57. Kronisk utmattelse, skuffelse, sorg, ensomhet, skam, takknemlighet, håp, glede og livets lysglimt. Gjest: Silje Fatnes

Hei og velkommen til helstipspodden. Mitt navn er Nette Lønno, og dette skal være podcasten for deg som ønsker kunnskap og inspirasjon til å ta gode valg for deg i ditt liv, slik at du kan leve et friskere liv med mer livsglede. Episodens gjest er Silje Fartenes, og Siljes livshistorie ble ikke helt som den opprinnelige planen. Til tross for en solid utdannelse med en mastergrad i kjemi og lovende karrieremuligheter, nekta kroppen hennes å fylle med på de kravene som denne hektiske livsstilen førte med seg. Gradvis fikk utmattelsen stadig større plass i hverdagen hennes, og den usynlige sykdommen brekte med seg en burde av tunge følelser og tanker. Silje satte ut på en reise for å leide etter svar, og utdannet seg som kostholdsveileder samt yoga- og mentasjonslærer. Med mål om å finne en måte å fungere i livet med mer glede og tilstedeværelse. Og dette ble hennes viktigste oppgave. Ja, og i tillegg til rollen som mamma og ektefelle. Gjennom kunnskapen Silje har tilegnet seg i løpet av denne prosessen, har hun lært å lytte til kroppens signaler og ta beslutninger basert på hva som føles riktig for henne. Silje har et ønske om å dele sin erfaring og innsikt for å hjelpe og inspirere andre som befinner seg i liknende situasjoner. Hun ønsker å veilede andre til å oppdage lysglimtene i tilværelsen og lære å være tilstede i øyeblikkene, slik at hver enkelt kan finne håp og glede selv i de mørkeste stunder. En måte å ha gjort dette på er å skrive boka «Livets lysglimt». I bogens første del skriver vi om de tunge følelsene og tankene som ingen snakker så høyt om. Skuffelse, håpløshet, sorg, ensomhet og skam. Del 2 handler om å klare å snu til de lyse følelsene og åpne opp for lysglimtene i livet. Om hvordan vi kan kjenne på de gode følelsene. Takknemmelighet, håp, glede og kjærlighet. Du får også et innblikk i hva som har hjulpet Silje i hennes prosess og konkrete verktøy som kan brukes. Dette er en bok som skal være til nytte for de som lever med kronesykdom og utmattelse, for de som jobber med behandling av dette, og ikke minst for de som lever med noen i denne situasjonen. Jeg har jo selv en historie med migrene som har gitt meg begrensninger, smerter, utmattelse og krevende følelser og tanker. Så jeg kjenner meg godt igjen i det Silje skriver om. Jeg er takknemlig for at Silje deler ærlig, sårbart og sterkt av sin historie. Dette er så viktig å snakke om. Velkommen, Silje! Tusen takk, Anette, og tusen takk for en veldig fin intro. Det blir litt sånn rart når andre sier det, for da får det en annen betydning. Ja, er ikke det litt sånn rart? Ja. At det er litt som noen engler forteller sin historie, så kjennes det... Helt annerledes ut på mange måter. Og kanskje litt sterkt også. Ja, for nå blir liksom, når du fortalte det nå, så fikk jeg liksom hørt min historie i et annet perspektiv. Så da ble han jo min, men han ble likevel en jeg måtte forholde meg til på en annen måte. Så det var litt nytt. Ja. Ja. Ja, gratulerer med bok. Jo, tusen takk. Og tusen takk for at jeg har fått lov å komme på podcasten din. Den er jo kjempespennende. Takk. Og så er det noe med akkurat denne boken, at det står så tydelig om disse her vanskelige følelsene, som jeg er helt sikker på at de som har levd med noen form for langvarig sykdom og utmattelse vil kjenne seg sterkt igjen i. Men så snakkes det jo ikke om. Nei, det er jo veldig ensomt når du er i den situasjonen. Og så er det jo forskjellig for alle hvordan en hamner der, som du sier. Men en må ha vært der en liten stund før en begynner å kjenne på de der tunge tankene. Men det er ikke så mange fora og så mange rom der det blir tatt opp, i alle fall så har ikke jeg vært en del av de og så er det kanskje ikke så lett å snakke med de nærmeste om det fordi at selv om de ser deg og forstår situasjonen så godt de kan fra sin vinkel, så kjenner de det ikke på kroppen, så de klarer liksom ikke helt allikevel å sette seg inn i akkurat hvordan det føles Nei, og selv om jeg kjenner meg igjen en del av din historie, så vet jeg ikke akkurat hvordan du har hatt det likevel. Nei, og det vil jo være, altså, boka er jo utenfor hvordan jeg har følt det. med historier som relateres til mine følelser. Og så har jeg prøvd å knytte det opp til, det er veldig viktig for meg at jeg har lyst til å knytte det opp til hva gjør disse følelsene med oss fysisk? Fordi at en ting er liksom når du hamner i den situasjonen at du kanskje har en kronisk sykdom eller du er syk i en periode, men så har du noe med at de følelsene en dag går å kjenne på, de er jo faktisk også med på å gjøre seg noe dårligere. Og det ser en ikke selv, i alle fall gjorde ikke jeg det, når en er midt i det verste. For da har en mer enn nok med bare egentlig vær, kanskje klare dagen. Og så etter hvert, når en da klarer å komme seg litt over, forhåpe litt over vann, så kan en si at herre min, Alt påvirker jo, og det drar deg ned enda mer. Så det var det jeg prøvde å få fram i boken. Hva gjør det når du kjenner på den sorgen eller den skuffelsen? Hva gjør det med kroppen? Hva gjør det med nervesystemet? Hva gjør det med hormonene våre? Alt som er. Så alle vil jo ikke kjenne seg igjen i historiene, men kanskje vil de kunne relastere seg likevel til noen av de følelsene, eller de kroppslige reaksjonene da. Ja, og så er det jo, vi har jo en fysiologisk kropp som er et enormt fascinerende, komplekst, fantastisk maskineri, der det ene påvirker det andre. Det der å skille mellom noe fysisk eller psykisk, det må vi komme vekk ifra. Ja, det er jo akkurat det. Eller viderefra. Og det der med en utmattelse, da hadde jeg en samtale tidligere denne uka på klinikken her, der vi gikk inn og så på den diagnose, eller koden som brukes i en sykemelding ved en utbrenthet. Og der står jo beskrivelsen at det er psykisk. Men de fleste syke, Eller mange i alle fall vil jo kjenne mye mer på at det er fysisk. Kroppen funker ikke lenger. Kroppen vil ikke. Altså den nekter jo, for minnelse var det jo sånn, den nekter nesten å bevege seg. Jeg klarte ikke å liksom... løfte håvet fra putet jeg kunne sitte i en stol og armene fungerte ikke det at jeg hadde skrevet boken er litt sånn morsomt for i en periode så klarte jeg jo ikke å lese bok for når jeg satt og leste så ble jeg så fysisk kvalm og dårlig for jeg klarte ikke å konsentrere meg om å lese ordet så jeg satt og holdt meg i stol i armlennene fordi jeg ble så kvalm det svinger liksom alt sammen Så det er jo litt sånn, når skriver jeg bok, så det har jo hatt veldig med meg i bakhoven når jeg skrev, at det skulle være et bok som var lett å lese, det skulle være tydelig skrift, det skulle være gode, ja, lett å kvile øynene på da. Det er de fysiske signalene som kommer veldig ofte hos veldig mange. For min del har det vært noe som har gått gradvis fra jeg var sikkert ungdom. Jeg begynte med mageproblemer. Så undertrykker den, pusher den på og fortsetter livet. Til slutt blir belastningen for stor. Og det tror jeg er for veldig mange. I alle fall hvis du har en del diffuse plager som ikke er så lett å finne ut av. Ja, og som ikke betegnes som sykdom, eller utslag på en blodprøve. Alle blodprøvene mine var jo så superfine. Jeg skulle jo være knallfrisk. Jeg skulle jo liksom kunne gjøre alt jeg ville, og så sitter du der og orker ingenting. Og det gjør jo også noe. Og det tror jeg kanskje er noe som er vanskelig, for man kjenner bare... Jeg føler meg ikke frisk. Og så får han beskjed om at ut fra blodprøvene så bør du være frisk. Og den kontrasten i selvopplevelse og at han får beskjed at du burde vært frisk, bare der aktiverer det jo noen krevende følelser hos de fleste. Veldig. Og det er vel noe som har gjort at jeg har aldri sett for meg selv som syk. Jeg har alltid bare tenkt at jeg ikke klarer like mye som alle andre. Og så har jeg tilpasset aktivitetsnivået etter dagsform og etter det som kroppen på en måte klarte å henge med på. Og da blir det jo sånn at en prioriterer jo det som en tenker er det viktigste, som jobb, skole, familie etter hvert. En må jo prioritere og prioritere veldig hardt. Og så ser en ikke alt det som etter hvert bare forsvinner ut av livet, fordi at en har bare fokus på de tingene en skal prøve å få til. Men det er veldig viktig, eller veldig rett det som du sier med at, ja, jeg tenkte ikke at jeg var syk, og det var liksom en psykolog som sa til meg, ja, men lo litt da, og så sier hun, ja, men Silli, hvis du ikke er syk, hva er du da, liksom? Og så sier jeg, nei, jeg klarer bare ikke like mye som alle andre. Og det ble jo en utfordring når jeg da endelig, skal jeg ikke si, men da jeg da fikk en diagnose. med kronisk utmattelsesyndrom. For da måtte jeg jo på en måte ha inne ved meg den biten at ok, jeg er ikke syk, altså jeg har ikke lyst til å si at jeg er syk, men jeg klarer heller ikke å definere meg som frisk i forhold til det som samfunnet anser som å være frisk. Fordi jeg klarte jo ikke å leve det av fire livet. Jeg klarte ikke å gå på jobb og fungere hjemme og være alle de rollene som du skal gjøre og fylle opp. Hva symptomer hadde du når du var på det verste? Nei, jeg har vært kvalm. Min mage har vært mitt største problem, og den har vært med meg fra jeg var ungdom. Så jeg husker første gang jeg kom til Balderklinikken faktisk i 2004, det var vel det, 20 år siden nå. Det var første gang at jeg møtte en lege som så på meg og sa «Ja, men dette gir mening». dette er reelt. For før det så hadde jeg tenkt at jeg hadde tatt alle allergitester og ingenting slo ut og Jeg burde jo tåle alt og burde føle meg frisk. Og så leser du jo at når du spiser noe, så skal det gå så mange timer før maten reagerer og før du skal bli dårlig. Men jeg kunne jo sitte og spise og bli nesten fysisk dårlig mens jeg spiste, eller rett etterpå. Så det å komme til Balleklinikken og få en lege, faktisk en lege som da kunne se på meg og si at dette er reelt, dette er faktisk mulig at du kjenner det sånn, og hjelpe meg å ta tester og finne ut av ting, Det var jo helt fantastisk. Og det gjorde jo at jeg klarte å holde mer kontroll på magen i mange år. Men så skjer jo livet, at du får unger og du bygger hus, og det er mange ting som blir utfordrende, og som nok hadde gått helt fint hvis ikke jeg hadde hatt den grunnleggende styrke. problematikken da, med en mage som ikke fungerte, til tross for at jeg hadde gjort mye, så hadde jeg ikke gjort nok, fordi at vi fant ikke ut hva vi skulle gjøre. Og da ble jeg bare mer og mer sliten. Sånn at jeg orket mindre og mindre, hadde ikke energi til noen ting, kunne gå på trening, men satt bare og grein, fordi at, og jeg er jo vokst opp med å gå på trening, jeg er vokst opp med å være aktiv, vokst opp med å være i naturen og gå på ski og til fjells, Ja, så blir det mye fortalt. Trener mer, så får du mer energi. Ja, akkurat den der, sånn at du ligger hjemme og sier, ja, men hvis du bare tar deg denne treningsturen, så vil du kjenne på overskuddet. Ta deg sammen. Ja, og det er... Jeg fikk jo melkesyre i beina bare av å gå opp til andre etasje. Jeg orket ikke å nesten løfte eller ta ut av oppvaskmaskinen, fordi at armene var så tunge at jeg hadde problemer med å sette glasset opp i skapet og over tjekkenbenken. Jeg var redd for at jeg skulle miste dem og knuse dem, fordi jeg hadde ingen kraft. Og kvalmen var der konstant. Jeg gikk konstant over kvalm. Så når jeg da ble gravid, så var det svangerskapskvalme. For det går jo over etter de første månedene, men jeg var jo vant til å være konstant kvalm. Så det var liksom ikke noe problem. Så kroppen ga jo veldig mange tegn. på at det er noe som ikke stemmer, men så lenge jeg ikke hadde noen ting jeg kunne si, for enda så hadde jeg jo ikke fått noen diagnose, enda så var det jo ingen som kunne si at det var noe som feilte meg. Så da pusher den jo bare videre og tenker at jeg ikke er syk. Ja, og det er jo det som går igjen, og jobber jeg også veldig mye med kronisk utmattelse på klinikken, og Det er jo noen sånn personlighetstrekk som går igjen der med hardt arbeidende, liktoppfyllende, høy moral, høy empati. Gjerne litt som perfeksjonist, lider litt av flinkpikegudsyndrome, synes det er vanskelig å si nei, lett tar ansvar, og har en enorm evne til å bare bite tennene. Å holde ut og stå på. Og disse personlighetstrekkene er jo en slags, det er en gave til enhver arbeidsgiver på mange måter. Men det er på mange måter et sterkt ord med litt som en forbannelse å ha i dette her moderne samfunnet vi lever i. Fordi at vi måler verdien i hvor hardt vi jobber, hvor mye vi står på, hvor mye vi tjener. Men vi kan ikke bare være i prestasjon. Vi trenger et godt fungerende nervesystem som regulerer seg opp og ned. Vi trenger hvile, pauser. Tarmen trenger hvile, hjernen trenger hvile, ja. Det har vi på et vis i hermetegn akkurat oppdaget at dette er viktig. Det er så mye som har skjedd de siste årene med den kunnskapen, og jeg er så glad for den. Når jeg leser nå, er jeg veldig nørd og liker å finne ut av dette. Jeg ser helt tilbake fra jeg var liten jente, hvordan jeg har hatt et nervesystem som ikke har vært regulert. med en egen evne til å være syk i alle ferier, men aldri når jeg var på skolen. Fordi at du holder ut og du leverer og du gjør alt du skal. Så det er absolutt en... Og jeg har valgt nå å tenke at det er en veldig god egenskap, alle de tingene som du ramser opp, for jeg kjenner meg jo igjen i veldig mange av de tingene som du sa. Men det tok lang tid å da finne det der egenverdet, eller liksom... å være god nok i meg selv når jeg da ikke klarte noen ting lenger. For det var jo da utfordringen. Og det var vel kanskje det som gjorde at denne boken ble til, egentlig. Fordi det var jo det vippepunktet når en da sto der og ikke kunne klare å jobbe lenger, og ikke klarte å fungere som mor eller noen ting. Og så skulle en da finne, eller klare å sette en verdi på seg selv. Fordi jeg følte ikke at det samsvarte med sånn som samfunnet verdsetter oss som mennesker. Så det er noen grunnleggende følelser som kommer med oss fra med født også, med det å føle seg trygg, det å være en del av flokken, den overlevelsesmekanisme, så når du har ikke fungerer i flokken lenger og blir ut av arbeidslivet Det er mange ting som skjer der som også er litt sånn forvirrende. Veldig forvirrende. Nå har jeg vært veldig heldig for at jeg har hatt muligheten til å jobbe fitte litt hele veien som konsulent på egne premisser. Det er jeg veldig takknemlig for. Fordi det har gjort at jeg har klart å holde et lite tak på noe som var litt gamle Silje, der jeg fikk lov å være meg selv. og på egne premisser når det passer. Så det er jeg veldig takknemlig for at jeg har gjort. Også i perioder har jeg ikke klart det heller, men jeg har likevel alltid hatt den hengende litt der. Men det er jo det at når du da ikke... Det er så mye som skjer når du ikke kan være i jobb lenger, sånn vanlig ansatt og fungerer. Ikke har du lenger arbeidskolleger, ikke har du den naturlige sosiale biten. og du er jo vant til å levere ting på jobb og så blir du verdsatt for det du gjør der og så blir du ikke alltid verdsatt hjemme du vet jo selv hvordan det er å ha unger det er ikke alltid du blir verdsatt like mye for å vaske klærne eller gjøre de tingene der og når du da kommer dit at du ikke klarer det en gang så er det jo det der å finne egenverde eller de verdiene så da var jo det å finne mestring i noe nytt Det ble egentlig veldig viktig å finne mestring i noe som jeg følte at jeg klarte, til tross for at jeg ikke klarte noen ting annet. Ja, og så det der med å kjenne på mestringsfølelse gjør så mye magisk med oss også. Vi kan bare se på et barn når du ... anerkjenne, sant, der var du god i den, når du gjorde den oppgaven, nå har jeg en seksåring hjemme som har holdt på med sånne bøker med å skrive og sånn, og den der hoppende gleden av dette fikk jeg til og det er jo med oss hele livet og det, og de personlighetstrekkene jeg beskreves det de er jo så fantastiske så er det viktig å hulle de også, men det der også å tydeliggjør at en må også kjenne at han gjør noe som er godt for han selv og er verdifull for seg selv så han ikke sliter seg ut i det Og så synes jeg jo de følelsene som du skriver i boken, som jeg sa det med skuffelse, håpløshet, sorg, ensomhet og skam, de står som sterke, kraftfulle. Det er vann og ord. Blant annet så skriver du om sorg, om det som ikke ble som jeg hadde trodd det skulle bli. Sorgen over livet som ikke ble som det skulle bli. Det er jo klart at noen lever jo sånn og tar ting som det kommer og synes det er helt fint å leve av livet på den måten, mens jeg har jo alltid vært en sånn som har sett for meg og drømt og liksom, sånn skulle det være og sånn skulle det bli og Ikke bare du skal ha så mange unger, men også den følelsen av at du skal ha et godt liv, eller en skal ha gode relasjoner, og en skal ha mye glede i hverdagen og få til ting. Og så er det jo da en sorg når du må gi slipp på veldig mye av det du hadde tenkt å sette for deg. Du må gi slipp på... aktiviteter, eller du må ta valg basert på at du innser at det ikke går. Du må si nei til at det er en jobb som du kanskje hadde hatt veldig lyst på, men som du vet at du ikke har kapasitet til. Du må si nei til å være med ungene på aktiviteter som du hadde hatt lyst til å sette når de var ute og var aktive, og så må du velge å være hjemme. Så Så jeg synes det var veldig fint når jeg fant den boken som heter Livssorg. Fordi jeg hadde egentlig ikke tenkt at det var en sorg, men det var jo det når jeg begynte å kjenne etter. Og sorg er jo ikke bare noe vi kjenner på når vi mister noen personer. Folk må ikke dø for at det skal være en sorg, for å si det sånn. Du kan miste mye og likevel få lov å kjenne på at det er en sorg. Så det å jobbe seg gjennom det og liksom tillate at den sorgen fikk lov å være der og liksom tenke at det er lov og det er greit og jeg jeg har lov å være lei meg for dette. For det er klart at i en verden som jeg lever i nå, så kan en jo alltid si at det er krig der, og de har det verre. Jeg synes det var vanskelig å tenke at jeg skulle få lov å ha en sorg. Fordi en kan jo si at livet mitt er jo fint. Jeg er jo heldig. Jeg har jo mann og unger, og vi har et hus, og vi bor i et land som ... Ja, vi er jo heldige her i Norge. Men likevel så var det å ... ta inne ved meg den sorgen var en viktig del av prosessen. For da kunne jeg liksom lande litt i at det var lov å være leiseg for at ikke jeg gjorde det som alle andre gjorde. Ja, og akkurat det der er for det er litt sånn for mange med det der å tillate seg å kjenne på det. Også kan det være så vanskelig for det at en Har aldri fått øvd seg på kjønn og forsorg heller. Og jeg husker selv når jeg hørte første gangen jeg leste om hvit sorg, sorgen over at ting ikke ble som man hadde sett for seg. Og det treffet meg så hardt. Jeg visste nesten ikke at det var et begrep engang, og jeg hadde heller ikke tenkt på at det var en følelse. Og så var det sånn, ja, det er det jammen med. Så endelig fant noen en sånn kort ord som beskrev en følelse som jeg egentlig bare duttet langt vekk og ikke visste hvordan jeg skulle verken ta på eller se på eller kjenne på en gang. Nei, og det er jo liksom nesten ikke for lov til. Jeg tenker liksom jeg kjente at det var liksom det var nesten ikke lov å kjenne på han fordi han hadde jo så bra, så liksom det satt langt inne bare det å Ja, rett og slett overfor meg selv tenker jeg at jeg har lov til å grine her i dag og være lei meg. Fordi at jeg sitter her og alle andre lever livet der ute. Ja, anerkjenne følelser og våge å se litt på dem. Ja, og det var jo jeg heldig som tok et meditasjonsstudie der jeg lærte mange teknikker for å bli kjent med følelsene. Ja. og det må jeg jo si at for det er jo ikke noe med lære så veldig mye som på skole eller i vanlige livet så ja takk til mer åpenhet om det at følelser er viktig ja det er jeg så enig i og du kommer videre til en annen kraftfull følelse skam Jeg tror jeg kunne skrevet nesten en hel bok bare om skammen. Det var det jeg sa til deg i forhånd når vi skulle planlegge denne episoden, at vi skulle helst ha tatt minst en time per følelse, men vi var bunne med å forklare det litt kortfattet. Ja, den skammen satt så djupt, og så skjønte jeg ikke at jeg skammer meg. For det var jo også noe som jeg ikke syntes var greit å kjenne på. Så det tok lang tid før jeg liksom... Når jeg var først ble jeg sjukmeldt, og så var jo det skamfullt. For da klarte du jo liksom ikke. Og så var jeg sjukmeldt, og så skulle jeg jo da prøve å bygge meg opp og gjøre ting. For det er jo det en får beskjed om, at man skal gjøre ting som gjør en glad, eller som fyller på, eller... Å begynne med så har han kanskje ikke kapasitet til det, men etter hvert så får han jo kanskje lyst til det, og så har han lyst til å gå ut, eller gå en tur, eller sånn som jeg er glad i å gå i fjellet. Og så var det da liksom kjentipp at jeg hadde ikke lyst til å gå noen plass, for jeg orket ikke å møte folk, for jeg orket ikke, jeg visste ikke hva jeg skulle si, for jeg klarte liksom ikke å stå og si hvordan det egentlig var, for da var jeg jo ikke flink nok. Da klarte jeg ikke å fylle opp de der... Jeg levde liksom ikke etter de normene og reglene som var aksepterte, følte jeg. Ja, og sikkert for andre, men også for seg selv. Og så er det jo mange som kjenner på skam hvis en treffer noen, hvis en da endelig har en time av litt sånn opptur, og så... går han gjennom den fjellturen han har lengtet etter i lang, lang tid, og da treffer han noen. Og så kjenner han på skam av at, oi, nå ser de at jeg går tur, jeg skal jo være hjemme og være sykemeldt og være sengelig. Og jeg er du her, og har du fri, sant? Jeg har ikke talt på hvor mange ganger jeg har tatt en sånn hvit løgn og bare, ja, nei, men jeg har sånn fleksibelt, liksom, sant? Og så er det jo den der, det er jo når en sliter med utmattelse eller usynlige sykdommer, så viser den seg jo aldri de dagene som den er skikkelig dårlig. Da ligger den jo bare hjemme. Og når en da har en god dag, som du sier, og har lyst til å gå ut og gjøre noe, så er det så vanskelig. Jeg er kjent på at skal jeg da... sminker meg, får jeg lov å sminke meg sånn at jeg ser bra ut, eller skal jeg ikke gjøre noen ting sånn at jeg liksom ser litt slakk ut fortsatt, for det er det inni meg, så føler jeg meg jo fortsatt sånn. Skal du sette på det smilet, og liksom den maskolata som at alt er bra, eller skal du liksom, for det er jo ikke alltid det passer seg å si hvordan det egentlig er heller, det er jo ikke alle settinger at den går inn i de samtalene. Eller at han har lyst til å orke. Nei. Og så er det jo Akkurat som du sier, det er jo en usynlig sykdom. Så er det noen som er flinke på de fleste. Jeg liker ikke å bruke ordet flink, for det er et kraftfullt... Det må man egentlig få vekk. Men er det noen som er gode på, så er det jo å late sammen. Ja, vi er supergode på å late sammen. Ja. Ja. og ignorere hvordan kroppen egentlig har det utrolig god på å holde ut og late så man har det bra og så utad hvis man bare ser på kroppen så ser det jo hun ser jo frisk ut hun er jo på butikken og handler mat i dag ja Og så er det kanskje tatt fire timer å hvile for å få klare å komme seg til å kjøpe to matvarer, så må han gå hjem og legge seg, for da er han utslett. Ja, og når du er på butikken, bare det å være på butikken en dag du er dårlig med masse inntrykk, Og mange valg. Det er noe av det verste for meg, det å ta valg. Skal jeg kjøpe det, eller skal jeg kjøpe det, eller hva skal man ha til middag? Sånne ting kan velte lasse. Jeg har jo ikke talt på alle de dagene jeg ikke har vasket klær, for jeg måtte jo sortere de først, og det klarte jeg ikke. Så når du da endelig har vært på butikken, som du sier, og kommet hjem, så må du jo settes inn i kjøleskapet. Og da er det jo en så stor jobb at da er liksom all energien brukt opp. Så er kroppsbatteriet tomt? Ja, da er det tomt. Og så kan det andre dager være helt annerledes. Jeg har en sånn hukommelse som gjør at jeg har glemt veldig fort. Og det tror jeg er bra. Det er litt sånn som for oss kvinner som har født, så glemmer du hvor vondt det er, og så får du en ung til. Jeg husker rett etter første fødsel så traff jeg noen i heisen på sykehuset som kom med nyfødt og et annet barn så er jeg bare, du er galen sa jeg til henne, at du har født to ganger for villig, det er jo helt sinnssykt og mente det oppriktig, og så da har jeg nå to barn selv da ja, det er jo gjerne så jeg blir det og det er liksom det har vel gjort at jeg for jeg har jo slitt med dette veldig mange år selv om jeg ikke fikk diagnosen før i 2018 så er det jo sånn at det heldigvis da, så glemmer han litt og så ler jo mannen min av meg jeg sier at han er en tidsoptimist og han sier at jeg er en energioptimist for jeg tror jo alltid at det skal gå bedre enn det det gjør men nå kan vi liksom le litt av det og det er jo herlig, det har vi liksom ikke kunnet gjort før nei, for den, hvis det da blir tatt en spøk på en veldig dårlig dag eller et dårlig tidspunkt så kan det også være veldig sårt ja, det kan det ja Han har ikke overskuddet til den humoren, for å si det sånn. Nei. Nei, og så er jo det et tegn på når bunnet blir bedre at man faktisk får tag igjen på disse her. På følelser med humor og galgenhumor oppi det hele når ting virker veldig håpløst. Håpløshet er jo også en sånn... Håpløshet er også en følelse, skriver han. Og den har... I starten var det litt sånn at jeg følte at alle følelsene var fløyt. Men jo mer jeg begynte å jobbe med det, jo mer jeg tenkte, så ble de veldig klare for meg. Det er en ganske stor forskjell på det å kjenne på håpløsheten og det å kjenne på sorgen, for eksempel. Eller skuffelsen. Og det når alt er så håpløst, det var jo da det ble litt mørkt. Når jeg ikke lenger hadde noe håp om at det skulle bli bedre. Når du mister litt, jeg håper om at... For som jeg sier, har jeg det som regel glemt. Så tror ikke neste dag var det bedre igjen. Men det var en periode der, når ingen kunne gi noe... pein til bedring, for når jeg hadde jobbet med mageproblemene og de der fysiske problemene så hadde jeg alltid liksom leitet videre i forskning og jeg hadde funnet balleknikken og fant alltid et annet alternativ men så når den totale utmattelsen kom og jeg bare var da var jeg så sliten og dårlig at jeg klarte ikke selv å liksom leite etter noe svar fordi at jeg klarte ikke å sitte foran en skjerm eller klarte ikke å lese som jeg sa og når da liksom leger og nav og alle bare Det føles som om du blir gitt opp da. Fordi legen sier jo rett ut at vi har ikke noe mer som kan tilby deg nå. Da ble det litt håpløst. Og det blir en sånn svart tung følelse. Der du ikke helt ser noe lys. Og det tenker jeg er en følelse som vi trenger så inderlig. Uansett hva en strever med. For det ligger noe grunnleggende som... La oss se fremover. Det jeg ofte tenker på, hvor viktig det er for - - når man ikke finner håpet selv, hvor viktig det er for helsepersonell, - - leger, neurologer, reumatologer, spesialister og alle vi som egentlig jobber med helse. En ting som er ekstremt viktig grunnleggende som alle må jobbe med, - - er å gi pasientene håp. For der ligger det - et lysklimt så når noen kommer til meg til behandling hvor enormt viktig det er å si at jeg kanskje lover å garantere effekt på behandling, men jeg kan love at jeg skal gjøre så godt jeg kan og hvis ikke dette hjelper så skal han finne noe annet og kanskje i dag vet vi ikke på denne her. Men vi lærer noe nytt hele veien. Plutselig kommer forskning med en helt annen forklaringsmodell og en annen behandling eller andre medisiner. Jeg fikk selv beskjed om når jeg var 25 og sengeliggende med kronisk migrene at du må bare leve med det. Og jeg har nok en sånn grunnleggende følelse i meg med å alltid være litt optimistisk. Hadde ikke jeg hatt lett tilgang på den så hadde det jo rast. Så for meg var det med at, nei, søren, dette skal dere ikke rette i. Det er helt uaktuelt for meg å ha det sånn. Men det ligger jo ikke når den er på det mest for de fleste. Og at da de rundt bare at det skal bli bedre, og også at legene kan si at, ok, jeg vet at det er tungt nå, Men vi jobber hele verden, vi jobber for å forstå noe nytt hele veien, og forskningen kommer med ny informasjon. Så nå prøver vi dette, og så ser vi. Men håpet må gis. Håpet må gis. Og jeg fikk jo det etter hvert, for jeg var jo på... på behandlingsopplegg i forhold til dette med mindfulness og det med tilstedeværelse. Jeg hadde en apropat som bygde opp kroppen min og hjalp meg veldig med det. Og jeg hadde jo god støtte med nærmeste familie. Men det er likevel noe med, jeg hadde jo alltid selv, jeg hadde vært så vant til at det var jeg selv som skulle finne løsningene og gjøre alt, og så klarte jeg ikke lenger. Jeg var så sliten at jeg ikke klarte det. og det var det heldigvis ikke lenge men jeg er så enig med deg for jeg tror mange i den perioden som jeg var i da da, når du får en diagnose eller som du fikk beskjed om at dette må du bare leve med jeg vil ikke akseptere det skriver jeg liksom i boka at du må akseptere at det er sånn som det er nå Silje og det vil jeg ikke, for det betydde for meg at jeg skulle godta at det skulle være sånn så jeg er så enig med det du sier at det selv om det ikke er en medisinsk behandling dere kan gi, eller de som er helsepersonell, så er det noe med å gi den der psykiske støtten da, med å gi det håpet. Hvordan fant du håpet ditt igjen da? Det var vel på en helg i det medisasjonsstudiet, der vi jobbet med pustøvelser. Og så gjorde jeg en øvelse, eller satt og gjorde en øvelse, og det var veldig sånn, du fikk jo instruksjoner om hvordan du skulle prøve å puste, og hvordan du skulle prøve å sitte og gjøre og kjenne etter, du skulle lytte til kroppen, hva forteller kroppen deg nå og sånn. Den flinke piken i meg ville liksom «Jeg rider rett nå, sitter jeg rett, puster jeg rett, skal det være sånn, skal det være sånn?» Så han søkte den anerkjennelsen hele veien. Og så husker hun meditasjonslæren, «Hvis det føles rett for deg, Silje, så gjør du det sånn. Da er det det som er liksom...» Og jeg bare «Åh!» Måtte liksom ta den der... Og telle meg heller! Ja, for jeg elsker matematikk og to streker under et svar. Hvis noen bare kunne si meg det, så ble jeg fornøyd liksom. Og så plutselig så kjente jeg liksom at, jeg kjente en sånn gnist, jeg kjente rett og slett den der livsgnisten, jeg kjente på en glede inni meg når jeg satt og gjorde disse pustøvelsene, for da koblet jeg meg nok på en sånn tilstedeværelse som jeg ikke hadde klart å gjort før av meg selv. Og det var jo meditasjon og pust i samsvar. Jeg tenker litt at kroppen også gir deg tilgang på det, for du gjør noe som er viktig for deg. Ja, og jeg hadde ikke tillatt meg å gjøre det før, så jeg hadde aldri tatt meg tid, men nå var jeg i et miljø der det var det jeg skulle gjøre, så da kunne jeg slappe av, og da kunne jeg tillate meg å bare være, og bare få lov å kjenne etter, og bare gjøre de tingene som føltes rett. Og så kjente jeg på den gleden, så tenkte jeg, åh, den er der ennå. Inni meg så kjente jeg litt sånn gnist av den gamle meg, og det ble veldig sterkt. Da ble det sånn at, dette må jo andre få lov å vite at det går an å finne tilbake til den gnisten, selv om du tror du har mist den. Og så i alt det der med at vi skal være så gode på å finne ut av og fikse, så synes jeg på mange måter det er så fantastisk og fascinerende at Det å skape ro og meditere, som i så stor grad gjør oss tilgang på både helbredelse og gnist igjen. Det går nesten ikke en dag uten at jeg mediterer. Meditasjon er for meg alt for meg nå i forhold til å lande og bare kjenne etter og bare ta meg tid til å være. Så passer jeg på å ikke ha for høye krav til hverken hvor lenge jeg skal gjøre det, eller at det må være en spesiell type meditasjon, for det er denne flinke piken som skal gjøre alle de der tingene. Den kommer jo veldig fort tilbake. Så jeg har landet på at jeg er fornøyd bare jeg setter meg ned, og så liker jeg å sette på en timer bare for at ellers blir jeg sittende og tenker at nå er jeg snart ferdig. Så hvis jeg setter på en timer så slipper jeg å tenke at nå er jeg snart ferdig. Da skal jeg sitte der til den ringen. Årsaken til en utbrenthet er jo sammensatt. Men hovedsakelig handler det om at en har et nervesystem som har fått på høy belastning over tid, og til slutt får man autonom dysfunksjon som gjør at nervesystemet miste eller få redusert evne til å veksle mellom sympatisk og parasympatisk tilstand, som jeg har snakket om mange ganger, men vi kommer liksom bare tilbake. Vi kommer tilbake, og når du snakker om vagusnerv og sånt, så er det jo det som var det var jo det som redde meg i yogaøvelsene og yogautdannelsen min og det er jo, selv om, de snakker jo ikke bare om vagusnerv, de snakker jo om alt og og det å regulere nervesystemet men altså for meg er nervesystem og regulering av det det aller viktigste og det som er så fascinerende er jo at når jeg har gått med et sånn veldig kronisk høyt stressnivå i kroppen min i så ekstremt mange år uten at jeg har vært klar over det så blir den jo også ekstra sensitiv på alt. Sånn at Stubbhaus, som jeg var på behandlingsopplegg hos, han sa jo det, han er jo veldig kjent i den ME-forskningen, han sa jo det, brukte et ord som heter anstrengelsesintoleranse. Og det synes jeg var veldig sånn, det var veldig forklarende, da kunne jeg komme hjem og forklare folk at når jeg har begrenset, altså når jeg har utsatt mitt nervesystem for alle de påkjenningene jeg har gjort, så har jeg et mye mindre toleransegrenser for hva jeg nå kan gjøre, sånn at når andre folk har det der oppe, så er jeg her nede. Ja, og der synes jeg også det toleransevinduet er så godt beskrivelse Ja, og det går jo på alt. For det jeg tenkte på før vi skulle snakke om nå, altså toleransevinduet på både hva du klarer av fysisk aktivitet, for den har jo endret seg, og den endrer seg for hver dag, om du har en god dag eller en dårlig dag. Men nå er toleransegrensen for følelsene våre fordi jeg har jo dager der jeg er mer sjør, et ord som jeg bruker om det, fordi det føler jeg dekker, og hvis jeg har en dag der jeg er sjør, så har jeg et veldig lite toleransevindu på følelser, mens hvis jeg har en dag der jeg føler meg sterk og robust, og i dag kan jeg håndtere mye, så er jo det toleransevinduet mye større. Og det er jo ikke alltid så lett for de rundt meg å forstå, for de kan jo ikke alltid vite om jeg er kjør eller robust en dag. Så jeg øver meg jo på mer å fortelle hvordan det står å er. De kan jo ikke alltid bare gjette seg til det utifra. Det heier jeg på. Vi våger å si litt sånn, og det har jeg jo sett en del med, for det er flere som har sagt til meg nå litt i bunn med pulsklokker, at de sier, i dag er mitt body battery lav, så jeg har ikke så mye å gå på. Så er det plutselig tall i kommunikasjonen i heimen da, i et par. Men det er jo ikke alle som vil bruke pulsklokker, men det er da å si litt sånn, I dag, kanskje fra null til ti, da ti er en skikkelig bra dag, og null, da er det senge også gjelder. Og si i dag ligger jeg på en firer. og så kan kanskje de som en lever med eller jeg liksom alle rundt en har en sånn kommunikasjon på åja ok, men da tar vi det litt roligere i dag, da er jeg gjerne litt mildere da trenger du kanskje en klem du trenger kanskje en klem det er liksom det å tørre å være altså det har suttet langt innenfor meg men det å tørre å være litt sårbar da for det er jo det en er når en åpner opp om det for da må en jo tørre å si at jeg er ikke på topp hele veien faktisk Men hvem er det da? Og så sier vi sårbar, for jeg tenker at det er gjerne da vi er på det sterkeste og mest vågade når vi sier hvordan vi faktisk har det. Ja, men det er jo ikke det vi liksom er lært opp til, så det er jo det som sitter i ryggraden. Så det er jo det å lære seg nye mønstre, lære hjernen vår nye veier å gå. Ja, hvordan skal vi få til da å Kjenne på de gode følelsene. Få tak på takknemlighet for eksempel. Der har du en fin øvelse i boken din. Takknemlighet er jo veldig mange som snakker om. Du skal ha takknemlighetspraksis, og du kan skrive ned for eksempel tre ord eller ti ord hver dag og Det som jeg har prøvd i boken min da, med utgangspunkt i at jeg selv har vært der, at jeg nesten ikke orker å lese bok, det er å legge liste såpass langt ned at det skal være overkommelig for alle å egentlig gjøre de øvelsene. Så jeg skriver jo på takknemlighet om det å øve seg på å være takknemlig for det en har, men at det trenger ikke å være hverken en, altså det skal ikke være noe tall på hvor mange ting en skal sette på at i dag må jeg huske å være takknemlig for så og så mye. Så skal han heller ikke måtte skrive det ned. Bare det at en tenker på at den er takknemlig er liksom nok til å snu litt den tankegangen, for det er Når en er veldig sliten, blir en også veldig selvsentrert, selv om en ikke vil det. Fordi en har kanskje så mye vondt, er så lei, sover dårlig og har ikke overskudd, så klarer en ikke å se alt det fine rundt seg. Selv om en har mye fint, er det det andre som får overskygget. Så det å begynne med å være helt enkle ting, ok, jeg står opp i dag og det regner, ja vel, men da hvis det regner i dag så kan jeg med god samvittighet sitte inne og jeg måtte jo øve meg på at ok, det var fint vær og så er det dårlige dager og så ble jeg så kunne jeg jo nesten bli litt bitter av å sitte inne for jeg ville jo helst vært ute og ville nytte av dette gode været så kunne jeg heller tenke at ok, men tenk så heldig jeg er som for å ligge her og kjenne sol og varme og hvis jeg var litt bedre så kunne jeg da åpne så kunne jeg sette meg bort i døråpningen, og så kunne jeg kjenne at solen faktisk varme og trapp meg direkte. Så måtte jeg legge vekk at jeg ikke var i bevegelse, eller at jeg ikke var på tur, men at da satt jeg der og kjente bare på solstrålene som varme. Bittesmå ting. Og så er det jo å tro på også at når det er på det tyngste, og han virkelig ikke er takknemlig for noe, Ikke finne på noe, for det skal komme fra et ærligt sted. Ja, ikke det der. Ikke la det sånn. Nei, ikke la det sånn. Da kan en bedre øvelse være å tenke på hva kan jeg gjøre i dag som er litt godt for meg? Ja. Og at han kan ha en i seg selv omsorg. Og det funker ikke hvis vi er uærlige. Nei, jeg er ikke noe for den der «papy til you make it», eller hva det heter for noe det ordet har. Jeg kjenner at det funker ikke for meg. Hos meg må det være følt. Du må lytte inn og kjenne hva som betyr noe for deg, for at det skal være verdt det. Det er ikke så mye sjelen må tro på det som vi prøver å tenke. Så hvis det er feil der, så kan det også skape stress. For da er vi ikke ærlige med oss selv. Nei. Så vær ærlig. Og så tenker jeg at hvis du er skikkelig lei, så er det lov å si det også. Det er en drittdag, og det har du lov å si. Og så kan du heller tenke at ja, det er en drittdag, men ja, men er jeg heldig som i alle fall har taket over hovedet? Eller jeg har mat på bordet? Altså det er liksom... Du har klær å ta på deg. Du har en seng du kan sove i. Selv om du er så trøtt og sliten at du ikke får opp å stå opp, så har du en seng du sover i. Den må begynne helt der. Så kan den bygge det opp til noe mer. Hva har vært det viktigste i din tilfriskningsprosess? Det har vært å lytte til kroppen og faktisk ta hensyn. For jeg hadde jo i mange år hørt de signalene, men jeg hadde ikke ville, jeg bare ignorerte de. Så det å lytte til kroppen, og faktisk... Jeg har innhøvet meg at når det er sånn det kjennes i dag, så skal jeg ikke gjøre alle de tingene som jeg egentlig hadde satt opp på planen, eller det som jeg lærte at trening er bra. Når kroppen skriker og sier nei, så er det greit å gjøre andre ting. kroppen snakke kroppen snakke og så må du jeg måtte jo da ta meg tid til å sitte stille og rolig for å lære meg å lytte etter den og til det brukte jeg meditasjon for meg har yin yoga vært et supert verktøy yoga nydra har vært gullfint fordi at i starten så klarte jeg egentlig ikke å meditere uten at jeg hadde noen som guida meg fordi at det når du er for sliten så klarer du heller ikke å ha fokus og da, altså for å sitte og ha en litt god meditasjon så skal du egentlig klare å være litt fokusert du skal jo fokusere på at du ikke skal tenke på noe og da da var det bedre når noen snakket til meg og kunne si om jeg da tok en kroppsskenning eller en jordanidra med noen som sa til meg hva jeg skulle gjøre og så fikk jeg lov å bare ligge og høre hmm Det er verktøy som må inn systemisk, tenker jeg. Inn på arbeidsplasser, inn i skole og barnehage. Det er nødvendig for at nå får vi ikke gratis lukene med å sitte og vente på bussen. Vi har tilgang på å bli aktivert hele veien. Og jeg var jo på Biohacking Weekend forrige helg, der det ble snakket om at samfunnet nå er konstruert av hekka nervsystemet vårt, og ble stresset, og ble aktivert hele veien. Og det treffs sånn skikkelig, bare ja, så der er det så viktig at vi selv har noen gode verktøy, og prioriterer å bruke dem. Og som Anja Hammarseng-Gedin sa så fint i forrige episode, at vi må komme oss vekk fra den restitusjonsskammen og heie på folkehelselegen nevnte det med en restitusjonsrevolusjon men det er så nødvendig for at De som er i samme situasjon som deg skal få lov å komme tilbake og leve gode liv igjen. Men også for at vi må forebygge at ikke så mange blir utbrent og lider av kronisk utmertelse. For det er et stigende tall på det og ned i lavere og lavere alder. Det er skremmende, den trenden som viser nå. Jeg har aldri drømt stort om å bli en forfatter, for å si det sånn, men det er jo det jeg kjenner at hvis noen kan få lov å få vite av det som jeg har lært av meg selv, eller med alle mine verktøy som jeg har tilegnet meg på veien, hvis noen kan få lov å lære seg det litt før sånn at det slipper å gå så langt at de ikke trenger å gå så mange år og havne så langt nede eller bli så utmattet, så er det jo verdt det det å kunne snu og jeg tenker sånn For at jeg skulle akseptere og synes det var greit å gjøre en yoga nidre, så var jeg veldig fornøyd når jeg hadde lest forskningen og så at en yoga nidre på 20 minutter tilsvarte to timer søvn. Søvn visste jeg jo at var veldig bra. Det er jo også en veldig viktig faktor for å ha det bra, både fysisk og psykisk. Da kunne jeg tilatte meg å få lov til å bruke 20 minutter på en yoga nidre. Jeg er ikke så glad for at det er god forskning på dette her nå, for det ser jeg jo helt tydelig, for at vi mennesker skal prioritere sånne gode ting, så ser jeg helt tydelig med så mye jobb om dette her, at hvis vi fore intellektet først, må gi deg, dette er viktig forskningvis, så er det så mye enklere å ta det valget enn at jeg sier, kanskje det er litt godt for deg å gjøre litt meditasjon? Ja. Gjorde du det da? Nei. Og for meg så ble det etter hvert godt nok, fordi jeg kjente at det resonerte til meg og kroppen min spilte på lag. Men jeg er som deg veldig glad i å lese alle disse artiklene. og jeg er så glad for de, da kan du litt mer slå i bordet og si at det er ikke bare en gammel teknikk men det er også noe som nå blir bevist i forskning, og det kommer jo bare mer og mer jeg holdt jo også på med funksjonell medisinsk opplegg på den tiden, og hadde gentester og sånn, og liksom alt som mine gentester hadde vist samsvarte med det som jeg jo vedanviste i forhold til hva type jeg var det var så mange sånne øyeblikk som bare ga seg mening Men jeg er helt enig med deg i at det er viktig for det totale samfunnet, for at vi skal nå ut til folk, så tenker jeg det er så viktig at den kunnskapen kommer nå i vitenskapelig dokumentert, fordi da er det lettere. Vi er jo en gang sånn at vi liker å få det forklart vitenskapelig. Jo, og så når det er uvant å som eksempel meditere, og han setter seg ned da, og så kjenner han på uro, og så er det sånn, ja, men du sa jo til meg at jeg skulle kjenne på ro og velbehag og få hvilepuls. Men her er det jo kjempeubehagelig å være. Det er veldig ubehagelig å være der. Og i perioder er det jo det ubehagen må kjenne på. Det er jo ikke noe behagelig å gå inn i de følelsene som jeg skriver om heller. Det er jo ikke noe behagelig å kjenne på sorgen og skuffelsen og skammen. Det er jo ikke noe lett vei å gå. Men hvis en har lyst til å kjenne på gleden og mestringen og... håpet og kærligheten til verden, så må den jo gå gjennom den uroen og den utfordrer seg selv da. Hvordan har du det i dag? Jeg har det mye bedre enn jeg hadde for noen år siden. Kapasiteten er jo fortsatt ikke sånn, jeg liker ikke å si at jeg er frisk eller syk, men jeg er jo fortsatt delvis ufør. Men jeg har jo klart å skrive i bok. Det har vist at det viser to ting. Jeg klarer det som jeg bestemmer meg for, og det visste jeg egentlig. Spørsmålet var bare hvor dårlig jeg ble i den prosessen, fordi denne gjennomføringsemnen slår meg ganske. i bakken hvis jeg først bestemmer meg for noe men jeg er mye bedre for meg enn jeg fryktet at jeg kunne vært det er godt å høre ja, så nå kjenner jeg at dette gir meg noe og det gir meg noe å snakke om og jeg håper jo at boka kan være til hjelp for andre også er jo målet å bare bli bedre og bedre sånn at jeg kan gjøre mer og mer igjen men allikevel så kommer jeg aldri til å ha det behovet for å være så effektiv og gjøre så mye som før Da går du glipp av de der lysglimtene og alle de små viktige tingene på veien. De som ungene ser som vi mister. Det der å gå langs en vei og bare se på alle blomstene eller se på alt som skjer, en mør som krysser veien. Alle de små tingene som vi ikke lenger har tid til. Å være til stede i eget liv. Å være til stede. Så det å praktisere tilstedeværelse, mindfulness, oppmerksomt nærvær, kall det hva du vil, men det å praktisere å være til stede i seg selv, lytte inn, og ta de egne verdier gjør det som gir deg glede jeg sier ikke at du skal gå gjennom livet og ikke gjøre noen ting som er kjipt for det fungerer jo ikke det er ikke sånn livet er satt sammen men en kan likevel prioritere å kjenne at en også gjør ting som gir påfyll og som gir deg noe som fyller deg opp tenker jeg er viktig ja, og med hardt arbeid med å skrive en bok som jeg hører Alle sier, og så er vi i gang med selv også. Jeg skulle si, du skriver jo du også, så du vet jo litt om den prosessen nå, Anette. Ja, men det at du nå har det ferdige produktet, Å vette at det kan gi god verdi og mening til andre, det fyller jo opp, vil jeg tro. Det fyller opp. Og så har det jo vært litt sånn begge deler. Det har jo vært svårt og litt sånn skummelt å dele. Det må jeg jo ærlig innrømme. Så jeg er jo veldig spent nå som bok og har kommet ut i verden på hva tilbakemeldingene blir da. Men jeg tenker at det... Umodig. Og røs, og tøft, og sårbar, og alt dette her som det blir å dele noe så privat. Og da snakker vi om det med forskning, men jeg tror noen ganger ofte det som treffer oss aller mest er jo andres historier. Det at noen har kjent på de samme følelsene, opplevelsene, og strevet med det samme som oss selv, det gir jo også en god følelse. Ja. Det er jo godt å vite at du ikke er alene. Og det var jo litt det jeg ønsket. For det å treffe andre som også... Altså det å ha et fellesskap da. Det ble jo veldig viktig. Når du kanskje ikke har det fellesskapet naturlig lenger gjennom jobb, så må du søke det på andre plasser. Og da å finne folk som søker det av ulike grunner, men likevel søker sammen. Det er jo veldig viktig for oss mennesker å ikke føle seg ensom. Ja. virkelig, det er grunnleggende ensomhet er den største risiko for tidlig død så det forteller jo ganske mye jeg synes det var feltet så innrømme at jeg følte meg ensom når jeg er i en familie og har mann og unge men likevel så var jeg jo ensom der jeg var i sin prosess i sine følelser og sin opplevelse takk Silje dette var en skikkelig fine prat Tusen takk, Annette. Så pleier jeg å spørre om du vil avslutte med tre helsetips, så denne sluttet kan ta med seg videre inn i dagen. Ja, oppsummere dette. Jeg var jo inne på det i sted. Jeg tenker at det med tilstedeværelse og lytte til de signalene som kroppen gir, og velge å se etter lyspunktene, eller lysglimtene, som jeg har skrevet i boka. Velg å snu til å se etter det lyset. Tusen hjertelig takk for at du ville være gjest. Tusen takk for at jeg fikk komme. Det var veldig stas. Ja, så lykke til når boka skal ut i verden, og så takker jeg deg som har lyttet. Så håper jeg nå at du går ut, Gjerne, i det du holder på med, og Skikke litt rundt der du er og se etter noen lysklimt. Takk for at du lyttet. Ha det!