Velkommen til Fornebu. Takk, takk. Tusen takk for at du tok turen ut her. Du er jo en særs travelmann å få tak i, og det virker som du har veldig mye å gjøre. Jeg tipper at du har ekstra mye å gjøre etter nyttår, i takt med at alle skal på treningsstudio, alle skal...
Nyttårsforsetter, de skal begynne på et nytt år og så videre. Eller? På klinikken hvor vi ser pasienter så er det jo riktig at det er ekstra pågang i januar og egentlig mer i februar. Hmm.
For det er jo mange som har hatt disse fosset som de ikke har kommet i gang med, eller ikke har kommet i mål med, så de trenger litt hjelp. Hva er det folk flest kommer til deg med? Er det hovedsakelig overvekt, eller er det alt mulig? Det er egentlig alt mulig. Det er ikke så mye.
i prinsippet det vi jobber med det er å hjelpe folk som enten ønsker å forbedre sin helse som i utgangspunktet er bra eller som altså forebygger eller som har et problem eller flere, ofte så har de flere problemer og som henger sammen også og som trenger hjelp for å finne ut hva de bør gjøre og hvordan de skal gjøre det og så få støtte og underveis
Veldig mange problemer. Det kan være blant annet problemer med overvekt eller type 2-diabetes, det som kalles metabolsk syndrom. Vi har veldig mange pasienter som har kroniske mave- og tarmplager, det som sorterer under det som kalles irritabel tarmsyndrom, hvor de har fått beskjed om de skal leve med det, og at det ikke er noe å gjøre. Og så har vi veldig mange med kroniske betennelsestilstander,
Ja, så har vi også alt mulig egentlig autoimmunesykdommer, kreft, vi mye.
Det er et ganske stort felt, en blanding av fast klientel og nye kunder som trenger hjelp til alt. Du nevnte også psykiske problemer som gjerne henger sammen med ... Poenget er at alt henger sammen med alt. Når det gjelder helse, som kommer fra ordet hel, så er det nettopp dette med å se helheten i det, og forstå at grunnleggende ubalanser over tid ...
Genetikk selvfølgelig
men vår livsstil, delvis våre valg og delvis det vi blir utsatt for uten at vi aktivt har valgt noe, for eksempel miljøforurensning og sånne ting, og miljøgifter, de belaster oss, og så kommer det en tid hvor belastningen er for stor i forhold til vår evne til å bære den belastningen, og da oppstår det helseproblemer. Det kan være symptomer, og ikke en sånn, hva skal
hva skal jeg si, bestemt diagnose. Det kan være, og man kan enten velge å gjøre noe med det, finne ut hva det er som ligger bak, eller så kan man bare
ignorere det eller si det går over og så fortsette som man gjorde før og så er det dessverre mange ganger hvor det ikke går over og at det ender opp med større problemer som etter hvert får en merkelapp, altså en diagnose
Men bak en sånn diagnose, eller et hvert helseproblem, så ligger altså mange forskjellige ubalanser på ulike områder, som da har ført en person dit. Hva er det vanligste du ser da? Hva er det vanligste folk kommer til deg med? Hvis jeg skal si hva er det egentlig som er felles, det er kanskje lettere å si, hva er felles strekk bak kronisk sykdom?
Og det er egentlig inflammasjonbetennelse. Så det er en viktig mekanisme som både mennesker og alle dyr for seg har, som utgangspunktet er skapt mot immunsystem for å kunne ta hånd om skader og reparere dem.
Problemet oppstår når i stedet for å ha en akutt skade som kroppen skal prøve å reparere, for eksempel at man har slått seg eller fått et brandsår eller noe sånt, og så skal kroppen da prøve å reparere dette. Problemet er når man har en mer eller mindre kontinuerlig eller gjentagende skade.
og da vil immunsystemet hele tiden forsøke å reparere, og den prosessen blir så kronisk og ender opp med å ødelegge heller enn å reparere. Så dette er fellestrekk bak nesten all kronisk sykdom. Sånn sett så har det jo noe man da absolutt må se etter når en pasient, og det er veldig sjelden at de som kommer til vår klinikk i hvert fall at de har
De kan komme av en grunn. De kan komme fordi de ønsker A, B eller C. Men når man begynner å spørre, og vi har ganske store, omfattende spørreskjemer som vi bruker blant annet, og hvor folk skriver hva som plager dem i hverdagen, så har det utrolig mye. Og til syvende og siste når man tenker, så har det veldig mye å gjøre med kronisk inflammasjon eller betennelse. Så du begynner alltid med...
og få litt oversikt over pasienten gjennom å spørre skjema, og så begynner du med å prate med dem og finne ut av ting. Ja, kanskje noe av det veldig viktigste som vi gjør, som ikke er vanlig innenfor, la oss si,
i hvert fall fastlegeordningen og spesialisthelsetjenesten, det er at vi bruker tid. Det er ekstremt viktig når det gjelder kroniske problemer, uansett hva det er, fordi for det første så må man forstå personen man har foran seg. Man må forstå
hva vedkommende blages av, og ikke minst hva vedkommende vil, hva er prioritetene som vedkommende har, og hva er det også som vedkommende kan gjennomføre. For når det gjelder kroniske problemstillinger, så må man jo gjennomføre endringer. Og endring, det er en prosess som foregår mellom ørene. Så da må jo egentlig...
Jeg kan sammenligne det på samme måte som at i vårt tilfelle i hvert fall, og jeg mener sånn burde det være også mer generelt, så har jo en lege eller helsepersonell har en funksjon som ligner på jordmor, og pasienten er gravid. Så vi går alle sammen gravid med våre liv og med våre problemer, og vi må nok føde selv. Det er ingen som kan føde for oss.
men vi kan få gode råd og støtte og hjelp underveis. Og hvis det går helt galt, så kan det bli keisesnitt. Men i det store og det hele så er jo den funksjonen, og det er viktig også å plassere både mulighet og ansvar og så videre, der det hører hjemme. Vi har alle sammen et ansvar for våre liv og vår helse. Opplever du at de som kommer til deg også skjønner det, men ofte kanskje legger skylden på andre ting, at det er
et tøft liv, det har skjedd tragedier, det er tungt på jobb, skilsmisser, at man gir sånne eksterne årsaker til at det kanskje ting har blitt som det har blitt, mens man egentlig også helt innerst inne vet at man sitter med brorparten ansvaret selv, hvis vi ser bort fra de ting man genetiske ting, ting man ikke kan kontrollere, sånn.
Det er nok i menneskets natur å først skylle på andre ting, og ikke kanskje ønske å ta den litt ubehagelige veien med å se at man faktisk har, ikke bare et ansvar, men også mulighet til å gjøre det selv en del i forhold til å ta valg. Og det gjelder å prioritere en selv,
Det er et vanlig spørsmål vi har. Hva er viktigst i ditt liv? Hva sier folk da? Og hvem er viktigst? Det er veldig spennende å se hvordan folk svarer, men det er klart de fleste som har barn, så vil absolutt det første som kommer, det er jo egentlig mine barn. Og så kommer da kanskje min ektefelle, eller partner, eller whatever. Og så kan det komme...
eller venner og så videre. Noen ganger så kommer også egentlig bikkja foran ektefellen, da vet man også egentlig på en måte hvor hunden er begravet. Men det er faktisk sjeldent, det vil si kanskje, hvis jeg skulle si kanskje bare 5% av de som blir spurt som svarer at de selv er viktig. Jeg har skutt å si det. Ja, og det er jo,
egentlig et stort problem har det blitt at vi skal for det første, vi skal alt annet er viktig og alle andre er viktig og vi glemmer egentlig at vi er viktigste i våre liv og
Man kan bruke analogien med flytur. Jeg tenkte akkurat på det med oksygenmaskene. Ja, du må ta på den først. Ja, du må ta på den først. Fordi hvis du selv på en måte besvimer, eller hvis du selv punkterer i livet, så kan du heller ikke være til noe selvhjelp, hverken for dine barn eller andre. Så dette her med...
Men å bli mer bevisst på hva som er viktig, og hva som på mange måter kan si lader dine batterier, og hva som tømmer dem. Helt klart. Og så må man ta en beslutning. Det er en prosess dette, og det krever også at man gjennom samtale eller samtaler
kommer dit hen hvor man etablerer et så godt forhold mellom behandler og pasient.
hvor man kan begynne å snakke om andre ting som har vært problemer, hvor man kan, og vår rolle er ikke å svare, vår rolle er å spørre. Det er jo viktig. Det må jo være avtrykk, når du snakker med folk, og det kan ikke alle, når du snakker med nære venner som har problemer, så er det jo ofte
at de kanskje ikke er helt ærlige, 100% ærlige i alt de sier også, at det de vil er kanskje ikke det de egentlig vil, og at man kanskje må luke frem et par sannheter som man ikke har turt å si høyt til seg selv enda. Det er riktig, absolutt. Det er også slik at man trenger, mange ganger man trenger også å få stilt de riktige, få de spørsmålene, og få dem også fra en ...
gjerne en profesjonell person som man ikke har et forhold til hvor man kan etter hvert på en måte komme dit hen og si ting som man kanskje innersnittet tenker
og uten å være redd for å bli kritisert. For det her med kritikk, det er jo epidemisk, eller kritikk og hindre kritikk, det er epidemisk. Dette her med dårlig samvittighet for det man ikke får gjort og det man har gjort og litt sånn forskjellig, det skaper utrolig mye uro og stress og veldig mye uhelse. For det tenker jeg har jo
Vi skal sikkert komme over på tema overvekt etter hvert. Jeg opplever at de mine bekjente som er litt overvektige, og noen er kjempeovervektige, at de takler det så utrolig med duelt. Det er noen som har så utrolig komfortabel liv, og lever fint i det, og er helt fint med det. De har god helse. De er aldri syke. De klager lite, mens... Kommer helt på den andre siden igjen, så er det også helt motsatt at det er...
ja, det er jo litt sånn elefantene rommet, kanskje, litt om dette her med, som jeg har litt lyst til å spørre deg litt etter hvert om, og sånn det her med... Men du må ikke vekse, altså, vekt, overvekt, er bare sånn synlig tegn, veldig enkelt sagt. Det eneste som alle overvektige har til felles, det er at de over tid har hatt sånn sett egentlig et større, de har hatt
større energi inn, energi ut. Ja. Hva som ligger bak dette er en ansak. Det samme er også viktig å forstå, det er at man kan godt bli overvektig av å spise veldig sunt også. Og det er, og sånn sett så kan det være egentlig mye bedre enn å være slank basert på et eller annet kosthold, og det er jo mange som er slank som har. Så det er ikke bare overvektige som har et dårlig kosthold. Ja, det er jo helt riktig. Og
Jeg vet ikke helt hvor vi var der, men det er litt det her til det du sa her, at man setter seg selv i siste rekke. Veldig få sier at det her med å ta på oksygenmasken selv først, for ettersett er det bare, alle er jo sikkert når den oppdagelsen kommer på bordet, at for å kunne ta vare på din barn, så må du kanskje være frist, du kunne stå opp, ha masse energi, du vet hvordan det er å være fyllesjuk, stå opp og skal ta vare på barna dine, det er den jævligste opplevelsen som finnes i hele verden.
Men å komme til den oppdagelsen der, det krever jo også noe man vet, som tydeligvis må til i utgangspunktet, men hvorfor forblir man på det vanskelige, miserable punktet så lenge? Til på en måte, A, tror jeg at en lege kommer og sier, nå må du ta deg sammen, for ellers kommer du til å dø. Eller B, at det rett og slett går på selvtilliten løs i det sosiale, at du orker ikke å gå ut for døren, fordi du føler at alle ser på deg.
Vi er vanedyr, så vi styres av vaner. Vår oppførsel har veldig mye med hva vi føles komfortabelt med og hva vi kjenner til. Det er sånn det fungerer. De aller fleste som ønsker noe annet enn det de har, de
Man blander litt begrep som for eksempel å ønske om endring er ikke det samme som å ha et mål om endring. Og i ordet mål så betyr det også at det er målbart blant annet. Så endring er også noe vi er redde for.
men situasjonen vi har, den kjenner vi godt til. Det finnes en veldig god og spennende liten bok som ble også publisert på norsk, jeg tror den er utsolgt, men man kan ikke finne det på bibliotek, eller så kan man bestille det fra utlandet. Det er jo skrevet faktisk av en lege, men det er ikke noe bok som har noe med medisin å gjøre, som heter Hvem tok osten min?
eller på engelsk sa jeg «who moved my cheese?»
Og det er en liten bok som man kan lese på halvannen time, og som egentlig er en sånn søt historie om to menn og to mus som lever i en labyrint. Og der finnes det jo ... De fleste rom i denne labyrinten har egentlig ingenting, og så er det noen som har litt ost, og så er det veldig få rom som har masse ost. Så leter de etter den osten.
Og etter mye om og menn så finner de et rom som er stappfullt med ost. Og der setter de seg ned og spiser og har det deilig og synes det er veldig godt. Og faktisk de to menneskene der, som også det er fire personligheter som skildres egentlig. De menneskene de bygger sitt tilvarelse, sitt liv, sitt hjem rundt denne osten. Ja.
Men så spiser de jo den osten, og det er ingen som kommer og fyller på, så det blir mindre og mindre, og på et eller annet tidspunkt så skjønner jo de to musene, de ser jo at det blir sånn, de har en dialog seg imellom, og de tar på seg sine sko, som det står i denne boken, og så går de tilbake til labyrinten for å lete etter ny ost. Mm.
Så blir de to menn igjen, eller mennesker. Da er det to litt forskjellige personligheter. Det er en dialog seg mellom den ene er bekymret, for de ser egentlig at det blir mindre og mindre ost, og så begynner de å prøve å få den andre til å bli med på å kanskje prøve å lete etter ny ost. Men den andre personen, den svarer med at ...
bare vent og se, det kommer ny ost. Eller man kan ikke huske hvor vanskelig det var å finne den ost, nå må vi jo lete. Så den holder igjen, osten forsvinner, de begynner å
gå masse ned i vekt og bli utsultet og på et eller annet tidspunkt da den ene av de to går ut og begynner å prøve å finne nyost mens den andre da blir igjen og sannsynligvis dør mens den leter etter nyost i den labyrinten hun finner de fleste rom er jo det er ikke noe ost noen er jo bittes lite små biter nok for å overleve men
Og så kommer det til et punkt hvor han finner et rom fylt av oss, og da er jo selvfølgelig musene allerede der. Og det han skriver da som graffiti på veggen i labyrinten, det er essensen med boken, og hovedessensen er hva ville jeg ha gjort hvis ikke jeg var redd?
Og det er jo egentlig veldig ofte, så det som holder oss tilbake fra en nødvendig endring, det er at vi er redde for hva som kommer.
Hva kan det, hva begynner en redsel ned i da? Det er ukjente, vi, du vet at... Mestring? Ja, og de fleste mennesker, vi kan si vi har, mer eller mindre, vi har behov for kontroll. Noen mennesker har jo veldig kraftig behov for kontroll, og andre mindre. Vi tror vi kan kontrollere livet, realiteten er jo at vi ikke kan det. Og det eneste som er sikkert og som er livet, er jo at det kommer til å være endring. Så på godt og vondt,
Det vi har i dag, det kommer til å bli annerledes. Det er det eneste sikre. Og Einsteins definisjon på intelligens, det er vårt evne til å forholde oss til endring. Og det...
Det har alltid vært sant. Det er spesielt sant nå for veldig mange, fordi vi lever i utrolig både spennende, men også tider, men også tider med store endringer. Strukturendringer i samfunnet. Så hva er det ...
Hva er det du ser på en måte det folk griper vanskeligst rundt? Er det her med kosthold? Endrer kostholdet? Eller rett og slett morsonere? Alle endringer kan være vanskelig. Noe er vanskeligere enn andre, og ikke minst det som er litt av målet her, kan det ikke være å bare gjennomføre en endring i to uker?
og så falle tilbake til det man gjorde før, fordi det er kun varie endringer som fører til varie resultater, det gjelder alt.
Jeg tror at endring er primært en mental prosess.
og hvis ikke man har kommet dit hen hvor man gjør den med glede og fordi man ser frem til det som kan komme hvis man ikke tar en sånn positiv hvis man ikke går inn i en endringsprosess fordi man må eller fordi man er tvunget til å gjøre det så er resultatet som regel mye bedre så det er denne prosessen på mange måter som vi forsøker å hjelpe folk med å
komme til, fordi du kan heller ikke, og jeg endrer kostnaderne, men alle vet mer eller mindre hva som er sunner i hvert fall enn andre ting. Det vet man like mye som man vet at det er skadelig å røke, ikke sant? Men det måtte jo faktisk en røkelov til. Det kan man ikke ha når det gjelder kosthold. Så her må det være egentlig at man gjør det fordi man vil seg selv godt.
Det er litt tabu det der å snakke om alt fra vekk til kostholdsbitene. Det med tobakk og alkohol er jo ikke noe problem å rettesette folk og si at nå må du roe deg ned på det greiene her. Det er
Det er ikke noe trivelig når du drikker, og du blir ikke noe bra av det. Du får dårlig helse sammen med tobakk. Men å si det samme med kosthold er jo fortsatt ekstremt tabu. Det er jo flere årsaker til det. Bare ta mikrofonen ditt nærmere. Bare dra den til deg, så har du det. Det er flere årsaker til det. For det første kan du si i motsetning til alkohol og...
og tilbake, så vi kan fint leve uten finere, så er kosthold noe vi må forholde oss til. Det er faktisk ikke bare den gleden eller sorgen den gir, men det er også absolutt nødvendig for at vi skal i det hele tatt leve, og at vi skal også ha god helse.
Og så kommer jo kultur veldig sterkt inn i dette her med kosthold. Altså, nordmenn og kinesere har jo ganske forskjellig matkultur. Og det er egentlig noe som man har arvet gjennom alt fra masse generasjoner til tusenvis, eller noe sånt, skal jeg si. I hvert fall veldig lang tid. Og det opplevde jeg, husker jeg, tilbake i for, ja, 15-16 år siden, noe sånt.
Da denne debatten rundt meg blåste på sitt verste, så husker jeg at det var en intervju med NTB, hvor de spurte meg hva med den norske matpakken var det. Jo, så svarte jeg litt som forskjellig, så sier de jo hva med brunost var det da. Så sier jeg hva med brunost, hva jeg mente om brunost som sånn, så sier jeg hvis vi skal se det sånn rent ernæringsmessig,
så er egentlig brunust temmelig lik melkesjokolade uten kakao som er positivt og med karamellisert melkesukker som ikke er så positivt. Så det er noe fakta. Det ble jo på en måte foresidet på det tidspunktet i avis.
Egentlig hvorfor? Fordi brunost er jo egentlig en slags symbol. Ja, det er akkurat det der. Og da ble det på en måte presentert som en slags angrep på noe sånt. Det angriper jo Norge der nesten. Og det var jo egentlig definitivt ikke min... Nei, nei, nei.
Det er jo samme med Brunås, da jeg tenkte også på, med grandiosa, og så har vi jo en spesielt ståsted befolkning, altså de tingene her vi har vokst opp med, for deg som kom, hvor du kom til Norge egentlig? Jeg kom til Norge i 1986, og det er klart, på mange måter kan du si også at, jeg har tenkt mye på det, men jeg kommer jo fra en ankløy, jeg kommer fra Hellas, og
Jeg vet ikke om jeg vil si at jeg har noen fantastiske helgekuer når det gjelder kosthold som jeg har tatt med meg, men jeg vet at sikkert folk i Hellas har sine. Men jeg tror nok at en god del av det jeg har sagt og formidlet, at jeg kanskje ikke ville gjort hvis jeg var født oppvokst i Norge.
Du kom fra slutten av 80-tallet og til denne debatten du snakket om i stedet. Den eksploderte på en måte i 2002, når jeg var og googlet i stedet. Det er 18 år siden. Det er riktig. Så tida flyr her. Det gjør det. Men så har du sett hvordan kostholdsdebatten i Norge, for du har jo alltid vært interessert i det her, hvordan det har endret seg fra 80-tallet, 90-tallet, og helt til du begynte å involvere deg på begynnelsen av 2000-tallet. Hva slags utvikling så du da?
Jeg synes at debatten nå er roligere og sånn sett også mer, la oss skal det opp med engelske ord, civil, og det er ikke like steile fronter. Det er mange årsaker til det. Det er både en modning. Folk, og nordmenn spesielt, har også reist mye. De har også sett at tross alt ting kan gjøres på forskjellige måter. Det er
Det har også kommet mye forskning som har på en måte dempet disse fronterne, og ikke minst forskning som viser at tross alt det finnes ikke en sannhet som gjelder alle, og at det er forskjell på, altså at persontilpassning er viktig, også når det gjelder kosthold. Så jeg synes at det er bedre enn det det var tidligere.
Det var ikke noe god opplevelse for meg, det som skjedde på det tidspunktet. For du var jo overhovedet ikke noen offentlig person før dette? Nei, det er helt riktig. Så jeg var ikke en offentlig person og hadde aldri noen ambisjon om å bli det.
så ble det jo bare. Og så måtte jeg forholde meg til det, og på et eller annet tidspunkt også ta en beslutning, når det måtte være på sitt mest belastende ståndsett, så var det om jeg skulle trekke meg tilbake, om jeg orket dette. Men jeg hadde jo egentlig allerede jobbet såpass lenge med pasienter og sett effekten av blant annet kosthold og livsstilsendring,
Og jeg er ganske, for de som kjenner meg virkelig, så vet jeg at jeg er utrolig nøye når det gjelder å følge med i forskning og litteratur på det som oppdager meg. Så jeg kan definitivt ikke alt, og ingen gjør det. Men jeg prøver i hvert fall å holde meg oppdatert, og er veldig nysgjerrig og interessert. Så jeg visste at dette var ikke, jeg følte meg ganske trygg på saken tidligere.
Så var spørsmålet om jeg orker det personlig. Og så tenkte jeg at, nei, dette er såpass viktig for såpass mange at jeg må stå i det.
Skal vi ta oss og snakke om hva var det debatten egentlig gikk her, for de som er såpass unge og ikke fikk det med seg eller husker det, eller bare for å friske opp litt. Ditt ståsted var jo da at du stilte stor spørsmålstegn med det norske tradisjonelle kostholdet, med brød. Deler av det. Med poteter, ja, deler av det. Og introduserte også på en måte alternative ting som da
satt i gang en slags krig i presten, hvor du da egentlig ble stående, ble følt at du stod veldig alene mot type professorer, universiteter, helsedirektorater, at det ble en sånn skikkelig
Kjernen, jeg kan kanskje ta litt bakgrunn for din interesse, og så hva egentlig saken gjeldt og gjelder. Jeg er utdannet lege og spesielt setter meg i indre medisin og hadde fokus på hormonsykdommer, jobbet med diabetes og insulinresistens og så videre. Det gjorde jeg i Norge, jeg har vært et par år i USA og
Siden jeg var kanskje ti år gammel, så har jeg også vært veldig interessert i matlaging. Så det kom et punkt hvor jeg innså, spesielt da jeg jobbet i USA, hvor jeg jobbet i en avdeling med veldig, med sterkt overvektige personer som var sengeliggende på grunn av sin fedme, så begynte jeg å prøve å lese litt mer om den hormonelle bakgrunnen for dette. Altså,
Hormoner har jo med alt vi gjør i livet vårt å gjøre, de er jo involvert i alt. Og da begynte jeg å si at her var det en god del anbefalinger når det gjelder kosthold som ikke stemte overens med det vi visste fra både fysiologi og hormoner og så videre. Og veldig mye hadde også egentlig med hvordan mat påvirker blodsukkeret vårt og hvilke konsekvenser det har for det.
Også hvorvidt en del av de matvarene som blir anbefalt, hvor egentlig mye rimer det med det som menneske, som art er utviklet gjennom evolusjon for å kunne spise. Så
Jo mer jeg leste, jo mer begynte jeg å si at her var det noe som ikke stemte, og jeg var ikke den første som tenkte på det heller. Så jeg leste også de som da mente noe annet, og jeg så på litteraturen allerede som hadde kommet på det tidspunktet. Var det allerede forskning som da tydet på at, og det var i saken gjeldt, det er at
I flere ti år har befolkningen blitt anbefalt om å redusere fettinntaket i kosten. Det har vært av den enkle forklaringen, når det gjelder fedd, at fett har flere kalorier per gram enn karbohydrat og protein. Det har altså ni kalorier, teoretisk. Ved å kutte ned på antall gram fett man spiser per dag, vil man gå ned i vekt.
Det er nå egentlig rimelig enighet om at det ikke er slik det fungerer. Like lite er sant, og det er også enighet nå i dag, men det har tatt mange år. Ja, det føler jeg er mainstream på en måte. Det er også egentlig på en måte at det er viktig å trene for å gå ned i vekt.
Det er viktig å være fysisk aktiv for å ikke gå opp i vekt, og det er viktig også for å forebygge vektoppgang på nytt etter vektreduksjon. Men å gå ned i vekt med trening, det er en myte. Det skal så mye til. Hvis man i hvert fall ikke snakker om 1-2 kilo, så er det ikke det som fungerer. Det dreier seg om å se på
hva det var som førte til de uheldige hormonendringene og hvor insulin spiller en stor rolle. Hva er det som spiller en stor rolle når det gjelder kostsammensetning?
var det jo nok ganske lett å si at det var primært sukker og stivelse, altså lett fordøyelige eller lett opptakelige karbohydrater, som belastet blodsukkeret mye og som førte til en rekke uheldige endringer her under stimulerte appetitt blant annet, men ikke bare.
Og ferdigprodukter faller vel også under den kategorien der, det vi kaller for ferdig mat, klassen mat. Ja, altså ferdig mat, man kan si mye om ferdig mat, og det er ikke bare en ting å si, det er ikke en sammensetning, men kanskje det verste med ferdig mat, hvis vi snakker om type fast food, så er det jo også måten det har blitt bearbeidet, og hvor veldig mye av alt som
egentlig er fornuftig, er blitt fjernet underveis. Det smaker godt, fordi det er ikke noe vanskelig å lage noe som smaker godt. Du må bare ha omtrent like mange kalorier fra fett og karbohydrat, så er det det vi liker det, så morsmelken har samme sammensetning. Og masse salt. Ja, så det er jo egentlig ikke vanskelig. Ferdig mat kan også være, eller halvferdig, det behøver ikke være usunt. Men det kan være, i hvert fall man kan si såpass mye at
Helt naturlig ubearbeidet mat er sjeldnere skadelig. Det er jo litt av grunnpakka. Kommer ikke det til alle helseråd på en måte? Dette er jo informasjon som jeg tror alle vet nå i informasjonstiden med internett. Når det har gått så mange år og vi har
funnet ut så mye mer om mat og kosthold at det der må bruke gode overvarer spise variert alle vet jo det her nå og hvorfor gjør man ikke det? det er jo ikke noe hemmelighet lenger det går egentlig det er egentlig et valg som ofte er ubevisst men det går på hvorvidt man velger å leve basert på viktighet eller på det som haster
Og vi har fått egentlig en slags liv eller samfunn hvor det er utrolig mye vi kan gjøre. Det er utrolig mye som kan oppta vår tid. Ikke minst gjelder det egentlig internett og tablets og smarttelefoner. Ja.
Hvor det er så mye som vi kan gjøre, hvor det ender opp, for den eneste ikke fornybar ressurs er jo tid. Så hvis noe egentlig opptar vår tid, så har vi ikke den til andre ting. Og da kommer selvfølgelig også den industri som da forteller oss at
og reklamen som sier liksom, ja, kjempeenkelt, ferdige retter, shortcuts her og der, ikke sant? Og det vi kjøper, når vi kjøper egentlig ferdig mat, så kjøper vi ikke primalt mat, men vi kjøper egentlig tid, det er det vi gjør. Jeg husker jo de første mikrobølgeovnproduktene, de kom vel når jeg var i slutten av tennånden, og da kom jo mikro...
og produktene inn på butikken. Og en av de første tingene var holdet ditt, tror jeg, og sånne piroger du kunne varme opp. Jeg husker TV-reklamene, de kjørte beinhardt på TV-reklamene. Og jeg var jo midt i de sikre målgruppene, kjøpsgruppene der, og kjøpte masse av det. Det smakte jo, hva faen, 10-åring, 20-åring, så spiste man jo. Og et mulig slags skitt. Da gikk man fra frostenpizza til det på en måte. Men mikromat var jo
Og som tenåring så har du jo tusen ting å drive med. Du skal spille spill, du skal henge med venner, du skal ut på byen, du skal liksom, og bruker ikke så mye PE. Ja, så det var jo ekstremt forbruk, husker jeg, av frostmat og mikromat. Og du kan si for barn så kan du heller ikke, det som er galt når det gjelder det du beskriver nå, det er at barn på mange måter, da skal virkelig være de som velger, skråstøk dikterer hva de skal spise.
I utgangspunktet så er det jo, når det gjelder forhold mellom foreldre og barn, når det gjelder spising, så er det da foreldrenes rolle å sørge for at de tilbyr mat som de mener er fornuftig. Fornuftig betyr ikke fanatisk og at ingenting skal være, det er plass for veldig mye egentlig heldigvis, men må tilhold. Men det er foreldrenes rolle å tilby. Det er barnas rett.
og velge om de vil spise eller ikke, og hvor mye de skal spise. Det blir feil når barn dikterer hva som foreldrene skal tilby, og det blir også feil når foreldrene krysser den grensen og begynner å enten fortelle om barn skal spise, når de skal spise, og hvor mye de skal spise.
Når de skal spise også, tenker du at det er middag for eksempel? Vi må også spørre oss, det er sånne ting som vi er vant til kulturelt, og det er veldig hyggelig å sitte sammen rundt bordet, men jeg vil si at det er egentlig spesielt hyggelig å sitte sammen i det hele tatt, og så kommunisere. Noe av de største problemene nå, det er egentlig at selv om man sitter sammen og spiser sammen, så sitter alle sammen med sin smarttelefon og ikke kommuniserer.
Men i utgangspunktet så er det jo ikke det viktigste, det er ikke at alle spiser sammen, hvis man tenker også logisk på det. Det er ikke gitt, og faktisk jeg tror ikke at i en familie med fire-fem personer så blir alle sammen like sultne akkurat klokken fem eller seks eller syv. De blir sultne når de blir sultne. Og det ideelle ville vært egentlig å knytte og koble sultfølelsen med matinntak.
Det er egentlig også det normale. Et dyr vil spise når de er sultne, og de stopper når de har blitt... De tenker ikke, kanskje får de ikke mat igjen. Men hvis man skal spise, hvis det er klokken som avgjør, og så sier jeg klokken seks er det middag, så risikerer du at et barn som har kommet tilbake fra skolen, som var sulten før, hvis sultfølelsen går over, heldigvis det også, så har sultfølelsen kanskje gått over tidligere.
og barnet er ikke suttende lenger, så skal man da tvinges til å sette seg ned og spise. Og hvis det ikke er noe som er kjempespennende, for eksempel, dessert er det jo selvfølgelig alltid plass til. Så det er mye lettere å få et barn å si «Nei, jeg vil ikke». Og så begynner egentlig den der diskusjonen, «Men du må spise», og «Nei, jeg vil ikke», og alt det der. Og så begynner også denne belønningen, «Hvis du spiser det, så får du det».
Så alt dette her blir jo egentlig forstyrret på mange måter, unødig, også forholdet foreldrene og barn, og kan skape problemer med forhold til mat som barn har. Så det er ikke unaturlig for et barn å tenke på at mye annet er viktigere enn akkurat det å spise sunt. Det må komme fra foreldrene,
Og det viktigste de kan gjøre er å være selv bra rollemodell. Jeg tror mange småvareldsforeldre kan kjenne seg inn i mange ting der. Bare å ta en anekdotisk, min filosofi på det er at jeg er veldig opptatt av at barn skal få fisk. Og det vet jeg jo av bare...
av fenomenet at barn har vanskelig for å lære seg å pisse fisk. Derfor er det sånn, ok, jeg gjør det som en slags investering. Jeg tvinger de ikke, men vil at de skal spise fisk to ganger i uka. Og det er sånn filosofien er at det må smakes på. Fordi det viktigste for meg i den filosofien er at de skal lære seg fiskesmaken, for det er en litt vanskeligere smak enn kjøttet og spaghetti og de her lettgjødagene.
Det viktigste er at det blir smakt på, og at den smaken blir en vane i gaden. På en måte at det ikke blir en overraskelse hver gang det kommer fisk, så er det et helvete løs rundt middagsbordet, og at det går mer naturlig. Jeg ser jo det på den eldste nå, for å fortsette det, da jeg ser at den seks-sjuåringen nå spiser fisk etter eget ønske. Det er ikke noe sånn pytovondt eller noe, men spiser det når hun har lyst på. Mens den yngste er jo mye vanskeligere, da er det pånig igjen med nesten...
Jeg føler jo at det indoktrinerer dem på en positiv måte med en slags investering. Jeg håper at du sier takk en gang i fremtiden, eller at det her kommer til å få en veldig ...
det her kommer du til å bli lykkelig av i fremtiden når du blir voksen, at du har spist mye fisk, kanskje litt mot din vilje når du er ung da. Jeg synes det er litt riktig, du skal ikke tvinge deg for å spise, og det gjør du sannsynligvis heller ikke, du kan ikke gjøre det heller, men å tilby det, og prøve å gjøre det delikat og smakfullt, og at du skal i hvert fall forvente at de smaker før de sier nei, det smaker ikke godt, for det kan du ikke si før du har smakt. Det er riktig. Siden så er det å være, jeg tror at som foreldre, jo mer nøytral man er, jo mindre på en måte forventer
fast man lager rundt akkurat spisingen eller ikke spisingen, så desto bedre er det. Det vil si, en ting i hvert fall som jeg vil si, det er helt vesentlig, og det er barn må da ikke tro at det er veldig viktig for foreldrene om de skal spise eller ikke, og hva de skal spise. For da kommer det til å bli brukt mot deg. Det er ikke noe tvil om at det kommer til å bli en slags kamp, og hvor de sier, ja, men jeg vil gjøre det hvis jeg
enten fortalt på den måten eller at det ender opp så man må bare tilby dette ja, forventer jeg at de får smakt før de sier det liker jeg ikke og de må også det er ikke noe dumt egentlig å ikke spise en middag
Det å gå sulten, det er ikke nødvendigvis noe problem. Jeg kan ikke huske siste gang vi fikk et norsk barn som døde av sult. Så det kommer ikke til å skje. Det er helt fint. Kanskje til og med litt fast det kan være bra. Ja, det må vi også snakke om. Det å gå sulten og være klar til å bygge av, det er...
Min mor er jo helt oppstarnas på at barn skal på en måte til enhver tid være mettet. Og der er det jo liksom, det synes jeg virker jo helt hinsides å si, det er bra det med sult. Og det er kanskje et problem også, tror jeg. Jeg har jo drevet med periodisk fastegg i litt over to år nå, og er veldig happy med det, synes det funker bra. Og jeg må si at den der...
etter å ha gjort sånne 48-timers-faster og litt lengre type fasting, bare det å kjenne på en ekte, menneskelig, genuin sultfølelse er helt jævlig og fantastisk på en gang. Å avslutte en sånn lang faste, det gir på en måte noen slags nye aspekter og bilder og opplevelser av maten som jeg aldri har opplevd før. Så det er helt klart at det der med sulten er noe vi har
i hvert fall min generasjon, har blitt fratatt, eller vi har bare fjernet det fra kartet. Vi har mat tilgjengelig hele tiden. Vi propper i oss noen små snacks mellom måltidene, og vi opplever veldig, veldig sjeldent en sultfølelse. Da blir det lettere å bli både kressen
og ikke sette nok pris på det. Er du virkelig sulten, så spiser du, altså, man spiser hva som helst, mer eller mindre. Så det er jo, det er viktig dette, men da kommer det igjen egentlig at den, ok, sultfølelse er utgangspunktet når det skjer, og hvis man ikke vender seg litt til det, jeg er bevisst, så er den i utgangspunkt ubehagelig. Og det skal den også være, fordi den skal få oss til å spise. Ja.
så er det veldig lett å overføre den følelsen, eller jeg kan si det å prøve, man elsker jo sine barn, så man vil helst egentlig at de ikke skal oppleve noe negativt. Men syltfølelse er egentlig ikke noe negativt, og det er i hvert fall ikke noe farlig. Så jeg tror at det er faktisk veldig fornuftig å,
og ikke gi etter, og som foreldre tilbyr bare det som barn vil ha. Det tar på seg en barnemat-ghetto, som man har skapt også på restauranter og salmer, hvor man har de berømte pommes frites og pølser, som er det barnet blir... Rolige. Ja, det er det de skal ha, og foreldrene blir også det.
Egentlig tror jeg ikke at dette er noe som er bra for barna og foreldre. Det kan være litt mer bevisst å stå litt i det, tåle det.
Ja, helt enig. Det er jo tilbake til investeringsideen, at ta den kampen. Jo flere kamper du tar når barna er små, jo mer får du igjen for det senere. Det er med å gi de barnevennlige middagene hele tiden. Det gjør bare at ting blir vanskeligere og mer ensidig over lengre tid, og det gjør også at man blir veldig lat. Tilbake til det vi snakket om i sted, som er bare sånn, ikke det er den store elefanten i rommet her, at
når det kommer til spesiell kosthold, at man velger de enkle løsningene. Vane, vane. Ja, for latskap er ikke et ord du liker å bruke. Ja, men det er vane, sånn er vi. Mange mennesker, de har funnet en eller annen frokost de liker, og så spiser de den frokosten hver dag til de blir lei. Det tar i snitt syv dager, men noen tåler mer enn det. Så jeg tror at du brukte ordet kamp. Jeg synes ikke det skal være en kamp.
Det er faktisk det det ikke skal være, men da må foreldrene også ha den holdningen at mat om barna spiser eller ikke spiser, er ikke foreldrenes problem. Og dermed skal man heller ikke begynne en kamp, for en kamp krever jo også to personer som kjemper. Hvis den ene sier, det er helt i orden hvis ikke du vil ha fisk,
det hadde jeg heller ikke noe anta den dagen og jeg sier heller ikke at man skal torturere barna ved å lage hverdag ting du vet de ikke spiser det er tross alt de aller fleste har også noen ting som de liker som er fornuftige så det gjelder å introdusere og tilby det være tydelig spise det selv, det er jo veldig viktig som foreldre for hvis foreldre ikke spiser så kommer det barna i hvert fall ikke til å gjøre det
og ikke lage noen nummer ut av om de har spist eller ikke. Det er deres rett å spise eller ikke spise, og hvor mye. Vi som voksne ville ikke likt at noen sto foran oss og sa «Jeg ser at du ikke har spist ferdig her, hvorfor har du ikke gjort det? Spis litt mer nå». Vi gjør det ikke, som voksne gjør vi ikke det overfor hverandre. Bare militære. Det husker jeg, det var helt jævlig. Men da merket jeg det. Jeg var heldig jeg hadde en annen militære opplevelse, men det var greit. Så det liker vi jo ikke, og det liker ikke barn heller. Nei.
Nå falt jeg jo helt totalt ut av det militære, jeg ble fintet ut der. Jo, for det er det du sier, for jeg var litt opptatt av det med latskap, og du sier at det er vaner. Min egen opplevelse av det med vaner er jo av og til når man er sliten og ikke orker å ta det skippertaket om å lage en god middag fra bunnen av, det krever jo litt planlegging, innkjøp,
så er jeg jo såpass lat at jeg går for de enkle løsningene selv. En gang iblant, jeg føler at jeg er ganske sunn, treder bra, så jeg unner meg på en måte den grandiosa, eller det lite sunne måltidet, og da kjenner jeg at nå er det latskapen som kikker inn her. Og da tenker jeg at det er liksom, også et tabu tenker jeg det, det er med at faktisk, det er, tror jeg, både med trening, kosthold, og alt det her med å liksom,
disse problemene bunner ned i, handler veldig mye om oss og latskap, men det er et veldig sterkt ord, og jeg tror det er et ord kanskje ikke du kan gi meg rundt det. Heldigvis så er det jo slik at det er plass for ganske mye. Så hvis man hovedsakelig gjør noenlunde fornuftige ting og valg, så er det plass for unntakene. Så det er det. Så
Det skjer ikke noe alvorlig. Det er når det som ikke er noe særlig fornuftig blir det man gjør til daglig som blir et problem. Jeg vet ikke om du husker den filmen som heter Super Size Me som kom. Da var jo poenget
Poenget var at denne journalisten skulle da spise alt kun fra McDonalds, og så skulle det være, også hvis det var i USA, og hvor de ofte tilbyr deg, jeg vil på en gang betale kanskje 20 cents mer, og så blir det dobbeltstørrelse. Da får du liksom ekstra valuta for pengene. Og da skulle han alltid takke ja til det. Så etter en måned så var han ødelagt helsemessig, fordi han spiste kun det. Mm.
Selvfølgelig hvis man hadde gjort den samme studien hvor han spiste en gang i uken for den slags skyld, så ville han ikke fått det samme. Så jeg tror også at man skal være såpass realistisk og si at det er situasjoner, det er også matvarer som vi liker så godt, at hvis man får
Hvis det blir forbudt, eller hvis man sier at vi skal aldri spise det, så blir det for det første en ytterligere stressfaktor, og det andre, det blir også at man får ekstra fokus på det. Og barn gjør det i hvert fall. Så hvis du sier at nei,
du skal ikke spise sjokolade, du skal ikke spise potetgullene, så blir jo egentlig fokuset der. Og da vil de frotse hver gang de får anledning for å gjøre dette. Så jeg er ikke så veldig, jeg tror man må være litt realistisk, og hvis man i det store og det hele har rimelig valg, så er det plass også for den enkelte, utseelse eller det som ikke er så veldig fornuftig.
Alt handler jo om det store og det hele. De fem hverdagene er viktigere enn de to helgedagene når det kommer til vaner. Ja, og det man spiser mellom nyttår og jul. Hvordan er ditt eget kosthold da? Hva spiser du til frokost i dag? Jeg spiser ikke frokost i dag, fordi jeg har nå det siste halve året i hvert fall,
prøvd å se hvordan det fungerer med den berømte tidsbegrenset tidsavgangs det faste. Så spennende! Hvordan går det? Jo, vet du hva? Det fungerer, det må jeg si, det fungerer utrolig bra. Jeg har opp igjennom sikkert
ikke blitt vant veldig til at jeg måtte ha frokost i motsetning til en del personer som det skal sies at det er en del personer hvor frokost ikke er så viktig uansett hvor de ikke er sultne på morgenen men jeg har jo da vært det ikke da jeg var barn jeg husker at jeg ble litt presset for å spise frokost det var også ganske veldig tidlig jeg skulle busse til skolen og så videre ja
Men jeg har jo da lest og ganske mye også om ulike varianter av faste og periodisk faste da. Og så tenkte jeg at jeg skal i hvert fall teste det og se hvordan det kjennes. Og det må si forbausene bra egentlig. Ja, helt enig. Du nevnte jo kjapt det, og jeg har jo snakket med deg sikkert hundre ganger i podcasten her før, og det er jo like gøy hver gang, men snakk om periodisk fasting og
Mitt eget liv så ganske veldig norsk A4 ut. Det var to-tre brødskiver til frokost, det var lunsj klokka tolv, det var middag klokka fire, kvelds og kanskje noe mer etter kvelden. Og jeg undervikk ikke det mønsteret i det hele tatt. Hvis jeg mistet en av de måltidene, eller ble forsinket, så ble jeg udugelig, sur, sint, fikk ikke, ja, måtte ha det og kjente det suget.
Og det synes jeg var kanskje aller aller største oppdagelsen og mest fascinerende med å begynne periodisk fasting. Det enkleste er jo bare å kutte frokosten og ta det derfra. Det var at den sultfølelsen ble ...
mer eller mindre eliminert. At det nesten opphører, og du kan gå veldig lenge uten mat tidligere,
til langt ut på middag faktisk. Altså du vet at servioordet på breakfast på engelsk, det betyr å bryte fasten. Og det er den nattlige fasten som man mer eller mindre har, ikke sant? Det tar penger om noe man har spist sist og så videre. Og det har vært, og jeg har jo selv vært med på å skrive at dette var veldig viktig. Og det som fortsatt stemmer, det er at vår
såkalt, biorytme eller sirkadisk rytme, er nok basert på at vi skal spise mest
av maten tidlig på dagen. Sikadesrytme er det, hva vil det si? Det betyr biorytme, altså du kan si at veldig mye i kroppen vår følger egentlig en slags rytme. Veldig mange hormoner gjør det, for eksempel når vi står opp på morgenen, så er adrenalin og kortisol, stresshormoner, blir høyere. Det er på den måten vi kan faktisk våkne. Og så begynner det egentlig å falle i løpet av dagen, så vi når et lavt nivå sent på kvelden, og enda lavere mens vi sover. Mhm.
Det er et eksempel. Det er veldig mange ting som har noe sånt, og jeg leste nå, apropos den periodiske fasthusen, det er den eneste, første og eneste forskningsartikkel som er gjort på akkurat det å sammenligne om det spilte en rolle om det måltidet man hoppet over, om det var frukost eller om det var felsmåltid. Ja.
Og det er nok, når man sammenligner det slik, så kom det nok noe bedre ut hvis man spiste frokost heller enn å ha et stort måltid sent. Men jeg tror at veldig mye av dette er individuelt, og til syvende og sist så er det det man føler seg også komfortabel med å...
og noe man synes er allrett å gjennomføre over tid, for du har jo, jeg skal si, sunn mat er ikke sunn før den er spist. Og det samme gjelder egentlig det man gjør. Hvis ikke du ender opp med å gjøre noe, så har det ingen effekt.
Så hvis man finner ut selv at for meg så er jo da det å ikke spise frokost, det fungerer bedre. Mens for en annen så må de ha frokost, og så kan de lettere hoppe over en sent kveldsmåltid, så gjør man det. Det som er tidligere paradoks med det her, er at man faller jo egentlig på, og det har jeg jo tenkt å diskutere mye med en kompis som vi begge har drevet med her i en lang periode nå, og det er at man faller jo også inn i et vanemønster. Selv med fasting så er det jo sånn da, la oss si at du ...
I en arbeidssituasjon så henter du gjerne opp matbaker og tar lunsjen rundt 11-12 etter. Men da er du også på en måte inne i et fast mønster hvor du spiser hvis du har et 7-timers vindu eller 8-timers vindu som er det kanskje mest vanlige i periodisk fasting. Da er du også litt sånn bunnet vanemessig til hva kroppen på en måte forventer til de tidspunktene også at nå kommer det noe mat, nå kommer det middag, så det
Det har jeg ikke sett så mye skriverier eller diskusjon om i helt tatt, som er litt som Nassim Taleb-type tankang, er jo å randomisere fastingen. At noen ganger så starter du klokka sju om morgenen og avslutter klokka tre. Noen dager starter du klokka ti og avslutter klokka seks på kvelden. At du hele tiden skifter på den klokka her og gjør det til å herde kroppen på en måte med litt
Sånn som sannsynligvis også gjorde i forhistoriske tider at vi ikke har kjøleskap og vi vet ikke når maten kommer på bordet. Det er i hvert fall spennende å forske på det og det er noe logisk bak det. Husk altså at en ting er at vi styres av vaner
I hela så har man et ordtak som sier at når man dør, så er det først sjelen som forlater kroppen, så vannet. Men kroppen også vil tilpasse seg og vende seg til ting, ikke sant? Så begge de tingene stemmer. Så det å forstyrre sannsynligvis, det kan ha noe positivt, det vet vi jo ikke bare. Jeg husker når jeg begynte på denne her, så var det sånn at
Den bevegelsen og den litteraturen og den forskningen som var gjort, det var mye på mus, det var mye teorier, det var kanskje ditt og kanskje datt, men det var mange praktiske fenomener som var vanskelig å komme bort fra. Det var det kanskje folk også syntes var spennende, og så kanskje det er noen andre fordeler som man finner ut av på et sentrum som krever mer forskning. Men jeg vet ikke hvor langt det har kommet med...
hva sier litteraturen og forskningen nå i 2020 om periodisk vasking? Altså hvis du spør en forsker så vil jeg alltid svare at det er ikke nok forsket og man skal forske videre. Det er greit. Men det har kommet en del mennesker
menneskestudier, og så senest i desember i fjor, så ble det publisert en såkalt systematic review, altså en systematisk gjennomgang av det som er av forskning på ulike varianter av det som kalles intermittent fasting, eller så periodisk faste. Det finnes forskning på fullfaste,
og den har også blitt brukt og brukes spesielt i andre land, og det er spesielt i tidligere østeuropeiske land, Russland, og også i Østen. Hva vil fullfaste si sånn? Fullfaste betyr mer eller mindre at det eneste du...
Du inntar kanskje grønnsaksjus eller noe sånt en rekke dager. Og det er også veldig spennende. Det er ikke noe som jeg vil anbefale folk å holde på å si uten grunn. Men det er ganske fascinerende å se de betydelige endringene som kanskje er spesielt på kroniske betennelsestilstander og inflammasjon og så videre. Men det er ikke, selvfølgelig, dette er ikke for å bruke...
moderne ord, det er ikke bare kraftig å ikke spise noe som helst, det sier seg selv. Man kan ikke gjøre det over tid, og det må gjøres kontrollert. Så det vi snakker om nå, det er ulike varianter av periodisk faste, hvor man enten spiser en dag og spiser kanskje 400-500 kalorier den andre dagen, altså ikke fullfaste. Man kan gjøre det også med fullfaste, men i hvert fall veldig mye av den forskningen er basert på at du
I hvert fall spiser nok protein, og det tror jeg er riktig. Det mener jeg er riktig. Og så har du spiser du en igjen, så kan det være en dag på en dag av. Det kan være at du samler for eksempel og har den flere har hørt 5-2-dieten, fem dager på to dager uten. Så kan du ha den 4-3, hvor du spiser fire dager og tre ulike varianter. Og så kommer denne på en måte hvor du spiser hver dag, men du begrenser da...
hvor du faktisk spiser uten å bevisst prøve å redusere det man spiser. Det er egentlig det andre. Og så har det kommet forskning på alle disse variantene. Det finnes mest forskning på disse alternerende dager. Men det har begynt å komme forskning også på disse ...
hvor du reduserer antall timer du spiser. Og det ser ut til at det er jo egentlig spennende prosesser som skjer i kroppen og på cellenivå, de timene man da ikke spiser, som er viktig for fornyelse av kroppen og for å kvitte seg med
og få at celler reorganiserer seg. Og de prosessene blir mye mer intensive jo lenger du faster også. Det er riktig. Akkurat dette med at det er mye som skal forskes, det er riktig. Fordi man må kjøre gode nok studier, og så sammenligne hva som skjer hvis den samme gruppen
har, si, 16 times faste i løpet av døgnet, eller 18, eller 20, eller whatever. Man kan godt ha hypotesen til syvende og sist, så må man jo egentlig teste dette her, og det testes fordi man har sett at det er spennende ting som skjer, ikke bare det er alt for mye fokus når vi snakker om sånt, plutselig alle tenker at man kan gå mer ned i vekt. Man går ikke nødvendigvis mer ned i vekt. Faktisk
Hvis man ender opp med å kompensere og spise like mye på den kortere tiden, og velge helt feil, så går man ikke nødvendigvis ned i vekt. Det kan også være bra fordi det er andre gunstige effekter som kan være forbundet med det, slik at også slanke mennesker kan ha glede av det. Spennende effekter er blant annet på immunsystem, som da på en måte kan man si styrkes,
betennelse som går ned, altså kronisk betennelse, og også på det kognitive, og ikke minst da i forhold til kreft, så ser det ut at periodisk faste tegnet riktig i forhold til behandling spesielt selvegift, i forskning kan vise ganske interessante positive effekter. Jeg er veldig spent på hva som skjer videre der. Det kan jo bli...
om ikke, kanskje en standard etter hvert også, hvis de faktisk finner ut at det her er... Det blir kanskje vårt neste liv, men... Du tror det er så langt frem i tid? Ja, nei, altså problemet... Jeg tror at dessverre så har vi et relativt stivt, rigid system når det gjelder, som ikke, spesielt når det gjelder kreft, som dessverre ikke er så opptatt av det som
og leger og onkologer skal vi gjøre for denne kreftpasienten i form av behandling.
Og hvor man dessverre ikke ser den andre siden av ligningen som er pasienten selv, og hva de kan gjøre, og hva de bør gjøre, og alt det som kan være. Og det er veldig trist, for det finnes masse forskning publisert, for de som er interessert, så finnes det jo. Men den forskningen forsvinner, altså får ikke noe praktisk betydning. For
og kreft har passert hjertekarsykdom som viktigste dødsorsak i Norge i 2017. En av tre vil få en kreftdiagnos i løpet av livet, så dette her må vi forholde oss til alle sammen. Dessverre skulle jeg gjerne sett at det var litt mer interesse fra systemet, ikke fra enkeltleger, men fra systemet for andre ting enn bare den rene medisinske behandlingen. Ja, i hvert fall for å få satt det i system også, fordi det er jo en som er personlig i gang på det her, som
Jeg mener jo alle bø, som jeg oppfordrer alle til å høre på, prøve ting hvis de synes det høres interessant ut, og er nysgjerrig på det, så bare prøv det ut, og finn ut, er det noe for deg? Er det ikke det? Så fortsett med et vanlig liv, men jeg synes det er veldig kult å bare teste ut alt det her man har gjort og drevet med når jeg levde i snart 40 år, og tester ut ting på hvorfor sover jeg på denne måten, hvorfor spiser jeg på denne måten, hvorfor
å endre på de tingene som bare er sånne dogmer man har uten å vite helt hvor de kommer fra, om det er fra foreldrene, om det er kulturen, og så bare det her å nevne for to år siden, å bare nevne at jeg drev å faste til folk på jobben eller venner, så er det sånn at du får jo bare sånn måpende blikk, fordi det er jo for det første tenker folk at man har blitt religiøs, og så er det jo noe helt hinsides med kulturen at man
skal sitte med andre og ikke spise av en eller annen personlig årsak. Det er litt sånn sosialt frastøtene, at du ikke skal være en del av måltidet og ikke gjøre det som alle de andre gjør. Ja, og det er jo sånn, selvfølgelig, vi er jo mennesker, vi er jo flokkdyr, vi liker å tilhøre. Og det ser man også når det gjelder kosthold på
Selv om det er definitivt en god del som ikke tåler å ha glede av å spise en mindre glutenholdig mat, så har det jo også blitt litt kult. Nå er det det her med plantebasert mat. Det er jo selvfølgelig veldig riktig at vårt kosthold bør være plantebasert når det gjelder mengde. Det er ikke noe tvil om det. Det er også de aller fleste, både fra inn og ut, de aller fleste kulturer har jo vært slik.
Men det er veldig mye kultur i akkurat mat, og vi vil gjerne følge det her, sånn at hvis det er i mote å spise på den måten, så følger man hele det, og tilhører man da en gruppe. Jeg vet ikke om det er normen, eller om det bare er folk generelt, men folk virker ekstremt provosert når man begynner å snakke om mat.
og begynner å endre på ting som er opplest og vet at det er sannheter, så blir folk direkte provosert da.
og indignerte, og faktisk hvis du stiller spørsmål på det her med noe de driver med, eller hvis jeg peker på noen på jobbet som drikker Pepsi Max, og spør hva, hvorfor drikker du så mye Pepsi Max? Altså det er alt, folk blir ekstremt indignerte når det kommer til kosthold, også hva andre driver med. Du har helt rett i det, og det er klart, min opplevelse er at når jeg møter noen mennesker som jeg ikke kjenner, og så videre, så er det første de
De tar opp det jeg liksom er egentlig, akkurat alt dette har med kosthold, og det er nesten sånn at de tror at jeg skal være en slags
matpolitikk der og da, mener noe. Og jeg har jo, hvis det er noe jeg har lært i hvert fall de årene, det er at dette er ikke et tema som du skal på en måte, du skal ikke begynne å kritisere eller spørre hvorfor folk gjør det de gjør. Og spesielt når de ikke har spurt om det. Selvfølgelig når de kommer som pasienter så er det en helt annen situasjon. Men ellers så
Jeg holder meg langt unna meninger og kritikk når det gjelder hva folk spiser og ikke spiser. Er næringspolitikk i Norge mye sterkere enn i andre land? Er det mye mer individuelt og lokalt orientert der? Det som er litt interessant, jeg vokste opp i Hellas og jeg har veldig ofte i Hellas sånn at jeg har beholdt kontakten.
Og der er det veldig lite diskusjoner om offisielle råd egentlig, de finnes. Men det er veldig lite, og jeg tror at kanskje det som har vært situasjonen i Norge, det er at man hadde, nå håper jeg ikke jeg provoserer og sier det, men jeg har egentlig hatt en relativt fattig matkultur før. Og det var jo tross alt resultat av tilgjengelighet. Så det var ganske mange matvarer som ikke eksisterte, det så jeg
I 1986, nå skulle jeg være bare et år, så for meg var det litt eksotisk og interessant å se det. Men det var ganske begrenset. Olivenolje ble solgt i 250 ml flasker sammen med margarin oppe i kjøleskapet på det tidspunktet. Hvis jeg skulle kjøpe oregano, ble jeg henvist til apotek for å kjøpe på det tidspunktet. Hva var det siste? Oregano. Ja, det er krydder, ikke sant? Apotek har kanskje i dag også alle mulige krydder. Så det var jo...
Sånn at denne på en måte, litt sånn, kan du si, den kulturen som i Norge har hatt i forhold til mat, at man
for å leve og ikke lever for å spise. Den har også ført til at når man så begynte å bli eksponert for veldig mange forskjellige ting, at man ikke hadde den på en måte mer kulturelt naturlige arvede
å håndtere det, fordi det var en del av kulturen. Altså de fleste franske, men italienere og for å si det sånn greker og så videre, de har også en, det er sterkere matkulturer hvis du ser tilbake i tiden. Nå har Norge blitt mye
rikere på alle måter også når det gjelder tilgjengelighet av mat og kanskje derfor så var det nødvendig pluss at nordmenn er jo et germansk forkeslag som på en måte dette her med orden og litt sånn forskjellige systemer og sånn er de mer opptatt av og at de skal gjøre det som står i en instruks og bok mer enn en litt mer rebelsk
litt sånn det ordner seg type som man har i syden. Det med potetene og fiske må jo ha stått i det norske kostholdet siden tidens morgen, for det er vel det... Det har man overlevd, ja. Jeg skjønner jo betydningen av det, og da jeg uttalte meg, så har jeg... Jeg synes poteter smaker kjempegodt, det har ingenting med smak å gjøre, og det har ingenting...
Jeg mente ikke, og fortsatt ikke, at man skal slutte å spise poteter. Men hvis du har både poteter og brød, flere brødmåltider pluss poteter hver eneste dag, så går det på bekostning av andre ting som faktisk er mye bedre. Men nå har man de tingene som er mye bedre enn man hadde det ikke før.
Ja, jeg husker det. Jeg er født i 1982, jeg husker også hva som lå i butikkhyllene på starten av 90-tallet. Det må du arrestere med at det er feil, for det husker du sikkert bedre enn meg, men jeg husker alt sånn meksikansk mat, kinesisk mat, alle de her kult... De tingene der kom inn på restauranger og i mathyllene på 90-tallet. Pizza kom... Bokstavlig talt, nå...
kan det være etter å ta feil med et år eller to, men jeg mener nesten at Grandiosa ble faktisk lansert omtrent der hvor jeg kom til Norge. Om det var et år før eller etterpå, det husker jeg ikke, men
Så på det tidspunktet så var pizza noe fremmed. Det var også noe eksotisk. Det var noe som på en måte øvre middelklasse da skulle holde på med. Og så kommer det inn, for det er sånn det er med trender, ikke sant? Hvor det er noen som er tidligere adopters eller hva de heter, og så begynner de med det, og så er det flere og flere som da følger det til, og så har det blitt det. Det har blitt en slags symbol da, på en måte mer enn noe annet, mer enn mat. Ja.
Så jeg tror at en god del ting ikke var tilgjengelig, og at nordmenn ikke reiste på samme måte og like mye som de gjør nå. Det har også spilt en rolle. På det tidspunktet var det i beste fall en sydentur, en skjertetur hvor du havnet et sted hvor det var om å tilby deg det du er vant til.
Nå er det mange som reiser litt mer, ser forskjellige ting. Vi har jo TV på en helt annen måte. Husk, da jeg kom til Norge i 1986, så var det jo NRK.no, og så var det jo da Sveriges Televisjon 1 og 2, og det var det du hadde. Ja.
informasjon. Og Ingrid Espli som stod for... Ja, og ingen lørdags- og søndagsaviser. Men hva tenker du om tilbake til litt i sted med mat og fasting og det her med autoimmune sykdommer som også har vært mye snakk om, og
Jeg har vært inne på tankene og prøvd ut, men jeg gidder ikke. Jeg tror ikke helt på det, men jeg tror på de som responderer positivt på det, og det er det her med carnivore-dieten. Det vil si for de som ikke vet hva det er, det er altså kun spisekjøtt og ingenting annet. Som er sånn overraskende mange anekdotiske historier på hvor den største posterboyen for carnivore-dieten er vel kanskje Jordan Peterson.
og hans familie som jo har slitt med diverse automyndige sykdommer, og funnet at carnivore har hjulpet dem veldig. Som da har vært med på en oppblomstring av hele den ganske ekstreme dieten, vil jeg si, som har fått en viss posisjon og blitt en sånn polar til veganismen. Hva tenker du om det?
Jeg tror i utgangspunktet at alle veldig ekstreme ytterpunkter er i utgangspunktet ikke så veldig lurt. Jeg tror at når det gjelder koster, så er det veldig mye som koster har til felles med aksjemarkedet. Jeg tror det er både tryggere å satse på aksjefond versus enkeltaksjer. Der spretter de ikke opp og ned hver dag, og så har du større sannsynlighet for å vinne over tid og mindre å tape. Og husk også at
Kroppen trenger jo veldig mange forskjellige næringsstoffer, og noen får man eksklusivt fra planteverden. Jeg skal ta som et eksempel folat, folsyre. Den er essensiell, det er kjempeviktig for celledeling, det er kjempeviktig for hjernen funksjon. Hvor fin må den? Det er kun plantemat, så ingen animalsk matvare har jo folsyre eller folat.
På den andre siden så har du egentlig vitamin B12, som da finnes utelukkende i animalsk mat. Og det i seg selv, og når begge de to er blant de veldig få egentlig såkalte essensielle næringsstoffer, altså det som vi ikke kan leve uten over tid, så forteller det jo at vårt kosthold har vært ment å være et blandet kosthold.
Vi har så å si veldig få likheter med, faktisk vi har større likheter med de eksklusivt karnivorer enn med de eksklusivt herbivorer, altså de som spiser kun plantemat. Men vårt system, våre tenner og hele fordøyelsesystemet og så videre,
egentlig nærmest de store apene som spiser hovedsakelig frukter og så spiser de både insekter og så spiser de så jeg tror ikke jeg kan godt forklare nesten også hvorfor noen mennesker får det bedre hvis de har autoimmunsykdom hvorfor de kan få det bedre ved å utdage
ved å utelatte en god del plantemater til å spise. Jeg har en forklaring og en teori
og det har med tarmen å gjøre og så videre og med immunreaksjoner når det er sagt så det vi ikke vet med sånne anekdoter som vi ikke har testet i forskning det er hva skjer egentlig over lang tid med disse menneskene det vet vi de holder på med et eksperiment egentlig og hva som kommer ut av det det kommer de til å finne ut egentlig om 10-15-20 år hundre hus
Og det er litt sånn med periodiske fastinger nå, at hvis de tingene blir satt mer i system, nå vet jeg ikke hvordan forskning fungerer, men det er jo sikkert visse strengkriterier for at ting skal passere gjennom det. Men jeg tenker noen mange nok mennesker driver med det, og det er
at det er en fascinasjon rundt det, og man ser fenomener rundt det, så er det jo verdt å sette i gang de der lange løsene der for å bare lære av det. Husk når det gjelder periodisk fastighet, for det er noe annet akkurat periodisk fastighet, er noe helt annet av å for eksempel si at jeg skal være eksklusivt kjøttet eller vegan. Det er faktisk rent logisk noe som alle dyr må praktisere, og som mennesker helt sikkert har praktisert.
Og det har de praktisert egentlig før landbruksrevolusjonen kom, som er jo 15 000 maks år siden. Så har mennesker levd egentlig av fisk, altså fangst, og det man kunne sanke
Det sier seg selv at det var ikke kontinuerlig og sikret mattilgang, så det naturlige for menneskekroppen, liket med alle andre dyr, det er at det ville være perioder hvor det var nok mat, for mye mat, og perioder med for lite eller ikke mat. Sånn sett har jo våre gener, vårt system, er absolutt egentlig forberedt på å takle dette,
Og den forskningen rundt periodisk faste bare viser fascinerende mer mekanismer og resultater som vi kanskje ikke hadde tenkt over, eller kanskje ikke hadde forventet da, på en måte. Ja, jeg tror helt klart det er noe veldig spennende der, og logisk tenker jeg på hvordan man tenker på en mann når man ikke har kjøleskap, og hvordan man forholdsvis setter mat, og når spiser man mat, ikke minst. Og det er
Jeg tenkte på det der med at vi er jo omnivåre, vi spiser alt, og det du nevnte her nede på, det går vel over oss, det er paleodietten, er vel det basic? Paleodietten er ikke en eksklusiv, hverken kjøttetene eller vegan, men...
Tanken der er at man i prinsippet ikke spiser matvarer som ikke eksisterte før landbruksrevolusjonen. Det vil si i prinsippet så forsvinner alle kornsorter, og mat som du ikke kan spise uten bearbeidelse, det er jo for så vidt også noe logisk ved det, fordi
Vete og korn kom jo i vårt kosthold for 15 000 år siden, og de krever ganske mye bearbeidelse for å spise det. Det er ingen som kan tygge rå vete eller rug og så videre. Så den må jo gå gjennom en prosess hvor det males, hvor det blandes med vann, hvor det stekes og alt det der, før man kan spise det. Og det er jo ingen dyr selvfølgelig som koker og steker maten sin, så det kan vi også si.
Så paleo har jo mye grønnsaker også, veldig mye grønnsaker, bare av, som du kunne teoretisk, eller hvertfall spiser også, også har den da egg, og den har ikke melk. Det er for så vidt også rent logisk, kan man også lure på hvilke andre dyr har tilgang, altså det er ingen andre dyr som i voksen aldri drikker melk fra andre dyr. Men igjen, hvis man kommer tilbake til dette her,
Ingen sitter med noe fasit. Det er ikke sånn at spiser du kornprodukter, så kommer du til å få problemer. Men det går liksom på å sørge og spre din risiko. Det er derfor jeg sa det med aksjemarkedet. Hvis du har et kosthold hvor du spiser fire, fem, seks, ti brødskiver på dag, og det finnes mennesker som fortsatt gjør, så
En ting er at hvilke problemer du kan få av det du spiser mye. Det andre er hvilke problemer du får av det du ikke spiser, fordi...
Du fyller maven med dette. Så det er på en måte det fortrenger annen mat som er veldig viktig. Og det er ikke noe tvil om at i hvert fall grønnsaker er jo svært viktig for oss. Det tror jeg de aller fleste med veldig, veldig få unntak er enig. Jeg er helt enig og helt på nett her. Og likevel så er jeg han fyren som spiser da faktisk
8 brødskiver til lunsj og det er jo og jeg tenker på det hver gang men likevel så er det, og det er kanskje litt tilbake til den der den late i meg eller bare vanedyr i meg som er kanskje bedre ord når jeg tenker på noe som du sa det i sted, det er jo vanedyr i meg
Da vet jeg hva jeg skal spise. Jeg vet nøyaktig hvor mye jeg skal spise. Oppi det faste opplegget her også er det jo viktig for meg som er ganske tynn å trene mye. Jeg må ikke gå ned i vekt, så jeg må hele tiden spise den mengden mat jeg vet jeg må ha i meg, eller så går jeg ned i vekt. Så det er jo vanedyr i meg igjen da, som ...
putter i meg masse brødskiver og masse melk, men også prøver jeg å variere så mye jeg kan utover det, men jeg kunne garantert kuttet ned på antall brødskiver. Det vet jeg jo. Hovedproblemet er jo tilbake til dette med viktighet. Det er at vi har så utrolig mye som vi kan bruke tid på, og hvor vi endrer observasjonen hvor det er for lite tid, og da er raske løsninger enkelt å velge. 50-odiettene, er det en sånn
Var det noe du proklamerte? Var det en del av din greie? Neida, jeg synes det var spennende da den kom. Testet den ut? Akkurat den har jeg ikke testet ut personlig, men på det tidspunktet hvor den kom ut, så må jeg si at det var ganske stor avstand som du var inne på. Det var ganske stor avstand mellom det som da ble presentert og den forskningen som eksisterte hos mennesker.
Og det er faktisk forskjell mellom mus og mennesker, selv om det er også ganske mange likheder. Så sånn sett så kan jeg si på det tidspunktet så sier jeg som jeg generelt tenker spennende, la oss se hva dette her egentlig etter hvert hva det vil vise. Fordi som en person, en fagperson som tror jeg det er svært viktig å være nysgjerrig. Det er også veldig viktig å være journalist. Men det er veldig viktig med nysgjerrighet
og det er veldig viktig med sunnskepsis. Og sunnskepsis betyr at du skal på en måte ikke avskrive noe bare fordi du ikke vet om det, ikke har lest om det, ikke har satt deg inn i dette, eller fordi du har forundet dette meninger. Det er egentlig det stikk motsatte enn hva
en fagperson skulle gjøre det er viktig med åpenhet så skal man ikke hoppe på det første fra at noe er spennende og la oss se til å si at dette er fantastisk og helt sikkert da skal man ha ganske mye forskning og bakke det
Jeg synes man heller ikke kan snakke om det høyt, men det man begynner å proklamere helsegevinstene i det lille prosjektet man driver med selv, det er jo da lampene burde...
Ja, for det er også, det er like galt hvis man ser her en opplevelse, og så begynner å si fordi det virker på meg, så er det veldig bra for alle. Det er like galt å si fordi alle andre gjør det, og du gjør noe annet, så skal du fortelle deg at det kan da ikke være bra fordi alle andre gjør noe sånt, gjør det på en annen måte. Så, ja. Jeg stoler faktisk på de som driver og eksperimenterer og forsker på det, men så sier de, jeg vet ikke faktisk om det her er
Jeg vet ikke hva det er jeg studerer, eller de talene jeg ser, eller verdiene, om det faktisk er reelt, eller om det har de og de effektene. Men jeg forsker videre på det, og jeg tester det på meg selv, og er nysgjerrig på det. Så lenge man holder seg unna alt, og prøver å proklamere for mye helsegivinst rundt det, så er det...
Det tror jeg er et sted å begynne, for det blir jo veldig fort sånn campete. Du ser bare hvis du er på internett og går i form av at du har en karnivor, og veganere er jo på en måte gjort humor av hvor ekstreme veganemiljøer kan være, og hvor politisk det blir også med hele...
veganbevegelsen, altså veganisme. Jeg har litt allergi mot ekstreme varianter. Jeg har respekt for den som gjør det, men selv synes jeg at
Men mindre du har kjempegode grunner for å følge noe ekstremt og så kostholdsmessig, så er det ikke det lureste. Så jeg tror for de aller fleste så gjelder det å finne sin vei.
Men det er også, jeg vet ikke om du har lest den boken som heter Omnivårets dilemma. Nei. Det er en fantastisk bra bok, og det er nettopp egentlig dilemma som vi har som omnivåer som i utgangspunkt kan spise. Både det ene og det andre. Og hvor vi har så stor tilgjengelighet, hva skal vi spise?
og han heter Michael Pollan han som skrev dette er en prispillende journalist det er også en del dokumentarer som han har vært med på, og han synes jeg også har en ganske fornuftig egentlig tilnærming og han har laget en slags tidbud hvorav de tre viktigste er spis mest mulig naturlig mat
Spis mest fra planter, men ikke utelukkende fra planter, og ikke alt for mye om gangen. Så det er jo egentlig de tre tingene synes jeg egentlig er rimelig fornuftig. Og jeg synes også at når det gjelder bærekraft og miljøforurensning, så har jo dette her, og klima og...
storfe og metan og alt dette så er det ikke noe som vi kan egentlig la være å ta hensyn til
Elefanten i rommet er at det er for mange mennesker på jorden. Og nå får vi se på et eller annet tid, så kommer det jo en eller annen epidemi som tar rått på en god del av oss. Men vi er alt for mange mennesker, og når alle disse menneskene skal ha som ideal...
det som USA har egentlig fått som ideell i resten av verden, så ender man opp jo med forsøpling. Man ender opp med produksjon som skaper problemer også når det gjelder mat. Så jeg tror dette er også noe som vi må forholde oss til faktisk, og bærekraft må vi egentlig ta hensyn til.
Når hele verdens helse blir bedre og bedre, at alle spiser bedre, får bedre kosthold, og man også løser flere og flere kreftgåter, så blir man jo enda flere på planeten, faktisk. Sånn paradoksalt nok. Du kan si det som er håp, det er at de virkelig store land, for hvis du ser i verden så har vi jo tre,
3 av 7 er jo enten kineser eller indere. Så det de to landene egentlig gjør, har en enorm betydning for resten. Det har veldig stor betydning hva amerikanene gjør i forhold til akkurat hvordan de, fordi de bruker så utrolig mye mer energi per person enn noen andre land per person. Men Kina og India er jo egentlig nøkkelen her. Og
Du ser India, jeg leste faktisk i dag at de går inn for å forby plast, engangsplast og plastposer og så videre. Det har selvfølgelig
enorm betydning. Når et land som dette gjør det, så har det jo ekstremt stor betydning. Så vi får jo bare håpe at på en måte denne berømte sunne fornuft på et eller annet tidspunkt slår inn. Og du ser også at, i hvert fall når det gjelder dette med
befolkningsvekst, så når land får høyere levestandard, så begrenser de også egentlig antall barn de har. Så vi trenger definitivt ikke flere på jorden. Det tror jeg er det som egentlig ødelegger det meste.
Ja, det kan være sant i det, men blir vi egentlig flere på jorden, er det ikke sånn at den veksten flater ut nå? Ja, det flater ut nettopp fordi land som Kina og India begynner egentlig å, du ser at veksten går ned, den har gått ned allerede i vestlige land og i utviklede land, så det eneste egentlig, det eneste området, eller geografisk område hvor det er vekst, det er egentlig Afrika. Så
Jeg tror at sånn sett så håper jeg i hvert fall at en del vil ikke se like ille ut som det gjør, men det er klart at vi må, det må handles nå, det er ikke noe tvil om, og en av de områdene er jo også da, og så koster det hva vi velger.
og uten å innta igjen en eller annen ekstrem posisjon når det gjelder dette, og jeg sitter heller ikke med så detaljert kunnskap om hva jeg mener. Det jeg kan si er at å ta innover oss og ta hensyn til oss som miljø og hva våre valg betyr, det mener jeg er viktig. Er det noe du inkorporerer i din klinikk?
Når det gjelder mitt eget, på en måte min egen husholdning, så har jeg praktisert i mange år det som jeg kaller balkkoking. Jeg lager mat en til maks to ganger i uken, og så har jeg en velferdsutvikling
veldig god og litt avansert vakkumeringsmaskin som da jeg bruker flitt i for jeg lager mat for flere dager og jeg delvis fryser, delvis har i kjøleskapet sånn at jeg kan med hånd på hjertet si at jeg så å si ikke kaster mat men
Og at jeg sparer mye tid, og at jeg definitivt sparer penger også når det gjelder dette. Jeg er også bevisst i forhold til når jeg kjøper mat i forhold til emballasje, for det er jo ganske skrekkelig å se hvor mye emballasje blir kastet og vi produserer, det er helt vanvittig. Så velvitende at til syvende og siste hva fem millioner nordmenn gjør ...
selvfølgelig, det er ikke hele verden men i hvert fall så har man sin egen samvittighet på plass, og det synes jeg er viktig også, fordi hvis alle eller mange nok bruker sin samvittighet og gjør noe så har det konsekvenser
Det der med emballasjebutikken er litt interessant, for det er jo en trade-off der på, hvis du tar vekk emballasjen på nok produkter, så blir jo holdbarheten på maten mye kortere, og derav mer svinn også på maten, hvis man skal holde det kvantiteten og det tempo som man har. Plassen fører jo veldig mye godt med seg på matfronten også. Ja, riktig. Så når det gjelder svinn, i hvert fall i måten jeg...
håper si håndterer dette, det er at for det første så er det veldig sjelden at jeg, når jeg handler, jeg handler jo som regel tidlig på lørdager. Og når det gjelder å handle grønnsaker og så videre, jeg går en god del og handler på innvandrerbutikker. Og så er det jo da jeg går ikke med en liste over de tingene jeg skal gjøre. Jeg kjøper en rekke ting, og så har jeg ikke allerede bestemt hva jeg skal lage.
Og så tar jeg det hjem og så begynner jeg å lage på søndagen da så lager jeg jo, jeg ser hva jeg har om det er kjøpt aubergine den gangen og så videre så blir det litt sånn, eller om det er tomater eller whatever, så lager jeg forskjellige retter. Det krever selvfølgelig at du har noen grunnkunnskaper for å lage mat da. Og så
paketerer og så videre det jeg skal spise og ikke spise så det går helt fint, men det krever litt kunnskap når det gjelder matlagging samtidig så er det jo egentlig en utrolig nyttig kunnskap Men det er jo nå vet jeg ikke hvordan det er med skolesystemet nå om man lærer noe om å lage mat for min egen del, jeg lærte jo knapt å lage noe mat før jeg var godt opp i 20-årene og
Og derav spiste dårlig, tok meg ikke tiden til å... Men lærte egentlig bare av kjærester og venner da. Og så plutselig får man interessene for det, og så har man lyst til å begynne å lage litt kule ting. Både for å imponere gjester, og lage god mat med andre, og skjønne verdien av det. Men det der er jo på en måte noe som kulturell sett i Norge ikke er...
Vi har jo ikke noen veldig tradisjon for det. Vi vokser opp med veldig enkel, i hvert fall vår generasjon har vokst opp med veldig enkel mat hjemme. Det der er sånn, skulle man kanskje, den gode gamle heimkunnskapen som vi hadde på ungdomsskolen, husker jeg, det var jo veldig basic. Vi lagde noen dessertretter, vi lagde noen gryter og sånne ting, men det er liksom ikke noe
Det er håndverket og de ordentlig solide matredusjonene som tar tid å lage og som krever litt kunnskap, de
De er velsignet til at det går fra familie til familie. Det er ikke noe sånn... I Norge i hvert fall, tenker jeg. Det skal man i hvert fall vite, at barn er utrolig glad når det gjelder å være på kjøkkenet og lage mat. Sånn sett så er det jo egentlig heldigvis ikke noe som man trenger å presse dem til å gjøre. Man må bare gi dem anledning til å gjøre det. Og igjen så kan du si at hvis du har foreldre som
ikke er interessert i det helt tatt, hvis det er slik det er, så er det heller ikke naturlig på en måte at de gjør det. Skolen er viktig, men jeg tror også at familien er viktig. Jeg tror at å bruke samme tid på matlaging er viktigere enn å spise sammen rundt bordet. Sånn sett. For det å lage mat, det skal man lage på en måte uansett om man er sulten eller ikke sulten. Det andre...
det kan man godt diskutere om det eller skulle forvente at alle skal være sultne samtidig bare fordi det er klokken av 6 men så jeg tror at at basiskunnskap husk at vi liker det vi kan mm
Så hvis det er noe vi ikke kan, så vil vi helst ikke holde på med. Så hvis man ikke utsettes for det, og det kan gjøres, jeg vet ikke om heimkunnskap er viktig ord, eller om spennende retter fra forskjellige verdener er noe som man skulle heller ha. Det kan jeg lov deg ikke. Så jeg tror at det å lage det også på en, altså spennende å ta inn over seg at
i dag i en norsk butikk du finner jo alt og veldig altså det er ikke lenger begrenset til det som har vært sånn typisk norsk da vi har veldig mye så det gjelder bare å akseptere dette og så bruke det positivt men det er en veldig positiv også til begrensning
opplevelse for barn også å lage mat sammen med både foreldre og kanskje andre barn. Jeg er jo helt enig. De synes det er veldig gøy. Både det er også et triks, tenker jeg, å få unger til å spise grønnsaker rå før middag som noe slags appetizer. Det er en fin måte å introdusere for grønnsaker og den type ting. Hvor nøye er kostholderådene du gir dine
klienter, hvor detaljert går du inn? For jeg har sett mye foredrag og ting du har skrevet om at du individualiserer veldig mye kosthold til forskjellige folk, for det er jo et viktig prinsipp. Men hvor i detalj går du? Altså, vi går i så mye detalj som også pasienten vil, eller trenger, men vil. Fordi det syvende og siste viktigste vi kan oppnå
Det er det som pasienten, personen, klienten er villig og i stand til å gjennomføre.
Så det viktigste før man begynner å gå i alt for mye detaljer eller prøve å presentere at du skal gjøre, ordet bruker vi ikke, du skal gjøre ting på den måten, men du kan gjøre ting på en eller annen måte. Så er det jo egentlig å forstå vedkommende, og det er langt for sjelden at vi ikke engang begynner å snakke om kosthold
vi har snakket om veldig mange andre ting som da kan hindre noen fra å gjennomføre en endring i det hele tatt. Så da er det ikke noe vits egentlig å prøve å preke og fortelle om at sånn og sånn egentlig bør man gjøre når man er i en situasjon hvor endring er vanskelig å gjennomføre på grunn av hindringer som er enten mentale hindringer eller reelle andre hindringer. Så
Jeg tror det viktigste for oss når vi er i møte med pasienter eller klienter, det er å først og fremst forstå dem. Vise empati, og så komme med råd når vi blir bedt om å gjøre det. Men de rådene kan heller ikke være veldig generelle og svadde.
Fordi folk trenger det, så når de kommer og ber, ok, fortell meg da hva jeg bør gjøre, så kan jeg ikke svare spis mindre og morsonere mer, det holder ikke. Så da trenger jo folk åpenbart som har kommet til oss, de trenger jo mer enn noe de kan fra før av på en måte i utgangspunktet.
Hva går du gjennom, eller spør du dem på en måte, hvordan ser kostholdet ditt ut, og så får du lister på det og sånt? Ja, de får altså, før de kommer så får de et spørreskjema med ganske mange spørsmål som har under av det også da...
Både kosthold som levevaner og hva de spiser, ganske kompensativt detaljert. Det betyr ikke at vi sitter fra første timen og begynner å hoppe på kosthold. Det er ikke sånn det fungerer. Jeg tror at man må skape det forholdet som muliggjør endring.
Og hva slags tidsaspekter ser du? Noen trenger lite tid, og noen trenger større tid. Har du sånn cirka tidsaspekter, så det kommer noen som vil gå ned i vekt, som ikke er sånn sykelig overvektig, men som på en måte har de 10-20 ekstra vil ned. Så hvor lang tid...
Jeg kan jo ikke så mye om det her, men jeg mener jo at hvis det går for fort, så går man fort opp igjen, og hvis det tar for lang tid, så faller man av. Kanskje det aller viktigste kan man si, at forskning er veldig tydelig på at uavhengig av hvilken måte du har valgt å spise for å gå ned i vekt, så er oppfølging det viktigste. De fleste faller altså fordi de klarer ikke å ha en endring som varer.
For der kommer vanen inn i bildet. Du kan si så lenge du klarer å ha det fokuset av forskjellige årsaker på det du skal holde på med, så er det fint, og så kommer jo livet da. Så kommer livet i veien, og så begynner det egentlig, da faller du utrolig lett tilbake på det du er absolutt vant å gjøre. For det krever også minst tid, minst energi. Så derfor så er jo
forskning viser at uansett måten man velger å gå ned i vekt etter fem år uten noen form for oppfølging så er jo 80% tilbake til utgangsvekten mens hvis du har oppfølging og det behøver ikke være veldig intens og hippie så er det motsatt 80% kan beholde den så
Vi individualiserer, vi driver ikke med statistikk. Det er forskning som gjør. Vi må jo da, basert på det vi har av kunnskap og erfaring, må prøve å hjelpe hver og en på best mulig måte. Da må vi som aller først forstå vedkommende.
Hva er sånn råd hvis man skal stå og gjøre det her på egen hånd da, uten den her oppfølgingen, eller noen som følger med deg, eller monitorerer deg, fordi jeg ser bare sånn, en dame er jo et godt eksempel, hun er jo veldig flink til å trene, i perioder, og så faller hun av, og så kommer hun tilbake til et vanlig system, og så er det krevende å komme tilbake igjen i den gode lupen, med tre faste tidspunkter i uka, og så faller man av, og så er det sånn,
de gjør ikke noe med å vente en dag til og må begynne på nytt igjen. Det er så hardt å komme tilbake i den lupen når det først falt ut. For det første skal det sies at det er definitivt ikke slik at alle trenger tett oppfølging og så videre. Det har med hvor stor problemet er og hvor stor problem de har med å gjennomføre endring. Hvor klar man er for å gjennomføre endring, det er
jo mindre problemer man har, desto lettere er det å se lyset gjennom tunnelen. Jo større problemer, jo vanskeligere er det. Sånn sett har det jo egentlig graden av hjelp og støtte, det har med hvor stor problem man har, og ikke bare vekt. Men det er også mange andre måter å
og det er mange apper som noen mennesker kan hjelpe nå er det jo slik at gjennomsnittlig så er det jo egentlig bruk av apper det er cirka tre måneder i snitt statistisk så igjen så har det egentlig hvis du stopper å gjøre det, får du ha apper som minner deg om ting og hjelper deg og det kan være absolutt nok det kan også være nok å ha bare en som heier på deg en venn eller en venninne eller familiemedlem
Så det er ikke sånn at alle trenger å få profesjonell hjelp, det er ikke det. Men i hvert fall, det har fortsatt slik at vi styrer savanner, og at livet kommer med ting og tank som skjer, og det er lett å falle alle steder. Jeg så et veldig pussig...
eller utfordring ved å bruke sosiale medier til det omvendte. Det var at hvis du skal bestemme deg for å gjøre noe, så annonser det på sosiale medier for alle, som gjør det mye mer forpliktende å si hei alle sammen, jeg skal gå ned i 10 kilo.
Og så da kjenner du på en måte en omvendt sosialt trykk på at du skal stå for det løftet? Det er absolutt en strategi som kan fungere for en del, og ikke alle selvfølgelig, men det er absolutt egentlig dette med forpliktene å ta et valg. Altså vi sier at når det gjelder endring, så skal man prøve å følge akronymer smart, som S står for, det skal være spesifikt, det skal være målbart, attraktivt, realistisk og tidsbestemt. Så ellers er det et ønske og ikke et mål.
Akkurat, ja. Det var bra det var fem bokstaver i det ordet der, så alle tingene kom med. Vi har vært igjennom mye spennende her nå. Jeg tror hele notatarket mitt har fått en god gjennomgang. Hvor lenge tror vi vi har holdt på her da? Vi er nærme oss to timer her faktisk.
Så hva er det som jeg sa på vei inn her da, vi kan ta det sånn avslutningsvis, jeg føler jo ikke at jeg har sett så mye av deg i media det siste, og så stemmer jo ikke det, for jeg har jo lest artikler som har kommet ut i 2017, 2018 og sånne ting. Men det rare er jo at alle vet jo hvem du er, og så ingen husker helt hvorfor alle husker hvem du er, og at du har jo en helt særlig...
Sånn kjennisposisjon som du ikke har bedt om, eller som bare kom av denne voldsomme stormen. Så hvor oppåt til internett var jo ikke i nærheten av det det var. Sosiale medier eksisterte jo ikke, og likevel så ble det liksom så voldsomt da. Nei, altså du kan si at i og med at, og det er helt riktig at jeg ikke valgte eller ønsket å bli kjent.
Og fordi jeg også opplevde det som belastende å være det. Og fordi jeg vil også meg selv godt, så vil jeg ikke... Det er ikke noen poeng for meg å være i media for å være i media. Nei.
Så, og jeg har fått, det kan jeg love deg, at jeg har fått veldig mange tilbud om å være med på alt mulig rart. TV-ting og, ja. Og med mindre, det har vært noe som var absolutt egentlig relevant i forhold til det jeg mener da jeg har noen muligheter for, eller om jeg skal si, har noe å si, så har jeg takket nei. For meg så er det viktig
å formidle kunnskap og ny forskning på det som kan føre til at så mange som mulig får bedre helse. Det er egentlig noe som jeg ønsker å fortsette med, og så gjøre også mer. Fordi jeg ser at uansett hvor mange pasienter jeg ser en til en, så blir det veldig begrenset egentlig hvor mange det er. Og jeg vet også at gjennom for eksempel mine bøker og så videre,
Nå har jeg skrevet 20 bøker på 20 år, så det har vært en del også. Du er produktiv. Ja, må vi si. Så er jeg sikker på at jeg har nådd langt flere gjennom den type og gjennom media enn jeg noensinne kunne ha nådd som lege. Men jeg ble jo lege og ønsket å være lege og har ikke ønsket å være noe annet, fordi jeg har jo ønsket å hjelpe mennesker.
og vet at jeg da har kommet i en situasjon hvor jeg har både lang erfaring, 34 år som lege, og hvor jeg har lært mye, lest mye, ikke minst alle de bøkene, de har krevd utrolig mye research, og da setter du deg inn ordentlig i problemer.
Så ja, jeg vil absolutt bidra og formidle og være med også i medier når jeg har et budskap, når jeg har noe som er, men å være i medier for å være i medier er jeg ikke interessert i. Det høres utrolig klok tankegang som kan overføres på mange navneområder, og at man kan kaste seg på det gjelder politikken, idrett, alt mulig, diskusjoner, debatter, og man kan invitere seg inn i paneler og rote seg borte i lange
store mediestormer, men du gjør tiden mye mer kompakt. Du har business-delen, og så har du bokdelen, hvor du får gjort ditt privat prosjekt. Du får skrevet, du får gjort research, du lærer nye ting, og får realisert et prosjekt i stedet for hele tiden å
stikke hodet fram i det offentlige, som krever enormt med tid og kostnad. Sånn sett da. Ja, og så er det jo i hvert fall, det skal sies at, jeg tror mange vil ikke tro det, men jeg er naturligvis egentlig konfliktskyd.
Det skulle man ikke tro om du ser på det som har skjedd, men jeg er det altså. Jeg liker ikke konflikter, og jeg vil ikke provosere. Jeg tror ikke at kriget er et mål i seg selv. Jeg har også gjennom det jeg har opplevd kommet til en konklusjon at man må absolutt velge sine kamper, og at...
Ingen kamp av alt dette har vært å ødelegge egen helse. Så jeg tror også at av hensyn til min egen helse, så tror jeg det er viktig å sette grenser også. Mitt ego er mer enn tilfredsstilt. Jeg trenger ikke... Og så har jeg også kommet til det at
til den konklusjonen at det er ikke noe mål at alle skal like det du sier. Jeg er fullstendig klar over at det er mennesker der ute som synes at det er helt feil, og de liker ikke meg, og så videre, og det er deres rett og deres problem også, i hvert fall ikke mitt problem.
Jeg synes det er veldig klok ord, og tenkte hva slags, hvis man også er en person som er mye på sosiale medier, som jeg tror på, så er det sikkert kjempeopphav for angst, for bekymringer, for stress,
Folk som ikke greier å komme seg av Instagram og Facebook og atpå til er enten har veldig lyst til å være der inne, men ikke blir sett, eller de som faktisk er for mye der inne, eksponerer seg alt for mye og blir helt tatt av den her angsten og stresset av å prøve å bli eksponert, og så blir det en motsatt reaksjon. Så jeg tenker det er jo nesten bra at det ikke eksisterte på den tiden der, for det kunne jo bare gjort ting enda verre med Twitter spesielt og sånn.
Jeg tror det har skapt og skaper ganske mange problemer. Det er selvfølgelig også mye positivt å si om det, men jeg tror nesten at man har kommet dit hvor kanskje de negative tingene er mer enn de positive. Er det mange som kommer til deg? Er det en del av pakkoffet du ser hos folk? Nei.
Yngre mennesker i hvert fall er veldig opptatt av hva andre sier. Sånn sett så kan du si at det er med på å skape problemer og mye uhelse. Så vi ser det. Men selv så har jeg valgt, vi har jo selvfølgelig Facebook og så videre som er den profesjonelle, men den private er jo, jeg må ha en
En privat for å kunne i det hele tatt lese den profesjonelle, det er sånn de er det, men jeg er ikke aktiv i det hele tatt i det. Og jeg tenker også at i realiteten så har jo et hvert menneske tror jeg kan aldri ha mange virkelig gode venner.
Det er få venner som virkelig, virkelig er gode. Og så har mange bekjente og mer perifere venner. Men å holde på på en måte og bruke så mye tid hver dag for å vite i detalj hva det ene og det andre menneske gjør som ikke engang er veldig nære venner og så videre, jeg må da inderlig si at jeg ikke ser det store poenget.
Det tror jeg du er helt rett i, og det tror jeg kommer til å bli en av de store lærdommene som denne generasjonen her kommer til å ta støyten for. Og så forhåpentligvis mine barn og neste generasjon her kommer til å bli mye proffere på. Jeg så for øvrig, apropos på tampene her, et veldig bra initiativ nå, om det er UNICEF som står for det, et eller annet sånt, som nå har plaget meg over veldig lang tid, apropos sosiale medier, er jo foreldre som eksponerer barna sine for å eksponere seg selv i sosiale medier, og det tenker jeg det der er jo det mest utroligste
rare ting som foregår på internettet nå er rett og slett både det at barna ikke får velge eksponeringsgraden av seg selv, hva som dukker opp hva som eksisterer av de på internett om 18 år da, når de blir store, de kan ikke kontrollere informasjonen, det ligger bilder der ute, pluss at vinningen i det her er jo at foreldrene skal fronte seg selv med et eller annet bli eksponert og få noen form for feedback i livene sine som bare er noe super trist, spør det meg da så det er jo
Det initiativet, det må jeg si, det var...
et lite lys i tunnelen her, altså sånn sett. Så jeg håper denne serien har litt sosiale medier i løgnet. Ja, og håp er det viktigste i livet. Hvis håp er borte, så er det ikke noe igjen. Og med det så må jeg bare si av alle ting du oppenbart sier nei til og takker nei til av det ene og det andre, så setter jeg utrolig stor pris på at du tok turen hit, helt ut til Fornebu fra Bygde, og ikke lang i reisen, men litt av vel måtte over kommunegrensa her, fylkesgrensa, når
da har vi holdt på snart i to timer tusen takk for at du kom og hatt en kjempefin samtale lært mye, håper du også har hørt på og har kost deg, og lært både mer om karnivåer og veganisme og middelhavsdjetten, ikke minst så kanskje vi tar en prat på et senere tidspunkt, kanskje neste år og så får vi høre hvordan denne perioden skal fastne godt det er jo utenfor seg hvor lenge dette varer jeg tror det ser bra ut ja, det var bra, yes, hadet
Ja, det blir veldig varmt.