‹ Tilbake till podcasts ‹ Leger om livet

6/4/2024

#155. Hvordan finne stressbalansen. Med forsker Henrik Børsting Jacobsen.

I denne episoden av Leger om livet snakker Anette Dragland med psykologspesialist Henrik Børsting Jacobsen om stress og hvordan håndtere det. Jacobsen forklarer forskjellene mellom akutt og kronisk stress, og hvordan hjernen vår fungerer som en spådomsmaskin som påvirker våre reaksjoner. Han fokuserer på hormetisk stress, eller godt stress, og hvordan vi kan lære kroppen vår å håndtere stress gjennom små, kontrollerte eksponeringer. Jacobsen understreker at individuell tilpasning er viktig, og at man bør etablere en baseline før man begynner med hormetisk stress. Han deler også noen tips om hvordan man kan finne denne baseline.

04:18

Forskning viser sammenhengen mellom stress og fysiske/psykiske plager, og betydningen av å forstå og håndtere denne relasjonen.

09:23

Stress er en naturlig respons for å møte utfordringer ved å frigjøre energi gjennom hormoner og aktivering av nervesystemet.

14:28

Stressresponsen er naturlig, mens hvileresponsen må trenes opp mer aktivt, noe som krever bevisst innsats i dagens samfunn.

17:42

Stress kan være en kilde til styrking av deg selv både psykologisk og fysiologisk ved å ha en vekstinnstilling til det.

24:38

Stress kan være en hjelper eller en motstander basert på din tankegang, og har stor innvirkning på kropp og sinn.

Transkript

Nämnd i episoden

Leger om livet

Podcast-tittel

Anette Dragland

Podcast-vert

Henrik Børsting Jakobsen

Gjestekspert

Oslo Universitetssykehus

Arbeidssted for Henrik Børsting Jakobsen

St. Olavs hospital

Arbeidssted for Henrik Børsting Jakobsen

Psykologisk Institutt

Arbeidssted for Henrik Børsting Jakobsen

The Mind Body Lab

Forskningslaboratorium ledet av Henrik Børsting Jakobsen

Universitetet i Oslo

Arbeidssted for Henrik Børsting Jakobsen

Gjengangerne. Stress, smerter og søvn

Bok skrevet av Henrik Børsting Jakobsen og faren hans

Hans Petter Jakobsen

Faren til Henrik Børsting Jakobsen, medforfatter av boken

Burde vært pensum

Podcast-episode av Anette Dragland

Harvard Medical School

Institusjon hvor Jacobsen studerte under doktorgradsarbeidet

Jon Kabat-Zinn

Ekspert på meditasjon, Jacobsen lærte av ham

Massachusetts Channel

Sted hvor Jacobsen lærte av Jon Kabat-Zinn

mindfulness-based stress reduction

Metode for å håndtere stress

periodisk fasting

Teknikk for å håndtere stress

kulleksponering

Teknikk for å håndtere stress

meditasjon

Teknikk for å håndtere stress

Navy Seals

Militær elitegruppe, brukes som eksempel på stresshåndtering

Stanford

Universitet hvor Alaya Crum analyserte Navy Seals

Alaya Crum

Forskningsleder ved Stanford

biopsykososial modell

Modell som tar hensyn til biologiske, psykologiske og sosiale faktorer i helse

George Engel

Lege som introduserte den biopsykososiale modellen

prediktiv prosessering

Teori om hvordan hjernen spår og forbereder seg på situasjoner

Hege

Samarbeidspartner til Henrik Børsting Jakobsen, medforfatter av den kognitive aktiveringsmodellen for stress

Hovgråskin

Samarbeidspartner til Hege, medforfatter av den kognitive aktiveringsmodellen for stress

den kognitive aktiveringsmodellen for stress

Modell som forklarer hvordan kognitive prosesser påvirker stress

Jeremy Jameson

Forskningsleder som introduserte begrepet «stress mindset»

stress as debilitating mindset

Tankemønster som ser på stress som noe negativt

stress as growth mindset

Tankemønster som ser på stress som en mulighet for vekst

The Hungry Rat

Forskningsprosjekt om periodisk fasting

Therese Joøg

Skiløper, brukes som eksempel på hormetisk stress

Marit Bjørgen

Skiløper, brukes som eksempel på hormetisk stress

Aksel Lund Svindal

Skiløper, brukes som eksempel på hormetisk stress

Gerd Kvale

Professor i psykologi ved Universitetet i Bergen

Nancy Nye

Forskningsleder, brukes som eksempel på å gjøre noe annet

Silje Reme

Samarbeidspartner til Henrik Børsting Jakobsen

long covid

Tilstand som kan oppstå etter covid-19-infeksjon

Doktoranette.dragland

Instagram-konto for Anette Dragland

Deltagare

Host

Anette Dragland

Guest

Henrik Børsting Jakobsen

Lignende

Laddar

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet.

Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege og jeg lager denne podkassen for å gjøre nyttig og god og spennende og viktig kunnskap lett tilgjengelig for oss alle. I dag har jeg han Henrik Børsting Jakobsen som gjest. Og han har en lang meritliste, så vi får se om jeg klarer å si alt riktig her. Han er psykologspesialist med særlig interesse for stress og hva det gjør med oss.

Han har også lang erfaring med behandling av pasienter med langvarige smerter fra Oslo Universitetssykehus og St. Olavs hospital. Han har tatt doktorgrad på stressfysiologi og hvordan det samspiller med psykologi og helse. Han har skrevet og vært medfatter på utallige forskningsartikler de siste årene. Han har også skrevet boka «Gjengangerne. Stress, smerter og søvn» med sin far Hans Petter Jakobsen.

Han jobber nå som førsteamanensis ved Psykologisk institutt og leder The Mind Body Lab ved Universitetet i Oslo. Han jobber også som psykologspesialist ved avdelingen for smertbehandling ved Oslo Universitetssykehus. Hjertelig velkommen, Henrik! Tusen takk for det. Jeg klarte å si hele den der ramsen utenfor. Det var veldig imponerende. Hahaha!

Å, det er så hyggelig å ha deg i studio. Ja, det er veldig koselig at du inviterer meg til å komme. Jeg synes jo at dette her er

så gøy å kunne snakke om, og ikke minst med deg da, som har gjort masse kule episoder om det her tidligere. Så jeg synes det er veldig stas. Stress er liksom en av de der, det er en av de der temaene som jeg ikke kan bli utlært, og det er så mye spennende å lære. Og jeg hørte en episode du hadde i burde vært pensum, som var kjempebra, jeg anbefaler den varmt. Og

Jeg gleder meg skikkelig til å lære mer av deg i dag og dele kunnskapen din. Ja, så hyggelig. Men du er kjempeopptatt av stress. Hvorfor akkurat stress? Jeg tror jo, der må jeg rett og slett spille på denne fæle, hva skal jeg si,

myten om at psykologer går på psykologi fordi at de vil skjønne seg selv bedre. Jeg er så opptatt av stress fordi at jeg vil skjønne meg selv bedre. Jeg er en person som har vært

gradvis mer og mer klar over at jeg ikke har håndtert stresset på en sunn måte i mitt eget liv. Så jeg fikk på en måte en vekker ganske tidlig, hvor jeg fikk en del sånne rare symptomer i min egen kropp mens jeg gikk på studiet. Så jeg husker jeg skulle ta embedseksamen, så lå jeg bak sofaen på givlen med vondt i magen og

og var liksom sånn panikkpreget. Og så tenkte jeg at det her synes jeg er enormt interessant, og så er det jo sånn, det forandrer jo seg hele tiden, men vi lærte jo så lite egentlig om det her da, og det var litt sånn tilfeldig hva vi lærte også, fordi at

På universitetet er det jo veldig opp til hver enkelt professor eller fagansvarlig å lage faget. Så de fokuserer på det de er interessert i. Og i Trondheim, når jeg gikk der, så var det ikke... Det var ikke særlig fokus på dette med kronisk stress og forstå hvordan det påvirket. Det var noen genetikere som var veldig opptatt av at det hadde en slags påvirkningskraft på hva slags genetiske sykdommer som...

påvirket deg på hvilken måte, men ellers var det lite av det. Og da ble jeg veldig nysgjerrig. Og så tenkte jeg, ok. Jeg var såpass våget at jeg kastet meg ut på en doktorgrad om det da, for at jeg ville forstå det bedre. Men var det før eller etter du tok doktorgraden at du hadde satt deg godt nok inn i det til at du selv fant ut hva du kunne gjøre i eget liv? Ja, det har vært en veldig lang reise. Jeg tror doktorgraden var helt avgjørende. Jeg var...

på Harvard Medical School som del av doktoratet min. Og der lærte jeg utrolig mye. Jeg vil si at folk spør meg jeg lærte mer på

7-8 måneder enn jeg gjorde på 6 år på studiet nesten, om stress og kroppen, og hva som er på en måte det ypperste av forskning, og hva vi kan fortelle der. Så i den perioden jeg var der, så var det veldig mye som skjedde, veldig mye spennende som skjedde i fagfeltet. Og da tok jeg egentlig med meg det jeg vil si i ting som nå begynner å bli såkalt mainstream, dette med

med periodisk fasting dette med kulleksponering dette med meditasjon alt det var jo, altså jeg var jo på Massachusetts Channel og lærte av Jon Kabat-Zinn på meditasjon, ikke sant? så det er jo

Det var utrolig berikende og satt det veldig i gang. En personlig reise hos meg, det var helt tilbake i 2011-2012. Så det begynner å bli gammelt. Ja.

faktisk to år siden. Jeg tror det var i 2011, og jeg leste første gang om Jon Kabat sin. Han var liksom akkurat da, han var på topp nesten med hvor populær det der mindfulness-based stress reduction ble da. Men for meg så var det jo helt transformerende, jeg er det heller ikke, altså jeg gikk jo på medisinstudier på den tiden, og vi lærte jo veldig mye om hvordan kroppen fungerte, helt ned på molekylnivå, biokemi igjen, men

Det var veldig lite om hvordan stress påvirker oss. Det er noe som jeg også måtte ha lest masse om i etterkant for å forstå hvordan alt henger sammen. Men så du var en liten stressklump du også på studiet. Velkommen i klubben. Men hvordan gikk det fra det til at du

å drive med det fullt? Ja, det er jo i den grad lytterne mine synes det er interessant. Det som skjedde med meg var at jeg hadde disse personlige erfaringene som var litt overraskende og kanskje skremmende som det er for mange av oss når vi kjenner at

Vi går med en vedvarende stressfølelse i kroppen som kan gjøre oss mye mindre syke. Så endte det opp med at jeg begynte å jobbe. Først når jeg jobbet, så jobbet jeg i en veldig tøff stilling, hvor jeg bare jobbet med deprimerte. Da hadde jeg veldig mange deprimerte pasienter på rad, og så begynte jeg å hamne inn litt sidelengs med kroniske smerter.

Og det som var en gjengange for meg da, der er titlen på boka, var at ok, emosjonsregulering, adhedoni, alle disse klassiske symptomene på depresjon var der, men veldig mye av det samtalene dreide seg om var dette med press og dette med slitage som har pågått over tid, enten det er emosjonell slitage eller det er fysisk slitage eller det er mer sånn

hva skal jeg si, psykisk slitage det var en sånn rød tråd, og det var det egentlig som appellerte til meg det var det her tanken om at klarer vi å finne en transdiagnostisk kjennetegn på alle disse

klassiske folkehelseplagene, sånn som utmattelse og smerter og depresjon og angst, da. Er det en fellesnevner der? Og den fellesnevneren for meg ble stress, da. Så det var jo det arbeidet jeg gjorde i doktorgraden min nå, som jeg

jeg er sikker på at mannene i gata ikke har hørt om, men som fikk litt oppmerksomhet når jeg gjorde det, var at jeg klarte å demonstrere dette egentlig på tvers av årsaker til hvorfor folk var langtidssykemeldt. Så klarte jeg å vise at det er en grunnleggende feilregulering i fysiologien som er viktig å forstå og forholde seg til når man skal behandle disse pasientene. Ja.

Men da må vi ta det helt ned på her. Hva er egentlig stress? Ja, det er et veldig godt spørsmål. Stress er jo nesten litt ødelagt som begrep. Og det startet jo med... Hans selje, som Ungarisk jobber på med Gildikanda, han er kanskje gudfaren til stressbegrepet i moderne medisin og psykologi. Og han snakket egentlig aldri om

om stress på den måten vi gjør i dag. Han sa jo det på 70-tallet, at stress er det mest misforståtte begrepet i medisin og psykologi, fordi det han snakker om er egentlig ikke stress, han snakker om strain, altså belastning, når han snakker om det som kan gjøre folk syke. Men stress for meg handler ofte om den negative biten som folk er opptatt av,

Også handler det om den positive biten som vi snakker for lite om, som du er også veldig opptatt av å fremheve hele tiden. Men stress handler egentlig om at man blir satt i en utfordring, og så vil kroppen da forsøke sitt beste å hjelpe deg med å håndtere den utfordringen. Og det gjør den når du får en eller annen ubalanse, enten det er en indre ubalanse i en form av følelser eller...

eller om du får en yttre ubalanse i form av at du blir satt under en belastning. Når det skjer, vil kroppen primært frigjøre energi, og det gjør den gjennom ulike grener av nervesystemet.

som da slipper ut ulike nivåer av hormoner, som frigjør masse energi sånn at du skal være i stand til å håndtere. Dette er den klassiske fight or flight, eller kjempeflukt-responsen. I tillegg vil du øke det som kalles for kortisol, altså et annet stresshormon som er kjent for mange av lytterne dine,

som egentlig ikke er et stresshormon, men som er et metabolisk hormon, en energifrigjørende hormon. Det vil da gjøre at du kan gå over i en mer langvarig stresshåndtering, som gjør at du for eksempel endrer 10% av det genetiske uttrykket ditt for å kunne frigjøre energi over tid. For å gjøre en lang historie litt kortere, så er stress ...

For meg er det en respons, altså noe du har i deg, naturlig, fra evolusjonssiden, for å møte en ubalanse eller en utfordring inni deg eller utenfor deg, for å si det enkelt. Og den responsen er utrolig kompleks og veldig sammensatt, men den har i hovedsak en funksjon, det er å frigjøre energi.

Den er helt essensiell. Uten stress hadde du ikke klart å stå på morgenen, for du trenger en liten blodtryksøkning bare for å komme deg ut av senga. Så stress er viktig for oss, men vi har jo veldig fokus på hvor skadelig det er for oss, og det er jo kanskje ikke så rart, fordi at

Vi lever nå, veldig mange av oss lever med det som vi kaller kronisk stress. Hva er forskjellen på det og den fysiologiske responsen som du snakker om som faktisk er livsnødvendig for oss? Det er et veldig godt poeng og et godt spørsmål.

Jeg tror at for de fleste vil kronisk stress være vesensforskjellig fra det akutte stresset. Men det henger jo sammen, og det er det som kanskje er litt utfordrende for medisinen og psykologien, at vi tenker oss nesten sånn linjære sammenhenger. Vi tenker oss at hvis noe blir kronisk, så betyr det at det er en akutt stresssituasjon som blir dratt ut i tid, og som ikke slutter. For mange er ikke det gjenkjennelig, fordi det er sånn,

Det er ikke det at jeg går og kverner på de samme tingene hele tiden. For mange kan det være at det er veldig mange små belastninger som plusser seg opp over tid, eller det kan være at de ikke får nok hvile mellom ulike stresssituasjoner. Men det kroniske stresset for meg handler egentlig om to mulige teorier. Det handler om en vedvarende aktivering, som er min ...

Bakgrunnen der jeg kommer fra, hvor man ser for seg at det er en forhøyet aktivering av nervesystemet, som på en måte ligger og påvirker deg over lengre tid. Den forhøyede aktiveringen av nervesystemet kan gi uttrykk i for eksempel blodtrykk, eller i økt frigjøring av hormonet kortisolet.

Når det blir i kroppen over tid, så vil det føre med seg en del utfordringer for både hjerte, lunger, nevr, nyre og andre ting, men også for energinivået ditt og psykologien din. Men den kroniske delen av stress kan også komme fra det som man kaller for gjennomtatte

mot stresssystemet ditt, eller med en manglende restitusjon. Så det kan ha mange veier inn, men til syvende og sist så handler det om at det er en ubalanse mellom det man tenker på som restitusjon og det man tenker på som aktivering i nervussystemet. Så kronisk stress for meg er at man

Ligger litt oppå over lengre tid. Ja, det er litt sånn som man øvde en mysje seg i kokeplate på en syndrom, vi får aldri sprudd helt av. Og det jeg etter hvert begynte å spørre mine pasienter om, for jeg begynte jo å bli veldig interessert i stress, og så begynte jeg å spørre dem, ja, føler du deg stresset, eller hvordan er stressnivået ditt?

Men jeg opplevde at mange pasienter syntes det var vanskelig å svare på, fordi jeg tror at det er så mange som går med kronisk lovgradig stress. Så jeg begynte til å motsatte. Hvor ofte kjenner du på ro? Helt sånn sjelfred, der du bare sitter og har det godt inni deg, kjenner en indre ro.

Og det følte jeg var et bedre spørsmål, for det var mange som svarte at «Nei, det kan jeg ikke huske siste gang jeg kjente det». Og da gikk mine varselslamper av, for da skjønte jeg at det er et eller annet her vi må ta tak i. Jeg synes det er et veldig godt utgangspunkt, et godt spørsmål du har der, for jeg tenker at det er helt enig, og jeg tenker at

Det er viktig for folk også å vite at i oss så har vi en naturlig tilbøyelse for stressreaksjoner. Det ligger i oss, den er automatisert, den responsen som jeg snakket om tidligere da,

mens det å slappe av, den må øves opp kanskje i mye større grad, den hvileresponsen vår må trenes på i mye større grad enn stressresponsen, for stressresponsen den kommer naturlig, den er i oss fra evolusjonssiden, den har sørget for overlevelse over så mange år.

hundre tusen av år, at den ligger i oss, eller ja, den finnes jo alt fra fisk til mennesker da, så den er i oss alle sammen. Ja, nettopp også føler jeg at før i tiden så fikk man, man trengte ikke engang å øve opp ro for at man ikke

Man satt noen der og så ut over havet, ikke sant? Eller man gikk ut i skogen for å finne bær. Altså man fikk en sånn, det skjedde på et eller annet måte ikke at man fikk den der roen, mens nå må vi jo på en måte oppsøke den, fordi det er jo veldig sjeldent vi sitter sånn som min farfar bare så ut av vinduet og så på havet.

Jeg er helt enig med deg. Jeg tror på mange måter så er det den beste tiden i verdenshistorien å leve på. Altså det du og jeg opplever i dag, det finnes ikke noe større eller noe bedre tid hvis vi hadde reist tilbake i historien å leve på. Men jeg tror at vår tid har en del sentrale utfordringer med seg, hvor det ene du sier der er den frikoblingen fra denne kokeplata, eller fra dette stresssyndromet. Samtidig så er jeg så opptatt av

at veldig mange snakker om det vi gjør nå, og prøver å gi fornuftige og gode råd i forhold til hvordan øve opp, eller få tak i den roen igjen. Og så tenker jeg at for mange også så blir det en utydelighet i samtidig å forstå dette her med stress, fordi jeg synes jo det er også

Jeg skulle si at man setter opp som to motsatser, men stresset kan egentlig lære deg veldig mye om den roen du trenger. Fordi stress er ikke ... For eksempel, du sier at det er positivt med stress. Jo, stress er en genial måte å se hva du bryr deg om, hva er viktig for deg, ikke sant? Å finne ut av hva ... Når jeg blir stresset, hvorfor ...

stresser dette her med på den måten du gjør og det er veldig ofte så kobler det på verdiene dine og hva som er viktig for deg og på en eller annen måte så er jeg redd for at jeg fokuser på å stille opp disse jeg sier ikke at du gjør det nå, jeg sier bare at jeg hører veldig mye i media og diskusjoner rundt deg, og så stiller jeg disse to motpoler det gjør at man man glemmer å lytte

til det grunnleggende budskapet som stresset har i seg, nemlig at når det kribler, så er det fordi at det betyr noe. På et eller annet nivå prøver jeg å forstå hva er det ved det som vekker denne uroen i meg, eller som gjør at jeg kobler av. Gjør du mening for det? Ja, absolutt. Og det tror jeg kjente der spiller seg ut veldig forskjellig hos de fleste av oss, men

Hvordan tenker du at man kan lære fra stress helt konkret? Det er akkurat dette som er så utrolig interessant. Jeg vet jo at du er ...

Jeg vet fordi at jeg synes du har veldig mange flotte gjester og mange gode episoder, så jeg har hørt på flere episoder av podcasten din før. Så jeg vet at du er opptatt av dette her med for eksempel, og det vil mange av lytterne dine der også se for meg, er opptatt av dette her med belastning som en kilde til helse. Altså det at man utsetter seg for noe med belastning for å rett og slett få

en styrking av nervesystemet en styrking av deg selv både psykologisk og fysiologisk men jeg tenker at det som er interessant for meg er jo det her med at hvis jeg kan jeg bruke et litt sånn banalt eksempel? Ja, veldig gjerne! Hvis du tar for eksempel det her med at jeg skal i dugnad i barnehagen og så skal jeg møte de andre foreldrene

Jeg er jo veldig vant til å snakke foran store forsamlinger. Jeg gjør jo det som en del av jobben min. Jeg underviser jo på universitetet og har ikke noen problem med å interagere. Men i den situasjonen så er jeg ganske nervøs for å møte de andre foreldrene.

Og det er en sånn klassisk sånn uro-situasjon, hvor det som gjør at jeg er nervøs, er jo for at det betyr så mye for meg at datteren min skal ha venner og et fint miljø, og at vi ikke på en måte skal være en ... At jeg ikke skal være en dårlig bilde av henne da, omfor de andre foreldrene, ikke sant? Og det gjør jo at jeg blir mer nervøs enn jeg ville vært i andre sammenhenger.

Og det betyr jo bare at det stresset mitt forteller meg da,

er jo at det er så viktig for meg at jeg spiller inn på de grunnleggende verdiene i livet mitt. At jeg skal være en god far. At jeg skal være en far som viser omsorg, forståelse og krav til mitt eget barn. Og det spiller liksom inn

på den litt rare måten at jeg blir overaktivert da. Kanskje overhyggelig. Det var et så fint eksempel. Det var et kjempegodt eksempel. Så bra. Og det samme at jeg er her i dag, og jeg vet jo at nå snakker jeg til, gjennom du gir meg talerør til en veldig stor andel av befolkningen som er veldig opptatt av det samme som meg. Da betyr det masse for meg å kunne gi noe tilbake, og det er derfor jeg er sånn

Men jeg gleder meg til denne samtalen, fordi jeg håper at vi igjennom å ha litt lengre samtaler kan gå litt mer inn i det nuts and bolts, og prøve å komme litt dypere inn i å bryte ned denne stressbegrepet på en håndterlig, men samtidig interessant måte. Håper jeg. Ja, og det som jeg synes var så interessant når jeg hørte deg snakke flere ganger før, er at du snakket om dette, hvordan vi ...

hvordan vi ser på stress vil også påvirke hvordan stresset

igjen har en påvirkning på oss og kan ikke du fortelle litt om det for det synes jeg var veldig, sånn som akkurat som nå når man plutselig skal i en podcast jeg har jo vært gjest i flere podcast og jeg synes jo det er mye mer ubagelig enn å intervjue andre og så kan man jo se på det som et veldig dårlig stress eller så kan man se på det som et godt stress nå har jeg gjort det jeg virkelig brenner for å formidle noe som er viktig for meg

vil jeg ha forskjellige stressresponser utifra de to måtene jeg tenker på? Absolutt, og det er jo det som var så, det var tilbake til det i Boston, når jeg var der, så var jeg i en slags bevegelse, i forhold til å forstå stressresponser bedre, og på det tidspunktet der, så var det en kar som heter Jeremy Jameson, som har blitt veldig kjent nå, i forskningsmiljøet, som

Han har vært veldig opptatt av det som er litt sånn flåsete, som amerikanerne kaller stress mindset. Det her med at du kan ha to ulike perspektiver, som er grunnleggende utrolig viktig for oss. Det ene er at du har stress as debilitating mindset, som det vil si at du ser på stress som noe skummelt, noe man bør unngå, noe man ikke skal ha. Så har du det som kalles stress as growth mindset, som er dette her med

At du kan vokse på press og utfordrende situasjoner. Og det Jeremy gjorde var ganske genialt. Han tok da et standard eksperiment som også jeg brukte i min doktorgrad, hvor du setter folk i en sosialt eller ubehagelig situasjon.

Så ser for deg at du kommer inn i et rom, og så møter du meg, og jeg kan, selv om jeg er levende nå, så er jeg veldig god på å drepe alle responsene mine, og sitte veldig strengt, og så sier jeg til deg, ok, nå skal du gjøre hoderegning, du skal trekke fra 16 fra 4163, go. Og så skal du gjøre det, og så stopper jeg deg, sier jeg feil, begynn på nytt igjen.

Og noen blir ikke stresset av det, for noen er gode i matte, men da har du et annet del av eksperimentet, som er det at før vi begynner så har jeg intervjuet deg og sagt «Ok, Anette, hva er det du mest av alt har lyst til å få til i jobben din?» Så nå skal jeg intervjue deg, så skal du fortelle meg ikke om hva du har gjort som CV'en din, men hva er det med deg som gjør at du tror at du kan få til det?

som er så viktig for deg. Sånn at du rett og slett må si masse personlige egenskaper, og skryte av deg selv, rett og slett. Og dette virker jo veldig stressende for folk, fordi at enten så håndterer du mattebiten, eller så håndterer du den sosiale stressbiten. Så hvis du er litt sånn...

Som meg, at du ikke har noe problem å skryte litt av deg selv, så går den delen veldig fint. Men da sliter du kanskje litt med mattedelen. Så det eksperimentet her, det vekker da stress hos de aller fleste. Det er en sånn sosial press situasjon. Og det han Jeremy viste da, det er at når du gjør denne øvelsen, så kan du rett før du går inn,

Få instrukser om at når du kjenner at dette her svetten kommer, at du blir litt tørr i munnen, at du begynner å krible litt i hendene og sånn, så er det kroppen din som støtter deg, som gir deg energi og som gjør deg i stand til å prestere.

Så når den kommer, så vil jeg at du skal gå inn i det. Jeg vil at du skal ha den, jeg vil at du skal omfanne den, jeg vil at du skal nyte bruset som kommer fra kroppen din. Mens den andre gruppa fikk beskjed om at når den kommer, så vil jeg at du skal prøve det stress som treffer deg. Så jeg vil at du skal prøve å dempe det, og prøve å holde det unna, slik at det ikke ødelegger for det du skal gjøre. Og ved å gi de to enkle instruksene, så så han at

Motstanden i blodårene hos de respektive gruppene forandret seg, sånn at de som da hadde stress som en hjelper, de fikk da mye bedre blodomløp og mye bedre fysiologiske, lavere blodtrykk og mye bedre fysiologiske tegn.

enn de som fikk stress som en motstander-mindset med seg inn. Både psykologisk føltes det utrolig mye bedre, men også kroppen var utrolig mye bedre i den gruppa som fikk denne vekst- eller positive beskjeden. Men hos den som fikk den negative beskjeden, så var jo de fysiologiske tegnene

på skadelig stress til stede da, med at det er høyt blodtrykk og masse, pluss at de psykologisk føltes forferdelig å gjøre det. Og dette her har jo på en måte, dette var i 2012, og dette har jo på en måte ballet på seg, og nå har det jo blitt en kjempe stor forskningsgren egentlig, som går på dette med hvordan mindset kan påvirke oss. Og der har vi jo så mye utrolig funn, altså

Jeg er jo fascinert av ekstreme situasjoner også. For eksempel disse Navy Seals-uttakene i USA. Der er det jo sånn at Alaya Crum på Stanford analyserte jo da hva er det som spår best hvem som blir tatt opp som Navy Seals. Og da sjekket de en masse forskjellige parametre, men det som spåde best var denne tankegangen om stress og press og hvordan det

påvirke deg, sånn at både i laboratoriet og ute i verden så har man vist at i ekstreme situasjoner så har den tanken om at stressen hjelper kontra en fiende vist seg å ha ekstreme påvirkninger på om du klarer ting eller ikke da. Så blir mange litt sånn sure på meg for det, for de synes det er en forenklende versjon, men jeg kan godt utdype det mer, men det er

Det er det som er det generelle budskapet fra litteraturen. Så rett og slett hvordan du tenker på stresset kan gjøre om det blir uheldig for deg eller ikke uheldig. Nettopp, og det har en mye større påvirkning enn man kanskje har trodde i forhold til både kroppen din, men også hodet ditt, altså hvordan du opplever situasjonene.

Så denne delen av psykologien er utrolig spennende, og det er jo det som også har vært vår, for å snakke litt om mine egne studier, det som har vært drivene i våre studier er jo det her med at vi har en tanke om at det som gjør at du sliter med kronisk stress er de modellene, det er de tankene du har i hodet, og det handler jo veldig mye om hvordan vi forstår fysiologien vår.

Går det bra at jeg tar et lite sidespor? Ja, vær så god. Så får du bare trekkepusten dypt da, hvis du lytter til dette her. Men det er jo, ikke sant,

Du som lege har jo hørt masse om den biopsykososiale modellen, ikke sant? Jeg ser jo på en måte at alle som hører på meg får sånn søveblikk, de blir døde i blikken når jeg snakker om biopsykososial modellen, for jeg har hørt om det i det uendelige, at det er en del av medisinen som er underkommunisert, men den er også det da. Det har også vært veldig mye fokus på det biomedisinske, og

Og med det så mener jeg at den biomedisinske forståelsesmodellen av sykdom, den handler om at man har en klar etiologi, altså en sykdomsopprinnelse, man har en klar behandling, og når man matcher behandling med etiologi, så blir man frisk. For eksempel hvis man har en bioreputerendelse, så tar man antibiotika, og så blir man kvitt bioreputerendelsen da.

Jeg vil jo si deg enig i den enkle forklaringen. Og så kom George Engel i 1977 med den bi- og psykosociale modellen, hvor han sa for en rekke av de vanligste plagene våre,

så er det et element av kultur og miljø, og det er et element av individuell psykologi som spiller inn. For eksempel for smerter, for utmakkelse, for kreft, for diabetes, for alle mer kroniske sykdommer, de fleste sykdommer som vi vet om, så vil det være disse elementene av kultur,

av kultur og miljø og samfunn og regler som samfunnet har og en del om psykologi og hvordan du mestrer og så videre vil påvirke da

Og så mener jeg at det som har skjedd nå er at det har kommet til mer eller mindre en helserevolusjon som er drevet av stressfeltet. Og det handler om det som kalles for prediktiv prosessering. Har du hatt noe om det på podcasten tidligere? Nei. Det handler rett og slett om at hjernen ikke reagerer, den spår. Så det grunnleggende prinsippet er at når du kommer i situasjoner, så er det egentlig for sent. Da har hjernen din allerede bestemt seg for hvordan den vil reagere på en situasjon.

Den eneste måten man kan forandre utfallet på er ny læring og oppdatering av den spådomsmaskinen. Det høres veldig kryptisk ut, men jeg skal prøve å forklare det. For eksempel når du tar noe så grunnleggende som syn,

Jeg ser jo der nå vi sitter her, jeg kan se ut av vinduet, jeg kan se en dør, jeg kan se skrift, jeg kan se masse ting rundt meg som jeg tenker er, ok, syn fungerer på den måten at lys kommer inn på øyet mitt, og så skaper jeg et bilde av rommet. Og det har vi trodd lenge, ikke sant? Og så viser det seg at når vi har fått mer fancy teknologi, så ser vi at fra øyet og til hjernen så går det en vei.

Det er et spor, og det er helt riktig, som vi alle har trodd, at når lys treffer øyet, så sendes det tilbake i hjernen for å gi informasjon om det som er nytt. Det som er nytt nå er at vi har oppdaget at det går fire veier fra hjernen til øyet.

Sånn at det vi ser er egentlig fire ganger så mye form av hva hjernen gir beskjed til øyet om, som hva øyet gir beskjed til hjernen om. I praksis så vil det si at hjernen min lager en spillefilm, og så driver øyet og gir meg ny informasjon som må korrigere den spillefilmen hele tiden. Ja, ja, ja.

Så jeg vet ikke om det var forståelig, men du må hjelpe meg. Men jeg har lest en del om det her, og jeg synes det er så artig. Det er så interessant, og hva vil det si? Nettopp, og hva vil det si? Og det er det som er med stress, det er der det kommer fra, denne tankegangen. Hege, som er min gode venn og samarbeidspartner gjennom mange år, og opponent på doktorgraden min, hun skrev sammen med Hovgråskin i 2004 det som kalles for den kognitive aktiveringsmodellen for stress.

De sa allerede da at det som skjer i stress, det er at du har med deg en masse kunnskap fra livet, lærte historien din av hvem du er. Den gjør at når du kommer i en situasjon, når du blir utsatt for en belastning,

så vil det være to filter, og dette har du hørt meg snakke om før, det vil være to filter som spiller inn. Det ene er, hva betyr dette her for meg? Og det er mer en sånn typ...

Hva har jeg opplevd at dette her er vanskelig, tøft eller utfordrende tidligere? Hva slags reaksjon krever det fra kroppen min? Og det beste eksempelet der er for eksempel matforgiftning. At du har spist noe som har gjort deg dårlig, og så blir du utsatt for den kyllingen eller den pølsa som du har spist, så vet du jo rasjonelt at

fordi at du ble dårlig den ene gangen av kyllingen, så er ikke all kylling giftig, men du vil allikevel ikke kunne styre det som skjer, nemlig at du får en kvalmereaksjon når du får den kyllingen. Det andre filtret er hva jeg kan gjøre med det. Hvordan kan jeg påvirke dette her?

og da vil du ha med deg masse ting, for eksempel hvis du er en person som tenker generelt at dette her får jeg til, og at livet er en reise hvor jeg blir utsatt for belastning, det klarer jeg å håndtere, og jeg fikser det som regel bra, så vil du ha en mye kortere og mer sunnere stressrespons enn hvis du har med deg et liv hvor ting ikke har vært så greit, et liv hvor du for eksempel har blitt utsatt for ferdige ting når du var liten, eller hatt med deg vanskelige

vanskelige situasjoner i voksenlivet, mobbing, konflikter, da vil stressresponsen dras ut i tid også bli sterkere.

Og nå skal jeg prøve å rappe dette her sammen, fordi det som skjer da, det er at når hjernen fungerer som en spådomsmaskin, når den spiller av denne filmen hvor du er stjernei inne i hodet ditt, og går rundt, så vil du ha med deg en masse erfaring som da styrer kroppen din, reaksjonen kroppen din har på en gitt situasjon. Og det føles ...

kanskje litt sånn deterministisk eller overveldende at man skal ha værelsen, men det som er veldig fint med det, det er at du hele tiden kan oppdatere det med en ny erfaring. Så når jeg snakker om pasienter, så snakker jeg aldri om en tenketerapi. Jeg snakker om en gjøreterapi. Jeg snakker om at vi må gjøre noe annerledes.

Hvis du skal oppleve endring i hvordan din kropp er og hvordan du har det, så må vi gjøre noe annerledes, fordi vi må oppdatere disse faste rutinene som hodet ditt har. Og i hodet ditt så dannes det nettverk av veier, motorveier, i måter å håndtere ting på. Så for eksempel hvis du har et symptom eller en plage som du vet du strever med, så er det en motorvei i hodet ditt. Hvis du da skal oppdatering,

forandre hvordan den oppfører seg, så kan du ikke fortsette å kjøre E18, da må du ta en avstiker, og så må du kjøre den gamle rare fjellveien for å komme til samme mål, men du må rett og slett få hjernen din ut av komfortzonen, og utfordre den litt i forhold til hvordan man er vant til å håndtere ting.

Og det er der disse belastningsrelaterte vekstparadigmerne kommer inn som isbading, som alle de, ja. Og det her skal vi snakke om. Men før det, for jeg synes det er så interessant det du sier, Nø. Ikke sant? Og sånn som...

Vi har jo alle en historie. Vi har alle en bagasje. Og det vil forme oss hva vi synes er stressende, hva vi ikke synes er stressende. Her er et eksempel som jeg bare kom på nå når du pratet. Jeg har en venninne som tidligere var overvektig. Det var et enormt stress for henne. Hun hadde blitt mobba i barndommen. Vekt var noe som ga henne mye stress. Og så har hun nå blitt normalvektig, men har fremdeles mye stress rundt mat. Mye skam rundt mat.

Og en gang husker vi var på restaurant i lag, og så sier hun til ham at det ser du

på de kjellene, hvor mye de ser på meg når jeg spiser. Jeg så at hun var stresset, hun likte ikke at folk så på henne når hun spiste, så tenkte jeg bare på, tenk at hun får stress av å sitte og spise. Det er noe jeg aldri hadde tenkt på, men der ser du bare hvor ulik vi er da på hva som gir oss stress og hva som ikke gir oss stress, for der satt vi og hadde det hyggelig, men hun kjente mest på stresset av å sitte og spise framfor andre.

Og for å endre det, som du sier, da må vi ha noen tanker som har gått i hodet, som har til slutt blitt noen motorveier som er veldig lett å tenke. For hun ser det veldig lett å tenke til en tanken om at alle ser på henne når hun spiser. Mens det er ikke engang en overgroddstid hos meg. Jeg tenker ikke akkurat den tanken.

og for at hun skal klare å endre denne tankebanen så må hun begynne med nye tankebaner og det er energikrevende for hjernen og det tar tid og det er ubehagelig fordi at hjernen vil gi motstand når du forsøker å endre det det vil være som du sier det er energikrevende og det liker ikke hjernen vår er designet

fantastisk maskin designet for å gli mest mulig energieffektivt gjennom hverdagen når du begynner å forstyrre med det jeg pleier å bruke et annet eksempel som er litt mer hverdagslig enn det, og det er at når jeg kommer på 21-bussen, jeg bodde på Grinløkka, når jeg kommer på 21-bussen så må jeg sitte på venstre side

Fordi det er det jeg liker å gjøre. Og hvis det er fullt på venstre side, så merker jeg et ubehag om at jeg må gå og sette meg på. Det er så grunnleggende, for da bryter jeg med det vante mønstret mitt. Det kan være så veldig frustrerende. Bare en liten endring som er, så tenkte jeg for hun meninner, hva som kreves for å endre den følelsen hun sitter med.

Og svaret er jo bare å pøse på med gode opplevelser. Det er jo det som er svaret, og det er det jeg sier til alle som går hos meg. Det vi skal gjøre nå, det er at vi skal ha det gøy. Det er ikke det liksom en ...

forfriskende måte å tenke terapi på. Det vi skal gjøre er at vi skal ha det gøy sammen. Vi skal le. Vi skal finne måter hvor vi kan utfordre denne motorveien din på morsomme, nye og spennende måter. For det er det som er

Alle snakker for lite om de grunnleggende læringspsykologiske mekanismene som ligger i det å endre adferd. Så når vi snakker om ispadding, når vi snakker om bastu, når vi snakker om fasting, når vi snakker om alt det, er verktøy for å oppnå det jeg kaller for transformering av funksjon. Det vil si at du tar, det er en mestringsnøkkel, så du tar noe som er jævlig, som det å være sulten eller det å få kaldt vann,

eller varme, og så vrir du det om til noe positivt med hjernen din.

Nemlig du opplever ekstase fordi du har gjort noe som er vanskelig eller krevende for deg. Det er den læringen som gir helse, mener jeg. Det er den transformeringen av funksjonen. Når jeg jobber med pasientene, det første jeg gjør er å sende dem i kaldt vann. Og si at nå skal vi gjøre det fordi du skal bli avhengig av å gjøre det. Du skal elske å ta den dusjen eller den isbåden.

Det handler ikke noe om alle disse temperaturreguleringene eller de kardiovaskulære systemene. Det handler om å snu den motorveien som går i hjernen din og vise deg at det får du til med å gjøre en veldig enkel ting som er jævlig til noe positivt. Unnskyld for at jeg banner på podcasten. Ja, men det

Dette er veldig interessant. Så da er vi jo over på hormetisk stress, eller hvordan andre termer bruker man for dette. Det er på en måte godt stress. Ja, for meg så handler det om måten jeg driver behandling på. Det er egentlig en ... Hormetisk stress er jo fra biologien. Det er jo fra egentlig ...

det beste eksempelet jeg vet om på det er vaksine. Det er kanskje det mest utpreget eksempelet på det, hvor du tar en vaksine, og så tenker folk at du tar en vaksine fordi at du skal bli immun mot en sykdom. Det er ikke sånn det fungerer. Du tar en vaksine, og så får du antistoffer i kroppen, men de forsvinner etter en liten, kanskje en syv dagers periode, jeg husker ikke akkurat.

akkurat den grafen, hvordan den ser ut i hodet nå, men hvis du da sjekker T-celler eller antistoffer senere, så vil du ha en voldsom vekst i de neste gang du får infeksjon. Sånn at det stopper deg ikke fra å få en ny infeksjon, det gjør immunforsvaret ditt mye mer effektivt i å håndtere infeksjonen når den kommer neste gang. Sånn at du vaksinerer deg ikke for å ikke få sykdommen, du vaksinerer deg for å bli mindre syk av når du blir smittet.

Ja, ja, ja. Så det er jo hormetisk stress. Da får du den voldsomme reaksjonen fra ryggmagen fordi immunforsvaret har lært seg å reagere på denne bakterien viruset som du er vaksinert mot. Og på samme måte så tenker man seg at du kan applicere det på

mer kroniske tilstander som stress eller smerte eller søvnplager du kan lære kroppen til å tåle mye mer gjennom små kontrollerte eksponeringer for ting som er krevende så kroppen lærer seg å ha en

Hva skal jeg si, en mer adekvat reaksjon, eller en bedre reaksjon på deg neste gang når du blir krevende, eller når du blir vanskelig. Ja, så rett og slett, du lærer kroppen din til å håndtere stress. Fordi vi får kanskje i veldig mange av oss, jeg tror faktisk flertallet av oss, går rundt med kronisk stress akkurat i dag, nå som vi lever i dag.

Men det er ikke store stressbølger, det er sånn små drypp hele tiden for de fleste. Og med hormetisk stress, eller dette gode stresset som bare fungerer over veldig kort tid, men som er en ganske stor stressbølge for oss, så vil du lære kroppen din å håndtere det andre stresset på en bedre måte, det er det du sier.

Absolutt, og det er akkurat sånn jeg pleier å si det til pasienten min også. Jeg pleier å si at nå skal vi gi deg kontrollert stress i små doser for at du skal kunne prestere når den dagen kommer. Og igjen et veldig enkelt bilde på det er at når Therese Joøg eller Marit Bjørgen passer over mållinja i OL og vinner gull, så er ikke det første gangen de tok på seg ski

den sesongen, mens vi når vi skal handle hverdagstresse så tror vi liksom det at vi burde bare naturlig være i stand til å håndtere gasa av det å få se hva som skjer der med oss, hva det gjør med meg å se barn på en måte dø i en krig at det skal jeg bare håndtere det skal jeg ikke ha noen forhold til eller hva skal jeg si, jeg skal ha mindlessness forhold til det, jeg skal på en måte bare akseptere det og gå videre, for det er utenfor min kontroll

Men det er klart det påvirker oss på et grunnleggende plan. Alle mennesker blir påvirket av å se noe sånt.

Og det er det du synes, disse dryppen, enten det er det, eller om det er en kollega på jobb som er kjip med deg, og så er det rett og slett bare ferd, fordi at de har en dårlig dag, eller et eller annet, at de bare slenger ut noe som kanskje treffer deg på en vond og vanskelig måte. Så skal man håndtere det og gå videre. Jeg tror at for å kunne håndtere de tingene, så må man øve.

Man må trene på det. Jeg tror, ja, 100% på det du sier, og jeg vil ta fra om dette, at det dreier seg også om denne erfaringen av en transformering av funksjon. Det er begrep fra læringspsykologi som handler om at jeg likte jo ikke å dusje i kaldt vann, men nå elsker jeg det.

Jeg likte ikke å ta basse, nå elsker jeg det. Det er en transformering av funksjon som er veldig viktig. Og den glipper ofte når vi snakker om det, fordi det blir så mye fokus på fysiologien. Altså rett og slett som du sier, at du kan trene systemet ditt på å gå opp og ned, og det er veldig bra, fordi det gir deg en større sjanse for å håndtere de store toppene bedre. Akkurat som en idrettsutøver har større sjanse for å prestere på et løp hvis han har trent masse på å gå det løpet.

Men til gjengjeld så er det det som gjør at Petter Nordtug vinner, at Marit Bjørgen vinner, at Therese Jørgen vinner, at Akselund Synhåg vinner, det er at de elsker å være i den kjelleren. At de elsker den ekstreme tingen som vi andre ikke liker.

De er litt gjerne, for å si det på godt norsk. De elsker noe som er så ubehagelig. Og så så langt ifra instinktene våre. Nettopp, og det er det jeg snakker om. Det er nøkkelen i stresshantering og helse. Jeg tenker at veldig mange av oss har fått med oss at meditasjon kan være bra for oss. Men det er jo heller ikke for alle. Vi er jo forskjellige.

Og det du sier er at dette med hormetisk stress, det å utsette seg for små stressrypp, sånn som å ta kullbad på morgenen, eller bastu, eller trene, eller faste, de tingene vil kunne gjøre deg mer kapabel til å tåle annen stress. Er ikke det ganske fascinerende? Jo, det er fascinerende, og jeg er helt enig med deg. Jeg er...

Over the moon, som vi sier, om at din podcast og andre populære personligheter i media som kommer med dette budskapet om at stress er bra, stress kan være helseblingende, gjort riktig. Og så er det jo også det at jeg tenker at der er det også min rolle å prøve å gå enda et takk videre og si ja til

samtidig som timing og individuell tilpassning er ekstremt viktig. For eksempel med fasting, så vil det trygge kortisol å faste.

Så det å bare anbefale fasting til en som er stressa, og som sliter med kronisk stress, er ikke noe god idé. Det er så bra det her du sier. Ja, for det kan faktisk gjøre at det kan være den berømte tua som velter lasset. At du faktisk hamner i et større problem enn du gjorde, fordi at du tenkte at du skulle gjøre noe som var godt for deg. Og så gjorde du, for det første så er fasting ikke.

ekstremt komplisert. Det er veldig for kvinner helt annet. Husk på de studiene som gjøres på fasting nå, kontra når jeg, The Hungry Rat, som var det jeg gjorde, som skjedde når jeg var i Boston hos Ro og de på Medical School, det var jo det at de fant ut at råttene presterte bedre med periodisk fasting enn med vanlig mat.

men å applicere det på mennesker med vår kompleksitet og fysiologi er ekstremt krevende så det å bare gi sånne anbefalinger uten individuell tilpassning det er utfordrende jeg skjønner jo jeg er ikke helt nådisk, jeg skjønner at vi må kommunisere ut de tingene for å få folk til å bli klare over det men å reise til å komme dit

er veldig krevende å forstå. Og det er fremdeles så mye vi ikke vet. Og det er veldig mye forskning som har foregått på menn. Og vi kvinner har andre hormoner og syklus. Så akkurat det der synes jeg er veldig viktig. Jeg er veldig glad for at du tar opp det, for det er noe jeg skal kommunisere mer fremover. For det er så lett å gå

Gå inn i det der, å det her er så bra, og så glemmer man også å ta med at det er også kjempeviktig å se på hvor er du. Hvis jeg har en pasient for eksempel som har enormt stress i livet sitt, og som er på rampen, så vil ikke det første jeg vil anbefale han eller hun er å begynne å dusje kaldt tre minutter om morgenen, for at de har et så overaktig stresssystem fra før av.

Så hva ville du ha anbefalt da, hvis du har en pasient som er på randen, og som merker at hun klarer ikke mer i hverdagen, hun har blitt utbrent. Hvordan ville du gått frem da? For jeg trenger det mange av mine lyttere som synes dette er viktig. Og jeg synes det er utrolig kult å høre deg si det, for det er jo noe jeg har tenkt på å høre.

på alle de podcastene jeg har, og sånn at det er for lite nyanser i det der akkurat, fordi det er så vanskelig. Jeg tror at det viktigste budskapet jeg har, er å etablere en baseline, altså at vi må finne en fullstendig oversikt over hverdagen din, for å kunne gå videre. Mhm.

Så det jeg gjør er, og dette her kan jeg jo si, altså jeg har lov til før da, jeg må bare bli ferdig med det. Jeg har søkt om sånn, for å kanskje få permisjon, for jeg klarer aldri å ferdigstille, men jeg har jo skrevet ned alt

dette her i et system som jeg har lyst til å gi til folk uten å ta noe særlig penger for det, men bare gi de alle kunnskapen min i en interaktiv portal. Det må du gjøre. Ja, for jeg tenker at det du sier nå er ekstremt viktig, og det er litt vanskelig å forklare i detalj, men det jeg gjør da er egentlig å plukke

av veldig mye stress for det fordi at jeg ønsker å ta ned aktivering i ikke mer enn 14 dager så tar jeg ned aktivering og det gjør jeg med følgende jeg tar og sier ok søvn dette kan du så mye om men litt til og med søvn hva er søvnvinduet ditt hva er tilgjengeligheten din av søvn hvordan ser det ut

Vi må undersøke det, da må vi få et oversikt over det, fordi dessverden er den søyle i livet.

kosthold, hvordan spiser du, når spiser du, hva spiser du. Trening, hvordan trener du, når trener du, hva trener du, om i det hele tatt, hva slags fysisk aktivitet driver du med. Og så kommer jeg inn på emosjoner, psykologien og fysiologien min mer konkret i forhold til å se

ok, doomscroller du? Bruker du telefonen din til å dempe angst? Fordi det er det veldig mange som gjør. Det er ikke det at de nødvendigvis er en gang nysgjerrig på hva som står. De bare trenger å ta ansiktet vekk fra verden og fokusere på det. Så jeg har en samtale om det. Og så snakker jeg veldig mye om hvordan du beskriver følelsene dine. Om vi klarer å se noen nyanser i det. For eksempel, er det veldig mye av det at du er sliten?

Er det en beskrivende del av deg at du er sliten? Fordi det kjøper jeg ikke. Det du har er en mangel på interesse. For hvis du er sliten, så sier du at du ikke har tilgjengelig energi. Og det er rett og slett en interessant diskurs, eller dialog og diskusjon å gå med folk på. Jeg tror på interesse fremfor energi. Og hva jeg mener med det er at hvis du har vondt, eller hvis du er sliten,

utmatta, utbrent, så har du lyst til å gjøre enkelte ting. Hva har du lyst til? Du har ikke lyst til å dra på byen. Du har lyst til å gå og legge deg. Du har ikke lyst til å være med andre. Du har lyst til å være alene. Så det er ikke det at du ikke har tilgjengelig energi eller mulighet. Det er bare at valgene dine drives av en interesse som kanskje ikke er bra for deg, som kanskje er annerledes enn den du kunne sett for deg eller ønsket eller ville.

Men vi er nødt til å nyansere det å være sliten, for det betyr ikke, jeg sier ikke at det er for å bagatellisere slitenhetsfølelsen i folk, jeg sier bare at i den slitenheten så drives den interesse, den er jeg nysgjerrig på. Hvordan kan vi jobbe med den? Så disse fire tingene da, sammen med emosjonsregulering, er jo på en måte grunnlaget, og så prøver jeg å finne måter da, å etablere det jeg kaller for en baseline, eller en

en startfase før jeg begynner med hormetisk stress. Så først plukke ut masse stress, før man setter inn det gode stresset. Jeg bruker for eksempel et bilde av paven. Så sier jeg at dette er deg de neste to ukene. Så skal du rulles rundt i glassburen og få servert mat og ligge helt i ro. Nå skal vi prøve å dempe aktiveringen din før vi

Vi begynner med hormetisk stress, jeg kaller det ikke det, før vi begynner å utfordre nervesystemet på en systematisk måte. Da må vi begynne å gradere det. Vi må gjøre det trinnevis.

Ok, nå var det så mange ting du sa som jeg synes var veldig interessant og som jeg har lyst til å gå i dybden på. Det er ikke alt vi rekker i dag, men jeg kjenner at dette med slitenhet for eksempel. For jeg synes det er artig at du også synes det er et felt som du går inn i da. Og jeg var jo selv enormt sliten når jeg gikk på en smell 15 år på mesinstudiet. Jeg følte ikke jeg hadde energi til noe.

Jeg bare følte at jeg bare hadde lyst til å gå inn, legge meg, søv, men fikk ikke sove. Ja, ikke sant? Det er akkurat det jeg sier. Er du sliten eller trøtt? Det er jeg interessert i. Skal du legge merke til i de neste situasjonene når det oppstår? For det er en ting som folk ikke alltid skiller på. For de prøver å sove som en respons på at de er slitne, men de har ikke søvnmangel. De har sovet nok

Men de prøver å sove, fordi det er, unnskyld, nå avbryter jeg. Ja, men det er veldig mange nyanser her. Og man kan jo bli sliten av veldig mange ting, ikke sant? Men ordet sliten er et vanskelig ord å bruke, fordi det har så mange forskjellige betydninger for forskjellige mennesker.

Men en infeksjon kan gjøre deg utmattet. En vanskelig konflikt kan gjøre deg utmattet. Eller ta energi fra deg så du føler deg sliten.

Men vi mennesker kan jo absolutt føle på å være sliten. Ja. Så hva er det du mener det er? Ja, det er 100%. Slitenhet er jo en homeostatisk alarm for meg. Jeg må huske på stressfysiologien min. Akkurat som smerter. Det er en alarm som skal signalisere energimangel. Det er det slitenhet er, på en måte, fra fysiologien vår. Akkurat som smerter er en alarm på at noe er truende eller kan skade deg.

Og i akutte faser, altså i korte faser, så er de alarmene livsviktige. Det er røykvarsleren din. Den skal si ifra om noe brenner i huset ditt.

Selvfølgelig vil du ha den. Mennesker skal være slitne, vi skal ha vondt, og vi skal dessverre kjenne på alle disse vonde og vanskelige tingene, men vi skal gjøre det i korte perioder. Mens i en situasjon hvor du er utbrent, eller hvor du har vært sliten over veldig lang tid,

så handler det om at slitenheten din har tatt formen av en overgripende følelse eller en gjennomgående følelse. For eksempel, hvis du tar femte år på medisin, nå vet jeg ikke hvor du var i den fasen, men hvis du er sliten hele tiden,

at du aldri fører overskudd, lyst, glede, energi eller interesse for ting, da begynner den slitenheten å bli knyttet opp mot noe mer enn den homostatiske alarmen. Så måten jeg tenker det på ... Ok, siste ... Jeg ser. Det er grusomt at jeg har den klokka i ...

i bildet der. Du må ikke se på det. Vi har god tid. Så slitenhet da, når du har den homostatskalen, for eksempel hvis du er ute og løper, så får du en beskjed om at nå er du sliten, for nå har du løpt langt, og nå trenger systemet energi.

Og den er der, og den skal være der, og den er nødvendig og viktig for oss. Så når den slitenheten kommer over tid, så er det så enkelt at systemet vårt begynner å generalisere. Hva mener jeg med det? Det vil si at slitenheten begynner å dukke opp i veldig mange situasjoner, og i veldig mange deler av dagen, så begynner slitenheten å dukke opp. Og det som har skjedd da, det er at du har en ...

en betingingsprosess, er sånn som vi forstår det i dag. Med det så mener jeg at vi lærer gjennom assosiasjoner. Hva mener jeg med det? Jo, ok. La oss si at du er sliten. Anette, femte semester på medisin, er sliten, lei og utbrent og vanskelig. Jeg vet ikke om du har det, men la oss si det for denne. Ja, ja.

Og så er det sånn at perfeksjonisten din, personligheten din, driveren din, sier du skal fortsatt prestere på skolen. Så du skal sørme deg å dra på forelesning, selv om du er sliten. Hva skjer da? Jo, i forelesning

så sitter du og presser deg gjennom, så slitenheten øker, og etterpå så får du en reaksjon fordi at du presset deg så mye, ikke sant? Så du tok den homostatiske alarmen som egentlig var fornuftig, sliten, den er sliten, du er sliten av en grunn, og så presset du deg gjennom og gjorde noe likevel. Jeg tror at de fleste vil kjenne seg igjen, ikke sant? Og da får du etterpå en smell, som vi kaller en baksmell, fordi at du gjorde det, ikke sant?

Så da tar du den hemostatiske alarmen, og så ignorerer du den, og så pusher du gjennom, og får en avversiv reaksjon. Det lærer du av, og da er vi tilbake til spådomsmaskinen igjen. For den læringen er ikke ubetydelig. Da begynner motorveien, da begynner vi å bygge på e-hattene, og lage grunnlag for broer og så videre, og så kutte skog og sørge for at veien skal flyte. Og så da neste gang du skal på forelesning,

så vil du da få en reaksjon i forkant som er et ekko av den forrige gangen du var der. Så da begynner slitenheten å melde seg tidligere og kraftigere, fordi at kroppen din sier hei,

Du ignorerte meg forrige gang, det gjør du ikke igjen. Så da får du en ny reaksjon. Og i neste omgang så får du en reaksjon bare ved å gå inn på Canvas eller på studieplanen for å se når neste forelesning er. Så vil slitenheten melde seg. Fordi det er et associativt nettverk, det er et system som rigges for å ta vare på deg.

Så hjernen forsøker å ta vare på deg med å si «Hei, du skal ikke drive og ignorere disse homostatiske alarmene. De er viktige, de er der av en grunn. Så du skal lære deg å lytte til det, og hvis du ikke vil lære deg å lytte til det når jeg snakker, ja da skruer jeg opp. Og jeg gjør det overgripende, og jeg gjør det til stede i hver dag du er. Så la meg gi deg et eksempel av en pasient jeg hadde.

Dette var en kar som hadde blitt operert flere ganger på Rikshospitalet. De hadde gjort det så godt de kunne, men det hadde gått forferdelig galt. Grusomme smerter ut fra den operasjonen. Vedkommende, når han kom til meg, kunne ikke kjøre på ring 3. Det var grunnen til at han kom til meg. På ring 3 kjører du forbi Rikshospitalet. Det var et problem for ham, for han kom sikkert på jobb.

Og hvorfor det? Jo, for han fikk et som ikke finnes da, men som veldig mange opptaler, det er smerteanfall. Når han kom på Ring 3, så måtte han kjøre av veien. Det viser bare hvor kraftig det er den homostatske alarmen, ikke sant? Smerte, som er associert med operasjonen, som så er sånn, ok, men du skal ikke engang gå i nærhet nå, dette her, for det er så viktig for deg å unngå det du har opplevd. Og du skal ikke engang nærme deg det.

Og det vi måtte gjøre da var å begynne å gå mot Rikshospitalet. Og så kunne vi fra Ullevål gå, og så kunne vi nesten trekke smerten. Sånn en steik, jo nærmere vi kom. Og det er jo ikke noen fysiologisk forklaring på det. Det det handler om da er jo at du har disse enorme spådomsmaskineriet som hjernen din er, ønsker å beskytte deg, derfor så lager den

koblinger som prøver å komme i forkant av opplevelsen, slik at du ikke skal oppleve den forferdelige slitenheten eller den forferdelige smerten igjen. Ga det mening for deg? Ja, absolutt.

Så hvordan tilnærmer du deg sammen med pasientene dine ulike grader av slitenhet? For det første tenker jeg at hvis en pasient kommer inn til meg og sier at nå begynner jeg å kjenne at det er for mye, jeg begynner å kjenne meg sliten klokka to, så føler jeg at jeg har lyst til å sovne selv om jeg sover i åtte timer den natta. Jeg føler at det bare er et lite...

rop fra et barn gjør at jeg blir kjempestresset. Nå begynner jeg å nærme meg. Hva vil du anbefale til å gjøre da? Vet du hva jeg vil anbefale til å gjøre da? Da vil jeg anbefale å begynne med forståelsen. Å forklare folk det jeg har forklart til deg nå, det har jeg så mye igjen for. Jeg forklarer de alltid. Jeg sier, har egentlig noen forklart deg hvordan denne slitenheten oppfører seg? Fordi det har de aldri. De har bare fått høre, nei,

Jeg burde ikke ha det sånn, eller det er noe galt med meg, eller jeg vet ikke hva som er galt med meg. Så det høres ut som en veldig beroligende tanke, at du har en enorm slitenhet som ødelegger livet ditt, og beskjeden du får er at jeg vet ikke hva som er galt med meg. Det er jo en veldig digg tanke å ha. Jo, det gjør at de går og kverner døgnet rundt. Så det er ofte så bruker jeg veldig mye humor da. Når folk kommer til meg, så sier jeg,

Har du tenkt over hva som er galt med deg egentlig? Da får jeg den reaksjonen. Ja, det har jeg. Yes, men har du ikke lyst til å høre hva jeg tenker om det? Jeg har veldig mye empati for det her, for dette handler ikke om viljestyrke eller HRV eller noe av det. Det handler om

at vi er selvfølgelig giret mot to ting, overlevelse og reproduksjon. Det er det som driver oss. Det er det som er arten vår, er formet på den måten. Og så tenker jeg, hvis du ikke tror på evolusjon, så må du dra til en annen behandler da. Fordi da passer ikke jeg for deg. Men hvis du tror på evolusjon,

og evolusjonsteori, da er jeg for deg. For da kan jeg forklare deg hvordan dette henger sammen. Det henger sammen med at en røykvarsler skal noe gjerne gå av. Du vil jo at røykvarsleren skal gå av, men du må jo lære deg å skille når det brenner, og når røykvarsleren går av for at du stekte kylling.

Så i det virkelige liv er det ganske lett å skille på. I ditt indre liv er det mye mer komplisert å skille på disse tingene. Og røykvarslen er ikke det interessante. Det interessante er om det brenner eller ikke. Så det vi skal finne ut av nå er når det brenner og når det ikke brenner. Og måten jeg gjør det på er da rett og slett at vi går gjennom, for eksempel klokka to, hva var rundt det? Hva var det som skjedde?

Hva var det du hadde gjort i forkant? Og så begynner jeg etter hvert å tegne opp bilder, såkalt funksjonelle analyser, den klassiske adferdspsykologiske metoden, hvor jeg sier at her ser jeg en sirkel, eller noe som skjer. Og de fleste sier til meg at jeg klarer ikke å forstå hvorfor det er sånn. Og da tenker jeg at la meg først forklare deg prinsippet med klassisk betinging, eller generalisering, som jeg har forklart deg nå med visse

Jeg føler at lytteren din kommer til å slå av. Du må stoppe meg sånn at jeg forklarer det forståelig. Ja, men det her synes jeg er kjempe, kjempe, kjempe, kjempe synd. Fortsett. Ja, ok. Så jeg forklarte deg det her med at du opplever noe som er skremmende, vanskelig stort. Du blir kjempeutmattet etter en forelesning. Neste gang du drar på forelesning, så vil kroppen din gi deg et ekko av den opplevelsen for å prøve å beskytte deg.

så vil det ikke komme bare du sjekker timplanen. Så vil det ikke komme bare du møter en medstudent. Så vil det ikke komme bare du ser noe Grey's Anatomy går på TV når du slår på, for det minner deg om hva du burde ha gjort. Du burde ha lest, du burde ha vært der. Så måten jeg forstår det på er at du kommer til meg fordi du er sliten, så er det klokka to, så er vi inne i ...

det som egentlig ikke spiller noen rolle, som er situasjonen som trigger symptomene dine. Vi må backtrack det, og så må vi forstå hvorfor den situasjonen trigger de symptomene dine. Så du skal være en liten detektiv sammen med meg. Dette har jeg aldri opplevd at folk ikke synes er gøy, motiverende, interessant.

og spenne og lære om hvordan disse nettverkene utspiller seg. Og så begynner jeg å snakke om, hos veldig mange, at språk er så utrolig viktig. For det verste du kan gjøre mot en som er deprimert, er å si tenk positivt. Hvorfor det? Hvorfor er det så ille? Fordi de gir skam. Det er jo umulig å få til. Ja, og når de får skam, så blir de mer deprimerte, ikke sant? De blir mer tristede.

Det er fordi vi mennesker vet ganske mye om hvordan språk opererer i hjernetverk. En av de tingene vi vet om er det som kalles for relasjonelle rammer. En relasjonell ramme er det som kalles for motsetninger. Når jeg vekker hos deg, så sier jeg «tenk positivt», så vekker jeg skam. Det er en relasjonell ramme av motsetning.

Men det her er veldig viktig å forstå. Dette her trenger jeg ikke å forklare til folk. Men jeg sier at det kan være enkelte ord eller enkelte situasjoner eller enkelte personer som du reagerer på. Jeg har lyst til å hjelpe deg med å forstå hvorfor det er sånn.

Og så bruker jeg den kunnskapen min om relasjonelle rammer til å forklare og treffe, fordi det er det det handler om når vi snakker om denne spådomsmaskina, ikke sant? Så sier jeg, ok, du begynner med forelesning i utmatelse, så går du over til timeplan i utmatelse, så går du over til studiekammerat i utmatelse, så går du til Grey's Anatomy i utmatelse, ok, men da må jeg forklare deg. Mhm.

Disse trinnene på en måte som du kan forstå og som du kan kjøpe fordi at min forklaring treffer min forklaring

med hvorfor du blir, neste gang du blir sliten, så tenker du, ah, men dette her, nå opplevde jeg det Henrik snakket om. Og det som skjer da, at da får du en oppdatering av skriptet ditt. Fordi da får du en ny forståelse, en ny innsikt i hvordan fysiologien regleres, sånn at du kan gjøre noe annet. Sånn at du kan begynne å erfare andre ting. Ja, så det er, så den personen da, la oss si at det var meg,

og jeg blir mer og mer sliten rundt forelesninger. Ofte er det ikke selve forelesninger, men det er det at det har vært for mange ting samtidig. Og det er mange ting som har ført til stress hos meg. Det trenger jo ikke bare være emosjonelt eller psykisk stress. Det kan jo være at jeg spiser dårlig, at jeg trener for hardt eller ikke trener. At det er mange små stressfaktorer.

som sammen lagde en for stor stressbelastning hos meg, og så begynte jeg å bli sliten, og så blir det liksom alt oppslukende til slutt. Og da er det jo å finne ut av, ok, jeg blir bare sliten akkurat rundt

så kanskje det var der jeg bestarta det, dermed at jeg presset meg for hardt. Men så kan det jo være slik at man er sliten hele tiden, ikke sant? Og da liker jeg veldig godt måten du jobber på, at du prøver å finne ut hva er de små stressbelastningene du har, og hva kan vi gjøre annerledes gjennom dagen? Hos meg hadde jeg for eksempel en pasient som

Jobbet i helsevesenet, var alene med mamma, hadde gått gjennom kjempehardt skilsmisse, og...

Vi møtte veggen, og så prøvde vi å se hva er det i livet ditt som er stressende? Ja, du har en vanskelig relasjon med eksmann. Det er sannsynligvis ikke vi kan gjøre noe med. Du har to barn som du elsker overalt på jord, men som gir litt stress. Eller ikke noe vi kan gjøre noe med, for de kommer til å være overalt, og sånn er det å ha barn. Men så så vi på jobben hennes, og det som stresset henne enormt med jobben, var at hun måtte være på jobb klokka åtte, men barnehagen åpnet.

klokka åtte. Så når hun skulle levere i barnehagen, så måtte hun skynde seg alt hun kunne for å komme seg på jobb, og hun kom alltid et kvarter på jobb, for sent på jobb, selv om de var rettet med hverandre. Men det der stresset, hun grua seg på kvelden selv, hun måtte ha fortalt sjefen hvordan det var, og hadde ikke noen andre som kunne levere, og hele den pakken der.

Så når vi bare tok tak i det lille der, og hun endte med å faktisk bytte jobb, så hadde hun tatt bort en av de der

stressmomentene, stressfaktorene som gjorde at hele begget rantet over. For det der var så stor påkjenning for dem, selv om de trivdes i jobben. Og det er sånne små ting da, og så kommer man igjennom hvordan er det med, man skal ikke gjøre noe som helst perfekt, men har du en periode der du har veldig, veldig mye stress, så er ikke intervalltrening og kullebade det første du skal drive med. Da tar man bort de der tingene. Og etter hvert så lander de litt på beina.

Jeg holder meg så mye trøbbel en gang etter, for jeg sa til en forsamling av damer som slet med slitenhet at de skulle ut på kjerringtur. Hvis de skulle trene, de skulle sykle i 20 minutter. Det må du ikke si. Nei, det sier jeg ikke, men akkurat det poenget ditt er kjempeviktig. Å begynne med intervalltrening i en sånn setting er idiotisk.

for at det vil gjøre deg mye verre. Men jeg vil også ta fram det du sier om disse små stressene. Jeg er helt enig med deg. Og så vil jeg også løfte frem at jeg gjør det sammen med at jeg gir en forklaring som de kan forstå og tro på. Det er så viktig å tørre å prøve å forklare til folk hvorfor de har det som de har det. For jeg tenker at hun ...

er redd for den slitenheten. Jeg bryr meg ikke om hva du sier, nesten. Hvis du har hatt en enorm slitenhet, så er det en skremmende, for jeg har hatt det. Jeg har hatt perioder hvor jeg har deprimert, jeg har hatt perioder hvor jeg har fryktelig vondt, jeg har hatt perioder hvor jeg har fryktelig slitenhet. Jeg er livredd for å komme dit igjen. Det er en naturlig reaksjon. Å ikke da kunne forutse eller forstå hvordan det funker,

Det er så viktig for folk, det er så grunnleggende viktig for folk å forstå det, og jeg mener at der må vi også forklare det med presisjon, og kunne si noe viktig om det. Til de som har hørt på nå i god stund, og ønsker å få noen tips og råd, så synes jeg det har vært veldig bra at du sier dette med at hormetisk stress kan være kjempebra for oss, men hvis man er på randen av stress, så burde man først ta bort

noen faktorer før man bygger på med dette gode stresset. Er det rett? Ja, du bør etablere en baseline, hvor du roer nervesystemet før du introduserer oerometrisk stress. Men hvordan klarer man å finne en baseline?

Nei, det man må gjøre da, det krever jo litt selvansakelse, altså litt utforskning. Men jeg tror det første man gjør er, jeg har jo selvfølgelig noen konkrete ting som jeg gjør da. Det første jeg gjør er å se på skjermtiden. Så når og hvor mye er du på telefonen, som jeg sa til deg. Jeg ser på søvn, jeg ser på hvor mye sover du, hvor mye

hva er søvnrutinen din? Jeg ser på kostholdet, hvilke type matvarer spiser du når, og hvor mye, og så videre. Og så ser jeg på fysisk aktivitet, hvor mye trener du, og når, og sånne ting. Og så ser jeg på emosjonsregulering, hvordan beskriver du, hvordan navngjør du følelsene dine som sliter ned til smerte, og utmatelse, og alle de tingene. Og hvor god er du på å beskrive for meg, hvor

sammensatte eller kompliserte disse her er. Og samtidig så bruker jeg da psykologien din i hvilken grad har du da med deg ulike filtre som er problematiske, for eksempel at du er redd for den følelsen, eller redd for det stresset, eller redd for den tingen og ser på det som noe skummelt. Og så sier jeg veldig enkelt at ok, av alle disse syv faktorene så tror jeg at vi kan hente noe ved å ta ned dem.

Og så skal vi forsøke å ta ned den og ned den, og så lar vi det gå noen dager, og så ser vi hvordan det påvirker deg. Om du føler deg roligere, eller om du føler deg mindre aktivert av det. Ja, for det handler ikke om å gjøre alt perfekt. For det kommer vi aldri til å klare. Vi lever i en uperfekt verden, og vi er uperfekte. Men få ned de kanskje to tingene som gjør at begge renner over. Eller åpenbare ting, ikke sant? Enkle ting. Altså, det finnes ting vi kan plukke av. For eksempel da, så er jo

er også veldig opptatt av av snusing, eller av som jeg vet du er, av alkohol. Det er veldig enkle ting å plukke av det, hvis du er veldig presset i en situasjon. Eller koffein. Eller lakris. Eller gjøre det sånn, det er derfor de er så populære, disse biohacking-tingene. For at de er enkle å gjøre noe med, ikke sant? Det er

Det som er mer komplisert er å kjenne på følelser, sånn som du beskriver meditasjon, å åpne opp for de. Så det jeg gjør i stedet er at jeg for eksempel tar en pusteteknikk, og så introduserer jeg den. For eksempel planiamapusting, veldig rolig, sakte pusting. Prøv det i noen dager, se om det

hjelper, ikke sant? Jeg legger til ting som skal ta ned nervesystemet fremfor å bygge det opp, og så etablerer jeg det jeg kaller for en grunnlinje før jeg begynner å bygge på utfordringer. Ja,

Og dette du snakker om, Henrik, er jo vanvittig relevant. De episoderne jeg har om stress er kanskje mine mest lyttede. Fordi jeg tror det er så veldig, veldig mange av oss som kjenner på stress. Fordi vi lever i en verden som ikke helt tilpasser genene våre i sted. Så vi må finne metoder som gjør at vi kan leve godt til tross for at ...

Leve miljøet vårt har endret seg så radikalt. Og det kan man jo klare. Så absolutt. Det synes jeg er så fint med hvordan, altså jeg hører jo at du virkelig virkelig bryr deg om dette. Og du ønsker å bidra med å øke kunnskapen rundt det. Fordi jeg og du er begge eksempler på to mennesker som kanskje har vært litt stresset, som har fått det godt

og som håndterer stresset vi lever i på en god måte. Og da blir jo livet plutselig veldig spennende. For da har man energi til å gjøre alle de tingene vi ønsker å gjøre. Da har vi energi til å bemidle ting som vi ønsker å gjøre.

tid til å vi klarer å være mer til stede her og nå da så det åpner jo livet absolutt, jeg er helt enig med deg og jeg tror, jeg hadde jo en vegeartikler, jeg vet ikke om du har sett den med en journalist hvor jeg tok 30 dager og tok ned hans stressnivå ganske kraftig da og

Og den er jo lest over 600 000 ganger. Oi, den har ikke jeg lest. Det bare sier til meg noe om trykket bak det. Så jeg tenker at du gjør jo en utrolig viktig jobb med å opplyse folk om

om dette her, jeg tror hvis det er noe jeg vil ta med fra praten vår også, så er det også dette hensynet til individet, og vite at folk står i forskjellige faser, i forskjellige situasjoner, i forskjellige utfordringer, og har respekt for det, og jeg tror at veldig mange også,

er klar over mange gode ting de kan gjøre, men de får det ikke til nødvendigvis i livet sitt. Og jeg er veldig ydmyk og respektfull overfor det. Jeg vil aldri fremstå som en som har noe svar til andre. Jeg vil bare på en måte dele av det jeg har lært og det jeg kan. Og så vil jeg at du plukker selv de forklaringene eller de forståelsene eller den hensikten som du brenner for da.

Fordi det er jo det som er det å være et medmenneske. Akademikere er veldig dumme på det at de skal ha sånne forståelige hierarkier og måter å snakke om ting på. Jeg er veldig opptatt av nærhet og tilstedeværelse for folk som sliter. Det er det som driver meg på en måte.

Ja, og vi alle mennesker vil jo slite på et eller annet vis i enda livet, så det handler jo bare om å være et menneske, ikke sant? Hvordan kan vi få det bra til tross for alt det vanskelige? Men vi skal ta en ny episode, Henrik, for vi har så mange ting å snakke om, men...

Siste spørsmål til deg. Er det noe mer du ønsker å dele? Ja, jeg tenker at jeg låner et sitat eller noe jeg har lært av Gerd Kvale som er en av mine gode kollegaer.

professor i psykologi i Universitetet i Bergen, som jeg har lyst til å dele, og det er en historie fra fritid og finansen. Jeg synes det er helt fantastisk, og det er et prinsipp som jeg alltid har tatt med meg i forhold til det vi har snakket om, om prediktiv prosessering og motorveier og alt det her. Det er at det var en journalist som intervjuet fritid og finansen, han var jo en fascinerende fyr, Nobelprisvinner og utforsker alt det der, og så sier journalisten at hernansen blir de aldri sliten.

Blir de aldri utmattet av alle tingene de driver med? Jo da, så Nancy Nye selvfølgelig ble det. Ja, hva gjør de da? Så er journalisten, og så svarer Nancy Nye, ja da gjør jeg noe annet. Og det synes jeg er en fantastisk godt bilde på det vi prøver å si da, som er veldig enkelt. Ja. Med å gjøre noe annet. Ja, den var veldig fin.

Åh, det har vært en så god prat. Tusen hjertelig takk, Henrik. Er det et sted mine lytter oppå nå, da? Ja, altså, de når meg jo. Jeg ligger jo ute på Universitetet i Oslo sine nettsider, men også har vi en fantastisk nettside, minebodylab.no. Og så vil jeg jo si at jeg har jo begrenset

klinisk praksis på Universitetet i Oslo, men jeg skal i gang med å utvikle stadig nye behandlingsmetoder og mobiliteter som jeg lærer opp leger og psykologer og andre som er interessert i det. I, og det skal vi, håper jeg, i gang med i stor skala etter nytt år. Fordi at vi har jo sammen med Silje Reme, min gode kollega og nærveninne, så har vi jo laget et

program for slitenhet etter long covid som vi har veldig stor tro på

Ja, for det der er også kjempespennende. La oss si at du har gått gjennom en infeksjon, en reell infeksjon som har gjort at du har begrenset med energi, og hvordan du trener opp det der. Det er så spennende! Herregud, det må vi snakke om. Jeg har fått mange som har spurt meg om hva de skal gjøre etter long covid. Så det der skal vi ta en episode på. Ja, og vi har jo resultatene i september da.

Oi, så da tar vi dette da. Tusen takk for at du kom. Det var hyggelig. Og til litteraten, hvis du føler at denne episoden måtte nytte, del den i sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og dere når meg på doktoranette.dragland på Instagram. Og med det så sier vi tusen takk for i dag. Ha det godt!