‹ Tilbake till podcasts ‹ Biohacking Girls

12/30/2024

249. Utbrenthet, skyldfølelse og grensesetting med Sara Lossius (Re-run)

Biohacking Girls podcasten intervjuer Sara Lossius om utbrenthet. Lossius beskriver sin erfaring med utbrenthet, inkludert fysiske og mentale symptomer. Hun diskuterer viktigheten av grensesetting, rutiner, og selvomsorg for å unngå utbrenthet. Podcasten nevner også meditasjon, bevissthetstrening, og å bryte mønstre som nyttige strategier.

00:00

Sara Lossius deler sine erfaringer med utbrenthet og viktigheten av selvkunnskap i helse, stressmestring og balanse i livet.

09:52

Vi diskuterer viktigheten av rutiner for trygghet, utfordringer med utbrenthet, og hvordan man kan bygge robusthet gjennom livsstilsvalg.

14:39

Personen deler sin erfaring med utbrenthet, viktigheten av selvinnsikt og hvordan livsbalanse påvirker helse.

17:52

Talen utforsker hvordan samfunnsforventninger og manglende tid kan føre til utbrenthet, selv som man besitter helsekompetanse.

24:25

Personen deler erfaringer med utbrenthet, selvomsorg og viktigheten av å lytte til kroppens tegn for å unngå å nå bristepunktet.

Transkript

Nämnd i episoden

Sara Lossius

En norsk podcaster, forfatter og foredragsholder. Intervjues i episoden om hennes erfaring med utbrenthet.

Biohacking Girls

Navnet på podcasten som intervjuet Sara Lossius.

Ingefær

Saras tidligere podcast, nevnt som en av Norges første podcaster.

Lost Juice

Saras nåværende podcast, et talkshow.

London School of Economics

Hvor Sara Lossius tok sin mastergrad i sosialpsykologi.

CrossFit

En treningsform Sara Lossius tidligere var instruktør i, og som ble nevnt i hennes podcast.

Redd Barna

En veldedig organisasjon, nevnt som sponsor for podcasten.

Fabrikstadfestivalen

En klesfestival nevnt i en reklamepause.

Hamar

Sted for Fabrikstadfestivalen.

Oslo Skin Lab

Sponsor for podcasten, selger kollagentilskudd.

The Solution

Kollagentilskudd fra Oslo Skin Lab.

Biohacking Weekend

En helsesamling nevnt i en reklamepause.

Karim Sayed

Lege som skal snakke på Biohacking Weekend.

Thomas Schumach-Medina

Forsker som skal snakke på Biohacking Weekend om NAD+.

Maria Emmerich

Skal snakke om proteiner og vektnedgang på Biohacking Weekend.

Eva B. Andersson

Skal snakke om biohacks på Biohacking Weekend.

Melissa Telvald

Skal snakke om biohacks på Biohacking Weekend.

Dr. Bill Schindler

Skal snakke om metabolsk helse på Biohacking Weekend.

Christina Schindler

Skal snakke om ultraprosessert mat på Biohacking Weekend.

Therese Tonning

Skal snakke om traumer på Biohacking Weekend.

Mai Camilla Munchejor

Skal snakke om traumer på Biohacking Weekend.

Kate Shanhan

Lege og forsker som skal snakke på Biohacking Weekend.

Jessica Alana

Skal snakke om peptider på Biohacking Weekend.

Susanne Holsweiler

Konferansier på Biohacking Weekend.

Hedvig Montgomery

Psykolog nevnt av Sara Lossius.

Carina Karl

Forfatter nevnt av Sara Lossius.

Melissa Urban

Forfatter av boken "The Book of Boundaries", nevnt av Sara Lossius.

Whole30

Et kostholdsprogram nevnt i sammenheng med Melissa Urban.

ORA-appen

En app for å måle HRV nevnt av Sara Lossius.

Hubman Lab

Podcast nevnt av Sara Lossius.

Deltagare

Host

Monika

Host

Alette

Guest

Sara Lossius

Sponsorer

Redd Barna

Oslo Skin Lab

Lignende

Laddar

Redd barna som sover ute i natt. Redd barna som har sett for mye. Redd barna som plutselig er helst. Redd barna som flykter. Redd barna som fryser. Redd barna i Gaza. Redd barna i Ukraina. Redd barna i Libanon. Redd barna som ikke skal hjem til jul. Redd barna for 150 kroner i måten. Reddbarna.no

Nøkkelen til balanse i livet er å kjenne seg selv, og det er både så enkelt og så vanskelig, og så varierer det jo gjennom livet. Hei dere, velkommen til oss. Vi er Biohacking Girls, din podcast for optimal helse. Vi er to jenter bak rattet, dette er Monika.

Dette er Alette. Vi er biohacking-kollegaer og legger sammen våre erfaringer og kunnskap for å inspirere deg til å ta fatt på biohacking for å optimalisere helsen din. Vi følger med og setter forstørrelsesglas på trender og siste forskning og snakker med verdens toppe eksperter innen trening, life coaching, helse og biohacking.

Er du klar for å starte med konkrete hacks, lytte til din egen kropp og ta fatt på din helsemessige reise sammen med oss? Vi ønsker naturlig tilnærming til helsen vår og vi snakker til både menn og kvinner. Du kan gjerne gi tilbakemeldinger til oss under podcasten her og slå gjerne til med en god stjerne. Du finner oss også på Instagram og Facebook. Er du klar? Velkommen!

Vi har vekslet litt mellom internasjonale gjester og norske gjester, og i dag er vi veldig glad for å ha en dyp og viktig og varm samtale med en av Norges første podcaster, nemlig Sara Lossius. Hun inspirerer så mye, for hun er så god til å dele opp

fra hjertet, uten skam, uten filter, det hun har vært igjennom. Ja, dette har vi gledet oss veldig til, og særlig jeg, for jeg er nesten litt sånn starstruck av hele Sara Lossius, for hun var faktisk den første norske podcasten jeg begynte å høre på. Jeg regner med jeg var hennes lytter nummer en. Jeg var tidlig ute. Var du? Ja, jeg var tidlig ute med å høre på podcaster, men da var det ikke så mange. De var amerikanske, og så kommer denne norske stemmen. Og

Ikke bare det, men hun snakket også veldig mye om CrossFit i disse årene, og det sådde et lite frø hos meg. Så dette skal bli en fin samtale. Så det betyr at det har ligget så ulmet litt, CrossFitten, siden du hørte Sara drive med dette? Det har virkelig ulmet, men jeg har aldri tenkt på det først etter covid at jeg tok det skrittet helt ut. Ja.

Ja, Sara Lossius hun inspirerer og man kan fremdeles høre de gamle episodene på Ingefær som har masse verdi i den dag i dag og Lossius som snart er i gang med ny sesong.

I dag skal vi snakke om tema utbrenthet, fordi den driftige kvinnen hun er, hun har virkelig jobbet og stått på småbarnsmamma, forfatter, foredragsholder og vært rundt omkring, men har også måttet kjenne på sine egne grenser for hva hun tåler og hva hun klarer å mestre. Og en dag så sa det rett og slett stopp. Hun ble veldig dårlig.

Ja, og vi tror det er så viktig å få flere av disse samtalene ut, å få mer og mer fokus på dette, for det er faktisk veldig, veldig mange som går og sliter og har mye å gjøre, stress, kanskje ikke helt klarer å definere det, og jeg tror hvor mer åpne vi er om dette. Hun fortalte jo til meg selv at det var vanskelig i begynnelsen, for du er jo en veldig lykket kvinne,

Få disse historiene ut og høre andres erfaringer. Det er god hjelp for alle. Utbranthet er et tema som mange vil kjenne seg igjen i. Og for Sara som del så var det sånn at hun måtte skru av alt. Slutt å lytte på podcaster og ikke høre på radio og musikk. Hun måtte ta det helt rolig hele fjor sommer og bare nullstille seg for å finne tilbake til energien.

Så bli med oss på denne reisen sammen med Sara, og vi håper at du blir inspirert til å enten ta fatt på noe du vil være på selv, eller kanskje du kan være en god venn for noen som du ser har tegn på utbrenthet. Så litt om Sara. Hun startet som sagt en av Norges første podcaster i 2015. Den heter Ingefær. Denne hadde opp mot 150 000 nedlastninger i måneden.

Og i fem år drev hun denne før hun tok en pause. Og så i 2023 kom hun tilbake med et podcast-talkshow som heter Lost Juice. Og nå er det snart andre sesong av den. Sara er forfatter av fire, kanskje det kommer flere, bøker som alle har vært bestsellere. Hun er foredragsholder, småbrannsmamma, kommunikasjonsrådgiver. Hun har en master i sosialpsykologi med vekt på kommunikasjon fra London School of Economics.

Sara er også mentaltrener fra råtrening og har i sin tid vært crossfit-instruktør. Kan man få en bedre gjest enn dette? Velkommen kjære lyttere til Biobreaking Girls, din podcast for optimal helse. Sara Lossius, velkommen til oss på podcasten vår. Fra en veldig erfaren podcaster til oss som har holdt på inni det fjerde året-

Så hyggelig å se deg. Det er veldig, veldig, veldig stolt å være med. Dette har vi gledet oss veldig til. Og vi må jo begynne, for du har jo skrevet en bok i sin tid om morgenrutiner. Så hvordan har din morgen i dag vært? Nei, altså bakgrunnen til boken

Boken var jo mye fordi jeg ble irritert på at på amerikanske helsebåtskaster og sånn så snakket man om disse fancy-smancy morgenrutinene, hvor man enten måtte ha en nanny eller en tålmodig kone, følte jeg, mens mine morgenrider som trebarnsmor var kos og kaos.

Og det har det vært i dag også. Jeg skriver jo om rutiner for deg som har mye tid, lite tid og ingen tid. Og til morgen i dag så hadde jeg en lite tid. Men man kan fremdeles ha gode morgenrutiner likevel. Så jeg fikk kaffe på sengen av mannen min. Det får jeg hver morgen. Kanskje man ikke burde starte med kaffe og heller glass vann og masse greier. Men for meg er den kaffekoppen i sengen servert av mannen min som han har gjort i et års tid.

Det gir hver morgen en fantastisk god start på dagene. Og det er en liten kjærlighetsakt også, som jeg tar med meg videre inn. At han gidder, for jeg hadde ikke gidd i det. Og så går jeg gjennom hva jeg skal i løpet av dagen, tenker på litt hva jeg hadde lyst til å prate med dere om i denne samtalen og andre ting, og så er det komplett kaos med tre barn for eksempel. Blandet med kos. Ja, da er vi jo rett inn i et viktig tema allerede, det å sette for høye...

krav til oss selv å ha for mange ting på agendaen på morgenkvisten som du snakket litt om, for det kan jo fort bli litt for perfekt og litt for mye. Ja, altså, morgendutiner varierer jo gjennom livet, ikke sant? Vi har jo bedre tid på morgenen nå enn bare når barna var mindre. For min er, når dette kommer ut, så er det 11-9-8.

og fire, mens når jeg hadde en treåring, en ettåring og sånn, og ikke sov på natten, så var det jo umulig å tenke på meg selv. Nå har jeg jo tid til mye, mye mer, og i helgene så leser jeg jo alltid avis og drikker et par kopper kaffe og får kost meg ordentlig, det fikk jeg jo ikke før. Men det å, hvis jeg skulle hatt som mål å stått

opp klokken fem for å trene meditere, skrive i boka og sånn, så hadde jeg konstant vært misslykket, for det greier jeg ikke i den livssituasjonen jeg er nå. Men det kan gå til at jeg greier det om fem år da, når barnet er litt større og selvstendig.

Det er så viktig å tenke på hvilken kontekst er man i, og hva kan jeg få til innenfor de rammene man har, ikke for de rammene man gjerne skulle ønske at man hadde, for det ønsker man jo hele tiden. Hvis det bare hadde vært sånn og slik, så hadde det vært sånn og slik, og alt hadde vært sånn og slik og kjempebra.

mens bare ta et ærlig blikk på nå-situasjonen og tenke ok, situasjonen min er sånn hva kan jeg gjøre for å gjøre det best mulig og man kan ha ganske lite tid på morgenkvisten og likevel gjøre noe som gjør at

Stressnivå reduseres, lykkenivå øker, følelse av mening øker, følelse av tilfredshet øker, sånn at man starter på god siden med seg selv og livet. Det trenger ikke ta mange sekunder i det hele tatt, så det er liksom små grek som kan gjøre veldig stor forskjell i løpet av dagen, bare man er klar over hvilke verktøy man har i skuffen, og

ta litt kontroll over det selv. Du har master i sosialpsykologi, du er forretningskvinne, podcaster, mamma, ja, du har mange baller å sjonglere. Dette med rutiner, tenker du at det kan være med uansett på å avvikle stress eller hjelpe oss litt for å få litt mer oversikt? Tenker du da på morgenrutiner eller rutiner generelt? Generelt?

Både morgenen og helt generelt? Jo, men det tenker jeg kommer an på hver person, for man må kjenne seg selv. Noen blir jo veldig stresset av for eksempel full kalender, hvor alt er satt til punkt og prikke hva man skal gjøre, mens andre finner stor ro i rutiner. Noen er rutiner av frihet, mens for andre er rutiner et fengsel. Så alt dette det kommer an på er jo å kjenne seg selv, hva som gir energi, hva som får energi, når du trives

når du opplever stress, og analysere når du opplever at du er i en flytsone, hva er det som gjør det? Og når du opplever stress, hva er det som gjør at du reagerer med stress?

Og så bygge hverdagen rundt det så godt det er mulig. Jeg tror veldig mange av oss synes at en viss grad av rutiner er tryggene. Og det samme er jo for eksempel med festdager, markeringer og at året går og at man feirer visse ting. Det er jo den rytmen. Det gjør jo godt, for det er noe trygt med det. Det er noe som man kommer tilbake til. Det er...

Det gjemtagende i livet er også veldig trygt og beroligende og samlende. Så jeg er nok fan av rutiner, men det er sikkert andre som er mye mer rutinepreget enn det jeg er. Jeg tror at hvis man er skikkelig rutinepreget, så er det kanskje ikke eget AS man skal starte. Det er kanskje noe annet. Godt poeng! Redd barna som sover ute i natt. Redd barna som har sett for mye. Redd barna som plutselig er helst.

Redd barna som flykter. Redd barna som fryser. Redd barna i Gaza. Redd barna i Ukraina. Redd barna i Libanon. Redd barna som ikke skal hjem til jul. Redd barna for 150 kroner i målten. Redd barna enda.

Det er Jenny Skavlan her. Og Mari Nordén her. 6. og 7. september neste år arrangerer vi Fabrikstadfestivalen. Nordens gøyeste og grønneste klesfestival. Og da fyller vi vikingskipet på Hamar med verdens største sykurs, et gigantisk vintagemarked, strikkelandsbyforedrag, podcaster, politiske debatter og mye, mye mer. Nå er biletten ute. Du får helgepass til early bird pris, altså 395 kroner. For full pris, det er 600 spenn. Les mer og kjøp biletter på fabrik.no.

Du, Sara, vi skal jo snakke litt om livet i forhold til å bli stresset og kanskje til og med nå så langt at man brenner seg litt ut fordi man har for mye å gjøre, og dette med grensesetting.

Du har jo også din egen erfaring av dette, men kunne vi ikke høre litt din definisjon av det å brenne seg ut? Hva betyr det ordet? For meg tenker jeg plutselig på en sånn fyrstikk som brenner seg ut og sånn helt død. Det er jo ikke det vi snakker om. Ja, og der tror jeg også det varierer fra person til person. For det var jo legen min i fjor, en streng trebarnsmor, som satt utbrent diagnosen på meg. Og

Og det var litt sånn lettende, fordi jeg tenkte, åja, er det derfor jeg er så sliten? Men samtidig så ser jo jeg for meg, når man er utbrent, at man ikke orker noe som helst. Fordi det er jo historien, jeg leser jo også historier om mennesker som har vært utbrent, som ikke kommer seg på sengen, som går og liksom så på veggen.

Det var jo ikke jeg, så for min del når jeg opplevde det, så var det fordi jeg hadde vært syk i, det ble jo forfjor høst i dag, og så ble jeg syk i februar, og så etter antibiotikakur som jeg måtte ha, som jeg ikke reagerte så godt på, så ble jeg liksom ikke frisk etter en stund.

Og det kunne ta seks uker også med den infeksjonen jeg hadde hatt, men når seks uker var gått, så var jeg fremdeles sånn at min datter som da var tre år la seg på sofaen med tepp over og sa «Nå leker jeg mamma, og det er ikke helt meg å ligge på sofaen med tepp over meg». Så for min del var den følelsen av utbrenthet at...

Jeg hadde veldig bomull i hodet. Jeg jobbet jo. Det var jo et valg man kan se i retrospekt. For jeg valgte jo ikke å være 100% sykemeldt, og det var delvis på grunn av økonomi. Jeg har mitt eget hai, så hvis jeg legger det brakk over flere måneder, tenkte jeg det er for risikofullt. Og så jobbet jeg da mellom 40 og 20% og noen ganger litt mer. Vi varierte litt fra uke til uke, jeg og legen min.

Og jeg tror at å jobbe egentlig kan være positivt, fordi du blir ikke bare syk, du tenker på noe annet enn at du føler deg ganske elendig, og det tror jeg er kjempefint. Men så spørs du hvordan jobben er, og i dette tilfellet her var jobben også et energisluk av dimensjoner, dessverre. Så da ble det, det bomulls, det gjorde at jeg glemte ting, jeg glemte ord.

Og etter hvert så sykemølte jeg meg i 80%, sånn at jeg bare jobbet 20%, og den jobben jeg da hadde på 20% var positiv. Så det var bra. Men jeg glemte ord, jeg lever av ord, så det er veldig slitsomt å glemme hva ordet brød er, for eksempel. Jeg sov veldig mye der da den kaffevanen kom, fordi jeg slet med å komme opp på morgenen, så da visste Jon, mannen min, at en kaffe på sengen hjalp da.

Jeg begynte før jeg tok, altså det jeg skjønte at nå må jeg faktisk ta helt fri, og da tok jeg helt fri i sommer, var når jeg begynte å miste hår. Helt sykt, og sånn på badet, sånn etter at jeg hadde dusjet, så måtte jeg tørke opp hår både fra dusjen og fra badet. Og det var litt sånn alarmerende for meg, at da begynner kroppen å, det her er ikke bra. Så da tok jeg syv uker helt fri i sommer, og så har jeg gradvis jobbet meg opp etter det.

Det er veldig mange tanker rundt det å være utbrent, nå ble det monolog her, dere må bare avbryte det. Men man ser jo for seg en person som ikke greier noe, og så ser man også for seg at man bare skal hvile litt, og så blir man frisk, og så er tilstanden...

mye mer kompleks enn det. For noen er det fint å jobbe, for andre ikke. For noen er det kanskje fint å trene, for andre ikke. Så igjen så er det liksom, jeg tenker at hvis man har en god lege, og det har jeg, og jeg er heldig som kjenner meg selv veldig godt og har drevet en helsepodcast, jeg har utrolig mange verktøy. Så jeg tror at det gjorde også at jeg har kommet på beina ganske fort igjen, i tillegg til å gjøre noen endringer da i livet.

Tusen takk for at du deler for denne historien, den er jo viktig for andre også, men hvor lenge tror du at det har ligget latent

før det virkelig da smeller at du blir så dårlig at du går ut over den fysiske helsen din også. Og hva er det som utløste det? For det kan jo sikkert være mange faktorer som spiller inn. Ja, det kan være veldig mange faktorer. Jeg tenker på, jeg er glad i å tegne opp livshjulet. At man har en kake og så har man ulike kakestykker. Så er det da helse, jobb,

personlige relasjoner, økonomi, som man deler inn, og så setter man en karakter fra 1 til 6. Og så tenker jeg at man kan godt leve godt med at for eksempel to av de kakestykkene ikke har så høy skår. Fordi hvis man skal forvente av livet at livet piker på alle områdene samtidig hele tiden, så kan man, jeg tror ikke det er sånn livet er da.

Men hvis over tid flere av disse kakestykkene kanskje har lydd litt, at de ligger på to, og hvis det da kommer noe uforutsett, for det var sånn det var for meg, jeg hadde nok kanskje jobbet litt for mye, det var jo pandemien, jeg fikk jo en datter rett ved pandemien, gjorde ferdig boken, begynte å jobbe

på den da hun var ni dager gammel, så jeg satt og skrev mens Jon løftet datteren min inn til puppen og ammet, og det blir man så trøtt av, så liksom ga jeg ungen til Jon, og så bare måtte jeg våkne og skrive videre på boken, og så ble den lansert da pandemien kom, og så er det masse greier som bare...

Har akkumulert, fordi jeg tror jeg brukte tre måneder på å skylle av meg skammen for å gå på veggen. Jeg tipper at veldig mange kjenner seg inn i det, fordi det føler veldig sånn personlig skyld. Så jeg har ikke vært god nok, jeg har ikke gjort det, jeg har ikke gjort det. Jeg har veldig mange ressurssterke venner som bare kikker ass i jobbene sine og virker som de får til alt.

Så jeg måtte liksom jobbe kjempelenge med den der følelsen at jeg er totalt misslykket, før det var i mai eller noe sånt, eller juni, så bare, ja, men det var rett og slett for mye. Altså, det var...

Du kan svømme så bra du bare vil, men hvis den tsunami-mølgen er for stor, så er det vanskelig å holde seg flytende. Det var sånn det var for min del. Jeg gjorde alt jeg kunne, men jeg hadde ikke hatt sjans. Jeg tror også at jeg har holdt mye lenger enn mange andre, fordi jeg er ganske robust. Og fordi jeg kan alle de tingene jeg kan. Sett i ettertid, så tenker jeg at jeg har holdt lenger enn mange ville gjort.

Og kommet raskere på beina også. Men skjønte du det selv? Eller tenkte du bare at du var syk og du ikke ble frisk? Var det legen din som måtte gjøre deg oppmerksom på at Sara, du er rett og slett utbrent? Eller hadde du intusjon om at det var det som skjedde? Nei, jeg synes jeg var veldig mye sliten. Og det plaget meg veldig. Og det var jeg sur på meg selv for. Men det var legen som sa at nå setter jeg en annen diagnos. Det var ikke jeg. Nei, nei, nei.

Så det er takket være en streng og god lege som ser hele. Hun ser hele og er opptatt av kvinnehelse og er veldig tydelig. Så jeg er veldig takknemlig for henne. Men er det bare stress, det å leve under press, som gjør at vi blir utbrent? Eller kan det ha andre årsaker også? Det tror jeg leger får snakke om, eller andre som psykologer eller noe sånt. Men jeg bare tror...

Man har jo et samfunn hvor man kanskje ikke er rigget for suksess. Forskning viser, jeg leser en bok nå som handler om tid, og hvis man opplever at man har for lite tid, noe veldig mange gjør, jeg har ikke tid til det, så er det første som ryker, er å ta vare på egen helse for veldig mange av oss.

Det er ikke alle som er det, men det er ganske gjengs at da spiser man dårligere, sover mindre, trener mindre, ikke sant? Alle de tingene som egentlig er superviktige, for du skal leve i egen kropp og hodet resten av livet. Og så er det den vi negligerer først, når opplevelsen av lite tid...

Og sånn var det jo med meg også, selv om jeg kan masse om helse. Så det er samfunnet vårt med at vi, veldig mange av oss må ha to fulle jobber, suksess før man er 40 helst. Det er en del sånne usakte forventninger som vi kanskje ikke stiller spørsmålstegn med, men som jeg tror stadig mer folk stiller spørsmålstegn med. For hva er suksess, hva er lykke? At man kan ta kanskje litt mer alternativ valg nå enn før.

Så det er det ene, hvilket samfunn vi er skrudd inn i. Akkurat som man sier, kvinner har endelig kommet inn i arbeidslivet, men vi jobbet jo ganske mye hjemme før også. Det var ikke sånn at man lå på sofaen og tittet ut av vinduet og snust på blommorne. Det å drifte huset hjem er jo noe det også. Så det glemmer man litt. Og så er det den private bagasjen. Vi har genetisk rigget ulikt oss for stress, toleransen for stress.

Noen har opplevd små eller store traumer i barndommen som påvirker stresstoleranse og kan komme med trigger i ulike deler av livet. Og så er det til slutt da hva man selv kan gjøre. Og litt personlighetstype for eksempel. Hvis du er en som har høye mål og like tempo. Jeg tenker litt på deg, Monika, som ikke...

Jeg er så veldig glad jeg ligger på ryggen med beina høyt, jeg vet for å slappe av. Så det er kanskje lettere da, at man får så mye energi av å gjøre ting, og så glemmer man litt å sette på bremsen i tiden. Kjøre litt for fort i slalombakken og grisetrynne, det gjorde jo jeg som liten, for jeg likte ikke så godt å lære meg å bremse, jeg synes det var gøy med fart. Så hvis man har den personlighetstypen, så kanskje man også går...

Kan møte veggen fortere Eller må guides mer i å roe ned Og så Så er det tre lag da

Vi er inne i den mørkeste tiden nå i Norge. Mange føler seg litt stresset og trettet, og vi trenger litt ekstra pleie både fra innsiden og fra utsiden. Det er så mye vi skal rekke. Vi skal finne julegaver til nære og kjære, og vi skal ha tid til egenomsorg. Og vi liker jo å gi gav med mening, noe som er både praktisk og anvendelig, og kollagentilskuddet fra Dyslution passer de aller fleste.

som ønsker å ta vare på huden sin på en naturlig måte fra innsiden og ut. The Solution inneholder spesialdesignede kollagenpeptider med dokumentert effekt på reduksjon av linjer, rynker, cellulitter samt forbedring av elastitet og hudkvalitet.

Studiene som er utført på kollagenpeptidene i The Solution har vist signifikant effekt i dobbeltbindet, randomisert og placebo-kontrollerte studier, gjennomgått av uavhengige fageksperter før publisering i medisinske tidsskrifter. Og det er det vi kaller for gullstandard innen forskning.

The Solution er en gave som du kan gi deg selv til jul, og som kan minne deg på ekstra omsorg hver måned når postmannen kommer med ny levering. Ja, dessuten er The Solution for Oslo Skin Lab både praktisk og anvendelig for de fleste. Et premieprodukt som kollagene fra The Solution kan gi en følelse av litt hverdagsluksus.

når du blander ut den lille portionspakken i mat eller drikke hver dag. Koden BIOHACKING60 gir deg 60% rabatt på første pakke, og deretter får du 30 på alle de neste pakkene. Gå inn på osloskinlab.no og bruk koden BIOHACKING60. God hud!

Jeg hører deg, og jeg er helt enig. Dette med flink pike kommer veldig sterkt opp hos meg, for det har jeg i alle fall vokst sterkt opp med også. Jeg tenkte at jeg er flink i alt å jobbe på, og

Det er nesten så det var flaut å sette grenser, for det var jo forventet at jeg skulle være så flink hele tiden. Og derav kommer jo også tempoet. Når jeg leverer tre oppgaver, mens andre kanskje leverer en og en halv, så er jo jeg så flink, og det forventes at det skal være sånn helt til du plutselig møter veggen. Og da har man på en måte en pålagt rolle som du ikke egentlig har bedt om, som gjør at farten blir enda fortere.

Ikke sant? Ja, og så er det forventninger til deg selv også, for du har jo klart det før, så da må du klare det en gang til. Eller, jeg vet ikke om du kjenner deg enn i det? Jo, jo, absolutt. Det er jo noe du er vant til å klare. Altså, folk tenker kanskje at det ikke er vanskelig for Monika, for hun fikser jo alt. Ja, jeg kjenner meg enn i den. Men det er jo ikke sant. Men jeg har jo fikset alt, på mange måter.

Ja, det har jeg også godt fått med. Jeg har vært utbrent to ganger, og den ene gangen i TV2, da hadde jeg en fantastisk psykolog, alle kjenner henne, Hedvig Montgomery, som var vår psykolog i TV2, og det hun gjorde i den strategien de uker jeg var borte fra, fikk masse fin forståelse fra sjefen min der,

det var å begynne å legge merke til ting i naturen når du trør på løve hvordan du vasker hendene dine kjenner at såpen glir i hånden din puste, altså jeg hadde så mange gode teknikker og så fikk meg fort på beina igjen ikke fort da, men jeg lærte mye av de rundene også, så på en måte så har det vært en fin veiviser ja, jeg er veldig, altså

Jo, for det første har jeg ikke noe skam over det mer, og jeg er heller ikke sur på meg selv over at det skjedde. Jeg har en god venninne, Carina Karl, som har skrevet «Tenk enkelt og tenk mindre», og hun skriver vel i en av bøkene sine at sånne reaksjoner, som for eksempel angst, at det er en naturlig reaksjon på en unaturlig hendelse,

og når man tenker på det så møter man seg jo selv med større selvomsorg jeg tenker sånn, selvfølgelig trengte du å roe ned så fint at kroppen din sier fra for jeg er jo egentlig mest av alt veldig takknemlig for at den

at jeg ikke kjørte meg selv så hardt at jeg våknet opp i senga og ikke kunne røre meg, eller fikk panikkanfall som noen beskriver det som, eller bli lagt inn på sykehus med hjertflimmer. Fordi det er jo noen som kjører seg selv så hardt. Mens jeg fikk jo en lege som oppdaget symptomene kanskje tidligere enn andre, og at jeg skjønte litt tidligere. Og det er jeg jo veldig takknemlig for. Fordi da kan man være ute i år, ikke sant? Flere år. Men?

Men jeg har ikke vært i nærheten av å bli utbrent selv. Jeg er ikke der, men jeg har jo sett veldig mange rundt meg. Og så lurer jeg på, hadde du vært mottakelig for hjelp tidligere, eller måtte du gå så langt ned som du kom? For jeg skulle gjerne hjulpet andre å si, nå ser jeg tegnene. Nei, vet du hva? Jeg tror at det at jeg ble så dårlig med den infeksjonen bare akselerte det, egentlig.

For jeg har jo prøvd å holde igjen over tid selv, for jeg har jo kjent på... Altså, jeg har skrevet tre bøker på 14 måneder, for eksempel. To medforfatter og en egen, mens jeg hadde en podcast, og en bok ble lansert, og jeg jobbet som kommunikasjonsrådgiver, og holdt noen foredrag, og jeg visste jo at dette er for høyt. Altså, dette her er ikke bærekraftig over tid. Det visste jeg jo. Det kjente jeg jo i kroppen og alt sånn her. Men så...

Men det er den vanskelige balansen mellom å ha tre barn og ting som skjer, og ikke bare være fast ansatt. Fordi da kunne jeg nok lent meg litt mer tilbake, ikke sant? Så jeg vet ikke om jeg kunne gjort så mye annerledes, egentlig. Fordi jeg tenker at...

Man muligens ikke alltid har personlig skyld i det heller. Jeg føler ikke at jeg hadde personlig skyld eller kunne gjort så mye annerledes. Det var liksom sånn det ble. Og så har så mange prosjekter gående parallelt. Det var til og med for mye for meg, Sara. Du er laget av noe spesielt, men jeg tror...

Hvis man skal oppsummere da og tenke at det kommer tegn de fysiologiske og de psykologiske. Du fikk jo begge deler. Jeg hadde kun utmattelse. Jeg var utmattet, jeg var trøtt, ville bare sove. Men du mistet jo hår. Var du noen gang redd for at dette var en sykdom også? Nei, det var jeg ikke. Da skjønte jeg at nå trengte kroppen å hvile, tenkte jeg. For nå kvitter den seg med... Hår er jo ikke så viktig for kroppen, sånn egentlig.

Nei, da tenkte jeg bare... Altså, jeg tromfet igjennom til Jon at vi skulle på Interrail den sommeren. Og folk bare, herregud, Interrail, når du er så sliten med tre barn, det høres jo ut som et mareritt. Men jeg visste at det å sitte på tog er ganske beroligende. Så, for meg i hvert fall...

Så jeg var tromfet gjennom ferie og så ikke på mail på syv uker, men jeg var aldri redd. Jeg tok det da veldig seriøst, men jeg var ikke redd for at det skulle være noe annet, nei. For jeg følte meg jo frisk og vital på andre områder. Ja, det er godt å høre. Og nå er vi kanskje inne på et lite nytt spor i forhold til det å brenne seg ut, hva man gjør videre når man kommer med den følelsen kryper opp, og du faktisk kanskje til og med får...

en diagnos av legen din, hva gjør man da? Og det du sier at du skrudde av i syv uker, og du hørte ikke på podcaster, dette må jo være en veldig bra terapeutisk tilnærming, tenker jeg, og så skru av for alle de inntrykkene. Ja, men det var også litt sånn...

Litt hva jeg klarte. Jeg husker at tidlig i prosessen var jeg også i bursdag til svigefamilien, som jeg er kjempeglad i. Etter at vi hadde spist mat, så måtte jeg bare ned og sove. Så det var mer sånn at kroppen bare...

Vi bor på Nesodden, så hvis jeg skulle avtale et møte i byen, så var det det eneste jeg kunne gjøre den dagen. Da dro jeg ikke inn på sosiale eventer på byen, for jeg ville heller ha energi til barna for eksempel. Jeg husker ikke hvilken bok jeg har det fra, men jeg så ikke på kalenderen min som tidsstyring, men energistyring i kalenderen.

Og det gjør jeg fremdeles. Jeg har en annen syn på kalenderen min nå enn tidligere. Jeg vet hvilke dager, og jeg føler jo mensen min så klart veldig nøye. Det har jeg gjort i kjempe mange år. Så jeg vet jo når i syklusen jeg har mer energi, når jeg har mindre, når jeg er mer følsom. Jeg vet hvilke ting som gir meg energi og ikke energi, så jeg planlegger kalenderen min mye mer ut fra...

fra energien en tid, og jeg får gjort like mye. Men det med de grepene jeg tok var for eksempel, ja, jeg lyttet ikke på noen podcast nesten på et år, jeg orket ikke høre så mye på musikk, jeg slo alltid av radioen om morgenen, det orket jeg ikke. Jeg leste bøker, for det gir meg veldig mye, men jeg var veldig nøye på å fylle på det som var bra for meg, og jeg har jo alltid trent mye, men...

I stedet for å trene, så gikk jeg turer, for jeg orket ikke løpe, og det er det jo mange som snakker om at du skal ikke drive med høy intensitet når du er utbrent, fordi kroppen kan reagere negativt på stress, for det er det den vil komme vekk fra, på en måte. Jeg gikk turer, og da husker jeg også, det er en liten digresjon, men ikke helt, men jeg hadde hørt på, jeg tror det var på Hubeman Lab, den podcasten,

Hvor en dame ble intervjuet av forskning på hvordan enten folk som var i veldig dårlig form eller veldig overvektig vurderte bredden og lengden på fjell eller på motbakker.

Hvis man var veldig overvektig eller var i veldig dårlig form, så vurderer hjernen den bakken som er mye brattere og som vanskeligere å komme opp enn hvis du er i god form. Og så er det en bakke på nedsodden som jeg pleier, nede ved flaskebæk, som jeg pleier å løpe motbakkespurteri i.

Så gikk jeg denne en dag, og så så jeg opp, og så bare, å herregud, den bakken der er ganske bratt, og da bare slo det meg sånn, nå er jeg i dårlig form, og vurderer den så mye brattere enn da jeg var godt trent, og tok motbakkespurter. Så det virker som om oppfattelsen av verden også endret seg litt da.

Men jeg gjorde veldig mange bra ting, og jeg tror at det er, og det gjør jeg nå, jeg er veldig nøye på det. Fordi nå er det ikke bare motivasjon på å komme i bedre form for eksempel, at jeg har fokus på det, det er også frykten. Jeg har jo sterk frykt for å havne der igjen. Jeg er ikke gira på det.

Jeg synes ikke det er så gøy å ligge på sofaen med tepp over meg. Nå gjør jeg det innimellom fordi jeg tenker at det er deilig å kunne sove midt på dagen hvis jeg har lyst, men ikke fordi jeg må. Det er en stor forskjell. Jeg er veldig glad i disse mikropausene jeg tar. Jeg tar små meditasjonspauser. Selv om det er mye fart i meg, så gjør jeg det. Jeg legger meg rett ut og kanskje sover med nøkkelen i hånden.

Jeg tror det er viktig, men jeg synes også det var interessant det du sa med de fjelltoppene og bratte bakker. For barn har jo en automatisk refleks på det. Og de er jo små, de er jo mindre enn oss. Og de, å nei, små p-ele den på fjelltur for eksempel. Ja, de har jo det.

Så vi bare bedømmer det litt annerledes. Og det er kanskje det vi mister litt på vei når vi blir så kanskje overstimulert i samfunnet vårt, at vi ikke klarer å vurdere helt riktig hva som er bra for oss. Ja, men det har vel litt med... Man vil jo så mye, og man skal liksom så mye, og burde så mye og sånn, og så er det jo...

Jeg tenker at, og det snakker jo dere mye om i podcasten, det er de tingene som faktisk gjør en viktig forskjell for å bygge robusthet i det lange løpet, for det er mye vi selv kan gjøre. Og hvis man opplever at man har dårlig tid eller ikke har noe kunnskap om det, så kanskje man har mindre å gå på enn hvis man bygger robusthet samtidig.

Jeg skriver om det i en første bok min, eller det var ikke første, men jeg skrev i 2019 litt lykkeligere, at gode vaner burde bygges i fredstid, fordi når du røyner på, så kan du lene deg på de vanene. Det var en undersøkelse som viste at studenter som hadde vane på å spise sunt, når eksamenstiden kom, så spiste de sunnere enn de som ikke hadde de gode matvanene inne.

Selv om det røyner på med stress og sånt på hjemmebane, så lager vi fremdeles all mat fra bunnen hjemme, fordi den vanaet etablerte seg for mange år siden for meg og Jon, så det er bare noe vi gjør. Jeg tenker ikke på en gang at det går an å kjøpe pizza grandiosa og spare tid. Det er ikke i hodet mitt. Så det må bygge robusthet som dere snakker om, og helse er så viktig når man er frisk.

Fordi da gjør man den ballongen større, og så har man mer å gå på. Hvis den tsunamien kommer, så kanskje du blir slengt over henne, men du greier å fortere bygge det opp igjen. Redd barna som sover ute i natt. Redd barna som har sett for mye. Redd barna som plutselig er helst. Redd barna som flykter. Redd barna som fryser. Redd barna i Gaza. Redd barna i Ukraina. Redd barna i Libanon.

Redd barna som ikke skal hjem til jul. Redd barna for 150 kroner i måten. Redd barna enda.

Det er Jenny Skavlan her. Og Mari Nordén her. 6. og 7. september neste år arrangerer vi Fabrikstadfestivalen. Nordens gøyeste og grønneste klesfestival. Og da fyller vi vikingskipet på Hamar med verdens største sykurs, et gigantisk vintagemarked, strikkelandsbyforedrag, podcaster, politiske debatter og mye, mye mer. Nå er biletten ute. Du får helgepass til early bird pris, altså 395 kroner. For full pris, det er 600 spenn. Les mer og kjøp biletter på fabrik.no.

Vi er jo veldig tilhengere av å tenke forebyggende og ligge i forkant, som du sier. Men for noen kan jo også dette med sunnhet og alt det Monika og jeg snakker om på podden også kanskje føre til stress.

så er det noen av oss som er mer sårbare enn andre når det gjelder dette å bli utbrent og stress? Ja, det vet jeg ikke. Men jeg husker at det var en av de tingene jeg syntes var litt peste da jeg drev Ingefær. Fordi jeg formidlet jo masse ting, og var ganske tidlig ute på isbating og kvinnehormoner og alt sånt der. Og jeg fikk ukentlig mail eller DM'er på...

ja, jeg spiser kaviar, er det dumt? Det er noen som blir veldig stresset av det. Og noen blir veldig manisk på det, og det er kanskje ikke sunt det heller. Mens andre lever godt med å ha, sånn som jeg har Oraring, og har en Apple Watch og logger ting, jeg blir ikke stresset av det helt. Jeg vet godt at HRV-en min er helt i bunn når jeg går på Karleien, men det lever jeg kjempegodt med, jeg blir ikke stresset av det.

Så det er å kjenne seg selv litt. For hvis man har tilbøyeligheter til å bli veldig stresset av å føle at man ikke gjør ting bra nok, så er det hele selvfølelsen som må adresseres først, kanskje, enn diet. Det er det jeg kan tenke litt, at selvfølelsen er grunnleggende. Du kan ikke sminke grisen med alle mulige ting. Du må jobbe med egenverdi, selvomsorg, og så gjøre disse tingene

Sånn oppfatter jeg dere da, at for mange vil sikkert se på dere som to gærne særinger, som måler alt, og herregud hva vitsen, den skal jo leve av litt også, men dere gjør det jo av godhet for dere selv, for det kommer fra at dere er på et godt sted, og det er en helt annen måte enn å gjøre det at man ikke liker seg selv, eller at man synes man er fæl, da gjør man det med en negativ intensjon, men hvis man gjør det med en god intensjon, måler hår og en med en god intensjon, eller spiser keto, så er det...

Helt annerledes for kroppen og sjelen, fordi da gjør du ikke det med stress, tror jeg. Helt klart, hvis det skal komme inn i denne konkurransemekanismen, eller at man skal sammenligne seg med andre, så blir det jo en annen kvalitet på disse målingene. Vi er jo veldig nerdete, sånn at vi synes det å forske på en søt potet, og se hva som skjer med ketonene, det er på det nivået der, at det synes vi er gøy. Men det er viktig å ta av de måleapparatene av til og med,

Hva gjorde du når du lå ned til? Skruttet du av det? Nei, nei. Jeg fulgte kjempe med. Det som var litt sånn skremmende med det, var at det var så ekstrem forskjell på HRV-en min til vanlig og på ferien. Nå er jo den HRV-en tilbake litt der den var, så jeg lurer på...

Jeg tenker at jeg lurer på å måle over flere år. Nå har jeg hatt den et års tid, så jeg ser at på ferien, når jeg ikke gjør noe, så er jeg veldig høy i HRV. Mens jeg lurer på om min baseline HRV, når jeg jobber og har barn og sånn, rett og slett bare, jeg må leve med at den er litt lavere. Ordharingen min sier at det er bra, men jeg så jo hvor høy den kan være. Men nei, jeg tok ikke av i det hele tatt. Jeg synes det var interessant å måle på...

Men på den tiden var det ikke daytime stress på ORA-appen, sånn som det er nå. Så nå ser jeg jo det på en annen måte. Ja, det er sant. Det er jo nye generasjoner stadig som hjelper oss å navigere bedre med den ringen. Og så er det jo, dette vet du jo, at du ikke skal sammenligne med andres tall. Når du får en god skår, så er det jo basert på det totale bildet, selv om den er lav. Og så vet jeg jo også at det er så mye som påvirker den. Når jeg er i, vet du nå, som jeg skal ha mensen om

et par dager, så er alt litt dårligere, om man kan si det sånn, fordi kroppen er i premensmodus. Men det må jeg også si, og jeg tenker dere har hatt masse om kvinnehelse og sykehus og sånn, at når jeg var for stresset, så hadde jeg så sykt kjip PMS-

I forhold til når jeg ikke pusher kroppen min, for jeg blir så mørk før mensen hvis jeg er for stresset. Kjempemørk, hvor det er vonde tanker, og jeg vet jo at dette er hormonene mine som snakker, men så er det så mørkt likevel at man tappte av det litt.

Og jeg snakket mye med mannen min, at nå er det vanskelig, det er så mørkt, men nå som jeg har kommet over og jobbet på en annen måte, med energistyring og sånn, så er jeg litt mer lett rørt før mensen, men jeg er ikke nede i sumpen. Så jeg tenker at for kvinner, nå er det jo sikkert mange som går på piller og kanskje ikke lytter av den her, men

Men syklusen, altså mensen din, den forteller utrolig mye ting om kroppens tilstand. Og det å lese den gjennom flere år, det har gitt meg veldig mye kunnskap. Den var regelmessig hele tiden, for eksempel. Noen miste jo mensen av stress også, ikke sant? Det hadde jeg aldri. Så jeg kjørte meg ikke så som noen gjør. Personlig så merker jeg ingenting, hverken av fullmålen, eller er jeg ikke premenstruell. Altså, den kom som lyn fra klar himmel hver måned, eller

alltid like uforberedt, så derfor må jeg bruke en app for å vite når jeg har mensen. Jeg kjenner ingenting. Nei, jeg kjenner ikke noe i kroppen, det er bare sjelen. Heldigvis har jeg aldri hatt vondt eller noe sånt, men sjelen blir mørk, ja, hvis jeg kjører på for hardt. Og det er så individuelt, det er derfor vi kan ikke gi råd, ikke sant? Vi må bare prøve hele tiden å dele historier, så kan folk associere seg med forskjellige historier til folk. Andre faktorer som spiller inn når det gjelder å bli utbrent, kan jo også være mennesker rundt oss.

folk man omgås med, kanskje nær familie, venner, som plutselig utfordrer en på en måte som ikke er like i takt med oss selv og hjertet vårt. Hva tenker du om det, Sara? Hva tenker jeg om det? Ja,

Jeg prøver å la, og jeg er ikke noe perfekt mor, altså bare så det jeg har sagt. Jeg føler at jeg feiler daglig som mamma, men det gjør vel kanskje alle mødre. Men jeg prøver å lære barna mine at det å sette grenser er fint. Og at det å si nei er å si ja til andre ting, det har jeg kanskje ikke sagt til dem, men det er det i hvert fall for meg. Men bare det med at grenser...

respektere andres grenser og lære egne grenser. Og jeg vet ikke om det på 80-tallet var det som man ble lært opp til. Du snakket om at du var flink pike, Monika, og da går du over egne grenser noen ganger, eller du blir kanskje pushet av andre som ikke respekterer dine grenser. Så for meg har det med grenser kommet gradvis. For jeg har noen ganger tenkt sånn,

Ja, men den personen hadde kanskje rett, eller jeg burde ikke kjenne på denne grensen, eller satt spørsmålstegn ved egne grenser. Og det kan jo være mennesker som har hatt gode intensjoner, men at jeg tenkte at mine følelser eller mine grenser ikke var lide, da.

Når jeg snakker om det med andre, så er det så mange som kjenner seg inn i det. At man stiller spørsmålstegn ved egne grenser, i stedet for å være sikker på egne grenser. Det gjelder jo også folk, både i arbeidslivet, privatlivet, familie og alt sånt der. Jeg liker den boken til Melissa Urban, hun som startet Whole30, som heter The Book of Boundaries, boken om grenser.

som er veldig fin, hun har en sånn skript, hun har masse ulike ting på hva man kan si når man skal ha grenser, og så kan man si det på en grønn måte, som er veldig kos og klems, og så kan man si det på en oransje måte, som er litt mer, og så er det rød, så bare, jeg liker ikke det, gå ut av huset mitt, omtrent. Så den er, jeg synes for min del, så har den vært fin, og den handler jo om grenser, for eksempel på familiemiddag, da. Altså, jeg har ikke opplevd det, men sånn, hvis...

Hvis man har en familie som høylytt diskuterer politikk, og det blir alltid sykt dårlig stemning, for noen stemmer FRP og andre stemmer SV, og noen liker Sylvie og andre ikke syns den er så stas, så går det å si sånn, vi kommer gjerne på middag, men vi vil ikke diskutere politikk. Være så ærlig på det. Eller med mat, som sikkert mange kjenner seg inn i. Jeg kommer gjerne, men jeg tar med meg egen dessert, for jeg spiser ikke sukker. At man bare tør å være så tydelig. Jeg tror...

Og det snakker veldig mange eldre kvinner at det blir lettere og lettere når man er oppe i 50-årene, eller hva som helst. Kanskje jeg gleder meg, nei da. Men at man øver seg på det, da. Og det innebærer også disse energitivene av mennesker, rett og slett. Men jeg greide ikke å gi noe bedre svar enn det.

Det er så bra det svaret, og jeg må bare si akkurat det med grensesetting og familie, det er det området jeg strever mest. Jeg synes det er kjempevanskelig, for du har sånne definerte roller innen familien din, som er veldig, veldig vanskelig å jobbe med det hele tiden, og prøve å komme ut av de, for det er ikke alltid de er så bra. Nei, og så endrer de seg i løpet av livet også, så kan man...

Jeg er jo ikke helt den samme som jeg var for fem år siden, så nå synes jeg ikke det er greit. Det var kanskje greit for tre år siden, men akkurat nå er ikke det greit. Og det gjelder jo sikkert for andre og for meg også. Men jeg vil jo tro at det å være litt tydelig på egne grenser gjør det jo lettere å omgå seg som person, for du vet jo hvor du har det mennesket.

Vi bryter bare inn her for å fortelle om Norges kuleste helsesamling, nemlig Biohacking Weekend. Det skjer 5. og 6. april i 2025, det fjerde året. Vi samler et stort og viktig panel for å snakke om helse. Vi har med oss så mange kule forelesere. Vi har med oss lege Karim Sayed som skal snakke om regenerativ estetikk. Forsker Thomas Schumach-Medina studerer NAD+, og hvilke helseeffekter det har.

Så har vi med oss Maria Emmerich hele veien fra Hawaii, og hun skal snakke om proteiner og det å gå ned i vekt.

Vi skal også innom de forbudte bioheksene, nemlig Methylen Blue, Cannabis og mikrodosering blant annet med Eva B. Andersson og Melissa Telvald. Så har vi med oss Dr. Bill Schindler som skal snakke om metabolisk helse og ultraposessert mat. Christina Schindler skal snakke om ultraposessert mat og hvordan dette påvirker familien i det store bildet.

Og så skal vi snakke om traumer. Vi har med oss Therese Tonning og Mai Camilla Munchejor på dette temaet. Kate Shanhan er lege og forsker og verdensstemme innenfor vegetabilsk oljeår, så gleder jeg til å høre henne. Vi har med oss Jessica Alana, og hun skal snakke om peptid og bioregulerende terapi. Og ikke minst har vi med oss Susanne Holsweiler, som er en biohacking-sister-

Og hun skal være konferansier, og i tillegg til det så har vi mange fantastiske utstillere som er på plass, og der skjer mye viktige og fine aktiviteter. Så følg med og meld dere på om dere ikke har gjort det allerede. Link finner du under episoden her. Da kan jeg også like litt sånn...

uberørte gamle traumer i oss fra små hendelser ikke nødvendigvis de verste og største men så kan det ligge der og ulme det kan jo også bygge seg opp til å bidra i en kollaps en dag hvis man blir utbrent ja, og ikke bare utbrent jeg tror man møter barndommen sin senere det body keeps the score er jo veldig fin på det synes jeg

Og så er det jo, man trenger jo ikke, jeg hadde jo om traumer på det nye podcastet min, Lossius, for å snakke om det, og jeg synes det var så fint når de snakket om at det trengte ikke være, det var ikke noe sånn konkurranse i å ha det største traumet, fordi ting som vi har opplevd, alle har jo opplevd et eller annet traumatisk, og så er det noen som har opplevd på en måte mer traumatiske ting, men det påvirker jo oss med at man får triggeret.

Han brukte eksempel på at faren til den han hadde jobbet med kjeftet så mye på han, og så fikk han en skikkelig boss i sjef, og han bare frika ut av å jobbe der, og så var det på grunn av den boss i sjefen som fikk han triggeret. Så...

Og det tror jeg er voksenlivet. Det kan skremme meg litt som mamma, at man bruker så mye, i hvert fall jeg har gjort det. Jeg har brukt ganske mye tid i voksenlivet mitt til å bale med ting i barndommen. Og det har vært veldig mye fint, fint, fint i min barndom, men det har vært noen ting som har vært vanskelig, som det er i alles. Og så bruker man så mye tid...

På å nøste i det, fordi man får en del sånne automatiske skript som er nyttige som barn for å komme seg ut eller takle disse situasjonene, som er totalt unyttige oppskrifter når man er gammel, så man avlærer seg med en del ting. Så det kan jeg tenke på noen ganger, at jeg bare, hva er det mine døtre skal avlære seg fra å ha meg som mor, for eksempel?

Men sånne med traumer, det spiller jo inn masse, ikke sant? Selvsabotasje, om man jobber for mye, hva man rømmer vekk fra, relasjoner, altså det spiller jo inn i livet vårt som bare det. Ja, og dette med triggerpunkter, det vil jo henge over deg hele livet. Du vet jo selv hva du reagerer på, sant? Hvorfor du blir trigget.

Men det er kanskje ikke alltid lett, og så ser jeg i selve situasjonen at man skal smi mens hjernen er kaldt. Ja, eller analysere litt av det jeg prøver å gjøre. Hvorfor ble jeg så sint der? Jo, det er på grunn av det. Men så er det jo ofte de samme tingene som trigger meg, i hvert fall. Og så er det sånn, åh, var det en enda ny situasjon? Og så når jeg gikk til terapi for tre år siden, ganske jevnlig, og da følte jeg at det liksom...

Jeg så det samme mønstret mitt hadde kommet inn i veldig store deler av livet, bare på ulike måter. Så når jeg begynte å nøste i det, så slåpp det på alt fra trening til jobb til parforhold. Det samme skriptet som hadde gått på autopilot, bare spilte inn på alle områdene i livet mitt. Når jeg så det skriptet, så liksom ...

så forsvant det litt. Jeg skulle ønske at det var gratis psykologhjelp til alle. Alle trenger det. Alle trenger det, det er helt klart. Jeg er også på en liten reise i den verden, og det er utrolig nyttig, for det er det som du snakker om, de der mønsterne og den forandringen. Men vi lever og stresser så fælt at det høres så fint ut det da, og nå blir jeg sint på barna mine, og så stopper jeg

Hvorfor ble jeg det? Å analysere det. Det er det folk ikke gjør, for de har ikke tid til. De må i den barnaven der og da. Så hvordan begynner man

Å jobbe med det, og innover reisen i en sånn situasjon. Det trenger jo ikke ta så mye tid å analysere. Men jeg rekker jo ikke å analysere det på morgenkvisten når jeg har vært sjef 6 på hjemmebane. Altså da tenker jeg bare, ikke si dette. Og så, boff, så sier jeg et eller annet. Så tenker jeg da, hvorfor sa jeg det? Jeg skulle ikke si det. Men jeg...

Jeg analyserer veldig mye, men det er kanskje fordi jeg har jobbet så mye med meg selv og gått i terapi. Men jeg tenker jo noen ganger at jeg kan være streng med meg selv. Jeg tenker at du burde jo klare bedre enn det når du jobber så mye med deg selv, men jeg vet ikke. Men det trenger ikke ta lang tid, akkurat som tilbake til morgenrutinen, at det trenger ikke ta lang tid å sette en intensjon for dagen, eller det trenger ikke ta lang tid å tenke «Ok, hvis det skjer neste gang»,

eller hva gikk gærent nå? jo, det var det og det ok, hvis det skjer neste gang, hva kan jeg gjøre for å unngå det? for da har man allerede visualisert litt å jobbe med fremtiden, så har man allerede en plan for når barnet nekter å ta på sko eller noe som skjer da, så har man sett for seg et annet scenario, og da er det litt lettere å kanskje ikke være sjef 6 ikke at det går alltid, men jeg tror det med å

Så må du analysere seg selv, så må du ta små mikropauser som du gjør, Monika. Man trenger ikke sette seg ned i en time med parter eller psykolog for å få til det. Og ikke minst ha denne samtalen, at vi tør å si at det ikke er skamfullt å gå i terapi, det er ikke skamfullt å innrømme at dette gikk for langt, og nå må vi ta en pause fra samfunnet. Og du er jo en offentlig person, du var Norges første populære podcaster, Sara. Når du ser tilbake alt det du har gjort, hva tenker du om deg selv da?

Det har altså vært en reise faktisk. Først etter at jeg la med Ingefar, et halvt år etter, så gikk det opp med så utrolig mye jeg fikk til. Jeg hadde skjønt intellektuelt når jeg la opp, for da skrev jeg en post at nå er det snart ferdig, og dette har jeg oppnådd og alt sånt der. Men kroppslig skjønte jeg det etter ganske lang tid at ...

At det var fett. Men folk ser jo ikke hva jeg ikke har fått til. Det vet jo jeg, ikke sant? Alt hva jeg ikke har fått til, eller alle avslag. Alle forfatter har jo flere avslag enn bøker, for eksempel. Men jo, nei, jeg er mye stolt over det jeg har fått til. Jeg synes jo det er gøy å se tilbake på at jeg gjorde det. Men...

Lyttetall og alt sånt der, jeg sjekket det her om dagen. Altså utrolig høy lyttetall i sesong og alt sånt der. Men det som har betydd mest er jo at jeg har gjort en forskjell for mange. Det er det som er finest. Det er det. For det har jeg jo, det vet jeg. Jeg får fremdeles meldinger av folk på NO. Folk lytter til Ingefær NO også.

Så det håper jeg at jeg har klart å bevege og berøre og gjøre en forskjell. Hvis jeg har klart det, så er jeg happy. Det har du virkelig gjort det, Sara. Du var jo den første podcasten jeg lett hørte på når du kom ut. Jeg var i Kalifornien. Jeg tror jeg var lytternummer 1. Jeg var så begeistret.

Det er litt gøy å tenke på. Ja, det er veldig gøy. Jeg tror i alle fall det er en veldig god egenskap å kunne se det som er bra, fordi vi husker ofte det negative. Du får en kritikk, og så får du ti positive feedback tilbake, så husker man det negative. Det er altså veldig interessant og spennende å snakke med deg om utbrannthet, Sara. Og vi har noen punkter helt til slutt her som bare vil høre, som vi tenker ofte på. Så kanskje...

Liv er jo på en måte som en stor mat-tallerken med både makro- og mikronæringsstoffer, eller riktig fettstoffer. Man må tenke helhet. Mange ting kan jobbe godt sammen. Så det første punktet du spør deg om? Ja, det var dette med meditasjon. Hvordan korporerer det i et sånt liv som man skal prøve å unngå utbrenthet, litt mindre stress? Jeg mediterer ikke da.

men jeg liker å gå tur i naturen, for eksempel. Det er jo meditasjon, det. Jeg ror en del. Det er jo kjempekjedelig, eller å jogge, men det er min type meditasjon, den der jeg går på langere nå, det der med

hvor du bruker kroppen på en ens form i en måte over lengre tid. Det er min type meditasjon, mens andre liker å meditere. Men man må finne ut hva som fungerer for at hjernen kommer i det moduset hvor default network modus, er det mode network? Ja, hvor du kommer i hvilemodus. Det er superviktig, og for noen er det meditasjon, og for andre så er det å

ro 5000 meter i kjelleren. Det er jeg så enig med deg i, at det kan være kjedelig for mange å meditere, men at man finner en avknapp i forhold til prestasjoner. Ja, men jeg hadde guida meditasjonen en periode, så det var veldig nyttig, men det er ikke alltid det funker. Og så har jeg lyst til det, men jeg er også veldig på at alt i sin tid, jeg tar det veldig skrittvis på ting nå. Dette med bevissthetstrening, for ifølge neuroscience er det ikke nok å bare forstå det du jobber med,

Du må virkelig arbeide med en endring og føle inn i hjertet ditt at det skjer en endring. Sånn som med morgenmeditasjon, eller at kroppen skal føle seg trygg for at du skal klare å gjøre de endringene. Det er sånn at nervesystemet henger med. Hva tenker du om det? Det tenker jeg at jeg vil lese mer om. Hahaha!

Veldig bra. Dette henger jo sammen, ikke sant? Det er jo det der at man kan meditere så mye man vil, eller man kan trene og koble så mye man vil, men hvis man ikke er bevisst på det, så blir det bare en del av massen, på en måte. Det er det vi tenker med den bevisstgjøringen også rundt det da. Og så er det jo også selvfølgelig å bryte mønster. Det er jo

ikke gjøre akkurat det samme hele tiden for folk som er veldig opptatt av vaner kanskje man skal komme litt ut av det gå og kjøpe kaffe på en helt annen sted enn det du pleide gå en helt annen tur bare for å skru av litt i hodet hva tror du om det?

Jo, det tror jeg er lurt også. Det er jo også at hvis man gjør litt annerledes ting, så opplever man at tiden strekker seg også. Så det er også det, hvis man er litt i hamstjule, så det å gå en annen vei til jobb, eller spise en annen frokost, eller gjøre noe helt annet i helgen, så strekkes den følelsen av tid. Og igjen så kan jo det redusere opplevd stress, og at man tar bedre valg for seg selv.

Så det å jobbe med måter som gjør at hjernen strekker tiden, det er supernyttig. Så fantastisk. Sara, helt til slutt her nå, hva gjør du nå i dag, og hva skjer med podcast og bøker? Jeg lager en sesong til av Lost U.S., som jeg har tweaked litt. Den kommer ut mest sannsynlig i mars. Bøker håper jeg det kommer en til, vi får se litt på det.

Og så har jeg noen andre prosjekter i ærme, og bortsett fra det så prøver jeg å trene eller bevege meg hver morgen. Det er liksom det viktigste de 12 første ukene av 2024. Det er det som er viktigst.

Så det er det jeg gjør. Men mange baller i luften, ja. Akkurat nå er det veldig mange baller i luften, og ikke så mange som er landet. Så jeg føler meg litt som en ekspert-sjonglør. Men jeg håper jo at de blir landet og blir til solide trær, alle disse prosjektene. Er det sånn at du forhåndsvis spiller alle de podcastene? Eller gjør du det underveis i sesongen og den starten av det i mars?

Nei, de forhåndsspiller jeg på en uke, håper jeg. Men det er rett og slett for prosjekt og tid. Ja, det er en fin måte å gjøre trett på. Og dine episoder er jo aktuelle absolutt alltid, så man kan alltid gå tilbake og høre på gamle episoder, både av Ingeferd og Lusius. Ja, det kan man.

Tusen takk for alt du har delt. Dette er jo virkelig noe vi bare kan, det er et utømmelig tema. Vi har så godt av å høre historier om dette alle sammen. Alle kjenner seg igjen i noe, og alle har noe å jobbe med. Så helt fantastisk. Tusen, tusen takk. Takk for muligheten.

Herlig, da skal vi avslutte her og ønske alle lyttere en fin uke. Vi skal legge en link til hvor du finner Sara både på Instagram og hvor du kan kjøpe bøkene hennes. Følg med, for da er det snart en ny podcast-sesong på trappene her. Det er det. Ha en strålende dag. Track it, hack it!

Vi minner om at dere må snakke med egen lege eller kostholdsveileder om dieter og andre spørsmål relatert til medisiner og supplementer. Informasjon med dele kan ikke bli brukt til å diagnostisere, behandle, forebygge eller kurere noen sykdommer eller tilstander. Redd barna som sover ute i natt. Redd barna som har sett for mye. Redd barna som plutselig er helst. Redd barna som flykter. Redd barna som fryser. Redd barna i Gaza. Redd barna i Ukraina. Redd barna i Libanon.

Redd barna som ikke skal hjem til jul.