Hei kjære litter! Før vi hopper inn i dagens episode vil jeg først takke ukens sponsor Nextory, som gjør denne podcasten mulig.
For de som har lyttet til podcasten min en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og jeg har også lydbøker som jeg lytter til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømtjeneste for nettopp bøker. Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til 100 000 av lydbøker og ø-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig.
En annen grunn til at jeg er så glad i Nextory er historien bak tjenesten. Grunnleggere Anshadi og Ninos vokste opp i Syria der de opplevde hvordan mangel på tilgang til bøker påvirket hele samfunnet. Da de flyttet til Sverige bestemte de seg for å gjøre bøker tilgjengelige for alle, og det er en visjon jeg virkelig støtter. Akkurat nå lytter jeg til The Gut-Immune Connection av Emran Mayer, en veldig god bok om hvordan tarmen påvirker immunsystemet vårt.
Og så lese en helt annen type bok som heter Et fritt liv av forfatteren Simen Tveitereid. Det er en bok skrevet av en norsk journalist som flytter fra storbylivet til et lite landbruk med alt det gode og strevsomme det innebærer. Den inspirerer skikkelig. Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory så får du nå lytte 50 dager gratis. Bare trykk det inn på linken i episodeinfo eller gå inn på nextory.no for å lytte.
Meld deg inn i løpet av neste uke, og du vil få 50 dager gratis litt. God lytt! Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege, og jeg har laget denne podkasten for å gjøre nyttig og god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle.
I dag har jeg gleden av å ha psykiater Tormod Huseby med meg i studio. Han er psykiater, spesialist i psykiatri og veileder i psykodynamisk psykoterapi. Siden 2000 har han drevet privatpraksis i Oslo. Han er en populær skribent i Norges største psykologitidsskrift psykologisk.no og magasinet Psykisk helse og har vært lørdagspartist i Dagens Næringsliv.
Han har gitt flere bøker, blant annet «Allein og naken», «Hvorfor er vi så redde for å være oss selv», og «Er du stolte med pappa om vår evige lengsel etter anerkjennelse». Hjertelig velkommen, Tormod. Takk for det. Hyggelig. Du skriver flere bøker om dette med...
Det å være seg selv og dette med å føle på aksept fra andre, og det at vi hiker etter anerkjennelse, hvorfor er det et tema som er viktig for deg? Om det er viktig personlig er det helt sikkert, men det er jo temaer som jeg gjennom mange år i terapirommet ser er veldig viktige og gjennomgripende for mange pasienter.
Og særlig de som sliter ekstra, selvfølgelig, med dårlig oppvekst. Og der ser jeg jo hvor viktig anerkjennelse eller mangel på det har vært. Men det å være seg selv er jo et tema som mange av mine pasienter og generelt kan man si ellers, for folk flest, ser det som å være vanskelig da.
Hvorfor er det slik? Det er jo det jeg ser i terapirommet blant mine pasienter. Men jeg er også opptatt av samfunnssystemet, som jeg også har skrevet litt om særlig i siste boka. Hvordan den på mange måter hindrer oss i forhold til anerkjennelse og skaper vår selvfølelse på avvei. For å si det litt diffust kanskje, men jeg kan komme tilbake til det. For mangel på anerkjennelse.
For hva er anerkjennelse? Det handler om å se og respektere andre som et selvstendig individ. Og det er jo veldig mange pasienter som kommer til meg som ikke har opplevd det. Og nå er det jo vært en overvekt gjennom de årene av pasienter som er ressurssterke eller såkalt ressurssterke. De er gjerne flinke, kanskje for flinke, og de
som jeg også kan komme tilbake til, de er preget av people-plussing som er et tema, selvfølgelig. Så er det jo spørsmål som vi kan komme tilbake til igjen. Hvorfor har det blitt slik da? Fordi hvis du ser nærmere på anerkjennelse, vi skal se på første ord, hvorfor er det så viktig? Det er andre ord for å si det sånn for anerkjennelse.
Det er blant annet ikke minst å bli likt og foros. Men det er to ord, eller to uttrykk, som er veldig vanlige å snakke om i terapirommet. Fordi å bli likt kan være... Mange blir jo for opptatt av å bli likt. Og mange blir også opptatt av å foros, og ikke få kritikk da.
Men anerkjennelse handler også om å være verdsatt, akseptert og bekreftet, og et fint ord på det er validert. Det er at pasientenes egen erfaringer og følelser blir validert i terapiomet fordi det gjerne ikke har blitt det i oppveksten. I den siste boka skriver vi om ulike pasienter med ulik grad av manglende anerkjennelse, og hvor galt det går med dem.
Det kan være fra lettere symptomer, hvis anerkjennelsen kanskje har manglet på en måte som ikke er devaluerende og krenkende. Men at det kanskje har drevet seg om å bli validert av foreldrene fordi de skal være flinke, etc. Og at de ikke har fått tatt den plassen som seg selv. Så blir det jo ekstra ille, som jeg beskriver i «Er du stolt av meg, pappa?»
når anerkjennelse erstattes av krenkelser, nedverdigelser og misbruk av ulike måter. For eksempel seksuelt eller fysisk. Da kan det ofte ende med at pasienten virkelig sliter. Veldig mange pasienter kommer til meg av det man kaller kompleks PTSD. Det er basert på barndomsopplevelser.
av akkurat at de har hatt anerkjennelsen ikke har vært der, og at de ofte har blitt utsatt for det jeg nevntes da med misbruk og latterlyring og så etter. Og da kan det som jeg skrev de to siste kasusene, eller pasienthistoriene i denne boka, da er det sånn at pasientene henholdsvis får personlighetsforstyrrelser enda og psykose. Fordi det er helt livsundvendig at du blir anerkjent i jobbveksten.
Og det starter jo helt fra vi er nyfødt. Det første leveåret, ifølge en sosiolog, Aksel Holmeth, han mener at det aller viktigste leveåret er det første, i forhold til at vi da skal bli anerkjent. Og alle som har sett småbarn, de ser hvor sårbare de er. Og mors blikk er veldig sentralt.
For eksempel at de ser barnets bevegelser, for eksempel. Og blir møtt. Hvis det ikke skjer, så kan det antagelig gå ekstra ille i forhold til at barnet kan senere utvikle dype depresjoner. Og hvis det også er genetisk handling for det, synes jeg det er for en ny. Fordi barnet er helt prisitt enn mor og far for så vidt. Ja.
Det har gjort undersøkelse på det, hvor et spebarn blir satt foran mor, og det prøver å få kontakt med moren. Og moren er bedt om at de som driver forsøket må ikke respondere. Da ser man hvor barnet blir helt fortvilet og forvirret. Det blir rett og slett overlatt til seg selv, for å si det litt enkelt.
Og da står det jo om det at både moren og den som ser på det, som beskriver det, synes det er forferdelig å være i ritt ned til den fortvilelsen og den totale ensomheten barnet kan oppleve. Så kan man jo tenke de stakkars spebarnene som vokser opp med foreldre, mor som for eksempel er sterk narkomane for eksempel, som han oppnår sitt. Mhm.
Det sier seg selv at de får jo ikke den bekreftelsen eller anerkjennelsen på seg selv. Så da tenker jeg det er en av grovbundene
Fordi det jeg ser i terapirommet, som jeg ser mye av, jeg skriver jo om ensomhet nå, men mye av ensomheten som jeg opplever, det er jo forlattelsesfølelse. Og da jeg skrev om det, å leve med en overveldende forlattelsesfølelse på psykologisk enda, så ble det en vanvittig mange som så på det. Og jeg fikk voldsomt mange tilbakemeldinger.
fra andre som ville gå til meg. De trodde jeg var ekspert på dette, det var jeg egentlig ikke. Og de følte seg igjen og følte at ikke det var sett før, den forlattesfølelsen. Og dette hadde jeg fra den boka av en som heter Pete Walker, som skriver om kompleks pittig sted.
Men han er selv opptatt av en undergruppe han har laget, og det er kompleks PTSD. Altså PTSD står jo da for posttraumatisk stressflidelse. Men det er kompleks fordi det oppstår i barndommen på grunn av disse nevnte faktorene med manglende validering og bekreftelse, et cetera, og overgrep. Og da mener han at hvis man ser på amerikanernes diagnosesystem, som han beskriver og jeg tykker som en manual,
Det er den, og det blir jo tykkere og tykkere. Og hvis man virkelig tok inn over seg den diagnosen, så ville denne krympe til en liten pamflett, skriver han. Og jo mer jeg tenker på det, jo mer rett har han, tror jeg. Fordi når jeg har pasienter som har ulike diagnoser, det kan være angstdepresjon, det kan også være tendenser til personlig problematikk, så
Når jeg utforsker dette, så ser jeg at de i bunnen har en forlattelsesfølelse. De er på en måte forlatt som seg selv. Og de er ikke bare forlatt slik som det spebarnet som jeg snakket om i sted. Det er den mest kritiske fasen, men de kan også være forlatt gjennom oppveksten på ulike måter. Som gir groben for psykisk lidelse og
og nedsatt livskraft eller livsevne, for å si det sånn. Men for det du sier nå, vi har et enormt behov for å bli sett, helt fra vi er nyfødt. Men det er jo mange som ...
at det vedvarende her, at man ikke føler at man blir nok anerkjent, eller at man føler at man må få mer anerkjennelse for å klare å stå støtt i seg selv. At man er avhengig av å få kontinuerlig anerkjennelse og ros, for å føle at man er verdt noe. Hvorfor tror du det er sånn? Det er sikkert mange forklaringer på det. Jeg sa i sted det å bli likt, og det å få ros.
Det er to ting. Men hvis vi ser på Jean-Paul Sartre, en filosof, jeg har ikke lest noe særlig av han i det hele tatt, men han er berømt for at han sier at vi blir andres blikk. Altså det andre ser oss som, den blir vi. Og det starter jo med foreldrene og familien vi vokser opp i. Vi blir den andre.
familien og nære, gjerne hva kan du si etter hvert skolekammerater ser oss som, ikke sant? Så vi er ikke et ingemannsland hvor vi kan bekrefte oss selv og utvikle oss som selvstendige vesener eller trygge vesener uten at andre validerer oss og bekrefter oss. Så det har vi et behov for. Ja. Et grunnleggende behov vi mennesker har. Ja.
Og derfor heter undertitelen da, på den har du stått med pappa, hvor evig vi er lengst, litt eller annet kjennelse, for det er vi det har hele livet. Og det er mye vi kunne sagt opp til. Jeg synes at en som heter Løgstrup, som jeg siterer, en dansk filosof, tror jeg, men er teolog også, sier at vi bærer andres liv i våre hender. Altså at i alle møter med andre så bærer vi deres liv i våre hender.
Da kan man jo være litt enkel og si at jeg tenker mye på begrepet kjærlighet. Det høres banalt ut, men det er ikke så banalt, for det er i mange måter å si hva kjærlighet er på. Og til og med Freud sa, og det var jeg veldig forundret, han skrev et brev til Jung, at han trodde at til syvende og sist var kuren, altså behandlingen, kjærlighet.
Til og med Freud, som hadde alle disse avanserte teoriene, skrev det. Da ble jeg en. Jeg hadde lest det to ganger. Det jeg skriver, det er at noen mennesker får deg til å vokse og blomstre. Noen mennesker får deg til å visne en dag død. Det med død høres jo dramatisk ut, men jeg tenker nå på mobbing, som du hører om, hvordan vi ser det.
Senest på Dagsreunen nylig var det en gutt som ble mobbet til døde. Så bekreftelse er viktig, og jeg pleier å si at mye av mesteparten av terapirommet handler om sviktende foreldre, det vil si foreldre som svikter oss for å se oss som den vi er ment til å være, mobbere og også dårlige sjefer.
Da ser vi også at det er mange som kommer med problemer på arbeidsplassen. Det er helt viktig at for eksempel arbeidssjefen validerer den enkelte. Det trenger vi. Hvis ikke så kan det føles meningsløst og at vi ikke har noen verdi for å komme inn på det. Så det er viktig å ha det samme på skolen hvor viktig det er at vi får validert.
og selv på skolen, ut fra det forutsetningen har og det vi presterer. Så gjennom livet da, og når vi snakket om mobbing, og da jeg tenker på venner, er jo veldig viktig i forhold til å bli validert. Og da kommer vi inn på ensomhet og avvisning, som er et stort tema.
Det jeg har blitt mer bevisst på i de siste årene er at sånn som vi lever i det moderne samfunnet, så har vi jo tilgang til mange flere mennesker enn vi før hadde. Mange av oss har veldig, veldig mange relasjoner. Mens kanskje før i tiden så hadde vi ikke så mange, men at de kanskje var litt nærere og tettere.
Tror du det kan være en av årsakene til at det er så mange som føler seg ensom selv om de er midt i en flokk? Ja, nå er jo ensomhet et veldig komplekst tema da. Jeg prøver jo å sette meg inn i det. Det har nok en par år til før jeg kan si noe. Men det er klart at jeg er veldig opptatt av siste delen av boka. Eller er det stolt av meg i forhold til samfunnet som hvordan det er.
Da deler jeg inn i tre bur at vi til syn og syst kan havne i buret. For psykologisk enda skrev det en omtale av boka har du havnet i buret. Da prøver jeg å snakke om tre ulike bur. Det ene er livets bur, hvor man kan se på de eksistensielle rammene vi har for livet vårt.
Vi er ensomme, for vi fødes alene, vi dør alene, for eksempel. Så tenker jeg at på veien trenger vi andre mennesker. Og det er helt avgjørende. Livet er ikke for amatører, så å si det sånn. Eller for nybegynnere, som noen sier. Vi trenger andre rundt oss til å være der for oss. Og da kommer vi over til det individuelle buret.
Det er blant annet pasientene mine som har opplevd vanskelige ting i livet som gjør at de sliter med sine psykiske utfordringer. Det kan være mange måter psykisk smerte uttrykker seg på. Det er en måte å leve på det også. I stedet for å tenke det er det også. Psykisk smerte er ulike måter å leve på.
Og da kom vi inn på det kollektive buret. Det er sånn litt det du spør om egentlig. Det kollektive buret er det samfunnet som har blitt i dagens samfunn, sånn som jeg ser det. Og da er det jo slik at, for eksempel da jeg vokste opp, så var det jo en helt... Jeg begynner å bli en annen mann. Og da var det jo en helt annen struktur i hverdagen. Altså, da var det mye mer vanlig at folk kom inn til hverandre uten å melde på forhånd.
Vi var ute og lekte. Mange spilte fotball. Vi fant...
Vi fant hverandre, og det var en helt annen, sånn som jeg ser det, nærhet i samfunnet. Sånn som jeg husker det i hvert fall. Og du kan si at selv om samfunnet er basert på kollektive verdier, for da er det fremdeles heldigvis i vårt Norge, er det jo det. Og det er jeg veldig glad for. Men samfunnsutviklingen er noe vi bør bekymre oss for.
For vi ser jo mer og mer at det blir et råtteris. Og i stedet for, sånn som jeg har oppfattet min barndomssamfunn, kanskje jeg idealiserer det, men hvertfall slik jeg opplevde det, så var det hvertfall på den tiden helt opplagt en større fellesskapsfølelse. Og den fellesskapsfølelsen skriver jeg en del om, er truet.
av disse samfunnsstrukturen som jeg ser utvikler seg, som er blant annet basert på konkurranse, sammenligning og missunnelse. Og hvorfor er du verdifull, som blir etter temaen vi skal snakke om, det er at hvis du skal prestasjonssamfunnet
Du skal prestere og du skal eie. Det er to bærende idealer. Og i tillegg så er det de som skriver at et ideal er å være uavhengig. Og det høres jo vel du ensomt ut. Og man skal være ikke svak. Det bør man ikke være. Så sosiale medier sier jo det. Du skal være vellykket. Og du skal...
Være flink, og du skal eie ting, og du skal gjerne være på fine ferier, og så videre. Vi kjenner jo til alt dette. Og da er jo det ikke så lett å, for eksempel, søke nærhet og tørre å åpne seg opp for andre, sin svakhet for eksempel. Og det er jo på en måte, så kan man jo si at svakhet er skamfylt. Det å ikke være vellykket er skamfylt.
For i samfunnet er det jo blitt veldig individualistisk, det er opp til en selv. Selv om vi vet at forutsetningene til mange barn for eksempel er veldig forskjellige i utgangspunktet. For det er jo urettferdig å tenke sånn uansett. Og da halner mange, for eksempel det jeg er inne på, de som har hatt liv i det individuelle buret med sine plager, de har
skriver jeg blir ekstra utsatt for disse samfunnskreftene. Og hvorfor det? Fordi hvis det i utgangspunktet ikke har blitt anerkjent, for å gå tilbake til at det kanskje har blitt avvist, det har blitt mobbet, et cetera, så vil de jo gjøre alt for å slippe det, og gjenoppleve det. De er i utgangspunktet føler seg utenfor, ikke så verdige som andre, ikke så likeverdige som andre, etter å ha blitt avvist da, som seg selv.
Da har jeg for eksempel en pasient som jeg skriver litt om, som jeg kaller Rebecca, som vokste opp med en mor som var veldig ustabil. Rebecca gikk omtrent på tærne, som flere pasienter forteller om. Hvor er moren nå? Hvordan skal jeg oppføre meg for at mor ikke skal bli fryktelig sent?
Og hva skjer da? Da mister man seg selv. Man utvikler en kameloneadferd. Ja. Eller en people-policing-adferd. Eller som om hun skulle også være veldig flink. Det er også et resultat da. Selvoppofferende people-polisere og flinke. Gjett om jeg har mange av dem i terapirommet. Veldig mange. Gjerne begge de to. Både flinke og selvoppofferende.
Så Rebecca, hun går litt hos meg enda, nå har hun ikke behov for å drikke litt, hun drakker litt vin hver dag, men hun kjøpte dyre vesker, gjerne til 30 000 og flere, for da kunne hun gå med de veskene, og så kunne folk tenke, her går en rik jente.
Hun trenger ikke. Hun har både flott utstendende, og hun har fin utdannelse, fin jobb, og veldig empatisk overleit.
Men hele tiden, hvordan skal jeg være? Hvordan skal man fremstå som helt perfekt? Nettopp for at andre skal anerkjenne meg. Og det tragiske er, jeg sa jo at de mister seg selv, de utvikler jo da det falske selve, som ikke er basert på våre egne ønsker og behov og følelser, men hvordan man tror andre vil at vi skal være, for at vi ikke skal bli støttet. Dette er en reposisjonstvang, kan du si, for oppveksten.
Fordi det aldri opplevd, og blir tatt imot som seg selv. Hvordan møter man sånne som Rebecca da? Hvordan klarer hun å finne tilbake til kjernen av seg selv? For hun har jo hele sitt liv da måttet
prøvd å være noen andre for å tilpasse seg først til mor, og så har hun sannsynligvis brunnet det med seg inn i arbeidslivet for å hele tiden bli likt. Hvordan bryter man ut av et sånt mønster og stå og støtte seg selv? Det er jo et vanskelig spørsmål. Jeg tenker at når pasienter har utviklet
den type problematikk som går på personlighets trygghet i seg selv, og så støtte i seg selv som mangler. Hvordan skal de få hjelp? Jeg kan si det sånn at DPS-en har ofte, hvis han kommer på en DPS, så får han kanskje 12 timer hvor halvparten går til utredning. Det går ikke. Så mine pasienter som er vikka, de går gjerne i flere år.
Det høres jo veldig flott ut, og det er jo nesten litt urettferdig for alle andre som ikke har muligheten, som da kommer inn til en avtalsspesialist. Forløpig har jeg muligheten til det, og fortsetter med det tydeligvis. Hva er det som da skjer i en terapi? Jeg jobber jo dynamisk, litt kognitivt, men jeg prøver å blande litt.
Men ser også mye på det eksistensielle psykoterapeutiske variablene. Det å være menneske i seg selv. Og det første budet blir jo at vi må jobbe med selvfølelsen. Det er en selvfølelsesproblematikk. Alle vet jo hvor vanskelig det er å jobbe med selvfølelsen. Og bryte gamle mønstre. Flink pikesyndrom, eller hva man sier banalt. Det vet jo alle. Og da...
er det først og fremst å bygge tillit til meg, altså til terapeuten. Og at pasienten gradvis opplever at jeg kan ta imot, jeg kan lytte, og jeg validerer, som jeg sier, og så gyldegjør eneste erfaringer som sanne. Og får pasienten til å komme ut med sin innerste smerte. Og skam er jo sentralt her.
Rebecca har en del skam, og jeg tenker det å hjelpe pasienten til å hoppe over skammens mur, det er ikke så lett. Jeg skrev en artikkel på psykologisk.no om det, som heter «Ensom i terapirommet». Da jeg begynte i psykiatrien, så ble jeg lært opp til det mange år siden av mine psykoterapiverleder.
Hvis pasienten spurte litt om livet mitt, eller hvor skal du på ferie, så ble jeg lært opp til å spørre tilbake hvorfor jeg spurte om det. Du kan smile og le av det, ikke sant? Det høres helt absurd ut, sånn som jeg ser det nå. Men det ble jeg lært opp til. For jeg skulle jo være så nøytral. Men det er så mange pasienter som har fortalt meg
At det har gått til tilbakeholdende terapeuter, og de kommer og føler at de ikke ble likt. De føler at de ikke ble likeverdige. De følte at terapeuten var hevet over dem. Og at de turte ikke da på mange måter å fremme seg selv og sin innerste smerte. For det sier seg at det tar inntil et år i gjennomsnitt før man kommer med den innerste skammen og noen
kommer aldri med den, for den er så sterk. Det har jeg eksempler på som har tatt mange år. Spesielt gjelder jo dette seksuelle overgrep, for eksempel. Og da er jeg veldig inspirert av Jørgen Jalom, som har skrevet noen flotte bøker. Jeg anbefaler Jalom. Han er, som jeg sa, kanskje opptatt av eksistensiell sykterapi. Og
Han har en helt annen holdning enn en internasjonel terapeuter. Nå må jo sies at selv om jeg hører flere eksempler på sånne type terapier, så tror jeg mye mindre av det heldigvis. Det er jeg ganske sikker på. Men det er ikke lenge siden jeg hørte en som var med kjæresten sin i terapirommet, at hun gikk selv i terapi, at hun nå nylig hadde spurt terapeuten om hun kunne si noe om seg selv.
Og da hadde jeg spurt hvorfor jeg spurte om det.
Så det er etter en del eksempler på det. Men tilbake til Jalom, som sier at han hadde regnet som en av de fem mest fremstående psykiaterne i verden nå levende. Og han hadde gått til flere psykoanalyser, og så gikk han igjen en analyse som forandret hans syn på hans syn på måten han skulle drive terapi på. Og
Det var da han beklaget seg over, og dårlig samvittet over, at han var et eller annet med faren hans som han ikke hadde stilt opp nok på hele det han følte at han burde ha gjort. Og da sa terapeuten bare stille, det er slik vi er. Og jeg vet ikke om du har hørt det, jeg uttrykte ordet vi. Og det ble skjeldsetende for Jalom. Altså det var et vi i terapirommet. Så han sier for eksempel når pasientene spør om ting,
Om han da, så sier han, jeg svarer, jeg sier han. What's the point? Å ikke svare. Men han svarer aldri på noe som ikke kan komme videre. Så der er grensen selvfølgelig. Og jeg skriver om det i den artiklen, det tar litt lang tid, hvorfor jeg begynte å tenke annerledes, og løser i meg fra denne måten å jobbe på, som var, det var et bur, et terapeutisk bur for meg. Fant jeg ut.
Veldig enkelt var det en pasient som kom til meg. Hun hadde nok en personlig forstyrrelse, og første timen slang hun beina på bordet. Hun reagerte litt på det, men klarte å ikke si noe. Hun spurte om hun var sliten, og så tok hun beina ned. Hun begynte mer og mer å utfordre meg til å spørre om meg, hvordan jeg var, for hun hadde lest dialog omtrent før meg.
Da sa jeg, da kan ikke vi gjøre det i en sånn form. Så sa jeg, vi kan prøve det. Det ble vellykket. Siden har jeg fortsatt med det, men
Jeg presiserer jo at å fortelle aldri om noen aktuelle problemer eller ting jeg sliter med, det blir å ta plassen fra pasienten selvfølgelig. Det er en balansegang der. Og det er klart at man kan jo bli fristet av til å være selvopptatt. Men det må man være opps på. Så det er noe av det. Helt siden jeg begynte i psykiatrien, for mange, mange år siden, helt fra starten så jeg ut fra det jeg tenker
at det som regulerte oss, det var selvfølelse. Altså regulering av selvfølelse som var primært i våre liv. Så det å styrke på mange måter pasientens selvfølelse, som føler at de er ofte defekte, skamfulle, det er veldig, veldig viktig, og det tar tid. Så det har jeg mange eksempler på, hvordan ...
Det kommer jeg til å skrive litt om også.
Hvordan har du skrevet om det i de bøkene som har blitt veldig populære? For det er mange som lytter til det nå, som tenker at de føler at de er en people pleaser, som han sier. De føler at de trenger anerkjennelse for å støtte seg selv. De føler at hvis de får en negativ tabakemelding, så tar det over livet sitt, og de gjør alt de kan for å bli likt.
Hva er de rådene du da skriver med og gir for at man kan stå litt større i seg selv? Da har jeg jo for så vidt nevnt det fundamentet. Det er å øke selvfølelsen til å tro at man er verdifull nok til å hevde sine egne meninger. Hvordan øker man selvfølelsen?
I terapirommet mitt er det jo en terapi, blant annet. At man får validering igjen, tilbake til validerer, du er en ordentlig person. Jeg tror på hvert ord du sier, jeg tror på alle tårene du kommer med, for eksempel sier det litt poetisk. At de får en følelse av at de kan bli møtt som seg selv i terapirommet.
Jeg kommer tilbake til at de må også trene på det utenfor, selvfølgelig. Men det starter gjerne i terapirommet, for det kan være den første menneske de tør å åpne seg opp for. Fordi for eksempel så kom det en pasient, han var rundt 50 år, hadde hatt en mor som hadde slått han litt i urefiker, og faren var tilbake. Han ga ikke så mye nye støtte.
På første timen i løpet av et halvt kvarter sier han at han er redd for å slå ham. Det er ganske ususelt. Så spør jeg hvordan det virker å bli. Da måtte jeg kjenne litt på hvordan atferden min er. Så sa jeg at jeg er nok litt ekstra blid nå mot deg. Men det er jo en måte å få deg til å åpne opp.
Fordi du holder seg tilbake. Og det skjønte han. Og nå kan han nesten le litt av det etter lang terapi da. Så da er det en pasient som kom til meg nylig at hun var redd for at jeg skulle bruke det mot henne. Det hun sa til meg. At hun skulle kanskje bruke det mot henne og kanskje bringe det videre da.
Fordi det repeterer i terapirommet det som skjer der ute, og det som skjedde i oppveksten. Det er som en triade av det som skjer med meg. Det skjer der ute, og det skjedde i barndommen. Så det er å dra veksler på de ulike plassene i bevisstheten. Men så er det jo kjempeviktig at...
for å tørre for å komme videre og tørre å bryte dette så må man tørre å våge å eksponere seg, det tror jeg mer og mer på så jeg pleier å sitere Nietzsche som jeg egentlig ikke har lest noe særlig av, men jeg
Jeg leste noe en gang da jeg gikk på videregående. Som jeg sa til deg så måtte jeg jo lese litt filosofi for å få god nok til å rettere. Så da husker jeg et sitat derfra at han sier at et hvert resultat altså han sier i erkjennelse da om man kjenner resultatene følger av mote av hårheten altså harheten mot en selv og av rensligheten altså ærligheten mot en selv. Det synes jeg er veldig godt sagt. Og vi må tørre
Rett og slett. Å tørre å utfordre. Vi må tørre å åpne oss selv for andre. Tørre å si hva vi tenker og føler, og ta sjansen på at vi kan bli avvist. For avvist blir vi jo alle innemellom. Og et setning som pasienten liker, det er sånn de kommer tilbake til når de vil bli likt av alle, ikke sant? For det holder ikke med...
at 99 gjør det, da gjør de alt for å det 100. Som en pasient jeg skriver om. Og da må de tørre rett og slett tørre å bli avvist, noen sagt, kanskje ikke til å være så smart, kanskje ikke til å være så lurt, men ok, jeg står i det.
Fordi vi dommer oss ut og sier dumme ting. Ikke alltid, men alle gjør det innimellom. Og alle vil bli avvist, og ingen kan bli likt av alle. Ingen kan bli likt av alle. Akkurat det sier da pasientene til seg selv. Jeg sier til dem, du liker ikke alle du heller. Nei, det er sant det. Hvorfor skal jeg bli likt av alle da? Nettopp, og hvis du skal bli likt av alle, så vil du til slutt ikke like deg selv. Riktig.
nettopp, fordi det er det falske selve som da får næring, og det er ikke en selv, det skaper bare tomhet og flattet. Så er det to andre utsang som jeg er glad i, som jeg bruker, det er at hvis vi er åpne, hvis vi er åpne, så blir vi åpnende. Og det betyr at vi må ta sjansen på å åpne opp, og vi må selvfølgelig beregne publikum litt. Vi kan jo ikke buse ut med alt
Vi må ta sjansen på dem vi føler vi kan være fortrolig med. Da blir vi også åpnende. Fordi den andre er også redd for hva vi kan gå ut fra for å ikke være bra nok. Det er utgangspunktet. For det glemmer vi. Vi blir bare opptatt av vår egen nestetipp. Vi ser da ikke at den andre også er redd for det. Da vil den andre bli tryggere på deg. Den vil senke skuldrene og tørre kanskje å by på seg selv.
og åpne opp da og da var det på den jeg skrev da på psykologisk enden så var det jo kommentarfeltet der hadde det enda vært så vel og da svarte jeg på den det var egentlig veldig godt sagt hvis det var, ikke noe fordi vi må presisere hvem er vi åpner oss for, vi må selvfølgelig være litt kritiske ikke forkritiske
Da siterte jeg Brené Brown, som er en kjent skamforsker og har noen veldig fine TED-talk, som du kanskje har hørt om. Ja, ja. HV er fantastisk. Så vidt jeg husker, sa jeg noe lignende om at hvis du går inn i en setting og er bevisst på at du er deg selv,
og oppfører deg ut fra det. Og så blir du avvist. Hva kan du da gjøre? Jo, da kan du gå ut av den settingen og vite at du sto i deg selv. Du utvikler da, med mine ord, ikke videre det falske selve. Det er en vei på, ikke sant? Og så blir vi avvist.
Og så ser vi at vi overlever det. Fordi vi har veldig sånn, vi skal vel ikke alle, og det går til helvete hvis en ikke liker oss, eller noe dommer meg ut, ikke sant? Den avsluringsfrykten som veldig mange pregges av. Da kom jeg inn på et annet utsang som jeg bruker, som jeg skriver mye om, eller bruker det jeg skriver. Det er «Gå dit hvor kjærligheten er».
Det var fra et seminar på Mylderutdanning psykologterapi, hvor det var en video. Det var en filmresursør som ble snakket med en psykolog, altså en terapi som ble tatt opp. Så sier han til terapeuten at nå har kona gått fra meg. Nå må jeg forandre meg. Så spør terapeuten om han måtte forandre seg mot barnebarnet hans. Nei, det trengte han ikke.
Så konklusjonen min er at du skal gå dit hvor kjærligheten er. Det er et godt uttrykk. Du skjønner kanskje mye hva det betyr, men det betyr at man må tro på at kjærligheten er der for deg. Det er alltid noen som vil ta deg imot som den du er, hvis ikke du er helt rabiat. De fleste er jo ikke det.
Ja. Altså man må jo selvfølgelig gå i seg selv. Hvis man opplever at alle avgjyser en, og alle inge liker en, da må man uten synlig å si, tenk, er det noe galt med meg? Det er ikke bare de andre og samfunnet. Men vi vil alle møte på folk som ikke liker deg, og
Jeg tenker kanskje at denne Pareto-regelen kan passe der, og at det tar 20% energi å få til 80%, kanskje 20% energi for å bli liktet av 80%, men så krever det 80% av deg å bli liktet av de siste 20. Og er det verdt å kjempe for det? Og det er noe...
Jeg har også vært en people pleaser og vært veldig opptatt av å bli lyk. Jeg har vært veldig redd for å bli avvist, veldig redd for at noen skal si noe vondt om meg. Men kanskje det kommer med alderen eller med erfaringen. Jeg eksponerer meg jo frivillig nå.
Og nå når jeg får kritikk, eller sinte mail, så tenker jeg, ja.
Der skulle jeg kjenne på det. En viktig del av livet mitt er å kjenne på å ikke bli likt. Og heller se for meg det at dette skal også inn i livet mitt som en av de alle fargeklatterne som skal farge mitt liv. Hvis jeg prøver å unngå den delen, så vil jeg også unngå veldig mye annet. Så nå er det litt lettere for meg å ta det, selv om det gjør vondt, og det kommer alltid til å gjøre vondt å bli avvist, for det sitter i DNA våre.
så har jeg sagt det, men sikkert gått mot et sted der det ikke er så farlig lenger. Og det unner alle, fordi det er veldig, veldig vanskelig å være en people pleaser. Det er veldig tungt for at du går inn i enhver samtale med ønske om å bli likt. Og det er, du visker ut deg selv til slutt. Og det er ingen god følelse.
Så jeg er veldig glad for at du setter fokus på dette, fordi jeg tror det er veldig, veldig mange også, de som kanskje ikke har hatt en dårlig barndom. Jeg var jo så heldig at jeg hadde to fantastiske foreldre som har sett meg. Men det har vært så i meg at jeg skal bli likt av mange ulike årsaker. Og jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i det du snakker om. Så hvordan ...
Hvordan går man den veien da? For min egen del så har det vært veldig mange ulike måter å komme til der jeg er i dag. Men hva vil du si er de viktigste veiene å tørre å gå for å klare å kjenne på at jeg vet ikke, jeg har verdi i denne verden. Jeg er et godt menneske. Og selv om den og den og de og de ikke ga meg den kjærligheten kanskje, eller de ikke liker meg på jobben der, så vet jeg at jeg har en
viktig verdi her i livet, og at man er glad i seg selv. Hvordan kommer man seg dit? Ja, hvordan kommer man dit? Jeg tror jo man, nå snakker jeg om terapi selvfølgelig, men alle kan jo ikke gå ut av det. Eller det kan man jo, men altså. Det å ha verdi, det er for eksempel, jeg sa å våge å møte seg selv. En, vi må anerkjenne oss selv, først og fremst.
Ja, for eksempel, gestalterapautene har et fint begrep som heter kreative løsninger. Det er at vi anerkjenner livet sånn som det har vært. Alle de feilene og skammene vi har vært gjennom. Det var det beste vi klarte det nå, og vi lærer av det. Det er å anerkjenne seg selv. Og så lære nye strategier. Å våge mer, mer betyr vel også det å tørre å, som vi er inne på, domme seg ut da.
Vi har snakket om det. Nylig var jeg intervjuet til psykologisk.no i forbindelse med akkurat dette med Alma Skolmen, hvor journalisten brukte Alma Skolmen som utgangspunkt for det de kalte rejection-terapi, avvisningsterapi. Det er at man oppsøker å bli avvist. Ja.
Og så var hun rett og slett, og hva var det hun allmest kom og gjorde? Hun danset rundt på Oslo S. Og i boka Alennaken så skriver jeg om en pasient med sosial angst, som da sier at hun måntrent pynte seg som for kongen når hun skal ut og hente posten. Hva gjorde hun da? Jo, hun tok med seg veninnen, og så kledde de seg litt rart ut, og så dro de på byen og oppførte seg. Ok, dette var tøseskolen.
Så de gikk på tøseskoen. For å så, altså, rett og slett bare bryte mønstret. Fordi det blir jo på en måte, kanskje kognitivt i hodet vårt også, at hvis vi gjør, lager nye vendinger der, det er jo sånn at hvis vi gjør ting ofte, så blir det, så sitter det kanskje til slutt. Men vi må gjøre det ofte, og vi må holde det like. Så du må rett og slett tørre å drite deg ut da. Jeg har et litt sånn,
om det i boka, om litt sånn, ikke bizarrt, men litt oltrert tilfelle av en full fyr som går rundt på en ute-restaurant, og så går han bort til åtte, ni ulike damer i en blidrum hjemme og puler. Og så kan vi le av det, og han fikk jo selvfølgelig omtrent en ørefikk, eller i hvert fall. Men så svarte den inne, ja takk, jeg blir med deg. Altså,
Hva betyr det? Det er et veldig avtrert, ikke sant? Veldig morsomt da. At hvis vi bare, vi må ikke gi oss, vi må bare stå i avvisningen. Og da er vi tilbake til det som er nysgjøret. Et verdt resultat føler han mot det. Vi må tørre å se livene våre. Vi må tørre å gjøre noe med det. Da gjør man jo livet mer...
Man lever da ikke i denne trunge frokken.
som binder deg fast, men du får utfoldet deg, og du får opplevd veldig mye mer enn hvis du hele tiden er i denne trange frakken som egentlig er blitt for liten for deg før at du skal klare å passe inn i akkurat det mønstre og i de menneskene du har levd med hele livet. Vi havner i buret. Ja. Og målet med terapi er i hvert fall å komme ut av buret, i hvert fall ut i det buret som jeg skriver. Ja.
Men så er det et annet tema som jeg er opptatt av, det er å vise sårbarhet. Det er jo det med å være åpen og vise sårbarhet. Og det er vanskelig. Nettopp. Men det er en treningssak, ikke sant? Man må tørre det. Og det må vi jo tørre å ta sjank. Så det nytter ikke bare å gå i terapi, man må gjøre møstepartnerjobben selv. Selv om man går i terapi. Og da har jeg i... Da tenker jeg vi...
Er jo veldig redde for sårbarhet. For de som jeg skriver om at vi er redde for å bli stemplet, altså verdifull, for ikke å være dum, stygg, rar, kjedelig, og så svak. Alle disse tingene er ting vi må jobbe med, og sette ord på hva er det vi er redde for. For vi er sårbare vesener. Men vi skal jo være så innmari sterke. Svakhet er jo en av de tingene vi prøver ikke å vise. Sårbarhet er viktig. Og da...
Da har jeg lyst på å skrive ned det her før jeg kom. Fordi jeg skriver litt om terroristene fra
altså Breivik i boka, og prøvde å se hvorfor han ble terrorist da. Og det skyldes jo i stor grad at han ikke ble anerkjent som seg selv, han prøvde på ulike måter å få anerkjennelse. Sånn som et begrep som ikke brukes så mye, det er libidinøs narkosisme. Han prøvde da
Han skriver, han ble ikke anerkjent. Han prøvde å tagge, det klarte han ikke. Så han gikk over mer og mer fra livet hans til destruktiv narkosisme. Han ville bli sett. Veldig forenklet da, selvfølgelig det jeg sier nå. Men så leste jeg en bok, det var vel, jeg husker ikke...
om, hva heter jo forfatteren din, bokhandleren i Kabul, Osne Seierstad, tror jeg det var, som skrev om Breivik. Og da ble jeg også veldig sånn forundret, fordi han ble da en av de rettspsykiaterne spurt, har du noen sårbare sider? ble Breivik spurt om. Så svarte han, ikke å bli elsket er en sårbar rett for han, som han svarte. Og så la han til
Den største frykten er vel at mennesket ikke blir elsket eller ikke blir sett av. Da tenker jeg dette med å vise sårbarhet. Jeg tar eksempel av at til og med han viste den sårbarheten. Når jeg forteller det til pasienter som selvfølgelig i mange måter hater han, så hva sa han det? Det viser jo igjen at mennesker vi møter er sammensatte og de har en bakgrunn.
Og alle har behov for å bli elsket, sett. Nettopp. Og det er igjen tilbake til Andersjent. Han ble ikke Andersjent. Det vet vi jo ut fra oppveksten hans. Moren hadde jo en sånn blanding av å skyve han og trekke han til seg. Skyve han inn og trekke seg. Og faren prøvde å få tilgang til han eller bo seg, men han ble jo da sabotert av daværende rettssystemer som var prioriterte mor på den tiden. Så han prøvde jo å redde han, så vidt jeg husker. Åh, ja.
Og det samme er vi tilbake til når vi blir sett, selvfølgelig. Men da er vi også tilbake til hvordan vi skal se andre. Altså, jeg tenker at hvis du er opptatt av å være flink at andre skal se deg, for eksempel. Så hvorfor ikke da prøve å snu deg på hodet og tenke, nei, men...
Det andre mennesket trenger å bli sett av meg. Ikke det at vi skal være people-polisere, men prøve å være interessert og prøve å se den sårbarheten og den mennesket, hvem det virkelig er, og by på seg selv. Og kanskje la det by på seg selv og bli tatt imot. Da tenker jeg at det å ha noen mål utenfor seg selv, utvider livet sitt på en måte.
Det kan være at vi er med i foreninger, eller andre ting. Det er at vi går litt ut av vår egen navle, og prøver å se hva vi kan gjøre for verden. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre. For eksempel gjøre noe frivillig for andre. Ikke for oss, men kanskje de som trenger det. Det er noen der ute som trenger oss.
Nå jobber du som lege, ikke sant? Vi som blir leger har ofte litt for mye av at vi skal hjelpe å redde verden. Hvorfor er det verdifull hvis du spør en lege? Jeg tror jeg har skrevet et eller annet sted. Det mumler om at det betyr noe for andre, eller at det gjør noe for andre. Men selvfølgelig er det viktig.
Men vi er verdifulle langt utover det i oss selv. Og da tenker jeg at da er vi rett inne i people-pleasingsgreien også. At verdifullheten er å være people-pleasere. Så vi må gå i oss selv og tenke hva trenger vi? Hvem er vi? Uavhengig av andres blikk og forventninger. Gå i oss selv. Hva trenger vi? Og prøve å gjøre noe ut fra det.
igjen i stedet for å tenke hva synes den andre jeg bør være, skal være og da er det et uttrykk at i vårt samfunn så er vi gjerne human doers, vi skal prestere som sagt vi skal være noe, ikke sant i stedet for human beings det er jo human beings er jo å være mennesker og så da er det en lov som sier at tør vi leve rett og slett tør vi leve
Altså, tør vi å leve, eller er vi bare opptatt av oss å fasse inn i dette buret? Eller boksen, eller hva man skal holde? Hmm.
Hva vil vi egentlig? Tør vi bryte med det mønster vi har? Tør for eksempel du å klutte som leger hvis du ikke hadde likt det? Tør jeg å gjøre noe annet enn å være psykiater? Nå liker jeg heldigvis det da, og du liker sikkert også jobben din. Men tør vi virkelig å ta det sånn? Hva vil folk si da? Livsendrenes valg. Nettopp, og så tørrer de det. Hva er det vi trenger? Hva trenger vi?
Og det er et spørsmål jeg stiller pasientene, og det ser ut som det er ganske nyttig. Hva trenger du? Men igjen, uavhengig av andres blikk og forventninger. Ja. Og det krever mot. Og det har ofte man ikke tenkt på. Nei. Hva trenger vi? Og så er hverdagen å tørre det. Det har jo vært mye debatt om disse slitne mødre og fedreforeldre nå. Ikke sant? Og...
Mye av det handler jo om at samfunnet og de her handler om et slags hamstrul, tenker jeg. Og det er ikke så lett å komme ut av. Fordi det er så mange rundt oss som hindrer oss. Man blir kanskje avhengig av at barna, venner for eksempel, er der. Skolen er der. Og hvordan bryter man det? Kan ikke man dra ut i villmarken og bo med barn og mann? Nei, man må jo leve i det samfunnet vi er i. Så hvordan bryter vi oss av det? Hvordan bryter vi oss av det?
Det er ikke så lett, men det er å stille det spørsmålet, hva trenger vi? Kanskje bryte hvertfall med arbeidsplassene hvis vi ikke liker det yrke vi har valgt. Kanskje leve litt mer sparsomlig. Kanskje ikke kjøpe siste TV-en eller siste mobilen. Fordi vi er fanget av materialismen og kjøpepresset. Vi får verdi av det rundt oss. Ikke sant? Å bryte dette mønstret med å eie og trenge, ikke sant?
slå av Netflix, prøve å snakke litt sammen, prøve å være litt åpen for livet, andre ting. Jeg skriver om at Netflix-sjefen, han sa noe med at nå var det bare søvnen, de hadde vunnet over for å få folks oppmerksomhet, men det vinner vi over. Altså folk sitter oppe og blir hektet på Netflix. Og da skrev jeg også samtidig, så var det en sånn der...
energidrikk som tilfelligvis jeg så har du sovet dårlig i natt så det er nesten som jeg skriver at det går hånd i hånd du skal sørge for at Netflix har sittet og sett på noe meningsløst klokka to ikke klarer og så skal du stå på morgenen og så skal du kjøpe den energidrikken
slik at fabrikantene skal tjene masse penger. Og så blir det en evig sirkel. En evig sirkel. Det er bare litt eksempel på det. Jeg blir så stresset av reklame. For eksempel, vi kan unngå reklame. Nå oppdaget jeg at hvis det er riktig, at Max i stedet for HBO Max, plutselig startet det med reklame, og jeg gadde rett og slett ikke å gå videre og se på det. Jeg ble helt sliten av å se på alle reklamen som avbryter programmer
noen av de verste programmene gjør jo det hele tiden eller kanalene og noen reklamerer jo for at du skal kjøpe, du skal gamble
og så videre. Vi kan prøve å jobbe med det samfunnet fra hver vår tue, men vi må være oppmerksom på de kreftene som er der. Som stjel vår oppmerksomhet. Sosiale medier for eksempel. Ikke sitte og se på denne
mobiltelefon som har tatt herredømme over oss nå. Det løser jo oss. Det er mye vi kan gjøre. Hvor vi bare blir konfrontert med andres vellykket et stort sett. Tormod, du sitter med så enormt mye kunnskap og visdom. Du har sett så mange pasienter over dine mange år i psykiatrien.
Og du skriver jo mange veldig fine historier der mennesker får det, klarer å bryte ut av de lenken de er festet til, og får et mye friere liv. Og livet vil jo alltid gå på ned, uansett hva man gjør. Men det å leve et fritt liv, der man tør å være seg selv, er ...
Tror jeg for mange vil være et nesten uoppnåelig mål, men det er så viktig for at vi skal klare å være oss selv da, og klare å stå støtt i oss selv i denne verden vi lever i.
Så hvis jeg kunne spurt deg, hva er tre ting du vil ha råd til oss til? Hvis en lytter, hører på nå og tenker, jeg har lyst til å leve meg fritt, der jeg slipper å kjenne på skam hele tiden, jeg slipper å kjenne på at jeg skal være som alle andre, og har lyst til å stå med støtt i meg selv. Hva er det du anbefaler deg? Ja, det er et vanskelig spørsmål. Det er det. Så...
Det blir jo litt oppsummering kanskje, på en måte, av hva som er viktigst. Først en, så må du velge riktig foreldre og oppvekst.
Ja. For å stå fjellstøtt. Det er jo gjennom barndommen vi utvikler egenverd og trygghet til å være oss selv, men også verdifølelse, men også selvstendighet og
hvis det ikke er skjedd da, det kan også være at vi er forskjellige temperament, for eksempel vi er født forskjellig. Noen er innadvente, noen utadvente, noen er passive, andre er fryktløse. Så det er klart at det er mye med genene, selvfølgelig. Så velge riktig oppvekstmiljø, foreldre og gener, selvfølgelig. Så det, ikke sant? Men også er det da jo, når dette ikke er nok da, da er ikke det så veldig lett å
å svare på, men det er å prøve å jobbe med hvem er vi? Hvem er vi? Hvem vil vi være? Er vi på feil sted? Hvorfor er det så viktig å bli likt alle? Og da er det jo noe vi ikke har pratet om. Hvorfor er vi redde for avvisning da?
Bare litt tilbake til det, nå springer kanskje litt, men det er jo at vi må bare anerkjenne at vi trenger flokken. Og hvis vi blir utstøtt av flokken, så er det jo sånn som det var på steinalderen. Ble vi utstøtt av flokken, så døde vi. Og nå dør vi ikke lenger, men det er jo ikke noe verdig liv å
Det er ikke noe verdig liv hvis man ikke er medlem av flokken. Så det er en av grunnene til at avvisning er så vondt, for det aktiverer den følelsen av å være utstøtt, ikke være likeverdig med de andre, eller likeverdig som før. Og da må vi rett og slett eksponere oss og tåle å bli avvist for å komme tilbake til det. Og det er jo det jeg skriver mye om. Hvorfor er det så vanskelig med ...
Hvorfor er vi så redde for avvisning? Jo, vi må finne ut hvorfor vi er redde for det. Jo, vi er redde for å bli støttet og ikke være. Og da må vi se litt på de faktorene. Overdriver vi ikke nå? Må vi bli likt av alle? Så får jeg repetere det. Og må vi på en måte godkjenne at den andre ikke liker oss? Da må vi jobbe med selvfølelsen og trivelsen.
det er ikke sikkert de har rett, de liker oss ikke. Det er ikke sikkert det er noe galt med oss da. Det er ikke sikkert det. Det kan være at vi ikke passer sammen. Og rett og slett tørre å bare si seg selv og så bare stå i det at
Det er mange årsaker at vi ikke blir likt. Og vi må anerkjenne at vi har ulike sider som kanskje ikke blir likt av alle, men andre tar det imot. Vi blir aldri perfekte, og det er ikke meningen heller. For det er noe innmari kjedelig med perfekte mennesker. Det er jo det. Altså, hva gjør vi for å stå fjellstøtt? Fjellstøtt er ikke mange som klarer utgangspunktet, men...
Vi burde ikke vakle for mye og snuble. Vi må også tåle å snuble for den saks skyld. For det gjør vi også. Hvis vi skal tørre å gå videre, så snuble vi. Det må vi også tåle. Apropos å stå fjellstøtt, jeg tenker på hva du spør om nå. Jeg synes det var veldig fint det du sa om det å tørre å være sårbar. Hvis man skal stå støtt i seg selv og ikke tørre å
Å se på det som gjør en sårbar, så står man kanskje på en litt usolid grunn. Ja. Hva trenger vi, ikke sant? Og hva er det som er sårbarheten? Hvorfor alle har en form for sårbarhet? Og det er å utforske den og kjenne på den. Og er det nødvendig å være sårbar, for eksempel? Altså, hva er det å være sårbar, ikke sant? Det er blant annet å ikke tåle kritikk, da.
Og hvis man har vokst opp og ikke blitt anerkjent, så er man ofte var for kritikk. Og da må man vel også på en måte ta sjansen å tåle at kritikk, det må vi ta imot. Igjen å våge å eksponere oss for det. Vi blir ikke kritisert hvis vi er oss selv. Vi blir ikke alltid likt hvis det er oss selv. Så det er noe med å rett og slett tørre å stå i det. Tørre å orke det. Men det kan på sikt være lett.
lettere å stå i, enn rett og slett hver dag å stå i og miste seg selv og være redd for å ikke være bra nok. Så man kan prøve å se hva er det som er det verste. Ja, for det er kanskje mye mer vondt det å gå med det hver eneste dag. Hver eneste dag i alle settinger. Er jeg bra nok? Er jeg bra nok? Og drive å
hele tiden se først hva man har sagt og hvordan man skal si det annerledes og hvorfor liker ikke han eller hun meg og hvordan kan jeg gjøre sånn at de gjør det det er veldig tunge tanker og det er veldig mye smerte i det og så tenker det at når vi treffer et nytt menneske så er vi opptatt av hvordan det mennesket anerkjenner oss og liker oss og så glemmer vi når du sa det 20-20%-8% det står
Men 80 prosent av den energien, den andre du møter, den tenker det samme. Vil han eller hun like meg? Og så glemmer vi det. Det er et veldig viktig poeng. At vi må huske at den andre er sårbar, den andre er ensom, den andre vil gjerne bryte ut av buret også. For det tror jeg gjelder så å si alle. Alle har sine buret, som jeg sier.
Men vi ser det jo ikke, for vi ser jobber rundt oss, alle som har fått til livet og står så støtt der. Nettopp. Jeg husker så godt, jeg jobbet tre år i psykiatrien, jeg begynte etter turnus, og så hadde jeg et år av allmenn praksis. Den gangen så måtte vi ha noe annet et år før å bli spesialister. Og da husker jeg så godt at alle fra venterommet, de satt der og så så fornøyd ut på en måte. Det var ikke en vine.
som skulle tilse at de er sleit med livet sitt. Og så kom den ene etter den andre inn, og de kommer med psykiske problemer. For jeg hadde jo naivt nok tenkt at, nei, de som var på psykiatrien, vi har behandlet de. Det er de som er sleit. Og så skjønte jeg at alle sliter. Ja. Altså den andre du møter sliter med sitt. Ja.
På en eller annen måte. Det er også min erfaring. Og det er noe litt sånn frihet i å vite det at du ikke er alene i det. Det er et godt poeng. Du er ikke alene i det. Vi står sammen. Og tør man å være sårbar mot de man stoler på, så vil man klare å stå mer støtt sammen. Riktig.
Riktig, og Brené Brann er jo opptatt av det med at når man byr på sin sårbarhet, så blir man sterk. Det er da man blir sterk, og står i den. De som er svake, det er de som ikke tør å avsløre sin sårbarhet. Det høres paradoksalt ut, men det mener jeg. Den sterke er den som tør å by på sin sårbarhet. Husk det. Og den blir så å si alltid verdsatt. Og hvis du ikke blir verdsatt,
så har den andre kanskje har sine greier som ikke tør å møte den sårbarheten din fordi den ikke har tur til å møte sin egen sårbarhet. Så da kan du faktisk bli avvist på det.
Og vi hører jo stadig og leser stadig om folk som for eksempel har mistet barna sine eller andre i sorg, hvordan de de møter på gata, de merker at den går på andre siden av gata, de tør ikke møte dem. Og det hører jeg jo stadig om. Fordi de er redde for at de skal være så veldig viktige, ikke sant? Men det de sier som er i sorgen da,
Nei, de vil bare på en måte høre at nei, jeg ser det. Du har det vanskelig. Det er ikke noe verre enn det. Så det viser jo veldig at folk er redde for å komme ut av skallet sårbarhet mange da. Så kommer de i kontakt med den. Riktig. Nettopp.
Det kan ofte være at det er smertefulle ting den selv prøver å unngå. Så lever man i bur i videre, later som ingenting og bare lever et tomt og meningsløst liv for å sette det på spissen. Som mange gjør. Så kjøper de noe for å føle at de skal få litt lykke, så varer det en par timer. Og så må de kjøpe noe mer for å få lykke. Og samfunnsstrukturen sier det, kjøp mer, hold julen i gang.
Og reklamen er da den speste venn, som jeg sa. Og det er sånne ting jeg, som jeg sier, prøver å stå imot da.
reklame og for mye sosiale medier og andres. Ja, og andre meninger. Andre meninger, ja. Ikke minst. Ikke minst. Tørre å stå egne meninger. Ikke minst. Tusen takk for at du gjestet, Tormod. Det er veldig godt å snakke med deg. Man hører at du har møtt på mange som har slitt med sine ting. Og jeg vet at du har hjelpt utrolig mange, og jeg er glad for at du bruker kompetansen din til å nå utenfor
uten enda flere. Er det noe annet du har lyst til å si før vi legger på for dagen? Ja, nei, jeg vet ikke helt sikkert mye. Jeg har jo mye på hjertet når jeg skriver. Bøkene dine, Alene og Naken, og Er du stolt om at pappa de er bokforhandlere på nett? Det er det. Og den Alene Naken, den
Jeg er nå på 9 år, og det er til og med trygt opp nytt opplag igjen nå, nylig. Tenkte jeg. Det er ganske utrolig. Jeg får veldig mange tilbakemeldinger fra psykologer og andre som bruker den i terapi igjen. Det er folk som sier at den har... Det var en pasient som sa, jeg skal si noe morsomt til deg, sa jeg noe start i, men det var en kjent influencer som hadde anbefalt alene naken nå. Den hadde...
forandret livet hennes. Så det er litt tydelig. Ja, men bare det at jeg på 9 år forteller noe om omfanget av hvor mange som trenger dette. Ja, og så håper jeg også flere oppdager den siste boka også, som «Er du stolt av meg, pappa?», som er en videre utvikling til alt det på seg. Ja.
som også handler om enda mer sterke historier, og den skal også hjelpe i enda større grad til å forstå hvorfor folk sliter. Broren min, som er en veldig unøvrotisk mann, han sa at han skjønner ikke på dette med angst og sånn. Han har det veldig enkelt. Så sa jeg til ham at han får lese den siste boka. Og det har han gjort da.
så ja, det virker at han skjønner litt mer etter hvert han skjønner veldig mye av mennesker, det er ikke det han er veldig god menneskekjennelig, men akkurat det med angst og sånne ting hvor folk sliter, det
Har man ikke det selv, så tror jeg det er vanskelig å forstå det. Vi har alle våre ting og våre styrker og bakheter. Tusen hjertelig takk for at du tok deg tid, Tormod, til å gjeste podcasten. Jeg legger vel link til bøkene i episodeinfo til deg som lytter til. Hvis du tenker at denne episoden kan være til nytte for noen, del denne sånn vi får uten gårdkunnskapen.
Og med det sier vi tusen takk for oss. Takk for at du kom. Ha det godt.
Takk til effektiv innbyggelse og intuitiv social media og online marketplace-integrasjon kan du over Instagram, Ebay og Co. verbe og verkoste. Å få nye målgrupper var aldri så enkelt. Shopify bier på en enkel sikker plattform alle tools for å bygge opp ditt online-business. Test det kostløst og presentere ditt business til verden. besøk shopify.de-try
Einfach shopify.de-try eingeben und loslegen. Made for Germany. Powered by Shopify.