Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.
og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
Jeg består av mange sider, gode sider, flotte sider, nydelige sider, men også mange grå sider, ensomme sider, skjulte sider, erotiske sider, og alle sidene skal ikke fram, men ved å erkjenne dem, så vil man leve mye bedre med seg selv og i et samfunn, og jeg slipper å måtte sammenligne meg med alle andre. Hva er det du gjør for å bli en god person?
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, og jeg jobber som lege. Jeg har laget denne podkasten for å gjøre kunnskap om kropp og sinn lett tilgjengelig for alle. I dag har jeg tatt en god prat med en mann ved navn Per Anders Norengen.
Per-Anders er utdannet teolog med videreutdanning i samtaleveiledning og personal- og endringsledelse. Han har vært prest i Norge og i en farget menighet i Sør-Afrika under apartheid. Han har jobbet som informasjonsleder, personalsjef, endringsveileder. Han har jobbet i store bedrifter med endring og personal. Han er en mann med veldig mye livsvisdom og mye kunnskap.
gjennom mange år der han har jobbet tett inn på mennesker. I dag har vi tatt en prat om dette med god psykisk hverdagshelse. Hvordan kan vi få det bedre i hverdagen? Hvordan kan vi få det bedre inni oss? Jeg tror du vil like denne episoden. Per-Anders har mange gode råd, og ikke minst er han veldig morsom i formidlinga av ordene sine. Så da setter jeg bare over. Musikk
Per Anders, du er utdannet teolog. Du har jobbet som samtaleveileder, personalsjef. Du har jobbet som informasjonsleder, endringsveileder. Du holder foredrag. Du forfatter. Altså, du har vært innom ganske mange felt. Når folk spør deg hva du jobber med, hva sier du egentlig da? Hvis jeg sammenfatter det i ett ord, så kaller jeg meg for ordbruker.
Og det synes jeg er kjempespennende, for det er få ting som har makt mellom mennesker som ord. Ord kan glede, ord kan skuffe, ord kan såre, ord kan oppmuntre. Ord kan styrke selvbildet og svekke selvbildet. Og jeg tror veldig mange i dag, unge særlig kanskje, blir rammet av sårende ord, både på nettet og i virkeligheten. Og jeg synes det er spennende å leke med ord, lave ord, sier til meg selv siden jeg er teolog i bånd, jeg skal ha et eget bud, du skal ikke drive ord.
Men jeg elsker å bedrive ord og synes det er kjempeviktig, og er så heldig at jeg blir brukt mye som foredragsholder, og får lov til å leke med ord og få mennesker, og la folk smake på ord. Og så elsker jeg å lese ord og lave ord og leke med ord. Og så er jeg jo da teolog som tror faktisk på ordet med stor O, at det ordet har berørt oss på en måte som gir en mening i livet også. Ja.
Hvorfor tror du at det du snakker om treffer så godt? For du er jo en av Norges mest populære foredragsholdere. Hva er det i dine ord som gir så stor betydning for andre? Jeg synes det er litt forundelig jeg også, fordi nå har jeg holdt på så lenge og trodde kanskje at jeg skulle holde noen foredrag i noen år. Og til og med nå etter pandemien så er det veldig stor etterspørsel. Jeg har
30 foredrag tror jeg var det nå i høst. Denne uken har jeg hatt fire. Å herregud! På en skole etterpå, på planleggingsdag. Jeg lurer på om det er litt, fordi jeg er så gammel nå at jeg er ved et krysspunkt i livet mitt med erfaring. Jeg har stått på prekestol i mange, mange år. Og jeg har kanskje litt sånn arvelige talegaver fra min far. Så bruker jeg da ikke PowerPoint. Jeg ser intet point i PowerPoint.
og synes powerpoint høres med hund, har du en powerpointer? Men jeg står og bruker på en måte meg selv, den gode gammeldagse måten, setter jeg ned ved leirbålet så skal jeg fortelle en fortelling, så bruker jeg fortellingen, ordene, og så tror jeg kanskje at grunnen til at folk gir meg litt gode tilbakemeldinger, er at jeg snakker på en måte som folk kjenner i sitt eget liv.
Jeg klarer å bruke noen fortellinger fra eget og alle de menneskenes liv som jeg har vært borte i, som gjør at de som lytter kjenner igjen noe av seg selv og sitt eget liv. Og jeg tror det er den store kunsten i dag. Det er ikke å snakke med autoritet og si at den og denne autoriteten har sagt, eller som meg som teolog, at Paulus har sagt, eller Mathias har sagt, men det er at mennesket kjenner igjen
sitt eget liv i de ordene som blir sagt. I går var jeg faktisk i Ålesund, og da var det en dame som sa etterpå at hun satt og følte seg helt rørt etterpå, at hun skulle takke, og følte at hun hadde både ledd, men også blitt rørt og berørt på noen strenger i seg, som jeg hadde klart å berøre litt. Og da blir jeg veldig ydmyk og glad for å høre det. Ja, da har man kommet til kjernen.
I dag skal vi snakke om dette med psykisk hverdagshelse. Du har skrevet seks bøker, blant annet boka Sykt bra, som jeg nettopp har lest ferdig. Der går du inn på at vi aldri har hatt det så bra med tanke på velstand her i landet, men vi har heller aldri hatt det så dårlig. Hva mener du med det?
Jeg skrev denne boken fordi jeg har både som prest jobbet mye med ungdom, konfirmanter, jeg har jobbet med eldre mennesker, og jeg har de siste 20 årene jobbet som samtaleveileder.
hvor jeg ikke bruker noe av teologien, men hvor mennesker har oppsøkt meg for å snakke om livet sitt. Og jeg har vært veldig opptatt av at det paradokset vi har i Norge, at aldri har vi hatt det bedre, men aldri har så mange mennesker strevet med livet sitt. Altså vi har materiell helse til de grader, vi har materiell velstand, men det virker som at da vi bygget opp landet etter krigen,
Så klarte vi å bygge det opp materiellt sett, men vi glemte at vi mennesker er sårbare mennesker med følelser. Og det er jo et kjempeparadox at det er så mange mennesker som strever. Vi er på toppen av pallen når det gjelder materiell velstand, men det er langt, langt, langt fra pallplass når det gjelder hverdagshelse og trivsel. Og det synes jeg er trist, og derfor skrev jeg den lille boken som jeg kalte for «Sykt bra».
som er noen bare erfaringer og tanker om kanskje hvordan vi skal klare å skape litt bedre hverdagshelse, for dette er vårt største helseproblem og samfunnsproblem i våre dager. Men hvorfor er det det? Hvorfor tror du at det er det?
Jeg tror jo det skyldes ting som alle vil si ganske automatisk. Det skyldes prestasjonssamfunnet, tror jeg. Det skyldes at folk ikke er fornøyd nok med seg selv, fornøyd med livet. Det skyldes, vi kan jo snakke mer om det, hvis jeg bare ymter frem på noen grunner, jeg tror, et nytt syn på sykdom.
Jeg tror at vi kaller alt for mye sykdom. Vi laver ordet syk på vanlige, hverdagslige ting som er helt normal. Jeg hørte for eksempel i går om noen jenter på videregående skole som hadde vært inne på kontoret til en lærer som jobbet med det, og så hadde de snakket sammen, og så hadde hun fortalt hvordan hun hadde det. Så sier den andre jenta bare til henne, ja, du har sikkert angst. Mm.
Og så måtte den voksne personen si at det er kanskje ikke angst, for jeg tror kanskje vi sykelig gjør helt vanlige ting, og vi må jobbe med å normalisere. I dag er det unormalt å slite litt. Hva var det som sto i avisen her en dag? At hver femte ungdom mellom 10 og 12 år tar en smertestillende i løpet av uka.
Og det er liksom ubehag skal bort, og ubehag skal ikke være der. Så jeg tror det har noe med hele synet på hva sykdom er, hva det er å være frisk, synet på hvem er jeg, hva vil jeg med livet mitt. Men du skriver i boka di her, som jeg synes er veldig godt skrevet, så skriver du at mange lever med et enormt sprik mellom hvem de tror de bør være, og hvem de faktisk er.
Du legger vekt på dette med vellykkethetssamfunnet og prestasjonssamfunnet. Men hvordan kan man vite hvem man er når man har vokst opp med å prøve å være en annen, kanskje hele livet sitt? Det du sier nå, det tror jeg er selve kjernen.
Dette handler jo med andre ord om selvbilde og selvfølelse. Jeg hadde foredraget en dag på en skole som hadde i visjonen sin å hjelpe barna til en bedre selvfølelse. Da sa jeg til de som jobbet der, dette er det beste dere kan gi dem. Tenk å gå ut av denne skolen her med ikke en god selvfølelse, men en trygg selvfølelse.
Og jeg tror at det er for stort sprik i dag mellom den følelsen mange prøver å gi inntrykk at det er. Vi skal gi inntrykk at vi er vellykket, vi er på reiser, vi er flinke, vi er kule, vi er pene, vi kler oss, altså aldri har det vært så mye vekt på yttre ting. Så er vi alle sammen, og jeg sier alle, for jeg tror ikke jeg er så annerledes enn mange andre, innenfor denne fasaden.
så er det noe ingen ser. Det er en liten sårbar gutt som er så var for alt som kommer av sårbare ting. Og så er det selvfølelsen er noe annet enn selvbildet. Hvis jeg får lov å utdype det litt, så er min definisjon at selvbildet mitt er andres bilde av meg.
Og andre spill av meg, det er at jeg er en, for eksempel når jeg holder forhøy, står på scenen og sprudler, og ordene bare renner ut. Og det kan gi inntrykk av at det er en ganske selvsikker mann som står der. Men innenfor fasaden, innenfor det alle ser,
så er det en selvfølelse. Og selvfølelsen er min egen oppfatning av meg selv. Og den er noe helt annet. For den bygger på alt det jeg bærer med meg som ingen andre ser. Alle livsbagasjen min, alle følelsene mine, alle tankene mine, misslykketheten min, selvopptattheten min. Og jeg tror at mange mennesker i dag blir litt syke hvis de holder, hvis selvbildet er for langt borte fra selvfølelsen. Da blir man litt schizofren.
Men de skal heller ikke ligge helt oppe av hverandre, for da blir man klystet. Men vi må hjelpe mennesker til at selvfølelsen og selvbildet ligger litt nærmere hverandre. Og så skal jeg være glad for at andre kan gi meg et godt selvbilde, men tenke at det er ikke meg. Men da tenker jeg at jeg skal ikke ha dårlig selvfølelse, for da tenker man lite om seg selv. Jeg skal ikke ha så innmari god selvfølelse, for da kan man bli klystet. Men hvis jeg har en trygg selvfølelse,
Jeg er glad at jeg er jeg. Dette er meg. Her er jeg, vet du hva? Jeg har så mange gode sider. Jeg er så fantastisk, men jeg er også feiltastisk. Men jeg har så mange dårlige sider. Og tør du å erkjenne litt at innenfor fasaden her så er det en selvopptatthet, et begjær, en missunnelse, sjalusi, sammenligning.
Hvis jeg og jeg har opplevd i mitt eget liv, jo mer jeg erkjenner disse skjulte sidene for meg selv, og kanskje for noen få andre mennesker, veldig, veldig nære venner, og kanskje en terapeut, så klarer jeg å leve mye bedre med hvem jeg er, og hvem jeg gir inntrykk av at jeg er.
Det du er inne på er også masse følelser. Du har kjent på begjær, du har kjent på misslykket, du har kjent på det å ikke mestre ting og føle seg liten. Alle opplevelser vi har hatt gjennom livet, særlig de negative opplevelsene, de setter seg så godt.
Men hvordan kan man føle seg trygg i seg selv, selv med alle de feiltagelsene og feilene man har, og opplevelser man har som er vond? Jeg tror det er ved å erkjenne at dette er meg. Jeg pleier av og til hvis jeg skal holde foredrag for ungdom om psykisk helse, da er jeg alltid veldig nervøs, for jeg tenker, har jeg noe å bidra med til disse unge menneskene? Men så begynner jeg alltid med å si, hei, her er jeg.
Det dere ser her nå, det er min fysiske helse. Den er halvgammel og halvfet. Men det er ingen av dere som kan se min psykiske helse, som er enda viktigere. Ingen av dere kan se hva jeg bærer med meg fra barndommen.
fra foreldrene mine, for det er ingen som kommer uskatt fra sine foreldre. Ingen kan se hva jeg bærer med meg av ting i livet mitt. Ingen kan se at jeg er skilt. Ingen kan se alle disse smertefulle tingene og følelsene mine. Men jeg tror at ved å tørre å borre litt inn, gå litt innover i seg selv, kjenne på det. Jeg pleier å si for eksempel at det er ingen som er helt ved.
Det dummeste jeg hører i begravelserne er når folk sier at han var helvede. Det er ingen som er helvede. Det er ingen som er helt og fullt. Vi er alle stykkevis og delt. Grunnen til at de galt med brann var at han trodde han kunne være helt og fullt. Men motsetningen Per Gynt, han var stykkevis og delt. Alle mine sider, og hvis jeg har en liten opplevelse på det, og sitter og ser på Per Gynt, min største opplevelse var en gang jeg så på det, så tar han opp løken. Og når du tar opp løken og begynner å skrelle den, så begynner vi å grine.
Og det er bare å begynne å grine. Når Per begynner å skrelle, så sier han, Per, du er ingen løk. Du er ingen keiser, du er en løk. Det var da en uendelig mengde lag. Kommer ikke snart kjernen for sin dag? Og så begynner han å skrelle, så er det ingen kjerne.
Hverken i Per eller løken. Og da alle siden av den løken lå på gulvet på teateret, og jeg så det sykt, så tenkte jeg, det er det som er Per. Det er det som er meg. Jeg er summen av alle mine sider. Jeg består av mange sider. Gode sider, flotte sider, nydelige sider, men også mange grå sider, ensomme sider, skjulte sider, erotiske sider, og alle sidene skal ikke fram, men vi har erkjent dem.
så vil man leve mye bedre med seg selv og i et samfunn, og jeg slipper å måtte sammenligne meg med alle andre.
Men hvordan kan man erkjenne det? For det høres kanskje litt lett ut til å si vi må erkjenne det, men hvordan kan man klare å erkjenne de følelsene? Skal man sitte i et rom og tenke over hvem man er? Hvordan går man fram for å erkjenne det? Nei, det går jo mye på at man tørrer å grave litt inn i seg selv. Man bør ikke sitte i et rom i alle fall. Man kan jo gå noen turer, man kan...
tenke litt innover hvem er jeg tør jeg for eksempel innrømme at jeg er ikke flink til å bare unne andre men det er tre bokstaver foran ordet unne som jeg er enda flinkere til nemlig å missunne tør jeg bare si til meg selv nå missunner jeg nå sammenligner jeg meg med han
I stedet for å tenke at, oi, så flott at han foræren, så sammenligner jeg med. Og jeg tror bare at den innrømmelsen av disse på en måte forbudte følelsene. Og jeg tror det er alt for mange i dag som på en måte, de fornekter at de har det, så rømmer de unna det, og når det berører inni dem, så tør de ikke å kjenne på det og ta på det. Men tenk, jeg bærer på en livssekk, alle bærer på en livssekk.
Og den sekken er tung av og til, men jeg skal klare å gå oppreis med den sekken. Men da må jeg kjenne oppi der, ta på det. Bare klar over hva det er jeg bærer. Og da er det lettere å bære det, tror jeg.
Det er jeg helt enig med deg. Og det å tørre å si til seg selv at ok, nå er jeg for eksempel misunnelig, eller kjenne på at nå er jeg kjempesynt for noe som er helt irrasjonelt. Men det å være... For jeg har gått store deler av livet mitt og prøvd å skjøve bort alle dårlige følelser. Jeg gikk jo inn i medisin og tenkte at nå skulle jeg finne en løsning sånn at vi alle fikk det bedre.
en eller annen pille eller måte å være på som gjorde at vi hadde det bra. Og så har jeg jo innsett heldigvis med årene at alle de følelsene jeg har er en naturlig del av å være menneske og jeg kan ikke ha det bra hele tiden.
Men det tok meg ganske mange år å erkjenne det. At ok, nå kjenner jeg på sorg, eller nå kjenner jeg på missunnelse, og det er helt greit. For jeg tror at fra det stedet kan man få det bedre. Men jeg tror samfunnet er litt lagt opp til at det er skam å kjenne på sånne følelser. Vi skal ikke kjenne på sånne, vi skal ikke føle dem. Det er feil å føle følelser.
Og når man har blitt fortalt at det er feil å føle en følelse, så vil man ikke føle den. Da prøver man å gjøre alt man kan for å skyve den bort. Ja, det tror jeg også. Det er noe av det at vi lever i et samfunn som har dyrket det vellykkete, dyrket det perfekte, dyrket lykken.
Og jeg tror jo for eksempel at mange blir syke av å søke så mye lykke. De blir ulykkelige av å søke lykke. Og vi har jo et av Norges mest kjente dikt som lyder som følger. Det er den drevmen jeg bærer på, at noe vidunderlig skal skje.
Og hvis du misforstår hva Olav H. Haug har sagt i denne setningen, så kan det bli sånn at jeg må lengte deg etter det vidunderlige. Jeg må drømme om det vidunderlige, jeg må drømme om lykken. Hadde jeg vel skrevet for eksempel at det er den drømmen jeg bærer på, at det helt alminnelige skal skje. Og jeg tror vi ville fått det mye bedre med hverdagshelsene våre hvis vi var fornøyde med å ha det.
helt vanlig, helt alminnelig, og ikke tro at, kjenne at det, nei, jeg kjenner ikke på den lykken. Det er sjelden jeg kjenner på den lykken. Men jeg kjenner på å være fornøyd. Har det bra nok? Vi må heller ikke mene en lykke, og da vil vi bli mye mer fornøyd. Altså jeg for eksempel, jeg prøver å oppsummere dagen, om jeg gjør det med meg selv, eller med Gud, eller med hvem, det vet jeg ikke. Og så tenker jeg sånn, hver kveld så tenker jeg, tusen takk for at det ble en helt alminnelig dag. Og det er så mange som synes at det alminnelige er kjedelig.
Men altså, den dagen det hadde blitt ualmindelig, uen hadde kommet foran, men det var en helt almindelig dag. Ingen av barnebarnene mine ble overkjørt i dag heller. Ingen i familien eller vennekretsen fikk en alvorlig diagnos i dag heller. Det er ingen selvfølge. Den ble helt almindelig. Det må vi være fornøyde med. Og jeg tror mange mennesker blir syke av å hele tiden søke mer enn det vi har og er. Mm.
Det er noe av det vi må hjelpe folk til hverandre til. Jeg er bra nok. Ordet nok. Vi vil alle være. Jeg vil gjerne være tynnere. Jeg vil gjerne være kulere. Jeg vil gjerne være penere. Jeg vil gjerne være enda flottere. Men jeg er bra nok. Jeg er bra nok. Jeg har bra nok karakterer. Tenk på alle ungdommene i dag som hele tiden skal streve etter bedre karakterer. Det er bra nok.
Norsk skole er alt for mye opptatt av karakterer. Skal gi dem en god karakter, det vil si en god grunnmur i livet, et godt selvbilde, å gå ut med det, det hadde vært mye viktigere enn søken etter stadig å oppnå mer og mer lykke, og være mer fornøyd. Der har vi jo alt vi legger ut på Facebook, alt som du skal få tilbakemeldinger på, på såkalt vellykketheten din. Ja.
Bare gå tilbake til dette du sier om en alminnelig dag. Det fører meg tilbake til den tiden jeg jobbet på sykehus. For det fikk jeg høre så ofte når jeg jobbet på sykehus. Jeg gleder meg bare til å komme hjem. Være hjemme på en vanlig dag. Det er det folk gleder seg til. Når de er på sykehus, eller har fått en diagnose, eller kanskje de blir friske og gleder seg til å komme hjem til hverdagen.
Det å minne seg selv på det tror jeg har stor effekt. Men når du sier at du skulle ønske at man ga ungdommen en karakter som gir en bedre selvfølelse for eksempel. Hvordan kan man dreie det? Hvordan kan man snu den trenden som er nå?
Jeg tror det er viktig at vi snakker om det. Det er kjempeviktig at du laver en podcast om det. Det er noen som gjør noe på det, og du er veldig opptatt av det, og du er opptatt av å bringe det ut. Og så tror jeg vi må hjelpe foreldrene på skolen, for eksempel. Når jeg er rundt på skolen og snakker til lærerne, så sier jeg til lærerne at de må bruke foreldremøtene. For det er så mange usikre foreldre i dag, som selv er en del av dette veldekøttet samfunnet, som på en måte ...
Jeg er opptatt av at barna skal prestere og få til å bli veldig lykkelig og godt likt og alt, men vi må bruke foreldremøten på skolen til å si «bekreft barna for den de er, ikke for det de gjør, ikke for det de får til». Ingen er «human doings», vi er alle «human beings», og vi trenger alle bekreftelse for den vi er.
Jeg tror vi må begynne der. Foreldre må begynne. De må begynne å ikke bry seg om ungene er så veldig vellykka. Om de vinner en fotballkamp, eller om de taper. Vi er like glad i det. De er like glad i det om du taper. Om du får to på karakteren, fem. Og hele tiden er prestasjonsgreiene. Og det er da hjemmene, tror jeg, viktig. Jeg tror det er viktig at vi kanskje er vennekretsene, og samfunnet også.
Som legges opp til at vi skal være så flotte og nydelige og vellykket. Vi skal ta bort rynker og vi skal være alt. Dette er jo kjempekomplekst. Men hvis vi begynner litt i det små, så må vi håpe at dette snur seg. For dette er et problem som gjør at det er for mange mennesker som blir syke av en hverdagshelse som de egentlig ikke er syke. Det er bare helt normalt.
Og dette du sier om, for jeg har jo lest boka di, hverdagen tar jo også veldig mange, så de blir utbrent. Har du noe du ønsker å fortelle om det? Ja, det har jeg, og det kan jeg bare, før det så kan jeg bare si, også jeg tror det er noe med ordene våre, og som jeg sa innledningsvis, at jeg kaller meg ordbruker, og jeg tror språk skaper virkelighet, i måten jeg forteller om livet på, som blir livet. Men altså, jeg bare sier, det du vil fram til, tenker jeg, det er at jeg liker ikke ordet utbrent.
For at den dagen jeg er utbrent, det skal jeg bli når jeg ligger i en urne. Og jeg har faktisk gitt meg selv en urne i bursdag på sang, og da sto det på den, morfar nå utbrent. Og barn og barnebarn, de ble ganske sjokka, og så fikk jeg et tegne på den og tenkte at det er så kjedelig, både kist og urne som er så hvite og sånn. Så den dagen det skjer, så skal jeg heller ha en fargerik kist og urne tegnet av barnebarn og fargelagt og sånn. Og den dagen jeg er utbrent, da skal jeg ligge i den urnen.
Og folk bruker ordet utbrent. Jeg møter folk nesten hver dag, og jeg tror jeg begynner å bli utbrent. Så sier jeg, ja, men da er jeg en glo igjen. Og det var en mann som ringte til meg i fjor høst, for jeg jobber litt med samtaler. Og så sa han at Nordhengen, jeg vet du drit med sånne samtaler. Tror du jeg kan komme og snakke med deg, for jeg lurer på om jeg begynner å bli utbrent. Og så sa jeg, jobber du i en peis? Hahaha!
Og bruke litt humoren inn i det. Men jeg bruker et annet ord. Og folk må gjerne bruke de ordene de vil. Men for meg fungerer det ordet mye bedre. Og det er ordet utladet. For jeg tenker at det er det som skjer. Vi alle får utladete livsbatterier. Vi alle møter sorg, sykdom, kriser, vonde dager, vanskelige dager. Vi har stressende og slitsomme dager. Og det tærer på livsbatteriet. Og det tappes. Men den er jo ikke diggen. Den er en mobiltelefon da.
Når jeg lader den opp, så står det av og til helt oppladet. Og det skulle jeg ønske jeg selv var av og til, for det er lenge siden sist. Men når det er under 20 prosent, så sier den på tide å lade. Og kroppen vår sier på samme måte, vi må finne ting i disse hverdagene vi lever, som er med på å lade opp livsbatteriet, slik at vi ikke blir helt utladet. Det er noe av kunsten. Men utbrent, det skal ikke bli før jeg ligger oppe i den ulen der.
Men hvordan lader man batteriene? Hva tenker du vi skal gjøre for å klare å lade batteriene? For det er så mange av oss som er utladet nå. Det tror jeg er kanskje noe av det som tapper batterier i dag for mange. Back to basic. Vi må spise sundere. Det er alt for mye ferdigmat som tapper krefter. Vi må være i bevegelse.
Gjerne hver dag, 20 minutter minst. Og vi som er så gamle som jeg er, bare kjenner på at hjertet og lunger får pumpet seg litt. Få nok søvn. Være sosial. Helt vanlige tingene. I stedet for alt det ekstraordinære. Ja, men du lever jo i dette samfunnet da. Og det er enormt trykk på jobben. Jeg tror at jobbhverdagen kanskje blir... Det forventes veldig mye jobb.
fra oss. Alt skal effektiviseres, og du skal ha deadlines, og kanskje det er litt mer det enn det var før i tida. Det tror jeg også, og det er nok, som du sier også, mye mer krav til effektivitet, raske ting og sånn, og det er nok veldig stressende hverdager, det tror jeg, men vi får kanskje jobbe litt mot det også, og tenke at nok er nok, bra er bra nok. Man må ikke være karriere, for eksempel.
For meg er karriere å gjøre det jeg trives med. Jeg tror alt for mange søker en lederstilling som ikke burde ha hatt det, for det er en kjempebelastning å være leder. Personalansvar, konflikter, perioder på hjemmelivet er ganske stressende, småbarnsperiode. Da kanskje man skulle prioritere litt annerledes.
Jeg har en datter som jeg er litt stolt av, som akkurat nå med to småbarn, de har ikke så god rom, men nå har hun fra i høst tatt seg fri en dag i uken. Tjener 20 prosent mindre, men jeg synes det er helt imponerende at hun gjør det, fordi det er denne viktige småbarnsfasen. Du skriver også flere...
faktorer som kan gjøre at vi lader livsbatterien vår. Så jeg synes det er et utrolig fint ord, livsbatteri. Og det er en av de første punktene dine, er faktisk at du skriver kastmaska. Ja, og det er jo det vi snakket om i stad, tror jeg, med å tørre å være ærlig, tørre å kjenne på alt det inni seg, slippe å gå med fasade, men å være ærlig mot alle de sidene inni meg.
som gjør at jeg kan tørre å si at dette er meg. Jeg må ikke gå med maske. Noe av det flotteste gudstjenesten jeg lavde en gang for mange, mange år siden, det var barna ved barna som kom inn med maskekirka. De la maskene på alteret, og så fikk de lov å gå uten maske ned igjen. Hvis vi bruker det som et bilde på hele livet vårt, så tenker jeg at jeg tror vi blir mye friere, gladere,
Hvis vi tør å leve uten rustning, være mer sårbare, innrømme sårbarheten, og hvis vi tør å kaste masker og si at «Ja, dette er meg», som vi sa innledningsvis. Jeg er av og til sjalu. Jeg er misunnelig. Jeg er ganske selvoppsatt i bunn og grunn. Jeg tror vi de aller færreste av oss er gode på bunn. Vi er gode øverst. Det er vel later som. Men innerst inne så tror jeg det ligger temmelig mye gromsk.
Men vi er gode der i nå da? Ja, det er godhet der også. Men jeg tror det er feil å si at vi er gode på bunn. Jeg tror vi har begge deler på bunn. Og så har vi en fasade som gjør at vi er litt mer perfekte og utdatt. Men jeg synes det var fint at du nevnte det, for mange tenker kanskje ikke at de tappes for livsbatteriet sitt ved å prøve å prestere hele tiden. Ja.
Men jeg er helt enig med deg. Jeg tror at vi gjør det. Jeg tror vi tappes. Ja, for det er slitsomt å gå med maske. For det er jo kunstig. Det er slitsomt å ta på seg rustning, som gjør at man ikke våger å kjenne på ting. Og derfor er det livstappende. Og da sliter man mer med hverdagshelsen og mentale ting ved å gå rundt og late som.
Du skriver i boka at alle har vonde tider. Vi kommer alle til møte på motgang. Men hvordan kan man komme seg gjennom de vonde tiderne på best mulig måte, tror du? Jeg tror at også en grunn til at mange sliter i dag, det er fint du nevner det, det er at jeg tror veldig mange av oss rømmer unna tanken på det som vi kommer til å bli rammet av.
Altså, jeg er sånn selv for eksempel at nå i sommer med strålende sol og nydelig vær og fantastisk fred, så kan jeg sitte og si «Åh, dette er livet! Åh, dette er livet!» Men jeg har begynt å øve meg på å si at når livet også er tungt og vanskelig, dette er også livet. For det er også livet. Og jeg tror vi må forberede oss på at ingen menneske kan leve uten sorg, uten tap, uten sykdom,
uten nedturer, uten vanskelige dager. Det hører livet til. Men det er på en måte litt i samfunnet vårt at vi skal ikke ha det sånn. Vi skal rømme unna det. Men jeg sier til barna mine, dere kommer til å oppleve masse vondt. Pappa, ikke snakk sånn. Det er mye viktig.
Og alle kommer til å oppleve vanskelig vonde ting. Jeg husker mormoren min, det var snakket om at hun skulle dø, så sier mormoren min liksom, og mormor var nesten 90, mor ikke snakk sånn, ikke snakk sånn, vi må snakke om det. Så alle mennesker, ingen kan leve uten å møte uventete og ubehagelige nedturer.
Jeg bruker ofte i foredragene mine stigespill som et bilde på livet. Og hvis du spiller stigespill, og så vil du nesten ikke ha mulighet til å komme inn i stigespillet uten å ramle ned en masse stiger. Og sånn er livet også. Alle mennesker ramler ned masse stiger på livet i stigespill, og den er det ene lange,
Det er verden det er urettferdig som har kommet på den. Men mange kommer på den. Men da er det viktig å ikke gi opp. Og likevel fortsette å spille videre. Det har skjedd mange som har vunnet stige i spillet, selv om de kommer på den store stigen og går helt dypt ut. Ja, og da er det mange som også melder seg ut og sier jeg gidder ikke mer. Men da er det viktig å fortsette. Så jeg tror vi bare må tørre å innrømme at sånn er livet. Dette hører også livet til. Når jeg møter det,
Når jeg møter uventet etap, uventet sykdom, vi alle gjør det, så er det noe med å kunne klare å gjøre det beste ut av det, og være forberedt på at, ja vel, nå er det meg. Jeg har en kollega som mistet mannen sin i kreft i fjor, som sier helt utrolig nydelig, så sier hun at jeg har jobbet så mye med sorg og død i mitt liv, denne gangen var det meg.
Og da har jeg fått nok bagasje og nok bærekraft til å klare å bære dette også selv. For hvorfor skulle det ikke også ramme meg? Hvis veldig vonde ting rammer deg, du har jo mye erfaring med å hjelpe andre. Hva ser du er viktige faktorer for å klare å stå på beina? Jeg tror det viktigste er, og det er kanskje hvis man opplever tap, mister for eksempel ektefølge, mister...
En skilsmisse, vanskelig ting. Det er det første skrittet, tror jeg, til å komme litt videre, er å akseptere at det er sant. Veldig mange som har blitt rammet av en sykdom, jeg jobber mye med alvorlig kreftsyke, veldig mange blir med en gang helt... Det kan ikke være sant. Ta en ny blodprøve. Vi må undersøke igjen, og det er helt naturlig. Man får en sånn helt uvirkelighetsopplevelse til å begynne med, men når det begynner å synke inn,
så tenker jeg den viktigste måten å komme videre på er å akseptere ja, det er sant, jeg har fått den sykdommen. Eller, det er sant, han er død. Han er borte. Eller hvis man ikke liker ordet akseptere, så går det an å bruke ordet godta bruker noen, men godta er ikke jeg så glad i. Eller for å bruke et fra min fagtelemonologi, forsone meg med. Altså forsone meg med virkeligheten. Sånn er virkeligheten min.
Sånn har det blitt. Jeg har fått den sykdommen, og jeg skal gjøre det aller, aller beste ut av det. Og da møter jo jeg også mange som er
temmelig alvorlig hvor det er syke som sier jeg er syk, men det handler om at jeg må ha god helse og likabær for vi er mer enn vår sykdom vi er mer enn vår krise og det må vi fokusere også mye på for mange mennesker er sykdommen sin de er krisen sin jeg er så mye mer jeg er så mye mer enn kreften min jeg er så mye mer enn tapet mitt
Når jeg møtte deg i dag morret, la du akkurat på at du hadde snakket med en god venn. Du virker som om du har veldig mange gode relasjoner i livet ditt, Per-Anne. Tror du at
Det er viktig for å klare å komme seg gjennom krisen. Jeg tror det er kjempeviktig, og jeg tror det er viktig å ha noen, ikke alt for mange. Det er alt for mange som strør ut disse perlene. Det er jo perler, alle krisene våre, ikke sant? Og så kaster de til alt for mange og snakker for mye om det. Men å ha noen, noen venner. Jeg har et veldig, veldig åpent og godt forhold til kona mi, men vi er ikke hverandres terapeuter.
Det er ikke alt vi kan snakke om fordi vi er gift, men det er noen ting som jeg må ha andre guttevenner til å prate om og med. Og jeg tror at, og også for denne begynnelsen har jeg tenkt at parvenner av oss, de guttene i de forholdene, kan aldri bli de intime vennene på ting som har med mitt parforhold å gjøre. For da vil jeg utlevere også min kone til dem. Men å ha noen venner som er mine guttevenner,
som jeg kan legge meg helt flat for, og tørre å snakke med, da er det med på hverdagsdelingen. Hvis du så at jeg kom smilende her med øreproppen, så var det nok fordi at han og jeg hadde vært innom litt eksistensielle ting. Så sa jeg plutselig, nå er jeg fremme, nå må jeg legge på. Så pratet vi igjen til uka, og pratet med han to-tre ganger i uka. Men det å ha disse nære relasjonene gjør jo også at du må tørre å være sårbar.
Ja, og da må man stole på den andre. Og jeg vil jo også oppfordre til at man ikke nødvendigvis må snakke med familie om alt, men om mye. Med venner. Men jeg vil oppfordre folk til at det går an å finne en profesjonell samtalepartner. For det er ikke alltid at venner skal være terapeuter heller. Jeg synes det er litt synd på dere leger som når vi kommer til dere så har det 20 minutter.
og jeg må bestille dobbeltime for å få litt mer. Men når vi kommer inn på eksistensielle ting, så er det fem minutter igjen. Så jeg synes synd på dere. Jeg har jo aldri samtaler på kortere enn på en time eller fem kvarter. Og jeg synes synd på dere, for dere må prate med folk om ganske sterke ting, og på hverdagshelse dere også. Men det går an å gå til at det finnes. Har du råd til det? Gå til en psykolog.
Betal for det. Det finnes offentlige psykologer som ikke koster så mye. Eller så finnes det jo, og jeg kan jo da som prest også si at det er mange flotte folk i kirka
Hvis det er i menigheten der du bor, en prest som virker ordentlig, en diakon, en arbeider, så er det helt gratis. Og man trenger ikke være religiøs for å gå. Religiøs er vi alle for dette religionen. Det handler om hva vi tror på. Vi alle tror på noe, og vi tror på oss selv også. Men det er veldig få prester som må åndeliggjøre ting, og prate om kristne ting. Men vi har erfaring fra livet, og er gode lyttere, og det er...
ubrukt tid på mange prestekontorer, eller gå til, det finnes folk i kommunen, det finnes folk som kan prate med, og jeg tror man tjener på å sette ord på det. Det er helt feil det som noen sier. En delt smerte blir halvert, det er helt feil. Da hadde det vært enkelt da. Da hadde det vært lite smerte hvis den ble halvert hver gang jeg hadde satt ord på den. Men jeg tror at en delt smerte gjør det lettere å leve med den smerten, og
Og vi har sett ord på det. Jeg var her en dag hos en dame, en ung dame med et små barn som ikke har så lenge igjen å leve. Og jeg kan jo ikke si noe til henne. Jeg kan ikke gjøre annet enn å være der og høre på henne og lytte til henne. Og så takker hun meg når jeg går for at det var godt å få lov å prate med meg. Det var bare for at hun fikk et rom og sette ord på noe av tingene helt nede i seg. Ja.
Det mister kanskje litt kraft. Ja, det gjør det, for man punkterer litt. Man sprekker noen ballonger ved å kaste dem ut og ikke la det få det innesengtheten. Du sitter med mye visdom etter et langt liv der du har vært nært innpå mange mennesker. Jeg tenker at vi skal gå inn på dette siste spørsmålet.
Hvis det ikke er noe du ønsker å si på forhånd? Jeg kan jo bare si litt om det at det å tørre å snakke om vanskelige ting. En ting vi burde også tørre å snakke om, som jeg er veldig opptatt av, det er å tørre å snakke om døden. Og jeg tror folk blir litt syke av at vi rømmer unna døden.
Folk sier for eksempel at han har gått bort, og da spør jeg alltid hvor gikk han? Og jeg fikk en sms av en kamerat av meg her en dag som skrev at moren hans var i ferden med å gå den siste oppløpssiden på sykehjemmet. Og da skrev jeg bare tilbake at jeg ikke visste om det var skjøytebane på det sykehjemmet.
Og jeg laver litt humor ut av det, og jeg samler på dødsannonser for eksempel. Og det gjør jeg fordi jeg synes det er litt trist at det er veldig få som dør. Vi tør ikke bruke ordet død. Sovnet stille inn, vandret bort, gikk fra oss, fløy av sted. Stod morsom etter jul, stod og fikk fly på julaften for eksempel. Da lurte jeg på om det var pakket inn. Men jeg tror at vi vil tjene på å snakke om det. Alle skal dø. Ja.
Og er det noe vi frykter, så er det jo den angsten i oss. Når vi blir syke, så er det jo frykten for å dø, det er den som ligger der. Jeg tror det er mentalhygiene i å tørre å sette ord på vanskelige ting, på frykt, angst, på vanskelige følelser, og også da i et samfunn som har gjort at vi skal jo ikke dø. Vi skal det. Vi skal det, og jeg hører jo ofte når jeg snakker om det, så sier folk, ikke snakk om det. Ikke snakk om det, for det er ikke...
Det er det viktigste. Så det er også en liten oppfordring til å tørre å sette ord på disse vanskelige tingene, og ikke omforme det med andre ord. Det er vanskelig å akseptere døden, da. Det er kjempevanskelig, og jeg er ikke flink til det selv. Men jeg tror kanskje at...
Mitt forhold til døden er at jeg er så gammel nå at jeg har begynt å si til meg selv at jeg har vel mellom 15 sekunder og 15 år igjen. Og det er ganske realistisk å tenke, men så tenker jeg at jeg er ikke så innmari redd for å dø, men jeg har ikke lyst til å dø.
fra alt det som jeg synes er så meningsfyldt og godt. Og derfor er jeg redd for å dø. For jeg har lyst til å følge barnebarnene mine. Jeg har lyst til å leve mer sammen med både kona mi og med venner mine. Jeg har lyst til å oppleve dette gode livet
Og det er det verste med å dø, tror jeg, for vi har det så innmari all right. Og jeg spør jo av og til folk som har det veldig vondt, og spør jeg, synes du livet er så tungt at du heller ville dø? Og da sier de, nei, nei, nei, nei, nei. Ok, da må vi finne, hva kan gjøre at du kan få hodet litt mer over vannkanten, slik at du synes at livet også er meningsfylt å leve, når du ikke synes alternativet er et alternativ. Mhm.
Hva sier de da, når du prøver å finne ut hva gjør at livet er meningsfylt å leve? Det er litt morsomt, for da er jeg vel kanskje en av de ene som tør å spørre dem da, når de sitter og okker og klager over hvor ille livet er, og hvor vondt de har det. Og når jeg tør å spørre, synes du det kanskje ville vært bedre om du ikke lever? Da får de en tanke.
som gjør at kanskje det er bedre å skulle gjøre det beste ut av livet, sånn som livet har blitt, i stedet for da bare å grave seg ned. Men hva skal til for å løfte det litt til? Og så må vi finne noen konkrete ting. Og så tror jeg veldig mange må gjøre litt selv. Man må ta en liten tak. Det kommer ikke folk og banker på døra di. Men det er noe med den liten der egen innsatsen. Styre tankene, ordene, språket.
Det er jo litt sånn at det går sikkert gærent, ikke sant, i Norge. Er det ikke fint hver dag? Jo, det blir sikkert dårlig helgen.
Det er sånn typisk norsk. Dere har et fantastisk uttrykk i hele Nord-Norge som jeg er kjempeimponert over. Jeg vet ikke om dere lever av det, og det er jo uansett hvor mye det stormer, så sier jeg at jeg skal stå ned. Stå ned. Det er et fantastisk uttrykk. Det bruker vi mye i Nord-Norge. Det bruker dere mye, men jeg tror likevel at man kunne også brukt det mer på når det stormer inni meg, når livet stormer, jeg skal stå ned og komme meg videre.
Være harhauser som tør å stå oppreist i livets motvinner, det er den største kvaliteten vi kan ha. Å jobbe så jeg kan klare å stå oppreist og ikke måtte bygge over når det blåser temmelig hardt. Ja, nå ble jeg rørt. Det synes jeg var veldig fint. Vi må klare å stå av i de periodene i livet det stormet som verst. Så må vi stille opp for hverandre, det føler jeg er viktig.
Det føler jeg også, som jeg nevnte litt i sted, at hvis vi søker mening framfor lykke, så klarer vi å stå ennå litt bedre. Mening er for meg å tenke at jeg lever i en relasjon, i sammenhenger, jeg lever sammen med mennesker. Jeg tror mange vil føle mer innhold i å tenke at jeg har lyst til å bety noe for andre, gjøre noe for andre.
Ikke bare tenke på meg selv, men å tenke at det gjør godt å gjøre noe, være med i frivillighetsarbeid. Gjøre noe, være med på, slik at jeg kan yte noe. Det gjør godt å være god. Og det øker faktisk livskvaliteten. Det øker livskvaliteten til de grader, og se at det er meningsfullt det jeg er med på å holde på med. Jeg bruker ordet tilfreds.
For ti år siden, når jeg hadde det som verst, og hadde letet etter lykke hele livet og ikke fant det, og hadde egentlig bare gravd meg langt, langt ned, så begynte jeg å kjenne på dette med at det å være tilfreds, det er egentlig det som er mitt mål med livet. Ikke det at jeg skal være kjempelykkelig for at jeg skal lage en fantastisk middag, og alt skal være bra med barn og mann. Men hvis jeg er tilfreds i hverdagen, hvis jeg...
Jeg tilfreds med at nå lagde jeg fisk og poteter, og de spiste, og de er fornøyde guttene. Jeg tilfreds med at jeg har det sånn som jeg har det, selv om livet er tøft og av og til veldig bra også. Men det å finne den der tilfredsheten, den tror jeg er så viktig. Jeg prøvde å forklare dette til en av broren min en dag. Så sa han, sånn at det du sier egentlig at
Lykke er fluen, men tilfredshet er koppspinnet. Jo mer tilfreds du er, jo lettere er det å finne lykken. Det synes jeg var så utrolig godt sagt. Det er det jeg tror. Jeg tror det blir lettere å finne lykken når du ikke søker den, men at du heller har et stort spinn av tilfredshet.
Det var et godt bilde, synes jeg. Og jeg synes ordet tilfreds er veldig ordentlig. Og jeg tenker at det er det samme som å være fornøyd. Det er å være, jeg er bra nok. Og det er å være tilfreds med sånn det er, uten at det er helt på topp.
For det er veldig sjeldent helt på topp. Det er sjeldent helt på topp. Men jeg tror for eksempel småbarnsfamilier, de føler seg ikke så ofte så lykkelige, for det er strevsomt. Men jeg tror de føler seg veldig meningsfylt. Og da er livet ordentlig. Så vi må slippe den der trangen etter hele tiden, de høye toppene. Nå har jeg det helt ordentlig. Jeg er tilfreds. Tilfreds med livet. Ja.
Tusen takk for at du tok deg tid til å være med i podcasten, Per-Anders. Jeg synes dette har vært en kjempegod prat. Jeg har lyst til å avslutte med å stille deg et siste spørsmål som jeg bruker å stille mine gjester. Og du sitter på mye livsvisdom. Jeg tenkte jeg skulle spørre deg hvis hele livet ditt blir visket bort, du forlot denne verden og ingenting, ingen minne var igjen fra deg utenom tre råd.
eller tre sitater. Hva ville det vært? Som varien etter meg til andre, til ettertanke. Da tror jeg det må være en oppsummering av veldig mange av de tingene vi har snakket om. Vær takknemlig for det du er og har. Det vil si å være fornøyd med det. Gjør det beste ut av livet sånn som livet har blitt. Og så tror jeg det er...
å klare å se meg selv i en sammenheng, en relasjon, hvor jeg er ikke en øde øy på denne jordkloden, men jeg lever sammen med mine nærmeste i et samfunn, i en verden, som på en måte vi må ta del i et engasjement for det at vi hører til i en sammenheng, tror jeg. Og for meg er også den sammenhengen en sammenheng med en Gud,
som jeg tror på en måte holder tingene litt oppe og gir meg også mening, fordi han utfordrer meg til de grader på akkurat dette med å være noe for, ikke bare meg selv, men også andre. Det var veldig fint. Tusen takk for at du ble med. Er det et sted mine lytter av kan nå deg?
Det kan de vel, altså jeg er ikke noe veldig sånn på Facebook, og jeg valgte på en måte litt bevisst ikke å være på Facebook, for det ser jeg tar så himla mye tid for folk. Og de skal hele tiden legge ut så innmari mye, hva de spiser og flott mat og alt sånt. Jeg hadde lagt ut noen poteter hvis jeg hadde vært der. Hahaha.
Men det går an å google navnet mitt og se litt på noe av det jeg har gjort og skrevet og bidratt med. Du har skrevet seks bøker, blant annet Sykt Bra, som anbefales varmt. Hvis du tenker at denne samtalen var til nytte, så send den til noen. Du kan skrive til meg under episoden på Instagram og Facebook. Hvis du liker denne podcasten, så ta gjerne å dele en kommentar eller en rating.
Ha en kjempefin dag. Ha det godt.