11. KVINNEHELSE OG MANNEHELSE. Forskjell på kjønnene i et helseperspektiv, hvordan unngå sykdom og endret pasientbilde siste 10 årene. Gjest: Katharina Pracon

Hei, jeg heter Anette Lønno og velkommen til helsetipspodden. Mitt ønske med denne podcasten er at du som lytter får kunnskap og helsetips som kan bidra til at du tar bedre helsevalg og som kan gi bedre helse hele livet. Dagens gjest er en driftige kvinne. Hun er almenlege og legevakslege. Hun har jobbet som frivillig med arbeid på Filippinene, blant annet med nødhjelp, barnehjemsarbeid, fødeklinikk, helsefremmende arbeid for ubefolkning og som lege i mottak på lokalt sykehus. Hun har også mange års erfaring fra helsestasjon for ungdom med fokus på ungdoms psykiske helse og skjønnssykdommer. Hun brenner for forebyggende og helhetlig helse. Episoden tema fikk du velge selv, og da valgte du kvinnehelse, mannehelse, hvordan pasientene endrer seg de siste ti årene, og hva vi kan gjøre for å unngå sykdom. Det er en stor ære at Katharina Prakon, akkurat doktor og damen, vil være gjest i helsetipspodden. Velkommen, Katharina! Takk, Annette, og takk for at jeg får være med i podden din. Det er skikkelig starrt. Ja, det er starrt, må jeg si. Ja, og du har en sånn merittliste her som det står respekt av, synes jeg. Og jeg elsker leger som brenner så inderlig for helhetlig helse og generell folkehelse. Og du kunne jo snakket om så mangt, så da har jeg lyst til å begynne med å spørre, hvorfor valgte du akkurat dette temaet? Ja, det er et godt spørsmål, og det kunne jeg også brukt veldig lang tid på å svare på. Jeg skal prøve å begrense meg. Først og fremst fordi jeg ser viktigheten av å snakke om disse tingene. Jeg ser at veldig mange nå har rettet fokus mot kvinnehelse, at det er større aksept for nyanser i faget mitt, medisin, Men også folkehelse og generell trivsel er jo også nyansert mellom oss. Så dette temaet valgte jeg fordi jeg tenker at vi ikke kan få snakket nok om det, og det er fortsatt veldig mye mer som kan gjøres. Og det er veldig mye kunnskap, lite kunnskap som kan gjøre en stor forskjell for mange fortsatt, tror jeg. Ja, og jeg synes jo det er nesten sånn, når det plutselig ble så mye fokus på kvinnehelse, så var jeg sånn, hæ? Hvorfor har vi ikke snakket om dette før? Dette er jo superviktig. Hva tror du også er sengen til at vi ikke har snakket om det før? At vi har hatt det skille? Kvinner har stått i mange utfordringer, og jeg tror mye av fokuset tidligere i årene som har vært er å få like rettigheter i arbeidslivet, som jo også er kjempeviktig for generell trivsel, livskvalitet og rettferdighet. Og så er det jo ofte med helse sånn at det kommer på siste plass. Sånn er det jo. I stressende hverdager, småbarnsforeldre og så videre, det første som ryker er deres egne helse. Det de oppjusterer er å bli mer effektive på jobb, bli bedre foreldre, være til stede med barna, dra på treninger, gi alt av seg selv, og så glemmer de egen helse oppi alt sammen. Og sånn tror jeg det har vært litt med... Det er jo bare et eksempel, men sånn tror jeg det har vært med kvinnehelse opp igjennom, at det er så mange rettigheter. Bare retten til å stemme, retten til å jobbe. Det er så mye ting som vi har kjempet for, at dette med helse har kommet ganske langt bak. Men jeg er veldig, veldig glad for at mange snakker om det nå, tar det opp og fokuserer på ulike sykdommer som folk bare endometriose var det jo veldig mange som aldri hadde hørt om for noen år siden men takket være driftige, bra folk i sosiale medier og sånn som deg Anette med podcaster og sånn jeg har fått ut i den store verden og det det er jo kjempefint fordi Jeg tror det er viktig å få et navn og en diagnose på plager man har for å anerkjenne og lære seg å leve med det. Det er så interessant, det er akkurat det du sier med at kanskje dette her faktisk er neste steg i den kampen for likestillingen da. At det har vært så mye fokus tidligere. Jeg har ikke tenkt den tanken, så det er jeg enig i. Og så er det på høye tider. For det at mange vil si at kvinnehelse er noe å sette det, men det er det jo. Og selvfølgelig skal man ha likestilling, men jeg synes det er viktig å ha særstilling der det er ulikheter. Samme med mannehelsedra, sant? Ikke sant? Og det handler jo ikke om en kamp. Det skal jo ikke være en krig om hvem som har det verste eller hvem som har hatt det verste eller sånne ting. Det handler om å akseptere nyansene i faget. Altså innhente mer kunnskap for å gi mer riktig behandling og optimalisere oppfølging og forebyggende helse. Ikke sant? Og det tenker jeg bare er fint. At vi er forskjellige. Ja, kjempeviktig. Og så er det jo... Det er jo en sannhet at mannekroppen og kvinnekroppen, både egentlig fysisk, psykisk og emosjonelt, fungerer litt ulikt. Sånn at det vil jo være riktig å se på de ulikhetene for å få rett behandling og tilrettelagt den riktige medisineringen. Jeg var ganske overrasket når jeg lærte at veldig mange medisiner som primært kvinner tar, i størst grad kunne forska på menn. Og at vi nå har fokus på det nettopp fordi at vi fungerer litt forskjellig. Så hva er de der største hovedforskjellene mellom menn og kvinner da, når det gjelder helse? Det er også et veldig stort tema, så du får bare hente meg inn hvis jeg snakker meg bort. Jeg er jo litt fagnerd akkurat. Jeg elsker det. Veldig mange associerer kvinnehelse med underlivshelse. Men det er viktig å forstå at det er så mye mer enn det. Kvinnehelse er det fagområdet som handler om helseforhold som spesifikt gjelder kvinner, og at kvinnekroppen er annerledes enn mannskroppen, og at kvinner har helseutfordringer men ikke har. Det som er litt interessant er at kvinner lever lengre enn menn, men opplever mer sykdom. Kvinner er overrepresenterte i statistikken over langtidssykemeldinger og uføretrygg. Så kan man spørre seg selv hvorfor det er sånn. Sikkert mange teorier på dette, men jeg tror at det å gå lenge med plager uten å få den rette behandlingen, anerkjennelsen, hjelpen, diagnosen ... tror jeg også gjør at man utvikler unødvendig mange sekundære plager til det man egentlig har. Hovedproblemet er uløst, og så går vi lenge med det og får alle disse stressplagene på toppen. Det går for lang tid før man får rett hjelp og behandling. Vi mangler fortsatt kunnskap om kvinnehelse, og med kvinnehelse, tilbake til det du spurte om, så tenker jeg at de største kjønnsforskjellene er symptombildet. Det skal jeg gå litt mer i dypene av etterpå, håper jeg vi kan gjøre, Annette, for det er veldig spennende å snakke om. Og sykdommer. Vi rammer seg av ulike sykdommer enn menn. Og det du var inne på, effektivitet av behandling, ikke sant? Bare noe så enkelt som parasett og dosering og så videre, det håper jeg også vi kan snakke litt mer om. Ja, og så er det jo nettopp det der med at det er jo noe endring i samfunnet også nå med at svinner, altså min mødregenerasjon, de var jo gjerne ofte hjemme helt med bunter på skolen. Nå er jeg 45, det var veldig få som gikk i barnehage på unnesen av 80-tallet. Tenker du noe med at Samfunnsendringene har også bidratt til økte helseplager, primært hos kvinner. Jeg mener selvfølgelig at vi skal jobbe, jeg elsker å jobbe, men det har jo bidratt til en endring som vi kanskje første gang i menneskets historie har i så stor grad med at man skal tilbake igjen i jobb allerede når barnet er seks måneder. Har du noen tanker på det? Å, masse tanker om akkurat det. For det er jo det jeg dessverre ser på legekontoret. Her må jeg bare... Jeg har ikke lyst til å... kategorisere menn og kvinner for det er nyanser selvfølgelig av begge parter og det som er fint er at vi har sider hvor vi utfyller hverandre det tenker jeg er viktig å nevne så jeg håper ingen blir sint eller reagerer på det jeg skal si nå for det er ment i beste hensikt men jeg tror nok at kvinner dette tredje skiftet dette med dårlig samvittighet Dette med hele tiden å ha hundre andre tanker, planlegge og så videre gir økt stress på kvinner. Forskning viser jo at vi reagerer ulikt på stress enn menn. Jeg kan tenke for de som ikke vet hva det tre i skiftet er, hva det er for noe. Det tredje skiftet er, nå snakker jeg jo da primært om småbarnsfasen, om familier og hvilken rolle kvinner får. Det tredje skiftet er rett og slett denne usynlige jobben som må gjøres hjemme. Alt av planlegging, bursdagsgaver, innkjøp, middager, til riktig skostørrelse på skjerroksene når plutselig det kommer to uker med regn. Ja, de vokser bort plutselig. Ja. Det er helt utrolig. Jeg tror jeg har kjøpt tre skjæroks til samme barn i løpet av ett og et halvt år. Altså tre forskjellige par. Bare det å få tid til å reise til butikken og gjøre det i en hektisk hverdag hvor vi forventes å jobbe en 100% stilling og bidra, 100% økonomien som er kjempefint at kvinner har de mulighetene nå. Jeg tror det er veldig godt for oss å få den mestringen nå. mulighet til å bygge livet vårt sånn som vi vil, men jeg tror vi nå er i, og spesielt etter pandemien, hvor veldig mange har hatt hjemmekontor vært pålogget hele tiden. Veldig mange har likt. Det har jo vært tøft selvfølgelig for mange, men de som har likt hjemmekontorløsningen er jo ofte småbarnsforeldre som slipper logistikken med reising frem og tilbake. Men prisen vi har måttet betale er å være pålogget hele tiden, ikke sant? Og det jeg ser nå når samfunnet har åpnet, er at vi har gått tilbake til sånn som det var før. Man skal reise frem og tilbake til jobb, det forventes. Men likevel har vi ikke skilt på det å være pålogget hele tiden. Så nå har vi fått det dobbelt opp på en måte. Så veldig mange reiser frem og tilbake til jobb for den hverdagslogistikken man hadde før pandemien, men har likevel svaret på mailer og holdt på med det på kveldene. som blir en dobbelt belastning. Så tilbake til det du spurte om, hvorfor kvinner og hva jeg ser utviklingen der, jeg ser veldig mange slitne kvinner på kontoret, jeg ser veldig mange kvinner som strever veldig med samvittigheten, de klarer ikke å gi, de føler de ikke får til å være en god arbeidstaker, en god kollega, De føler at de ikke er en god mamma, ikke en god kjæreste og ikke en god venninne. Og det å gå rundt og hele tiden føle at du ikke får gitt nok, det er en stor energiventil som tapper deg for krefter. og som også øker stresshormonene våre med alle de plagene som kommer av det, hvor til slutt på et eller annet tidspunkt møter man veggen, for det går ikke an å fortsette sånn. Ja, og det finnes vel tall på at det er flere kvinner som blir utbrent enn menn? tenker du noen spesielle årsaker til det? jeg mener bare jeg tenker på til å være fornøyd med godt nok Ja, men det jeg opplever, og her også er du selvfølgelig veldig... Ja, og nå kaster vi ut noen brannfakler og det. Men jeg synes jo det er så viktig, det er ikke noe fasit, det er ulikheter og mange nyanser, men jeg synes det er litt viktig noen ganger å bare få snakke høyt om det, og så plutselig så resonerer det for noen som det gir noen mening som er til nytte da. Og det jeg tenker er viktig med akkurat den saken her, man kan jo velge å bli veldig støtt og på en måte sånn er det ikke hos oss og sånt, men jeg tenker hvis man klarer å vri det til noe positivt, så kan vi jo prøve å se på det slik at menn har en mye mer praktisk tilnærming til ting. De klarer å legge bort følelser og tenke rent praktisk. De er sterkere fysisk. Forskning viser at de trenger mindre søvn enn kvinner. Og at de generelt sover bedre i småbarnsfasen, for eksempel. Fordi de klarer å legge bort bekymringer mye mer enn det kvinner kan. Og så har vi kvinnen som har denne samvittighetsbiten, som har varmen, som har alle antenner ute for å kjenne etter om alle i familien har det bra, om alle kollegaene har det bra, om man gjør en god jobb. Og jeg tenker det fine og det vakre med det hele er jo når de to klarer å møte sammen og utnytte hverandres styrker. Ja. Vi trenger hverandre, men for å få til det tror jeg også at det er viktig å akseptere og se at vi er ulike og at vi tilføyer ulike ting. Så jeg har ofte mange kvinner som kommer på kontoret mitt og føler seg misforstått av mannen, ikke sant? Fordi de har denne tilnærmingen Fordi de sover dårlig Fordi de sitter på kvelden og grubler Og har et stort behov for å snakke med mannen Om et eller annet som ble sagt Eller barnet som har opplevd Et eller annet i barnehage eller skole Og så kan menn Enkelte, selvfølgelig ikke alle, reagerer med å bli veldig praktiske i tilnærmingen. Ok, men da må vi ringe foreldrene, så må vi løse det sånn, mens kvinner har større behov for å snakke sammen. Så jeg tror det å akseptere hverandres ulikheter er veldig viktig, og det å lære seg å utnytte disse på best mulig måte, tror jeg også er kjempeviktig for et godt samspill. Og det gjelder jo helse også, ikke sant? For sånn som jeg var inne på tidligere, dette med symptombilder hos kvinner, det er ganske annerledes enn mannens på veldig mange sykdomstilfeller. Har du noen eksempler? Ja, jeg håpet du ville spørre om det, vet du. Et viktig eksempel jeg tenker å dra frem er hjerteinfarkt. Der har jeg bare lyst til å dra frem en historie fra mange år tilbake, hvor et hjerteinfarkt ble oversett og heller tolket som angstomfall. Hun hadde ikke de typiske symptomene, og for de som ikke kjenner de typiske symptomene på hjerteinfarkt, så er det ofte klemmende brystsmerter sentralt i brystet, og man kan få utstråling til venstrearm eller høyrearm, men oftest venstre, man kan få utstråling oppi halsen, litt tungpust, og ofte så forverres disse plagene i aktivitet, og så blir det bedre i hvile. Men hos kvinner så ser man helt selvfølgelig også disse symptomene, men kvinner kan også få uro i kroppen, de kan bli kvalme, de kan få hodepine, de kan få magesmerter, og disse symptomene... Jeg husker at det er en del år siden jeg studerte medisin, men forskjellen på mann- og kvinnesymptomer husker jeg veldig godt ikke var godt beskrevet i våre lærerbøker. Nei, for 18-19 år siden var det ikke noe fokus på det. Det handler rett og slett om at man har forsket mer på menn og brukte dem som en pilot i helse. Hvorfor er det? Fordi vi diskriminerer kvinner? Nei, ikke nødvendigvis. Men kvinner er vanskeligere å forske på. Kvinner har en syklus som gjør at ting varierer litt fra uke til uke. Kvinner kan bli gravide som gjør at man ikke kan prøve ut medisiner på dem. Man skal være forsiktig i fertil alder med disse tingene. Og kvinner blir gravide og går gravide, og da er det jo helt andre mekanismer som skjer i kroppen. Så det er mye vanskeligere å forske på kvinner enn på menn, som har gjort at man har valgt den enkle løsningen. Og derfor også ha begrenset tilgang til helse hos kvinner og symptomer og kartlegging rett og slett rundt dette. Og da er det så bra at denne informasjonen kommer ut, men akkurat det du sier med symptomene på akkurat det... De fleste kjenner ikke til at det finnes ulikheter. Almen kunnskap er at det er brustsmerter med utstråling i venstre arm. Og punkter føler jeg ofte. Så dette er så viktig at vi snakker om. Ja, det er det. Det er kjempeviktig. Og det er viktig å vite at helsepersonell, sånn som når jeg forteller denne saken, så er den utrolig tragisk. Og helsepersonell gjør så godt de kan. Og Men jeg tror det er veldig fort gjort for helsepersonell i en hektisk hverdag på jobb å falle tilbake på det som er basislinja. Brysssmerter med utstraling til venstre arm. At det er fort gjort å overse atypiske symptomer. Det er det jo, men det er jo ingen som gjør det med hensikt. Alle ønsker det beste. Men denne kvinnen i hvert fall fikk symptomer med kvalme og uro, hjertebank. Hjertebank er kjempevanskelig, for det er jo ofte mye hjertebank med angst og sånne ting. Og så kan man jo stille seg spørsmålet, hvorfor er disse symptomene annerledes hos kvinner enn hos menn? Det har med anatomiske forskjeller å gjøre. Mannehjertet er mye større enn kvinnehjertet. Årene er større enn kvinnehjertet. Dermed gir det også mer tydelige symptomer, men også tydeligere tegn på EKG, som er hjerteovervåkning, for å tolke om hjertet har det bra eller ikke. Hos kvinner kan EKG-forandringene være mye mindre og vanskeligere fordi kvinner har mindre blodkar til hjertet, de har mindre hjertestruktur, og symptomene blir også mindre og annerledes. Så denne kvinnen kom på legevakten med kvalme, uvelhet, hjertebank, det ble tatt tester, ikke funnet noen ting, og hun ble sendt hjem og døde i sengen sin samme natt dessverre. Det vi må lære av dette er nettopp viktigheten med å kunne fange opp kvinnesymptomer. Hjerteinfarkt er bare en av tingene. Slag for eksempel har også vist seg spesielt hos unge kvinner. Det kan være helt annerledes enn hos menn. Disse typiske slagsymptomene som er ofte ensidig lammelse, vanskelighet med å snakke, forvirringstilstand og så videre. så kan det være helt andre ting hos kvinner, men også flere andre tilstander selvfølgelig som er viktige. Hva kan det være da hos kvinner, siden du nevnte symptomen hos menn? Hårslag? Nei, der er det også kvalme som går igjen, hodpine, forvirring. Ja, det er vel flere symptomer som jeg ikke kommer på i farten, men det vi kaller for atypiske symptomer rett og slett. Vil da symptomene være så kraftige at en vil tenke at da må jeg ringe legevakten? Det er et veldig godt spørsmål. Fordi en ting er hva vi helsepersonell sitter med av kunnskap om dette. Men det er fortsatt veldig mange der ute som ikke vet, eller som kanskje vet at ensidig lammelse kan være et tegnpåslag, men som ikke vet at akutt svimmelhet med hodepinene bør man være litt oppmerksom på. Og så er det jo viktig å ikke skape helseangst også, for det vanlige er ofte det vanlige skjermet, Har man hatt en stressende periode og får en hodepinne, så er det jo ofte kroppen som bare prøver å si fra at man skal roe ned litt. Men jeg tror det er viktig å huske på at hvis noe føles feil, så kan det være greit å få sjekket opp hos legen. Og er det noe forskjell da på, ja det vil jeg jo tro at kvinner gjerne raskere kanskje søker legehjelp enn menn? Ja, det har du helt rett i. Menn som kommer på kontoret mitt sier ofte at kona har sendt meg, og da har det vært en kamp i mange dager. Det huset kan jeg se for meg, og så kommer de endelig. Mens kvinner er nok bedre på å søke hjelp og kontakte helsevesenet, Men samtidig så var det, jeg leste en litt sånn spennende forskning fra USA for noen år tilbake, hvor kvinner på akuttmottaket på sykehus blir ventende mye lenger på legehjelp enn menn. Åh! Ja, 11 prosent tror jeg er lenger ventetid på kvinner enn hos menn. Og også for bildediagnostikk, sånn som ved mistankomslag, så er det mange færre som eller det tar lenger tid før de får CT-undersøkelse av hodet for å påvise det enn menn. Nå har jeg ikke noe tall i Norge, men dette er da fra USA. Ja, og så er det jo da hvis symptomene er så tydelige over på menn, så vil jo det være et argument selvfølgelig for at de forrasker tatt et bilde kanskje. Og kanskje det at de Ja, vær så god du. Nei, og så har det vel kanskje litt med at man vet dette med at menn er litt dårlige på å kontakte helsevesenet, og når de først kommer så er kanskje symptomene større og tydeligere enn det det er hos kvinner, så Jeg tenker at det er en god miks av hvorfor det har blitt slik at kvinner venter lenger, men at vi må være oppmerksomme på det og bevisste på det for å å lage en endring både ute i verden blant folk som kontakter helsevesenet, men også i helsevesenet når kvinner kommer inn, at man tar dem på alvor. For det som ofte skjer er, jeg har en annen historie fra legevakten, hvis jeg får lov til å ta den. Ja, ja. Og denne har jeg fått lov til å igjen fortelle en kvinnlig pasient som Hun hadde født et lite barn, og fødselen var ganske traumatisk. Hun ble sendt hjem og hadde dette lille barnet som måtte ammes og alt som hører med å ha små barn. Hun klarte ikke å ivareta helt egen helse, men hun kjente at et eller annet var feil i underlivet. Hun begynte å få tilbakevendende soppinfeksjoner, urinveisinfeksjoner, Sånne ting endret utflod og lukt, og var delvis inkontinent for både vannlating og avføring. Hun gikk til legen sin, fikk beskjed om å knipe, hun ble henvist til en gynekolog som heller ikke fant noe særlig. og var hos flere gynekologer i løpet av årene som gikk. Dette var en utrolig driftig og kul dame som hadde en lederstilling. Hun viste meg bilder at hun alltid hadde lyse klær, masse farger, Men etter hvert gikk med alle disse plagene, så begynte hun å endre seg og tenke at her er det noe feil med meg, og ikke en reell diagnose. Så hun skiftet ut garderoben fra disse fargerike klærne og begynte å kle seg bare sort, for hun var redd for at det skulle synes gjennom hvis hun hadde inkontinens. Hun begynte å isolere seg, hun ble sykemeldt. Hun ble til slutt deprimert. Mannen skilte seg fra henne. Det gikk selvfølgelig utover forholdet. Og livet til denne kvinnen ble totalt endret. Så 20 år senere møtte hun plutselig på en som undersøkte henne godt, en gynekolog, og som fant ut av at hun hadde fått en fistildannelse. Det er en slags... et lite hulrom, en svakhet i veggen mellom skjede og bakover mot tarm, hvor det kan sive primært avføring, som gjør at man får alle disse infeksjonene og smertene som hun hadde opplevd. Men det er ikke nødvendigvis alltid så lett å se ved en vanlig gynekologisk undersøkelse. Men det hun gjorde med disse plagene, og etter å ha vært hos flere gynekologer, var jo typisk sånn som kvinner blir lært opp fra tidlig, og tilpasser seg. Eller det blir vi jo alle sammen, men jeg tror nok at kvinner, det forventes at kvinner, har du fått menstruasjon når du er 12 år, så skal du likevel være med i gymmen, og du skal fungere som normalt, selv om du har vondt magen og sånn. Og det tror jeg vi tar til oss og har som et mønster senere i livet. Men denne kvinnen, det som er bra er at hun fikk hjelp. Det gikk bra. Men konsekvensene ble jo da et ødelagt ekteskap og en karriere som ikke ble som hun ønsket. Og 20 år av livet som ble tøft. Sånn at det... Den historien der er jo et veldig tydelig bilde på hva uoppdaget diagnoser kan gjøre med oss, nettopp fordi det preger oss jo, ja, vi kan være kjempeflinke og holde ut, men det endrer oss både i psykisk og emosjonellt, i relasjoner og... Spørsmålet er alltid: "Burde ikke noen klart å stille den diagnosen tidligere?" "Hvorfor ble det ikke oppdaget?" Men heldigvis lærer vi mer hele veien. Hadde det skjedd i dag, hadde du nok kommet videre til en grunnligere undersøkelse. Ja, definitivt. Jeg håper det. Men det er viktig å huske på disse historiene også, fordi vi er fortsatt ikke gode nok, og vi har fortsatt lang vei å gå. Både med egentlig... å akseptere kvinnehelse og kvinneplager, men også mannehelse og manneplager, litt sånn som vi snakket om tidligere, for menn har jo sine ting, vi også, og jeg opplever at menn kommer senere til lege, sånn som vi snakket om tidligere, men også at når de først får en diagnose, når de først får en sykdom, så er det mange menn som opplever det som identitetskrasj, Fordi det er en forventning til menn om å være sterke, sporty, ha en fysikk som fungerer. Det er på en måte deres pilar som de lener seg på gjennom livet, at de i hvert fall har den. Mens når helsa skranter, når en alpinist får et ødelagt kne, dem er jeg da. Hvis ikke jeg kan stå på ski med gutta, det har jo vært det som jeg har gjort hele livet, ikke sant? Men der også er det viktig å se at dette kan være en utfordring for menn. At identiteten kommer inn, og at det kan bli en stor belastning på syken. Man må bare ivareta og veilede så godt man kan, og finne andre løsninger som kan gi glede i livet. Hvilke andre type helseplager er det menn mest utsatt for? Altså dessverre så er menn overrepresentert i selvmordsstatistikken. Og det tenker jeg også er et bevis på det vi allerede har snakket om, at de går og bærer ting i seg, at det er vanskelig å snakke om, at de... verken har lært seg å håndtere ting, men heller ikke ønsker å akseptere denne svakheten de kjenner på. Ja. Og til de mennene så har jeg bare lyst til å si at en depresjon, en utmattelse som ikke blir ivaretatt eller et misnøye i livet, vil etter hvert utvikle seg til en, eller kan etter hvert utvikle seg til en depresjon. Men depresjon er ikke noe man påfører seg selv. Det er ikke noe man gjør feil i livet. Det er en kjemisk ubalanse i hjernen, og det er hjelp å få. Hmm. Litt sånn på samme måte som når du får en halsbetennelse og du ikke blir kvitten og du må ha antibiotikabehandling for å bli kvitten. Det samme er det litt med en depresjon også. Får man rett behandling så går man tilbake til normalen. Så det tenker jeg også er viktig å få at menn vet det. Ja, og nettopp det du poengterer der at aldri noensinns skyld, vi gjør alltid så godt vi kan. Og så når det gjelder helse også, så er det jo ikke meningen at hver enkel skal kunne alt selvfølgelig, så derfor er det jo så viktig å søke hjelp. Og ta en legetime, fortell hvordan har det. Absolutt, og det gjelder jo også, det snakkes jo veldig lite om, men varseldepresjoner hos menn for eksempel, ser veldig mye av det. Ja, du gjør det altså. Der ble jo kvinnen følt opp på helsestasjonen, og det ble jo altså... Små barn har jo måttet fylle ut skjema på helsestasjonen for at den skal avdekke. Det er jo fantastisk, for da klarer han i større grad å avdekke flere som har det, men blir vel ikke spurt om det i det hele tatt. Nei, nå vet jeg ikke, nå er det fire år siden jeg hadde, min yngstemann er fire år, men da fire år siden var det ikke, i hvert fall ikke noen kartlegging av far. Min minste er jo tre, og det var jo midt i korona, så da fikk ikke far lov å være på helsestasjonen engang. Nei, og du kan jo tenke deg selv hva det gjør da han får dette. Han får ikke være med på helsestasjonen. Veldig mange fikk ikke være med på fødsel. Og så kommer dette enorme ansvaret hjem hvor du ikke på en måte har fått en naturlig... Vi kvinner forbereder oss i ni måneder. Vi går gravide, vi kjenner dette barnet og har en tilhørighet til det. Mens menn får det plassert i fanget. Et kjempeansvar hvor det også forventes at de skal bidra i dagens samfunn. At mannen skal være like aktiv i oppdragelse og alt sånt. Og så tenker man jo ofte at den fødsel- eller bærestilsdepresjonen kommer av kvinnens hormoner. Mitt inntrykk er at man tenker at mennene har ikke de hormonendringene, så da kan ikke de ha det. Men det kan de jo. Ja, ja, ja. Og alle sånne store hendelser i livet, det man ser er hvis du har en underliggende sykdom, nå skal jeg ikke trekke paralleller fra barseldepresjon til skizofreni, men skizofreni er jo en sykdom som kan nedarves. Og det man ser er at da har man predisposisjon for å få skizofreni, eller ulike former for psykose, så kommer de ofte i de situasjonene hvor man røsker opp de vanlige dagligdagsrutinene, det trygge. For eksempel i studenttilværelsen, når man er ferdig med videregående, har bodd hjemme, skal flytte ut, skal ta ansvar for eget liv, nytt nettverk og så videre, da er det ofte de første alvorlige situasjonene psykiske lidelser gir sine første symptomer fordi det er en stor endring og det samme, man trenger jo ikke å ha skizofreni, men syken vår liker rutiner den liker at vi tar vare på den den liker at vi får nok søvn nok aktivitet og god ernæring alle disse tingene ryker ofte for småbarnsforeldre i hvert fall den første perioden som igjen gjør at Psyken er litt skjørere, og det trenger ikke å bety at man har en underliggende alvorlig sykdom hvis man reagerer på det, eller hvis man synes ting er tøft. Så er det jo et stort skille mellom å synes ting er tøft og tøft. få utviklet en depresjon. Det er viktig å ikke diagnostisere, eller at vi ikke overdiagnostiserer depresjon, for livet går jo opp og ned, og det må vi bare være med på de svingningene og akseptere at det er sånn. Men også viktig å søke hjelp når man kjenner at det butter imot, og at man ikke helt klarer å håndtere det selv da. Ja, og når han, tenker jeg, hvis han har et avvik fra sin normal, altså normal god helse da, som ikke går over av seg selv, da er det lurt å ta kontakt med legen. Ja, det tror jeg er et godt... Og så er det jo ikke sikkert at det blir stilt en diagnose, men en kan likevel få hjelp til å komme ut av de tunge tankene da, eller tilrettelegge for mer bedre søvn, tartlegge litt i forhold til kosthold, hva det kan bidra til, og så videre. Så det å... -Ofte er det små ting. -Ja, og nå jobber jeg utenfor helsevesenet. Jeg opplever ofte at mange kommer til behandling fordi de har vært hos en lege med symptomer, og så har de sagt: "Nei, det må du leve med." Det er likevel noe man kan gjøre selv. Det er viktig, synes jeg. En våg å være helt ærlig med hvordan man har det. For det jeg ofte opplever er at mange har punta på det når de kommer til legen. De sier «Ja, det er ikke så gale». Og da pleier jeg å bruke en måling fra 0 til 10. 0 er helt topp, og 10 er det verste. Hva ligger det mellom? For da er det jo enklere for en fastlege å virkelig få vite hvordan pasienten har det. Ja. Ja, definitivt. Det tror jeg er kjempelurt å ha noe sånn konkret, for det er ofte veldig svevende og ofte veldig dagsavhengig. Hvis man plutselig har sovet godt en natt, så føles ting litt lettere. Ja, og det er så fersk bare. Det er skikkelig fersk. Hvordan har du hatt de siste ti dagene nå? Nei, det er helt pyta. Men da må vi forholde oss til det. Ja, ja, helt riktig. Men nå så på en måte... for vi er dårlige på å være syke det er ikke bare menn som er dårlige på det vi kvinner er også dårlige på det vi har et samfunn som forventer av oss og dette hans rulle som går og vi skal levere på alle plan men å tillate seg det jeg ofte ser er at veldig mange sliter seg ut unødvendig lenge også i kampen mot sykdommen at de kjenner kanskje at et eller annet skjer Men så nekter de å tillate seg å være syk og legge seg ned. For det har blitt en svakhet i vårt samfunn. Jeg skulle så ønske at vi kunne snu på det, og heller si at du er utbrent, men da var du flink for lenge. Da var du sterk for lenge. I stedet for å si at du er svak, du får det ikke til, å ha den innstillingen som fortsatt dessverre er der ute, at vi heller ser at det er de sterke, de som virkelig har nedprioritert seg selv og kjørt på fordi de ønsker så mye for alle andre som får disse diagnosene. Ja, og der skal vi snakke litt om det med hvordan pasientene endrer seg de siste ti årene. Og akkurat der rører vi vel gjerne inn på noe av Det som skjer mest nå er nettopp at den ler utbrent. Den har vært sterk så lenge, så du sier, at kroppen ender til slutt med å si «Ok, den vil inn, den er sterk, men jeg gidder ikke være med lenger. Dette orker ikke jeg. Så nå får du ingen energi fra meg før du har hvilt og tatt bedre valg for at jeg skal gidde å funke». Ja, det er godt. Og hva tips vil du gi til de som er i den situasjonen? Nei, for akkurat det du sier der ser jeg mye av, bare hvordan det har endret seg, et lite innspill på det. Jeg tror virkelig ikke jeg overdriver hvis jeg sier at på legekontoret for en ti års tid siden, så var vel kanskje 80 prosent av pasientene hadde en fysisk plager, kom med en vond skulder, eller med en betent hals, eller en hoste, eller en tå som var vond. Nå vil jeg si at 80 prosent av pasientene kommer med stressrelaterte plager. Ja. Og hvilke tips jeg kan gi deg, dette er jo en lang samtale, men primært lag deg noen trivselsparametre som du kjenner etter hver dag. Hvordan har jeg det? Og det kan være trivselsparametre som for eksempel sover jeg godt? Har jeg kjeftet mer i dag, eller har jeg fått noen gode latterer? Ok, det har ikke vært noen gode latterer på to ukers tid, og jeg har kjeftet hele tiden. Ok, trivselsparameteren består av blinker. Da må jeg ta i et tak og endre noe. Det å klare å være dynamisk og akseptere at i perioder får vi til mye, og i perioder tar vi. Det er også helt greit. Det er ikke forventet at vi skal gønne på hele tiden. Kroppen trenger å hente seg inn. Syken trenger å hente seg inn. I perioder trenger vi rett og slett mer hvile. Veldig mange kommer og spør om er jeg unormalt, jeg kjenner meg så sliten og trøtt, det må være noe gærent med meg, du må ta alle prøver. Og så tar jeg alle prøver, og så er det ingenting, så ser jeg bare skuffelsen i ansiktet deres, ikke sant? For da er det ikke noe de kan peke på, ikke en tablett de kan ta for å reparere det, da må de gå inn i seg selv og tenke, ok, hvorfor er jeg så sliten? Hva skal jeg gjøre for å ikke bli sliten? Og det kan jo være vanskelig, men vi får jo ikke til endring uten å gjøre endringer. Det er noe med det. Nei, det er helt riktig. Men det å kjempe mot den dynamiske tilnærmingen til livet, at ok, så kommer det en uke hvor jeg var litt mindre produktiv, og det er greit, det tror jeg er viktig. Ja, og så er det jo det med å ha variasjon, og du snakket litt om det der med etter korona, at den bare endte opp med å sjekke mail hele, altså etter middag, kveld, morgen. Det å ha et skille mellom arbeid og fritid, hvor viktig det er å gjøre ting som er meningsfulle for en. Før vi begynte med opptak i dag, så snakket vi litt om det der med Jeg liker heller å redigere en podcast enn å se en Netflix-serie, men at vi følger inn tiden på ettermiddagen og kvelden med noe vi har lyst til å gjøre, ikke bare ting vi må gjøre. Ikke sant? Og der tror jeg også dessverre, hvis vi skal ta en liten swittur innom sosiale medier, og det å være pålaget hele tiden, jeg tror jo dessverre at veldig mange av disse stressplagene og de tingene vi kjenner på den indre uroen, er nettopp det at vi bruker alt for mye tid på å scrolle på telefon, vi sammenligner oss ubevisst, med alle andre og når vi skal gjøre noe sånn som du og jeg snakket om hvor du virkelig har kjent etter og du kjenner at redigere podcaster og gjøre disse tingene føles meningsfullt for deg nå, det er helt supert for da har du gått inn i deg selv, inn i intuisjonen din underbevisstheten din og kjent etter gjør dette godt for meg men jeg tror at intuisjonen Den lille stemmen i bakhodet som egentlig er en fin kobling mellom psyken og fysikken vår, som forteller oss hva vi bør gjøre, den har blitt dempet og forstyrret i så mange år av hele tiden input fra sosiale medier og hva alle andre gjør for å få det bra. At vi har glemt å lytte til den. Jeg tror nok det er med så mye ytre inntrykk og støy så bedøves litt den. For man får ikke tak på han, og en måte å få tak på han er jo å kutte ut det der, legge vekk mobilen. Og selv om det skaper uro, så kjenn på den uroen likevel. Kom deg ut og gå en tur i skogen, eller gjør noe annet. Det var jo en... I 2014 ble det gitt en pris til noen som hadde forsket på viktigheten av å late seg. Viktigheten av å ikke gjøre noen ting, av å ikke stimulere hjernen, sitte og se ut av et vindu, eller rett og slett sitte og hvile seg. For det som skjer med hjernen når den ikke får input, er at Den jobber på sprenga likevel. Den lager synapser, den sorterer alt du har lært og opplevd i løpet av en dag, og så plasserer den det fint i esker, i båser inni hjernen, for å ha det klart til å hente det ut når du er i lignende situasjon igjen. Så har du da lært deg hvilken reaksjon som var god for deg, og hvordan du skal håndtere å stå i den. Og dette brytes jo hvis vi hele tiden får input hele veien. Så vil ikke hjernen ha tid til å sortere disse boksene, og da står vi i en lignende situasjon som vi har vært i kanskje, men vi klarer ikke å hente ut riktig verktøy. Nei, og da kan vel kroppen aktivere heller med fake flight, kanskje til og med når man ikke trenger det. Helt riktig. Det å gi hjernen pauser er så viktig. Nå har jeg vært litt opptatt av å måle stresset med klokka. Det har vært kjempeinteressant. Når jeg har satt meg ned og tror jeg hviler, så er likevel nervesystemet på høyre. Fordi jeg har så mye inntrykk inni hovedet som må sorteres. Så det å få tatt seg pauser og gjerne bare skikkelig ikke gjøre noen ting, har en enorm verdi. og det har en kjempeverdi og det å huske på at det som gir andre glede og påfyll ikke nødvendigvis gir deg glede og påfyll når du først skal gjøre noe og også jo eldre vi blir jo viktigere er det å ha fokus på å booste disse lykkehormonene for vi står i så stressende dager at den produksjonen det påfyllet går ikke av seg selv lenger Så jeg pleier jo ofte å si til mine pasienter at de skal hver kveld, spesielt de som sliter med stressplager eller utbrenthet eller sånne ting, øke mestringen. Og på kvelden før bare planlegge en hyggelig ting for seg selv dagen etterpå. Og det kan være alt fra å bake et brød til å gå en tur, ikke sant? Ja, og så litt en dag koble inn en bevissthet på det, for da kan jeg bestemme meg, ok, i morgen koser jeg meg med den kaffe igjen, og så setter jeg meg ned, og så koser jeg meg igjen og ser ut på skogen, enn hvis jeg bare tar den i farten, og så skal jeg koble inn en bevissthet på at, ja, men nå skulle jeg jo egentlig ha egen tid, og så har jeg gått glipp av den, men den brukes kanskje nøyaktig samme tid på samme hendelse, men hvordan vi tenker om situasjonen har så mye å si for oss. Definitivt. Bevisstheten er superviktig. Og det gjelder også det vi snakket om tidligere. Kvinnehelse, mannehelse. Vi trenger begge to. De er ulike. Det må vi bare akseptere. Men det viktigste er å bare være bevisst på at de er ulike. Og for å kunne være bevisst på det, så må vi ha kunnskapen om det. Og det er derfor jeg er så glad for at du har lyst til å dele det. Jeg tror nok veldig mange ikke har tenkt tanken engang, hva er det egentlig forskjellene i det å ha en større aksept for hverandre, men også heie på de ulikhetene for de at det komplementerer hverandre. Og så er det jo en grunn for at vi er ca 50-50 menn og kvinner i verden, for vi trenger begge deler like mye. Vi gjør det, og vi må klare å leve sammen og være sammen. I stedet for å kjempe mot hverandre, så tror jeg nok vi får mye mer ut av å akseptere hverandres ulikheter. Nå nærmer det seg slutten her, og hvis du kunne komme med noen helsetips på hvordan man kan unngå sykdom, hva ville du kommet med da? - Ikke klarer å gjøre det egentlig. - Åh, masse, masse nyanser og masse forskjellig der, men jeg kan jo holde det litt enkelt. Det jeg ser har effekt, er jo dette med fokus på søvn, få nok søvn. Smelte inn fysisk aktivitet med jevne mellomrom. og ernæring det er tre superviktige punkter som kanskje er litt kjedelige men det må repeteres likevel fordi at det er primærbehovene til kroppen vår vi har et merkemeri som må ha det litt som en bil blir det ikke olje, er det ikke bensin er det ikke spylerveske så bunner bilen og skremte og sånn er det med kroppen vår også Det er akkurat det den gjør. Da øker stresshormonene, da går gleden og latteren ned, og livskvalitet og alle. Så alt dette her henger veldig tett sammen. Og generelt, hvis jeg kan komme med tips til kvinner som drar på legevakten, eller til lege, og det som er litt spesielt med legevakten er jo at man møter på Ofte er det en veldig sårbar situasjon hvor man har en akutt plage og man møter på behandlere, helsepersonell som man ikke har truffet på tidligere. Så tenker jeg også at det er viktig for kvinner hvis de bare har vært trygge i dine symptomer, vært trygge i det du kjenner på, stolt på det du kjenner, og formidle det til helsepersonell. Det tenker jeg er viktig. Og hvis det er litt vanskelig for noen å formidle det, skriv det ned. Ja, punkter. Jeg elsker når pasienter kommer med punkter til meg. For det er ikke alltid en husker det i øyeblikket, men for mange opplever jeg ofte at en strever med å formidle det. Når du snakker om legevakten, så er det jo sånn, hvis jeg hadde vært i legevakten, da hadde det ikke vært en helsbetennelse som skal behandles med medisin, så hadde jeg nesten følt litt skam på at jeg brukte tid på å gå her, når jeg egentlig ikke trengte det. Det er det så mange som kjenner på, og det er bare vondt i magen min når folk sier det, for det er derfor vi er på jobb. Har du en kjage, og er du usikker på om du skal reise ned til legevakten eller ikke, ta en telefon. Det verste du kan få i telefonen er, vet du hva, dette kan du se an. Ja, vent til mandag for eksempel. Så det var godt at du pratet om, for det sitter gode folk på telefonen og tar en vurdering på om det er nødvendig å komme ned eller ikke. Absolutt. Det verste er å gå med denne uvissheten og usikkerheten. Eller senere føle at jeg burde dratt tidligere, og så har man ikke gjort det. Så jeg tenker at det er kjempeviktig å bare senke terskelen og få råd akkurat der. Takk for en veldig fin prat, Catharina. Vi rører innom tema som jeg synes er så viktig å få prate om. Så håper jeg at du som lytter, at det har vært noen aha-undervis, og at du har fått med deg noe kunnskap som kan inspirere deg til å ta litt bedre helsevalg, og gode avgjørelser i en akutt tilstand også. Ja, det håper jeg også. Takk til deg, Sølutta, og velkommen tilbake igjen til helsetipspodden. Ha det! Denne episoden er sponset av Nervusklinikken, blant Norges ledende klinikker innen stimulering av vagus og nervesystemet. Rettet mot å øke kroppens forsvar mot stress, inflammasjon og sykdom.