#137. Traumer, stressresponser, fysiske avtrykk og førstehjelp for nervesystemet. Med psykologspesialist Barbro Andersen.

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland og jeg er utdannet lege. Jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig og god og viktig kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag skal vi snakke om noe viktig. I dag har jeg med meg Hobarbro Maria Andersen, som er psykologspesialist i Oslo og leder Physiomatic Experience Instituttet i Norge. Hobarbro har arbeidet i over 30 år som psykolog, både i privat praksis, psykisk helsevern, statens senter for epilepsi og smerteklinikk på Drammen sykehus. Hun jobber nå i privat praksis og smertemedisinsk institutt. Hun har sin psykoterapeutiske fordypning i karakteranalyse, i tillegg har hun utdannelse i somatic experience, EMDR, brainspotting, hypnose, egostate-terapi og er godkjent lærer i TRE-øvelser. Det var det mange ting som var sikkert nytt for mange av oss. Barbro startet sammen med kollegaer som etter Experience-utdannelsen i Norge og tilbyr lærebehandling og veiledning på alle nivåer. Hun innførte SE-utdannelsen i Norge i 2009, og introkursen godkjente oss blant annet psykologer, psykiater, jordmorforbundet og almenleger. Utdannelsen av metoden får heldigvis nå stadig mer oppmerksomhet her til lands og internasjonalt, og det er jeg veldig glad for, for denne metoden har hjulpet utallige mennesker. Hjertelig velkommen, Barbro! Tusen takk! Her var det veldig mye som du har fordypet deg i, og du er jo en dame som er veldig engasjert i det du jobber med. Jeg har blitt anbefalt fra andre at jeg må ta deg inn, for du er så dyktig på formidlinger. Jeg tenker at i dag skal vi gå inn på det utenom nervesystemet, vagusnerven, hvordan alt dette forbinder. Men før vi går inn på det, Så har jeg lyst til å spørre deg, hvorfor er du så opptatt av det autonome nervesystemet? Jeg er nok opptatt av dette både fordi jeg selv har erfaring med hvordan det autonome nervesystemet kan slå seg av og på avhengig av hva slags stress man opplever. Og jeg ser det veldig på pasienter som jeg har jobbet med over tid, og har sett jeg har jobbet i over 30 år, og jeg har sett hvordan metoder som jeg lærte for 30 år siden, mye samtale, teknikk og EMDR, hvordan disse metodene ikke alltid kunne gjøre det bedre. Fikk du ønske det resultatet sammenlignet med de metodene som jobber mer i bottom-up, som jeg skal snakke om senere? Ja, og bottom-up, jeg får lyst til å spørre deg om det med en gang, men først, hvordan fungerer det autonome nervesystemet? For jeg har hørt på en podcast med deg, og har lest opp en del om det du driver med, og da fikk jeg enda dypere forståelse for hvordan vårt autonome nervesystem fungerer. og jeg lar meg aldri slutte å fascinere av hvordan alt henger sammen og kompleksiteten i det hele så kan ikke du fortelle hvordan fungerer det autonome nervesystem egentlig? Det autonome nervesystemet innebærer at ting skjer ikke viljestyrt, og at det er instinktive reaksjoner som responderer på trusler, på om noe er trygt, og på om folk, for mennesker da, hvordan man reagerer på om noen vil deg velge eller ikke, slik vi psykologer jobber. Ja, ja. Så det autonome nervesystemet, det er ikke viljestyrt. Men hvorfor er det så viktig å kunne noe om det, med tanke på livet og alt vi blir påvirket av, alt vi opplever, hva har det med saken å gjøre? I en verden hvor det er veldig, veldig mye informasjon, og hvis man ikke har noe bevissthet om at det som vi tar inn påvirker oss helsemessig og kognitivt, tankemessig og følelsesmessig, så vil vi være veldig ubeskyttet. Og mye som kommer inn i vårt autonome nervesystem er ting vi ikke tenker over eller reflekterer over, men det skjer. Og det kan være gode ting, det kan være dårlige ting, og det kan være at ting setter seg slik i nervesystemet at det kan få et form for mønster, og at det kan respondere ikke hensiktsmessig over tid. Og vi ser at innenfor traumebehandling, hvor man har praktisert mye samtalerterapi opp gjennom årene, så ser vi det at det er en del pasienter som ikke blir bedre av bare samtalerterapi, og at man må jobbe via det autonome nervesystemet. Og kroppen vår ... den har en forunderlig evne. Den delen av det autonome nervesystemet som vi kaller reptilhjernen, som er den mest primitive delen av det, og primitiv betyr den eldste, den som er utviklet først i denne sammenheng. Den delen, den formidler veldig mye til følelseshjernen, som er de limbiske strukturer og amygdala, og til frontallappen og kortex. Og det betyr at Cirka 80 prosent av den informasjonen vi tar inn gjennom sansene våre, det autonome nervesystem, går opp til hodet og forklarer om ting er trygt eller ikke trygt. Når vi da kan se at pasienter og mennesker som er i ekstremt stress, kan feiltolke verden fordi det autonome nervesystemet har en for høy aktivering eller får en for høy fyring, og at de da kan fordreie virkeligheten. som gjør at de da får traumatilstander eller posttraumatisk stress eller andre type beredskapsresponser i kroppen, nettopp fordi den delen av nervesystemet som vi kaller sympaticus har gått litt i stå og er i beredskap mer enn det den trenger. Dette er litt på en måte en ny tankegang for mange, tror jeg. Jeg har jo satt meg inn i det de siste årene og synes det er kjempespennende. Men vi har jo på en måte... Medisin har vært så lenge satt sånn at hodet er for seg, sinnet er for seg og kroppen er for seg. Men det begynner vi heldigvis å gå ganske bort ifra, fordi vi er jo en enhet. Men jeg synes det er fascinerende hvordan du snakker om at det setter seg i det autonome nervesystemet, akkurat som et sånt biokemisk avtrykk, at det er et eller annet som setter seg, og at vi Da må vi jobbe ut ifra det, i stedet for kanskje ikke alltid samtale-terapi eller andre metoder er kanskje ikke det mest effektive. Fordi det har skjatt seg kroppen din. Kan du fortelle litt mer, hva mener du med det? Når en person opplever intense ting, så kan det være at det sitter som et avtrykk vi kan se for oss. For eksempel en bilulykke, så vil bilulykken kanskje føre til at du får brå sammenstøt, du får en reaksjon hvor du blir overveldet, det er en slags grenseoverskridelse i selve opplevelsen. Og det kan være smerte i det du slår deg, eller får en vipplæs, eller du får et sammenstøtt trykk på kroppen. Så vil dette kunne ha gått relativt bra, men likevel så vil imprinter fra det intense sammenstøttet sitte i det autonome nervesystemet som en ekstra energi. Fordi du blir så vanvittig mobilisert uten å ha forberedt deg. Og hvis du da ... Etter en trafikkulykke, litt for fort går du ut av bilen, litt for fort tar deg sammen og ikke virkelig orienterer deg om hva som har skjedd, så kan du risikere å få mer smerter, mer aktivering i lang tid etterpå, fordi du ikke har fått deaktivert eller stresset ned etter en slik hendelse, selv om det har gått bra. Fordi du nesten var i en situasjon hvor du nesten kunne ha blitt drept. Så dette var nære på, dette skjedde nesten. Det kan sitte i det autonome nervesystemet veldig, veldig lenge. Altid. Ja, det skal vi snakke om hva vi kan gjøre, men det du sier det, jeg ser jo det på legekontoret. Det er mange, mange mennesker som kommer til meg, ikke fordi de har noe avvik på blodprøver, eller at det er noe galt på en CT-scanning, men De merker at noe er ulaget, de merker at de er stresset, de merker at de har en lave terskel for å gå inn i en ganske heftig stressrespons. De føler at livet er overveldende. Og jeg tenker at dette er så mye mer vanlig enn vi snakket om. Det at man føler at man er på en måte litt aktivert hele tiden. Opplevde det hos dine klienter? Noen av mine klienter kan være litt aktivert hele tiden, eller de også kan være litt motsatte, at de har en utmattelse, en energiflathet, fordi de har opplevd noe som har vært så intenst en gang, og så har det stått på så lenge, så de har blitt helt utslitt av det. Det er da vi sier at det autonome nervesystemet kan gå i en form for shutdown, hvor den andre delen av, ikke sympaticus-delen av nervesystemet, men parasympaticus, har gått inn og slått ned på en måte den ekstreme, intense aktiveringen for at personen i hvert fall skal overleve, men har ikke mye energi. Ja, det er en beskyttelsesmekanisme rett og slett, fordi den ble så aktivert at den på en måte demper seg. Ja. Det kan være aktivering over lang tid, at det har vært noe som har skjedd over tid, eller det kan ha vært enkelstående helse som har vært så intense, så det tar tid å prosessere det, og så bruker man tid på å komme ut av det. Men da er det en slags gass og brems på samtidig. Det er en indre kamp i kroppen mellom den sympatikusaktiveringen, dette stresset som ligger der av en eller annen grunn, og at den andre delen av nervessystemet, som heter parasympatkus og vagusnerven, slår ned det, dorsal vagus. Føler du at det er vanlig at mange mennesker i Norges land går rundt med et nervessystem som er ulaget? De fleste tilstander som havner på et legekontor handler om at det er et nervessystem i ulaget. og veldig mange mennesker er opptatt av å ta vare på seg selv på et eller annet vis og gjør mange ting når pulsklokker vet jeg du har snakket om og pulsen og det er en måte å tenke på Men det er veldig mange som ikke har den egenomsorgen de trenger. Det er ulike årsaker. At de enten jobber for mye, eller ikke har lært det, eller ikke har den naturlige reguleringen i sin egen kropp, sin egen livsstil. Og så kommer nervesystemet i ulagefølelse. Hvis dette ikke her går over tid. Fordi man har koblet seg litt fra den naturlige reguleringen, som vi vet at man kan ha under gode forhold. Ja, for at nå vet vi at vi lever i et veldig forskjellig samfunn enn vi gjorde bare for 100 år siden. Vi er mye mindre i kontakt med naturen. Hvis vi har et ledig sekund, så er vi på mobilen. Det er veldig lett, og det snakker jeg fra egen erfaring, å gå rundt og ikke være i kontakt med seg selv i løpet av dagen og uken og årene. Ja, og det er vel kanskje det det handler om, at hvor mye er man egentlig i kontakt med seg selv, både innover, hvor mye er man i kontakt med sansene sine og med omgivelsene sine, og at det her er noe som påvirker det autonome nervesystemet veldig, og så kan det bli ulike ubalanser. Vi vet jo at bare å oppholde seg bittelitt i skogen eller i naturen, senker nedbetennelsesmarkører. Og det går nettopp på dette at man begynner å bli mer regulert når man er i en tilstand hvor hjerteraten regulerer seg, hvor pulsen går ned. Men jeg kan skjønne hvordan man kan leve i bra mange år uten å på en måte... ta seg tid til en gang å se innover. Fordi jeg gjorde det selv. Jeg husker at når jeg begynte med meditasjon for cirka 12 år siden, så syntes jeg det var utrolig vanskelig, for jeg hadde ikke sett innover så lenge jeg kan huske. Det å plutselig kjenne etter var veldig overveldende. Det ble for mye på for kort tid. Det ble så intenst at jeg brukte lang, lang tid på å klare å være stille med meg selv i mer enn 20 sekunder. Så jeg kan se hvor vanskelig det der er også. Og det er så lett å bare gå til mobilen, eller jobbe litt mer, eller studere litt mer, eller være sammen med folk hele tiden, så man slipper å kjenne på hvordan man har det inni seg. Men du har snakket om dette med forholdet mellom kropp og sinn, og at det fascinerer deg. Og jeg tenker at jo mer jeg lærer om hvordan denne forbindelsen er, jo mer fascinert blir jo jeg også. Har du hatt noen sånne... En stund der du tenker sånn, wow, er det sånne ting jeg kobler sammen? Ja, det har jeg. Jeg er glad for at du deler dette her, Annette, om din erfaring, for det er litt dette vi lærer bort også i forhold til somatic experiencing, at det å gå inn for mye og for fort kan bli for stert. Så det er et av temaene der. Men jeg kan si noe om mine aha-opplevelser. Jeg... Og innenfor min tradisjon, psykologi, tradisjon, karakteranalyse, så er det at man har en del egen prosess og egen terapi for å lære metodene. Så må man gå i egen behandling. Og i den prosessen der så jeg at disse grupperne som jeg var i, de var litt for intense. Det var litt for mye aktivitet på den tiden, på 90-tall, 2000-tall. Så skulle man slå i madrasser og skrike og sparke og si nei, nei, nei for å få oppsterke følelser, for man trodde at det var veldig bra. Men det var noe for meg som gjorde at dette ikke var bra. Jeg fikk det ikke bedre av det. Jeg ble heller mer skremt og syntes ikke noe om den måten å jobbe på. Og så... fant jeg etter hvert denne SE-modellen, hvor det var en helt annen varsomhet og raffinemang. Og da begynte jeg å forstå at disse hyleskriketingene, det var jo mer acting out, eller de trodde at man ble kvitt noe ved å slå inn putet og skrike og si nei, nei, nei. Men det er mer en slags selvstimulering. Det var en veldig innsikt for meg i min egen prosess og i hvordan jeg endret måten å jobbe med pasientene mine. Hvor det var en varhet og et raffinemang i hvordan man møter aktivering i det autonome nervesystemet for å hjelpe folk til å kjenne seg så relativt trygg som man skal være. Man skal ikke eksponere for all verdens fanskap, det er en av innsiktene jeg har hatt, men at man skal tangere ting som har skjedd, og møte det, og så tilbake igjen til det som er trygt, stabilt, godt, og det relasjonelle, og det trygge som man har inni seg, inni sin egen kropp. finne det som er trygt der inne. Så det er viktig når man skal gå inn i dette at man er i trygge omgivelser. Man kjenner seg trygg. Ja, det er ulike varianter av det. Vi kaller det å kjenne seg relativt trygg, for vi kan ikke si til en person som aldri har opplevd gode ting at her hos meg er du trygg, for den opplever ikke trygg der inne. Så da må man begynne et sted som handler om, er det noe her i rommet som er ok å se på? Er det noe her som er ok? Hvis det ikke er ok inni kroppen, så går man ikke dit. Man går til noe hvor man fanger oppmerksomheten der ute, for på innsiden er det jo så mye aktivering. Og en av innsiktene er jo at traumene er ikke historien, men det sitter i det autonome nervesystemet. Det er der de har det med seg. Og hvordan man kan da bryte denne historien. Peter Levins, som er min læremester innenfor SM-metoden, han sier at traumer trenger ikke være en livstidsdom, at man er traumatisert. Og det er veldig viktig for mange å vite. For mange kan kanskje gå litt mye inn i det å kjenne seg som et offer, Men vi fokuserer mer og mer på at det finnes noe som er posttraumatisk vekst, og at man kan transendere og ekspandere ting som har skjedd, slik at man faktisk kan vokse som menneske etter alvorlige hendelser, eller tøffe perioder i livet. Sånn som du har beskrevet når du forteller at du har funnet så mye kunnskap fordi du hadde en stil hvor du jobbet for mye, eller ... Ja, fra å ha det veldig vanskelig til å ha det bra. Jeg tenker at da får jeg litt lyst til å spørre, for nå sa du ordet trume, og for mange så forbinder de ordet trume med veldig alvorlige ting som overgrep, men vi har jo snakket litt i forkant av i dag, og Kunne du bare gått litt inn på hva egentlig er trauma, og må det være veldig alvorlige ting som har skjedd før at det skal kunne sette seg i kroppen din? Som jeg sa i sted, så nevnte jeg at det nesten ulykke kan sette seg i kroppen. At det nesten ulykke som gikk bra, kan sette seg som en aktiveringsstilstand i kroppen din. Og det definerer, innenfor SM-modellen, så definerer vi ikke trauma på samme måte som i psykiatri. Det kan være for eksempel at et fall, hvor du faller på isen, et snowboardfall, kan sette seg i kroppen, og du må jobbe det ut på et eller annet vis. Og slike ting kan også stjele din mentale kapasitet og din orienteringsevne, hvis du har hatt slike intense, hare sammenstøt med noen. High impact traumas kaller man det. Så det er en variant av traumer. Og så har vi de som er over tid, og som kanskje begynner tidlig. Og det kan være at du er født inn i en familie hvor det er tøffe oppvekstforhold, og hvor det er ikke så godt å vokse der, at det er utfordrende, og da kommer vi inn på det som er negative barndomsopplevelser, eller ACE-opplevelser, at man kan ha mange ting over tid. Og den type traumetilstander, det vil jo også påvirke kroppen veldig, og at man også kan få somatiske plager, som kommer i tillegg ofte til de mer psykiatriske eller psykologiske temaene da. Og mange behandlere kan bli overveldet når de får slike type klienter som de skal behandle, som har store alvorlige historier. Men vi jobber mye, mye mer med å oppfatte hvordan vi kan jobbe med å få til et kroppsskift i nervussystemet for å hjelpe personer som har vært i langvarige stresstilstander til å komme ut av det. På en veldig varsom og fin måte. Det jeg kom til å tenke på nå, jeg husker jeg leste en studie som viste at jo flere negative hendelser et barn har opplevd, jo større risiko er det for sykdom i voksen alder. Det kommer masse, masse studier nå som viser at det Disse adverse child events påvirker deg opp i voksne alder, men det jeg blir så glad for at du sier at det ikke er en dødsdom det å ha opplevd vanskelige ting som barn fordi at man kan jobbe det ut eller få et godt og balansert nervesystem igjen ved å tilnærme det på en god måte. Det tenker jeg vil gi veldig mange håp og hør. Det er jo ofte sånn at man kanskje tenker at siden jeg hadde den barndommen, eller siden jeg opplevde akkurat det, så kommer jeg aldri til å få det helt bra igjen. Men det er jo du ganske klar på at det kan man få. Så jeg er veldig glad for at du sier det. Var det noe du hadde lyst til å tilføye deg? Ja, jeg har lyst til å tilføye at det du refererer til, det er jo blant annet en dame som heter Nadine Burke Harris, en lege fra USA, som har skrevet en bok som heter Den dypeste brønnen, hvor man virkelig, hun i boken, hun kommer selv fra en familie hvor hun mistet en bror, bare 50 år gammel, som døde akutt, og hvor de har vokst opp med en mamma som har vært veldig alvorlig psykiatrisk syk. Hun hadde en veldig nysgjerrighet og forsket på hva det er som gjør at barn kommer inn og har ganske omfattende plager tidlig i livet. Og begynte å se i det området hun jobbet i at det var veldig mye overgrepshistorier, narkotika, kriminalitet, mange ting. Og at de så denne sammenhengen. Og det vi vet nå er at det er mulig å bryte selv slike typer sykdommer som kommer som følge av Alvorlige oppvekstforhold, eller mange dramatiske hendelser. For det kan føre til ulike former for syndrom, autoimmunesykdommer, andre typer helseplager. Og ved å fokusere på å få til disse skiftene i kroppen, å komme ut av en form for frys. Jeg tror jeg må snakke litt om stressresponser for å forklare hvordan vi tenker at det er mulig å bryte slike type tilstander. Ikke sånn at man kanskje blir helt frisk, men man kan få mye bedre livskvalitet og være mindre rammet og mindre immobilisert. Så denne somatic experiencing-metoden som jeg er opptatt av, den er utviklet av en mann som heter Pete Levine. Han har en doktorgrad i medisinsk biofysikk, og han har hentet sin kunnskap og forskning både fra dyreforskning gjennom dyr i vilt tilstand, og fra dyr i laboratorier, og fra mennesker innenfor psykiatri og psykisk helseværen. Og det han har blitt brukt til, blant annet av NASA i USA på 70-tallet, det er Når astronauter landet i sine små romkapsler i Stillehavet og andre steder, og kom ut av disse kapslene, så var ikke de superhelter. De var ganske så forkommende og overveldet, og dissocierte nesten grensesykotiske, fordi de hadde vært igjennom veldig, veldig intense opplevelser. Og det var jo... Tøffe menn, ofte tidligere soldater og tøffe mannfolk som var blitt veldig puslete og de trengte hjelp. Pite var med å finne måter å hjelpe dem tilbake igjen til å bli seg selv. For de hadde måttet integrere veldig ekspanderende opplevelser. De første i rommet hadde sett jordkloden fra langt vekke, og så tilbake igjen i gravitasjon, hvor de går gjennom gravitasjonsfeltet og så lander de i et eller annet sted. Så vi kan si at de var vel, så å si, nær døden opplevelse. De var vel også glad for at de hadde overlevd. Men en del av dem hadde ikke helt fått til å lande, som om, hvis vi kan se for oss at en del av dem hadde separert sjelen sin litt fra kroppen, hvis vi har en sjel, at de hadde ikke fått til en ordentlig integrering. Og noe av dette gjorde at Peter var med på å utvikle, eller det er han som har jobbet med å utvikle den behandlingsmetoden og modellen, fordi han så at det, Det er mange tilstander hvor man ikke er synkron med seg selv, og hvor man ikke kjenner at man har ordentlig kontakt med kroppen sin. Så det var der det startet på 70-tallet? Det startet vel kanskje til og med på 60-tallet, men også mye på 70-tallet. Han forsket jo på, er det ved dyr i vild tilstand som gjør at de ikke utvikler de samme type... som dyr som er i dyrehager og laboratorier. Hva er det som gjør at dyr overlever i vilt tilstand? Og det gjelder både de som er mer tendens til å være byttedyr, de som er mer tendens til å være rovdyr, og de som er byttedyr som løper, og de som ikke kan løpe så fort. Og det man ser, det er at vi har jo en tendens når man er i fare, til å ønske å komme seg unna fare. Det er veldig sjelden at man oppsøker fare fordi man har lyst. Og hvis man skjønner at man er truet, ikke sant? Og avhengig av risiko og fare og den alderen du er i som menneske, så vil du enten gå inn i en frysttilstand eller en flighttilstand. Og hvis du virkelig ikke kommer deg unna, så er det da man kan også ha en fight-respons. Så jeg skal snakke om de forskjellige responsene. Det er veldig interessant. Hvis du orienterer deg rundt i verden og du fornemmer at det kommer noen mot deg som du ikke er helt sikker på vil deg vel, så vil du få en mobilisering i kroppen. Ikke sant? Du vil kjenne at... pulsen øker, du kan få et fokus med blikket, du fokuserer mer. Alle sansene dine orienterer seg mot den risikoen, eller det som kommer. Og hvis det er ufarlig, så lander du. Da blir du rolig igjen. Det er ikke noe trussel, det er en vennlig sjel som du faktisk ønsker å omgås. Men hvis det er noe eller noen som ikke vil deg vel, Så vil du ha, som pattedyr, så har vi flere måter å respondere på. Og når man virkelig ikke kommer seg unna, så vil man kunne reagere med en frysrespons. Og det er at man først blir veldig, veldig redd, eller kjenner at man blir immobilisert. Og fordi man ikke kommer seg unna, så er det som om det er noe som slår inn, en annen del av nervesystemet, som heter det parasympatiske nervesystem. Og dorsalvagus-delen av det, det er den bakre delen av vagusnerven. Når den slår inn, så er det at man kan gå inn i en immobilisert tilstand med frykt. Ja. Den gjør at du overlever, kan overleve, men at du ikke kommer deg helt unna, men du er heller ikke helt til stede i situasjonen når noe dramatisk skjer. Sånn som vi ser blant ungdom på Utøya for eksempel, så var det mange som gikk inn i denne immobiliseringen uten frykt tilstanden. Jeg har jobbet en del med det, så jeg har sett at det var et av temaene. Hvordan responset det? Når vi ser i dyreverden, så hvis et dyr møter på en alvorlig trussel, så legger de seg ned og spiller død. Ja, det er jo ikke et spill. De har en tilstand hvor det autonome nervesystemet slår ut. seg selv, sånn at man nummes ut, man mister kontakt, man kan besvime for eksempel. Eller visse typer dyr, sånn som høner og kaniner og pungerotter, de har jo det som sin traumorespons, at de kan gå inn i en tilstand som kalles for tannatos, som er en tilstand av intens mobilisering samtidig som man slås ut. Ok, så var det større sannsynlighet for at de overlevde da hvis de gikk inn i en freeze-respons i dyreverden? Ja, i dyreverden så vil den type dyr utskille et visst stoff som gjør at de blir lite attraktive å sette tenna i. De gir ikke motstand, noe som gjør at enkelte rovdyr ikke ønsker å spise dem, for da kan de tenke at det er et kadaver. eller fornemmer det, så det er en hensikt for å overleve. For de som ikke er kjappe nok til å komme seg unna. Og for oss mennesker, når vi er I mors liv, når vi er bittesmå, så har vi den samme responsen i våre kropper og i situasjoner hvor vi ikke kommer oss unna, hvor det er ikke mulig. Så har vi samme responser som fungråtter og kaniner. Og det som er bra er at vi har det, men det som er ille er om den responsen sitter i kroppen. som en del av et forsvarssystem, og at vi ikke har utviklet evnen til å løpe, komme oss unna, sette grenser eller ta en fight. At man ikke har utviklet hele repertoaret For det som er hensiktsmessig er at vi har et reportoir vi mennesker som vi kan benytte oss av, og mange har ikke tilgang til hele når de har utdreiemehistorier eller har vokst opp i visse typer familier hvor man for eksempel måtte plise en ikke snill forelder. Så det er jo, dette ser jeg også i klinikken, at det er mange som Den første responsen er frysresponsen, og den vedvarer. Vi skal gå litt nærmere inn på det etterpå, men jeg vil gjerne at du skal ta oss med igjennom de andre responsene, for vi har noen andre responser. De andre responsene, vi har nå nevnt frysresponsen, eller immobilitetsresponsen, så har vi den evnen til å komme oss unna, som er en flight-respons. Hvor man beveger seg vekk fra det man ikke ønsker, på et eller annet vis. Og i den hverdagsverden kan det jo være at man for eksempel slutter i en jobb som ikke er helsebringende. Eller forlater en partner som ikke er bra for deg. Så det er gode responser. Ja, så det trenger vi. Men det kan også være at man domineres for mye av den, og at man unngår ting, og at det er en flight-respons hvor man eksponere seg for det som kan være bra fordi man har blitt trigget så har man det for mye så det er denne balansen at man nomineres man er en av disse responsene det blir en god respons, men en gang det er noe så vanskelig så flyr de av gårde på det ja så da kan den være ikke bra men har man den i seg så kan man bruke den adaptivt og riktig hvis man kjenner seg fri til å bruke den og at man ikke har fanget den da også Og så har vi en annen respons, fight-responsen, som hvis den domineres hos en person, så kan det være at den er litt kvarulerende og hissy. Men hvis den er sunn og ekte, så er det mer en form for grensesetting. Og at man markerer at dette her aksepterer jeg, dette går jeg med på, dette går jeg ikke med på. Eller at man kanskje må faktisk forsvare seg. Og det er litt rart for oss i verden å si at nå bygger man opp et forsvar. For vi har liksom ikke hatt noe særlig feit respons i Norge de siste 30-40-50 årene. Og nå ser vi at det skjer noe annet som er litt rart og fremmed for oss. Så har man en annen respons som jeg hørte på en podcast med deg som heter fåning. Ja. Hva er det slags respons? Fåning er en respons som også kan være veldig helsebringende, men den kan også være ikke hensiktsmessig. Er man i en situasjon hvor man skjønner at man trenger å tilpasse seg noen for å overleve, så kan man på en måte glatte ut seg selv, slik at man tilpasser seg litt for mye og blir selvfornektende eller selvoppgivende. Og da er det ikke bra. Men det kan også være at man i en setting kan ha det på en sånn måte at man får andre frem og gjør det på en bra måte. At det er en sosial del, så alle disse responsene kan være bra og ikke bra. Det kommer an på når de brukes, om de brukes hensiktsmessig, og husk at dette her er instinkter og det er autonomt. Så poenget er at man skal hjelpe folk å få et større repertoar, og kanskje et mer modent repertoar, at en person som er i en mer fight-response-tradisjon, eller at det er det vedkommende står i, så kan man hjelpe den personen å få utviklet denne fight-responsen til å bli mer kommunikativ, mer... mer vis, og ikke bare å være en hysipropp, for eksempel. Ja, og du sa dette med at kanskje en person som går veldig lett i freeze, ikke engang bruker de andre responsene, at det er den eneste responsen den personen bruker. Ser du at det skjer ofte? Jeg kan se noen ganger at mange mennesker på kontoret mitt kan komme inn og være livredd fra at de kommer inn døren. Ja. Og at de ikke kan bevege kroppen sin, for eksempel. Og at de sitter litt sammenkrympet og er vett av skremt. Det er en form for frystillstand. Og da vet jeg at deres autonome nervesystem er utenfor på høygir av ulike årsaker, og det er ikke sikkert det handler om meg, men at de har det sånn veldig mye av tiden. Det er ikke sikkert det er meg de er redde for, men jeg kan representere at de tror de skal snakke om veldig vanskelige og vonde ting. Og da kan jeg invitere dem inn til å si at kanskje vi skal se hvordan vi kan få til at den kroppen kan ha det litt bra her hos meg. Slappe av litt, rett og slett. Så det å jobbe med som er ikke experiencing og trauma-arbeid det er ofte å jobbe mot det og ha det godt og få til å kunne være i en tilstand hvor man er så nålunde til stede her og nå og ikke i fortid eller fremtid for når man sitter fast i disse ulike frystilstandene for man kan gå i frys både i en flight og en fight også men at det er det som dominerer når man sitter fast i det så er det som om man har så lite repertoire, så man trenger hjelp til å komme ut av det. Og det er der Pitelevin har utviklet en modell som endrer på en måte hvordan vi kan hjelpe folk ut av frys. Ja, så disse responsene er jo ubevisst. Man er... Jeg kan se meg en gang du nevner det, så kan jeg se meg selv, kjenne meg selv igjen i situasjoner der jeg går inn i de ulike responsene. Jeg husker blant annet før så hadde jeg en voldsom taleskrekk. Jeg kunne ikke snakke, bare det ble to-tre mennesker der, så fikk jeg en sånn Jeg hadde veldig høy puls og gikk veldig fort inn i freeze, der jeg visste ikke hva jeg skulle se, kom ikke i kontakt med ressursene mine, og kjente at jeg ble helt avkoblet av kroppen min. Dette skjedde hver eneste morgen når jeg jobbet som lege på sykehus og i morgenmøte presenterte pasientene mine. Så skjedde dette hver eneste dag. Alle sa at det skulle bli bedre jo mer du øvde på dette, jo bedre ble det. Men for meg ble det bare verre gjennom turen hos tida mi. For jeg gikk inn i den og fryset. Jeg mistet pusten, visste ikke hva jeg skulle si. Det var veldig, veldig, veldig ubehagelig. Jeg har jo heldigvis kommet ut av det, og det har jo gjort at jeg kan starte en podcast. For ti år siden kunne jeg jo aldri ha startet en podcast. Men jeg visste på en måte at jeg gikk inn i denne responsen, men jeg hadde ikke ressursene til å komme ut av den da. Og med tiden så har jeg fått de verktøyene, men Dette skjer jo også hos veldig mange som er ubevisst. Jeg kan jo tenke på en venn som går veldig lett inn i frys med en gang han møter på motstand. At det blir responsen, og så er han langt nede i lang tid før han kommer seg ut. Kan man gjøre det? Ja, kanskje. Jeg er glad du deler litt fra deg selv, for jeg kjenner meg litt igjen fra min ungdom, at jeg også kunne være litt skremt av å holde foredrag og taler og sånn. Og så tenkte jeg at jeg tenkte på den tiden, jeg må tenke annerledes om aktiveringen. At det kanskje er noe som er tiltrekkende ved det og ikke bare farlig. Så det er en måte å kanskje utforske angsten sin på. At når man kjenner at man blir immobilisert, og du har jo nå transendert for å sitte her og nå ut til veldig, veldig mange mennesker, Annette. Så du har jo gjort en posttraumatisk vekst av en taleskrekk til å få det til, og gjort et skift i ditt autonome nervesystem. Og det er ikke lett. Det er ikke en lett jobb. Nei, det er ikke det. Det er ikke en lett jobb, men likevel så er det som man finner veien fordi man begynner å kjenne sitt egen kropp, sitt eget nervesystem. Og det jeg øvde meg på, det var lenge før jeg lærte om SC og disse metodene, det var at jeg var så glad i å gå på Tivoli. For der oppsøkte jeg skrekk og gru og spennende ting når jeg var ung voksen. 18, 19, 20, 22 år. Jeg elsket Tivoli, det var veldig fascinerende. Så likte jeg å være forelsket også. Det var liksom intense gode følelser. Ja. Så det jeg ofte gjorde da jeg var ung, og før jeg kunne esse, var at jeg eksponerte meg for slike ting. Og så tenkte jeg, men dette ligner jo litt på den samme følelsen jeg har når jeg skal holde tale, eller når jeg skal holde et foredrag. Det skjer jo de samme tingene på etivoli. Og så begynte jeg å reforhandle. Ja. Reforhandle med meg selv. Og da husker jeg en gang, for jeg hadde litt høydeskrek, jeg kan ha litt enda, jeg husker en gang jeg var ønsket å eksponere meg, utforske denne skrekken min for høyde, så gikk jeg opp i Ulriksbanen i Bergen, hvor jeg studerte med en kjæreste som jeg var forelsket i. Og jeg tenkte at den fornemmelsen av å ha høydeskrek, den kan kanskje utlignes av at jeg står her med denne mannen, Ja. Og det stemte. Det var ikke skummelt. Det var ikke noe skummelt å ta ulykksbanen. Det var jo mye mer at det kilt i magen og at det var spennende. Og det er litt slik vi jobber innenfor denne modellen. Hvordan kan vi få opp det i oss? Det er oss, inni oss, som er våre indre ressurser. Hva er det i oss som er så livgivende, så godt som vi kan ha med oss, som ikke handler om traumene våre. Og så jobber vi med at det skal ta større og større plass som en værre. Noen ganger er dette sovende ting som man ikke husker eller har bevisst. Andre ganger er det lett tilgjengelig. Men vi jobber med å få disse indre ressursene på plass, som om det nesten skjer noe. At det er noe godt i oss mennesker som vi kan møte det som har skjedd tidligere. Så vi snur hele traumaparadigmet på hodet og sier at kroppen vår er jo faktisk levende nå. Den har overlevd. Og det har jo ofte ikke kropper innsett eller forstått. De tror det er skummelt og farlig fremdeles. Men vi gjør det vi kan for å styrke det som er nå. Og noen ganger så tar vi da kontakt med ting som har vært bra tidligere i livet for å aktivere de kroppsminnene. Eller de aktiviteterne, de impulsene vi har til å være i livet, enten det er bevegelse eller kontakt, som en motvekt til den frysen som er knyttet til en immobilisering med frykt. I som etik-experience snakker dere ofte om dette med bottom-up-forsåelsen og bottom-up-metoden. Hvordan er det ulikt fra denne ... Kan man kalle det top-down-metoden? Ja, innenfor vanlig psykologisk behandling så har vi ofte det vi kaller top-down-metoder, som er samtale om en situasjon, en emosjon eller ... Noe som har skjedd, det er traume, og så skal man for eksempel tenke seg til at ting kunne vært annerledes. Man bruker tankene sine og hodet sitt for å prøve å endre den plagen eller ubehaget som man har inni seg. Og de tankene man har, for eksempel om seg selv eller andre. Men det vi har sett innenfor... Mange behandlingsmodeller som jobber mer kroppslig og hvor det er traumer involvert, er at det ikke er mulig å nå inn til noen, ofte med top-down-metoder, når de er virkelig i tråd. en traumamodus hvor de ikke har kontakt med tankene sine på en fornuftig måte. Så vi kan spøke noen ganger med at det er ikke helt noen voksne hjemme der. Den rasjonelle biten av oss er ikke der. Og det vet vi at det er jo det som skjer når folk er i frys over tid, så kan man miste litt gangsyne med hva er det som og så begynner man å tro på tankene sine. Det er kanskje vår største forførelse i Vesten, at vi tror på alt vi tenker, og tror at alt er helt virkelig. Men vi er jo veldig, veldig påvirket av aktiveringstilstanden vi har i kroppen. Så når kroppene våre er litt høytaktivert, så kan vi tenke mer dramatiske tanker, mer konspiratoriske tanker, å ha en annen type forståelse av verden enn hvis vi er litt mer laid back og til sted og sier at nå er det jo egentlig ganske trygt. Så kroppen kan gjøre, endre tankene. For vi er kanskje lært opp til at det er tankene som endrer hvordan vi har kroppen. Men det du sier her nå er også at hvordan vi har det inni oss vil også påvirke hva vi tenker og hvordan vi tenker. Ja, hvordan vi har det inni oss påvirker hvordan vi tenker. Men det som er enda mer spennende er Hvis vi tar en liten sjekk ut og orienterer oss utover med de fem sansene våre, så kan vi veldig raskt påvirke hvordan vi har det inni oss. Og da kan vi se, ok, her ser det ganske trygt ut. Det er jo ikke noe farlig akkurat nå. Hun som sitter der borte er ikke farlig, for nå sitter jeg og ser meg rundt. Og så kan det påvirke hjerterytme, det kan påvirke aktiveringstilstand og puls, slik at man faktisk der å ta uten å skulle gjøre noen dramatiske pustøvelser eller noe orienterer seg mot her og nå. så går aktiveringen ned, og angsten kan gå ned. Og noen trenger tid på det, å komme til stede i et rom med de fem sansene sine, sammen med et annet menneske. Så metoden er mindre rett og slett å snakke om hva som har skjedd, men mer med å komme i kontakt med kroppen sin? Ja, den er mer rettet mot å komme i kontakt med nåtiden. Nåtiden. Hvem du er nå som voksen. Ja. Og når du er i kontakt med den du er akkurat nå, som har overlevd noe, eller som her og nå er i god shape, så vil noe begynne å kjennes som fortid, og da kan man begynne å komme ut av frys. For da dominerer ikke den beredskapen, så da skjer det en reforandling i kroppen hvor man begynner å slippe den ekstreme beredskapen fordi man ser at det ikke er farlig lenger. Det hjelper ikke om noen sier til deg at det ikke er farlig. Det er trygt. Du må kjenne det fysisk inn i deg. For det er ikke sikkert at dine ører klarer å ta inn det budskapet om at det er trygt. Men hvordan gjør man det da? La oss si kanskje det som er vanligast, å komme inn i en freeze-tilstand da. Der man, ja man er rett og slett ikke helt i kontakt med seg selv, man unngår, man på en måte... Er jeg i en frysmodus der jeg ikke klarer å komme i kontakt med ressursene sine, hvordan vil det hjelpe en person som er i en sånn modus? I en sånn modus vil ofte en person trenge hjelp til å orientere seg utover og ikke være så introvert. Vedkommende vil kunne trenge hjelp til å ta inn noe av rommet, ta inn hvordan det kjennes å ha kontakt med gulvet, ta inn hvordan det kjennes fysisk å sitte på en stol, kontaktflaten mellom setet og stolen. Og ved å øke toleransen eller kontakten med alle sansene våre, den taktile sansen, hørselsansen, synsansen, Hva er det man ser på, og hvordan ser man det? Dette vil kunne gjøre at man dras ut av det som er på innsiden, som er ofte en immobilisering, en eller annen form for enten immobilisering med frykt eller noe annet som man har kontakt med. Så trekkes man ut, og når man er litt mer der ute, så kan man gå litt inn, og så går man litt ut igjen. Så skifter man litt opp verksamheten mellom det som er der ute, «Åj, her er det trygt, her er det ordentlig å være», og så går man inn hvor det skjer intense ting, og så ut igjen. Og da handler det om deg og ditt forhold til din aktivering. Det handler ikke om den personen eller den personen akkurat da som har gjort noe dumt med deg, men det handler om deg og ditt forhold til din indre verden og hvordan du er i denne verden. Din kontakt innover og utover. Så hva ville du anbefalt til de som lytter på akkurat nå som kjenner seg igjen i at når livet blir vanskelig så går det ikke frisk utover? Eller til en person som er sykemeldt akkurat nå, som har hatt det veldig tøft på jobben, har kanskje hatt det vanskelig i barndommen, det er mange ting, og føler at nervessystemet er helt i ulage. Hvor skal man starte? Det kommer jo an på hvor mye i ulage det er. Er det sånn at man ligger i sengen og har trukket dyna over hodet, så er det litt hvor mye sansestimulering kan du ta, og hva er det som kan være ok i sansestimulering? At man begynner bittelitt, og så øker man litt av gangen. Det heter å dosere. For når man har gått i en form for shutdown, som vi kan kalle de som er sykemeldt, og har en periode hvor de må være litt mer introverte og gå innover i seg selv, så er det litt, Du har noe du trenger å forholde deg til inni deg. Det er noe i deg som kaller på deg inni følelsene dine på et eller annet nivå, men det er litt vanskelig å håndtere. Så vær litt orientert utover i verden. Litt orientert mot natur, for eksempel. Å være i naturen, og å være i naturen betyr ikke nødvendigvis å gå intenst på ski, men det kan være å sitte i naturen, og bare lytte og ta inn det som er rundt deg. Og kjenne hva det gjør med hele deg, og ta inn litt. Men pass på å dosere sånn at man ikke overdoserer, for utfordringen i alle behandlingsmetoder før har vært at man ofte har overdosert aningen slik at folk har gått Fra å komme ut av fryset, så går de ut av fryset, og så går de i skjøttene igjen, fordi det har vært en for stor dose. Så man skal passe på at toleransevinduet ditt ikke sprenges når du skal gjøre mange av de rette tingene som er bra for deg. Du skal ta det i små skritt og øke litt av gangen. Gradvis ekspandere toleransen din for ... for hva du klarer å ta inn av det som er godt. Og da skal man ikke fokusere for mye på smerte, men på å ta inn de gode tingene. Så rett og slett bare være til stede, kjenne etter under føttene sine for eksempel, hvordan de er mot bakken, kjenne hvordan hjertet hamrer uten at du prøver å dytte bort, bare akseptere at det er akkurat sånn som det er. Det høres så enkelt ut på en måte, Barbro, ikke sant? Men jeg kjenner jo igjen selv hvor stor hjelp jeg har hatt for mitt liv. Bare det å være i kontakt med seg selv, det er jo rett og slett mindfulness, ikke sant? Man driver med. Men la oss si da, dette er jo et veldig kjent fenomen på Vassle-kontoret, det er personer som kommer inn og sier at de er så stresset. De har så mye stress. Og så merker de at stresstoleransen er blitt mindre. Bare de må på butikken, og hvis de møter en person de har et ubehagelig forhold til, så går stressnivået veldig høyt, og du klarer ikke å regulere det ned før det har gått et par timer etterpå. Sånne små ting kan bli veldig store ting. Hva er en vei inn her for å få et større toleransevindu? Da må jeg komme inn på det som vi ikke har snakket om enda. Det er hvordan man på en måte kan reforhandle stresset sitt når det har hopet seg opp og bygget seg opp. Sånn som du beskriver der, så er jo det et symptom på at nå er det rett og slett for mye, og det begreier fullt, og det er mer enn fullt. Det er det du beskriver. I vår verden har vi hatt en tro, i vår vestlige verden, at vi skal prestere veldig mye på mange områder samtidig. Da tror jeg at den toleransevinduet som vi har, kan være til synlatene bra når det er bra. Og så er det noe som kan bli for mye, noe som trigger deg, som kanskje har noe med noe fra fortiden å gjøre, som gjør at dette her trengte jeg ikke nå. Og så kan man brått oppleve at man har dette snevre toleransevinduet. Ja, og nå bruker man bare falt. Ja, og da er det ofte knyttet til et eller annet som du eller vi opplever som har skjedd, eller som er et tema i livet vårt som vi trenger å få løsnet på. La oss se på det som en form for emosjonell knute eller aktiveringstilstand i kroppen som vi trenger å få løsnet på en måte som er fysisk, ikke bare psykologisk. Ok, ja. Så hvordan gjør man det konkret da? For det er jo vanskelig å bare være bevisst på det. Hvis jeg jobber veldig mye, det er mye med barna, det er noe, det er rett og slett for mye i hverdagen, men man klarer akkurat å holde det ved like. Begre er fullt, men det har ikke rent over. Og så skjer det en ting da, som gjør at det rent over. Ja. Så det er jo mange ting, kan jeg tenke, som er årsaken til det her. Det er mye på jobben, det er krangling med en landa, eller det er et barn som sliter. Det kan være mange ting jeg kan feste de knaggene på at nå er det randt begge over. Men hvor skal man gå inn da, tenker jeg? Ja. Når du beskriver en sånn type tilstand, så er det jo at man er dominert av det vi kaller sympatikus, at det er for mye hele tiden. Og det vi da ser, hva er det som mangler? Jo, det er jo hvilemodus, parasympatikus, de gode tingene. Så hvordan får inn disse gode tingene nesten noen ganger, flere ganger om dagen, må man stoppe opp og ta pauser, og da må man gjøre noe som skifter denne body-skift, sier vi, eller kroppsskiftet, hvor man virkelig kan kjenne at man får til et skift. Og det er ikke sikkert at det innebærer at du må ta deg en lang ferie. Noen ganger er det andre typer skift. Det kan være at du, når du setter deg ned, du har barn. Har du dyr også? Nei. Men du har barn. To gutter på fire og ni. Ja, da har du mange muligheter når du setter deg ned med de om kvelden. og liksom skal lande, og virkelig være nær eller sønnen din om kvelden, så kan du være enda mer oppmerksom på hvordan er det, hvordan kjennes det når du for eksempel stryker barnet ditt over ryggen, eller gir en klem, og være veldig, veldig bevisst de små tingene som egentlig er hverdagsting, men som er store i seg selv. Ja. Ikke sant? Ja. Da vil du koble på en annen del av nervesystemet ditt. Det er ikke enkelt å gjøre det, for når man er stresset, så er man jo i denne tredje mønnen, og man løper og løper og løper. Men innimellom kan det være noe som glimter til og berører deg. Og så er det viktig for alle som har veldig mye hektisk og travle dager å vite at det er lov å ta pauser. Det er lov, sant? Vi sier det også til terapeuter at husk at du må ta vare på deg selv. Du er lege, ikke sant? Du må ta vare på deg selv, ha oksygenmasken til deg for å kunne ta vare på de andre. Og for mange er ikke det noe de har lært hjemmefra. De har lært seg å prestere og yte og Det å gjøre bra ting, det er å trene, men det er ikke å gjøre noe og hvile. Det gir deg en buffer. Det gir deg en buffer som gjør at det der begget ikke renover, faktisk. Selv om man har perioder med mye, for det vil vi jo de fleste av oss ha, så er de der ... små stunder der, hvertfall veldig betydningsfullt for meg nå. Men jeg kan ikke huske at jeg var en gang bevisst på det før. Altså dagen bare gikk. Jeg tenkte ikke over hvor jeg var henne i hverdagen. Det bare gikk som et sånt hamsterhjul. Og da har du lært noe av nettet som du har tatt inn som er egenomsorg. Ja. Ikke sant? Og du har økt spektret ditt fra... At du har kanskje vært litt sympatikusdominert før i tiden til nå å kunne ta inn mer av det parasympatikus, hvile kontakt, viktig med sosial kontakt, ikke sant? Så det er egentlig ikke så komplisert. Det handler om nervesystemet vårt, og det å liksom klare å koble av sympatikus av og til, og gå over til parasympatikus. Ro, det styrker deg, det gir deg en buffer i hverdagen. Det gjør at dette begrepet ikke renner over. Ja, og det er ikke nødvendigvis sånn dyp hvile ro. Det kan være en mer orientert ro, og det er ikke sånn at du må sitte og se på TV rovile, men orientere seg rundt i verden, og ta inn hvem du er og hvor du er. En liten sjekk inn, og en liten sjekk ut. Og det er så viktig at du sier, fordi jeg ser det hos pasientene mine, at de føler seg så stresset, og da føler de at de må legge seg på sofaen i en og en halv time og se på TV, og da føler de at de får hvile, men Kanskje vil du ha ladet mye mer bare ved å sette sønnen din på fanget og stryke han på ryggen i noen minutter og bare kjenne på den roen der, for det vil gi en mye dypere ro kanskje enn å scrolle på mobilen i en og en halv time. Det er forskjellig type hvile. Det er viktig, sånn som jeg snakket med en av mine pasienter som mente at hun hvilte fordi hun var i ro og hadde fokus. Så sa jeg at det er en litt annen type... Hun hadde en hobby hvor hun måtte være veldig fokusert. Det er en litt annen type hvile enn når man på en måte... gir seg hen på en annen måte. Så det er mange måter å hvile på, og vi trenger mange varianter av det. En måte å hvile på er å ligge og gjøre ikke noe, men det kan gjøre at man blir dorsk og tung, og så har man ikke gått av det. Og så er det en annen type hvile, det er å gå sakte i en skog, ikke fort. Det å bevege seg sakte kan ta kroppen ut av frys, og gjøre ting på en varsom måte. Fordi denne følehjernen vår som er i beredskap, vi kan si at når man er veldig stresset, så har man en litt overaktiv livvakt, eller paranoi livvakt som holder på med oss, og som definerer verden enten som mer truende eller mer travel enn den trenger å være. Og når den delen skal ut av frys, så trenger man tid, og man trenger ofte litt kontakt, sosial kontakt, vennlige fjes. Og man trenger å kunne kjenne at man kan lande. Ja. Så du tenker at disse små øyeblikkene i hverdagen er viktig? Det er kjempeviktig. Det er jo ofte det vi sier at det er det som skjer mellom psykologtimene som er viktig. Ikke det som skjer i timene hos meg. Så det er å øve på å være et menneske som også er en kropp. og at den kroppen formidler seg, og at vi er i en omgivelse hvor det kan være relativt trygt. Vi har det relativt trygt i Norge. Ja, men vi har også mulighet for å bli veldig trygge selv i Norge, for det er så mye som skjer rundt oss, og det er mye vondt som skjer. Og så er det travelt, det er mye stress, Så det er veldig lett å komme i dette hamsehjulet der dagen er gått, og så har du ikke sjekket innom i en eneste gang. Jeg tenker at det som skjer i Norge nå og i verden, det er at alle får enda mer beredskap, enda mer aktivering enn man kanskje hadde for fem eller ti år siden. At det er noen ytre omstendigheter som gjør at Det er et antrusselbilde, og da må man håndtere det enda mer med å være bevisst. Hva er det som er de dype, gode verdiene som gjør at du kan kjenne at det er relativt trygt her og nå? Hva kan du gjøre fysisk, kroppslig for deg for å kunne kjenne at kroppen din har det bra? Og da påvirker du på en måte hele din virkelighetsoppfatning. Og det kan være sånn som å være i kontakt med mennesker som betyr noe for deg. Det kan være å bevege seg i naturen, med dyr, andre type aktiviteter. Og for noen er det high impact trening, og for andre så er det helt andre ting. Men det er det å få kontakt med en eller annen sånn livsnerve som er deg, som jeg tenker er viktig, og som SE-modellen veldig fronter, at du har noe i deg som er ditt. Vi kan kalle det ditt nåværende selv, den du er nå, eller kjernen selve ditt, og at det er en del av deg som du trenger å ha en forbindelse til hele tiden. Jeg bare tenker på for ... De som har opplevd store, vanskelige traumer, for eksempel i barndom eller i voksne alder, og som nå blir litt angstelige fordi de fikk høre at de har større risiko for sykdom med sine i voksne alder. Heldigvis har du sagt at man kan få et balansert nervesystem igjen, og at ikke den risikoen trenger å være der lenger, men Hva ville du sagt til de? For eksempel, jeg fikk et spørsmål fra en lyttere en gang som sa at hun opplevde store trømmer i barndommen, men hun har det godt i livet sitt nå. Hun... Hun kan merke at enkelte ting trygger henne, som gjør at hun kommer tilbake i den tilstand hun var i som barn. Men for det meste så har hun det bra. Hun leste en bok av Gabor Mathé, og så var hun redd for at dette hadde satt seg i nervessystemet, selv om hun egentlig ikke hadde noen store plager for utenom enkelte ting som kunne minne henne på det, og som kunne trygge henne. Jeg vil bare gjøre henne mindre engstelig. Hva ville du sagt til henne? Jeg ville sagt at fyll på med gode ting. Sørg for å ha det godt og finn den viktige meningen i livet som er viktig for deg. Og se hvordan de erfaringene fra det du har opplevd i barndommen også kan være noe du har lært deg. Hvilken lærdom, hvilken mening har det gitt deg? For det som vi opplever ... Som er motgang, eller utfordringer, eller sykdom. Det kan også gjøre at det former oss slik at vi blir helere mennesker og får en dypere forståelse av hvilke verdier vi har, hvem vi er, hvordan vi skal være med andre mennesker. Så det å ikke være i frys kan være at vi faktisk har den fleksibiliteten. Ja. Og det synes jeg var veldig fint. Det gjør at Sånne erfaringer kan kanskje gjøre oss til enda bedre mennesker hvis man ser på det på den måten at man får en dypere forståelse for andre, mer empati. Jeg ser hvertfall tilbake på den tiden der jeg hadde det veldig vanskelig med takknemlighet nå, selv om det var veldig, veldig, veldig vanskelig å være der i de årene. Så har jeg brukt det mye i mitt møte med mine pasienter. Så det var veldig fint sagt. Tusen takk for at du kom hit i dag, Barbro. Kunne jeg stilt deg noen få korte spørsmål? Ja, ja. Hva gjør du selv i ditt eget liv? Ja, sånn som jeg har innrettet livet mitt nå, så har jeg jo blant annet sagt opp en helfopraksis, som jeg har hatt en full avtalepraksis for å fokusere mer på undervisning og veiledning og Og det er for å sørge for å gå mot noe som jeg kjenner er min sannhet. At jeg ønsker å formidle meg ikke bare enten igjen med pasienter, men også formidle noe jeg tror på, som er viktig for meg i hvordan vi møter hverandre, og at det finnes metoder som gir håp. Og i mitt eget liv så har jeg en hund som er min personlige trener og som jeg er mye med og gode venner og andre nære relasjoner. Så det med relasjoner er veldig, veldig viktig for å kunne ivareta seg selv. Men de som ikke har relasjoner, de kan også begynne å øve på å få litt kontakt. At det er en del av av livet og øver på å tangere litt mer kontakt, for det finnes jo mennesker som ikke har så mange der ute. Ja. Du har jobbet med mennesker i over 30 år, Barbro. Du har jo en vanvittig livserfaring og klinisk erfaring. Hvis du fikk beskjed i dag om at du måtte forlate planeten, Men så fikk du lov å viske tre råd eller tips til alle menneskene på denne jorda før du forlåt. Hva ville det vært? Da må jeg tenke litt. Tre råd. Du skal leke mer, det er en viktig del. Og ta fram barnet i deg og akseptere at det er noe leken til livet også. Og være med kroppen din mens du har den. For når du forlater jorda, så forsvinner du, ikke sant? Vær med kroppen din, leken, elsken. Ja, det var veldig fint, Barbro. Tusen, tusen takk. Takk for at du gjør denne veldig viktige jobben, og at du driver med undervisning av så mye helsepersonell som kan føre dette videre, og hjelpe enda flere. Jeg er veldig glad for at du har fått denne metoden inn til Norge, og Hvor kan de som lytter til, både helsepersonell som lytter til, men også enkeltpersoner, hvor kan man nå deg? De kan lese om somatikexperiencing-metoden på seinstitutt.com, som er vår webside. Og så har jeg en webside som er barbroandersen.no. Men jeg har ikke så stor kapasitet i min privat praksis, så jeg vil heller anbefale dere. Hvis dere ønsker behandling innenfor SM-metoden, så finnes seforeningen.no. Der er det oversikt over behandlere. Å, så fint. Tusen hjertelig takk til deg som ble med. Takk skal du ha. Og tenker du at denne episoden er til nytte for noen, så del den med de. Det er sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og hvis dere har noen spørsmål, så vet dere hvor dere kan nå Barbro. Og hvis dere har noen spørsmål til meg, kan du skrive ned på Instagram og Facebook hvor jeg legger ut dagens episode. Og med det, hvis du... Hvis du har lyst å rate det, så kan du gjøre det på både Spotify og Apple Podcast. Det er sånn vi får ut podcasten til enda flere. Tusen hjertelig takk. Ha en kjempefin dag. Ha det godt.