Det er jo nesten blitt litt sånn, hvis man skriver en selvhjelpsbok, så vil man helst ikke at det blir kalt en selvhjelpsbok. Det er nesten, er det blitt en dårlig vib over det ordet? Ja, det er det. Og faktisk så skal jeg jo skrive et forord til en selvhjelpsbok jeg skulle ha skrevet i helgen, og rett før nå på morgenen så kom jeg på at jeg hadde glemt det. Og det går litt på dette med hva, altså dette litt sånn utskjelte selvhjelp da, men det
Men for meg har det vært ekstremt nyttig å lese selvhjelpsbøker. Det er ingen andre som hjelper deg, så du må på en måte hjelpe deg selv. Hvorfor har det fått litt sånn ... Det der med selvutvikling er blitt noe ... Det har vært veldig i vinden, og det er jo ... Nå blir det en antakt for meg at det bare er blitt litt overbrukt og oversolgt, men det er jo ...
- Og hva er tannet til å ikke utvikle seg selv? Ikke lese seg, bli kjent med nye ting, skaffe seg ny kunnskap. For meg bunner det hele, sånn selvutvikling, uansett hvilket felt det er, om det er filosofi, historie, håndverk, en hobby, så er det jo en nysgjerrlighet for å bli bedre eller komme inn i en verden hvor du bare, "Wow, hva er det som skjer her da?" - Ikke sant? Lære mer om seg selv.
Så det dreier seg både om å oppdage seg selv og å oppdra seg selv. Det er selvoppdragelse. Fra du er liten så har du blitt oppdraget av andre, og samfunnet, og foreldre, og venner, og du har tatt din plass, som de fleste sitter låst fast i.
Hvis du skal ut av det litt trange rommet for de fleste, så må du orientere deg og oppdage hvem er du, hvem er det du har lyst til å være, og hvordan skal du komme deg dit.
Da kan du begynne på den prosessen selv og finne ut alt det, men det er mye smartere å orientere deg om de andre som har gått den veien og som har noen tips til deg, sånn at du kan gjøre det litt raskere. Ellers er det ikke sikkert du rekker det før lokket klapper igjen.
Sånn at du må oppdage deg selv, og så må du oppdra deg selv, og da er selvhjelpsbøker i hvert fall meg et godt verktøy. Jeg har lest, jeg vil anslå, type helse-slash-selvhjelpsbøker har jeg nok lest 50 av i året, de siste ti årene.
Siste ti årene ble jeg oppmerksom på at her ligger det mye skatter som jeg hadde ledd av tidligere. Jeg hadde virkelig flyrt av seljehjelpsbølger. Det var det lattligste. Hvorfor det? Jeg hørte vel på alle andre som mente at dette er tøys på en måte. Det råder at det er mye av sånn
som kommer fra det akademiske holdet. Hvis det er noe pengenevolvert, så er det kommersielle interesser i det. Der er det sannsynligvis også det som er driveren, ikke at det er noe faktisk du kan lære der. - Da kan jeg i hvert fall si at når det gjelder bøker, så er det ikke noe kommersielt. Du burde ikke begynne å skrive bøker hvis du skal tjene mye penger.
Så da må du i hvert fall ta en sånn kjempebest seller, da kanskje det hjelper. Det trenger man ikke å tenke på. Men det med selgerhjelpen, hvorfor jeg lo av det, jeg husker jo at jeg var og skulle fikse bilen min. Vi skulle kjøre rundt i Marokko i 4-5 måneder, og så ville jeg ha sånn at det gikk an å ha seng bak i bilen. Og så fant jeg et firma som kunne gjøre det da.
og med en ivrig fyr med en eller to ansatte. Så så jeg bokhyllaen som var nesten tom. Han leste tydeligvis bare tre bøker, og det var selvhjelpsbøker. Jeg fliret og klasket meg på låret og fortalte til vennene mine om han. Selvhjelpsbøker, skulle det hjelpe på bedriften din? Ja.
Og så gikk det noen år, og så ble jeg klar over dette her, hvor effektivt selvhjelpsbøket var. Og så begynte jeg å tenke, la meg se, hvordan har det gått med han her? Og nå hadde han ikke tid til sånne oppdrag som jeg hadde da, for han hadde fått så mye oppdrag fra ulike, ikke sant? Han hadde fått 25 ansatte og det hele. Så selvhjelpsbøket hjelper i hvert fall, det har gjort meg masse, og noe av det viktigste ...
De sier mye det samme selvfølgelig, for det er de samme tingene som er en slags evige prinsipper for hva som fungerer for å få til det du vil. En av de tingene de sier er at du overvurderer hva du kan få til på ett år, men du undervurderer hva du kan få til på ti år. Dette er langsiktig perspektiv. Jeg snudde rundt på alt for cirka ti år siden.
Det var 17. mai 2014. Så snudde jeg rundt på alt. - Men her er min hypotese at det ofte kommer til punktet at man tar det, om det er beslutning eller veivalget, er det ofte en krise eller noe som oppstår som gjør at man både blir presset og sender seg selv inn i den nye verden?
Ja, det var nok ikke i kjelleren direkte, men jeg var nok på et sånt hvor jeg skjønte at dette som jeg lever nå, det kan jeg nok ikke fortsette med. Da går det bare dårligere. Et halvt år før det hadde faren min dødd av en kreftsykdom som har relasjon til den livsstilen vi alle har. Ikke noe spesielt med det, men den moderne livsstilen som gjør oss syke da.
Så det var nok et halvt år etter det, da jeg hadde en fotoworkshop. Jeg hadde jo masse fotoworkshopper. Jeg hadde hatt 60 fotoworkshopper. Det hadde jeg i Marokko. Så våkna jeg vel. Jeg hadde vel tatt meg litt ekstra viske på kvelden, og oppdaget at jeg veide 20 kilo mer enn jeg burde, og snuste.
Jeg husker til og med konaen min var skikkelig sur på meg den dagen, for hun hadde funnet ut at jeg snuste på kvelden, så hadde jeg lagt en eller annen snus ved siden av senga, og var dritsur på meg, og ringte og sa, nei, nei, dette går bra. Jeg snurrer rundt på alt nå, jeg skal forandre alt. Fordi jeg hadde lest denne boka, The Success Principles, av Jack Canfield, og så hadde jeg skjønt at ...
her er det mye jeg har gjort riktig. Det var mye jeg kjente meg inn til å kunne krysse av på dette her jeg har gjort. Sånn har jeg tenkt. Og så er det mye som jeg har skjønt at dette jeg ikke har skjønt er så viktig. Men det gikk opp for meg en gang at jo, det er det. Jeg kan se at de som har fått til ting har gjort disse tingene her. Noen eksempler eller sånn i farta? I farta ...
Ja, det var kanskje dette med å se for deg på en klarere måte, visualisere hva du vil ha da, på en mye mer bevisst måte enn det jeg hadde gjort. Altså planlegge mer bevisst, og ikke minst dette her med at du måtte gjøre det som var skummelt, du måtte gjøre det du var redd for, du måtte ikke skygge unna det. Det er faktisk tvert imot, det er den veien ...
du burde gå og stille inn kompasset mot. Så var det en del sånne ting som gjorde at jeg skjønte at herfra skal vi ta en helt annen kurs. Og noe av det som da skjedde, var at han som jeg hadde workshoppen sammen med, som har lansert det i Marokko, han spurte meg hva jeg skulle gjøre for noe nå. Bare sånn tilfellig med frokosten. Og så hørte jeg nærmest en stemme, jeg skal si på bøker.
Hæ? Hvor kom det fra liksom? Jeg hadde jo aldri skrevet en bok, jeg hadde jo ikke skrevet en setning siden jeg var på videregående. Så det var bare en eller annen sånn notion som kom fra den Jack Canfield-boka, for det sto at hvis du har noe på hjertet, så skriv en bok.
Det er ikke så farlig. Du trenger ikke å kunne alt 100% heller. Du må bare kunne det bedre enn de fleste andre. Så lenge du har 70% mer kunnskap, så kan du skrive en bok. Du trenger ikke være den fremste eksperten. Og dermed så begynte jeg å skrive bok. Så den første boka var faktisk ferdig fra trykken et halvt år etterpå til neste workshop jeg hadde der, som var en lærebok, en workshopbok i fotografi. Så det var det første jeg skrev, sa jeg.
Den har jo faktisk vært en bra suksess. Den solgte et par tusen fra eget forlag. Det er jo ganske greit, det faktisk. Men det selvutviklingsaspektet, det utviles om en sånn motvillighet å gå inn i det der. Det er jo en kostnad i det, men det er jo et eller annet med både samfunnet, staten og medisinen som omringer oss at
Det er apparat rundt oss som hele tiden tar vare på oss, og hvis det skjer noe med oss, så behandler de oss. Det er sikkerhetsnettet at du trenger egentlig ikke den ekspertisen selv, for den sitter hos leger, den sitter hos byråkrater, og den type ting. Så det er en sånn
Det der med at du skal ha insentivene og tankene om at du for eksempel lærer masse om helse på egen hånd, for å ruste deg bedre til å ikke bli syk, det er en litt sånn motstriden både utenifra, og så er det åpenbart indre krefter som bør gjøre at du egentlig ikke har lyst til det. Ja.
- Ja, og da er det en ansvarsfra skrivelsen som du er vant til fra helt... Altså, skolen har ansvaret for å utdanne deg, etter hvert så har universitetet ansvaret for å utdanne deg, du gjør det de sier at du skal gjøre for å få den og den utdannelsen. Du er vant til at hvis du blir syk, så er det helsevesenet som skal ta ansvaret, for at du har blitt syk, det har liksom rammet deg helt uten din innvirkning på en måte, ingenting med deg å gjøre.
- Og derfra gå til at du skal ta ansvar, for det er kanskje det viktigste jeg lærte i Jack Canfield-boka når du spurte. Det er ta 100% ansvar for alt som skjer med deg.
- 100%, ikke drive å lure på skal jeg ta 99 eller 98 eller 70 eller hva som helst, du tar ansvar for alt. Selv om det ikke er din skyld at det er sånn, så skal du ta ansvaret for hvordan du håndterer det. Det tror jeg nok var noe av det viktigste, at i stedet for å kunne skylde på, "Jeg har ikke fått det på grunn av det, det er den som står i veien for meg, det er omgivelsene, det er staten,
eller hva som helst, til å si at jeg tar ansvaret herfra, og uansett om det går bra eller dårlig, så skal jeg ta det. Det var nok kanskje det aller viktigste jeg lærte. Hvorfor lærer vi ikke dette? Hvorfor får vi ikke vite at dette her, er det tapt kunnskap fra...
Familie, er det tatt kunnskap i samfunnet? Se på alle eksempler på unge mennesker og eldre som sier at de får ikke hjelp, de står i kø. Og så får man jo sånn en intuitiv, sånn umiddelbar bare, men har du prøvd å se på problemet, har du prøvd å researche, prøvd å fordype deg i litteratur, finne ut hva ...
mens du står i kø for å få profesjonell hjelp, og så har du prøvd alle muligheter selv, eller sitter du bare pal og venter? - At andre skal ta ansvar. Nei, det er nok mye av det. Det er mye dette med offerrolle og så videre.
Og det meste har med hvordan tar du ting. Jeg har jobbet for Leger uten grenser i Angola, jeg har reist rundt i verden under de fæleste forholdene, men det er nesten der jeg har opplevd de lykkeligste. Det skal ikke så mye til før du har det bra. Det er et valg du kan ta, uavhengig av situasjonen.
Sånn at, og det var jo det overraskende for meg når jeg jobbet i Angola, da var jeg, altså jeg var medisinsøvnt da, men måtte jobbe for å være der, så jeg jobbet på sykehuset der da. Det var vel i fem måneder, tenker jeg. I 96. Og det var jo en krigszone, det var der de sendte prinsesse Diana for å vise mineskader, og halvparten av befolkningen hadde jo
Jeg hadde jo dødd under krigen, og uansett hvor jeg stoppet opp, jeg gjorde det til nesten en lek, at uansett hvor jeg gikk der og stoppet opp, ser jeg en på krykker, ja det gjorde jeg alltid. På sykehuset jeg jobber så døder jo tre barn, tenker jeg i snitt hver natt, sånn at jeg lærte meg etter hvert å gjenkjenne, ok, deg ser jeg ikke i morgen, deg ser jeg ikke i morgen, og så videre.
Men likevel, i omgivelsen der så møtte jeg jo mennesker som var så livsklade og energiske og på alle måter...
var til stede da. Det var jo ikke jeg forberedt på. Jeg tenkte jo bare, altså jeg visste jo ingenting om det. Dette var jo før internett, og det var ingenting informasjon jeg kunne få, ikke sant? Så jeg så jo for meg bare nød og alt det jeg hadde sett på TV. Jeg var uforberedt på den livskraften da. Og det var den største overraskelsen for meg, når jeg kom tilbake igjen til Norge, og så liksom, her hadde du jo alt, men folk var jo så sure og bittre og klaging og...
og alt dette her. Da skjønte jeg at jeg som egentlig hadde planlagt å bli lege for å jobbe rundt i verden for Leger uten grenser og i krigsområder, skjønte på en eller annen måte at her har vi et stort problem hjemme som kanskje er like stort. Vi lever ikke livet vår ordentlig, selv om vi har alle forutsetninger for å gjøre det. Det trigget meg veldig, hva er dette her for noe?
Så den kjærheten på det har jeg nok fortsatt, og det er nok også en del av bakgrunnen for de bøkene mine, både kamerakulen og pulskulen, hvordan kan vi leve godt til tross for at vi har alt? Det er nesten helt absurd, ikke sant? At det er så mye misnøye, at det er så mye depresjon, at det er så mye angst, at det er så mye problemer da når vi
aldri har hatt bedre forutsetninger i menneskets millionhistorie. Hva er problemet da? Sekken det moderne liv, er det jobbene våre som er meningsløse? Er det muligheter? Det er for mange muligheter som gjør at når du misslykkes, så føler du deg enda mer misslykka når du faktisk har beprent deg full i huet at du har alle muligheter til å nå toppen, bli det du vil, og så videre. Du kan...
Du har all informasjon tilgjengelig til å få en sunn og trent kropp. Hva er det med det moderne samfunnet som gjør at vi blir så ulykkelig? Det er nok mye det du er inne på der, at vi sammenligner oss med andre. Fordi at før så sammenlignet du deg med de som var i landsbyen din, ikke den stammen din, da hadde du kanskje ti andre på din alder, ikke sant? Mens nå sammenligner vi oss med Taylor Swift og
filmhelter og så videre, folk som har lykkes voldsomt, det er alltid noen som er bedre enn deg, bare du slår opp på TikTok eller Instagram, så er det alltid noen som er flinkere og klokere og klarere mer enn deg, og vi er laget sånn at vi sammenhenger oss med dem, og så taper vi, og så føler vi oss dårligere.
Sånn at det er en av oppgavene i kamerakuren. Kamerakuren er jo en sånn livsmesteringsbok hvor du via det å fotografere lærer deg disse livsmesteringsteknikkene som jeg lærte om da. Og en av oppgavene der er jo ikke sammenligne seg med andre, sammenligne deg med deg selv og den du er da og den du ønsker å bli da.
Og det er en aktiv handling, så du må aktivt gjøre det, for hvis ikke du gjør det aktivt og tenker sånn aktivt og trener deg på det, så vil du falle i den sammenligningsfella. Og det er noe som vi pattedyr har sammen, evolutionsmessig, så er vi lagd for å sammenligne oss med andre, for å finne vår plass i hierarkiet, slik at vi ikke skal slåss med de som er sterkere enn oss. Ja.
Det er den biologiske årsaken til at vi er så gode på det. Så det har hjulpet oss til våre forfølgere til å komme dit vi er i dag, men nå sliter vi med det da. Jeg har jo, som mitt mantra da jeg startet podden her, så var det jo, jeg må få inn de smarteste menneskene som jeg kan suge til meg kunnskap og livsvisdom da. Og komme inn i nischer som ikke jeg vet noe om, så jeg kan plukke litt i hjernen deres. Og det er sånn ...
For man kan jo også sånn, når man åpner Instagram eller YouTube, så er det sånn, faen så veldig karismat personer her. Skal man sammenligne, så jeg skal gå til å sammenligne dem med alle gjestene jeg har hatt her, så ville jeg jo følt meg som den største taperen i hele verden, på en måte fullstendig kunnskapsløs. Men det er jo også den gaven at jeg har tilgang til deg, eller til Asle Toie, eller til Jon Hus, det handler om. Og så bare sånn,
jeg får de inn her, og noen kan bli med på denne reisen her via podcast, lyd, video, på YouTube. Og få lære ting. Ikke sant, og dette er jo helt typisk for at du som har hatt denne suksessen, har jo gjort de tingene som skal til for å få det til, og gjennom
og hjelpe deg selv til å få vite mer, så har du hjulpet andre. Tilbake til selvhjelp, det som gjør at mange ser på det så negativt, er at du opplever det som selvopptatthet.
Men jeg kan love at de som er mest selvopptatte, det er de som er syke. Det er de som ikke får til ting, de er alle mest selvopptatte, typisk 90% av tiden. Mens de som lærer seg å hjelpe seg selv, de lærer veldig fort at den raskeste måten å hjelpe deg selv på, det er å hjelpe andre. Hvis du blir skikkelig god på å hjelpe andre, så begynner du på et eller annet vis å glemme deg selv. Du går fra selvopptatthet,
via selvutvikling til selvforglemmelse, og i det du ikke bryr deg så mye om deg selv, om hvordan du har det, for at du er opptatt av så mye annet. Du glemmer nesten hvordan har jeg det i dag, ikke sant? Så da har du på en måte, tenker jeg, fullført en slags selvhjelpssirkel, og kommet helt rundt fra å være veldig selvopptatt, fordi at ikke du får til ting og føler deg miserabel,
Til å lære deg hvordan skal jeg opptre i verden og gjøre verden bedre for andre, til at du rett og slett ikke engang tenker så mye på det du tenkte på før du startet den prosessen. Så selvforglemmelse, det er litt undervurdert.
Men det begreper jeg like. Det var en som påpekte veldig godt, det var en kronikk om en journalist, jeg tror journalisten er nå eller på medie24, jeg husker ikke, det var en journalist som var så veldig lei av at mannlige intervjuobjekter ikke respekterte henne.
og henvendelse til andre at hun følte hun fikk ikke den respekten hun fortjente hos sine intervjuobjekter, hun er en veldig ung journalist da. Det første jeg tenker er at hun forventer noe av andre mennesker uten å ha gjort seg fortjent til det, det er første tanken som dukker opp, men så var det en som påpekte i teksten bare se på sykdomstegnet med tiden vi lever i, hvordan hun skriver, og det er altså
Jeg skal ikke bruke ordet sykdom, men det er et sykdomstegn når du ser i teksten at jeg og meg brukes fryktelig mye, spesielt i kronikker, tekster, at du går ned på det nivået. Som du nevner, det er selvopptattheten, og hvordan jeg føler meg overfor mine intervjuobjekter, hvordan jeg føler meg i min bransje. Ja.
Der er det et eller annet sånt... Og det som du kan være ganske sikker på, siden ikke de spurte henne så mye, er nok også med hva hun utstrålte. For det er også noe jeg var veldig lite oppmerksom på, for nesten å si helt uoppmerksom på, hva jeg utstrålte og hva jeg tiltrakk meg. Så hvis hun utstråler en negativitet og bitterhet og...
gjør at den som stiller spørsmålet kanskje ikke får lyst til å peke på denne personen her. Hvor mye det har å si, hva du velger å utstråle
underbevisst eller ubevisst, og begynne å ta mer kontroll over det, det kunne jo ha hjulpet henne mye da, ikke sant? Ved å utstråle den respekten som hun ønsket å få. Den kunne nok hun da sannsynligvis jobbet med, eller hun eller han, og jeg var elendig på det, ikke sant?
Og mye av grunnen til at muligheter ikke kom til meg, var at jeg utsolgte sånne ting helt ubevisst, for vi er jo liksom nordmenn, alle er like gode, alle er like snille, og hvordan vi kler oss og hvordan vi ter oss, det skal ikke ha noe å si. Men det stemmer jo ikke da. Sånn at...
For eksempel George Clooney var et godt eksempel da når han var på audition. Så i stedet for å tenke at jeg trenger dere,
og dermed utstråle denne litt-desperasjonen i en sånn auditsjonsetting, så utstråler han at, bestemt seg for at dere trenger meg mer enn jeg trenger dere. Og når han kommer inn i auditsjonen med den utstrålingen i stedet, ok, da blir han valgt. Så du må på en måte utstråle at du allerede har det du ønsker deg. Hvis du for eksempel drar på...
på byen da, du vil ha kjæreste eller på byen eller byen, man gjør kanskje ikke det lenger, men hvis du ønsker deg en kjæreste og er desperat og utstråler det, så utstråler du også stress. Og det er jo ikke attraktivt.
Så du må egentlig utstråle at du allerede har den kjæresten eller er i den situasjonen du ønsker å være i. Da er det lettere for at de tingene faktisk kommer til deg. Jeg tror jeg har utallet historier med gutter som har opplevd at de får seg kjæreste og får ekstremt mye bedrage på byen, litt mer oppmerksomhet, fordi de senker den desperasjonsbiten de har
de har ordnet seg en skjærste og stresser ikke med det lenger, og plutselig åpner det seg en sånn at de tiltrekker seg en oppmerksomhet. Det er jo et veldig, veldig kjent fenomen. Ikke sant? Så...
Så du må utstråle det du ønsker å tiltrekke deg på en måte. Det var datingtips da, så de som skal på sånn første date eller andre, og er nervøse på hvordan det skal gå bra, blir veldig selvbevisste. Jeg kaller det 17. mai-syndromet, for jeg husker det slo meg når jeg var på 17. mai-frokoster, og jeg stresset litt selv, hva faen er jeg fin? Har jeg fin dress? Og damer, hva er hun fint? Hun var opptatt av, hva ser jeg fin ut? Ser vi fine ut? Så er vi fine nok, ikke sant? Og så tenker jeg sånn,
Alle de andre på festen går også og tenker på hvor fine de er. Så det er ingen som får med hvor fine de andre er. Alle er så jævlig opptatt. Sitter i dressen. Oi, faen, jeg har flekk på skjorta. Faen, dette er jo helt krise. Og det smarteste, ikke sant, ville jo vært å gå rundt og påpeke hvor fine de andre var. I stedet for å bli dem som du så ut, ikke sant? Så hvis man da gjør sånn. De beste, ikke sant, hvis man er tilbake på Bill Clinton og sånne ting, som var god på å få andre til å føle seg vel.
Så hvis du går på en fest nå, nå skal jeg få flest mulig andre til å føle seg vel, i stedet for å lure på hvordan ser jeg ut, da har du gjort et mye bedre stykke arbeid. - Husker du den filmen med Bill Clinton, hvor John Travolta spilte, jeg tror den går på slutten av 90-tallet, begynnelsen av 2000-tallet, jeg husker ikke hva han heter.
Jeg tror det handlet litt om Bill Clinton, uten at det var Bill Clinton. Den scene jeg husker så veldig godt derfra, er hvordan Bill Clinton, angivelig karakteren, hilste på mennesker. Har du sett noen offentlige personer, sånn type politikere, statsledere, hilse på hverandre, så er det handshaken. Så er det hvor legger du venstre hånden? Er det skulderen? Ja.
underarmen eller hånda. Så skulderen var det mest sånn typ, jeg respekterer deg, underarmen var sånn, jeg stoler på deg, og hånden er sånn hjertelig. Jeg trykker på deg. Ikke sant? Og det må også være litt sånn rimelig, for jeg har også vært borte i folk som har vært i overkant i hjertelighet på en måte, hvor du tenker at dette er bare et spill, men den med en lett touch på skulderen,
Den er viktig, og det å lære seg karisma. Varme og det at du kan mye. Det er de to kompetensene, varmt og kompetent. Det er det som avgjør om du oppfattes å ha karisma. De to viktigste faktorene, som for eksempel Bill Clinton har.
Sånn at hvis du ønsker å oppfattes som karismatisk, så finnes det for eksempel bøker som handler om det. - En morsom YouTube kanas heter Charisma on Command. Den hadde en morsom type generelt råd at hvis du blir stilt et spørsmål, er det en sosial setting, aldri svar på spørsmål helt direkte.
- Svar litt indirekte og litt vagt. For jo mer direkte spørsmålet er, jo mer direkte du svarer, jo mer forsvarsposisjon blir det. Hvis du greier å svare veldig vagt på det, eller bake det inn i humor, så har du en karismatisk avslappende tone tilbake på det. Det prøvde jeg et par ganger i podcast, det funket ganske sånn. Det er veldig avhjepende, men hvis du styrer meg spørsmål bare,
et eller annet kritisk med podcasten, så går jeg rett til å si at det handler jo ikke om det. Det handler om at jeg ... Jeg tar spørsmålet for alvorlig, og tar det inn, og føler at jeg må forsvare meg, akkurat som din kritikk er helt reell. Hvis du både tar ... Jeg anerkjenner kritikken, men ...
for meg den beite ikke så veldig. Det er en veldig karismatisk handling, jeg føler. Det er interessant. Jeg får lære meg litt mer om det. For det var jo noe jeg måtte lære meg, ikke sant? For jeg var jo veldig lite karismatisk. Men det har jeg kommet til å ha litt...
videre på da. Men det er veldig godt, den der utstrålet at jeg trenger ikke denne jobben, jeg trenger ikke disse pengene, jeg må ikke ha deg som partner, jeg må ikke være med deg, men jeg har veldig lyst til det, men jeg har det jeg trenger i livet fra før, jeg husker veldig godt med sånn,
Når jeg tenker over det, nå er vi tilbake i musikkbransjen. Da jeg jobbet i NRK var jeg portvokter for hvem som skulle spille musikken til kanalen. Alle disse managere, plassselskapene, skulle pitche inn låtene sine og var veldig ytmyk og sånn: "Her må vi bare spille på lag med NRK-storstaten." Så husker jeg Gunnar Greve, musikkmanageren til senere, eller en walker,
Han hadde virkelig lykkes med den Walker, tror jeg, artisten. Han kom inn der med sånn selvtillit som jeg bare ikke hadde sett maken til av folk som kom inn og pitchet ting. Jeg bare merket hvordan han vippet opp. Han kunne ikke gitt mer faen i hvordan den pitchen gikk. Hvis dere vil ha den låten her, fine, her er den. Jeg driter jo om dere, hva dere gjør med dette her. Jeg tenkte sånn, det her må vi være en del av. Ikke sant? Veldig interessant hvordan den...
uten at du er over det topp. Hvis du kommer inn med selvtillit og ikke har noe by på, at det er tomt skall, så er det lukt. Man kan jo bli lurt også. Det blir man jo ofte. Løgnere vil jo bruke de samme triksene, selvfølgelig. Man vil jo falle i noen...
- Feller her og der. - Det er også sånn at hvis livet ditt er komplett, ikke komplett, men at du er rolig fornøyd med hvordan livet spiller seg og ditt eget liv, så er det veldig mye lettere
gå ut der og være med andre mennesker, hvis du har jævlig mye storm på innsiden, så er det vanskelig å skape eller vise den mest rolige, fineste siden av deg selv. Du glemmer å være morsom, du glemmer å smile, du må gjøre alt veldig påtatt og anstrengt. Men så må man da klare å ikke bare være preget av omstendighetene, men klare å ta kontroll over seg selv i ulike omstendigheter, sånn at ...
Det er det som gjelder, og det er det som mange sliter med, at hvis de har det dårlig, så utstråler de det uten å kunne klare å ta kontroll over sin fremtreden. Hvis man møter nye mennesker, så burde man snakke om hvis man har problemer med dem,
at man går til psykolog, eller jeg er ekstremt sjalu person, eller jeg har angst, eller jeg har masse depresjonshistorie og sånt. Burde man bare legge kortene på bordet? Hva burde man egentlig gjøre hvis man har jævla mye greier? Ja, det kan man jo godt gjøre.
Jeg tenker jo at det kan være smart. Det kommer litt an på settingen og hva man vil. Og om man stoler på den personen man forteller det til, at den vil ta vare på de opplysningene og kunne hjelpe deg. Men det er jo veldig sjelden at folk gjør det, tenker jeg. Ja.
- Og særlig menn, menn vil i liten grad ønske å snakke med andre om sånne ting. Jeg tror ikke at hvis jeg hadde følt det sånn nødvendigvis, hadde jeg følt en behov for å snakke med noen om det egentlig. - Det er to typer, får du kreft, lager du en historie ut av det, en offentlig historie hvor du går ut med det og informerer alle og oppdaterer alle, eller holder du for deg selv?
og forteller det til det absolutt færreste, nærmeste. Det virker som det er to typer der.
Jeg vet ikke hva jeg ville gjort. Jeg ville nok fortalt det bare med en gang. - Jeg ville holdt det for meg, jeg ville ikke delt en dritt. Jeg skulle ikke gått ut med min sykdomsessorie i det hele tatt. Det handler ikke om å fremstå sterk, jeg har ikke lyst på oppmerksomhet for noe sånt. Jeg vil ha oppmerksomhet for ting jeg lager og gjør, ikke for sykdommen min eller hva det er.
Ja, det er sånn som Harald Henden som nå fikk kreft, han er krigsfotografen, som sa at han gikk fra noe, og at han fikk et image som krigsfotograf, ikke sant? Og så plutselig image som kreftoffer, altså den...
forskjellen der da. Så det er jo modig å fortelle om da, dette her med at man skal dø, og jeg har jo alltid tenkt da, at ok, jeg må leve som om jeg får en kreftdiagnose i dag, som gir meg et halvt år igjen å leve. Så jeg har alltid tenkt at så må jeg tenke hver dag, slik at jeg er sikker på at det jeg gjør det neste halvåret, har den verdien da.
Prøve å putte mest mulig verdi inn i hvert halvår. Så dette med å sette opplevelsene og tankene våre i sammenheng med at vi alle skal dø på et eller annet tidspunkt som kan komme mye før enn det vi har lyst, det tenker jeg er viktig. Så jeg har sånn kaffekoppen hjemme, der er det skjelett og sånt nå, med litt sånn memento mori-
stil da. Du minner deg selv på at døden er... Ja, og det tenker du ikke å bli minnet på når du jobber som lege da. Ikke sant? På legevakslege, og så vet du at det kan snappe deg bort noe som helst egentlig. Sånn at, ja. Så det bør være, tenker jeg, en del av baktanken, slik at du utnytter livet ditt maksimalt, da bruker det... Det er jo det jeg er mest opptatt av, at jeg skal...
få ut mest mulig av de forhåpentligvis 80 årene da. Nå bare er jeg en 25'a, ikke sant? Nå er jeg jo virkelig, det blir liksom når du begynner å gå litt tom for penger, så begynner du virkelig å bry deg om hvordan skal jeg bruke penger. Det er jo snart 55, så da begynner jeg å gå tom for år. Da må jeg virkelig bruke de bevisst, sånn at jeg klarer å
og få oppleve det som jeg ønsker å få med meg, før man går videre til et eller annet man ikke vet hva er. Men leger og folk som jobber i helsesektoren, i møte med døden, så føler man at man lever, altså føler man seg veldig, setter man pris på å være levende og være frisk, det betyr på en gang det går ikke det med det yrket. Jo, jeg tror det. Jeg setter veldig pris på å være frisk og ikke ha noen symptomer og
og at det ikke gir seg selv, det er ikke en selvfølge. Så det er som bare jobber med folk som ikke har det sånn stort sett, som har sykdommer som preger livskvaliteten. Og det er det jeg er opptatt av, at de livsstilssykdommene som nå 80% har, det hadde man ikke trengt å ha. Jeg gjør jo det jeg kan for å unngå å få dem,
og håpe gjennom bøken og det jeg snakker om, og hjelpe andre til også å unngå å få dem. Da snakker du om alt mulig, fordi at sånn som det er nå, de sykdommene som pregger oss,
Det er informasjonsbaserte sykdommer på grunn av en lavgradig kronisk betennelse i kroppen, som kommer av dårlige celler, sånn som også Pimplosion snakker om, altså dårlige mytokondrier, dårlige celler, som påvirker alle de ulike organene i kroppen, og ikke minst hjernen. Hjernen er jo selvfølgelig mest avhengig av oppegående celler, står jo for 20-25% av energiforbruket i cellene.
Når du har en slik kronisk betennelse i kroppen, så går du på alle organer, inkludert type demens, kreft, hjertesykdom, nyresvikt, parkinson,
omtrent alt hva det er av sykdommer som nå er vanlig i vårt samfunn, men som ikke er vanlig i historisk sett da. Ikke sant? Det er jo på diabetes, høyt blodtrykke, så vi lever oss syke da. Det er
og der er det rådene som er i pulskuren, dette med å spise ekte mat, som du hadde hatt tullekken her forleden, det er kanskje en av de virkelig store, det med å spise unngå ultraprosessert mat, det med å bevege seg nok, trene nok, ikke for mye, ikke for lite heller, finne den svite spotten der, sove godt nok,
minimere alkohol til få ganger i året, unngå å snuse, røyke disse tingene. Så har det gjort ganske mye for å unngå å få de sykdommene som vi sliter med. For min del er det mange som sier
like sure som de er på selvhjelp, så er de på helseoptimalisering. Det er jo nesten like utskilt, ikke sant? Og hver gang du ser noen, hvis du ser i kommentarfeltet etter en eller annen type reportasje på det, så ser du jo folk som er så...
og hvorfor i verden skal de bruke tid på det? Vi må leve liv og kose oss, på en måte. Hvem er det du stikter til da? Er det typen legestaden akademikere, eller er det folk som har et annet? Jeg tror det er vanlige folk som blir provoserte over at disse skal...
leve bedre, men det som jeg er opptatt av er ikke helseoptimalisering, men helsenormalisering. At de skal gjøre nok, og det er ikke så mye til å få en normal helse som gir deg en liten sjanse for å få disse sykdommene. Det skal du ikke så mye til for, men for å få de fem ekstra årene som Pimp Lotion og andre jakter på, da må du gå all in.
Da må du være like opptatt av det som du er av podden din, og jeg er av fotografi og reise og seile og så videre. Da må det være hobbyen din for at du skal få inn dem. Men hvis du bruker fem timer hver dag gjennom hele livet på å leve tre år ekstra, da går jo ikke det regnestykket opp heller. Jeg tenker at for en helsenormalisering så bør du gjøre ting kanskje en time om dagen som gir deg kanskje
20 år lenge liv. Vi hadde jo en kronikk, jeg og Anette Dragland og Gunnil Melleby rett før helgen, om dette her. Dette at helsevesenet, vi venter til folk blir syke før vi behandler dem. Det er der penger ligger, det er det vi holder på med. Og
Hvis vi hadde klart å formidle, sånn som i den kronikken, så er det en amerikansk undersøkelse på 700 000 krigsveteraner som viser at hvis du gjør de åtte grepene, som i prinsipp er akkurat de samme grepene som er i pulskuren, hvis du gjør de fra du er 40 år, så lever du 24 år lengre for menn og 21 år lengre for kvinner. De grepene er ikke noe ekstreme.
Og enda bedre, hvis du starter med det fra du er 60, så lever du noe sånn som 16 år lenger, du har enda mer å hente jo senere du starter. Tvert imot det man kanskje får det som vi leger tradisjonelt har sagt, når du er 70, da kan du bare gjøre som du vil, bare spise kake og sette deg i sofaen og kose deg, det er ikke så mye mer å hente. Det stemmer ikke. Det er enda mer å hente da.
Men det er ikke grep som skal ta så lang tid av livet ditt, og som skal gjøre at du får en god sjanse til å leve 24 år ekstra. Men hva er det med dette her? For jeg synes at Peter Thia sier det bra, at helse 2.0 er den her vi behandler deg etter du har blitt syk eller skadet deg, mens helse 3.0, hans øyne er jo da det neste steget innenfor medisin, hvordan forebygge. Du nevnte bare at det er ikke der penger ligger. Er det...
Samme som vi har diskutert med fasting på mange år siden, hvorfor er det ikke mer styr og snakking rundt det, eller kuttlipp, ikke spise intenst hele tiden. Det er ikke mulig å tjene penger på det. Det er ikke noen penger i å faste. Sist snakket du om det med sol også, det er ikke noen penger i å finne skygge. Det er ikke noen penger i en som hviler.
- Det er å sove godt. Den tar jo to timer bort kanskje fra det som den kunne brukt på et eller annet som noen tjente penger på. - Men melatonin, det kan du selge? - Ja, jeg vet ikke om det er så effektivt. Det diskuteres vel. Men det kan man jo selge, men det er ikke en... - Er ikke det jævlig vanlig, spesielt i USA for å... - Jeg tror det er bedre å framkalle melatonin selv da. Med å ha for eksempel
Blue blocking glasses på kvelden og senke lyset og sånt. Melatonin ser vi å være viktigere, ikke bare for å sovne, men for de prosessene som skjer når vi sover, så er melatonin viktig for de prosessene. For det er mye som skjer når vi sover, som ikke ser på dagen av reparasjon og så videre. Det er veldig tydelig,
- Det er lett å telle, og det er en umiddelbart, hvis du blir syk, så tjener jeg pengene mine på syke folk, jeg tjener pengene mine på å dra på en leggvakt, og så kommer det syke folk på rekke og rad, og så kommer pengene inn på min konto, mye mer enn boksalg for eksempel.
Det er jo valget hele tiden å gjøre, skal jeg tjene mindre penger på å selge bøker, eller skal jeg gjøre det trygge, gode, gamle valget med å ta meg noen legevakter og tjene mer på syke folk. Fordi pengene kommer jo, det er veldig tydelig, det er regnbart, de kommer, du gir dem en medisin som forventet, og så er det regnskapet lett å holde styr på.
Men når det gjelder forebyggende helse, så viser en svær undersøkelse at return of investment er 14-gangeren. Så for hver krone investert i forebyggende helse, så får du 14 kroner tilbake. Hvordan ser det regnskapsskapet ut? Det er 2.900 studier som har undersøkt det.
av det jeg kan huske. Altså 14 kroner spart? For hver krone du har investert i forbyggende helse, så sparer du 14 kroner. Skattepenger. Det som er problemet med det selvfølgelig, er at hvem er det som sparer på de pengene? Er det deg? Er det politikeren? Er det til og med sånn at hvis du setter inn den innsatsen her nå, er det kanskje en neste regjering som vil få nytte av det? Nei.
For at det ligger frem i tid er mer ullent. Mens syke folk, det er lett. Operasjonen koster så mye, ikke sant? Og hele helsevesenet drives jo av takster, at de på sykehuset gjør visse takster på syke folk. Hvis jeg nå skulle bestemme meg for, nei, nå vil jeg jobbe som forebyggende lege. Hvor skal jeg søke til han da? Jeg vet ikke om noen jobber.
Alle jobbene våre, alt er giret inn på å vente til folk er syke og så behandle dem, diagnostisere og sende videre til nye undersøkelser osv. Og så vet vi at de for eksempel, fra den undersøkelsen vi viste til den kronikken på NRK Yttering, de som lever 24 år lengre er mindre syke
Sånn som Peter og Tia med det 2.0 og 3.0-medisin beskriver veldig godt, er at det som vi gjør i medisin 2.0, er å holde dem i livet lengre, men de er sykere, og mens de da er syke, så må de forbruke daglige medisiner, som mange har mye å tjene på. Hvis vi holder dem friske, og de tingene som holder folk friske, problemet er at det er gratis.
Det koster ikke noe å bevege seg og gå en tur, det koster ikke noe å sove godt, det koster ikke noe å ta en powernap på et formiddagen som er super effektivt.
Koster ikke noe å drikke vann, koster ikke noe å spise egg og bønner i stedet for ultraprosessert mat, ikke sant? Og pusteteknikker, meditasjon, alt dette her. Kan være gratis da, du kan selvfølgelig betale for en app og så videre, men det at ikke det har dette kommersielle trykket bak det, det gjør at oppmerksomheten vår
fanges jo av de som vil ha den, ikke sant? Og det står ikke, folk står i kø for å få en flik av oppmerksomhet nå, eller hele tiden, for å selge oss noe, eller få oss til å gjøre noe. Sånn at disse sunne grepene som gjør at vi kan leve 24 år lengre, har jo en sterk motstand fra de som lever av å gi oss mat, som for eksempel i den podcasten med Tulleken, ultraprosessert mat som gjør oss syke, som skaper betennelse i tarmsystemet vårt.
tarmsystemet vårt er utrolig sårbart, og 70% av immunforsvaret vårt er organisert langs tarmen og magesekk og så videre, for det er der krigen står. Det er en celle og et lite slimlag avstand fra avføringsinnhold og inn til blodbanen, og de systemene som holder dette tett, de skades lett, for eksempel av ultraprosessert mat, og fører til at
en del stoffer vi ikke har lyst til å ha i blodbanen er der, og dermed må kroppen kjempe mot det, som skaper denne betennelsen i kroppen, og som vi kan måle på pulsklokkene. Etter visse typer mat, for eksempel har jeg spist daimkake og blødkake som jeg gjorde her om dagen, så har jeg stresset til langt ut på natta.
Jeg spiste chili her en dag, stress hele natta, totalt hele natta. - Fordi du reagerer på chili? - Jeg reagerer på chili, men det gjør mange andre også, men jeg reagerer nok ekstra mye på det. Det ville jeg aldri visst om uten pulsklokkene. Da ville jeg ikke tenkt på det, at det var en mulighet. Det trenger ikke være så mye en gang at jeg kjenner det, at jeg opplever det som krydret spicy food.
- Tenker du at du får lyst til å spise mer chili for å se om du kan herdes på det? Eller tenker du at det er noe mer? - Nei, jeg blir så dårlig av det. Jeg blir så syk av det at det er litt som å ha vært på fylla. Kjennes det ut dagen etter du har sovet dårlig, du er uopplagt. Jeg er blitt avhengig av å være opplagt. Jeg gjør det jeg kan for å være opplagt, fordi det er så travle dager også.
Jeg vil nok ikke ta sjansen på å prøve det. Jeg tror nok det er en irritasjonstilstand, mer enn at det er noe som kan bygge meg opp som type trening. Det var gøy hvis du tok et hormesis-prosjekt på, se om du mikrodoserer deg med chili, om det...
Gjorde at litt sånn som, ja, de forgiftet deg bittelitt hver dag med chili. Det er jo interessant om det faktisk kunne... Ja, kanskje en eller annen vakkerdag så finner jeg kreft til det. Nei, jeg blir såpass sliten av det at jeg må hente meg en, jeg må kanskje bruke to dager etterpå og konsentrere meg om å hente meg en. Og det har jeg egentlig ikke tid til. Men er det litt sånn litt misforstått det her med, jeg tenker ofte...
Vi snakker jo om at vi har veldig individuell helse, noen responderer godt på dette, noen trenger dette, vi trenger forskjellige ting. Men det jeg ofte synes er så rart, og så er det paradoksen at vi liker å sammenligne oss med andre dypt der nede et eller annet sted, men det som jeg synes er rart er hvorfor ikke folk kopierer hverandre i større grad sånn autonomt, er det ene, eller at man velger å gjøre det sånn, for eksempel hvis det er noen i din vennekrets, eller noen som lever i samme type høyestandard,
livsstil, samme type livsfase som deg selv. Hva ville skjedd hvis du hadde adoptert deres regime fullstendig? Det vil si, hva spiser de? Hvor ofte trener de? Hva type trening gjør de? Det har jeg hørt av de kompiser mine som har best helse, stabile liv, sover godt, ikke noe skade, aldri syk, virkelig aldri syk.
videre kommer en sånn covid på en måte da. Et eller annet. Og det er veldig vanlig at folk som har litt ting på stell når de spesielt kommer til trening, helse eller sånn, så får du sånn, hva gjør du? Og så kanskje de kommer med en eller annen sånn liten basic oppskrift, og så er det bare sånn at det er helt uinteressant å følge det. Hvorfor
Ja, vi trenger forskjellige ting, og vi reagerer på forskjellige ting. Du på chili, jeg på tequila og koriander. Men hvis jeg hadde adaptert veldig mange som er på bra sted, og har en bra helsesinnlivsstil, så tror jeg jeg ville slått post-it ut hvis jeg var på dårligste utgangspunktet. Men det er jo folk som, og det vil jo ikke sikkert de fleste oppleve dette, det var jo noe av paradokset når jeg jobbet som lege. Det er jo at
De som lever sånn og er såpass friske og har det så bra på mange måter, de opplever jo heller ikke at de som ikke har det spør dem om råd. Det vil jeg ikke tenke at de opplever nesten over hodet. Det kommer nok mange av dem og klager over sin situasjon, at de har blitt syke, at forholdet fungerer, at de ikke får til det de vil. Men jeg typer at prosentandelen der som spør dem om du får det til,
lære meg dette her, den er nok nærmere null. Det er et tvertimot, det er gjerne et spørsmål som du da, når du sier det,
så blir du levd av, fordi det er så ekstremt. I deres verden så ekstremt. Det er ikke tenkelig at de vil finne på å gjøre det samme en gang. Det er den manglede nysgjerrigheten. - Det er også den jeg hadde før, så jeg kan fortsatt skjønne det. Før jeg begynte å lese selvhjelpsbøker, så tenkte jeg at dette var tilfeldig, dette lå i mitt lodd, at det var bare sånn det var. Jeg var en sånn person som disse tingene hentet med.
Så det har med den her fastlåste opplevelsen av hvem du er, og den jobben det er å gå fra å være den du er til den du kan bli. Det er en fokusert jobb som koster masse krefter, det koster at du må snu på noen forestillinger som du trodde var sanne, og den jobben er ikke de her villige til å ta.
fordi hadde de vært villige til det, så hadde de gjort det før. Det er de som står igjen og ikke vil ta den som fortsatt står og spinner, ikke kommer seg av gårde, og ikke spør om råd fra de som har fått det til. Det overrasker meg ikke lenger, men som lege de første årene overrasket det meg. De kom for å spørre om råd om de mestret ikke livet, de hadde problemer på mange fronter gjerne,
Og når det da kommer de rådene som er åpenbare, og som enhver selgers bok vil fortelle deg om, så ble de bare sinte og sure på meg. Ikke sant? Sånn som jeg sa vel sist her, at når du følte meg dårlig, men nå som du sier at jeg ikke kunne ha gjort noe med det, så føler jeg meg virkelig dårlig. Da føler jeg takk skal du ha. Og denne manglende ønske om å få råd, og lytte til råd, er
overrasket meg en del år, men nå er jeg blitt så vant til det. Det er jo de i hovedsak som ler av selvhjelpsbøker, at det går an å endre deg selv, og ta kontroll over deg selv på en annen måte. Det er jo de som ler mest av det, som sannsynligvis aldri har lest det enn.
og som griper til floskler som at det er bare å tenke positivt. Jeg har ikke vært borti en selvhjelpsbok av de 500 kanskje jeg har lest, som sier det er bare å tenke positivt. Men det er floskler som går igjen, liksom jeg har bare tenkt positivt, så går alt over. De må gjerne fortelle meg hvilken bok det er, for jeg har ikke vært borti en, selv om jeg har lest 500 bøker litt om.
Så det er en jobb å gjøre, og klare å sette deg i den posisjonen som gjør at du får ting til å skje det som du ønsker. Vi går tilbake til den kronikken som skrev med Anette og hun... Gunnil Melby. Ja.
Hva er problemet med det norske helsevesten? Går det an å gjøre begge deler av at vi har det vi har, men styrker forebygging siden? Vi vil ikke systemet? - Det må jo være en overgang hvor man tar mer konsekvensen av at de riktige livstilsgrepene, at det skal være lettere for folk å gjennomføre de, og ikke minst bare gjøre dem klare over at det er sånn.
Jeg tror folk flest vet ikke om at det er 24 år å hente på å leve smartere, og jeg tror heller ikke at 80% av legene er klare over det. Vi er ikke utdannet i det, vi er utdannet i å identifisere og forstå sykdommer, og så finne ut hvilken behandling skal de sykdommene ha. Vi er ikke utdannet til å skape helse, vi er utdannet for å reparere sykdom, og det er to ganske forskjellige ting da.
Det er ikke uten grunn at du har en utdannelse for bilmekanikere og en utdannelse for de som lager bilene. Det er ikke den samme jobben å skape en bil som å reparere en bil. På samme måte er det ikke den samme jobben å skape helse og reparere helse. Sånn at
Vi må lære mer, og vi må sette i gang og strukturere folk. Jeg har fått masse meldinger for eksempel av fysioterapeuter, ulike typer terapeuter som frustrerer seg for at de kommer ikke til, de får ikke gjort den jobben de vet er viktig med forebyggende helse. De sitter jo på den kunnskapen, så det burde ikke være vanskelig å få til
Men jeg håper at noe av det skjer når vi gjennom kronikken kan fortelle dem, ok, på disse grepene. Vi trodde også som leger for 15-20 år siden at hvis du gjorde alt riktig livsstilsmessig og ansengte deg for det, så levde du kanskje to-tre år lenger.
Men hva var vitsen med å bruke to-tre år lenger, sove litt kortere og så videre, trene? For det tok jo gjerne kanskje fem år, sånn at du skulle leve to-tre år lenger, så det regnestykket gikk jo ikke opp. Nå ser vi at det er et helt annet regnestykke med mange flere friske leveårhenter. Sånn som Peter Rattia sier i den boka hans, Outlive, som du refererte til,
om at vi går fra medisin 2.0, og medisin 2.0 er fokusert på at helsevestene har ansvaret, vi venter til folk er syke, vi bruker masse penger på å reparere dem, mens medisin 3.0 som er den eneste bærekraftige veien fremover, det er at folk må ta mer hensyn og ansvar for egen helse selv,
og det må være forebyggende og mest mulig disse naturlige grepene med søvn og så videre, som han også peker på. Men skal man insentiveres til å gjøre dette her, eller skal man tvinges til å gjøre dette her? Det er jo noe i også. Det er jo et vanskelig spørsmål. Det måtte jo være insentiv for det. Det kan du si. Godt spørsmål. Hvem skal...
- Hvem skal sørge for det? Det må først og fremst være en egeninteresse at du ønsker selv å være frisk så lenge som mulig. Det er jo folk selv, individet selv som har mest å tjene på det. At de faktisk får leve lenger og ikke være begrenset av sykdom i samme grad. Om det økonomisk sett skulle være noe å hente på det, det vet jeg ikke, men selvfølgelig, du burde jo være momsfritt på sunne ting og så videre.
mer skatt på usunne ting. Det burde vært et litt mer ærlig ordskifte da, at det har jo alltid vært sånn at hvis du blir syk eller at du havner i ulykken, så er det jo, som vi var inne på i sted, det er jo ikke din egen feil. Hvis da, la oss si det er en del av
legeutdanningen og påpeke at du ikke har gjort jobben din. Du må ta ansvar for at du har hamnet i den situasjonen du er i. - Du må sørge for at cellene dine, den jobben kan bare du gjøre, vi kan ikke gjøre den for deg.
For den ser vi å sove godt, å bevege deg med å spise riktig mat og drikke minimalt med alkohol. Da gjør du selv den tjenesten, og den jobben kan ikke vi gjøre som leger. Den er du nødt til å gjøre selv. Hvis ikke du gjør den selv,
og har disse dårlige cellene, så vil du få en rekke sykdommer i mange ulike organer som baller på seg, og som både nedsetter livskvaliteten din og livslengden din. Og den sannheten har jo leger og helsevesenet av velmenende sagt til folk, at her har du ikke noe ansvar å gjøre.
Det har den positive siden kanskje at de i øyeblikket føler at det er så deilig at jeg ikke har ansvar for det, eller skylden for det, men det fører også til at de mister den makten over å bli bedre. For disse grepene er jo ikke bare noe som unngår at du blir syk. Hvis du har blitt syk og innfører de grepene, så øker jo sjansen for at du blir frisk igjen.
For jeg hører mange som har fått diabetes og høyt blodtrykk, så sier legen at nå skal du lære deg å leve med det. Og så sier de at jeg vil ikke det, jeg vil bli frisk. Ja, så får du jo til det. Og dermed beder du deg selv nå og unngår å få disse sykdommene. Så selv etter at du har blitt syk av disse livssykdommene, så kan du bli frisk eller minimere dem da.
Men det blir vanskeligere når befolkningen har inntrykk av at helsa mi ikke har noe sammenheng med min livsstil. I hvert fall når vi får det budskapet ut, sånn at folk vet det, så blir det lettere for en lege å ta opp den tråden i en konsultasjon.
Og heldigvis, jeg skulle ønske at det er jeg som har funnet dette her, men det er ikke det. Det er bare de fremste folka i verden på disse områdene som sier at rundt 80% av de sykdommene vi sliter med i dag er relatert til livsstil, inflammasjon og metabolsk ubalanse. Sånn at jeg på en måte bare forteller om det som nå er etablert
fakta eller hva man skal si, men som dessverre 80% virker som for meg helsevesenet ikke har fått med seg. Jeg fikk en sånn inntrykk på at du var på debatten for noen uker siden, og da var det også snakk om, da kom et begrep opp som
som utelukket at det snakket om pulsklokker, hvor nøyaktige disse klokkene var, og hva konsekvensene av bruk de hadde over tid. Da var det et argumentet i en ende som sa, for de som har helseangst, så gjør disse klokkene her angsten veldig mye verre. Det er når man har et sett med muligheter, ny teknologi,
og dette er en del av forebyggingspraten vi har her nå, så er det sånn, hvor mye skal denne angsten, og hvor mye skal regjerende sykdommer få lov til å diktere hvilke muligheter og hva som faktisk går an å fikse? For eksempel, hvis man bare begår touch-in-problemet, så gir det helseangst, da kan man ikke snakke om noe annet enn behandling. Ja.
- Ja, så man kan jo ikke la være å anbefale å bruke, altså pulsklokkene, det som er greia med pulsklokkene, det er jo at hjerterytmen klarer å avsløre mye mer om organismens tilstand
enn det vi kunne drømme om som leger. Da snakker jeg om heart rate variability, ikke pulsal i seg selv, men det at hjerterytmen klarer å avstøre, er vi i hvilemodus eller er vi i stressmodus? Er vi i hvilemodus, så vil pulsen gå opp på innpust, da er det mer oksygen i lungene, og så vil pulsen gå ned på utpust.
så er denne variasjonen her som er så viktig. Hvis vi er stresset, så vil pulsen slå likt uansett som en klokke. Også er det en sånn glidende skala her, men det klarer da pulsklokkene å fange opp, og klarer å være en slags fartsmåler for intensiteten i systemet vårt, og den vil jo påvirkes av mye rart, men i alle fall så vil du få et slags
svar på hvilken stressbelastning kroppen din er utsatt for i øyeblikket og selvfølgelig sine klokkene på døgnet rundt oppsamlet gjennom dagen. Og dermed så har du et verktøy for å klare å vurdere stressnivået ditt. Det er klart at de som har et høyt stressnivå, de vil jo få det svaret.
og de vil gjerne bli stresset over det. Men det er en realitetsorientering, og da tenker jeg at det er mye bedre, sånn som det er ofte at psykologene sier at da skal du bare legge bort klokka, sier de da. Men jeg tenker at da må det være mye bedre å ta dette her som et eksempel de kan ta tak i, at du blir stresset av dette her. Min erfaring er at hvis du blir stresset av det, så er det også mange andre ting du blir stresset av.
Det er bare et mønster, det er enda en ting, du blir stresset av 100 andre ting, men også at du har høyt stress på pulsklokkene. Så har du i hvert fall en mulighet til å si: "OK, men la oss prøve oss å se hvordan kan vi klare å redusere det stresset du føler her, og kan vi klare å bruke dette konstruktivt?" I stedet for å bare, jeg håper det er litt strutsaktig å bare stikke hodet i sanden og legge det bort.
Og hvor mye skal man da
anbefale eller fraråde folk i det hele tatt å bruke pulsklokker ut fra at en viss prosentandel, som jeg vil anslå kanskje er 10 prosent, som kanskje ikke vil ha nytte av pulsklokkene, eller til og med føler seg verre av det, det kan sikkert være. Skal de 90 prosent andre ikke bli rådet til å teste det ut? - Tror du det råder en litt sånn stemning at man skal kunne
- Altså alle sånne ting som disse pulsklokkene, stressmomenter og at det så krever en viss egen innsats i dette her. Er det et sånn indre ønske om at alle disse moderne sykdoms- spisforstyrrelser, angst, depresjon, at det dras mot at hvis vi bare, at man har lyst å prate seg ut av dette her med nok prat og riktig psykologer, nok snakk og nok
nok traumaterapi eller nok terapi og nok kommunikasjon, så kommer man seg ut av dette her uten den voldsomme egeninnsatsen. Er det noe der? Ja, jeg synes jo det er en mye større innsats da.
Men det er et eller annet med at det ubehaget som vi føler når stressbalansen er dårlig, vi har lite overskudd, hjernetåk, vi er trøtte, søvnige, vi orker ikke så mye, og vi får symptomer i ulike organer. Selv om de plagene lar seg formulere i ord, så er det ikke nødvendigvis sånn at ord er løsningen på det. For ofte ligger begge
rotårsaken heter, ligger i denne ubalansen i stresset. Hvis for eksempel, som mange opplever, de kan kutte melbasert mat og sukker og så videre, så blir det lettere hvis de begynner å trene og forbedre kondisjon og dermed bedre celler, så letter de symptomene som de kunne forklare, men så blir de borte. Det er heller å ha trening og god søvn enn å prate seg gjennom det. Det er helt sikkert mye som
som lar seg løse med ord også. Det er ikke at jeg sier at all psykologi
- Det er en veldig god bok som heter The Inflamed Mind av Edward Bulmore, som også på samme måte som jeg anbefaler at, "OK, prøv å få orden på fysiologien din først, og så ser du hva som står igjen." For du vil få ganske god orden på fysiologien din kanskje på tre-fire måneder, og så ser du etter det, "OK, nå har du fått bedre heart rate variability, du sover bedre, du har fått opp kondisjonen ditt."
Ok, så ser du, det problemet er det fortsatt. Og de problemene dette gjelder, det er ofte de diffuse, for ofte kan jeg spørre deg en som er deprimert, så kan de si at jo, jeg ble utsatt for overgrep, og jeg hadde den og den oppveksten, eller
vi skiltes en traumatisk skilsmiss, ja, men da har du en god grunn for de tankene. Da er det en normal reaksjon. Det er ikke sykdom, det er en normal reaksjon på en uheldig omsendighet. Men veldig ofte når du spør pasientene hvorfor føler du at du har det så
Nei, de klarer ikke å forklare det. Og da er sjansen stor for at dette dreier seg om denne stressbalansen, de dårlige cellene som gjør at også hjernecellene underpresterer. Og spesielt de kan ha veldig god effekt bare av å komme seg for å være ute i naturen,
Sånne ting. Da var det, tilbake til pulsklokken og den debatten her, så var det kritikken at klokken er nøyaktig, og det kan være missvisst, og det kan være skadelig, men er det et typisk eksempel hele den debattrunden der, og det du står overfor, at det er veldig mye teoretikere står mot praktikere her? Ja, det er mye teoretikere, og det som imponerer meg er jo at de stiller opp, for de vet jo ikke noe om det jeg holder på med.
De har sjelden lest pulskuren, de har ikke satt seg inn i, og jeg snakker hovedsakelig om Garmin, Ora og Whoop. De har testet ut flere andre pulslokker også, og det er ikke noe at alle pulslokker kan brukes.
Det er noen på en måte som jeg kan gå god for. Og det har ikke de gjerne prøvd. Det er på en måte bra for meg, for hvis de hadde prøvd det, så hadde de jo funnet ut at det fungerte bra, og da hadde de ikke ville stille opp mot meg i debatten, sånn at jeg får fortalt om mine ting. Så det er jeg bare glad for. All sånn kritikk er jo en lissepassning til meg, hvor jeg kan få lov til å fortelle om mine ting. Men
Men i hvert fall er jo pulsklokkene, og jeg tester jo mer parallelt med en sånn brystfest av EKG-måler i perioder, og der ser jeg at de er mer enn bra nok. Og grunnen til at pulskuren er på bestsellelistene på 57. uka på rad, det er jo helt sykt, er jo at det fungerer, at rådene i boka fungerer, disse livsstilsegrepene,
og at klokkene fungerer, og da er det spesielt Garmin-klokkene, som fungerer i veiledningen av det. Både når det gjelder kullebade, når det gjelder trening og kondisjon og alt dette her, så kan du styre mye mer. Du kan ikke styre like nøyaktig som du kan kjøre GPS og finne ut akkurat det krysset, ikke sant, og så videre. Men det er en ekstremt stor forskjell i forhold til at du ikke vet noen ting og er helt i blinde.
De kan godt tenne at de blir mer og mer nøyaktige med årene, og så får de som vil, de kan få vente på det. Da får de vente i fem år eller ti år til de blir enda mer nøyaktige. Det får være opp til dem. Hva er den vegring med akademikere spesielt, og sånn som du møtte i debatten, og leger som jeg kjefter på, jeg synes det har blitt mye bedre, jeg møter jo flere og flere leger som
som ikke bare er teoretikere, eller som hviler seg på denne utdannelsen sin, akkurat som de har lastet ned alle ideene og tankene sine fra pensummet, og det de skal si som leger, så er det mer en trend i hvert fall at de møter at det er en blanding av både teoretikere og praktikere, men det er sånn noe som holder igjen denne
Denne nysgjerrighetsbiten, det der med å blande disse to teoretike prakteraspektene inn i virket sitt, virker som å være helt utenkelig, bare fordi du snakket med i debatten at alt handler om dokumentasjon og studier. - For mange handler alt om dokumentasjon og studier, og det store problemet, det er jo mange problemer med det,
Men det største problemet er jo at et studie av 120 personer, som gir deg et eller annet visst gjennomsnitt på hvor bra dette fungerer, ikke sier noe om hvordan det fungerer på deg. Og disse pulsslokkene, det som er så bra med dem, er jo til å vise hvordan er det du reagerer på en eller annen ting. Hvordan reagerer du på alkohol, hvordan reagerer du på chili, på kulle, på trening, sånn at du kan individualisere og forstå
Og det kan være ting som ikke ville vise seg i forskning, men det viser seg jo umiddelbart, as we speak, på deg selv. Og det har en mye større verdi, så også i medisin 3.0 som Pytorati har snakket om, så er det også en individualisering av medisin, en retning mot det som du trenger. Og da trenger man et måleverktøy for å finne ut dine tilstander.
Ikke minst er mye forskning preget av interesser. Mye forskning er sponset av matindustri for eksempel, fra legemiddelfirma. Det er sånn som Pimple Olsen snakket om på en podcast tidligere, at det var en tidlig redaktør i Lancet, som er kanskje det mest prestisufylte tidsskriftet, at halvparten av forskning er dårlig.
Det er mye, tenk på. Hvilken status forskning og studier har bare i mediene? Absolutt, for det er jo sånn at i hver... Gudene vet mange av viseartikler har vært om pulskuren siste år, det har vært ekstremt, det har vært i alle...
major i Dagsrevyen og av magasinene og overalt, og da klarer de alltid å hoste opp en forsker, og da er det en forsker de vil ha tak i. Hvilken forsker vet vi som kan om dette her? Og de sitter jo ikke med den kliniske erfaringen gjerne, ikke sant? Som vi sitter som leger. Vi som leger lurer på hvordan jeg kan gjøre deg som individ bedre, og en forsker lurer jo på hvordan ser dette ut i samfunnet, på et samfunnsnivå da.
Så det er to forskjellige ting vi leter etter også. Den forskjellen, det synes jeg bare er så døft, er sånn ...
forskeren som skal være faktasjekker. Da skal vi se litt på dette her. Funker fire gang i fire treninger? Hvilke studier har vi på dette? Det er nesten som du kunne tatt noe helt opplagt. Hvordan skal du kunne vise forskningen at dette faktisk fungerer? Det han pekte på var forskningen på parkinsonpasienter. Ja.
Det er en veldig snever spesiell gruppe. Så spørs det hva som er målet.
er målet at du skal få best mulig kondisjon, ja, men da kan det godt hende at det er fire ganger fire. Det er målet at du skal leve lengst mulig å være frisk. Når jeg spør en 95-åring som klarer seg hjemme fortsatt, så har de sjelden løpt fire ganger fire, for å si det mildt. De har jo sjelden trent i det hele tatt. Når du går inn på de blue zonesen i verden, til den butener, så har jo ikke de trent, de har beveget seg naturlig.
Og likevel så står den forskeren der og sier liksom som en bombastisk fakta at alt annet enn 4x4 er bortkastet av 10. Og da selvfølgelig så har den jo diskvalifisert seg fra hele debatten. Og jeg må også si han Henrik Jakobsen som sier at nei vi finner ikke noe ut på HRV. Og så viser han til et studie som han har gjort for eksempel.
Og den studien kunne jeg jo fortalt han omtrent med en gang at dette her klarer du ikke å finne noe ut av. Fordi at han har valgt
Jeg tror det var 120 fibromyalgipasienter som i løpet av to uker, en kort periode, skulle ha meditasjon og pustøvelser for å bedre HRV, og så målte de HRV to ganger i løpet av dagen. Det kan ha vært preget av at de har spist frokost, har de trent eller hva som helst annet de har gjort, ikke sant? I to uker.
Da har du gjort det veldig vanskelig for deg selv, sånn at det at du ikke finner ut noe om HRV, så hard tech variability på den studien, gjør ikke overhodet at du kan slå i bordet og si at HRV ikke er et relevant tall i forhold til helse.
Sånn at det er mye sånn, det vil jeg kalle dårlig forskning. Da er du set up for failure, når du designer en sånn studie. Det går i den klassiske absence of evidence-fella. Ja, og det er jo sånn at jeg har jo på pulskunnen.no så har jeg en blogg
hvor jeg svarer på spørsmål. Jeg og tre andre pulsleger svarer på spørsmål, og da er det alltid et eller annet å finne. Senest nylig var det en som spurte om etter blodgivning så hun et høyt stress, og så er det bare å google bloddonor, heart rate variability,
Da har du funnet på det. Så viser det samme. Det kommer selvfølgelig av at rett etterpå har du tappet 400 milliliter. Du har et mindre volym, du går opp i puls og stress, og så har du mindre blodceller en liten periode. Men over tid skal du faktisk være bedre og være blodiver for helsa. Men det er interessant å si at det er noe som har funnet ut det. Hvis det er et spørsmål om kreft, om omtrent hva som helst,
så vil du se at det er funnet på av heart rate variability, fordi at dette er et parameter som det er lett å få med i studier. Det er bare å måle pulsrytmen når de først har en svær studie. Det å ha med det som et tall er jo veldig lett. Hvorfor er det ikke mer åpenhet, eller at man ikke er mer agnostikere til den nye kunnskapen, at man en gang går veldig hardt i strupen
for å avlyve og mytifisere det nye. Enn å si sånn, dette ser interessant ut, dette må vi jo finne ut mer av. Jeg er veldig åpen til at dette kan være riktig, men det kan også være feil. Veldig sjelden du ser den type inngangen på nytt. Ja, og det er klart at de vil jo ikke bli invitert til debatten. De vil jo ha steile fronter mot hverandre.
Og det blir jo bra TV det, og ikke minst så gjør det at jeg får lov til å komme, Thor Heyerdahl snakket jo om at, ble jo spurt om du blir jo, han fikk jo masse kritikk da, at blir du ikke lei deg for det? Nei, han så på det som en talestol. Altså jo hvis han fikk kritikk, så ville folk høre hans mening, og da fikk han komme ut med den. Og hvis han ikke fikk kritikk, så var det ingen som var interessert da. Sånn at jeg ser på det at jeg stadig får...
Jeg har jo ikke møtt noen som har vært noe kritisk til inneholdet i pulsklokken. Det de er kritisk til, det er pulsklokkenes nøyaktighet som regel. Det er tre ting som går igjen. Pulsklokkenes nøyaktighet, at man blir stresset av å måle pulsen, og at kan vi ikke bare kjenne selv
Vi kjenner jo selv om vi er utvilt eller ikke, eller om vi er stresset eller ikke. Nei, vi gjør ikke det. Alle våre sanser er fra naturens side rettet utover mot yttre trusler, foredlet gjennom millioner av år fra før vi ble mennesker eller noe som lignet på mennesker. Så alle trusler har kommet utenfra, så vi har trengt syn og hørsel og lukt og smak og alt dette for å identifisere noe som truer helsa vår.
Tvert imot har jo den sansen for vår egen indre tilstand, stressnivå, har jo trengt å undertrykkes for å ikke få styrer for de sansene. Men det er det vi sliter med nå, og vi er elendig på å kjenne etter selv, ikke minst fordi at det blir som at du blir fartsblind, så når du ligger i 150 i timen på autobahnen, og så skal du bremse ned til 50, så føler du at du står stille.
og tenk å være så ekstremt, hvis du ligger i 120 og bremser etter 80, så synes jeg det er ganske sakte, ikke sant? Og motsatt, vi er blitt litt fartsblinde på det, og det overrasker jo folk da, når de ser, overrasket meg også, når jeg begynte med disse pulsmålingene, jeg begynte med en sånn EKG-måler i to år, før jeg skjønte at de fant det seg i garn min klokkene, så ble jeg jo superoverrasket over en,
at det var så mye intensitet, men jeg hadde jo ikke tenkt at jeg kunne bli stresset av mat og snus, av dårlig søvn, av å spise sent på kvelden og alkohol. Sånn at etter hvert som jeg klarte å begynne å rydde opp i det, så er jeg lettere for å finne balansen.
Men folk blir jo overrasket over at disse tingene stresser, og når de da klarer å få det, så ser de at de hadde et annet nivå av opplakthet og velvære enn det de hadde kjent på før. Sånn at det ...
det stresset de hadde hatt. Jeg sammenligner ofte med at det er som å kjøre i 150 tettbebygd strøk, du dulter stadig borti noe og setter deg, både deg selv og andre i fare. Samme er det for et stresset menneske, det vil ikke bare få problemer selv, men den vil ofte stresse omgivelsene og påføre omgivelsene sine indirekte stress.
For å se på hvor mange av disse profilerte kjendisene som jobber seg gjerd, og er jo sånn typ har yrke hvor de skal stå foran mange mennesker, skal reise fryktelig mye, ser komikere som går på veggen og så bare... Det kan være også...
mekanikere, håndverkere, i alle typer yrker. Jeg husker Terje Toftenes hadde en jævlig bra historie om sin kreftreise. Jeg vet ikke om du kjenner til han. Han har vært her to ganger og fortalt veldig inngående. Han anbefaler de personene å hoppe tilbake i arkivet hvis du har lyst til å sjekke ut de. Han jobber som TV-produsent. Høyt tempo, og havna i den lupen nok som du beskriver nå. Han kjører 150 km i hele tiden.
Og så trives man litt med det. Man har en jobb man liker. Det er en gøy jobb. Det er mye stress der. Det er mailer, avtaler, reising og den type ting. Og det som fører med seg da, sover jo fryktelig lite, spiser bensinstasjonmat. Det var den ene tingen. Det var innom bensin og kjøpt en pølse.
og spiser dritt, ser helt jævlig ut. Sitter mye i bil, sitter mye i stol, PC-en redigerer. Og så bare er man i denne lupen hele tiden, og da merker man ikke den enorme farten. Det samme med sånne type komikere som går på veggen, de bare kjører full pupp, helt liksom kroppen sier stopp,
Det høres ut som et klisjé, jeg har aldri vært der, men jeg tror 100% på det. Ja, for du vet jo ikke hastigheten din, at du har ikke noen fartsmåler, ikke sant? Du dundrer på, ikke sant? Og jeg har jo perioder, absolutt, levd sånn jeg er i 120, for at jeg
Visste jo ikke, for vi hadde jo lært om det sympatiske nervesystemet og stresset som fight, fight or freeze. Ettersom jeg aldri var redd, og liket meg Toftenes, lagde dokumentarfilmer og reiste og hadde fotokurser,
her og der, og krysset tidssoner, og likte et par glass vin om dagen, og så er det jo bare å ta noen kopper kaffe, og bare klappe deg litt på kina, og kjør på liksom, ikke sant? Og så har du mye å gå på, men på et eller annet tidspunkt så smeller det. For eksempel via en sykdom som han fikk, eller at du går på veggen, som komikere kan gjøre, for du har kanskje ikke beregnet inn hvor mye stress det kan være å ha et komisjåv da. Han
Jeg ser jo at stresset for meg å ha foredrag for eksempel, for liksom 100-200 folk, det er ganske betydelig da. Og mye større enn det jeg trodde. Selv om jeg er erfaring, og selv om jeg ikke er noe nervøs for det lenger, jeg pleide jo å være dritredd for det, ikke det annet.
Men det er en belastning som koster deg krefter, og når du ikke har det regnskapet på kreftene, hvor mye krefter du har, så begynner du hele tiden å låne krefter fra morgendagen. Sånn som her om dagen hadde jeg forerørt TV 2. Det var dagen etter den chili-seansen da.
Da må jeg låne krefter av morgendagen. Hvis ikke jeg da passer på å hente de inn i morgen, så sliter jeg, hvis jeg har flere sånne dager på rad. Så du kan på en måte, og disse fysiologiske kreftene, disse som er målbare på pulsklokkene, kan du si,
de må du bruke den dagen. Du kan ikke spare opp den godnattssøvn og bruke den neste søndag når du trenger den. Du har det bare den dagen. Så enten bruker du en viss dag de kreftene du sparte opp i løpet av natta, eller så henter du krefter fra kjelleren fra morgendagen, som du da må hente inn. Det er en svær studie, for dette er godt på hvile. For å være de mest produktive vi har i verden,
- Ifølge Anders Eriksson, så hadde den svære Berlin Philharmoniker-studien, organiserte de som var solister og de som var i orkesteret, så fant de ut mye som de oversatte til hvordan du skal få til ting. Da ser de at du klarer bare cirka fire timer konsentrert arbeid om dagen. Det de var gode på, de som ble solistene,
Det de var gode også på i tillegg til fokusert trening og øving, det var fokusert hvile. De sov en time lenger enn de andre. De hadde også power naps på formiddagen. Det var noe av nøkkelen til at de klarte det. Det har de også sett på Ingmar Bergman, på forfattere, på Charles Darwin, på Charles Dickens, på en rekke ulike folk, så ser de at
Den ideelle fokuserte arbeidsmengden i løpet av dagen er fire timer. Gjerne brekt opp i halvannetimmersperiode, og med nok hvile i mellomtiden. Det neste boka som jeg skriver nå, det er jo hvilekuren, altså det å skrive om hvordan du kan hvile optimalt.
Ikke for å bli slapp, men for å få rett og slett både velvære og optimale prestasjoner. Thomas Mykkelbøst er ute med boken. Ja, jeg holder på å lese den nå. Han skal være gjest her om ikke så altfor lenge. Det blir spennende. Ja, det er spennende for at hvile, vi ser jo på Håland for eksempel, hvor viktig det er å fokusere på hvile. Jeg tror noe av grunnen til at dette blir fotballprat, jeg tror noe av grunnen til at Jack Grealish ikke er så god for tiden, er at han ikke er så flink på det.
men det du må og det er hentet inn det meste er hentet inn på trening på hvordan skal du trene for å bli best mulig også er det hentet inn mye på mentaltrening, ikke sant? hvordan skal du tenke for å bli best mulig der krigen nå står er hvor flink er du på å hvile og restituere optimalt da Hva legger du i hvila?
Det gjelder hvile både i hodet, i hjertet på en måte, og da snakker jeg litt fysiologisk, altså i intensiteten, den kroppslig intensiteten, og i magen rett og slett, altså rent kostmessig. For at det er
Jeg har jo vært på kurs på sånne retriter hvor vi har spist dårlig mat, ikke sant? Da nytter det ikke å puste seg ned. Hvis maten er full av sukker og melbaserte ting for meg, så blir det stress. Så du må på en måte ha en slags helhetlig tilnærming til hvile. Det er ikke bare det vi tenker på, at du må sove og være rolig i hodet. Du må også...
Du kan ikke være overtremt, du kan ikke ha spist for sent. Det er en del ting som skal til for at du både i hodet og kroppen skal oppnå det reelle hvile. Det er et litt bredere prosjekt enn bare å slappe av. Så det gleder meg til å begynne på nå. Det begynner jeg egentlig på nå. Vi hadde vel tenkt å starte litt før, men vi hadde vel kanskje ikke tenkt at den pulskuren skulle...
oppmerksomheten rundt det skulle kanskje avta før, men det er jo like mye hele veien som har stoppet litt for dette her med å få begynt på denne boka. Pluss dette boka er gitt ut på engelsk nå. Pulse Curl, The Pulse Curl. Gitt ut på engelsk, og så skal den ut i Nederland, Polen, Sverige og Danmark. Det blir også spennende å se hva dette her tar videre. Så jeg føler at jeg er inne i en sånn
Tornado som jeg ikke helt, hvor kommer du til å lande, eller om du kommer til å lande noen gang? Jeg husker etter at du var her, så sa jeg til de jeg pleier å snakke med om sånne ting, at jeg tror det kom til å smelle for deg, jeg tror kanskje det er 2023 eller 2024, hvis dette brer seg ut i utlandet som vi gjør i Norge. Så tenker jeg at det er et nytt felt, og jeg kjøper jo ideene og tankene og
og systemene rundt dette her veldig, så jeg var sånn at dette her kommer til å smelle etter hvert. Det var min feeling på det. Det var morsomt at jeg snakket med et management som sa sånn, ja, er det noe vi skal satse for? De hadde snakket om det som om du skulle være profil, vet kanskje hvem det er.
Nei, jeg var litt usikker på liksom, og så sa jeg bare sånn, det må jo signe han der nå. Dette er liksom rett før ting kan smelle da. Kanskje ikke det skjer noe, men du kan få en enorm oppside hvis han får bli sånn en
faglitterær stjerne der ute. Du vil jo bare ta den inn, og hvis det ikke fungerer, så fungerer det ikke, men hvor ofte er det du har en sånn type fagbok, som får touch innom noe som faktisk ikke har sett så veldig mye av litteraturen. Ja, det er fortsatt verdens eneste bok, faktisk, som en guidebok til hvordan du bruker heart rate variability og wearables. Sånn at ...
Men så er det jo det imot at det er bare 3% av litteratur utgitt på engelsk som er oversatt.
Og av de igjen er det nesten ikke noe som er sakprosa. Så en jeg kjenner, som jeg tror har ganske god oversikt over det internasjonale markedet, sier at det er ingen norsk sakprosa-bok som har slottet den utlandet. Så da har jeg i alle fall oddsene mot meg på alle hold. Absolutt. Men det tenker jeg er en spennende reise, en utfordring, og et eller annet jeg bare må begynne med, som er å lære meg hvordan England fungerer.
Hvordan fungerer USA? Disse markene? Der begynner jeg å ut på et nytt kontinent, hvordan fungerer det der? Det tenker jeg er en spennende utfordring. Det står og faller en del på meg, for potensialet i dette internasjonalt er like stort som i Norge. Dette er en helt ny ting som gjør at du kan få
mye bedre helse, og at du selv kan ta kontroll over helsa di på en helt revolusjonerende måte. Og den er jo selvfølgelig like stor i utlandet. Det gjelder bare å finne den måten at det blir gjort tilgjengelig for. Og for meg da,
- Jeg er ikke ute etter å overbevise noen om noe, folk må gjøre akkurat som de vil for min del. Men det som jeg ser som min oppgave er å gjøre det kjent at dette er mulig. At på denne måten kan du få bedre helse og slippe å bli syk. Og så får du heller velge å ikke gjøre det. Det er akkurat samme for meg, jeg har helt andre ting jeg ønsker å holde på med enn å bry meg om du gjør dette eller ikke.
Jeg har mye annet å finne på enn dette her. Men det tenker jeg på en måte er et slags ansvar, at jeg skal gjøre det jeg kan for at dette blir kjent worldwide. Men tilbake til den hvilebiten, kunne du sagt noe generelt om hva
hva er et minimum av daglig hvile, eller hva slags oppdagelser har du gjort? Jeg vil tenke at man bør prøve å være i hvilemodus et par timer om dagen, tenker jeg. Et par timer? Altså tre-fire timer? Det er mye da. Men da tenker jeg at det kan gjelde, men mange er det på jobben. For eksempel,
For eksempel, det er ikke gitt at, for eksempel var det en artikkel etter debatten, så var det en artikkel i Aftenposten med han teknologijournalisten Bjørke Eng, som hadde brukt både Garmin og Apple Watch et helt år. Da fant han ut at han hadde vanligvis tenkt at jeg kan ikke skrive mer enn åtte timer om dagen.
Det blir for mye. Men så så han på Garmin-klokka at jeg hviler jo. Jeg kan skrive i 12 timer. Det går helt fint. Så det er ikke nødvendigvis at jobb er stress og hjemme er hvile. Det kan være helt motsatt. Så hvis du får til to timer om dagen i målbart hvilemodus,
så tenker jeg at det er optimalt. Det er ikke alltid jeg klarer det, men jeg ser at når jeg klarer det, så har jeg organisert meg så at jeg får det til å hvile for meg for eksempel, eller jeg kan være og lese en bok. Sånn at det trenger ikke å være og ligge og meditere og puste og styre noe voldsomt med det. Det enkleste kanskje er å lese en bok. Men det er en...
Du må legge til rette for det. Du må planlegge hvile. Du må legge det inn som en vane, som en rutine. At du kan ikke...
jobbe på og jobbe på og laste på belastninger og tenke at det går bra. - Men så er det jo litt av kluen å finne ut når du faktisk hviler, enn når du tror du hviler, sånn at kanskje man hviler på jobben, kanskje man er hjemme med småbarnsperioden, der er det kanskje der stresset ligger mest. - Ja, og har du spist to bløtkakesykker i lunsjen for å feire en eller annen, så er det ikke sikkert noen ting hjelper. Det er jo det jeg fant ut på når jeg begynte å måle.
"Yes, jeg gjør akkurat det samme før og etter lunsj." Og så er det kanonstress i 4-5 timer etter lunsj. Og helt rolig før lunsj når jeg er fasta. Dette vil du ikke klare å oppfatte, for du klarer ikke å oppfatte om du sitter med 85 i puls eller 60.
når du er opptatt av å ha en konsultasjon, å snakke med folk eller gjøre jobben din, så klarer ikke du å kjenne den forskjellen. Men det klarer pulsklokkene. De kvantifiserer det stresset den bløtkaka er, mens jeg var opptatt med pasienter, så klarer klokka å si at her er det et annet stress.
Ikke sant? Og når du da tenker, så ser du at, ok, var det bløtkaka, eller var det en diskusjon rundt lunsjen, ikke sant? Og så tar du til å teste, ok, men en annen dag, la meg teste to kakestykker igjen, da, se om det samme skjer, for eksempel. Jeg har jo laget en sånn seying for meg selv, at hvis jeg skal drikke alkohol,
så må det være den personen jeg drikker med, må være verdt dagen etterpå. Den personen må være verdt for at jeg offrer morgenen min. Kanskje man kunne identifisert det, for det er vanskelig det med bløtekaken, eller jobbstress og den type ting også, sånn typ
Er jeg villig til å offre? Jeg vet at den bløtekaka og det foredraget kommer til å fuck opp dagen min i morgen. Er det verdt det? Foredraget, godt betalt, 25 000 bløtekake. Det er veldig koselig for de. Ok, jeg gjør begge delene. Så da offrer jeg morgenen min for at det er greit. I går var det jo morsdag, og da tok jeg bare et svært lite stykke, for jeg visste jeg skulle hit i dag. Da vet jeg at jeg vil gjerne, og fører til deg,
- Eller ta to og et halvt stykke, det er jo kjempegodt. - Faslade på det? - Nei, bløttkake, vanlig. Som sønnen min hadde kjøpt, måtte jeg ta et lite stykke. Men så vet jeg at hvis jeg tar to stykker, da er det stress utenfor to-tre tider på natta, og så våkner jeg og passer sjaber, og så vil jeg ha vanskeligere for å tenke smart i dag.
- Ikke sant. - Men den bløttekakken på spørret, tror du det er individuelt, eller er det veldig vanlig? - Det tror jeg er individuelt, men jeg tror mange reagerer på melbasert mat. Den kombinasjonen av melbasert mat og sukker, den er det mange som reagerer på. Og det hender ofte på Instagram at jeg legger ut en eller annen kurve og så spør hva jeg reagerer du på. Og da er det det som går igjen. Baks, melbasert og gjerne, eller hvis det er ultraprosessert.
Så hvis du har sånn type daimkaker og litt sånn som bare er laget av ingeniører, for at du skal bli hekta, sånn som Fantulikken snakker om, at det som er viktig når du blir avhengig, det er at du får et raskt kikk.
at den maten er lagd for at den skal få en rask blodsukkerstigning, en rask dopaminstigning, og gjøre deg avhengig, at du klarer ikke å stoppe, du må spise opp hele den kaka, og du spiser til du ...
ikke godt lenger. Sørlandskip, spansk paprika, og så en bit av den posten der, så er det føkt. Ja, ja, ikke sant? Så det er... Vi har noen som jobber imot vårt velvære, og som...
som vil at vi skal kose oss her i øyeblikket, men vi blir syke av det. Jeg vet ikke om de vet hvor syke vi blir av det, men det ser hvertfall de som har pulsklokker, sitter ikke og... Og det er noe av grunnen til at jeg kan stå på debatten, jeg vet jo at jeg er rett på en måte. Sånn at når de andre sier at, han ene sa til meg at du kan ikke lære noen ting av pulsklokker, det er bare å hive dem rett i søpla, da må jeg bare flyre. Dette vet jeg.
Jeg har 4000 medlemmer på Pulsgrunn.no, jeg har holdt møte her i over 22 000 på Instagram, som hver dag gir meg masse kurver og sånt. Sånn at du kan lære utrolig mye der, det er
Da må jeg liksom bare flyre. Jeg kan ikke ta det med alvorlig. De praktiske eksemplene som blir vanskelig å skille fra er sånn der hjemmelagd iskrem. For meg er det bare ideen å bare vite at ingrediensene i denne hjemmelagde iskremen er jo nesten som Pimplorsen sa til meg, det er jo nesten helsekost. Det er egg, fløte, og så må du velge hvor mye sukker og kakao og vanilje og sånt du vil oppi. Og så tar du det, men det smaker jo
Sånn helt ubevisst smaker jo ikke det fryktelig langt unna en ferdig kake som du spiser i barnehagen på en eller annen tilstilling, en skoleavslutning. En ferdig kake som ligger der med noe kokosstrø på. Det er ikke så lang distanse mellom de to, samtidig er det fryktelig lang distanse mellom de to produktmessig. At det ene er det egg, fløte og sukker, og det andre er det bare en A4-side med ville greier, som helt åpenbart
må jo slå forskjellig ut på en pulsklokke, vil jeg tro. Det var en av de første tingene jeg snakket med Marie Kalpe om, og som du touchet innpå, Stjerne, er du på seminar, foredrag, et eller annet sånn stort eksternt sted, for mye det er nødvendigvis veldig påkostet, så er det alltid drittmat. Altid dårlig mat. Avslutninger, man kjøper ferdig kaker, ferdig rundstykker, ferdig mat,
Og den matkulturen der er helt jævlig. Og så har vi jo ikke visst om hvor farlig det er, ikke sant? Og myndighetene sier jo ikke sant imot det med ultraprosessert. Jeg skjønner jo det, og man kan ikke legge ansvar på folk, for det er jo dette vi har lært opp til. Alt er lagt til rette for at det er dette vi spiser. Vi har fortalt at dette er ikke noe sykdomsframkallende, ikke sant, i den grad det er.
Og det er også det at når jeg sluttet å drikke alkohol, eller jeg drikker kanskje alkohol tre ganger i året, så ble det jo veldig mistenkelig gjort. Men det er jo barnemat i forhold til å ikke spise brøttkaka, og ikke spise de kakestykkene og alt hva man har servert, da blir det virkelig mistenkelig gjort, og folk blir jo sure på det.
hvem er du tror du som skal leve så sunt da, ikke sant? Og ikke vil ha det vi byr på på en måte. Og det må man nesten bare gi opp. Og det gjør jo han i Krise for naturliken også. Ok, han får ta det.
Han ser at den fighten her er for stor, så jeg får spise det kakestykket. Men det er jo slitsomt å bare spise det lille. Det var slitsomt i går. Du tar krefter og viljestyrke og sier nei til noe du vil ha. Så det er jo litt slitsomt når du har lyst på to bløttkakestykker, og bare ta en kvart. Ikke sant? Så...
Og folk blir jo mistenkt som enda mer. Så det er kanskje den nye avholdsutfordringen. Og jeg har tenkt nå at nå må jeg faktisk en periode droppe melbaserte mat og sukker. Det er mer akseptert å stå ved alkoholen enn det er å stå over nesten en sånn dessertkjør. Fordi det er veldig mye mer personlig at hvis du sier nei til noe jeg har lagt opp,
på bordet her, så er det mye sosialt tabu enn å ikke være med å drikke alkohol. Ja, det virker sånn. Så jeg har en litt kamp for meg nå, tenker jeg, hvis jeg skal gjøre halvdelen av det. For jeg ser at det er noe av det som stresser meg aller mest. Så jeg må bare... Og da skal jeg da...
Det er det som er forskjellen på vaner i forhold til viljestyrke. Skal jeg hver dag bruke en viss mengde viljestyrke på å velge skal jeg eller skal jeg ikke spise den brødskiva eller det kakestykket eller alt mulig annet som er laget av mel og sukker? Eller skal jeg bare si at jeg tar en avgjørelse, jeg spiser ikke, ferdig snakket, jeg slipper å lure på det, det blir egg og bønner og bacon i stedet.
Det er jo det samme som for eksempel Barack Obama, ikke sant?
- Samme teknikk da på Mark Zuckerberg og Barack Obama. Mark Zuckerberg tar på seg en grå t-skjorte, nei, grå polo-genser hver dag, slipper å lure på det, og Barack Obama alltid mørk dress. Ikke noe å lure på hva det var, så er det valget borte. Så det å klare å på travle dager å redusere antall valg, det gjør at du frigjør viljestyrket til de valgene som teller. Så ...
Jeg tror jeg skal være litt tøff med meg selv. - Jeg synes det er superpustig, for jeg tenker jo alltid at det råvarer, eller skal vi si det veldig enkle, rene kostholdet som jeg har, er jo i bunn og grunn veldig basert på latskap, fordi jeg orker ikke å koke den risen eller tilbrede saus eller
Så jeg lager jo da bare biff, jeg går rett på egg, jeg går rett på yoghurt, ting som egentlig er veldig ferdig uten at det er blitt selvprosessert. For meg er det sånn et eller annet latskapsfastfood er jo... Det er fastfood, det er jo, ja. Og så synes jeg den fastfooden, den vet jeg, og så gir meg veldig mye mer...
Det er tidsaspekter med at det er ultraprosessert. Den kjøper jeg ikke helt. Det er en balans mellom det salte og det søvne. - Kanskje man begynner å legge ut oppskrifter på den? - Jeg har faktisk laget et Instagram-klipp på det. "Hva er frokosten din?" "Jo, det er yoghurt."
en apelsin oppi og 6 egg. Det tar 5 minutter. Jeg begynte å spise egg og bønner og bacon til frokost. Det tar bare 5-10 minutter. Det var for meg fast food. Tilbake til det ultraprosesserte. Det er jo det med at disse nye kostrådene, helsemyndighetene, sitter så langt inne
Og litt av problemet er at det ultraprocesserte har vært en del av kostholdet, og nesten alle vi som jobber med å snakke om dette, har vokst opp med denne maten her, som har vært uproblematisert, og så når man først begynner å problematisere det, så er det noen litt hysterisk over det. Ok, vi har vokst opp med maten her, vi lever igjennom ingen, og så har vi fått sånn
Kreft tydeligvis, og dette her, det ble mennesker også. Men så er det den der... Men nå får vi det da. Ja, nå er det oppdagelser, men så er det flere og flere som problematiserer med dette. Så er det sånn at når man da skal sette opp og ha muligheten å sette opp disse nye kostrådene som en anbefaling, så er det da at man skal holde på det vi allerede har gjort nå, og det er å bevise seg selv at vi kan fortsette med det. For jeg tenker, hvorfor har vi ikke da
Hvis vi alle er enige om at rene, råe matvarer er det beste, hvorfor setter vi ikke opp et førevarprinsipp på det ultraprosesserte? Bevisbyrden ligger tydeligvis hos de som kritiserer det ultraprosesserte nå. Finn
Forsk dere frem til at dette er farlig, så skal vi ta det vekk. I stedet for å si, kan vi ikke bare minimalisere og gjøre ultraprocessert så utillgjengelig som mulig? Så legger vi bevisbyrden over på det ultraprocesserte. Bevis for oss at dette her ikke er farlig for oss, så kan vi inkorporere det. At man tar det den veien. Ja, det er det man burde ha gjort. Men så har jo de, ikke sant,
et svært, det er jo store bedrifter, multinasjonale selskapet med masse penger å ta på og sånt, de er jo avhengige av å lage mat som vi blir avhengige av for å tjene nok penger, så de kommer nok aldri til å innrømme at de skaper sykdom. Det som er fordelen for meg pulsklokke-messig, det er jo at det viser seg på pulsklokken at en
- Prosit. - Åja, tre stykker. - At det viser seg da, at når du spiser dette her, så blir det stress på, for mange i hvert fall. Hvis man er i veldig god form fra før, hvis du har god kondisjon, du er i god stand, du har gode celler, så er det ikke sikkert at du vil slå ut like mye. Men for en som er, og det ser jeg på Puls klokkene, alle de kurvene jeg får tilsendt og kommenterer osv, at en som er i dårlig form,
både kondisjonsmessig og gjerne har et kosthold som er dårlig, så reagerer de mye mer på alt mulig rart. Om det er bastu og kullebad eller alkohol eller hva som helst. Sånn at det å ha god kondisjon og ha sørget for noen gode celler som er optimale, da kan du også tåle mer da.
av type ultraprosessert enn de som ikke er i så god stand. - Nå snakker vi om tynne mennesker med dårlig helse, tynne mennesker med dårlig kosthold.
Jeg kunne fort vært en sånn som aldri blir spesielt tjukk, men jeg kunne vært råtten på innvendig. Jeg tror jeg kunne nesten sett sånn her ut med klærne på, uten at jeg hadde noe som helst muskler eller kondis, men at jeg kunne drikke alkohol og spise brød, skivultprosessert og ha masse kviser. Jeg kunne sett nok så like ut med det råttene innvatt. Ja, og mange av de sykeste er jo tynne, ikke sant? En sånn typisk...
- Røyker og sånt nå, ikke sant? Fra tidligere var det tynn, nå er det ikke så mange som røyker lenger. Men det er ikke gitt at man har en god metabolisk helse selv om man er tynn faktisk. Det er ikke like gjerne, det er mindre sjanse for at man har metabolisk syndrom, men den er ikke mye mindre. Så man kan absolutt godt ha fått sukkersyk og høyt blodtrykk og ha en normal vekt.
- Vi må tenke på de tynne, tynnfeite. - Ja, jeg er jo lav fettprosent. - Men har ting endret seg for deg etter at du har blitt mer kjent, boka di og sånt, og at der kommer for eksempel overvektighet til deg for å få løst problemer eller for å diskutere ting når de vet hva som er svaret? - Nei.
- Så nei, det gjør det ikke. Men det kommer heller stadig folk som dukker opp med spørsmål på gata og spør meg om noe. Men det er nok oftere folk som deg da, som er allerede ganske spreke, men som har funnet enda flere metoder for å
bli bedre på da. Det som er paradoksen synes jeg er at sånne folk som har veldig mye ting på stell fra før er ofte de som er mest interessert i den lille optimaliserings biten mens den der helsenormaliserings biten, de som faktisk hadde trengt å se på klokkene eller bare gjøre noen endringer med livet sitt for å få en enormt stor oppside der er det mye vanskeligere å få det. Ja.
- Ja, og det går på, er du villig til å ta imot råd eller ikke? Der er det en kjempesvær grense fra de som vil ikke ha råd. De hverken spør etter råd, og hvis de får det uoppfordret, så blir de provosert, til de som gjerne tar imot råd og gjerne gjør det de kan for å få råd.
Der er det et ganske stort skille, der virker det som det er nesten enten eller.
At du er enten den ene eller den andre kategorien. Det er sånn jeg kom inn på dette med å skrive kamerakuren, for jeg så at på legekontoret sleit jeg med at folk ikke vil ha råd. Det er de som det er mest av på legekontoret. Den sliding-skalen der, hvor mange som ikke vil ha råd, den har du mange flere av på legekontoret, for de blir sykere. De som ikke vil ha råd og ikke leter etter råd.
De er sykere enn de andre, men på fotokurs rundt omkring i verden, så traff jeg de som var villige til å dra til den andre siden av jorden, bokstavelig talt, til Kuba, Sri Lanka, Etiopia osv. på fotokurs, og betale mye penger for å være sammen med folk de ikke kjente for å ta den utfordringen og ta gode bilder på et sted de aldri hadde vært før. Og var villige til å notere ned råd og tips fra meg.
Så da så jeg på en måte den helt andre siden, og da etter å ha vekslet mellom slike workshopper og perioder ute på jobb som lege, så skjønte jeg at hvis jeg klarer å få de pasientene på legekontoret til å bruke de prinsippene som jeg bruker i fotosammenheng, så tenkte jeg da er det en slags snikterapi, hvor jeg kan få brukt den kunnskapen til å
få de rådene inn bakveien. For det er noen generelle prinsipper for å lykkes, og de er de samme, enten det er et godt bilde eller god helse som er målet. Da kan du trene på de strategiene gjennom den lille håndterbare vanskeligheten det er å ta et godt bilde. Det er liten, håndterbar, umiddelbar, den er lett å se, både for deg og andre. Sånn har alle
egenskaper som gjør det lett å lære av. Mens på legekontoret, helse, livsstil, det kan være valgene du tar hvor konsekvensen kommer lenge etterpå og kan være mye vanskeligere å se. Men prinsippen er like. - Jeg tenkte på, jeg snakket med han Anders Danielsen Li, som også er lege ved siden av hver skuespiller, eller er han skuespiller ved siden av hver lege.
Uansett, når han tar imot pasienter, så snakket vi mye om den speeddaten som du er om det er 20 minutter, jeg vet ikke hvor lang den i konsultasjonen er. Det er 20 minutter, kvarter, 20 minutter. Hvordan få mest mulig informasjon ut av pasienten, og hvordan best mulig kunne hjelpe dem
Og det er jo sånn at man kan stille seg inn så mye man vil på sin egen hånd, men pasienten kommer nå en gang inn med den innstillingen og den attituden og de fordommede tankene de har, at de vil sannsynligvis gå inn der og håper å få noe av det de vil høre. Og der er det sånn
Det legemøtet, pasientmøtet, 20 minutter, det var utrolig psykologisk og medmenneskelig. Det var en jævlig spesiell type møte sett fra legen ståsted. Det er det. Det er nesten absurd. Jeg har hatt over 100 000 av de møtene på 25 år. Det er en veldig spesiell situasjon å...
- Du må ta avgjørelser ganske fort. Jeg som jobber legevakt og fastlege, VKR stort sett, det er to litt ulike settinger, hvor ofte på legevakt må du ta en rask avgjørelse som kan bety liv og død, eller at du går glipp av alvorlig sykdom osv.
veldig rast til å oppfatte via kroppsspråk og små subtile signaler egentlig da, på hvordan tilstanden egentlig er, og der kan du jo bombe av og til, ikke sant, selvfølgelig. Også har de jo de på fastlegekontoret hvor folk gjerne kommer for kroniske problemstillinger da, som vedvarer over tid da, så det er litt ulike sammenhenger, men
Men generelt så har jo folk en klar bestilling. De vet hvorfor de kommer, og hva de ønsker å få ut av denne samtalen her.
Og det er jo gjerne det tradisjonelle, at de vil ha en henvisning til en behandling eller en medisin som gjør at de blir kvitt det problemet de kommer med. Så det er jo litt sånn låst fast i det. Det er veldig sjelden for ikke å si, jeg vet ikke hva jeg noen gang kan huske, at en pasient har kommet og bestilt en time for hvordan kan jeg få en bedre helse, hva kan jeg gjøre for å unngå å bli syk? Det er veldig...
tror jeg ikke skjer, og jeg tror ikke det er lagt opp til det. Og jeg tror faktisk at ifølge diagnos og kodene som vi kan få refusjon for, så er ikke det lagt opp til da.
at vi får... Jeg vet at han...
Ole Petter Gjelle har sagt i en podcast at han søkte å få refusjon for trening for pasientene, og til slutt fikk han ikke det, fordi de hadde ikke diagnoser, dette var forebyggende arbeid, og det var ikke noe som ga rett til refusjonen av folketrygden. Så det er på en måte aktivt lagt opp til at
ikke skal komme til legen for å få råd om hvordan de skal unngå å bli syke. Når jeg jobber som vanlig lege, så gjør jeg den jobben jeg forventet av meg. Velger hvem jeg skal henvise til. Kanskje hvis jeg senser at her er det en som er åpen for å ta litt grep om helsa selv, så kan jeg nok lufte det litt.
Men som regel vil en slik tanke bare føre til en irritasjon hos pasienten som kommer med en helt annen agenda. Så når du snur den agendaen rundt, i stedet for at pasienten sier hva kan du gjøre for meg, og hvis jeg snur den rundt, hva kan du gjøre for deg? Den snuoperasjonen der medfører som regel mye ...
og sinne da hos mange pasienter da for det er ikke det de kom for gjør jobben din, du legger gi meg den tabletten som jeg vil ha da og det gjør jeg bare men det er
- Laget drivstoff til den energien som skal til for å skrive pulskuren, hvilekuren og kamerakuren. Det at jeg ser at problemet er her, jeg får ikke løst det 1 til 1 på lengekontoret, men jeg kan få løst det 1 til 30 000 med pulskuren. Nå er det 30 000 som har kjøpt
pulskuren, og man må jo ofte regne med at den har blitt lånt bort litt og sånt, så kanskje da, hvis man skal gjette på, kanskje så har biblioteket og så videre, kanskje har 50 000 lest den, eller kanskje har 50 000 hørt meg fortelle om det viktigste av den, gjennom podcaster og så videre, og på dagsrevyer og så videre, så har jeg jo nådd like mange gjennom å skrive pulskuren som gjennom 25 års 1-1-
konsultasjoner på legekontoret, men det er den irritasjonen. Det er utrolig frustrerende å vite at du sitter foran meg, jeg ser at du er 50 år, du har allerede begynt å pådre de sykdommene som jeg vet kommer til å plage deg de neste 25-30 årene. Du hadde ikke trengt å ha dem.
Ikke sant? Hadde du fulgt disse grepene, igjen tilbake til de åtte grepene fra den som du blir 24 år lenger, som forsovet var, vi har kanskje ikke sagt det, det er altså de som var i fysisk bevegelse, de som drakk lite alkohol, de som sov godt, de som stresset lite, de som spiste god mat, de som ikke røyka,
I tillegg var det de som ikke brukte oppoider. Det er ikke så aktuelt i Norge. Så er det en ting til som jeg ikke ... Gode relasjoner selvfølgelig. Alle disse tingene er superviktig for å bli frisk. Så vet jeg at hadde du gjort disse tingene, så hadde du ikke trengt å ha de sykdommene.
Og så skal ikke jeg akkurat nå fortelle om det, for det blir bare gnissninger, men jeg skal bruke denne kunnskapen fra alle disse konsultasjonene med en endeløs rekke av slike tilfeller på å skrive en bok og formidle i podcaster og så videre, pulskuren.no og så videre, hva som skal til for at du skal slippe deg
For de som oppsøker meg, for de som frivillig lytter til og fortsetter å lytte til og ikke slår av, de skal i hvert fall vite at det er mulig. Da tenker jeg at da har jeg gjort det mitt, og hvorvidt folk gjør det eller ikke, det er ikke opp til min kontroll. Så det...
Det slipper jeg på en måte bare. - Robert Greene mener jo det som vi snakket om før podcasten, vi har snakket om det Mastery-boka som du har lest, mestringsprinsippene, han har også skrevet en jævlig bra bok, spennende og veldig interessant, som heter Art of Seduction. Den har jeg hørt han snakke om i diverse podcaster og sånt, og det er en sånn misforstått at det handler bare om å manipulere motsatte kjønn og oppnå type ting i kjærlighetslivet, men hans poeng er jo at hvis du skal oppnå noe som helst i livet,
å få med deg mennesker, åbevise dem eller få dem med på din side, så er det ikke bare å si det du vil ha og regne med at folk følger. Det er ingen som blir med på at du bare sier jeg vil ha det sånn, og jeg vil at du skal bli med på det. Det er disse egenskapene av alt fra kroppsspråk til hvordan du snakker til hvordan du
forføre mennesker med på ideene dine. Som jeg tenker er kompatibel og konverterbart inn i utrolig mange yrker også, spesielt sikkert legebiten. Hvordan skal man ikke forføre og manipulere pasientene inn i noe, men hvordan skal man greie å
å bevise pasienten hvor de burde gå hen. Da er det å få med følelsesregister i tillegg, som er en del av nøkkelen. Det er også en litt fy-fy-greie, det å spille på emosjoner. Det er veldig interessant, hvor effektivt det kan være, på godt og vondt. Hvis du spiller på følelser, så vil du få...
- Hvis du har laget en film, og så klarer du ikke å få publikum til å føle for hovedkarakteren,
- Da er det to timer lidelse. Du kjeder deg og skjønner ikke hvorfor du skal se på dette. Jeg har ikke bunnet meg følelsesmessig til karakteren. Som regel vil du finne at i enhver karakter vil du finne en sårbarhet. Hvis du viser deg sårbar av en eller annen grunn, så utløser du oksytosin i den som du forteller det til i kinosalen eller samtalepartner.
Og den oksytosinen vil gjøre at dere binder dere sammen. Så du er nødt til som filmprodusent å utløse en viss mengde oksytosin, som da som regel kommer via sårbarhet. Det kan du gå helt tilbake til i Nytestamentet og historien om Jesus, som blir født i en stall og så videre. Ja.
sånn at man føler en sårbarhet da du binder deg til denne historien, hvordan går det da videre. Og alle gode historier er jo sånn. Og det er jo derfor også at vi i ganske stor grad binder oss til de som er på en måte offentlige personer, de som vi
- Kanskje for eksempel det har vært den greia med Erna Solberg og ektemannen, ikke sant? Det at vi føler med Erna Solberg, det er mange som lurer på hvordan slipper hun unna?
- Så det kan godt hende at det som svarer på det, det er at vi føler for henne. Ikke sant? Hun har lurt opp på ektemannen sin. Det kan godt hende at hun på en eller annen rent logisk måte skulle ha mistenkt han for å gjøre det. Det kan godt være at det er et eller annet rent sånn juridisk ansvar for det, men det er jo ikke det som folk stemmer på. De fleste vil tenke at, ok,
Det er ikke sikkert vi selv hadde undersøkt ekteforeldren på en måte, og vi føler med henne på en måte, og binder oss kanskje enda sterkere enn det vi, og i motsetning til Støre da, ikke sant? Du binder deg ikke på den måten til han. Du føler ikke at det er noe sårbarhet der. Du får ikke den samme emosjonelle tilknytningen da, til han da, og
og sikkert mange andre. Så det var derfor han var så fin utenriksminister? Fin utenriksminister, ikke sant? Det er sånn, vi vil ha en finansminister og en utenriksminister, så er det kanskje en ministerposter som er ganske skåna for det her demokratiske, mens en moderne statsminister må kunne spille på hele følelsesregistret og
å gi seg myke og harde sider, hva er det som har vi dent om til? - Ikke sant. Så følelser er jo viktig. Jeg tok med meg Masny, vi snakket litt om den i går. Det var en av de første bøkene jeg leste, og den er bare peppret med, se her. Jeg har brukt sånn,
og virkelig strekt under mye. - Er du streker under da? - Jeg streker under det jeg ser er interessant. Og så er det en måte å lese på som gjør at jeg klarer å følge med bedre. Du fører pennen på en måte, keys to mastery.
- Det er jo viktig da, hvis jeg da tenker på et eller annet tidspunkt at jeg ønsker å bli bedre på å mestre, og det er ikke noe viss at jeg starter på bare bakke når andre, for eksempel Robert Greene har gjort en del jobb med å undersøke hvem andre er det som har mestret, og hva kan vi lære av dem? Så starter jeg heller med å bruke
Kanskje det har tatt meg to uker å lese Robert Greene sin bok, men jeg har lært utrolig mye, og han er veldig flink på det jeg prøver å være flink på, å lede videre til andre. Du kan si at denne har skrevet denne boka, da kjøper du den. Både i pulskuren og kamerakuren er jeg nøye på at hvis jeg skriver det jeg ikke er noe særlig flink til, og ikke har noe særlig tålmodighet til, det er å...
finlese studier. Hadde jeg måttet gjøre det, så hadde valget vært veldig lett. Da hadde jeg ikke giddet å skrive disse bøkene her. Det hadde jeg ikke gjort. Men det jeg er god på, det er å lese bøker. Jeg har sannsynlig cirka 500 bøker som jeg har lest på de ti årene, siden jeg snudde rundt på ettermessige levesbøker.
Og hvis jeg er inne på et tema, så prøver jeg å formidle den beste boka på dette temaet. Så det er sikkert i kamerakursen,
- Det er vel sikkert 130 anbefales fra bøker som du kan gå videre på, hvis det spesifikke temaet har fengt din interesse, hvilken bok er den beste for deg å lese videre nå? Slik at det på en måte skaper ringvirkninger ut til hvor du skal få tak i den informasjonen. Ikke det studiet som sier akkurat det faktumet, men den som er best på å fortelle om dette temaet.
Så det tenker jeg er veldig viktig. Det er jo så, og bøker er jo en sånn kilde til kunnskap, hvor en person sannsynligvis har brukt et år på bare den rene skriveprosessen, men kanskje et helt liv på å samle kunnskap både fra seg selv og mange andre. De som klarer å formidle det på en god måte til deg,
Det er jo gull verdt altså. Hvilke selvutviklingsbøker er det du kommer tilbake til Tito Stadia? Ja, den Jack Canfields The Success Principles er jeg nå tilbake tilbake
av og til, men jeg foretekker ofte å lese videre. Det er ikke så ofte jeg leser tilbake, egentlig, men jeg husker jo de viktigste tingene fra dem. Det er mye gode bøker, jeg skulle gjerne hatt det svar i huet, men det er veldig mange. Det er også problemet i diskusjoner. Hadde jeg bare lest ti bøker,
så hadde det vært lett for meg å si at, som den sier i den boka. Men når du har lest mye mer enn det, så klarer jeg ikke lenger å huske hvem var det som sa akkurat det, og hvor kom den tanken fra. Så det er mer en slags svær mesh av folk som har bidratt til en eller annen kunnskapsbank, som jeg prøver å likeholde.
Vi skal jo snakke mer Robert McGreene, vi skal ta litt bastu etterpå. Da må vi snakke litt mer om, jeg har jo kjøpt alle bøkene hans, så jeg må jo finne ut hvilken rett for deg skal lese dette her. Ja, begynn med Mastery i hvert fall. Ja, du burde slå det. Begynn med den beste, ja. Da tenkte jeg sånn der, apropos det, så er det litt sånn, vi har jo snakket mye om ideene og teoriene og formålet med pulsklokker, litt her med
med forebygging, helse og sånt. Skulle vi kanskje tatt noen sånne veldig konkrete praktiske råd, eller protokoller for best mulig utnyttelse av pulsklokke til søvn, stress, trening, kondis, yrke, sauna, isbad, alle disse tingene. Skal vi avslutte litt med det, kanskje? Skal vi ta en liten tidspærsførsel? Det kan vi gjøre. Få ut litt faris.
- Protokoller, tips og råd for best mulig utnyttelse av pulsklokka og HRV. Hvor begynner vi? Skal vi begynne på alle problemet? - Vi kan begynne på søvn, ja. Det er også første kapittlet i pulskuren. Hvis du får ryddet opp i søvnen og får bedre søvn som er mer restituerende, så vil du få mer krefter til å begynne på de senere med kost og det som kan være litt mer praktisk.
I alle fall burde man sove 7-8 timer om natta, målt i søvn. Ikke fra du la deg til du sto opp, men det som klokkene, og helst ord av ringen. Ord av ringen er best på søvn, mye bedre enn pulsklokkene.
hvor mye den gir deg søvn. Så 7-8 timer helst. I følge Matthew Walker, som har skrevet boken Hvorfor vi sover, som man da bør kjøpe eller låne, eller høre på podcastene som han er med i, så sier han at kreftfaren for eksempel dobler seg hvis du sover mindre enn 6 timer i forhold til de som sover mer enn 7 timer.
Det er ikke bare det at du får mer velvære, men du senker risikoen for alvorlige sykdommer. Så søvn er jo superviktig. Faktisk er det jo ikke lenger lov til å ha rekordforsøk. Jeg er på søvn, det er Guinness rekordbok. Verdensrekorden i dager uten søvn er på 11 døgn.
Det sier litt om hvor viktig det er. Du kan være uten mat i over et år, tror jeg. Det sier noe om hvor kritisk det er med å få god søvn. Det er viktig å få god søvn som er målbar. Da sier mange at hvor fra i verden skal vi måle med pulsklokken? Vi kjenner oss nå som vi er på morgenen.
Men det er ikke alltid vi gjør. Det er to grunner til det. Den ene er at når vi står opp, så preges vi veldig av hvilken søvnfase vi våknet opp fra. Om vi våknet opp ut av en remsøvn, eller om vi våknet ut av lett søvn, eller hvilken søvnfase. Det er lettest å kunne vurdere det, kanskje en halvtime, time etter at du har stått opp, da er det kanskje lettere å vurdere hvor opplagt var du av denne natta søvn.
Men i tillegg til søvnfasene, hvor lenge du har sovet, så er det også et mål som du vil få, er hvor godt resituerte du rent kroppslig sett i løpet av natta. Og dermed så kan du få et dårlig body battery, en dårlig kroppslig restitusjon, men du kan ha sovet veldig godt. Sånn som jeg for eksempel gjorde i natt, på overledningen fikk jeg 93 i søvnskår,
Men fordi jeg hadde en lang skitur i går, og det var litt av den kaka jeg spiste også, så hadde jeg bare 70 i readiness, målt i restitusjonskraft, kan du si, i løpet av natta. Det er to forskjellige mål. Hvordan vi føler oss avhenger mye mer av søvnfasene,
Men hvor godt kroppen restituerer med tanke på immunforsvar og sånt nå, det får vi i heart rate variability gjennom data. Det er to ulike faktorer som vi må ha med oss. For å få det til å bli best mulig, så bør vi gjøre en 3-4 forskjellige grep.
Ikke, nå tar jeg en slurk kaffe her, det må man ikke drikke etter klokka 12. Ja, og nå er klokka 12.25. Klokka 12.25, vi får satse på at det går akkurat bra, men etter 12 etter tiden så drikker jeg ikke kaffe, og det er slurp. Det er fordi at koffein blokkerer adenosin-reseptorene i hjernen, og gjør at du ikke føler deg trøtt, men før du legger deg så må du ha bygd opp et søvntrykk
og det hindrer koffeinen deg i å gjøre. Selv om mange sier at jeg kan drikke kaffe klokka fem, så stemmer ikke det. Du vil sove dårligere og få en redusert søvnkvalitet som er målbar i søvnlabber, men som du kanskje ikke klarer å kjenne selv. Ikke drikke kaffe etter 12.00 nettiden.
fordi kaffe har en halveringstid på 6 timer, så du har fortsatt noe igjen faktisk av den du drakk klokka 12, noe av den er fremdeles igjen hvis du legger deg klokka 10. Og så bør du de siste par timene før du legger deg, så bør du roende gå litt sakte inn for landing, for å forberede hjernen på at nå skal du sove, så den raskere kommer inn i de gode søvnmodusene.
Så det går på å dempe lyset. Kanskje det er noe som jeg prøver å lese i en bok, i litt dempet lys, kanskje har jeg på sånne blubokkengraser, sånne oransje briller, for å dempe det blå lyset som er med på å
hindre melatoninutskildelse i hjernen. I følge Whoop, det er båndene som jeg har på høyre hånda her, de sier at de blå blocking-brillene er veldig effektive for å forbedre søvn. De trekker både søvn og hva folk gjør.
Så det er viktig. Har du de blublocking-brillene mens du sitter på skjerm på kvelden? Du føler at du må sitte med skjermen, at det er et ting du må jobbe med? Nei, det er sjeldent jeg bruker skjerm på kvelden. Det er kanskje bare iPhone. Jeg bruker nok ikke en ordentlig Mac eller noe sånt. Men trenger man sånne briller hvis man ikke har noe skjerm to-tre timer for lenge? Ja, for det er i vanlig lys
- Så hvis man kjører kun stearinlys da. - Kanskje. - Hva lys underfra er mer bedre enn ovenfra? - Ja, for vi er laget for peise, sånn ildsteder, så det er annerledes med reseptoren i øynene avhengig av om lyset kommer nedenfra. Det er en veldig god bok som heter Fire, som handler om hvordan dette med ild har preget evolusjonen vår.
Der går det også inn spesifikt på hvordan lyset fra et leirebål har preget det å sovne. Hvordan man da, hvis man sitter oppi en stilling, så hjelper det å ha lyset nedenfra. Det vil ikke påvirke så mye. I en viss grad ta kontroll over lysmengden og intensiteten sin de to siste timene før man legger seg.
Og i det ligger også at man ikke bør ha spist cirka fire timer før man legger seg. Så kveldsmaten, det er noe av det første de med pulsklokkene velger å ta bort, fordi de ser umiddelbart at den fordøyelsesjobben kroppen da må gjøre på natta, hvor den ikke er laget for å fordøye, den gir stress i løpet av natta.
Så siste måltid, kanskje klokka syv, det gjør også at du er rolig i magen og gjør at du sovner lettere. Tenker vi da kalorier, eller for det går bra med te og vann? Ja, te og vann, jeg tenker ikke noen kalorier. Det kan gå tenne, for øvrig, at hvis det er noen kalorier i noe drikk av det går, det kan godt være, men ikke noe sånn fordøyelsesarbeid i alle fall. Melk kan funke for eksempel.
- I tillegg til det bør soverommet være helt mørkt. Det bør være så mørkt at du ikke klarer å se hånden for deg. Det betyr kanskje at du må gjøre det grepet som vi har gjort hjemme, at soverommet er svarte skap, det er mørkt tapet, det er gardiner, det er persienne som ikke slipper gjennom lys. - Det er ikke noe fordel at lysklimp titter inn på morgenen og at det kan være med å vekke deg opp?
- Ja, på morgenen med det gjør det jo. Det kan man jo si, men da er det sjelden det er en kort periode av året at den havner i riktig tid. Men klart hadde man bodd nærmere ekvator, så kunne det vært litt enklere å holde styr på. I hvert fall mørkt og stille. Blir det ikke stille nok, så kan man bruke ørepropper. Og kjølig.
- Det behøver helst være 15-18 graders temperatur. Det er bedre da. - Sjekk. Hva med elvebrus, havbrus? - Man skal ha noe sånn lyd i bakgrunnen. - Hvis man sover ute ved et fossefall, eller med havet ligger og...
og så bølger inn. - Det er veldig beroligende. Vi er mye ute og seiler. Vi har seilet, eller som familie har vi seilet i tre-fire år. Og fortsetter å seile gjerne et par måneder i løpet av året.
håper å kunne starte en ny jordomseiling i løpet av en fireårstid. Bølgebrus, så lenge du er vant til det, er jo beroligende. Det er jo sånn rart på seilbåten når du er ute og seiler over Atlanteren og Stilhavet og sånt. Hvis det er en uvant bevegelse, du sover godt, helt til det er en uvant lyd, er det en uvant bevegelse i båten, da våkner du. Ja.
Vi har lagd sånn, konstruert sånn når vi sover, at vi vender oss til de kjente lydene. Hvis du sover ved siden av det vanlige bølgebruset eller vanlig foss hver natt, eller trikken passerer noe, så vil det etter hvert ikke kroppen være oppmerksom på det. Eller hodet, hørselen.
og så vil du vende deg til det. Til den grad at du kan seile over Atlanteren, og det er en rar bevegelse, rar lyd, så er du våken og på dekk med en gang. Samme effekten må man også ta med beregningen når man skal på ferie og overnatte på nye steder. Når du overnatter på nye steder, så vil ikke hjernen tillate deg å sove like dypt. Første natta på hotell vil du ofte sove dårligere.
Hvis du stadig er på nye steder, nye hoteller, så vil du sove dårligere. Det er rent evolutionsmessig at hjernen ikke tilater deg å falle i like dyp søvn på et nytt sted i en ny seng. Det er litt som å komme på et nytt feriested, og så driter man ikke de første tre-fire dagene heller. Hva er greia med det?
Kjenner du ikke igjen det? At man aldri må drite når man er på et nytt sted? Nei, det har jeg ikke merket. Jeg kan ikke kjenne det neste gang. Da kan det gå bare sånn, det stopper opp. Det kommer ikke noe. Ja, det er min... Jeg må følge meg. Ja.
- Ja, følg med, det har ikke jeg merket. Det er ikke akkurat sånn jeg driver å logge før heller. Jeg får legge det inn i helsedagboka. Vi har laget en helsedagbok siden siste året her, som faktisk har blitt bestselleret nå, for jeg har krysset 5000, hvor du kan logge de tallene du får fra klokka, for eksempel på søvn, i forhold til hva du har spist og gjort den dagen før, og så logger du igjen på kvelden og logger tallene fra klokka eller wearablen, hva
hva du har gjort i løpet av dagen. Kanskje jeg må føre inn din avføringer også. - Da blir bok nummer fire avføringskuren. - Ikke sant? Skitekuren. - Da er det mye spennende forskning der. - Ikke sant? - En ting på søvn du ... - En ting som kanskje er det aller viktigste også, det er regelmessighet.
Så hvis du skal sove lite, må du i hvert fall sove regelmessig. At du ikke får den sosiale jetlag-effekten gjennom helgen, at du endrer på der. Hvis du klarer å være skikkelig god på jemlighet, så kan du redusere litt på søvntiden. Det er fordi at du sover mer effektivt. Så det skal være viktig.
Så det er vel en bok som heter The Circadian Code, jeg mener det er Sartre Impanda som har skrevet den, som også er bra å lese. Og både Matthew Walker og Sartre Impanda
- Jeg mener Russell Foster også, som er på podcaster som man kan høre om døgnrytme. For det er sånn at alle cellene i kroppen har sin døgnrytme, litt uavhengig av hva som er jobben deres, skal de være aktive på dagen eller kvelden og så videre. Dette med hvor viktig cellenes døgnrytme er, det er også helt nytt. Overhodet ikke på pensum når jeg studerte for 12 år siden.
Det er det som er spennende å leve i den tiden nå, hvor vi finner ut så mye mer om vår grunnleggende fysiologi, og hvordan vi må jobbe på lag med den grunnleggende fysiologien. Vi må jobbe på lag med sånn som vi evolusjonsmessig er laget for. Det er mange som sier, jeg mener at man skal gjøre mer som vi levde i steinalderen, så sier jeg hvorfor skal vi gjøre det da? Vi levde til vi var 40 år.
Men de sykdommene som de døde av og ble syke av, de har vi i høy grad kurert gjennom antibiotika og vaksiner og rent vann og ren mat osv.
Men så har vi fått disse andre inflammasjonsbaserte sykdommene på grunn av stress og livsstilen vår i stedet for. Men når vi jobber mer på lag med den biologien vi har utviklet for gjennom millioner av år, så legger vi til rette for en god helse. Og vår søvn er superpoweren. Det er aller viktig. Så har du bare gjort det av alle disse andre grepene, så er du et stykke på vei. Og så, hvis vi skal hoppe
Videre derfra da, og dette gir jo da pulsklokkene og oraringene og så videre gode tall på. Har du fått over 80 søvnskår, de fleste av nettene, så tenker jeg det er bra på de ulike device-ene. Og så kan man jo gå til mat da.
og dette har vi jo pratet om, unngå ultraprosessert mat, prøve å ha et spisevindu for eksempel mellom 11 til 7, hvor du spiser maten som er innenfor det tidsrommet der,
Det gjør at du fordøyer når tarmene er laget for å fordøye, og lar tarmene og magen resituere seg på den tiden det trenger for å få til den jobben. Vi har et enselangt åpent sår inni oss, med en selve avstand fra avføring til reumatisering.
innhold i tarmen og til blodbanen. Det er veldig sårbart at det trenger mange celler som må erstattes og repareres hvert døgn etter det arbeidet som har vært gjort. Utrolig finjustert system. Så også må man være oppmerksom på at det er en del mat vi tåler dårlig, som mange tåler dårlig. Hvis man ser på pulsklokka, på gang med klokka, at det er mye stress på dagen og mye stress
når man spiser i forhold til når man faster, så kan det vekke mistanke om at det er en matintolerans i bånd, og da ser det ut som det vanligste er gluten og melk.
Så da vil jeg prøve den perioden uten melbasert mat og uten sukker, og se hva som skjer med kurvene. Mange opplever at de blir kvitt symptomene sine, og det kan være symptomer de har til 20 år, fibromyalgisymptomer, slitenhetssymptomer, som i realiteten er kroppens reaksjon på en kronisk betennelsestilstand på grunn av mat de ikke tåler.
Jeg drikker jo veldig mye melk, eller veldig mye h-melk. Men har da egentlig bare tilfeldigheter. Jeg har drukket mye mindre i det siste. Og jeg har alltid hatt sånn psoriasis i hodet og bunnen. Ordentlig parmesanstøv som renner ned på skuldrene hele tiden. Etter jeg har drukket godt ned på en sånn
en fjerdedel kartong hver dag, altså en kvart liter hver dag, kanskje ikke det en gang, så er det merkebart en helt annen hodebunn. Vet ikke om det er melken, kan være en periode med mindre stress enn tidlig, men vinteren, som akkurat nå, pleier å vanligvis rykke ut et årsak
ordentlig parmesantdryss på begge skullene her nå. Men virker som, og det tror jeg også Pimp Lotion prøver å kutte på melk, i og med at jeg har veldig lite gluteninntak, så tester jeg det, og jeg tror det har kanskje en liten effekt. Ja, og det sa jo Annette Dragland, som jobbet mye som hudlege, sa jo også det at når hun fikk folk med hudproblemer til å slutte med melk, så bedret mange av de ulike hudproblemerne seg. Mhm.
Og huden er jo egentlig bare celler som er synlige. For meg som må ta disse raske avgjørelsene på legevakt og vurdere pasientene, så er jo huden kjempeviktig. Fordi at det er på en måte cellene på utsida gjenspeiler i en eller annen grad celletilstanden på innsida. Sånn at det er jo veldig...
Naturlig at det som gir deg symptomer i huden, det kan gi deg symptomer på. På innsida ser vi ofte at det går hånd i hånd. Melk kan også lønne seg å kutte ut.
Eller kutte ned på. Man kan vel ha det kanskje, altså kutte helt ut, eller kutte ned på. Ja, det spørs om mengden symptomer da. Hvis man er i den situasjonen at man har, håper jeg sier, bare litt flass, så kan du kutte ned litt. Hvis du har mageplager, hjernetåke, utmattelse, da kutter du alt. Og så tester du det kanskje en måned da.
For det er jo å snike seg inn melke i omtrent alt som finnes. Så man må virkelig konsentrere seg for å spise melkefritt og så videre.
Jeg tok en test på lab 1, etter hvert ga jeg opp og prøvde å finne ut hva slags ting som ga meg stress, for jeg så at det var mye mat som ga meg høy stress. Da tål jeg melk dårlig og gluten dårlig. Det er nesten alt, så det er ikke så rart at jeg ikke har klart å isolere noe. Men jeg merker at når jeg klarer å holde meg lavt på de faktorene, så er det mye mindre stress på pulsklokka.
Så det er noen ting med mat, det er i hvert fall tid på døgnet viktig. Og så vil alt dette være individuelt, sånn som med meg og chili og så videre. Så det går på, hva ser du på kurvene på klokka rett og slett? Det er også med mengde å gjøre selvfølgelig.
En viss inflammasjon etter måltid, nok tre-fire timer, det er ikke noe unaturlig. Det er en prosess. Det er en mengde mat som skal pulveriseres helt ned på molekylnivå, proteinnivå, som skal inn i kroppen vår, som skal sjekkes for innhold av immuncellene som står og kontrollerer hele veien.
Så det er et stykke arbeid som skal gjøres, som vil vise seg. Så det gjelder å finne det som er utover et minstnivå. En viss stresskurve vil du få på et vanlig måltid, og så hvis det er noe du ikke tåler, så er det mye høyere stresskurver. Det er sånn man klarer å finne ut av det. Og så må man bare eksperimentere litt selv med ulike måltider.
Og da er det, ja, unngå ren mat, ekte mat. Ja, det var jo en bra runde ansted. Det er søvn, mat...
vi snakket om trening, sauna, isbad, er det så ting vi bør... Vi kan jo ta de boktipsene på mat. Da er det jo selvfølgelig ultraprosessert, som er den tulløkken. Og så er det den når og hva skal vi spise, ikke sant? Da Marit Kolby. Det er jo de tenker jeg som er viktige. Man kan også lese Inflamed Mind av Edward Bulmore om generelt hvordan inflammasjon påvirker hjernen da.
- Til treningsbitene og pulsklokke, HRV, hva kan disse berike hverandre? - På trening er det superviktig.
Og da ville jeg selv, om jeg ikke var en toppidrettsutøver, eller hadde ambisjoner til å bli god i treninga, så ville jeg brukt de beste Garmin-klokkene som gir treningsevne, og som gir en god oversikt over hvor mye restitusjonstid du trenger etter en trening. For her vil det variere veldig avhengig av det kondisjonsnivået du har, og det kondisjonsnivået,
Det vil du kunne se på Garmin-klokken og sikkert på mange andre klokker også, VO2-max-nivået. Hvor mye du bør trene og kan tåle å trene, det avhenger veldig mye av det. Det er ikke sånn at man kan si at vi setter 100 stykker i gang med å trene, og så finner du at gjennomsnitt for hva som er bra å trene er denne mengden. Det blir helt meningsløst, for her kan det være noen som har et VO2-max på 30, noen andre på 50, og de skal trene på helt forskjellige måter.
Og der er pulsklokkene helt uvurderlige. Så en som har en VO2-max på 30, tåler nesten ikke noe trening før de får melkesyre og lang restitusjonstid. Så de må starte veldig, veldig rolig. Og jeg tenker at for de aller fleste, så burde de legge seg på en treningsintensitet som gir et døgn restitusjon.
Da vil du ikke føle deg dårlig, du vil ikke få den betennelsen i kroppen, for når du trener hardt og belaster kroppen mye melkesyre, så vil du få en betennelsestilstand i kroppen, og det er jo den idrettsutøverne Ronaldo Håland bruker kulle for å dempe ned, og den bør vi unngå, tenker jeg, hvis man trener seg opp fra et lavt nivå.
Man bør generelt sett, litt uavhengig om det er trening eller andre stressbelastninger, ikke anstreng seg mer enn det man klarer å hente inn til neste dag. Det tenker jeg er en god strategi.
Sånn at finne ut hvilken VO2-max du har, rent konkret på Garmin-klokkene, så går man ned på nederste høyre, er det tre prikker og så er det mer, så går man inn der på prestasjonsstatistikk, da finner du det kondisjonstallet. Det er mange som ikke vet, derfor jeg sier det litt spesifikt for å finne frem til det. Og så avhengig av det tallet, så kan du legge opp treninga.
prøver også å legge seg i en zone som ikke gir melkesyreutskildelse,
I hvert fall på 80% av øktene på kondisjonen. Også være klar over at det å få en bedre kondisjon målt i denne VO2-maksen går veldig tregt. Som også Peter og Tia sier, det kan ta et år å komme seg opp, halvår og sånt nå.
Så man bør ikke bli skuffet over at det ikke beveger seg like fort som muskler. Muskler er mye raskere å bygge og tape. Det går opp og ned fra uke til uke, men kondisjonstallet er en voldsom etterslep på begge veier, opp og ned.
Og da ville jeg tenkt, kanskje man bør gogge at du går, og så løper du en viss mengde av det, og så klarer du å tilpasse det til å bli en restitusjonssidd under et døgn. Så en helt utrent en, kanskje den går i tre minutter og løper ett minutt for eksempel, gjennom en halvtime, kanskje det kan være en god start. Og etter hvert, skritt for skritt, så kanskje man klarer å løpe en halvtime. Ja.
Så å gjøre det kanskje tre, kanskje annen hver dag, vil jeg anbefale å trene såpass kondisjon. Når vi ser på en undersøkelse som vi refererte til i ytring, så er kondisjonen et av de store hoppene på hvor mange år ekstra du får. Jeg tror det var 6-7 år ekstra du får på å ha en god nok kondisjon. Så ...
- Ja, også bør man ha muskler. Musklerne er ikke bare mekanisk støtte, vi bør ha sterke muskler fordi at de skiller ut proteiner som skjerper hjernekoblingene våre også.
Før trodde vi at muskler bare var rene mekaniske ting, men nå ser vi at det er det som vi kan kalle endokrine organer, altså kjertler, de skiller ut positive stoffer for oss, som gjør oss bedre. Sånn at det å passe på, vi er på en måte gjennom evolusjonen blitt premiert for det som er lurt å gjøre, å bevege oss og ikke sitte for mye, det gir en premie i form av hormoner.
som er helt gratis, vi trenger ikke betale for helsekost, vi kan løfte på noen vekter og ta push-ups og så videre. Og det gjelder begge kjønn? Ja, ja.
Jeg tror ikke det er noe særlig forskjell på det. Det er klart at kvinner som ikke har så mye testosteron vil ikke få like mye svar på treninga, bli like sterke i forhold. Men det er jo like viktig. Også for benbygning, for benstruktur. Jo mer du bruker en muskel, jo sterkere vil det beinet som den muskelen er festet til bli. Så det er også viktig for å unngå osteoporose og benskjørhet.
Den smarteste muskelen, både praktisk sett og hormonmessig sett, det er knebøy. Det å trene de store lårmusklene gjør at du blir sterkere i forhold til falltendens når du blir eldre og så videre. Det er også de største musklerne, sånn at du får all det mest tilbake. Jeg synes man bør klare 50 knebøy.
på rad, men det holder kanskje om du tar, så jeg prøver å ta 50 knebøy hver dag. - Uten stang? - Uten noe vekt på. Bare knebøy, passe på at man kommer langt nok ned, så at man har 90 grader i knærne. Ikke bare ta leike knebøy som jeg ser mange prøver seg på, som er en fjerdel ned på en måte, men helt ned i 90 grader, tenker jeg.
Så har du gjort ganske mye på det. For det er noe som er trist å se på legekontorene, så er det store mager og tynne bein. Det får på 60-70-åringer. Det kan du kikke litt rundt deg når man går i byen, se hvordan Olabuksene står og slenger på ellers...
solide kropper på en måte, og det kommer av det at vi sitter, vi er jo ikke laget for å sitte, vi er laget for å sitte på huk, hvis man går tilbake i historien, dette med å sitte i stoler og sånt, det er jo forholdsvis nytt, det er et sånt utviklingsmessig sett, og da ser du hvordan lår og knær og rumpemuskler, hva som skjer når de bare forflytter seg fra stol til stol til bil til stol til sofa og så videre.
da taper de mye muskler, noe som heter sarkopeni, som gjør det mye dårligere. Det med grepstyrke, det å ha grepstyrke er også et viktig tegn på longevity og helse. Løfte tunge ting.
- Det var vel trening og muskler. Man bør ikke trene for sent, man bør ikke trene hardt fire timer før man legger seg. Det er også mange som trener for sent, kroppen får et for stort restitusjonsbehov som forstyrrer søvnen gjennom natta.
Det er jo trening på tom mage også. Kan du oppfordre til det? Jeg trener nesten bare på tom mage, i hvert fall for et løp rundt morgenen. Så det er bare bra. For da får du også ekstra effekt av den autofagi. Autofagi er jo også nytt i forhold til det vi lærte på skolen her.
Det er altså selvspising, det at når kroppen ikke akkurat har fått mat for å bruke når jeg er ute og løper, så begynner den å spise av de dårligste cellene først, og rydder opp. I tillegg til at du får treningen, så er det et innovasjonsarbeid som skjer. Det er ikke sånn at den energien man trenger til løpeturen kommer fra det du akkurat spiste. Vi har mer enn nok energi på lager. Men hvis du skal løpe veldig langt da,
- En og en halv time, to timer. Da ville du putte av en banan eller noe litt sånn. - Da ville jeg spurt pimple ocean. - Jeg tror det er hvordan man sier sånn, vann med salt, sier han da. Får jeg deg nok salt før løpetunnen? For det er jo, når du svetter seg veldig mye. - Det kan godt være at man bør satse på elektrolytter, eller salt da.
For alle som er interessert i å vite mer om salt, sjekk ut denne episoden med Pippelårs om salt. Snakker vi bare om det i to timer, det er ikke noe. Bare saltet da. Så det var den biten, og så er det jo hvile har vi snakket litt om. Ja.
- Ja, i hvert fall det å sjekke at det faktisk slår ut i hvile. For det er jo det som mange sier at de trodde de hvilte når de gjorde ditt og datt, og så ser de at det ikke var tilfelle. Sånn at det å klare å måle det, men det er i hvert fall å meditere, og noe så enkelt som bare lukke øya og legge seg ned. Puste rolig, puste sakte, puste øvelser, meditasjon, power nap.
- Du har kommet på en ting. Det må vi snakke om. Jeg har begynt å Wim Hof puste litt på morgenen. Jeg drev med det for to-tre år siden, og podcast startet på sånt. Kjørte tre-fire runder daglig, cirka. Og syntes det funket dødsbra. Så faller man litt ut av det. Og så er jeg litt tilbake nå. Så sa jeg at du og Sandra Lyng var ute på Wim Hof-kurs.
- Ja, eller vi var på hver vår kurs, tenker jeg. Jeg var på sånn fire dagers Wim Hof-kurs, og hun var på noen dagskurs. - Fortell om det da. - Jeg var fire dager på Wim Hof-kurs da, og ble rett og slett syk da. Jeg fikk ikke utnyttet fullt ut det med å være i kullet og så videre. Så jeg var syk i det jeg kom, men så...
Men jeg fikk i alle fall sett at, og det var første gangen jeg faktisk bare ikke var i sauna, at det bare var isbading. Så den første gangen så jeg at da kom jeg i parasympatisk modus i timesvis, altså på kanskje ett minutt i det kalde Mjøsa da, to ganger i løpet av dagen, og så var jeg i vidermodus, sorry holdt.
Så flere av de andre pushet det lenger, så var det flere minutter oppe, jeg tror det var oppe i ti minutter. Da blir det en veldig stressreaksjon på kroppen, som ikke jeg var på jakt etter der, det er derfor jeg hoppet opp før, for jeg kjente at her brygget jeg på et eller annet. Så var vi også en dag ute og gikk i minus ti grader i bare shortsen.
gikk i tre timer. Det er også en sånn ekstrem opplevelse som var veldig interessant å ha med, og da var jeg blitt ordentlig syk. Men jeg tenkte at dette vil jeg ha med meg, så det får bare stå til. Det er ikke sånn du gjør på egen hånd, å gå en sånn tur. Men hvordan var prosessen bak det? Var det først en sesjon med pusting før man gikk ut i baris i shorts? Nei, da var det ikke noe før det. Så man bare gikk ut i shorts, bare overkropp?
Og sekk. Og sekk. Minus ti grader. Siden jeg var litt syk så hadde jeg på meg t-skjorte, de andre hadde ikke det heller. Så hvordan håndterer man den intense kullen? Det gikk veldig bra. Siden vi gikk opp, det var nesten å gå nedover, for da var det jo ikke like mye...
varmeproduksjon fra å gå, men det gikk overraskende bra egentlig, og en overraskende positiv opplevelse, selv for meg som var syk. Og jeg mistet jo på en måte symptomene der, mens jeg var ute og gikk, for at det er såpass kaldt at det roer ned pulsen på en måte, og merket ikke noe til at jeg var syk akkurat når jeg gikk, i forhold til sikkert om jeg hadde vært vanlig. Men så kom jeg tilbake igjen selvfølgelig da, etterpå kvelden, og de andre gangene hvor de andre da
Og det var illerød, eller orange utslapp på garmin klokka natt og dag. Så jeg var ordentlig syk. Så jeg droppet isbadinga de andre dagene. Hansker og lue? Ja, da hadde jeg hansker og lue og neoprenvåter.
Så det er nok lurt å ha hvis man bare er ute i kullet, at man har neopren, og det kan man kjøpe på thansen.no, hvis det er som Torshavn bilrekvisittet heter vel, før det ble kjøpt opp. Så jeg kjøpte det der, det kostet 400 kroner for begge deler, eller et sett. Så det kan være smart for å minske det varmetapet der da.
Men hva sier det deg til denne opplevelsen? Trenger vi ikke å dekke til hodet og hendene, så kan vi bare gå i bare selv vinteren? Nei, det er jo en påkjenning, men det er klart at når du går sånn som en gjeng, det er noe med å være litt tilbake i en sånn ursetting.
Du er sammen med en gjeng på 20 stykker kvinner og menn, skjeggete menn selvfølgelig, litt tøffe og litt sånn kom igjen, dette klarer vi, stemning. Så klarer du mer enn det du kanskje ville gjort helt alene. Så det er etterhvert med å kjenne på den
som vi på en måte er laget for, og som jeg selv også har opplevd på fotokurs. Når jeg har både vært på og arrangert fotokurs i en gjeng med 15 stykker som er ute på oppdrag og gjør noe vanskelig, så blir det en du klarer mer, du tåler mer enn du gjør alene da.
Og det skal vel i en eller annen grad gi noe av den samme effekten som et kullebad, men det tar jo selvfølgelig lenge tid, altså luft er ikke like minus... Altså, Ronaldo tar jo kullekammer med, jeg husker ikke antall minusgrader er i det kullekammeret hans, hvor han er kanskje i et par minutter, men det er jo liksom tresifra. Sånn absurd kaldt da. Tresifra? Ja, jeg mener det er... En kold chamber. Ja, skikkelig kaldt. Mm.
Men det er mye verre med vann da, i forhold til luft. Det var en veldig flott intens opplevelse som jeg er glad for at jeg fikk med selv om jeg var syk. Men det som jeg gjør, det er jo bastu og kullbad, den vekslingen der. Jeg vil nok gjerne holde meg til det. Det er litt greier å ha bastu i nærheten og
Jeg bruker, hva du skal ha ut av kullet, noe av det første som jeg så da jeg begynte å bruke pulsklokkene, var å se den utrolige effekten temperatur har på stressnivå. Varme stresser veldig, og kullet, selv om det er ubehagelig, roer veldig ned.
Det som skjer fysiologisk sett i bastua, pulsen blir høy, kanskje 100-110, og blodårene utvides for at kroppen prøver å minske varmetapet for å holde kjernetemperaturen jevn. Så den prøver å øke pulsen, få mer blod helt ut i huden for å prøve å svette, prøve å få ut varmen.
Det er kjempe stress på kroppen. Det er som en treningsøkt. Så går du ut i kulla, ut i vannet. Det avhenger litt hvor lenge det skal være, ut fra din situasjon og det du ønsker å få ut av den seansen.
Jeg pleier ofte å være ute et par minutter, da går pulsen ned igjen når jeg blir kald, og når jeg da kommer inn i bastua, så er kanskje pulsen nede i 60, for jeg har vært i 110, og så vil den sakte, men sikkert gå opp igjen. Så tenker jeg kanskje at når pulsen er på 100 igjen, så ok, da drar vi ut i vann igjen.
og sånn kan jeg klare å regulere pulsen opp og ned med passe mengde av det kalle, slik at etter den sesjonen så er jeg i hvilemodus igjen.
Så det er mitt mål da, sånn at du snakker om protokoll, og det kommer da an på, og det er det, det her for eksempel, pulsklokken er helt ideelle, for da klarer du å finne din kapasitet, og hva du ønsker å få ut akkurat denne økta i dag. Og
Sånn som i dag, så ville jeg kanskje tenkt at det skal ikke dra på for hardt, akkurat som jeg ikke ville ha dratt på en treningsøkt for hardt i dag. Så jeg ville kanskje vært mer ute i det kalde enn ellers.
Og jeg opplever jo mange da som gir meg tilbakemelding om at de tåler kullet dårlig. Og det er ofte de samme som er i en sånn fatigssituasjon, som på en måte har litt sånn frynsete fysiologi, kan man si, som er sliten, de har et system som er belastet. De kan tåle veldig lite av dette her da, i det hele tatt. De må starte kanskje veldig forsiktig.
Kanskje jeg burde starte på sommeren, for eksempel. Ja, det er jo veldig deilig å på et trinnvis gå ned i råd til å bli kaller og kaller. Men kompiser med meg som har veldig forskjellig smerteterskel, er jo enige, men hvor på kroppen er det begynner å gjøre vondt når vannet begynner å gå under 10 grader. Noen får veldig fort på hendene, noen får på anklene, tærne.
noen får i ballene, det er veldig store variasjoner der. Hvor man fryser. - Det er nok hender og føtter veldig, og hvis man har det problemet, så kan det lønne seg med neoprenhanskene, også hvis man er ute i bastu og gisvann. Det pleier jeg ikke å trenge der. - Nei, jeg pleier ikke å bruke det selv heller. Det er ofte man snakker om hva man burde få til i tid for å få utbytte, det er to ting man lurer på ofte.
Hvor varm bør bastun være? Hvor lenge skal man sitte av gangen? Hvor lenge bør man være ute i vannet? Det er de spørsmålene som går, eller diskusjonen som går oftest igjen. Og igjen her kommer han på hva som er målet, og hvor mye stressbelastning, hvor mye fysiologisk belastning er du klar for denne dagen? Så hvis du er klar for en skikkelig belastning, så tar du å guffe på varme til kanskje
85 grader og svetten pipler og du er rød og pulsen er 10-120 på en måte. Og så ut i vannet
kanskje tre-fire minutter, for det er jo sånn at når du har blitt skikkelig varm, så er det som om du har en slags rustning på deg. Når du kommer ut i det vannet som er så kaldt, så kjenner du ikke det med en gang, for at du er så varm i huden ytterst. Så først kanskje etter et halvminut, så kjenner du at det begynner å bli kaldt. Da kan du ta en økt med heftig veksling mellom varme og kulle.
som blir som en røff treningsøk som du kanskje må regne med en stress i timesvis etterpå. Kanskje sover du dårlig på natta fordi det har vært såpass adrenalinkikk, den prosessen med såpass store vekslinger fra skikkelig varm til skikkelig kald. Jeg husker første gang jeg gjorde det, så hadde jeg adrenalinkikk, at jeg fikk ikke sove omtrent den natta etterpå.
Det er kanskje en evne som man trener seg opp, sammen som man kan trene seg opp til å tåle en har 4x4 økt. Ja.
og en som gjør det første gang, eller som heller vil ha en parasympatisk ro ut av det, så kan du for eksempel holde deg på nederste trinnet, ikke bli så varm, sånn at du kanskje bare svetter litt, kanskje pulsen går opp til 90 bare, og så er du ute i vannet til pulsen går ned til 60 kanskje, og så tar du en mildere variant. Da er du raskere tilbake og kan dra på jobben med en gang.
Ikke sant? Så jeg tenker at man kan styre det litt der, at dette ser ut å være veldig individuelt, hva ulike personer tåler. Nå er det jo dit vi skal dra etterpå, så tror jeg det var to grader sist, 1,5-2 grader på termostaten her. Det vi merket da vi lå ute der, vi pleier å kjøre to minutter, så pleier vi å fortelle noen historier, sånn at tiden skal fly fortest mulig. Da merket vi at fra fem grader,
5-6 grader og ned til 2 grader, så var det enorm forskjell at alle tre fikk vondt et eller annet sted nede ved tærne, ankerne, veldig fort. Vi merket at de siste sekundene opp mot 2 minutter var jævlig intense. Det bare 2-3 grader ned fra 5 grader, det var enorm forskjell.
på disse to stadiene. Ja, det merket jeg her om dagen også. Jeg var bare på torsdag, tre-fire dager siden, og ute i sist. Og det var betydelig mer problematisk enn jeg hadde sett for meg. Så da var jeg litt usikker på det.
Var det dagsformen eller hva det var? Men da kan det nok være at det er de to-tre siste gradene som er såpass plagsomme. Det kan være at man ikke har vendt seg til det ennå. Vi hadde en veldig lang periode i desember og januar, så jeg husker det lå i sjøen på 4-7 grader, og det forandret seg ikke så veldig, men nå er det nede i 2-1, så merker du det, og så er det litt is liggende rundt deg, så er det kanskje effektivt. Ja, ja, ja.
- Det er nok sikkert en stor forskjell på de siste gradene. For meg var det nok så tydelig at jeg skulle mindre til ute i vannet, selv om jeg kanskje bare var ute i et minutt eller halvannet. Etter en økdag var jeg rett i blått parasympatisk, selv om jeg hadde vært betydelig mer i bathsbua. Det kan hende at den parasympatiske effekten er tidligere
tilsvarende bedre da, som det du kjenner. Ja, så det er...
Vi får håpe etterpå da, det er jo sånn med baster, du vet egentlig aldri helt hvor du kan komme hvis de føler deg ikke har gjort jobben sin sekund, du er nede på 60, og så varmer seg hvert, det er vel 110. Det var ganske, det var litt gøy, for å kjenne hvor, og da ble det mye pauser da, men det var, det er jo, men jeg synes det er deiligst fra 80 til 100, inni der, synes jeg kanskje. Jeg tror det er 80 til 90, et eller annet sted der som jeg,
Switch, tenker jeg, switchboten der. Så, nei, men da har vi vært innom, vi var innom tidspunktet på døgn og sauna og isbad på kvelden, det er kanskje litt mer risiko med tanke på søvnbyten, at det kan være lurt å ta det tidlig på dagen. Tenke på det som en treningsøkt, ja. Og det som er fordelen med isbadning, det er at du
en sånn hormetisk aktivitet som utfordrer kroppen og gjør den sterkere på sikt da. Og som også aktiviserer brunt fett da. Det er brunt på grunn av at det er fullt av mitokondrien, så det er også en sånn
en måte som kroppen kan regulere metabolismen vår på, som er fint å ha i aktivitet. - Også er det veldig eventuelt hvordan man går ut i vannet. Noen liker å gjøre det i badestigen, noen hopper uti. Jeg synes det verste er å gå i badestigen. Det er et torturaspekt at det bare vondrer og vondrer, enn å bare få hele kroppen i sjokk samtidig.
Så det er veldig individuelt. Ja, jeg har gjort begge deler. Ja, det blir jo svalestupet etterpå, hører ikke det? Svømme litt i visen. Men du har vi holdt på i tre timer her. Ja, det kan du si kort. Det er en tips om bok om trening. Det er en bok som heter Exercise av Daniel Lieberman, og podcaster han er på. Det var også en podcast nylig på Feel Better Live More, som for øvrige...
Det er to helsepodcaster som jeg anbefaler. Feel Better Live More med Rangan Chatterjee, og det var nylig en amerikaner som bor i Norge faktisk, som heter Steven Saylor, som hadde en om trening som var veldig god på dette med at man skal trene mye roligere enn det veldig mange gjør. Veldig mange trener for hardt. Så viktig å trene rolig nok og heller lengre. - Mykt og ofte enn hardt og sjelten?
- Ja, sjelden altså. - Det er i hvert fall sånn at, som han sa, det er mange som tenker at siden jeg trener sjelden, så må jeg i hvert fall trene hardt. Men det stemmer ikke. - Det var på styrke eller på kondisjon? - Kondisjon, tenker jeg. Styrke er nok lettere. Det er ikke så stor påkjenning for systemet som en hard melkesyrøkt. Det er mye større påkjenning, ser jeg.
Det var tips om det. Var det noe annet vi skulle innom da? Nei.
- Du må gjerne komme tilbake når hvilekuren er klar. - Ja, det er det. - Det blir spennende å se hva Thomas Myklebust har å melde på området også. Han går vel kanskje i en enda mer psykologisk retning? - Jeg har lest de første 40-50 sidene, så det ser sånn ut forløpig i hvert fall. - Ja, spennende.
Så da skal vi selvfølgelig også ta med oss en bokseskjort på tappen her da. Ja, gjerne det. Jeg har jo...
byttet helt til Confiballs. Dette blir nummer 21 eller noe sånt. Perfekt da. Det må vi ha litt skift til Bastun etterpå nå, så da skal vi ned og kose oss. Fa, det er altså tre timer. Jeg synes det er så gøy når podcastet varer så lenge at tiden bare flyr. Tiden har gått fort altså. Det viktigste er at det er sånn, har du vært i noe lengre podcast nå? Nei, dette er lengste. Det er bra. Det hadde vært en litt lengre foregang da, hvis det er tre timer kanskje.
Jeg tror det var rett under tre timer. Under tre timer forrige gang? Det tror jeg, ja. Det var helt rundt tre timer. Det er viktig å komme seg over vekken der. Ikke sant, ikke sant.
Jeg må stråle meg, da sier vi takk for nå. Sjekk ut pulskuren. Ligger det bare til å gå til Bessil i hyllene? Det ligger der på 57. uka. Så venter vi spenning på... Det har vært kult om den holdt helt ute. Altså 1. mai så må den gå ut. Da er det sånn regel om at fjorårets bøker ikke lenger er på listene. Så det har vært veldig kult om den klarte å holde seg her helt i den. Det ble på en måte en uslåelig rekord. Jeg har vært der hver eneste uke.
Så vi får se. Ja, men det med litt ekstra boksalg gjennom podcasten, det får vi til å funke i. Alle tar et skippertak her nå. Nå er det litt på at folk gjerne går inn på pulskuren.no. Der har vi også mye nyttig læring, og vi har blant annet også en helsereise med meg og han som er driftsjef, og med meg og Sandra Lyng, hvor vi viser kurvene og hvordan vi tenker rundt det å måle i praksis. Så det er...
Jeg har egen blogg og 4000 medlemmer der. Der vil man få svaret på det man lurer på. - Suverent. Da sier vi takk for nå. Skal vi komme oss ut i sjøbadet her? - Ikke sant. - Så holder vi kontakten og snakker på om vi ikke har målt for lenge. - Supert, takk for det.