å bekymre deg, så kan du også visualisere.
Enkel måte å forstå at de fleste kan visualisere.
Påståenden
Omelon tilbyr en løsning som heter Tandem for talegjenkjenning som tar utgangspunkt i samtalen mellom behandlere og pasient, og gjør den om til et journalnotat.
En spesifikk produktbeskrivelse fra sponsoren, som hevder å effektivisere journalføring i helsevesenet.
Det tar tre uker å etablere en vane.
Et vanlig utsagn som Anniken Bins utfordrer og nyanserer, og sier 'jeg vet ikke' da det avhenger av mange faktorer og individuelle forskjeller.
Alle vanene er ubevisste, og de skal være ubevisste.
En sterk påstand om vaners natur, som er fundamental for å forstå hvordan de fungerer og hvorfor de er vanskelige å endre bevisst.
Mange av oss har en personlighet som vi tror er personlighet, men så er det bare tillærte vaner, og dette er ting som sitter veldig dypt, og det kan endres.
Utfordrer det tradisjonelle synet på personlighet som fast, og hevder at mye av det vi oppfatter som personlighet er tillært og derfor foranderlig.
Alle hjerner ser etter bevis på at de er i fare, og det å ikke være nok, det er det farligste av alt, fordi da tenker hjernen, ja, men da kommer jeg til å bli utstøtt av flokken.
Kobler følelsen av utilstrekkelighet direkte til en evolusjonær overlevelsesmekanisme og den dype frykten for utstøtelse fra en gruppe.
Hjernen vår er en mønstermatchende maskin, og den verden vi opplever på utsiden av oss, den er skapt av de mønstrene vi har inni oss.
Hevder at vår ytre virkelighet i stor grad er en refleksjon av våre indre tankemønstre og overbevisninger.
En sterk hendelse kan klare å overstyre alt det her [gamle mønstre]... Jeg er faktisk ganske atletisk.
Påstanden om at en enkelt, følelsesmessig sterk opplevelse kan føre til en rask og fundamental endring av identitet og dype mønstre.
Følelser er med på å skape de nye nervebanene. De blir raskere og sterkere når vi hekter følelser på dem.
Påstanden om at følelser har en direkte og akselererende effekt på dannelsen og forsterkningen av nye nevrologiske baner i hjernen.
Hjernen din bruker to verktøy for å få deg unna å gjøre det nye tingen, eller farlige tingen. Det er enten å skru på følelser, sterke følelser... eller å komme med unnskyldninger som er så gode at vi tror på dem selv.
Beskriver hjernens to primære, ubevisste strategier for å opprettholde status quo og unngå nye, potensielt 'farlige' handlinger.
Hjernen klarer på en måte ikke å se forskjellen på det du visualiserer, eller det som faktisk skjer. Den [visualiseringen] forbereder deg på det, for det er det den forventer skal skje.
Forklarer det nevrologiske grunnlaget for hvorfor visualisering er et effektivt verktøy, da hjernen behandler det som en reell erfaring, noe som bygger nye nervebaner.
Lignende
Laddar
Denne episoden er gjort i samarbeid med Omilon og Tandem. Og jeg må si, den har treffet meg litt personlig. For hvis du er lege eller jobber klinisk, så vet du hvor mye av tiden som faktisk går til dokumentasjon. Ikke til pasienten, men til tastaturet.
Og det er jo litt paradoksalt, for vi som gikk inn i dette yrket, gikk jo ikke inn i det for å se på en skjerm. Vi ønsket mest mulig tid med pasientene våre. Og derfor tilbyr Omelon en løsning som heter Tandem. Tandem er en løsning for talegjenkjenning som tar utgangspunkt i samtalen mellom behandlere og pasient, og gjør den om til et journalnotat.
Det høres enkelt ut, men for oss som jobber i klinikken kan dette ha stor positiv innvirkning i arbeidshverdagen vår. Som lege Katja sa, før måtte jeg skrive journalen etter at pasienten hadde gått ut eller mens han satt der. Men nå gjør jeg ingenting. Jeg bare sitter og prater og trykker på knappen. Ferdig. Det tar sekunder.
Og jeg synes det er viktig at Omelon er opptatt av tryggheten i det. Behandling godkjenner alltid notatet før det lagres, og selve samtalen lagres ikke utenom akkurat dette journalnotatet. Hvis du vil se hvordan det fungerer, kan du gå inn på omelon.com og teste det gratis i 30 dager. Som Omelon sier, dette gir løsninger som frigjør tid så du kan fokusere på pasienten.
Hjertelig velkommen til podkassen Leger om livet. Mitt navn er Anette, jeg er utdannet lege og har laget denne podkassen for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sin lett tilgjengelig for oss alle. I dag har jeg med meg Anniken Bins. Hun er mentaltrener, foredragsholder og forfatter og arbeider med personlig utvikling, vaner, mindset og prestasjon. Hun er særlig blitt kjent for å formidle hvordan små, konsistente vaner kan skape store endringer over tid.
Og hun driver også podcasten Level Up og skriver flere bøker, blant annet boka Supervaner. Hjertelig velkommen, Anniken! Å, tusen takk, Annette. Det er så koselig å være her. Hvorfor har du skrevet en bok om supervaner? Åh, vet du hva? I utgangspunktet så spør mange, ok, hvorfor er du så interessert i vaner? Så sier jeg, ok, men vaner er egentlig alt vi gjør, og alt jeg har jobbet med som mentaltrener, er vaner.
Og i utgangspunktet så har jeg ikke vært sånn, ok, vaneendring er den store greia. Jeg har jobbet mye med dype mønstre. Men så ser jeg at alle går på en smell når de skal endre vaner. Og jeg er bare sånn lei av at folk setter seg et mål, eller nyttårsforsetter, og bare forventer at bare ved å sette seg et mål og gjøre en ting,
en adfeid noen ganger, skal være nok til å endre det. Og så har vi jo en del litteratur på vanendringsfeltet, som har vært tonangivende, innenfor personlig utvikling, som alle er fine og bra bøker, men den utfordringen med det, de skraper bare i overflaten på hvordan vaner fungerer, hvordan hjernen er skrudd sammen, og hva det er som egentlig styrer oss. Og så kom jeg til et punkt hvor jeg var sånn, jeg
Jeg er så lei av at folk føler at de feiler og blir lei seg fordi de ikke får til det de skal, føler seg misslykket. Det er egentlig så enkelt når vi skjønner hvordan ting henger sammen, og vi kan gjøre det på en måte som er bærekraftig, i stedet for å stå og stange hodet i veggen, som er den gamle måten å endre vane på, som jeg også har holdt på med i flere år før jeg skjønte hvordan hjernen funker.
Og det var jo bare sånn, ok, nå kommer mandagen, eller nå kommer 1. januar, og nå skal jeg bli ny og bedre versjon av meg selv, og jeg skal trene fem ganger i uken, og jeg skal spise sunt, og spille sånne ekstreme mål på hva jeg skulle få til. Og så trodde jeg at det var bare nok å sette meg til mål, og så måtte jeg være skikkelig sterk. Og hvis jeg ikke klarte å gjennomføre, da var jeg svak, så endte jeg opp med å kritisere meg selv, og føle meg enda dårligere. Og
Denne strategien brukte jeg åretsvis, og jeg ser at det er der fortsatt den som er den gjeldende i samfunnet. Selv om vi har nå etter hvert flere gode bøker på vanendring, Atomic Habits for eksempel, budskapet der er kjempefint. Begynn i det små, ta små skritt. Og det er viktig, men det belager seg fortsatt på viljestyrke, og de metodene som jeg har beskrevet her, de jobber ikke i dybden.
Så det må vi få en endring på. Ja, for at du gikk inn på, du sa noe om dype mønstre. Dette må vi snakke mer om. Men før det, hva er egentlig en vane? Og vi har jo hørt at det tar tre uker å etablere en vane. Kan ikke du bare fortelle litt om dette? Ja, så utgangspunktet er en vane. Det er hele oss, ikke sant? Det er identiteten vår, det er alt vi tenker og føler og gjør.
Det er det vi har lært oss til gjennom livet. Noen ting er vi født med. Vi har ulike personligheter, og den kan selvfølgelig bli sterkere eller reduseres med å gjøre. Tenk at hjernen er plastisk, så alt som går inn av nervesignaler, alt det som sansapparatet tar inn, det påvirker hjernen vår. Alt det vi gjør, alt det vi tenker,
Alt det vi føler, det vil forme hjernen. Så hver gang vi tenker noe, hver gang vi føler noe eller gjør noe, så forsterker vi de tilhørende nervebanene i hjernen. Og så bygger vi vaner. Vaner er utgangspunktet.
Det er alt som styrer oss, som vi ikke bevisst trenger å gjøre. Vi har jo alle hørt om autopiloten, og dette eksempelet her er ganske morsomt, for det funker i Norge, men ikke i USA, for nå driver jeg og oversetter boken. Men dette er, ok, du står og venter på bussen, og så plutselig er det sånn, jeg vet ikke om jeg låste utgangstøren. Jeg har en følelse av at jeg ikke gjorde det. Så må du bare gå tilbake og sjekke om du har låst, og selvfølgelig har du låst.
For det har gått på autopilot. Det er den samme bevegelsen du gjør hver eneste dag.
Og det er jo en vane. Det er bare den er innprentet i deg, og du trenger ikke skru på den bevisste delen av hjernen for å gjøre det. Det er autopiloten, og det er den ubevisste delen av hjernen som styrer handlingen. Så vanene våre, de er ubevisste, og de skal være ubevisste. Ok, så alle vanene er ubevisste? Ja, så noen av dem er vi jo mer bevisst. Men vi skal ikke trenge å måtte være bevisst for å gjøre det. Og
Det er helt nødvendig for at vi mennesker skal overleve, eller har overlevd i alle de millioner år vi har levd. Tenk deg dyr, de lever på instinkter, og vi kan kode inn noen vaner. Nå har jeg en valp som jeg driver og trener, så det er ganske morsomt å se hva er overførbart til mennesker. Mens
tenk deg hvis vi mennesker hadde måttet analysere alt vi skulle gjøre hver eneste dag, ikke sant? Hvordan jeg løfter etter vannglasset, hvordan jeg spiser eller pysser tennene, hvordan jeg skriver, altså hvordan jeg snakker, tenk om vi hadde måttet analysere alt hver eneste dag. Da hadde vi ikke hatt noe ekstra mentalkapasitet, ikke sant? Da hadde vi vært hulebore som bare levde etter instinkter, og vi hadde ikke fått til noe mer. Så vi mennesker er jo helt, altså
altså det at vi mennesker har kommet så langt i samfunnet, i verden, at vi har utviklet oss så mye, har evnen til å være kreative, sitte og tenke, snakke om gode samtaler som det her, det har vi muligheten til, fordi ting går på autopilot. De viktige tingene, de bare skjer automatisk. Og hvor lang tid tar det da, hvis vi ønsker å bryte opp de der andre mønstrene, og få nye vann, sånn som du sier, det er aktivt.
Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i det. Her kommer vi, og så bare, ok, her kommer mandagen, jeg har spist litt for usynt i helga, jeg fikk beveget meg litt for lite, nå skal jeg begynne, jeg skal trene, i hvert fall en gang i andre hverdag, og jeg skal spise sunt hverdag, og ha så store planer. Men så er det jo ganske komplisert det her, for at
Hjernenervene våre ønsker jo bare å gjøre det samme som den alltid gjør. Så det tar jo litt kapasitet for oss å endre. Hvor lang tid tar det å endre en vane? Har vi forskning på det? Ja, det finnes forskning på det. Og mitt svar er, jeg vet ikke. For å være helt ærlig. Og
Og det handler om at alle vaner er veldig ulike. Ja. Ikke sant? Så vi kan si, ok, kanskje du bare skal skape en ny vane. Du skal ikke endre den gamle igjen, men det er bare en ny vane som skal til. Og da er det forskjell på hvor mye kreves det å gjøre den vanen, ikke sant? Hvor lett er det å få det til? Og
For å få endret den vanen, så handler det om å repetere den mange nok ganger til at de tilhører nervebanene blir sterke nok, så de krever lite energi. Sånn at hjernen automatisk velger det, sånn at det blir trygt for hjernen. For det er jo riktig som du sier, hjernen vår vil spare energi, og den vil holde oss trygge. Så tenk på at hjernen vår ble utviklet for millioner år siden.
Og da var det knapphet på ressurser. Så hjernen vår er programmert til å spare energi.
Og det gjør jo at det å bygge nye nervebaner, det er energikrevende. Hjernen bruker mye energi på å bygge det. Så hvis vi har veldig lite energi og overskudd ellers, så krever det ekstra mye å bygge de nye nervebanene. Hjernen bruker energi på det. Så i en verden der hjernen kan velges, vil alltid velge den enkleste utveien, den som krever minst energi.
Så det er selvfølgelig masse finere verktøy vi kan bruke for å endre på det her, men det er greit å vite at hjernen vil spare energi. Nå skal jeg også komme mer inn på hvordan dette henger sammen med trygghet, fordi hjernen vår er veldig
Hjernen vår skal holde oss trygge. Det er egentlig det viktigste jobben til hjernen vår. Og hjernen vår gjør det ved å føre oss bort, og det er enkelt og greit sagt, få oss bort fra det som er farlig og til der hvor det er trygt. Mens hjernen ikke kan ha oversikt over alt, så er det nødt til å bare bruke litt brede kategorier. Så alt som er nytt kan jo potensielt sett være farlig. Vi vet ikke, men det kan komme noen overraskelser der, så det er bedre å bare putte de kategoriene farlige.
Og alt det som vi har gjort før, selv om det er en vane som er å droppe treningen, sette seg foran Netflix og spise potetkull, som gjør oss deppa. For hjernen er det det beste du kan gjøre, fordi den vet akkurat hva som kommer til å skje. Det er ingen overraskelser. Vi har gjort det så mange ganger før. Det er trygt. Den verden vi levde i før, var farlig. Hjernen vår er programmert til å holde oss trygge hele tiden, så den vil
Vi kontinuerlig søker å få oss bort fra fare og mot trygghet, og alt som er nytt er potensielt sett farlig, og det skal vi unngå. Og vi skal da tilbake til de gamle tingene.
Så kan jeg komme tilbake til hvor lang tid det tar å endre en vane. Det kommer veldig, veldig an på, Annette, er den nye vanen... Alt nytt per definisjon vil være ukjent og ubehagelig for hjernen. Men det vil være ulik grad av hvor skummelt det er for hjernen. Hvis det er, jeg skal sette meg ned og gjøre en pustøvelse på morgenen, bare for å ta et eksempel. Det vil være en ny vane, og vi trenger å omstrukturere morgenen vår, kanskje.
Men det er ikke en vane vi skal endre som kanskje stikker dypt. Vi har ikke hatt en annen dårlig vane. Kanskje vi skal bare innføre noe nytt, eller kanskje vi skal velge å gå trappene opp til kontoret i stedet for å ta heisen, for eksempel. Og da handler det egentlig bare om å bruke verktøyene som vi kan komme inn på senere, som gjør at hjernen har mye lettere for å velge den vannen, og så repetere det mange nok ganger,
til at disse tilhørende nervebanene blir så sterke at det krever mindre energi. Og hvis vi skal endre en gammel vane, så er jo ok, hvor lang tid tar det? Jo, det avhenger av intensiteten på den andre vanen, det kan vi komme inn på.
Den som vi skal endre. Og så handler det i bunn og grunn om, hvis alle bare kan se for seg at den nye vanen, vi skal bygge nervebaner som på et eller annet tidspunkt skal bli sterkere enn det gamle som har vært der. Og det kan ta tid. Og det er mange ting vi kan gjøre for at hjernen skal velge den nye nervebanen mens vi bygger den sterkere. Og så er det noe som er viktig å huske på. Dette kommer til å skje med allmennhet.
Absolutt alle. Når vi kommer inn i en god flyt og begynner å gjøre noe nytt, ofte så får vi mye dopamin, fordi det er noe som kroppen produserer når du starter på et nytt prosjekt. Ok, så du får litt drahjelp? Ja, i starten så får du drahjelp. 1. januar så har du drahjelp fra dopamin, og kanskje noen ny treningsklær, og et nytt mål. Mål, det setter i gang produksjonen av dopamin. Så for mange kroppene,
kan holde seg flytende en stund på det nyhetensverdi. Du begynner på et nytt kurs eller noe sånt nå. Jeg er motivert. Men dopamin hører sammen med nyhetensverdi. Det er ikke meningen at kroppen fortsetter å ikke produsere dopamin i all evighet. Det finnes mange triks vi kan bruke for å opprettholde det. Det er ting jeg snakker om i den første boken min. Men tenk deg det. Dopamin er noe som frigjøres for at du skal få energi og drivkraft til å komme deg til et mål.
Og hjernen din vet at den ikke kan fortsette å produsere det her i all evighet, fordi det er veldig, veldig krevende. Så produseres dopamin når det er nye ting som skjer. Du melder deg på et nytt kurs, et nytt opplegg, nye treningsklær, og ut med masse dopamin, og det er en god følelse. Men hjernen skal alltid spare energi, så den fortsetter ikke å produsere det, fordi det er krevende.
Når dopaminen begynner å synke, så er det lett å gå tilbake til de gamle mønstrene. Det vil skje med alle. For å forestille at du har masse stress, kanskje har sovet litt, det er mye som skjer i livet ditt. Når kroppen går inn i stress, så skal den jo bekjempe en fare, eller få deg unna den faren. Da skal den være effektiv. Den skal spare tid, den skal spare energi, og den skal gjøre det som er aller raskest. Det er jo de gamle nervebanene.
Vi kan se på de som bred motoveier med femfelte veiretning. Energin flyter lett der. Vi har brukt det gamle nervebanet så mye, og så har vi kanskje ikke brukt det nye så veldig mye. Og i tilfeller hvor hverdagen bare snører seg sammen, hvor vi har lite overskudd, så opplever så mange at de bare «Åh, det gikk jo så fint så lenge, og plutselig har den tilbake i gamle mønstre». Og så er det viktig at vi vet at det kommer til å skje at
at de gamle mønstrene dukker opp hvis vi har ubalanse i livet vårt, hvis det er mening. Ja, det gir veldig mening, for jeg merker at en gang er det mye stress, mye å gjøre, så selv om jeg har vært det, for eksempel så har jeg jo et mål om å være flinkere til å si nei.
Og jeg kan ha veldig, altså jeg kan ha god fly til det jeg er klar til å si nei til mange ting, og som en gang jeg får mye å gjøre, når jeg virkelig bør si nei, det er jo da jeg virkelig bør si nei, så går jeg rett tilbake til å bli en ja-person som sier ja til noe.
alt for mye. Og det er så komisk, for jeg ser det skjer. Når jeg har for mye, så går hjernen min tilbake. For den skal spare energi, garantert, og gå tilbake i disse gamle mønstrene. Ja, ja, ja. Så skal vi tenke at når du er i stress, så er det en fare situasjon. Men de gamle mønstrene er trygge og fine, og det gir en sånn hverdag som er overbelastet, så gir du sånn «Åh, om at dette var godt og kjent og trygt, vi kan bruke det».
og det sparer energi. Så det er mange måter vi kan jobbe rundt det her på. Men i bunn og grunn så handler det om spørsmålet hvor lang tid det tar til å endre en vane. Vi vet ikke, fordi det kommer an på er det kun en ny vane? Er det en gammel vane som skal endres? Og den gamle vane som skal endres, hvor dypt sitter den?
handler den om, og vi kan komme inn på hjernes behov også, alt det vi gjør, det gjør vi fordi det funker. Hjernen er ikke sånn som bare finner på ting for moroskjøl, alt det hjernen får deg til å gjøre, det gjør den fordi det funker, fordi det tilfredsstiller et behov. Og alle mennesker har behov, og det kan være sånn, jeg har for eksempel, ok, alle har behov for mer glede i hverdagen, jeg har behov for lyst,
folk kan kalle det litt sånn futt, altså spice i hverdagen. Jeg elsker spicy mat, jeg elsker når det skjer litt glede, sterke følelser. Men la meg si at jeg da en hel dag bare har spist sånn mat som er skikkelig sånn bland. Blass. Ja, fordi det ikke er noe sånn futt i maten, kanskje bare litt egg og avokado. Det er liksom ikke noe styrke i den. Og jeg trenger den ekstra smaken som bare er litt sånn, ja, jeg trenger ekstra sterk smak, som bare krydrer smaksløkene.
Og når vi kommer til slutten av dagen, så er det sånn, jeg må ha mørk sjokolade. Ikke lys, men mørk, fordi mørk er mye sterkere. Og det er rett og slett et behov for mer kraft i smaksløkene mine. Og det henger også sammen med glede. Det er litt sånn, det spriter opp hverdagen. Og det er et behov som jeg har, og vi alle har behov for glede i hverdagen. Og det er et behov som er...
Det stikker ikke så dypt, ikke sant? Ja, vi har behov for litt mer futt i hverdagen, eller litt mer glede. Det vil være lettere å endre en vane som henger sammen med det, versus en gammel vane som vi har, fordi den fyller behov som ikke ble tilfredsstilt da vi var barn, ikke sant? Mangel på kjærlighet, eller ikke føle oss bra nok, og sånne ting. Ja, ok. Så man må se på behovene bak her. Og så er det det du mener med dype mønstre? Ja, ok.
både og. Så når jeg snakker jo, det er jo det. Så dypemønstre, alle vaner våre sitter i undervisstheten, men noen sitter bare dypere fordi de handler om emosjonelle behov som ikke ble tilfredsstilt. Og dette er ganske spennende, Anette. Så alt det vi gjør handler om å tilfredsstille et behov. Alt handler om overlevelse på et nivå. Glede i hverdagen, det er fint for overlevelse. Og
Da vi var barn, så hadde vi alle behov for å føle oss sett, for å få kjærlighet, føle oss unike, verdifull, få oppmerksomhet, føle oss viktig. For et barn som ikke føler at det er behovet å bli tilfredsstilt, da vil hjernen tolke det som at barn er livsfarer.
Hjernen skal holde oss trygge. Og barn er helt avhengig av sine foreldre for å være trygge og for å overleve. Og hjernen, den tenker da at hvis jeg får kjærlighet, hvis jeg føler meg viktig, hvis jeg får oppmerksomhet, hvis jeg føler meg unik, ja, men da vil jeg jo være trygg, for da betyr det at jeg kommer til å bli tatt vare på. For små barn er foreldre, det er flokken, det er stammen, det er der
barna skal høre hjemme, og barna avhenger av denne tryggheten fra foreldre eller omsorgspersoner. Mens vi senere, når vi blir eldre og tenåringer, så er det jo venner som er flokken, og etter hvert hele samfunnet. Så vi må bare huske på at hjernen vår
ser etter bevis på at vi kanskje står i fare for å dø, rett og slett. Og bli utstøtt. Bli utstøtt. Så da hjernen vår har utviklet seg gjennom millioner av år, og den virkeligheten vi lever i i dag, i trygge, lille Norge, det er en virkelighet som er et brøk til, altså kun på tidslinjen, til hjernens utvikling. Og verden har avsluttet
alltid vært farlig for hjernen vår, og det lærte den for millioner av år siden. Forfedrene våre, de ville ikke overlevd særlig lenge på savannen. Det var farlig dyr, det var andre farlige stammer, det kunne være matmangel, tørke. Så hjernen vet at vi er avhengig av flokken vår. Menneskebarn er jo helt hjelpesløse, de er avhengig av foreldrene sine. Og da er hjernen sånn, ja, men hvis jeg er verdifull, da vil de ta vare på meg. Det er en sånn kortslutning som hjernen gjør.
Og siden hjernen er så opptatt av å holde oss trygge, så ser den etter fare selv om det ikke er noe fare. Så hjernen vår er ute og tolker verden hele tiden for å se, kan det være et bevis på at det muligens står i fare for å miste tilhørigheten i flokken? Og det handler om
Hvis jeg ikke er verdifull eller bra nok. Ikke tilfør flokken noe. Man er redd for å bli utstøtt rett og slett. Og tenk deg da et lite barn, og uansett hvor fin oppvekst du har, så vil du gjerne se etter bevis på at du kanskje ikke hører til. Kanskje ikke er verdifull nok.
kanskje ikke er unik, kanskje du har en stor søskenflokk, det er mange om benet på å få oppmerksomheten, kanskje du ikke alltid får den oppmerksomheten, så blir jeg en sånn, ok, men jeg er kanskje ikke like bra som storebrødrene mine, de er alltid så flinke til alt, og jeg er bare hun lille jenta som ikke får til det samme som storebrødrene mine får til, men det er de bedre enn meg, ikke sant?
At det finnes et hav av sånne feiltolkninger hjernen kan gjøre. Og det blir mønstre, rett og slett. Tankemønstre som setter seg fra du er liten om at jeg er ikke bra nok, for eksempel. Eller jeg er nødt til å jobbe for kjærlighet. Jeg må være på den og den måten for å tilhøre i en flokk. Og dette blir så dype mønstre for du har hatt det med deg fra du var liten.
Ja, og det vi trenger å snakke om i samfunnet er at, og dette visste jo ikke jeg før jeg fikk mine barn, så jeg skjønte liksom ikke, er ikke de bare som små voksne? Men de første årene av barnets liv, opp til syv år, da lagres alle disse mønstrene. Så det er de mest formative årene av barnets liv, av oss, våre menneskers liv.
Og de årene, du har jo selv barn, og du vet jo hvor mye en barn gjerne forstår. Barn klarer ikke å tenke, de klarer ikke å analysere, de tar alt bokstavelig talt. Hvis du sier, det regner katter og bysser ute, så går barnet ut og bare, men jeg ser ingen hunder i øynene. Så de tar alt bokstavelig, de eier ikke kritisk sans.
Så basert på det at de har en veldig begrenset forståelse av verden, så skal de gjøres opp en mening om hvordan verden er. Og de mønstrene som da skapes fra 0 til 7 år, de styrer oss hele livet, med mindre vi går inn og endrer på det. Så det som jeg synes er viktig å få frem er at vi er født med visse, vi har ulike wiring i hodet, vi har ulike personligheter, og det er vi født med.
Mens alt det som er et resultat av at vi har tolket verden og sett verden, det sansapparatet vårt har tatt inn, det er tillært. Og det er vaner. Og for mange så tenker de at det er bare personlighet. Jeg var sånn, jeg er jo bare genert, jeg er jo bare usikker, jeg har jo bare lav selvfølelse. Sånn har det alltid vært i min familie, og det er den jeg er, trodde jeg.
Og vi, mange av oss, har en personlighet som vi tror er personlighet, men så er det bare tilhørte vaner, og dette er ting som sitter veldig dypt, og det kan endres. Oi, da må vi jo inn på det, for at dette er jo...
Dette tror jeg veldig mange kjenner seg igjen i. Og jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i at jeg har lyst til å skrelle bort noen av de der overlevelsesvanene som vi har hatt siden vi har valgitt at det er ikke bra nok hvis jeg ikke gjør sånn og sånn. Jeg må...
Være på denne og denne måten hvis ikke jeg er god nok. Eller bare den tanken om at jeg ikke er god nok i denne verden. Vet du hva, Anette? Jeg har ikke møtt på noen som ikke har potensialet for å endre på det mønstret der. Fordi det er lett å forstå det hvis noen har vokst opp i det. Denne annonsen er laget i samarbeid med Fabel, den norske lydbokappen.
Og nå som vi går inn i påsken, så er det en ting jeg alltid får lyst til. Og det er å finne en god historie å forsvinne litt inn i. For noen ganger trenger vi ikke mer kunnskap. Vi trenger bare et lite avbrekk. Noe som tar oss ut av alle gjøremål og inn i en fortelling som får oss til å koble av. Og det er akkurat det fabelet tilfører. De har tusenvis av lydbøker, og så mange bøker og serier du ikke finner andre steder.
Hvis du ikke har lest bøkene til Kristin Maria Baldustorter, så anbefaler jeg varmt Caritas-bøkene. Altså de to bøkene der, de er så bra. Og hvis du er glad i spenning nå i påsken, så er det jo også masse bra krim. Da anbefaler jeg blant annet Pascal Engmann og hele serien om Vanessa Frank. Og det fine er at du kan ta det med deg overalt. På tur, i bilen, eller når du bare trenger en pause til å koble av.
Hvis du er nysgjerrig, kan du gå inn på fabel.no. Der får du 50% rabatt i en måned, og som ny kunde får du nå i tillegg prøve Fabel helt gratis i 30 dager. God lytt! I et valdelig hjem mellom omsorg og svikt, ikke sant?
Uansett, alle hjerner ser etter bevis på at de er i fare, og det å ikke være nok, det er det farligste av alt, fordi da tenker hjernen, ja, men da kommer jeg til å dra, for da ble jeg utstøtt av flokken. Så hjernen ser etter bevis på, og alle de andre barna i barnehagen har den termosen, men min termos annerledes, det betyr at
Det de har er jo bedre enn min, ikke sant? Kanskje din termos er egentlig mye bedre, men de andre har sånne rosa prinsessetermoser, og du har en sånn ståltermos, ikke sant? Som er egentlig mye bedre. Men hjernen er sånn, åh, alle de andre har den, det betyr at jeg er ikke lik som de, jeg kan ikke høre til, det de har er bedre, jeg er ikke like bra.
Og det er summen av alle de gangene vi opplever det. Og så er det bare beskyttelsesmekanismer. Det er ikke sant, men gjerne legge merke til det, fordi da kan den være førevar neste dag, og dagen etter det, og dagen etter det, og så blir det et sterkere og sterkere og sterkere mønster. Og det som er viktig, og dette her kan vi endre på. Så alle kan med fordel jobbe med dette og få endre på det.
Og jeg ser at veldig mange av de uvanne vi sliter med er knyttet direkte til sånne gamle mønstre som sitter fra barndommen, som handler om behov som ikke blir dekket, ikke sant? Og ikke føler seg unik, og ikke føler seg verdsatt, ikke får oppmerksomhet, ikke føler seg nok. Men
Men da begynner jeg også å tenke på dette med selvsabotering, for det ser man jo ofte, ikke sant? Det har jeg selv gjort, ikke sant? Man har et mål, og så er det nesten som jeg kan se utenfor på min god venninne, for eksempel, og så ser jeg at
Hun har lyst, men det er en form for selvsabotasje her, der hun legger hindringer for seg selv, sånn at hun skal bevise for seg selv at hun faktisk ikke klarer det. Har det også røtter i disse gamle mønstrene? Det har det absolutt, og vi kan godt skille mellom prokrastinering og selvsabotasje, for alle driver med en eller annen form for det.
Og så vil jeg også si at ordet selvsabotasje er helt missvisende, fordi hjernen vil aldri sabotere. Hjernen vil kun holde deg trygg. Hjernen vil kun at du skal overleve. Så det vi kaller selvsabotasje, det er bare en overlevelsesmekanisme. Ja. Så la oss bare skille på prokrastinering og selvsabotasje. Vi...
Alle driver med det, ikke sant? Og dette går tilbake til det at hjernen skal holde deg trygg, borte fra nye ting, og du skal spare tid og energi.
Så hvis du for eksempel, jeg tipper du opplevde det da du satt og skrev boken din, at hjernen går inn i, åh det er så mye, dette kommer til å ta så lang tid, jeg blir aldri ferdig, hjernen begynner å legge merke til de tingene, for den skal legge merke til det som er litt negativt da, hvis vi kan kalle det det, som kan potensielt sett være farlig. Og med en gang tanken om at dette kommer til å ta lang tid, og dette er slitsomt, jeg skulle mye heller gått en tur med barna eller noe sånt nå, så er hjernen sånn, åja, men...
dette her, det kommer til å ta tid og energi, det kommer til å være krevende, det skal du ikke holde på med. Du skal holde på med det som er bra for deg, som gjør deg glad. Da går du heller ut en tur med barna, ikke sant? Så vi alle, hvis vi ikke er bevisst på de tankene vi har i hodet, hva vi tenker og sier om det vi skal gjøre, så er det veldig lett å prokrastinere. Og det handler bare om, og det er så...
Hele grunnlaget for metoden min, Annette, er nettopp det. Å forstå at hjernen, hvert sekund av livet ditt, jobber med å få deg bort fra det farlige og mot det trygge. Alt som er ubehagelig, er potensielt sett farlig. Alt som er behagelig, er potensielt sett trygt. Så hvis du sitter og tenker over hvor tungt og slitsomt det er å skrive den boken, så dukker det opp mye ubehag, mye motstand.
Kanskje det danner seg bilder inn i hodet ditt, og den store fjellet med alt arbeidet som ligger foran deg, og målet er så langt bort at du nesten ikke kan se det. Og hjernen er sånn «Åh, ikke søren, dette er kjempefarlig, vi må bort fra det, og til et sted hvor det er trygt».
Og trygghet er der hvor det er gode følelser. Raskest tilgang til gode følelser. Og hvor er det i dagens samfunn, Annette? Det er jo fremfor skjerm. Yes, det er fremfor skjerm. Det er så lett å bare dra på mobilen og begynne å scrolle, ikke sant? Du er i en helt annen verden, og dopaminet gir deg liksom bare oversøm i hjernen din, og du ...
Og det er bare en overlevelsesmekanisme. Det kan være en litt stressende dag på jobben, og jeg skal ta fatt på denne oppgaven, men jeg bare drar fra mobilen mitt først, og så litt sjokolade eller et eller annet. Det er så komisk, for jeg ser det skjer selv. Hvis jeg har en mail som jeg må sende, som er veldig tung å skrive, og masse innhold, så gjør jeg det som om jeg bare
nrk.no. Ikke sant? Bare rett inn der. Oi, der var jeg inne på nrk.no. Ok, nå tilbake. Ikke sant? Det er helt skjert på automatikk. Det gjør det, og det er også, hvis alle bare kan forstå dette prinsippet, så vil ting bli mye lettere. Å begynne å ta hjernen på fersken, i å få deg bort fra det farlige og mot det trygge. Farlig er alt som er ubehagelig. Trygt er alt som er behagelig, og det er det raskeste tilgangen til de gode følelsene dopamin, der
Det er telefonen, det er mat, eller ikke sant? Det kan være Netflix og gaming. Telefonen er det desiderte raskeste veien dit. Sånn vaner bygger hjernen seg veldig fort. Så vi kan snakke mer om hvordan endret på den etterpå, for det er noe jeg har jobbet mye med. Ja, det må vi gå inn på. Ja, og hvor var vi? Nå mistet jeg helt råden, mannette. Ja, så dette med selvsabotasje og prokrastinering. Takk. Det er bra at du holder ut råden.
Jæren din ville ta deg inn mot tryggheten. Ja, så det er prokrastinering, alle driver med det. Og selvsabotasje er jo en dypere form av dette. Fortsatt det samme prinsippet, bort fra fare og mot trygghet. Men bare sånn, så prokrastinering er at jæren din prøver å ta deg mot det trygge, så den gjør at du rett og slett ikke gjør de sånne tunge oppgavene. Ja.
Eller utsetter det, ikke sant? Utsett og utsett. Og det er lettere tilgang på dopamin og rydde sokkeskuffen enn å sette seg ned og skrive den mailen. Nettopp. Ok, så det er grunnen til at vi alle prokrastinerer. Utsetting. Og det er veldig enkelt å gjøre noe med, fordi det handler om å bare bli bevisst på hva vi tenker. Når det kommer til selvsabotasje, så handler det også om de samme prinsippene. At hjernen skal holde deg trygg og få deg trygghet.
Og når vi snakker om selvsabotasje, eller bare renfæroverlevelse, så er det veldig ofte tuftet på gamle dype mønstre, som du også var innom i stedet. Vi kan ha lært, kanskje vi var et barn hvor foreldrene ofte lovet at noe skulle skje, og så gikk det ikke likevel. Gikk ikke oppfyllelse, gikk ikke oppfyllelse. Og da lærer hjernen sånn, det vil ikke gå oppfyllelse likevel, og da...
hvis jeg prøver å gjøre noe, så kommer jeg til å bli skuffet. Avvisning og skuffelsen er farligere for hjernen enn å bare droppe og gjøre det. Så hvis hjernen har feil lært et mønster da vi var små, for eksempel om at det jeg vil, det vil aldri gå å fylle seg likevel, så er vi voksne og det mønstret sitter der fortsatt. Fordi alt det som vi lærte da vi var 0-7 år, det sitter der frem til vi omlærer det.
Og så har vi voksne, kanskje vi fortsatt er 50-åringer, jeg jobber med 50-åringer, 60-åringer, 70-åringer, 8-åringer, som fortsatt har mønstre fra de var bittesmå barn. Og da, hvis hjernen har lært at det du har lyst til, det går aldri oppfyllelse, tror du hjernen kommer til å tillate deg og i det hele tatt sette i gang med det prosjektet? For det er jo livsfarlig. Du kommer jo til å feile og bli skuffet og bli avis og alt det.
Så hjernen skal holde deg trygg ved å bare stoppe deg så du ikke gjør det i det hele tatt. Så hjernen forutser hva som skjer. Ja, og hjernen er jo
vår hjerne er en sånn mønstermaskin. Det hjernen gjør hele tiden, er å se etter og gjenkjenne mønstre rundt oss, basert på de mønstrene som er lagret i oss. De gamle vanene. Identiteten din, den måten du ser på deg selv, det du vet, tenker og tror om deg selv, det du føler om deg selv. Det vil hjernen gjenskape på utsiden. Og den er litt sånn, den har litt OCD på det her, Anette. For hjernen er sånn, ok,
hvis vi har en idé om at jeg er dårligere enn andre, ikke sant? For eksempel, det er et gammelt mønster, og så går hjernen ut, så går jeg inn i et møte, eller jeg sier at det var et gammelt mønster, ja, det var et gammelt mønster i årets vis hos meg, og så kunne jeg bare komme inn i et rom, hvor
Så hjernen, med fine mennesker, en trygg, fin setting, venner, etc. Men hjernen vil likevel være sånn, jeg vet jo at det er sånn at du er dårligere enn alle andre. Det er så vondt å si det, så vi bare sier slett, slett, slett den setningen. Og da ser hjernen etter bevis på det, for den skal matche det indre mønstret med det yttre. Og så driver den og tolker og vrir og ser om det er noe bevis. Ja, der fant jeg et bevis, fordi alle de andre har sånn dyr designvesk, og det er jo ikke du eller et eller annet, ikke sant? Ja.
Og så får hjernen sånn, ja, nå er jeg fornøyd, for nå vet jeg at verden på utsiden matcher det jeg har på innsiden. Så vår hjerne er en mønstermatchende maskin, og den verden vi opplever på utsiden av oss, den er skapt av de mønstrene vi har inni oss. Så hjernen prøver egentlig bare å beskytte deg, men...
Det er jo så vondt. Det er jo så vondt å måtte leve et sånt liv. Og jeg har jo også hatt masse sånne tanker, og jeg har det fremdeles, men jeg har blitt snillere med meg selv, om at jeg får ikke til det andre får til. Jeg er ikke god nok. Jeg må gjøre mer for å fortjene kjærlighet, på en måte. Og jeg tror de fleste av oss har det sånn. Og
Da må vi gå inn på hva vi kan gjøre for å få det bedre, og hva vi kan gjøre for å nå målene våre. For nå var vi inne om dette med selvsabotasje, ikke sant? La oss si at jeg har et mål om at jeg skal lære meg, jeg skal ta 20 push-ups innen sommeren.
Og så begynner jeg med selvsabotasje. Snakket jeg at jeg har alltid vært den svakeste i klassen når jeg var liten. Og jeg kan ikke møte og tro at jeg skal få til noe sånt. Jeg klarer jo bare to i dag. Man begynner sånn der. Og så begynner man jo å ta push-ups hver morgen. Og så kommer de der tankene. Du får jo ikke noe til. Du klarer bare tre. Dette går alt for sakte. Og så gir du opp.
Og så får du en skuffelsen, så får du også den bekreftelsen på at «Åh, jeg tok rett deg, jeg får ikke til ting». Det er jo også på en måte, som du sa, jeg kjente gjerne bare «Åh, ja, men nå er vi tilbake til start her. Alt er trygt, du får ikke til ting, vi har bekreftet det». Og så går man sånn da i livet, og har masse ønsker, håp og tanker om hva man ønsker å gjøre i livet, men så
Får man ikke tell fordi at man rett og slett saboterer for seg selv, eller har veldig mye negativt selvsnakk som gjør at man ikke kommer over den bøgen. Så hvor skal man begynne da, Anne-Kent? For jeg tror alle har ulike drømmer da. Og her er det visst forskjellig. Men vi har drømmer for hvordan vi ønsker at livet vårt skal være.
Så hvordan når vi disse målene? Ja, stort og fint spørsmål. Og det er klart at det er ikke noe quick fix. Noen vaner er veldig enkle og raske å endre på når vi bruker verktøyene. Og det handler om å omprogrammere hva vi føler for den nye vanen. Hvis det er det å ta disse push-upsene, så kan vi bruke verktøy, jeg kan godt dele det etterpå,
som omprogrammerer hva hjernen føler for dem, slik at hjernen automatisk får lyst til å gjøre det. Men så handler det også om de dype, dype mønstrene, hva vi tenker og føler om oss selv. De tar lengre tid å endre på. Det er ikke noe quick fix, men det er mulig å endre på det. Det er noe av det jobben jeg gjør når jeg jobber med folk 1-1, eller i kursene mine.
Og da går vi inn i unnbostaten, går tilbake og gjør en omprogrammering av den feiltolkningen som har ligget der for de var barn. Og det er veldig effektive metoder å bruke, og så vil jeg også si at vi er alle ulike, ikke sant? Og vi skal...
Hvis vi skal endre på disse tingene, så handler det om å legge et puslespill, ikke sant? Fordi alt henger sammen i livet, og hvis vi har vært veldig kritisk med oss selv, og sett ned på oss selv, i alle, alle år, så er det noe som, det er briller da, som har vært med oss i alle settinger i hele livet, fra vi våkner på morgenen til vi går og legger oss. Så det er mange stener som skal snus.
Ja, så hvor begynner vi da? Ja, vi begynner først og fremst med å innse at det er en utfordring, fordi hvis vi ikke er motivert, hvis vi ikke vil endre oss, så skjer ingenting. Og det er det viktigste. Masse vanendringsprosjekter strander, fordi folk er sånn «Åja, men det er sikkert lurt og fint å gjøre dette», men så vil de egentlig ikke. Så det handler om å sette seg ned og bare si «Ok, nå er det på tide å begynne å gjøre noe med det».
Og vi har tre kriterier for å få til endring. Og da kan folk bare skrive ned, spisse ørene og huske på de tre kriteriene for å få til varig endring. Det er nummer en å rydde opp i fortiden, altså at vi gjør en omprogrammering av sånn gjerne feiltolket verden. Det er at vi selv setter oss i førersete og tar ansvar, altså tar aksjon, coach oss selv, møter oss selv når gamle mønstre dukker opp.
Og så handler det om å ha fokus på det vi vil ha, og ikke det vi ikke vil ha. Så først og fremst må man jo være bevisst. Ikke sant? Og en øvelse jeg har gjort, blant annet, er jo at jeg har skrevet ned, rett og slett blitt bevisst, hva er disse tankene jeg går inn i, de tankemønstrene jeg går inn i, i ulike settinger. Og hva er det jeg faktisk sier til meg selv, som er,
som ikke er bra da, som er her i underbevisstheten. Og en øvelse jeg gjorde var at jeg rett og slett mange ganger satt meg ned og skrev ned alle de negative tingene jeg kunne si om meg selv, bare for å være bevisst det. Og det er ikke noe som man skal gjøre hver dag sånn at du setter i mønstrene enda dypere, men bare være bevisst. Og da ble jeg bevisst på ting jeg sa til meg selv. Når jeg leste det arket, jeg husker jeg gjorde det et par ganger, jeg leste det arket og tenkte, herregud,
«Herregud, hvordan kan det andre snakke så stygt til seg selv? Det er helt forferdelig det som står her, og dette er ikke sant, og jeg vet at jeg skal klare å endre det. Men jeg måtte bli bevisst tanken. Det er det første steget.» «Aller, aller første steget, og jeg elsker at du tar opp det også. Det som jeg ofte pleier å gjøre i ganske lignende øvelser, og nå kan folk bare ta for en pennepapir og skrive det ned, og da må du spole tilbake senere.»
Jeg ble her å ta et ark, og så laget jeg fire kolonner i den første kolonnen, og den øvelsen, by the way, har jeg fått fra Cecilie Ysnes Myhre, som også er mentaltrener, og en av de første øvelsene jeg gjorde da jeg dykket inn i dette feltet, og samme som det, så var det den bevisstheten hver som foregår i hodet. Så i kolonnen nummer en, så skriver jeg den tanken som går gjennom hodet, eller som jeg sier høyt.
som har vært en gjenganger, ikke sant? Og når man begynner å sette seg ned, selv om det er ubevisst det, så vil det komme til deg, å, med den settingen så sier jeg sånn og tenker sånn. Så velg en setting og beskriv den. Og så også skriv, ok, hvordan, eller i neste kolonnen, hvordan får denne tanken deg til å føle deg, og hvilke begrensninger legger den på livet ditt?
Ikke sant? Og da blir det veldig klart og tydelig, og shit, men dette her funker jo ikke. Det stemmer jo ikke. Nei, det stemmer jo ikke, det er ikke sant. I den tredje kolonnen så skriver jeg da den nysetningen som jeg vil øve meg på.
som skal være konstruktiv, og det er veldig sånn, ikke lag en setning som ikke er sann. Sånn, jeg klarer alt, jeg er verdensmester, ikke sant? Heller skriv, jeg øver, hver gang jeg øver meg, så blir jeg bedre, for eksempel. Det er konstruktivt, og det er sant, hjernen kan tro på det. Og i den siste kolonnen, så skriver du, ok, når jeg tenker den nye tanken, hvordan får det meg til å føle meg, og hvilke muligheter åpner det opp for meg.
Og den elsker jeg å gjøre, for akkurat som du sier, vi må bli bevisst. Hvis vi ikke er bevisst, så er det sånn, men hvorfor skal jeg gjøre en endring? Du må jo komme fra et eller annet sted, det er den indre motivasjonen. Og så er det, dette her handler om å velge hva du fokuserer på, og det å ta aksjon selv. Og det er kjempeviktig, for vi kan ikke bare si om noen andre skal fikse meg, for vi er nødt til å gjøre jobben selv.
Det å repetere de nye setningene over tid vil bygge nye nervebaner. Det vil endre oss for hvert eneste ord vi har i hodet, det vi tenker eller sier høyt, det påvirker oss. Og så vil jeg også si at det å endre på den inre dialogen også bare belager seg på villigstyrke.
som er en veldig tung vei å gå, og vi får fortsatt ikke omprogrammert den feilæringen som sitter der. Så det er en kombinasjon av de tingene. Så hvordan får man på en måte ... Hvor ville du gått inn da, for en som ønsker å endre på underbevisstheten sin,
Først og fremst bli bevisst at det er en utfordring, og så handler det om å sette seg ned og tenke, ok, men hvordan er det livet jeg vil leve?
tegne seg opp et bilde, male deg et bilde av hvordan ser det ideelle livet mitt ut? Jeg våkner på morgenen, hvordan føler jeg meg på morgenen? Hva gjør jeg? Hvordan er det på jobb? Hvordan er hverdagen min? Hvordan er det på ettermiddagen? Relasjoner? Søvn min? Vanen min? Hva ser jeg for oss? Det ideelle livet, hvor lever jeg og hva gjør jeg?
Og så har vi malt et bilde av det er sånn jeg vil at livet skal være. Jeg har lyst til å ha god helse, jeg har lyst til å være glad, jeg har lyst til å ha energi, jeg tipper de fleste mennesker har lyst til det. Ok, da er det målet. Og så er det å ta en titt og bli bevisst på hvor står jeg i dag. Ok, og for å komme dit, så er det klart at det ligger noen ting på veien, noen ting som jeg skal jobbe med gjennom for å komme dit. Og da vil det også bli tydeligere hva er de første tingene. Kanskje vi skjønner at, ok,
Jeg har lyst til å ha energi og overskudd, være i god form, være en god mamma eller pappa. Oi, men søvnen min, den er det kanskje litt dårlig med om dagen, og jeg ser jo at den er et nødvendig skritt, en nødvendig vane å få på plass for å kunne ha de andre tingene, kanskje der jeg starter. Ja. Så da, for det første så er da det prosjektet vi skal ut på, er tuftet på...
det vi vil mot, det som er viktig for deg, det er det livet du vil leve, det er ikke bare sånn, og jeg leste på nyheten at det er lurt å trene sånn eller gjøre sånn, nei, men dette her er virkelig sånn, dette vil jeg, jeg vil være den mammaen eller pappaen, jeg skjønner at for at jeg skal unngå å snappe på barna når jeg står og lager middag, så handler det om at jeg har energi og overskudd, at det starter kanskje med søvn eller få nok hvile, kanskje det er det stedet jeg skal starte.
Og da har vi allerede begynt å bygge det på den indre motivasjonen. Og så kan vi begynne å gå og se på mønstrene for å begynne å endre denne vanen. Og det jeg liker å gjøre, som alle kan gjøre, og som jeg også har beskrevet i boken, er å bli bevisst på de dype mønstrene. Fordi all adferden vår er et resultat av mønstrene i underbevisstheten. All adferden vår er styrt av følelser, og følelsene er et resultat av tankene eller de mønstrene som er i oss.
identiteten vår er jo den sterkeste vanen som driver alt av adferd. Så noen har kanskje en identitet om at det er ikke kult å gå og legge seg tidlig. Jeg må være litt rebell og være den kule som sitter oppe på kvelden og alle de andre gutta sitter og drikker røll og ser på Netflix på kvelden. I hvert fall ingen som går og legger seg før midnatt. Kanskje det har vært identiteten i mange år.
Så er det sånn, ok, matcher den identiteten det livet jeg vil leve, eller er det noen steder her hvor jeg med fordel kan gjøre en endring? Og det jeg liker å gjøre er å sette meg ned med det jeg jobber med, og begynne å skrive ordene «jeg er», og så bare fylle inn alt det som dukker opp.
Og da får vi noen konstruktive tanker om oss selv, og så får vi garantert noen begrensene, ikke sant? Jeg hadde en identitet om at jeg var totalt uatletisk og ikke sportslig, jeg kunne ikke drive med noe sport i det helt annet. For da hadde jeg hørt da jeg var liten at jeg var klønt og klomste, så det var min identitet helt frem til jeg var nesten 40. Er det sant? Ja.
Og det å begynne å bli bevisst, hva er det jeg tenker om meg selv? Fordi hjernen din skal holde deg trygg. Den skal sørge for at du holder deg til disse dype mønstrene, og det er identiteten din. Jeg prøvde aldri å gjøre noen sportslige greier, fordi min hjerne visste at jeg var livsferdig. For jeg drev jo ikke med sport. Jeg var klønt og klumst. Jeg kunne ikke gjøre sånn. Så det å sette seg ned og skrive en liste over og bli bevisst over det du tenker og tror om deg selv.
Og så se, ok, hva av dette matcher det livet jeg vil leve, den veien jeg vil gå, og hvor er det en mismatch? Og der hvor det er en mismatch, så kan vi se, og bruke den samme øvelsen som jeg skisserte i sted med dette skjema, da kan vi legge inn den første setningen, ikke sant? Hvis, som du sier, ok, hvis jeg tenker om meg selv, at jeg er en som ikke får til det jeg vil, ok, hvordan får det meg til å føle meg? Hvilke begrensninger gir det meg? Ok,
Og det får meg til å miste mot det rett og slett. Jeg gjør ikke det jeg skal gjøre. Nei, ok. Hvilken setning kan du tenke om deg selv i stedet for? Jeg øver meg på å ta vare på meg selv, for eksempel. Eller jeg øver meg på å jobbe mot målene mine. Det er en mye snillere setning.
Og så, ok, hvordan får det til å føle deg? Jo, men da får jeg mer tro på meg selv, jeg blir gladere. Jeg får lyst til å sette i gang. Så da kan vi endre på det vi tenker og tror om oss selv, altså identiteten vår. Og da liker jeg å skrive det ned på en liste, det som er de viktigste nye setningene og ordene, og få folk til å henge det opp sånn at vi ser på det hver dag og sier det høyt hver dag. For det er den der jævnlige repetisjonen hele tiden om det er den jeg vil være.
Ok, da er vi virkelig i gang. Ja, identiteten styrer jo alt. Vi gjør det som matcher identiteten vår. Sånn som jeg aldri hadde drevet meg noe sport, så gjorde jeg ikke det heller. Helt til en dag. Og vi kan endre oss ganske kjapt av nettet når det er store livskriser og hendelser som skjer. Da kan hele dette dype tankesettet vårt bare få en flipp.
Og jeg hadde en opplevelse hvor jeg hadde av en eller annen grunn klart å bli lurt ut i vannet på et surfebrett. Og jeg hadde vannskrek, og jeg var uatletisk, jeg kunne ikke surfe. Det var sånn helt feil plass. Men der og da så klarte jeg å surfe. Jeg hadde øvd meg en uke inne på grunnen av
Der var det grunt vann og øvde meg, øvde meg for å komme opp av dette surfebrettet. Og så var jeg da, den siste dagen av den uken, var jeg med en instruktør ute på de store bølgene. Og så sitter jeg der, så har jeg det gamle tankesettet, jeg kan ikke dekke meg, det funker ikke, dette er vanskelig og alt sånn. Og så gjør jeg det jeg drillet på å gjøre det.
Og når jeg står der på den bølgen og surfer inn mot stranden, og da bare sånn, tårene renner, og jeg bare sånn, ja, men jeg klarer jo, jeg kan jo. Og der og da så er det sånn, vet du hva, det har tenkt og trodd om meg selv. Det var noen som sa det til meg da jeg var liten.
Det er jo ikke sant. Og det kan være nok til at vi endrer identitet. Sånn hendelse kan klare å overstyre alt det her. Jeg er faktisk ganske atletisk.
Ja, en sterk hendelse, ikke sant? Og det kan jo være at vi plutselig er oppe i en truende situasjon, så vi kan skifte dype mønstre, vi kan skifte raskt når det er en sterk hendelse. Så her er trikset også. Følelser er med på å skape de nye nervebanene. De blir raskere og sterkere når vi hekter følelser på dem.
Og vi kan jo komme inn på verktøyene som jeg deler i boken også, på hvordan vi får til vanendring. Det tenker jeg er ganske viktig. Ja, veldig gjerne. For det er noe alle kan gjøre, og det kan du starte med en gang. Og når du begynner å bruke det, så vil du få til masse, masse, masse endring. Så alt bygger på prinsippet om at hjernen din skal holde deg trygg.
Og de nye tingene er per definisjon ufarlige for hjernen. Det skaper stress i forbindelse med de nye tingene du skal gjøre. La oss si for eksempel at du skal dra på treningsstudio. Du har ikke trent før. Å, meg! I fjor, Anette, jeg skulle begynt å starte å trene som PT. Jeg hadde operert nakken, jeg hadde vært i ganske dårlig form lenge, og kom liksom aldri i gang med noe trening. Jeg hadde ikke...
Jeg hadde trent hjemme alle årene med barn. Jeg hadde ikke vært på noe treningsstudio, ikke sant? Et treningsstudio, der er det andre mennesker som garantert har trent lenger enn deg, som kanskje har finere treningsklær, kanskje de har finere kropper. Hva tenker de om meg, ikke sant? Hva tenker PT-en om meg? Jeg har jo aldri trent styrke før, ikke sant? Så det er mange, i tillegg til at det er en ny vane, så kan det dukke opp mange sånne der ...
lag på lag på lag med ting som for gjerne er sånn, du kan feile på det og drite dutt på det og det for det, ikke sant? Det er bare sånn, ikke sjans i havet. Så du bare står der og da har, det er så mye motstand og det er så masse vonde følelser som kommer. Ja, og mest sannsynlig så kommer du da kanskje aldri dit, fordi du melder aldri på i det hele tatt, fordi dette er bare så skummelt. Og jeg var sånn, ok, men
Men jeg har lyst til å bli bedre på å surfe, for etter den dagen jeg fortalte om å ha endret identiteten min, så har surfing blitt en del av det jeg gjør på fritiden. Så jeg har lyst til å bli en bedre surfer. Men da skjønner jeg at jeg trenger å trene målrettet mot surfingen. Så jeg skjønner at jeg ikke får til det på egen hånd. Og mannen min bare, ja, du lurer om du får den pete. Jeg bare, ja, jeg skal gjøre det.
Og så går det en stund, han bare, har du tatt kontakt? Jeg bare, jeg skal gjøre det. Så hjernen finner alltid på en unnskyldning. Og til slutt så sender jeg en melding til noen jeg kjenner. Jeg bare, du, jeg tror, har du en PT som egner seg? Fordi jeg skal sånn og sånn. Ja, ja, det er fint, ta kontakt med han der. Han kan ringe deg. Jeg bare, ja, men det passer ikke denne uken. Så drev jeg hele tiden å sjø på det, sjø på det. Og til slutt så fikk jeg endelig pushet meg selv for å snakke med denne PT'en.
og var på en sånn prøvetimme, og jeg skal si deg nettopp at de første månedene så var det så mye ubehag knyttet til å dra på det treningsstudiet, og nå gleder jeg meg. Så det her skjer jo med alle, og hjernen din bruker to verktøy for å få deg unna å gjøre det nye tingen, eller farlige tingen. Det er enten å skru på følelser, sterke følelser, du merker det ikke.
Alle mennesker er styrt av følelser, selv om vi ikke vet det. Og hjernen din skrur på masse ubehag rundt dette nydusk gjøre, og så lager den masse behag rundt sosiale medier, eller Netflix, eller sofaen, eller bare det å kose med hunden, jeg vet ikke hva. Og hvis vi ikke er bevisste, så vil vi automatisk styre der det er gode følelser. Og dette er hele grunnlaget for metoden min også. Ubevisst så styrer vi bort fra ubehag og mot behag.
Og hjernen din skaper så sterke ubehagelige følelser rundt det nye, og så sterke ubehagelige følelser rundt det gamle. Om det er å tømme godteskoffen eller hva det nå er, så skaper det masse ubehagelige følelser rundt det. Vi merker det ikke hvis vi ikke er bevisst, men dette kan vi begynne å merke. Nå som folk lærer dette, begynn å ta deg selv på fersken, begynn å ta hjernen din på fersken, for den gjør det kontinuerlig.
Og når vi skal bruke villestyrka nettet, så impliserer det at vi går på tvers av disse følelsene. Vi går mot de negative følelsene, de ubehagelige følelsene. Det er friksjon, og det blir som å svømme mot strømmen. Så vi kan tenke at følelser er supersterk energi. Og jo mer hjernen skal holde det trygg, jo sterkere blir de følelsene. Ja.
Og du er sånn «Nei, nei, men hjernen min, jeg skal dra og trene». Og hjernen er sånn «Haha, ikke så ordentlig, det der er farlig». Skru på masse ubehagelige følelser, og du er sånn «Jo, men jeg har jo sagt at jeg skal dra og trene».
Og hjernen er sånn, ikke sværen, vi skruer på enda mer ubehagelige følelser, så er det sånn, men jeg må være sterk, jeg må pushe meg, og der kommer villestyrken. Vi skal gå tross hjernens behov for å holde deg trygg, vi skal gå imot det, og det krever enda mer energi enn det hjernen legger inn av energi for å skru på følelser. Så der har vi villestyrke, men sånn trenger det ikke være.
verkter nummer to som vi gjerne bruker, som alle klarer å kjenne seg ned, det er å komme med unnskyldninger som er så gode at vi tror på dem selv. Ikke sant? Det er sånn, åh, men nå skal jeg bare spise søtsaker på lørdager. Og så er det mandag morgen, så kommer vi hjem fra jobb, og så er det sånn, ja, ja, men det står sjokoladekake i kjøleskapet. Åh, ja, men
Men det har vært en lang dag på jobb, og det har vært ganske stressende. Og jeg trenger egentlig litt ekstra energi. Ok, jeg går og spiser en sjokolade. Det gjør ikke noe at du får litt. Og så er det sånn, jeg skal gå og gjøre det. Og så tar du deg selv på fersk. Nei, nei, nei, jeg skulle spise sunt. Og så kommer hjernen med en sånn unnskyldning. Ja, men hvis du ikke spiser noe, da blir den jo dårlig. Og ja, det er sant. Og så går vi blindt på det.
Og hjernen er utspekulert, og den kommer med masse unnskyldninger, sånn, åh, det regner, det burde ikke gå ut og løpe nå, fordi da kan du bli syk, eller, og du er sånn, åja, det var jo logisk. Og sånn styrer hjernen oss. Og det, når vi skjønner det, så trenger vi ikke gå på den smellen lenger. Men ok, så la oss se på dette med å komme seg på treningsstudio, ikke sant? Og jeg hadde også en som jeg jobbet med, som sa, ok, men Anniken,
Hvordan kan jeg klare å holde løftet til meg selv? Jeg har sagt til meg selv at jeg skal dra og trene på morgenen, men så ender jeg opp med å sitte hjemme og skrolle og drikke kaffe i stedet for. Hvordan kan jeg holde løftet til meg selv? I det spørsmålet så skjønner jeg med en gang at dette handler om villestyrke for å gi seg selv et løfte og gjennomføre. Det impliserer å være sterk, jeg må pushe meg, jeg må gjøre det.
Og så sier jeg, ok, men når du ikke kommer deg på trening, da, hva skjer da? Hva sier du til deg selv? Ah, ikke sant? Kritiserer meg selv, jeg duger ikke til noe, jeg får ikke til noen ting, jeg føler meg som en stor, misslykket, ikke sant? Jeg bare, ok. Så la oss se på dette. Og du er på treningsstudio på morgenen, ny vann, og på morgenen også, ikke sant? Det er kanskje litt trett.
det er behagelig å være hjemme, skal vi ut, det er kaldt og mørkt ute, det er mange lager ubehag her, ny vane, masse mennesker på treningsstudiet, og mange ting som hjernen kan tenke er farlige. Så det er ikke rart at hjernen er sånn, «Jeg vet det hva, hvis vi bare holder fokuset på sosiale medier, så vipps, plutselig rekker ikke den gruppetreningstimen likevel». For hjernen styrer oss.
Og så når hun da ender opp med å kritisere seg selv, som jeg alltid gjorde før, som alle gjør hvis vi ikke vet bedre, dette er bare en overlevelsesmekanisme, vi kan komme inn i det også, da lærer hjernen at ok, det var ikke bare alle de lagene med fare som var der, fordi det var nytt, det var nye mennesker der, og jeg kunne være dårlig, alle de der tingene som allerede er farlige for hjernen. I tillegg så er jeg lite verdifull, og jeg er dårligere enn alle andre, og jeg er misslykket.
Og den tanken om seg selv er hektet på denne vanen. Og vi var inne på i stedet at hjernen skal holde deg trygg, og det handler om at du skal være verdifull, og hvis hjernen tenker at du ikke er verdifull, så er du i livsfare. Og når hjernen da har lært at denne nye farlige vanen, den hadde ikke bare det første laget av fare, enda et lag til av fare, fordi at du er ikke verdifull. Så fipp.
bekrefte for deg selv at du ikke er verdifull. Og da er det ikke sjans i havet, så er det sånn, ja, men i morgen, da skal jeg klare det. Og...
Ja, i morgen, da skal jeg klare å dra på trening. Nytt mål, ny dag, da skal det gå. Være sterk, og så husker hjernen at det var ikke bare ett lag med stress. Det var mange lag med fare her. Ikke sjans i havet om du skal dra på den treningen. Og sette i gang enda sterkere følelser for at du skal bli hjemme, og enda flere unnskyldinger. Og
Og sånn har vi det gående, og det er jo den smellen de fleste går på. Så hvordan snur man det? Ja, ok, det var det vi skulle komme frem til. Ok, så vi snur det rett og slett med å begynne å endre hva vi føler for den nye vanen. For det jeg har jobbet med henne med da, var å endre på den indre dialogen, sånn som vi er innom i sted. Det skjema som jeg nevnte i sted, spol tilbake og litt en gang til. For det er rett og slett å endre hva du sier og tenker omkring.
om det å dra på treningsstudio. Hvis du bruker ordene «må», «burde», «skulle», for eksempel, så føles det ut som tvang. Det er veldig ubehagelig, og det setter i gang stressresponsen. Du kan for eksempel si «jeg kan dra og trene».
det gir en helt annen følelse. Eller jeg vil dra og trene, eller bare det er så deilig med følelsen etter jeg har trent. En helt annen feeling enn jeg må dra og trene, og jeg burde ha trent. Ja, jeg må kjenne meg en gang. Så bare det å begynne å bli bevisst på hva vi sier, så ordene er en viktig måte hvor vi omprogrammerer hva vi føler for det. For jo mer vi snakker opp det å dra og trene, «Å, det er så deilig, jeg blir sterkere, jeg får mer overskudd, jeg blir en bedre mamma»,
«Det er så god følelse etterpå», bla, bla, bla. Alle de tingene vi kan legge på gode følelser, og viktige ting, gjerne hekte det på verdiene dine. Hvis familie er en viktig verdi for deg, da har du også lyst til å være til stede med energi for familien din. Da kan du hekte om det å dra på trening. Det gjør at jeg virkelig kan leve mer etter verdiene mine. Jeg kan være den versjonen av meg selv.
så bygger vi mer og mer motivasjon, og mer og mer gode følelser rundt det. Og så kan vi da, når vi faktisk har vært og trent, så kan vi legge merke til den gode følelsen. Finne den. Ok, nå har jeg gjort noe bra for meg selv. Jeg kjenner at det er sånn god sliten i kroppen. Det er en god følelse. Og så kan vi skru opp den følelsen. For vi er jo litt sånn, Annette, vi bare haster gjennom hverdagen. Men hvis vi stopper opp og bare sånn,
Åh, dette var skikkelig bra! Roser oss selv og kjenner på den gode følelsen, og så bare maksimerer vi den. For da hekter vi en god følelse til den vanen, og hjernen er sånn, åh, det var jo masse god følelse der, men da har vi lyst til å gjøre det igjen.
Så det å bare begynne å vende seg til å skru opp de gode følelsene rundt de tingene vi gjør, er kjempeeffektivt. Så det er på en måte rett og slett pleier meg gjerne fortere da, til å godta en ny vane. Vi er kanskje god til å kjenne etter det vonde, men også kjenne etter det gode.
det gode da. Øve oss på å legge merke til de gode følelsene og maksimere de. Hvor mye kan vi forlenge de og hvor mye kan vi skru de opp? Og da liker jeg å bare se for meg at jeg har sånn dimmebryter som jeg bare skrur opp og bare kjenner på det. Så lager jeg den gode følelsen. For som du sier, vi er verdensmestre på å lage de ubehagelige følelsene og det hjelper oss jo ikke.
Det går tilbake til de tre tingene som jeg sa er nødvendig for endring. Det er å rydde opp i fortiden og så omprogrammere det. Det er å ta action og ha fokus på det du vil skape, ikke det du ikke vil ha.
Og jeg får si at det er alle jeg jobber med, og det neste verktøyet som jeg skal dele med folk her, er også å bruke visualisering, som er et av mine favorittverktøy, som er kjempeeffektivt. Vi kan oppnå veldig mye med å visualisere. Vi kan sitte hjemme, vi kan jobbe med tankene våre, som vi var inne på her, den indre dialogen, endre på de. Vi kan øve oss på siden i hodet, vi kan visualisere. Og så er det akkurat det du sier, Annette, vi er.
trenger å gå ut i verden også og få den mestringen og få bekreftet at ok, jeg har kanskje endret identiteten min inni mitt eget hod, når jeg sitter i sofaen hjemme og visualisert. Og så trenger jeg også å gå ut i verden og få feedback på det, og kjenne og øve meg på å være den personen. Jeg har også jobbet mye med det jeg nå har i forbindelse med boklansering, ikke sant? Det var en liten del av meg som var sånn «Jeg har egentlig ikke lyst til at noen skal lese boken», så jeg var «Vent litt».
Den gamle sannheten funker ikke, for jeg har faktisk skrevet boken for at alle skal få endring. Å legge de gamle mønstrene bak, de mønstre som er sånn, men hvem er jeg? Jeg har ikke noe å komme med. Jeg må holde meg liten. Jeg kan ikke ta plass til å være sånn, vet du hva? Jeg trenger å endre verden, og da må jeg bare stå og støde i meg selv og være den personen. Å jobbe med å endre de mønstrene, det er en prosess over tid. Ja, ja. Så hva var de tre verktøyene da?
Ja, så det er det å jobbe med den indre dialogen, altså tankene våre som vi var inne på. Ja, da må vi bli bevisst først hva det er vi sier. Ja, og så er det å jobbe med følelsene, altså rett og slett makse de gode følelsene. Og vi kan også, dette her er med et lite forbud, vi kan også makse de ubehagelige følelsene. Og dette er det sånn, ok, vi er på et litt minefelt her, for dette handler ikke om å kritisere deg selv hvis du ikke får til å gjøre det du skal gjøre.
Det vi kan gjøre er å, ok, la oss si at du vil slutte å spise noe eller drikke noe som du vet er dårlig for helsen, så kan du makse den følelsen i forhold til rundt hva det egentlig gjør med deg, ikke sant, hvis det er meningen, og det er vel utenpå litt sånn mine følelse, for jeg vet at mange sliter med kropp og mat og sånn, og helse og bare...
Vi skal være på riktig grunn, men hvis du vet at du er en av de som har et normalt forhold til dette, så kan du også, for eksempel telefonen da. Jeg har brukt dette rundt telefonen. Jeg har makset de ubehagelige følelsene rundt det å sitte og scrolle.
Hvis det er meningen. Hvordan? Jeg kjenner på hva det gjør med meg. Jeg vet også, jeg vet forskningen, jeg vet hva som skjer med oss når vi sitter og scroller. Og hvis jeg da har endt opp i et sånt svart hull, og jeg skulle svare på melding, og så har jeg scrollet i 20 minutter,
så legger jeg merke til hvor mye det stjeler av min tid, energi, kapasitet til stedværelse, i forhold til de tingene jeg egentlig vil ha ut av livet, og da kan jeg legge en ubehagelig følelse på det.
Hvordan gjør du det? Jeg gjør det ved å skape den følelsen på innsiden. Og her er det sånn, ok, jeg deler dette med litt sånn, litt faretsignaler, for dette handler ikke om å kritisere deg selv. Ikke lov, ok? Så det er ikke sånn, åh, nå var jeg dum og gjorde det igjen. Det er sånn,
Det er en bevissthet. Det er med kjærlighet og reisighet til oss selv. Vi gjør bare det hjernen fungerer. Men vi kan skru opp det ubehaget rundt oss. Den vanen her, den bringer meg bort fra det livet jeg vil leve. Det er ikke bra. Det er en mismatch. Mer kjærlighet. Mer reisighet. Hjernen gjør bare det hjernen skal gjøre. Det er helt normalt at vi ender opp med å scrolle. Det er jo hjernforskere som har utviklet disse appene. Hør på dem.
Så vi møter oss selv, og det viktigste grunnlaget for alt av endring er kjærlighet å rase ut til deg selv. Å kritisere seg selv og dømme seg selv, det var vi inne på i sted, det gjør det bare vanskeligere. Så det kan vi bare legge fra oss. Det bryter også ned selvfølelsen vår når vi kritiserer oss selv. Så det gidder vi ikke holde på med mer. Men likevel, vi kan makse de ubehagelige følelsene rundt oss. Men det her er jo helt bortkastet tid.
Dette funker ikke for meg. Hvis jeg har sagt at jeg vil leve et liv hvor jeg har god helse, har tid med barna, er til stede, alle de tingene jeg ønsker å åpne, kan jeg fortsatt sitte og holde fast i alle de timene hvor jeg sitter og scroller, og så forvente at jeg skal ha tid til å trene, ha en rolig middag med barna, etc.? Det er jo også bevissthet. De fleste, meg selv veldig inkludert, kan scrolle kjempe lenge, og så
Og plutselig så har jeg brukt tre kvarter på det, og så går jeg videre og jobber med mitt. Men da har jeg ikke på en måte fått, som du sa, maksa det ubehaget, for jeg har ikke gjort meg selv bevisst på at nå faktisk kaster jeg bort tre kvarter av hverdagen min til ting som ikke gjør meg godt i det hele tatt. Så bare være bevisst at, ok, nå satt jeg her i tre kvarter,
Jeg er et bra menneske, men det her fører meg ikke til et bra sted. Nettopp. Så jeg har gjort dette selv med telefonen. Jeg var ganske avhengig av den før, det kan jeg ærlig innrømme. Jeg dro den opp og dro den opp og endte opp med å scrolle. Jeg har jo en mission. Jeg skal ha et budskap som skal ut i verden. Boken skal ut i USA. Hvis jeg sitter og bruker flere timer hver dag på å scrolle, så kan
så kan ikke jeg nå de målene mine. Det funker ikke. Jeg vil være der for barna mine. Jeg kan ikke bruke tid på å scrolle. Det bare henger ikke sammen. Så da begynte jeg å
knytte ubehagelige følelser til ikke til selve telefonen, men til den skrolleaktiviteten. Ja. Ikke sant? Og bare sånn, jeg legger merke til at det er ikke bra for meg, det er ikke match med det livet jeg vil leve, og jeg skaper et ubehag rundt den, og da er det gjerne sånn, ja, men ubehag, det er farlig, det gidder vi ikke holde på med. Og da er det veldig lett å la telefonen ligge når jeg har knyttet ubehag til den. Ja, ja.
Jeg forstår ikke hva du mener. Og så trenger vi mennesker, noen ganger så er det nok å bare motiveres av en positiv drivkraft, og noen ganger så trenger vi en pisk også, og de ubehagelige følelsene er med på å piske oss litt. Hvis jeg ender opp med å sitte og scrolle i så mange timer, men det
det er jo bare ubehagelig, og så skru opp det ubehaget. Og så sier jeg det med forbehold, fordi jeg vet at mange kan slite med mat, og ha sånne ubehagelige følelser rundt mat, eller helseting og sånn. Så dette her, jeg tenker at telefonen kan være et fint sted å bruke det, for eksempel.
Og til å endre de enklere vannene, hvis vi kan si det sånn. Så nå har vi vært innom først følelser. Indre dialogen. Indre dialogen. Og så er det visualisering. Og så en tredje visualisering. Ja. Ok. Og dette med visualisering synes jeg er så utrolig spennende. Men!
Jeg kan ha problemer med å klare å visualisere. Ja, og de fleste, veldig mange opplever det, og da jeg tok min første sertifisering, så var det sånn, ja, kan jeg ikke visualisere? Så jeg tror vi har en oppfatning om at det skal være et sånn klart, sterkt bilde, ikke sant? Litt sånn som når vi leser en tegneserie, så er det sånn, sånn forventer vi at det skal se ut. Men når vi visualiserer, så er det egentlig en mental forestilling.
Hvis du har evnen til å bekymre deg, så kan du også visualisere. Ja, det har vi alle. Så kanskje det handler mer om følelser. For noen er mye mer følelsesmenneske, noen lager ting mer i bilder. For meg når jeg visualiserer, så har jeg aldri et sterkt og klart bilde. Det er mer et glimt som forsvinner ganske fort. Det er mer enn sånn, jeg vet at det er der.
men jeg ser det kanskje ikke så klart, mer sånn gjennomsiktig. Så bare øve deg. Hvis du for eksempel nå sitter i stuen, eller du er ute, eller hvor du nå er når du lytter, hvilken vei slår inngangsdøren din? Og for å hente frem den informasjonen, så er du nødt til å visualisere.
Ikke sant? Så vi kan begynne å øve oss på den måten. Fordi jeg trodde at jeg ikke kunne visualisere selv. Noen få mennesker kan ikke, og det handler om hvordan hjernen er skrudd sammen.
De aller, aller fleste kan visualisere, men noen er mer, ok, kanskje de lager mer i lyder, kanskje de lager mer i følelser. Og så har vi da ulike grader av hvor sterk det bildet er. Så det kan bare være sånn flyktig, litt sånn gjennomsiktig, eller du vet at det er det, du bestemmer deg for at det er det du har inni deg. Ok, og dette er jo virkelig i stor grad...
Alle toppidrettsutøver bruker det nå, for man ser at det er så effektivt. Veldig, veldig mange ulike yrkesgrupper har begynt å ta det inn.
Å visualisere er å se for seg eller kjenne etter hvordan det har vært å nå for eksempel et mål. Er det sånn du tenker på visualisering? En ting som du sier er rett og slett å se for deg det du vil skal skje. Ikke sant? Den personen du vil være, at du gjør den vanen du vil gjøre. Og det du gjør da, er å gjøre det trygt og kjent for hjernen. Sånn at det er sånn, nå er det ikke nytt lenger. Jeg kan sitte inn i hodet mitt og se for meg det. For eksempel,
I starten av min surfekarriere var jeg veldig redd. Jeg drev og saboterte for meg selv, for jeg var så livredd for disse bølgene. Så visste jeg at jeg skulle dra på en surfetur. Så var jeg sånn, ok, men nå sitter jeg hver dag. Det var tre uker før vi skulle dra, så satt jeg hver dag og brukte, og det trenger ikke ta lang tid, det er bare noen sekunder som skal til. Jeg gikk gjennom i hodet mitt hele den sekvensen fra at jeg padler ut, sitter og venter på bølgen,
Bølgen kommer, jeg begynner å padle, og så popper jeg opp og surfer inn til stranden. Og så gikk jeg gjennom den i hodet hver dag i tre uker. Og da jeg endelig dro og surfet, så var mitt ferdighetsnivå og mitt trygghetsnivå på et helt nytt sted. Som jeg hadde tatt det som
syv mil støvler på, bare plusset var jeg på et nytt sted. Og det var kun fordi jeg hadde gjort det inni hodet mitt hver eneste dag. Og det der er så fascinerende, for det er jo gjort studier, ikke sant? Du kan se først at du spiller piano, ikke spille piano, bare se først at du spiller det. Og så tar de testet etterpå, og så kan du det like godt som de som faktisk har øvd på piano. Så hjernen klarer på en måte ikke å se forskjellen på det du visualiserer, eller det som faktisk skjer. Den forskjellen
forberede deg på det, for det er det den forventer skal skje. Ja, det er helt riktig. Og vi kan jo gjøre en rask øvelse til alle som litter, så forestill deg det sjukke
sykeste, rueste sandpapiret noensinne, og hold det mellom fingrene dine, med mindre du sitter og kjører bil nå. Og så bretter du det dobbelt, sånn at det er sandpapir oppe og nede. Så holder du det mellom fingrene dine, og så fører du det mot munnen, og så åpner munnen, og så setter du tennene i dette tannpapiret, og gnykker tennene frem og tilbake. Ja,
Ja, og vi vet at det ikke er noe sandpapir der, gjerne vet at det ikke er noe der, men fordi at du tenker på det, så er det nødt til å mobilisere. Fordi det er så akkurat som du sier, det kan hende at det står en tiger bak neste hjørne, så om vi tenker på
Uansett hva vi tenker på, så må hjernen mobilisere og sette deg i stand til å takle det neste som kommer. Og når vi visualiserer at vi spiller piano, for eksempel, eller jeg visualiserte at jeg surfet, så aktiverer hjernen de samme nervebane som den ville gjort, hvis jeg gjorde det fysisk. Så hvis jeg har et mål, la oss si at jeg ønsker å være bedre på scenen med å holde et foredrag,
Dette er noe jeg måtte gjøre fordi jeg hadde så frykt for å stå på en scene.
Og så måtte jeg se for meg at jeg sto der, og at det gikk bra, og at menneskene som var i salen var gode, og at de smilte til meg, og at de ønsket meg godt. Det gjorde rett og slett at hjernen min syntes det var litt mindre skummelt å stå der, for at jeg hadde visualisert det, og hjernen tenkte at du har jo gjort det før, og det gikk bra, for at jeg hadde jo visualisert det i hodet mitt.
Er det sånn du tenker på det? Det er en av måtene jeg bruker visualisering. Og det handler rett og slett om det, tilbake til prinsippet, hjernen skal holde deg trygg, den skal få deg bort fra fare, det ukjente. Og hvis du da i hver dag har sjekket inn i hodet ditt, og det kan ta 15 sekunder, du må jo ikke sitte der i lang evig, du kan bare sjekke inn, forestille deg at du holder det foredraget, har du gjort det hver dag i tre uker da? Ja, men da er det jo kjent.
Da er det ikke farlig lenger. Og så vil jeg også si at det å holde foredrag, det skal jo være litt skummelt, ikke sant? Du står foran masse mennesker. Potensialet for å bli utstøtt av flokken er jo ganske stor. Ja, ja, ja. Men du får hvertfall ryddet under mye av det ekstra stresset, sånn at du får en mye mer håndterbar stressbelastning, ikke sant? Så å bruke det i forbindelse med aktiviteter som krever mye foredrag, kjempebra. Ja, altså,
For eksempel, du sa om treningssenter, se først at du går inn der, og ok, kanskje var du litt klø nå, men folk vil deg vel, du klarer å sette deg på det apparatet, så bare se først det. Vil du?
hjelpe hjernen din da å skjønne at dette er trygt. Ja, ja. Og jeg bruker det også mye for å bygge identitet. Vi gikk gjennom en øvelse i sted hvor vi skulle skrive alt som følger rette ordene «jeg er» og endre på det. Jeg bruker det også, visualiseringen, mye for å integrere den nye identiteten.
En øvelse som jeg liker å gjøre er å tenke, ok, hvis det er et mål jeg vil ha, eller noe jeg vil gjøre, så nå er vi oppe nå, så kan jeg tenke, ok, hvem er en person som jeg ser opp til som kanskje får til dette?
Om det er å være rolig hjemme, kanskje moren din var en rolig person som satt mye hjemme, eller har ro med barnebarna. Eller kanskje du hadde en veninne som er rolig. Og så låner du da egenskapene i visualiseringen. Lukker du øynene, så låner du de egenskapene, og så ser du at du er den Anette som sitter rolig og leker med barna, og koser deg, og virkelig er det. Og så kommer moren din bort til deg og sier, vet du hva?
Annette, jeg er så imponert over deg. Du har en så ro og tilstedeværelse med barna. Bra jobbet!
Det er en person som du ser opp til, som allerede gjør og har den evneferdigheten som du ønsker å ha, som kommer bort til deg og anerkjenner deg for at du også har det, gjør det eller er det. Så er det sånn, ja, jeg kan jo være det. Så vi har mange måter å bruke det på. Jeg har også beskrevet en teknikk inne i boken.
Hvor jeg liker å se for meg to speil, og da har jeg det gamle speilet, er den gamle identiteten, og det andre speilet er den nye identiteten. Og da handler det om at vi setter oss ned og tenker igjen om det livet jeg vil leve av.
Hvem vil jeg være? Vil jeg være den som legger meg tidlig? Etcetera. Og så planter vi da disse identitetene i hvert speil, og så visualiserer vi, så tar vi et valg og tar det speilet vi vil ha. Da tvinger vi oss til å ta et valg,
og plukker opp det speilet. Enten så kan vi gå inn i det og bare bli en del av det, eller så kan vi plukke det opp og la speilet bli en del av oss. Jeg skjønner at hvis du som lytter aldri har drevet med det her før, så høres det kanskje litt rart ut. Men jeg bruker øvelsene mye. Så du ser for deg at du tar fram det speilet der du har god selvfølelse, er den som er utvilt, og
og forbeveget deg, eller de målene du har, og så skal du se på det. Ja, at du enten går inn i det speilet, og blir en del av den identiteten, eller at du trekker speilet inn i deg, og den blir en del av deg. Så er jeg full forståelse for at dette kan være litt sånn rart for noen, men noen som lytter er sikkert mer vant til å gjøre type meditasjoner og sånne øvelser. Og bare hvis du sitter på bussen på vei til jobb en dag, så kan du bare lukke hendene og være sånn, ok...
Jeg ser for meg to speil foran meg. Det kan være to håndholdte speil, eller to full-size speil, og bare, ok, den ene er den gamle versjonen av meg som tok de gamle valgene, og den nye er den versjonen av meg selv som tar de gode valgene, som er den personen jeg vil være her.
Og så står vi der, da er vi på en måte litt sånn, ok, jeg må velge en av de, og da tar vi et bevisst valg, ikke sant? Og all vanlig endring starter med å ta et valg, og så skjønner vi at vi blir en del av den versjonen av oss selv, hvilke følelser den personen har, den versjonen av oss selv, hva den føler, hva den sier, hva den gjør, hvilke rutiner har den, og bare føle hvordan det er å være i den versjonen. Så det jeg virkelig sitter igjen med, Anniken, er at
For å få til endringer, så må hjernen vår kjenne at det er trygt. Men også det at vi må behandle oss selv med kjærlighet, og det høres klisjé ut, men for vi har så masse vonde tanker, så bli bevisst i å
Kjenne etter hva det gode er da. Kjenne etter hva jeg ønsker jeg virkelig i livet mitt. Og det trenger ikke være store mål som å stå på en scene eller bygge opp en bedrift eller noe sånt. Men hvordan vil jeg at min hverdag skal være? Vil jeg at min hverdag skal være sånn som den er nå? Og det er fantastisk. Men hvis man ønsker å få til noen endringer i hverdagen sin, så se først seg ut.
Du er den personen som allerede har klart det. Ta på deg den der. For vi har så utrolig mye godt i bånes i oss, som vi ikke har hentet fram ressurser som vi har der. Og
Det vi... Det er hvertfall jeg kjenner meg selv igjen i, at jeg i så veldig lang tid drev med den der selvsabotasjen og snakket meg selv ned og gjorde hjernen min da trygg i at jeg var den personen som jeg trodde jeg var. Men det er kanskje litt ubehagelig å gå mot et annet liv og et annet perspektiv på seg selv, men det førte så utrolig mye godt til livet. Og det førte så mye mer frihet og
Og ja, så tørre å gå det steget der. Begynn på det steget. Og så er det jo sånn, når vi først tar ett skritt, så er det jo motiverende å merke om jeg får mer energi. Det er deiligere av overskudd, og da er det lettere at ballen begynner å rulle, for da blir vi jo motivert av
av at vi merker de endringene. Og så vil jeg også legge til en ting. For eksempel å komme seg i seng tidlig. Det er jo en vane som mange sliter med, og vi fleste vet fornuftig sett at det er lurt å få åtte timer søvn og legge seg før midnatt. Og så er det mange som sliter med det. Jeg får igjen og igjen et spørsmål. Hvordan kan jeg komme meg i seng tidligere? Så hvis vi sitter oppe
Dette er et eksempel som virkelig viser hvordan vaner fungerer og hvordan det er lurt at vi tenker når vi skal endre vaner. Så hvis vi da sier «Nå skal jeg begynne å legge meg tidlig», og så ender vi med å sitte oppe lenge, så er det en grunn til det.
Det er et behov som hjernen har. Det kan godt være identitet, men det er mest sannsynlig også at hjernen gjør det fordi det fungerer. Og hvilket behov er det hjernen forsøker å tilfredsstille? Og det kan vi veldig ofte komme frem til selv. Kanskje vi rett og slett bare har vært så flinke og på hele dagen at vi trenger en liten pause. Vi trenger noe gøy, noe gnist. Kanskje vi trenger egen tid.
Eller kanskje er det den der rebellen som kommer, og jeg har vært så flink og produsert hele dagen, som å være litt rebell. Og så dukker den opp, og så er det Netflix eller telefon, og så blir vi sittende lenge på kvelden. Så det, når vi saboterer for oss selv, så er det å finne ut, ok, men hvilket behov er det
hjernen min trenger å tilfredsstille. For den gamle måten vi har tenkt på vanendring på har vært sånn, ok, jeg identifiserer hva som trigger vanen og hva jeg gjør, og så skal jeg bare bytte ut den gjøremåten med en ny gjøremåte. Men da har vi jo ikke funnet ut av hva det er som egentlig driver vanen, og finner vi ut av hva som driver vanen, så kan vi endre på den. Ja, så vi trenger å skjønne behovet bak. Ja. Ja, enn hvis behovet er mitt vat, da får jeg litt.
tid for meg selv den ene timen fra halv 11 til halv 12. Jeg får sånn ro. Hva skal man gjøre da, for man får ikke den timen hvis man ikke får det da. Nei, ikke sant? Og jeg tenker at det er viktig at man tar seriøst, fordi det er et viktig behov. Det er tydeligvis så viktig at vi pusher på søvnen.
Og da tenker jeg at det handler om å si, ok, men hvordan kan jeg tilfredsstille det behovet? Ellers finnes det noen muligheter. Kanskje jeg, kanskje ikke hver dag, men kanskje innimellom i lunsjen på jobb, at jeg faktisk sitter alene og spiser lunsj. Kanskje det kan være godt. Eller hvis jeg har små barn, kanskje jeg gjør en avtale med mannen min om at to ganger i uken, eller en gang i uken, så bytter vi på, så får jeg en halvtime egentid bare med å
lese en bok, eller meditere, eller gå en tur. Så bare fordi at det handler om å sette seg i følelse av å være bevisst. For det er sånn, åh, nå gikk det ikke likevel. Jeg skulle legge meg til, men jeg klarte ikke. Nei, det er ikke det det handler om. Det handler om at det er et viktig behov for hjernen din. Og når du forstår behovet, da kan du velge å fortsette. Ja, men ok. Det er den eneste måten jeg får tilfredsstilt på. Men det er det i hvert fall greit at jeg har tatt et bevisst valg. Og da føles det ikke ut som om du feiler, men du har sagt valg. Du vet at det er så viktig for meg. Jeg holder på det.
Eller du kan si, vet du hva, jeg tar et ærlig blikk på dagen min, hvor kan jeg få inn egen tid? Kanskje det er ti minutter, kanskje det holder, ikke sant? Og jeg hadde også en venn som var veldig sånn,
i USA da, han er typisk amerikaner og skal optimalisere alt og står opp på morgenen med sånn morgenrutiner og er skikkelig på, han er entreprenør og jobber for seg selv og styrer hele dagen sin selv og skal gjøre alt riktig med alle lure vaner så jeg er sånn, ja, ok, og så kommer han til meg og bare, du, men Anneken, før jeg skal legge meg opp på kvelden så har jeg lyst til å få inn en vane av at jeg tøyer og driver med sånn foam rolling da så, men jeg klarer det ikke, jeg dropper å gjøre det hver kveld hva kan jeg gjøre da?
Og så sier jeg, du, hvordan er resten av dagen din da? Jeg har en følelse at du er ganske på, og ganske flink hele dagen. Og det er han jo. Det er jo ikke noen pauser. Altså, han tar kanskje en pause fordi det er fornuftig. Men han gjør bare fornuftige ting hele tiden. Og på et eller annet tidspunkt så trenger vi bare leve litt også, og slekke litt. Og han hadde bare gjort smarte ting med trening og kosthold og morgenrutiner og hoppet
hoppet i kulleksponering sauna alt hadde en funksjon og det er en grense på hvor flinke vi kan være også, så han trengte bare å leve litt, så jeg gjorde han oppmerksom på det, men jeg tror ikke han hadde tatt hintet uansett, men det er en sånn fin ting at hjernen har behov for at vi kan slappe av litt også, og hvordan ser det ut for deg
Hvis den avslappningen kun skjer på kvelden etter leggetiden, men hvor kan du få inn, kanskje handler det om litt mer gøy, og bare liksom føle at du lever litt, eller tar tilbake noe av den du var før du fikk barn, og endte opp med alt av ansvar. Kanskje det er en dag i uken, eller en gang i måneden for den saks skyld, hvor du går ut og gjør noe gøy med venner. Hva vet jeg, vi er ulike.
Men jeg tenker at hvis vi skal virkelig få til endring og sette oss i føresettet og kunne ta et bevisst valg, så trenger vi å forstå hva er årsaken til at jeg gjør det jeg gjør. Og noen ganger så er det lett å kjenne, vi bare vil lytte litt inn i oss selv, skjønner hvorfor vi egentlig driver med det.
Andre ganger så kan det sitte litt lengre inne, og vi som lever i dagens samfunn er ikke så veldig godt trent på å være i egen kropp og lytte til egne følelser. Så det er også noe jeg jobber mye med de som er inne på programmene mine, er det rett og slett bare å være til stede i kroppen, lytte
til det som er der, og jo mer vi øver oss på det, jo lettere vil det være å skjønne hva ligger bak, hvilket behov er det hjernen trenger å dekke. Når jeg spiser mørk sjokolade, jeg spiser mørk sjokolade nesten hver dag, jeg tenker det er kjempefint å gjøre det, men noen ganger sånn, jeg har skikkelig lyst på det. Og da vet jeg at det er fordi jeg har ikke hatt nok smak i løpet av dagen. Spicy livet. Ja.
Tusen takk for at du kom hit i dag, Anniken. Hvor kan mine litter nå deg? Ja, på Instagram er jeg hver dag, som annikenbins, og så er det podcasten Level Up, og nettsiden min annikenbins. Det er bare å google.
Tusen takk for at du tok deg tid til å være her i dag. Tusen takk, Anette. Og til deg som litt har telt hvis du tenker at denne episoden her har jeg lyst til å dele, del denne sånn vi får ut kunnskapen i verden, og med når dere på Dokter Anette Dragland. Og med det så ønsker vi dere en skikkelig fin dag. Ha det godt!