#65. Resiliens, motstandsdyktighet, vekst og psykologisk immunforsvar. Med psykolog Maria Abrahamsen.

Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker. Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle. og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt. Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen. Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt! Nettopp, og når det kommer til det med mestring, da betyr det at du faktisk må sette deg inn i situasjoner hvor det alltid er en risiko for at det ikke går bra. For det er da vi føler på mestring, at det er når vi får ting til. Og noen ganger kan det være lurt å gjøre ting som det er ganske høy sannsynlighet for at du får det til, og når du kjenner at du har en god mestringsfølelse på det, så kan man utfordre seg og gå videre, ikke sant? Å oppsøke nye arenaer i livet hvor man har den risikoen for at det ikke går bra. Og om det ikke går bra, så er det en del av prosessen når det kommer til vekst. Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Jeg heter Anette og jeg jobber som lege. Jeg lager denne podcasten fordi jeg ønsker å gjøre nyttig og god kunnskap lett tilgjengelig for alle, fordi jeg tror at med kunnskap så får vi til veldig mye bra. Og i dag så er jeg så heldig å ha med meg psykologen Maria Abrahamsen, også kjent som psykologen bak den populære konten Syk deg på sosiale medier. Maria har et brennende engasjement for å styrke den psykologiske folkehelsen i befolkningen, og jeg gleder meg veldig lenge til å snakke med henne om et tema som jeg er blitt mer og mer fascinert av. Hjertelig velkommen, Maria. Tusen takk, Annette. Har du en fin dag? Ja, veldig. Det er så godt å komme til deg. Så god stemning og fint å være sammen med deg. Så nå har jeg det veldig bra. I like måte. Du har veldig god energi, Maria. Takk. Du bor jo egentlig på Farsund, men du jobber veldig mye i Oslo, for du har jo så mange spennende prosjekter. Ja. Hva er det du driver med for tiden? Det er mye gøy. Jeg skriver litt bøker, og så har jeg et pasienter gjennom en nettside som heter e-syk. En ny nettside som jeg har vært med på å få til å vokse litt nå i det siste. Jeg kjøpte aksje der, så det er rart. Oi, da har man blitt voksen. Ja, det er veldig fint. Det er en nettside som gjør at man kan få over nett da så vi har flere ansatte psykologer der og coache Så det er veldig fint. Så det gjør jeg også, og så har jeg en del ting som spennende prosjekter som er litt hemmelige foreløpig, men som jeg har veldig tro på, og jeg gleder meg til å begynne å snakke mer om. Så bra! Å, jeg gleder meg, jeg gleder meg. Du får til så mye bra, Maria, og du har så gode intensjoner, og det er så viktig. Det må du, du. Ja, takk, takk. I dag så skal vi jo snakke om et tema som vi begge synes er veldig spennende. Og som det begynte å bli snakket mer om. Men som er et begrep som kanskje ikke alle har snakket om enda. Eller kommet fram enda. Og det er jo «resilience». Eller «resilience» som de sier på engelsk. Og først må jeg bare spørre deg, hva er egentlig «resilience»? For det er jo nettopp lært med begrepet. Ja, ja. Altså, resiliens, det dreier seg egentlig om hvordan du takler motstand i livet. Fordi vi ser jo at det er veldig forskjellig fra menneske til menneske hvis man blir utsatt for en negativ hendelse. Noen håndterer det veldig greit, på en måte, å komme seg lett videre uten å være noe særlig preget av det, og leve ganske normalt etterpå, en livskrise for eksempel, mens andre tar veldig skade av det, og trenger hjelp for å komme seg gjennom det, eller få livet sitt litt mer ødelagt, på en måte. Så Og det er alltid fra store til små ting, hvordan du takler de store tingene, men også de små tingene i hverdagen dreier seg egentlig om motstandsdyktighet mot negative opplevelser. Så resiliens er rett og slett motstandsdyktighet, det er et annet ord på norsk. Og dette er jo et stort tema, og det kan være så vanskelig, ikke sant? Vi For at resiliens eller motstandsdyktigheten vår kan jo endre seg. Ikke bare årene, men også fra dag til dag. Jeg merket det jo selv. Noen dager føler jeg meg veldig robust og kan stå i det meste, mens andre dager så våkner jeg opp og merker at jeg er mer sårbar. Hvorfor er det sånn? Hvis vi tenker på dette litt som at vi alle er utstyrt med et psykologisk immunsystem, på samme måte som vi har et fysisk immunsystem som holder ute bakterier og beskytter oss, så har vi et psykologisk immunforsvar. og det styrer seg av forskjellige ting blant annet så styrer det av hva slags type forsvarsmekanisme du bruker psykologiske forsvarsmekanisme og det forsvar vårt da det kan endre seg utifra hvor trøtt du er på en måte. Hvis du er kjempesliten og trøtt, så har vi litt mer primitive forsvarsmekanisme. Da tar vi inn smerte litt mer, enn om vi har mye overskudd og har fått i oss mat og er litt ut på dagen. Så har vi et litt sterkere og mindre primitivt forsvar. Så det er jo en ting da. Og så ... Det dreier seg veldig med hva slags bagasje man har, hva slags ting vi har opplevd i livet, påvirker vårt psykiske immunsystem på en måte. Har du opplevd traume, store traume i barndommen for eksempel, så vil du reagere på motstand, kanskje på en litt annen måte enn andre. Og så dreier det seg jo om de arvelige faktorene. For eksempel er det noen ting som et personlighetstrekk som heter nevrotisisme. Det er delvis arvelig. Det er større sannsynlighet for at du får høyere grad av nevrotisisme hvis dine foreldre har høy grad av det, for eksempel. Det er interessant. Så det er rett og slett et genetisk trekk. Ja. Og nevrotisisme dreier seg om på en måte hvor lett du har for å bli bekymret og til å gruble, og hvor sårbar du er for kritikk og ytre påkjenning. Og det er rett og slett litt arvelig, viser det seg. Og de som har høy grad av nevrotisisme, de har oftere sånn typiske... med søvnvanske og psykosomatiske reaksjoner på ting som er stressende i omgivelsene. Ja. Så resiliens fanger jo på en måte alle disse tingene her. Vårt psykologiske munnforsvar påvirker hvordan du takler motstand. Og så er det ting som dreier seg om miljømessige faktorer, som sosial støtte. Da er det jo mye lettere å takle motstand. Det synes jeg var så interessant. psykologisk immunforsvar var det det du kalte det. Det var veldig fint. Så det er både genetisk, men det er jo også det kommer jo også ut fra hvordan bagasje du har med fra barndommen, sier du da. Så hvis man har opplevd for eksempel store traumer, så kan det ha en stor påvirkning på din motstandskraft eller motstandsdyktighet. Men så er det jo også sånn at man ser at noen har jo vokst opp under forferdelige forhold og liksom klarer seg veldig godt å kjempe på for at det aldri skal skje med sine egne barn for eksempel. Og så er det En annen gruppe faller akkurat som en spor som foreldrene. Er det det genetiske som kommer inn da? Det er jo mange forskjellige grunner til at det kan være sånn, men en av de tingene som man ser at er veldig beskyttende, det er måten man forklarer negative hendelser på. Og da snakker vi om det som heter, i psykologien kaller vi det for attribusjonsstil. Martin Seligmann er en som har forsket og skrevet mye om dette, da. og det dreier seg om hvordan du forklarer en negativ og en positiv hendelse. Fordi at hvis du blir utsatt for en negativ hendelse, for eksempel hvis du opplever ... En skilsmisse. Og hvordan du da håndterer det, om du tenker at dette er bare min feil. Tenker du at dette er noe som alltid vil henge ved med, sånn at jeg vil aldri komme ut av denne sorgen. Eller tenker du at det er en forbigående situasjon, dette er en krise. Så det er liksom mål. måten man tenker om den negative hendelsen på vil være med på å påvirke hvordan du kommer deg ut av det. Så for eksempel om du blir... avvist når du driver og sjekker opp en gutt på byen, for det gjør sikkert du ofte. Ikke noe lenger. Neida, men da kjenner man jo det er kjipt å bli avvist, men betyr det at du alltid kommer til å bli avvist? Skal du da gi opp det å sjekke opp siden du blir avvist den gangen? Hva betyr det, og hva legger du i det? Betyr det at vedkommende faktisk ikke var interessert av ting som ikke du kan kontrollere, eller er det du som er et menneske som ikke er attraktiv på en måte, så det er måten vi forklarer de litt kjipe små opplevelsene på, og de store opplevelsene på, det påvirker hvordan vi kommer oss ut av det så det er for eksempel ja, når det skjer en krig da så er det jo mye lettere å tenke at dette her er jo Dette er helt utenfor vår kontroll, sant? Dette er jo liksom... man kan forklare det med noe som foregår utenfor som uansett ikke dreier seg om meg så det hypervonde som skjer nå det er ikke, det er alle her enige om at det er ikke min min kontroll på en måte og hvis du kan tenke det om de små tingene i livet som er negative at dette var ikke dette er jo ikke noe jeg kan kontrollere så er det lettere å komme seg gjennom det på et vis og jeg føler at dette er jo en øvingssak også. Fordi at det Jeg husker jo at jeg kunne bli mye mer skuffet, mye mer såret, og føle at det var noe galt med meg før enn jeg gjør nå. Jeg er øvd på måten jeg snakker til meg selv på, og måten jeg ikke bare tenker om det, men også sier det høyt. Så det er jo det som er så godt å vite, at man kan gjøre noe med det, og man kan øke sin motstandsdyktighet, og man kan fortelle noe. hjernen sin en annen historie. Det betyr ikke at man skal lyg for seg selv, for det er jo kjempeviktig at man ikke gjør. Men at man ikke sier, åh, vet du hva, han gutten der, han vil ikke være sammen med meg, han vil ikke bli sett med meg for at jeg er så stygg, eller jeg er ikke populær nok, eller jeg sa så mye dumt. Og heller på en måte mate hjernen min sin med at, åh, han der var sikkert opptatt opptatt fra før, eller vi hadde aldri blitt et godt par uansett. Det å endre den der tankemåten. Men jeg ser jo også at det er veldig det er påvirket av veldig mange faktorer. Hvor mye jeg klarer å gjøre med det. Hvis jeg møter på veldig mye motstand på en dag eller i uka, så merker jeg at jeg blir trøtt av det, og motstandskraften blir svakere på et vis. Kan ikke du fortelle litt om dette? Ja, det dreier seg om noe som heter locus of control. Det er et begrepp som blir brukt i psykologien. Det dreier seg om i hvor stor grad du føler at du har kontroll over situasjonen. Og den kan jo svekkes litt da, hvis du gang på gang føler at du ikke får det til. Så mister man litt denne mestringstroa på en måte. Så vi trenger jo å kjenne mestringer. Vi trenger faktisk å oppsøke situasjoner som vi vet at vi kan få til, og så sette seg selv litt sånn små mål som gjør at du kjenner på mestring. Fordi at hvis du kjenner på mestring i en situasjon, så kan den følelsen generaliseres over til andre situasjoner og det betyr at hvis jeg gjør det veldig bra på jobb en periode, så kan det hende at jeg føler at da kan jeg mestre andre ting også, for eksempel vennskap og familieliv, at man bærer med seg den følelsen litt av Og så er det litt motsatt. Hvis du kjenner på mye motstand og motgang i jobb, så har vi lett for å ta den følelsen med seg inn i andre situasjoner i livet. Og det skal vi komme tilbake til, hvordan man skal få snudd det når man møter på veldig mye motstand. Fordi i livet våre kommer vi til å ha perioder der det er mye mer motstand enn andre. Det er mange gale ting som skjer samtidig. Men det du sier er, det er, eller det mener du at det er det genetiske, og så har vi det vi er rustet med fra barndommen, og så har man kanskje personligheten vår som er litt forskjellig, men vi lærer oss, har vi mindre resiliens for eksempel i ungdommen enn man har som voksen? For jeg følte meg i hvert fall mye mer sårbar når jeg drev å endre meg. Har man noen data på det? Det er et godt spørsmål. Vi vet jo at i ungdomstida er selvfølelsen vår på det laveste i forhold til i løpet av et helt livsløp. Det kan nok påvirke og gjøre sånn at man kanskje ikke oppsøke situasjoner som kunne ha ført til mestring og økt mestringstråa for enkelte. Men så er det noen som da er heldige å gå på håndball og kjenne mye på mestring likevel og komme seg gjennom disse tingene. Og kanskje noen har masse sosial støtt Jeg har ikke sett noen data på når man er minst motstandsdyktig i livet, men jeg skjønner at du tenker på at ungdomstider kan være en sånn periode. Men motstandsdyktigheten vår er den koblet mot selvfølelsen vår? Det er jo et av disse aspektene ved vårt psykologiske forsvar. Hva slags selvfølelse du har påvirket, hvordan du tenker om en situasjon. Litt sånn som det vi snakket om i start, hva slags forklaringstil man har på en situasjon. Hvis du har en lav selvfølelse, så er det nok større sannsynlighet for at du skylder på deg selv for det negative som skjer. Ja. og større sannsynlighet for at du unngår å gjøre det samme igjen, for det er så ubehagelig å få bekreftet den lave selvvilde sitt. Det har møtt opp. Og så er det større sannsynlighet for at du at du tror at det vil skje igjen på en måte at du ikke får det til. Så selvfølelsen har nok noe å si her, ja. Det er interessant, for det er så mange faktorer som påvirker vår resiliens kommer det jo fram her. Og det er det som er så fint at vi kan lære hvordan vi kan øke den, fordi at Det er vanskelig å være et menneske. Og det er tøft av og til. Og særlig når du gir deg ut på nye ting, så er det veldig bra å ha litt motstandskraft eller motstandsdyktighet i seg. Men så har man jo de som man ser rundt seg og bare tenker, herregud, alt bare preller av. De er så motstandsdyktige. Hvordan får de det til? Ja. Men så viser det seg at de har det helt annerledes på innsiden enn det de viser ut av. Er det noen studier på dette? Ja, det er jo noen som har det som en mestringsstrategi i seg selv, og på en måte utad formidler at alt går bra. Så det kan jo veldig ofte være litt sånn, at man ser at et menneske har gått gjennom en brutal opplevelse, og så likevel går vedkommende på jobb, og familielivet går bra, ikke sant? Men så vet du jo ikke helt hvordan vedkommende har det når de sitter alene på en måte, og kanskje de drikker mye alkohol, ikke sant, og har andre mestringser. strategier da så det er jo ting vi ikke vet så det er jo liksom kanskje av og til litt lurt å tenke på at mange ganger de som vi tror klarer seg kjempebra kan det jo være litt lurt å sjekke inn oss og spørre hvis man vet at de har opplevd noe kjipt at du ser ut som du går skikkelig bra med dem men hadde du det greit liksom på innsida, og sånn hvordan har du det når du er alene med deg selv ja hvordan har du det inni deg? jeg har begynt å spørre mine gutter om det ofte sånn at de lærer seg fra ung alder å bare sjekke innom, hvordan har du det inni deg nå? og så kan de først si, åh, nå kjennes det ut som det er en slange som kryper inn i magen min når sønnen min skulle til tannlegen i går hvordan har du det inni deg, spurte jeg når vi gikk inn til døra til tannlegen åh, det er så rart inni magen min, det er nesten så det er vondt, men det er ikke vondt, men det er nesten som en slange som er der inne og det er Jeg tror det er så fint å bare sjekke innomfra om man er liten, for da blir det kanskje lettere når man blir voksen. Hva tror du om det? Jo, jeg har jo en sønn, og jeg prøver å hjelpe han til å verbalisere følelser ganske ofte, og plassere dem der de hører hjemme. For barn i den alderen der kan jo lett bli sinte på en måte, og så kan det... de blir jo særlig 3-4 års alderen er da de har mest aggressjon på en måte. Og det å hjelpe ham å sette ord på det, gjør jo at temperamentet ofte går fortere ned, og vi får liksom roa han ned ganske lett da. Hvis jeg kan møte ham på den følelsen og si... jeg skjønner at du ble sint nå. Nå ser jeg at du er her. Nå ser jeg at du føler det, og er det rett? Er det sånn det er nå? Ja. Så på en måte blir jo den følelsen sett, og det er jo det følelsen gjerne vil da. Så det er veldig fint at du på en måte lærer dem å verbalisere det som foregår. Ja, for det kan være så vanskelig. Og det er kanskje tenkt at mange som Som eksempelet du sa, uttatt ser det ut som alt går så bra. Og så får man helt sjokk når det viser at det har raknet helt. Hva som skjedde? Alt fungerte jo så bra. Det så ut som hele livet ditt var bra. Og så var det ikke det. Det å ikke kunne snakke med noen om hvordan man har det, det må være kjempevanskelig. Ja. Hvordan får man sånne personer som stenger alt inne til å snakke? Ja, og det er jo vanskelig, for den motivasjonen må på en måte komme innenifra. Men det vi kan gjøre er jo å være bevisst over det, og ikke ta det som en selvfølgelighet når man ser et menneske som forteller veldig mye. Så er det ikke alltid vi skal bare tenke at de har det bra, selv om det ser sånn ut på utsida. Og jeg tenker, vi lever jo i en sånn sosiale mediaverden hvor alt ser... hos mange veldig flott ut på en måte, og så vet vi at det er jo ofte ting som gjemmer seg i den overflaten. Og det er synd at vi lever i en verden nå hvor vi har behov for å bare vise det som er flott på en måte. Det gjør at vi kanskje tror at det er sånn verden bør være. Men vi bør jo heller erkjenne at livet er fullt av lidelse. Og heller lære oss å kommunisere det og leve med lidelse. Før du kom hit, så snakket jeg lenge med han inne som jobber her i Akast, som er min samarbeidspartner. Og Bastian, han har drevet med aktiv ski-cross hele livet. Og vært i verdensstoppen der, og det har jo vært sikkert en lang og tøff vei. Så pratet jeg med han om resiliens, og spurte... Så du det når du trener, så du at det var noen som taklet bedre enn motstand man hele tiden møter når man skal bli god i noe? Ja, det var veldig mange som falt ut. Det var veldig mange som ikke ble med fra barneskolen, sluttet på ungdomsskolen. De ønsket ikke å fortsette med dette, og mange klarte det ikke. Og da lurer jeg på, er det noe vi kan gjøre fra de små, sånn at de øker sin resiliens, at de ikke føler at selv om de gikk et kjempedårlig skiren, at det er noe galt med dem? Hvordan gjør man dem motstandsdyktig fra barns alder? For det er jo forebyggende, så det er jo det vi liker begge to å jobbe med. Ja. da tenker jeg at det er viktig å hjelpe dem til å få en sånn en forklaringstil da som er optimistisk på en måte når det skjer negative ting og snakke om det etter en uheldig hendelse da så er det lurt å snakke om den hendelsen som at den hendelsen er spesifikk. Han skjedde her og nå. Han vil ikke påvirke neste gang dette skal skje. Å motivere barna til å gjøre det på nytt igjen, særlig når de opplever motgang, da er det ekstra viktig at vi prøver å få dem motivert til å prøve på nytt igjen hvis det ikke gikk forrige gang. Fordi at man Vi lever i en litt sånn curling-tid, hvor foreldre gjerne er redde for at barn skal kjenne på ubehag. Men det å lære seg å tåle ubehag, det er viktig. Å tåle motstand. For hvis det er sånn at... Det er mange foreldre som gjerne vil skjerme barna for å kjenne på det, og derfor tar de ut, for eksempel hvis... hvis barnet ikke trivdes på fotball fordi at det var vanskelig, eller nei, jeg fikk ikke det til på en måte, nemndag kan du få lov å slutte, og han kan få lov å være hjemme fordi at han likte ikke det, eller han fikk ikke det helt, det var ikke noe for han. Og det tror jeg mange foreldre gjør, fordi at det er vondt å se barna sine ha det kjipt. Men jobbe for la barna først få kjenne på mestring og få det til litt før de får lov å slutte på en måte. Og hjelpe dem med å kjenne at det er grunnen til at de slutter er fordi at det ikke var de sin interesse. Men ikke fordi at de kjenner at nei, jeg får det ikke til. Dette er ikke noe for meg, for jeg klarer det ikke. For det vil gjøre dem mer robuste i voksenhallen der. Men la oss komme til Nå vet vi hva resiliens er. Det er en motstandsdyktighet vi har i oss. Men vi alle vil jo være robuste mennesker. Og det endrer seg, ikke bare fra år til år, men det endrer seg fra dag til dag. Men hva kan vi gjøre for å styrke vår resiliens på lang sikt? Ja. For det er jo mange ting man kan gjøre på kort sikt, men hva kan man gjøre på lang sikt for at man skal bygge seg opp en mer robust mental styrke da? Det er tre ting som jeg i hvert fall tenker at vi bør vekklegge der. Det første er jo dette med tankesett, og det kan vi snakke litt mer om. Men det andre er jo å oppsøke sosial støtte. Det er viktig for oss. Vi er flokkdyr, og vi trenger et utviklingsstimulerende miljø som heier på en måte. Så det å oppsøke sosial støtte, og faktisk det å ta vare på kroppen sin. Fordi hjernen og syken vår og vårt psykiske immunsystem er jo en del av kroppen og hjernen. Så forskning viser faktisk at jo sterkere fysisk helse du har, jo større sannsynlighet for at du takler motstandsdyktighet bra. Så hvis du har en sterk og sunn kropp, og ta vare på den fysiske helsa di gjennom trening og bevegelse og kosthold, så er det større sannsynlighet for at du takler negative livshendelser bra. Så det er jo tre ting da, og i forhold til dette med tankesett, så kan man faktisk trene på å stille seg selv spørsmål når man kjenner på at nå skjer det noe negativt, så det å stille seg selv spørsmål på hvilken måte kan jeg kontrollere dette på en måte? Er dette min skyld, eller er det noe utenfor meg selv som jeg ikke kan kontrollere? Fordi at hvis vi klarer å tenke det, at dette ligger faktisk i stor grad utenfor min kontroll, så takler kroppen det bedre. For da kjenner man ikke på skyldfølelsen i det på en måte. Ja. Og øye hvis man klarer å tenke at det er forbigående. Fordi at når man kjenner på negative følelser, så har man lett å overbevise seg selv om at ikke det skal gå over. Men det å kommunisere til seg selv at Nå har jeg skikkelig kjipt, men det er jo ikke så rart. Det er jo naturlig at jeg skal føle det når jeg har opplevd det jeg har opplevd. Også er jo det en følelse som går over. Det er jo akkurat det som er med følelser, at de må vi møte og akseptere før de kan Ja, la oss gå videre. Det snakker du ofte om, Maria. Jeg er så glad for det. Fordi du snakker om det der med å faktisk tørre å kjenne på følelsene våre. Hvor viktig det er. Hvorfor er det viktig? Følelsene våre er jo et språk for vårt psykiske forsvar. De prøver å fortelle dere noe. Ja. alltid fra om det er følelsen av sorg for eksempel som kommer og plager deg, for den er vondt om du har en kjærlighetssorg for eksempel så er det kjempevondt å kjenne på den. Men det er mange tyr til, det er jo å flykte fra følelsen. Det kan være for eksempel at man flykter raskt inn i et nytt forhold, det kan være at man drikker mye alkohol og fester, og på en måte prøver å dempe følelsen med god følelse, Men det gjør jo egentlig bare at man har ganske mye intense følelser på en gang, faktisk. At man kjenner jo på den der smerten i bunnen, men man prøver liksom å bedøve den. Ja. Og da blir det liksom en trykkoker. For de negative følelsene, hvis de blir begravd levende, som Freud sier, så vil de komme frem senere på en styggere måte, som en zombie på en måte. Så man bare utsetter det litt da. Så det er noe som skal kjennes på, rett og slett. Eller... Hvis du gjør det i hvert fall, så gjør du det selv en tjeneste. Selv om det er vondt og ubehagelig, så er det bedre å bare gjøre det når det kommer, enn å utsette det. Ja, for vi har kanskje levd i et samfunn der vi har merket noen følelser som bra, og noen følelser som feil. Det er feil at du skal kjenne på sorg eller tristhet eller... sinne eller bitterhet, eller prøv å bare tenke på det positive, så ordner alt seg. Og jeg er veldig glad for at det skjer et skifte der, og der er du kjempegod på å faktisk dreie den der samtalen, for det er en viktig samtale å ta, men Det var en prosess jeg måtte gå gjennom når jeg hadde det veldig dårlig. Det var greit å kjenne at man har det dårlig. Jeg hadde hele livet gjort alt jeg kunne for å alltid ha det bra. Og hver gang jeg var trist eller sint eller noe så skulle jeg bare tenke positivt. Da skulle alt bli bra. Og det fungerer jo ikke i lengden. Og det å merke disse følelsene som de er også der for en grunn. De er også helt fint å ha. Det er bra at du kan kjenne på det i det. Det er en sånn prosess jeg måtte i hvert fall gå igjennom med meg selv. Jeg tenkte, oi, det er faktisk greit å kjenne på at nå har jeg det helt forferdelig. Nå skal jeg kjenne hvor den sitter i kroppen. Det er så motstridende. For at du hører en annen stemme som sier, men slutt å kjenne på det, du skal bære av det bra. Men jeg har også veldig trua på, og det viser studiet også, at når man får kjent på det, så tar man og liksom, etter hvor er det det sitter og hvorfor har du det sånn så er det lettere å komme seg ut av det yes og jeg tenker der er du inne på noe viktig fordi at poenget med altså jeg tror at han har jo feilslått den der tanken om at det er negative og positive følelser på en måte at vi skal liksom bare prøve å ha positive følelser men det går faktisk an å tenke positivt om negative følelser, på en måte. Og det er i hvert fall sånn jeg praktiserer i mitt liv, at nå har jeg negative følelser, nå kommer jeg på sinne. Og det er jo, hvis jeg bare klarer å være nysgjerrig på det, hva det dreier seg om, så kommer jo den følelsen med ganske nyttig informasjon. Ok, at her er noen grenser jeg burde sette for den personen som har trådd over mine grenser. Derfor kjenner jeg på sinne. Og da har jeg et positivt forhold til mine vonde følelser. Fordi de kommer jo med nyttig informasjon. Og sammen med sorg, at det er så vondt å kjenne på liksom men samtidig så forteller det meg at jeg har evnen til å sette pris på noe, ikke sant og jeg har evnen til å legge masse verdi inn i for eksempel et menneske hvis jeg mister et menneske i livet, sant så å kjenne på sorg så betyr jo det noe om meg og mine verdier og da kan jeg være positiv til den negative følelsen da og møte den med aksept egentlig Og der er vi så enige. Men når blir det for mye? For dette handler jo også om motstandsriktighet. Det er jo en balanse der. Når vet man at man skal ha kjent på den? Der er den. Og nå skal man tenke, ok, nå går jeg videre. Eller ikke videre for alltid, men nå går jeg videre for den måten jeg er med om. jeg tenker at det er jo på en måte ikke noe tidsramme for det er så forskjellig fra person til person hvordan man takler det men på et tidspunkt uansett så er det jo det å lære seg å leve med lidelse og ikke imot det på en måte fordi de som gjerne blir litt sånn fanget inn i en sorg har kanskje et negativt forhold til følelsene sine og klarer ikke helt å gi slipp på håpet om at det skulle bare ha vært positivt nå. Ja, nettopp. Så det å lære seg da å leve... Det er ikke sånn at man går videre alltid og har gitt slipp, på en måte. Å gi slipp er jo egentlig ikke å ikke føle, eller tenke eller føle den følelsen igjen. Men det er jo ikke... bli så veldig urolig hver gang den følelsen kommer da. Eller bli liksom venn med den følelsen på en måte, og tørre å gi den et ansikt, og i dag er en dag hvor jeg kjenner ekstra på den sorgen, men jeg kan fortsatt leve mitt liv da. Nettopp. Det lyser på en måte kanskje litt selv når man tør å kjenne på det. Det er kanskje det som har skjedd mye i min praksis som lege, at De som klarer å kjenne på den, og ofte må man jo ha hjelp til å kjenne på den, at man er i lage når man stoler på, eller helsepersonell. Men at man finner løsninger utifra det, enn å hele tiden føle at «Åh, nå burde jeg ikke kjent på det mer. Jeg burde vært ferdig med denne sorgen». Eller «Det er pinlig å kjenne på dette». Eller «Fløy ut, det er...» det er ikke sterk nok. Det er ganske vanlige ting på en måte, og det er vanskelig. Det er ikke sånn at det er en enkel quick fix løsning på disse tingene. Og jeg går selv til psykolog og og har strevet med de samme tingene på en måte og har hatt ønske om at kan ikke bare smerten bli ferdig liksom og når psykologen min da har touchet inn og trigget den smerten ikke sant og så har jeg bare begynt å tenke på hva jeg skal gjøre etterpå for å slippe å kjenne på det sant, for jeg har lyst til å gå og jobbe eller gjøre et eller annet så jeg slipper å kjenne men det har blitt påminnet om at nå skal du bare være litt i det liksom kanskje du bare skal sitte her og kjenne litt på det nå Ja, og hvis du da klarer å bli bevisst på det, og kjenne etter, og øverbalisere det, og si noe om det, kanskje til partneren din, eller en veninne, eller noe, og bare å dele det med noen, for da legger du det litt utenfor deg selv på en litt mer konstruktiv måte enn å dempe det med sørdanskips. Men da kommer vi tilbake til det. Hva kan vi gjøre mer for å få økt motsannssyktighet? Det å være bevisst på følelsene sine, det tror jeg hjelper for veldig mye. Og du har vært innom flere faktorer her, men er det noe vi kan gjøre Særlig i perioder der det er veldig mye motstand i livet, som kan hjelpe oss her og nå. Ja, altså meditasjon for eksempel, det har faktisk vist å ha en positiv effekt på resiliens og det å tåle motstand. Og det er jo, mange har et litt rart forhold til meditasjon, men det å... sette seg ned og bare prøve å puste og være rolig og tenke at dette er forbigående og at jeg er her og nå, ikke sant? Og ikke ligge så mye i fremtiden og tenke på at neste gang jeg gjør det så kommer det til å gå dårlig. Eller tenke på hva som har skjedd. Man ligger i fortid og fremtid hele tiden, for det er det hjernen gjør når den utsettes for mye negativt. Det er Det er vanskelig å være et sted her og nå, for der er det veldig mye negative følelser. Så da prøver jeg gjerne å planlegge livet videre med den nye informasjonen om at jeg opplever så sykt mye motstand. Hvordan vil det påvirke min fremtid? Så det er der hjernen ligger og vekter veldig da. Men hvis vi klarer å meditere, og bare være til stede her og nå, i nuet, og bli bevisst over hva vi kan se, hva vi kan høre her og nå, kjenne at man er trygg faktisk, selv om det har vært mye motstand i det siste. Og det er trygt å kjenne etterpå det. Så meditasjon fungerer bra. Og det er jo, det er Det jeg liker så godt med meditasjon er at det er tilgjengelig for absolutt alle. Det er gratis. Og du trenger ikke noe utstyr egentlig. Og bare for å skyte inn der så er det blant annet en Netflix-serie som har gått nå som heter Headspace Mindfulness. Kjempebra hvis du lurer på hva meditasjon er og hvordan man kan bli mer mindful, den viser deg med bilder alt som skjer, og det er kjempebra også er det flere bøker jeg kan anbefale det er mange som skriver til meg etter hver episode hva det er slags bøker Real Happiness av Sharon Salzberg jeg kan skrive det i episodeinfo eller alle bøkene av Jon Kabat-Zinn eller 10% Happier av Dan Harris Dette er sånne letteste bøker om meditasjon. Hvis du har lyst til å gå litt dypere etter verk, så hjelp dem hvertfall meg som vil vite hvorfor. Det er veldig deilig å vite at alt jeg går igjennom når jeg mediterer er For jeg hadde blant annet en mail der de sa, ja, men se på denne studien, der viste det at 10% av alle som mediterte fikk bivirkninger for at de kunne forverre sin depresjon, eller få angstsymptomer. Det var mange bivirkninger det hadde vist seg. Og da måtte jeg skrive til han at, Ja, det kan faktisk skje når du begynner å meditere. Plutselig kommer du inn på kjernen av deg selv. Det er mye vondt der. Hvis du ikke har sjekket innom, og plutselig skal begynne å sjekke innom, så kan det være veldig vondt også. Så det er veldig fint hvis du gjør det, og du kjenner på at du får bivirkninger og disse symptomerne, at man snakker med noen om det. Men jeg merker hvertfall selv, når jeg begynte å meditere for ti år siden, jeg har gått av og på, men nå mediterer jeg fast, og det hjelper meg så mye. Og jeg merket når jeg startet Jeg husker jeg satt på en stol første gang jeg skulle meditere Og jeg fikk nesten sånn Jeg følte jeg fikk panikkanfall Det var så fælt Å sitte i stillhet Og bare kjenne på pusten Jeg fikk sånne pusteproblemer nesten Så det er en øvelse Og det er normalt Å synes at det er vanskelig i starten Og for noen så synes de ikke det er lett som bare det Vi er veldig forskjellige der Men Det skal man vite at alt er normalt der. Og akkurat det der, at noen kjenner jo på angst og depresjon, altså mer av de symptomerne der. Ja, det er jo faktisk sånn. Og det kan hende at det er en grunn til det, og at det hadde bare blitt utsatt å forverre hvis man ikke gjorde det. Det vet vi jo ikke, ikke sant? Ja. Og det er jo nettopp det som er vanskelig for folk, å ta de følelsene inn. Men det å være klar over om du har en depressive episode og en angstrespons på mindfulness, så betyr ikke det nødvendigvis at det er farlig. Det er jo egentlig ganske normalt å kjenne på det i løpet av livet. Det er jo noe alle gjør på samme måte, som at vi alle blir forkjølet innimellom. Så kjenner vi jo på uro og Og tristhet. Så fint. Meditasjon har vist seg å faktisk fungere. Hva er det meditasjonen ikke hjelper mot, spør du meg? Men hva annet, Maria? Ja, altså vi snakker jo om både dette med bevegelse og få næring til hjernen i form av kosthold og sosial støtte. Og så er jo dette med tankesett. Stille seg selv spørsmål når man opplever en negativ hendelse. Og På hvilken måte? Hva har dette å si om meg? Har dette noe å si om meg? Eller ikke? Kan det hende at dette bare er tilfeldig? Å være litt nysgjerrig på å dytte dette til å bare liksom låse den situasjonen inne da, at dette var en spesifikk hendelse å øve seg på å tenke det da at den trenger ikke å si noe om meg det at jeg ikke klarte det det er mange grunner til at jeg ikke har klart det i dag det betyr ikke at jeg ikke kommer til å klare det igjen på en måte så det å gå aktivt inn for å legge merke til hva man tenker om seg selv når man opplever noe negativt og øve på å isolere en hendelse, og isolere den til at det skjedde, og det kan være mange grunner til det. Det trenger ikke å si noe om meg og mine evne, og hva jeg kan få til neste gang. Det er jo sånn at alt henger sammen, og du sier så mange faktorer her også, men det med tankesettet, det er så ... Jeg synes det er veldig deilig å vite at det er noe man kan øve seg på. At man kan bli bedre på det. Og det er jo som styrketrening på en måte. Man må faktisk... bevstemme seg for det. Å gå aktivt inn for å øve og øve og øve, og så er det kjempevanskelig i starten, men etter hvert blir det ganske lett å løfte de vekterne. Og så kan du kanskje til og med ta noen tyngre vekter. Så det er faktisk noe vi må øve på. Jeg som har blitt mer bevisst på det her, jeg merker jo også at min motstandsdyktighet for eksempel, kan bli veldig påvirket av for eksempel hvordan jeg sover den natta, eller Og det er mange kvinner som hører på denne podcasten, og jeg tenker at vi skal bare snakke bittelitt om det, og det er rett før man får mensen. Altså det er veldig mange som merker, og for alle dere menn som hører på og har dame i livet dine, ikke ta opp det mest vanskelige dagen før de skal få menstruasjon. For jeg merker selv hvertfall at jeg blir mer kjårebar, jeg blir... Jeg føler meg litt sjørar. Det er jo veldig fascinerende. Jeg kan ha andre perioder der jeg føler meg skikkelig robust, men det står nesten ikke feil. Dagen før jeg skal få menstruasjon, kjenner jeg meg mer sjårbar. Vi blir påvirket av kjemien som skjer i kroppen, det hormonelle. Det er helt vanlig. Så når man blir mer bevisst på hvor man ligger an i sykehus, eller hva som har skjedd rundt det, så kan man lettere være tilgivende mot seg selv. Ok, jeg har sovet to natter veldig dårlig, eller jeg har formensen, eller ting som man kan tenke over at Det gjør i hvert fall mye for min egen del at jeg føler meg mer tilgivende mot meg selv. At jeg vet at det er mange faktorer rundt oss som påvirker det. Og at dette vil også gå over. Ja, det er veldig bra. Å ikke skylde på seg selv på en måte. Å gi seg selv litt slekt i dagene man føler seg. Hvis du vet at du har sovet veldig lite i to dager, og det er dagen før du har mensen. Så det er kanskje ikke den dagen du skal prøve noe nytt. Som du har veldig behov for å mestre. Da kan du kanskje ta det rett rundt eggløsning, for eksempel. Da har man gjerne mye mer energi og spirit. Og det er faktisk ikke... Ja, det er jo bevisst. Rundt eggløsning, det er da man bør ta de store, viktige møtene med sjefen. Og jeg driver å prøve å lete etter en gynekolog eller noen som har forsket på akkurat det, for det der er så utrolig spennende og det er også veldig bra for menn å lytte på, for at de blir jo også påvirket av humøret til søstrene si eller kona si eller mora si det er viktig å vite om det her men hva gjør du selv Maria? for din egen resiliens Det er jo på en måte gleden av å kunne litt om dette som psykolog, at da vet jeg hva slags ting jeg bør ta grep i. Og Jeg har gått gjennom livskrisen selv, og da bestemte jeg meg for å få en psykolog i god tid, før jeg begynte å få sterkere reaksjoner på det. Så jeg forebygger mye med å ha en psykolog som er litt sånn mental PT. Og så bruker jeg nettverket mitt mye. Jeg er veldig opptatt av å kjenne etterpå hvilke mennesker som bygger meg opp, og har tatt aktive grep i livet hvor jeg liksom ikke har trukket meg under mennesker som har merket at det er uheldig for meg da. Som på en måte tapper meg for energi fremfor å gi meg energi da. Så det å ha gode næringsrike relasjoner hvor jeg føler at jeg bidrar og at jeg kan på en måte... være en god venn. Det er en god følelse som påvirker mye av det jeg gjør. Og jeg beveger meg mye. Jeg prøver å trene minst tre ganger i uka. Jeg får opp pulsen og spise grei mat, mest mulig plantebasert, men jeg skal ikke si at jeg ikke skjer ut, for det gjør jeg på en måte, og det vil jeg ikke egentlig kalle for å skjer ut, men jeg spiser jo sjokolade og godteri mellom på en måte, men jeg prøver å få inn meg næringsstoffet, i hvert fall. Og så ... meditere og høre på musikk og gjøre ting som er like kunst og holde på med å synge mye jeg driver med musikk at du har så nydelig stemme takk, så hyggelig ja, veldig og det er en gave å kunne ha en sånn musikalsk del av seg jeg føler den er veldig det er en god venn i livet når ting er vanskelig det å uttrykke seg gjennom kunst og musikk og Det tror jeg er veldig fint for mange, fordi da får man verbalisert følelse, eller man får gitt uttrykk for det, samtidig som man gjør noe som man kjenner at gir deg mestringsfølelse og er givet hans. Jeg tror mange kjenner seg igjen i det. Man må finne sin måte å få den mestringsfølelsen som du snakket om. Det var det jeg syntes var så fint, og det du sa, om at man skal prøve å gå til steder der du kan føle mestring. For en ting er å bli mer robust mentalt, men også sette deg selv i situasjoner der du kan kjenne på mestringer. Som du gjør når du synger, for eksempel. Eller som min bror gjør når han spiller sjakk. Vi har alle arenaer der vi kjenner på mestringer, og oppsøkt i områdene er jo kjempeviktig. Nei. Når det kommer til det med mestring, da betyr det at du faktisk må sette deg inn i situasjoner hvor det alltid er en risiko for at det ikke går bra. For det er da vi føler på mestring, når vi får ting til. Noen ganger kan det være lurt å gjøre ting som det er ganske høy sannsynlighet for at du får det til. Når du kjenner at du har en god mestringsfølelse på det, så kan man utfordre seg og gå videre. Ja. oppsøke nye arenaer i livet hvor man har den risikoen for at det ikke går bra og om det ikke går bra så er det en del av prosessen når det kommer til vekst Veldig glad for at du og det er Maria til å bli med i denne episoden og snakke om dette temaet jeg tror mange kommer til å kjenne seg igjen i det her for vi alle har jo ikke bare en fysisk helse men også en mental helse og det å kunne vite hva dette er dette nye begrepet resiliens som jeg er veldig glad for at det har blitt mer fokus på det er jo jeg er veldig glad for at vi snakker høyere og oftere om det og hvor kan mine følgere finne deg? De kan finne meg særlig på Instagram, men også på TikTok og Facebook. Der heter jeg Maria Abrahamsen Østhassel, eller etpsykt deg, altså psykt deg med PS. Bra! Tusen hjertelig takk for at du tok tid, Maria. Takk for at jeg fikk komme, Anette. Hvis dere har noen spørsmål eller tilbakemeldinger, så finner dere meg på Doktor Annette Dragland, eller kan man søke oss i Leger om livet. Og med det så takker vi for oss i dag. Og ja, og hvis du føler at denne episoden hadde vært fin for noen andre å høre, så del den. Ha en kjempefin dag. Ha det godt.