Hei, Annette her. Før vi går i gang med ukens episode, vil jeg med stor glede invitere deg til Vagus Magi, som er et dagsretrit med fokus på vagus, velvære og styrking av helsen.
Lege og yogalærer Asja Sundaren og jeg har skapt en dag for deg der kunnskap og praksis møtes for å gi en dypere forståelse, opplevelse av ro, tilstedeværelse og hvilepuls. Vagus Magi arrangeres i Bergen søndag 18. august og i Stavanger søndag 25. august. Velkommen til et dagsretrit hvor vi ønsker at du nyter en nydelig dag med egenomsorg, påfyll og inspirasjon.
I tillegg vil jeg at du skal dra igjen med god kunnskap om vagus og helhetlig helse, samt enkle og kraftfulle verktøy som du kan bruke i din hverdag, som gir deg mer innre ro, øk livskvalitet og oppgradering av helsen din. Mer informasjon og påmelding finner du i episodeteksten. Hjertelig velkommen til Vagus Magi!
Hei og velkommen til helsehjelpspodden. Dette skal være podkassen for deg som ønsker kunnskap om helhetlig helse, og hvordan du kan leve et friskere liv med mer livsglede. Mitt navn er Nette Lønno, og jeg har jobbet som nevorefleksolog i over 17 år og driver nervsklikken i Stavanger. Jeg er nysgjerrig på alt som gjelder det å være menneske og helse. Hva er det som gjør at vi er den vi er? Hva er det som spiller inn for at vi får helsepleier og sykdom?
Og hva kan vi selv gjøre for å styrke helse vår? Og hva bidrar til at vi kan få leve gode liv? Når jeg behandler helseplager, så er jeg ofte på det som en koderekke som skal løses. Hva spiller inn for at plagene har oppstått? Og hva kan jeg gjøre for å påvirke kroppen til økt tilbredelse? Og hva kan en enkelt det selv gjøre for å få det bedre? Vi er komplekse og sammensatte mennesker, og det er derfor viktig og nødvendig å se på helse helhetlig.
Hvem vi er, hva vi spiser, hvordan vi sover, hvordan vi beveger oss, hva vi tenker, miljøet vi lever i, og så videre og så videre. Jeg ser på symptomer som en beskjed fra kroppen at den ønsker en endring. Kroppen er i grunn ganske smart, men vi har på mange måter aldri helt lært å tolke kroppens språk. Ja, nå babler jeg litt av gårdet her, og jeg må selvfølgelig ta en episones gjest, som jeg med stor glede deler mye av det samme som meg.
som er opptatt av å se hele mennesket, og det er et sammenheng i deres omgivelse. Det er Mathilde Mykkelbøst som jobber som spesial fysioterapeut ved Smertepolklinikken ved Drammen sykehus. Mathilde har videreutdannelse i en ortopedisk manuell terapi og en magister i idrettsmedisin fra Karolinsk Institutt i Stockholm.
Smertefeltet vekket tidlig hennes resse, da hun som nyutdannet fysioterapeut savnet gode redskap for å møte komplekse smertepasienter. Mathilde jobbet den gang i Stockholm og begynte å utforske med bruk av tens og muskelstimulering med gode resultater, i kombinasjon med en bred erfaringsplattform innen traumefeltet, kognitiv terapi og motivasjon.
Hun har jobbet med alle typer pasienter, men primært med muskel og skelett, kvinnehelse, stressmestring og sammensatt smerteproblematikk. Mathildes intensjon er å dele kunnskap, visdom og erfaring for å trygge, gi eierskap, inspirasjon og motivasjon til hvor mye vi kan gjøre selv for å skape helse og liv med mening. Hun er opptatt av å forene kropp, sinn og sjel.
At inni hvert menneske bor det en fri sjel. En dypere sens av hvem vi egentlig er. Dette er nydelig musikk i mine øyne. Og jeg er så enig. Jeg tror at årsagen til at en del helseplager oppstår, fordi vi er i ubalanse i dette. At alt støyer utenfra gjør at vi ikke får ro og tilgang på sjelen og det ekte å regne inni oss. En av de største helseutfordringene i dagens moderne samfunn er stress og en ubalanse i nervesystemet.
Hva kan vi gjøre selv for å få mer ro, og gi kroppen tilgang til økt tilbredelse, og komme i kontakt med oss selv? Dette gleder jeg meg til å snakke om. Velkommen, Mathilde! Hei, og tusen takk, Anette. Det var store ord. Åh, ja, jeg blir så glad for den kjærligheten du har til å prøve å forstå hva det er å være menneske.
Hva er det egentlig å være menneske? Hva er egentlig et menneske? Det tror jeg de fleste av oss går rundt og egentlig ikke helt vet. Eller kanskje vi tror at å være menneske er å ha et fysisk kropp og et sinn? Eller hva er helse? Hva blir vi egentlig forbindelig til og lært opp til hva er?
Hva er et menneske, og hva er helse? Jeg startet min vei gjennom kroppen og fysisk aktivitet, og et trosystem om at helse er fysisk aktivitet, og det å være i god form, det å være sterk, det å være fysisk sterk.
Det jeg erfarer og ser er at vi er veldig mange av oss, vi har blitt lært opp til at vi skal være fysisk sterke, og så skal vi være mentalt sterke. Vi har lært opp til å ha en god fysikk, at det er viktig å trene, viktig å bevege oss. Så skal vi være mentalt sterke, vi skal bite tennene sammen, vi klarer alt litt mer, og vi kan pushe oss og presse og gi drovdrift på den der kroppen.
Jeg har erfart hver dag at vi mangler redskapene for den emosjonelle kroppen. Vi mangler redskapene for hvordan vi takler, hvordan vi står. Vi vet ikke hva emosjoner eller følelser er.
Vi skal være fysisk sterke, vi skal være mental sterke, og så byter vi tjenene helt til det fysisk knekker, og vi ikke har noen redskap. Og jeg tror jeg ligger mye i at mange av oss har ikke erfart at det er trygt å erfare eller stå i følelsene våre. Vi har kanskje fått beskjed om at du må ta kontroll over sinnet ditt, eller nå må du lære å styre deg, har vi ikke.
For å gråte har de fleste av oss, tror jeg, i samfunnet er det veldig forbundet med betalen. Hva er det med deg nå? Er det noe feil med deg om du gråter eller tar til tårnet eller blir rørt? Så det er noe vi har trukket oss tilbake, lagt oss på rommet under puta. Ingen skal se det, ingen skal høre det.
Eller har vi vært uenige med de der hjemme eller andre, så har vi fått beskjed om å sette oss i skammekroken eller gå på rommet ditt til du har ombestemt deg eller til du er enig med oss. Voksne personer er autoritære for oss. Jeg tror at om jeg skulle lytte til meg og kroppen min da, så hadde jeg nå 40-45 år senere fortsatt sittet på det
som jeg er vokst opp på. Og det har undret meg en del, fordi at nå har jeg jobbet med behandling i mange år, og når jeg møter den personen som kommer inn og spør hvordan de virkelig har det, og de skjønner litt at her skal jeg svare ærlig, for at jeg mener det, så kommer det jo ofte tårer.
Det første samtlige gjør, er å si unnskyld. Og så ønsker jeg de tårene velkommen. Og sier at de kommer fordi du snakker om noe så viktig for deg. Men hvor vanskelig det er. Og så pleier jeg av og til å bli litt teknisk og si at tårene, emosjonelle tårer, inneholder avfallstoffer og
kortisol, så det er også en utrenskning og sånn, så det blir litt lettere da å gråte. Men det er da nesten litt forbundet med skam at vi slipper tårene løs da. Jeg vil si det er forbundet med skam, det er forbundet med at det er noe feil. Jeg vil si at det nesten er forbundet med at det igangsetter en autonom forsvarsmekanisme for oss, for vi får behov for å finne et svar
unnskyld oss, forklare oss, nesten lyve for både oss selv og andre, for å slippe å kjenne på oss i den skammen eller den usikkerheten som ligger i bunnen for tårene. Når jeg treffer nye mennesker, så tenker jeg at noe av det viktigste jeg kan gjøre, og da treffer jeg mennesker som har levd med
smerter i lang tid. Mennesker som har erfart så mange ganger å ikke bli trott, ikke bli møtt, ikke bli sett,
at andre begynner å tvile på seg selv, de begynner å tvile på de smerteimpulsen de får, kanskje jeg begynner å innbilde meg, kanskje jeg har blitt gal. Det er lagret så mange minner av å
ikke bli trodd eller sett eller hørt. Jeg tror som helsepersonell er det noe av det viktigste vi kan gjøre i møte med andre mennesker, det er å tillate oss å skape det rommet, møte med nysgjerrighet og åpenhet som er det motsatte av
Det å dømme og korsveste. Og det er det kanskje ikke så mange av oss som tenker, men jeg har i hvert fall gått igjennom en del runder, og husker det gangen jeg ble bevisst på hvordan jeg faktisk dømte og korsvestet meg selv. Hvor mye vi holder på med det hele tiden, uansett om jeg skulle ikke sagt det eller jeg skulle ikke gjort det, for at vi hele tiden skal tilpasse oss alle andre. Men det jeg ser er jo at når vi er
Gi rom og er både helt til stede fysisk, mentalt og emosjonellt til stede for et annet menneske. Så vil jeg si det sånn som en av mine veninner som er psykomotorisk fysioterapeut og traumaterapeut, som hun beskriver det så fint, er at i et rom fylt med kjærlighet, der kan du være helt deg selv blant bare fremmede.
Og det er noe jeg etterstreber i alle menneskemøter jeg har i min hverdag. Så i å skape det rommet, at i et rom fylt med kjærlighet, der kan du være helt deg selv.
Bare fremme det, for meg gir det en dyp betydning og ro på at her er det et sted hvor ingen vil dømme deg, eller ingen vil kanskje heste deg uansett hva du har med deg i bagasjen din, og at det gir en mulighetsrom for at det mennesket kan få starte helt på nytt, der og da. Så fint. Og der er jo tårene...
Jeg bruker å si at jeg alltid har papiret rett ved, for det er sjelden en konsultasjon hvor noen kommer inn hvor det ikke er tårer. Bare det å bli sett kan være ganske skremmende når du ikke har opplevd det før. Det kan føles ganske truende, ikke bevisst, men ubevisst, for dette er programmer, så hjernen vår og nervesystemet vårt er jo
Oppgaven deres er jo å beskytte oss. Det er å hele tiden beskytte oss, og alt som oppleves fremmed, eller utrykt, eller som en fare, der vil det starte for en forsvarsmekanisme. Så det å da begynne å gråte ting, men det å kunne kjenne at det her er det faktisk trygt å kunne hende i meg, og jeg trenger heller ikke å forklare hvorfor. Jeg trenger ikke vite hvorfor. Jeg tar til tårnet, men det er som du sier, en
Noen ganger sier jeg at kroppen din er blitt som en garasje, eller en bod, eller en trykkoker, og nå er det ikke plass til mer i den. Så den eneste muligheten du har nå er faktisk å tillate de tårne, eller hikste, og henge deg helt, og stole på at du kan bli holdt av noen andre. For ellers kommer det til å sprenge til sist, og da er veien tilbake så mye lenger. Ja, du startet litt med å si at
Mye av dette her er litt sånn årsag i at vi kanskje ikke har blitt møtt med det i tidligere liv. Og jeg undrer meg så mye om at vi ikke har vært så i hermetegn til å ha gået på det før. Hva er det som gjør at man mister dette her med å forstå at det er der å være for hverandre, tryggen og støtten i vanskelige følelser, ja,
Hvor sikkert er feil, begynner jeg nesten litt sånn på. Jeg vil vel kanskje nesten si at det er allerede der hvor, si at vi som barn, eller vi har jo barn begge to, Anette, og vi vet jo at det kan koke over en del ganger der hjemme, vi kan være tålmodige og tålmodige, og så plutselig smeller det likevel, eller...
om barna gråter eller blir hysteriske hjemme, så krever det ganske mye av oss som vokse personer å stå i det og tåle det, og bare så sterke innvendigheter at vi tillater oss å ikke reagere på yttre eller indre stimuli. Så tror jeg at det henger veldig mye sammen med
som jeg ser at vi er veldig programmerte som mennesker. Vi har vokst opp i et samfunn, i en kultur hvor mye jager, eller vi har verdi om vi gjør, om vi produserer, om vi bidrar, om vi jobber. Så vi lever i et sånt
et samfunn hvor vi opplever kun verdi om jeg yter, om jeg er i 100% og jeg treffer mange som sier jeg jobber bare 60% eller jeg jobber bare 40% så jeg mener, hva skjer hvis vi tar bort det ordet bare? Ja
Oi, oi, jeg jobber 40 prosent. Om du kan høre forskjellet. Jeg jobber bare 40 prosent. Oi, er du i jobb? Oi, det var jo helt utrolig. Så vi er allerede der hvor vi dømmer og korsfester oss selv allerede der. Nå er vi litt tilbake til den. Og så har vi et system som tror at vi må gjøre, vi må produsere for å ha en verdier.
For at vi ikke helt vet hvem er det jeg er ved bare å være meg. Hva er det jeg kan gi ved bare å lov til å være meg? Eller hvem er jeg autentisk når jeg er meg? Og jeg treffer jo mange som sier at jeg vet absolutt akkurat det øyeblikket hvor jeg mistet meg selv. Eller ja, jeg husker hvem hun er, men hun er så jevnt så langt bak der.
Eller som jeg selv har oppdaget, er at den jeg egentlig er, den jeg kom inn i dette livet med, skulle være glad, spruddelig, skulle slå opp med en lovedør, skulle ta verden i storm. Jeg har også erfart at hendelse enn hendelse av å erfare ulike følelser som vi alle gjør, om det er å kjenne på situasjoner av skam, skyld eller ydmykkelse,
har gjort at det ikke har vært trygt å være henne. Så det er som at deler av den
jeg egentlig er er blitt fragmentert og de er ikke borte, men det er som at de har ligget og vært veldig godt gjemt og skjult og beskyttet i mange mange år fordi at det har ikke føltes trygt å ta henne fram eller det har ikke føltes trygt å uttrykke fordi at det har vært en frykt for å bli dømt eller ikke passe inn eller være annerledes om jeg virkelig skulle leve ut, eller det er ikke rom eller plass til å
og være hun jeg egentlig er der inne. Og det ser jeg jo i møte med mennesker og svært traumatiserte mennesker, og mange av de som kommer, det er ikke bare at man lever med langvarig smerte, men veldig mange sliter også med angst og depresjon, som følger av det med at det er en sorg å komme utenfor, det å oppleve at man ikke har en verdi mer, for man yter ikke mer.
Alle forventninger som man selv hadde til livet, alle forventninger man tror at samfunnet og de rundt ikke har, eller har det som man ikke kan innfri, det trekker oss gjerne inn i at det blir andre kompliserte følger av disse tilstandene her. Jeg ofte ser det at når man kommer inn og kan finne eller huske at man
Du er ikke sykdommen, eller du er ikke smertene, eller du er ikke den fysiske kroppen. Det å kunne se på at du har like mye verdi om du har ett ben eller to ben, du er ikke noe mindre deg selv av det. Eller det å skape bevissthet rundt tankene, og hvordan tankene, alle tanker, alle sansimpulser er forbundet med
et minne som akselererer ut en følelse eller emosjonelt i kroppen helt automatisk, helt ubevisst, hele tiden, helt til vi begynner å bli bevisst på hva som foregår i oss. Men det jeg ser er at når mange begynner å gå denne veien, så begynner de også å huske hvem er egentlig hun? Hvem er egentlig han? Kan jeg
Våg å gå bak deg litt selv og snakke litt med han eller henne igjen. Det er faktisk trygt at hun kan få lov til å skinne sitt lys ut, skinne ut i verden, stråle innenfra av sånn som det egentlig var ment at man skulle gjøre, uavhengig av hva livet har ført med seg. Ja, og det som får meg til å tenke på også er jo det der med
Hvordan vet den? For kanskje noen tenker at ja, vi er jo den vi er. Men ofte så tenker jeg at det er den der følelsen at kanskje det er noe som mangler, eller at det skulle vært noe mer, eller at han er på feil sted, eller kjenner en uro i det han holder på med. Det kan jo gjøre litt uttrykk på ulike måter også. Det er jo det med gjør man ting fordi det er forventet av deg, litt sånn som før i tiden, at det
Legesønnen ble lege, fabrikarbeiderens barn ble fabrikarbeider. Alle disse forventningene lå. Det var veldig lett før i tiden. Kanskje ikke lett, det er kanskje feil ord, men det lå en forventning hvor du bare fulgte og fortsatte i de sporene. Det tror jeg skinner igjennom oss mange i dag, er at
Man har kanskje tatt valg ut fra forventninger i forhold til hva man tror, og så kjenner man at man er på feil vei. Det kan være en ting eller bare det å komme tilbake og kjenne at det, jeg ser når folk kommer inn og begynner å kjenne på den gamle sensen, eller den følelsen, eller oi der er hun, eller der er han, så ser jeg at det gnister på nytt i øynene, det skinner noe ut, det kommer nytt liv, det er noe mer som lever.
i den kroppen. Det kommer et nytt mot, nytt håp når de kjenner at jeg kan gå hjem til det stedet og ta frem de følelsene, de tingene som skaper letthet, de som genererer en annen energi, en helt annen kraft i meg. Ja, og det er egentlig litt som du sier, oftest vil han kjenne det. Åh, her var det litt godt å være.
Og ikke nødvendigvis et bestemt sted eller med noen, men godt å være i seg selv da. Jeg tror at vi kan nesten se det litt som et paradigmeskifte der vi står i dag. For det er jo sånn som at verden er i konstant vekst og ekspansjon. Mennesker er også i utvikling og ekspansjon, litt sånn som vi har gått fra, sånn som jeg ser det litt, at vi har gått fra
middelalder og steinalder og ulike ting, hvor vi nå har vært i en materialistisk tidsalder hvor vi har tilgang på alt. Det har vært fokus på alt det yttre, alt vi har. Jeg synes å oppleve at det er en ny tid hvor flere blir åpne for å lytte mer innover. Hva trenger egentlig jeg?
Hva trenger jeg for å ha det godt med meg? Hva trenger jeg for å klare å ivareta meg selv? Og det er et langt terskel for mange å komme dit. Men enten så blir de yttre triggerene så store av bekymringer, eller at mange også har så mye at det begynner å bli et rom for å lytte mer innover og se mer hva er et helt menneske igjen, eller hva trenger et helt menneske?
annet enn mat og søvn og klær. Ja, for nå har jo vi, de fleste av oss i alle fall, har jo lett tilgang på et hus vi bor i og varme, og vi kan gå på butikken og kjøpe mat. Så disse her primærbehovene er godt dekket. Vi trenger ikke være bekymret for om vi kommer til å sulte eller fryse ihjel. Også nå
Med at vi nå egentlig lever så trygt, så oppleves det for så mange at likevel er livet så utrygt. Det er nesten som at vi nå får en mulighet til å bli så mer og mer fokus på fryktresponsene i oss mennesker, og hvor stor plass den autonome fryktresponsen i oss, hvor stor del av livet vårt den fyller.
Det skjer mye rundt om i verden, men akkurat her i Norge og mange andre steder har det kanskje ikke vært tryggere å leve og bo likevel. Vi har et helsevesen som hjelper oss ved akutt sykdom eller ulykker, men det er ikke langt tilbake hvor du
Fikk du en infeksjon eller fikk du feber, så gikk du og la deg i en hule, og enten så døde du i den hulen, eller så gikk det over, og så kom du deg ut igjen i livet. Men fortsatt har vi et nervesystem som reagerer på nesten alt utenfor oss og inni oss hele tiden, som at det er en fare.
Og det er jo hjernen og nervesystemet vårt, det gjør jo egentlig bare jobben sin. Det gjør det den er skapt for, den gjør det som gjør at vi har overlevd som art. Og så ser jeg i dag at det er den mekanismen som blir stående på og fyrer 24-7 hos nesten alle oss. Uansett hva det er, hvor det er som at det ligger nesten kodet ut.
masse minner av fare både på cell- og DNA-nivå i oss, og vi reagerer på det minste ting som at det er livstruende. Hvorfor? Ja, hvorfor? Du kan jo si at nervesystemet vår, eller med smerte kan du komme litt inn på smerte som er mitt hovedfelt eller fagområde, så er det at det
Smerte er i utgangspunktet en bra ting, bruker jeg å si. Det er sikkert noen av dere som hører på blir litt provoserte når dere bare observerer litt i kroppen hva som skjer i kroppen deres nå når jeg snakker. Men smerte er i utgangspunktet en bra ting, for smerte det er kroppens måte å varsle oss på, eller varsle da hjernen og de autonome sentrene våre, hjernestammen og det limbiske systemet om at det
Hei, hei, her vil jeg at du skal lytte. Her må du se for om det er en fare, om det er noe som er plukket, eller noe som må ta svare på, eller om det er et organ som trenger hjelp. Så den akutte smerten er veldig viktig. Og det er rett og slett en overlevelsesignal, vil jeg si, på mange måter.
Og så er det jo det her med langvarig smerte, hvor du bare fortsetter å fyre og er lite hensiktsmessig, og selv om kanskje skaden eller ting er leget, så fortsetter det å sende elektriske impulser ut i kroppen og pumpes ulike hormoner og stresshormoner. Og immunforsvaret går på høyger på jobb for å prøve å fikse opp i det den tror er skadet. Så jeg vil egentlig si at
Når denne smerten ikke går over, når disse elektriske impulsene fortsetter å fyres, vil hjernestammen vår og alle minnene våre som ligger i det limbiske systemet, både de hensiktsmessige minnene og de mindre hensiktsmessige minnene, fortsatt tolke alle sansimpulser, lukter, lyder, smaker, berøring,
tanker som minner om noe som tidligere har vært fare, og da tenker jeg at det kan både være farer vi har opplevd i vårt liv, men her ligger det også programmert inn alle ting som våre forfedre har erfart som frykt og farer, både reelle og mindre reelle farer.
Det er et minne som hele tiden, når du opplever noe av det, om det bare er en lukt som minner om noe, eller et syn av noe, eller at vi går forbi noe helt ubevisst, så kan det sette i gang en handling ute i kroppen hvor det skilles ut stresshormoner, og hvor immunforsvaret vårt går i inflammasjon og betennelse for å forsøke å reparere det de tror er skadet.
Det er nok det jeg ser som skjer oss veldig mange i dag, det er at man går med en sånn kronisk eller kontinuerlig lav inflammasjon eller betennelse i ulike organer eller i muskulatur og bindrev og i kroppen vår. For hjernen tror, eller da på helt autonot nivå, at man må beskytte fordi at det er noen ting som er fare.
Ja, og dette er så viktig kunnskap, og jeg kommer nesten mer og mer til at vi må ta nervesystemet mer på alvor. Vi kan ikke dele opp i organer og alt sånt, for her har vi et helt system som står og fyrer seg, som gjør at vi er i en sånn kronisk stresstilstand. Samtidig vet jeg at
Det enkle ting vi faktisk selv kan gjøre for å få en bedre regulering i nervsystemet, som gjør at det på en måte jobber til fordel for oss, i stedet for motstatt. Og det er nettopp det der vi ser nå, at det
Det autonome nervesystemet vårt er ikke noe vi kan skjerpe oss. Vi kan ikke ta oss sammen. Vi kan ikke tenke oss bort fra disse tingene. Dette er et system. Vi kan si at det er et operativsystem eller en PC som er programmert. Det er satt inn masse apper, og de bare responderer på det de har fått beskjed om. Det de er blitt programmert som.
Og det å begynne å forstå at mange av de symptomene, nesten alle de som kommer til meg her, er symptomer på et autonomt nervesystem som står i konstant sympatikusaktivering.
Dette er en fremmedord for mange av dere som lytter, men dette er ord jeg tror dere vil bli veldig kjent med i årene fremover som kommer. Da jeg studerte for 25 år siden i København, så undret jeg over hvorfor snakker vi ikke mer om det autonome nervesystemet? Hva gjør egentlig dette autonome nervesystemet?
Flere av mine lærere var både osteopat, videreutdannet din osteopati og kraniosakralterapi, så vi var innom disse tingene, men det hadde likevel en utrolig liten del ut i helsesystemet og forståelsen rundt både langvarig eller kronisk smerte, som vi snakket mye om den gangen, og i forhold til stress og utmatting.
Så det jeg bruker ofte å møte det på når jeg treffer nye mennesker, er å gi masse kunnskap, så at de selv både verbalt og visuelt får se på plansjer jeg har og bilder jeg har som forklarer de her tingene.
Og jeg vil si at det her er ikke noe du kan skjerpe deg fra, trenke deg bort fra, ta deg sammen. Det hjelper ikke om du kjører på mer og ignorerer det her. Ja, for da får han bare mer sympatisk stressfyring, så det blir egentlig bare verre.
Det er bare verre. Det er nettopp det. Og når jeg da legger denne plansjen med denne smerteklumpen som kollegaen min har tegnet og illustrert med alle symptomer, så sitter de og sier veldig mange at det står navnet mitt øverst på denne listen. Det er jo meg. Dette beskriver meg. Så har jeg bare hørt at de ikke finner noe, eller det er ikke noe feil, eller det er ikke noen noen kan hjelpe med.
Skal noen bli litt triste av seg, så blir de fleste veldig glad, eller før jeg får snakket videre, så sier de, men hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg komme ut av det her? Det er det som er så fantastisk nå med all den...
kunnskapen, all den erfaringen, all den forskningen som kommer nå, og det er på hvordan vi kan jobbe inn i det parasympatiske nervesystemet, det som gir ro, hvile, fordøyelse, og fordøyelse med meg, det er ikke bare maten vi skal fordøye, men det er like mye alt det mentale og alt det emosjonelle, og alle inntrykk og alt det ikke, det finnes ikke tid i dag, vi tar oss ikke tid,
Det finnes så lite rom for stillhet eller refleksjon til å få fordøyd og nesten si smakt på det vi opplever, det vi erfarer, den kunnskapen vi tar til oss. At det er som om vi bare fortsetter å fylle på den containeren med nye ting igjen, som igjen...
Den balansen, når vi begynner å jobbe inn mot det parasympatiske nervesystemet og vagusnerven som er hovedgrenen i dette systemet, i tillegg til det enteriske nervesystemet som jeg er veldig opptatt av, som sitter i tarmen og er en del av det autonome nervesystemet.
Vil vi bli så fort fiske? Vi skal ha en løsning, vi skal ha en kviksfiks. Og så er dette ofte med oss en del å fyre enda mer sympatikusaktivering, enda mer stress, fordi vi skal fikse noen ting. Så det er en prosess å gå i for å komme inn i dette, men der finnes det mye helse og
en god vei på å begynne å avinstallere alle de frykte responsene som er utenom fyret hos oss. Et lite avbrudd i episoden her, for jeg vil dele at jeg har fått leden av å inngå et samarbeid med Recharge Health som har FlexBeam, som er en smart, bærbar, innfører terapiene som stimulerer cellene til å produsere mer energi, så du kan reparere muskler, lindre smerte og resituere deg raskere.
De har egne program for blant annet å behandle pust, energi, immunitet, søvn, angst, hudproblemer, menstruasjonssmerter, muskler, ledd og smerter. Jeg anbefaler Flexbeam fordi jeg har stor tro på at det kan være til god nytte for mange. Du får nå 1200 kroner i rabatt i juni, juli og august med koden HELSTIPSPODDEN.
Vi har snakket i mange episoder om det parasympatiske nervesystemet. For de som synes det er vanskelig, så er det enkelt forklart. Sympatisk er mer en stresstilstand, og parasympatisk er en ro tilstand.
De aller fleste av oss har det veldig lett tilgjengelig av å komme inn i en sympatisk tilstand. Væraktig bestå på å holde ut bitetennet sammen, og noen er gjerne i den tilstanden kanskje døgnet rundt. Så hvordan skal vi få tak i det parasympatiske da? For vi trenger begge deler. Vi trenger begge deler, vi skal ha en balanse der, men så er det...
For mange kan man trenge å være i det parasympatiske næringssystemet over lang tid, før man er moden for å trene balansen inn i parasympatiskus sympatiskus. Og det er så viktig at du nevner for...
Vi er jo utholdmodige mennesker, så hvis man har hatt en lang stressbelastning over tid som har medført en utbrenthet, og så gir kroppen restitusjon og hvile, så er det bare litt bedre, og så går man rett ut og aktiveres igjen. Så vi trenger, akkurat som du sa, å være parasympatisk ganske lenge,
Og det er litt underkommunisert. Og så vil jeg også kommunisere at det å si hva er i en sånn stressmodus, når man snakker om stress, så handler ikke det om det mentale stresset, om tankene, eller at vi gjør mye, for vi er veldig rettet mot det. Det kan være at du har hatt en allergisk reaksjon, at du har hatt en infeksjon, at du har hatt feber eller en...
at kroppen og immunforsvaret ditt har jobbet på ting. Bare når vi spiser, så er det et stress for kroppen din. Mange av disse stressresponsene er at kroppen, kontinuerlig immunforsvaret og hormonsystemet er konstant på jobb for å prøve å skape balanse i hele homostasen i kroppen.
Så det er jo mange veier inn her, og det er mange ting man må gjøre, men den lette måten er jo det å kanskje begynne å bare øve seg på at man må tillate seg å putte litt tid i kalenderen til seg selv. I forhold til egenomsorg vil jeg si er et sånt viktig ord i forhold til det med vagus og det parasympatiske. Så det å kjenne på sin egen verdi, at
I hvert fall vi kvinner tror jeg har et sånt program installert om at det er ikke så farlig med meg så lenge alle andre rundt har det bra. Og jeg ser at veldig mange har en veldig stor bøyg, eller det er forbundet med å være egoistisk om man tar seg tid for seg selv. Jeg ser han jeg bor med, han er helt rå, han går rett hjem og legger seg rett på sofaen til min frustrasjon i mange år.
Jeg har innsatt at jeg har faktisk også lov til å ta den powernerten. Jeg har også lov til å trekke meg tilbake. Når barna var små, tenkte jeg at du ikke bare kan legge deg der og lukke øynene. For da er det jeg som får enda mer jobb, og den tror jeg mange av dere kan kjenne deg gjennom.
Så det å våge å ta den plassen til seg selv, og det å ta den plassen kan være smertefull. Og jeg tror mange vil oppleve at det føles som en kamp, og skulle forsvare eller unnskylde overfor seg selv at jeg har også behov for å trekke meg litt tilbake. Så jeg tror det første for mange er å finne et rom i kalenderen om det er å fylle seg at når jeg er på dop,
så skal jeg bli på badet i fem minutter ekstra. Eller kan jeg øve meg nå på, for det første har du noen gang tenkt på, hvor ofte sitter du på sofaen og bare er i fem minutter, uten telefon, uten TV, uten musikk. Så det å finne de små hullene hvor du bare er deg, eller at man kan tillate seg, men jeg tror vi har det å...
Jeg tror vi har mange ting som er installert på forbundet med det som er hvile og ro og restitusjon. Og jeg tror mange av oss forbinder det med, eller har et trosystem at da er jeg lat eller syk, om jeg tillater meg å legge meg ned. Og så er det det dere vil observere når dere setter dere ned eller legger dere ned. Det vil jo være at dere må begynne å forholde dere til hva som foregår i sinnet.
Begynne å bli oppmerksom på hva handler egentlig, har jeg tanker? Hva handler tankene mine om?
Du har faktisk 60-100 000 tanker som farer forbi i sinne hver dag. Vi kan ikke følge hver av dem. Hver av disse tankene er forbundet med et ubevisst minne. Det minne setter i gang et system om hvilke handlinger, hvilke hormoner som fyrer ut, hvilke følelser og emosjoner som fyrer ut i kroppen. Om det er ubehagelige ting, ting vi ikke våger å kjenne på hvis vi ikke har redskap på det,
tåle å kjenne eller stå i de følelsene og emosjonene, så er det litt som at, jeg bruker å si at emosjoner er nesten som en vrennende vann, eller en foss, eller elv, og enten kan vi la det fosse over og stå i det, og det tar ca 30-90 sekunder om vi klarer å stå i en emosjon, eller så er det som at vi bare stritter imot at det frosser seg litt fast i kroppen vår.
Så det å tillate seg da, hvis vi skal begynne å jobbe inn mot vagusnerven, så må vi tillate å observere enten alle de tankene, så når man da setter seg ned, eller jeg husker når jeg begynte å skulle sette meg ned og jobbe med det her, fokusere på pusten min i fem minutter. Så da jeg så vidt satt meg ned, så kom jeg på at
Vasken må henges opp, så skulle jeg sette på en ny, så skulle jeg ta fra maten, så måtte jeg skrive under det, så måtte jeg inn på nettbakken, så kom alle disse tingene, og så måtte jeg minne meg på, ok, men det får vente, nå er det meg. Og sånn satt jeg, tror jeg, i fem minutter når jeg begynte med det her. Så dette er normal respons, men alt dukker opp, og alt henger sammen, og hvordan også disse tingene påvirker, hvordan muskulaturen vår er, hvordan bindene våre er, og ikke minst pusten vår.
Vi kan si at pusten vår er helt essensiell, vil jeg si, og helt fantastisk i forhold til hvordan vi har det, både i følelser, emosjoner og fysisk. Og 9 av 10 av de jeg treffer, de puster høykostalt, det vil si de står og puster øverst i brystet, luften går ikke lenger ned i lungene, og det står på en konstant sympatisk aktivering i pusten.
For mange er det da helt umulig å trekke pusten lenger ned, men egentlig så har vi en helt fantastisk muskel som heter diafragma, som er en stor kuppelformet muskel som ligger midt i mellomgulvet vårt, og den skiller brysthulen og bukhulen vårt. Det er en autonom muskel også, men den er også viljestyrt, så det vil si at ser du på et lite spenbarn, så ikke alle, men veldig mange av de, de har en fri pust.
Den muskelen går og jobber hele tiden. Vi kan si at diafragma, som er den store pustemuskelen vår, har tre helsemessige, eller den har tre viktige funksjoner. Det første er at det er en
Det er jo en respirasjonsmuskel, det vil si at når jeg fyller lungene mine og puster inn, så blir det som to ballonger som blir så fylt, så denne muskelen blir presset ned mot buken, sånn at det spenner bicepsmuskelen min, og det gjør at magen buler ut, at det ikke er så god plass til alt jeg har i buken min.
Når jeg slipper pusten ut igjen, er det som om denne muskelen spretter opp, og luften blir presset ut igjen av meg. Den er en viktig respirasjonsmuskel. Nummer to er at den er en kjempeviktig pompe.
Den pumper og masserer alle organene våre, både i bukhulen og i brysthulen vår, og tøyer på muskulatur og ribber. Den har også effekt hvor den går ned og pumper i forhold til hele lymfosystemet vårt, og 70% av kroppen vår er jo væske som trenger flyt og flål. Og så tror jeg den viktigste delen på diafragma er at det er en emosjonell muskel.
Men diafragma er den muskelen som svarer på alt i oss, og det er en temperaturmåle på hvordan jeg egentlig har det. Så med en gang mitt system tror det er fare, så spennes alle muskler, og jeg har så spennende å holde diafragma.
Hvis jeg får et sjokk eller blir skremt, så er det som at vi holder pusten med en gang. Eller med en gang vi bare tenker på noe som er ubehagelig. Men det kan også være når vi er glad. Dere kan kjenne på forskjellen hva som skjer i dere med pusten. Så det at fragma svarer på absolutt alt som skjer i oss og rundt oss. Det er en muskel som har på mange måter vært en hemmelighet alt for lenge. Jeg er så glad du snakker om dette her.
For det er veldig ofte så er det jo sånn at når man snakker om diafragma eller mellomgulvet som heter på norsk, så har ikke folk peiling på hvor han er eller hva han gjør. Så jeg heier på å få diafragma-muskelen frem med lyset. Og diafragma, du kan si den er som kuppel eller taket, og så blir bekkenbunnen vår som bunnen. Så hvis vi ikke har en velfungerende diafragma, så har vi heller ikke et velfungerende
Bekkenbundet har vi også en spenning som står på der. Da har jeg jobbet mye med kvinner, mye med kvinnehelse, men den muskelen vår i endetarmen, svinkten muskelen vår, det er en av de musklene som svarer mest på stress og
og frykt i oss. Så det å kjenne etter den muskelen er hvordan står det egentlig til i bekkebunnsområdet, hvordan står det til med svingte muskler. For den vil også kunne gi deg mange svar om hvordan nervesystemet ditt står kanskje på en total overbelastning og er helt overveldet hele tiden. Så er det jeg synes er veldig fascinerende, Annette, som heller ingen snakker om rundt det her, er jo at det
Når diafragma heller ikke jobber hensiktsmessig og er fri, så har vi mange andre muskler som er knyttet til den. Da har vi blant annet disse store musklene våre i lysken iliosoas og soas major som ligger inn i muskler.
som hoftledspøyere, kan du si, som også tar på seg mye av spenninger, emosjonelle ting, kritikk. Så når ikke diafragma får jobbe, så står det også på en spenning her. Så har vi kvadratus lumborum, som er en firkantet muskel mellom bekkenbene ditt, eller hoftekanten din, og den nederste ribbebluen på muskelen.
På brystkassen er det også muskelspengersammelsen, og den blir også fryktelig stram og øm og med mye aktive triggerpunkter.
Og så har vi den store rygg- og skuldermuskleren vår, trapezius, som sikkert mange kjenner til, eller dere kan søke opp disse musklene tidligere, og se hvordan den har utspring å feste helt nede fra bekken og halvdelen, opp i nakk og ut i skulderbeltet. Så dere kan forstå litt, for mange sier, ja, men det er akkurat her smerten mine sitter.
Det er mange ting vi kan gjøre noe med. Vi kan snakke mange ting. Vi kan tiltas masse kunnskap for meg er medisin, eller gjøre at vi får eierskap. Det gjør at vi kan ta tilbake kraften. Det gjør at vi kan stole på at det jeg kjenner, det jeg har tiltatt meg, det kan jeg stole på. Det er riktig for meg. Det er sant for meg.
Det er veldig mange ting vi kan jobbe med, som vi kan gjøre noe med, hvor det i dag ikke finnes en medisin eller en klikkfiks på disse tingene. Så treffer vi veldig mange som ikke får til det å puste. Eller sier "jeg har prøvd, men det virker ikke".
Og det tror veldig mange av oss, vi tartler så mange ting i det mentale, i hodet, i sinnet. Og så ser jeg at hvis vi ikke tar det videre derfra, så skjer det ingen endring, da skjer det ingen forandring. Men om hele tiden dette fare-fare-signalet står på hjernestammet i det limbiske systemet hos oss, som vi også kan kalle reptilhjernen og følelseshjernen vår,
så kan det føles fryktelig skummelt å gå ned i kroppen. Så det å gå ned i kroppen, begynne å kjenne på tingene, ta pusten, det vil være mye motstand, det vil være mye spenninger. Og for mange vil det begynne å kunne gå inn i frykt, eller angst, eller panikkangstreaksjoner, når man begynner bare tanken på å skulle ned og gjøre det. Og da kommer vi tilbake til viktigheten å være den trygge, som kan trygge og hele tiden veilede på tingene.
og få gode og trygge erfaringer. Det er faktisk noe som kan få løses når vi begynner å gå denne veien. Ja, og så kan man jo tenke litt sånn at hodet er så lite og kroppen er så stor, og så er det så vanskelig å gå ned i kroppen for mange. Eller lytte til kroppen. Fordi vi er ikke late. Hodet vil, egoet vårt vil, vi vil så mye.
Og så tror jeg de fleste av oss
Vi ignorerer og ignorerer og ignorerer kroppens signaler. I stedet for å tilate å lytte til hva det egentlig er kroppen min prøver å fortelle meg. Dette er jeg sikker på at veldig mange kjenner seg igjen i, at det gir god resonans. Og så er jo spørsmålet da, hvordan skal han vunne? Hva skal han gjøre?
Hvor skal du begynne? Jeg vil si at en ting er å begynne, kan være at du bestemmer deg for hvis dette er noe du kjenner i kroppen, dette resonerer med, dette er noe jeg vil gjøre noe med. Da kan du begynne med en sånn ting som at du har en avtale med deg selv, om at du vil ha en intensjon om å fokusere og bli mer bevisst på pusten din. Da kan en god start være bare at
Jeg vil gjøre syv bevisstheter, jeg vil observere eller gjøre syv bevisste pust hver dag. Det kan være en god start. Og så er vi igjen tilbake til alle disse følelsene her vi har, Annette, med skyld, skam, dårlig samvittighet. Vi driver så av disse emosjonelle følelsene.
De hindrer oss så mye i livet, og det kan jeg kanskje si så lett, men jeg tror det er det veldig mange erfarer og innser hvordan disse tingene, hvordan vi tilater at de hemmer oss hele tiden.
Å, kjenner meg så igjen. Om du nå bestemmer deg for å gjøre syv bevisste pust hver dag, og så har du ikke fått gjort det, så er det så lett å gå med den. Da begynner den indre kritikeren. Jeg fikk det jo ikke til, og dette er ikke noe for meg. Da begynner vi å snakke sånn til oss selv, og så kjenner vi på den følelsen. Jeg tror alle kan kjenne hvor er kroppen, hvor er samvittigheten, eller hvor er skammen, eller skylden, eller jeg er ikke god nok, eller jeg får ikke til noen ting.
Så tenk deg at du gjør dette for deg selv, så da har du en ny mulighet til å putte det inn og prøve det når du begynner å observere at de tankene eller de følelsene er der. Så det å være fornøyd med at intensjonen min er det, og så blir jeg mynt på det innimellom, men det kan være lettere å kanskje koble det opp med at når jeg sitter på do, eller når jeg legger meg i sengen skal jeg kjenne etter. Ja, for det pleier jeg ofte å si. Gjør det når du skal legge deg, for da skal du bare ligge der uansett.
Det kan være et godt sted å starte og kjenne at her var det et eller annet, og det kjentes litt godt ut, og bare, oi, jeg fikk tak, nå kjenner jeg at jeg puster. Kanskje jeg skal gjøre det litt oftere, kanskje jeg skal gjøre det i løpet av dagen, eller når jeg våkner mer tidlig. Eller å finne et fast tidspunkt at det er
når du kommer på jobben eller setter deg i sofaen, at du finner et fast tidspunkt hvor du tenker, nå skal jeg sette av. Det tar cirka to minutter å gjøre syv bevisste, rolige pust. Det som jeg tror er viktig for dere som hører på det, er at dere skal ikke gjøre så mye. Begynn bare å observere hvordan luften finner veien inn gjennom nesen.
Observer bare hvor den tar veien. Det skjer i åpen uten å dømme, uten å forsveste det som skjer. Se hvor den tar veien og kjenn bare litt hva kroppen er. Det er der du er nå. Så tar man neste pust og ser om den går ut gjennom nesen eller ut gjennom munnen. Det kan være en god start bare å begynne å bli kjent og begynne å komme hjem litt i kjernen av livskraften vår. Ja.
Ja, altså pusten altså, den er helt fantastisk. Så jeg tenker at begynn med syv bevisste pust, om det er hver dag, eller hver tredje dag, eller fem dager i uken. Bestem deg for hva du vil gjøre, og gjerne lag en avtale som et fast tidspunkt, akkurat som at du har en veninne eller venn som sitter på kafé og venter på deg. Eller hunden som må luftes, eller tennene som skal pusses.
En annen ting som vi ser nå med forskning er at om du klarer å sette av 12 minutter til deg selv hver dag, til enten bevisst pust, kroppsskanning, avspenning, ulike former for meditasjon, så ser vi at hvis du bruker 12 minutter hver dag i åtte uker, så ser vi bedring på både fokus, ukommelse og konsentrasjon.
Det er bedre regulering av emosjoner og mindre rapportert angst. Så det å lage seg en daglig praksis, og det ser vi også på forskningen til Elisabeth Blackburn, som Elisabeth Blackburn fikk blant annet Nobelprisen i 2008 for sin forskning.
Hun er biolog, og de begynte å ta celleprøver for å se på hvordan cellene til kvinner som levde med ekstra livsbelastning, kronisk syke barn eller andre, eller pårørende til demenspasienter, hvor man vet at det å leve med en livsbelastning eller en stressende relasjon, det påvirker kvinnen.
egentlig alltid også stressmekanismer og livskvalitet og hvor lenge vi lever. De tok da celleprøver av en masse kvinner som levde med det her, og de visste ikke helt hva de skulle se etter, men de oppdaget da at telomerene, det er den delen i kromosomet i arvematerialet vårt, eller i cellestrukturen, som sier noe om hvor mange ganger en celle kan dele seg før den dør,
Den var halvert hos de, eller den var mye mer skadet, 50 prosent mer skadet hos de som levde med en livsstressbelastning eller kronisk sykdom, eller pårørende med kronisk sykdom. Så fikk de et 12-minutters meditasjonsprogram som gikk på både bevegelse,
Lyd, ting som stimulerer både høyre og venstre hjernedel, høyre og venstre kroppsandel i forhold til...
Og også jobbet inn i forhold til mye vagestærme med lyd, med vibrasjon, med pust, med sang. Og når man tok nye celletrøver etter åtte uker så så man at flere hadde da, de hadde da, telomerene hadde da forsterket seg 40-50% etter tolv uker med daglig praksis.
Det vil si at vi kan påvirke helt ned på celle- og gennivå ved å praktisere og gjøre ting som har med pusten vår å gjøre, som har med det autonome nervesystemet og vagusnervene å gjøre, og som har med ulike senter i hjernen vår som har med fokus, konsentrasjon og hukommelse.
Dette er alle ting som blir affisert når vi lever med langvarig smerte eller andre tilstander hvor kroppen er på jobb hele tiden. Det er så fantastisk at du deler, og jeg er så glad for at det forskes på for folk.
For mange er det ikke nok til at man ikke kjenner noen ganger. Så trenger vi å fore intellektet med en sånn type informasjon for å skjønne at det virkelig har en hensikt. Ikke bare for at jeg skal føle meg litt roligere, men her skjer det mer. Da kan jeg kanskje vurdere om jeg skal bli med på dette her. Så her er det. For meg da, min...
Min drivkraft bak dette er å få folk til å klare å lage seg en disiplin før man blir motivert. Så ofte er nøkkenet å klare å være så disiplinert og bestemme seg for hvor lang tid skal jeg sette av på meg selv.
Og når skal jeg sette av den tiden til det? Jeg vet, dette er ikke lett. Selv min vei for å klare å lage dette, jeg har gått så mange runder av dette for å få dette til. Jeg har gått så mange år for å forstå hvor viktig dette er for meg.
Jeg hadde en kropp som tålte alt. Jeg hadde en kropp som jeg drev et rådrift på i over 30 år. Jeg hadde en kropp som kunne alt. Den gikk på rekordtid over Grønland, den gikk på rekordtid over Svalbard, den gikk på høye topper, den kunne trene 12 døkter i uken, den kunne være med på fest til langt på natt og den første på ...
Toget til lange skiturer i marka. Helt jeg fikk en allergisk reaksjon i 2010 på Grønland. Først enn når jeg reagerte på noe mat, så det gikk greit. Og så en litt større reaksjon, hvor hele systemet mitt ble satt ut. Og heldigvis en av minnet mine var veldig våkne og fikk i meg det jeg trengte, slik at jeg kom tilbake til meg selv. Så begynte kroppen min å halke i to år.
Jeg ble tungpustet, det var vanskelig å gå opp de seks etasjene som jeg bodde opp.
Hele kroppen min var helt ubalanse. Om jeg til og med drakk vann, så kunne magen min bli så stor at det så ut som om jeg var gravid i åtte måneder. Så til sist reagerte systemet mitt på alt. Jeg synes jeg tok masse hensyn, og trodde jeg roet ned. Jeg gjorde dette på mange måter, men det var ikke nok allikevel.
Heldigvis i denne runden, jeg hadde aldri kommet inn på det ellers, så var det en av de som var mentaltrenere for roen landslaget den gangen. Hun trengte en gruppe for å øve på oss, så vi var en gjeng gamle som trette sammen, som møttes en gang i uken for at hun skulle lære oss ulike former for å roe ned og jobbe med mentaltrening og pust og bevegelse.
Dette hadde jeg takket ja til at jeg skulle være med på. Men en dag på trening kjente jeg at jeg egentlig var for sliten. Likevel tenkte jeg at det har alltid funket med å trene. Det var min mestringsstrategi. Gikk inn, kjørte en sirkeløvelse og det smalt til i ryggen. Jeg kjente at dette får gå seg til. Neste morgen våknet jeg og fikk ikke kontakt med føttene mine. Så
Veien tilbake til der, det har vært en gave, men alt jeg ble møtt med, hvor min fastlege, når jeg ikke kom meg ut av sengen, og min mor ringte og ville ha meg innlagt på sykehuset, og fastlegen svarte på at han måtte gjøre en psykiatrisk vurdering av meg før han kunne eventuelt legge meg inn. Jeg ble til sist lagt inn på medisinsk avdeling. Jeg visste jo at det hadde smelt i min rygg.
Det ble tatt MR og bilder, og jeg lå der i mange dager, og ingen sa noe, og så spurte jeg til sist, og så sa de «Åh, visste du ikke at du hadde tre lumbale prolapser?» Det har ingen fortalt meg. Men da fikk jeg noe å sette retningen mot, og
Jeg husker at jeg søkte inn og skrev til de jeg vet er best, og jeg bokte teamet til den beste manuelterapeuten, eller de jeg visste var best i fagmiljøet. Jeg husker jeg kom til dem og sa, jeg kan ikke gjøre noe for deg. Jeg kan ikke hjelpe deg med dette. Det var ingen som kunne hjelpe. Så mye av den kunnskapen jeg deler, eller erfaringen jeg deler i dag, det er ting jeg har brukt mange år på selv for å jobbe kroppen min og nervesystemet mitt sammen.
tilbake i balanse. Så fint at du deler, for det er jo ofte sånn at en har utfordringer og belastninger som har skjedd som gjør at en søker mer og vil forstå mer og starte en sånn prosess i en eller annen undring i å få en større forståelse. Da hører du jo så lett at det er i deg, i den
en omsorg og hjertelighet i at du har lyst å forstå og hjelpe andre. Så er det det å huske på at det er mange ting vi kan gjøre selv, selv om vi har fått beskjed fra legen eller ortopeden eller neurologen eller fysioterapeuten, for ofte er det nok det at de kommer til kort eller de blir maktesløse selv og kjenner på det samme. Og da er det så fint å vite at det er masse ting vi kan gjøre selv. Ja.
Men det krever at vi setter oss tid til oss selv for å begynne å gå inn i det. Ja, sett av tid. Vi går gjerne på jobb fra åtte til fire, og har en trening kanskje på kvelden, og så skal et barn på en trening. Man må rett og slett sette av en konkret tid til dette her, og at det er et godt sted å starte. Men hva er andre typer verktøy da?
kan den bunne og ta tak i? Jeg tenker observere pusten eller finne teknikker, en praksis hvor du jobber med det å ro ned. Og så handler det om bevegelser, det er viktig vi må gå fra ordet fysisk aktivitet, men til det å egentlig bare bevege, og egentlig med pusten så beveger vi med
tanker med følelser så beveger vi det er så mange måter vi kan bevege eller vi blir beveget men det å begynne med små øvelser eller det å skape bevissthet rundt tanker hvilke tanker er det som opptar meg det å tillate å observere bare tankene du skal ikke ta bort noen ting men observere hva er det som foregår i sinnet ditt
observere følelsene og emosjonene, eller observere den fysiske kroppen. Så det ser jeg sammenhengen selv mellom det fysiske, mentale og emosjonelle, hvordan alt dette er snørt sammen over
Hvor mye av det, vil jeg si, sitter i kroppen, og det er ikke noe vi, det er så autonomt styrt. Så mye handler om egentlig, Annette, det å begynne med praksis, sette av seg tid, og så er dette en vei man går litt inn. Dette er en prosess man går inn i for å begynne å jobbe. Ja, en ting som jeg merker veldig godt for min egen del, det er jo, jeg kan ikke gå en tur i naturen,
For det der å på en måte gå litt av seg i en respons til det, til fight-flight-mode, altså stresset, så gjør at den får vært i bevegelse. Og så ofte så opplever jeg jo da at jeg går litt av meg tankene som har kommet utenifra og bombardert hjernen min da, til å mer få tak på disse her, kan man si, rene klare tankene. Det er så mye da. Mhm.
Og da er det om ikke du kan gå så langt, eller om du får en ordentlig smelter, så bare det å
Gå til en bekk, eller kjør til en bekk, eller kjør til et skogsfann, eller kjør til et sted hvor du kan se havet eller fjellet. Du kjenner at det gir deg påfyll. Så naturen har jo en enorm kraft på nervesystemet vårt. Du vet at 20 minutter i naturen har en aktivering av vagusnervene, eller det parasympatiske, som gir ro og hvile.
Så det å komme tilbake til essensen av hva vi egentlig er. Vi er jo natur på mange måter, vi også, som naturen lever og vi lever. Naturen er hvertfall mange steder ut der vi er her i Norge i balanse og hele tiden i endring, i vekst og i endring hvor det skifter seg ut. Så det er å se på naturen og speile seg i naturen. Og vi er ikke bare en del av naturen
Vi er naturen. Alt på denne jorden er jo noe som skal fungere sammen. Så jeg tror egentlig at en feil vi har endt opp med er at vi har sett oss over som det mest intellektuelle vesenet på denne jorden. For vi burde snudde opp ned, at vi var ned av sperangstigen. At først burde vi tatt vare på alt som er rundt oss og med oss.
Og ha respekt for å ta vare på det, i tillegg til selvfølgelig ta vare på oss selv. Så jeg tror da, Nette, en ting er å begynne å tillate deg å begynne å lytte på kroppen. Lytte på, si alle disse små ørdsene, kaller jeg nesten som drikk når du er tørst. Ikke fordi det står på planen at du skal drikke ørdsene.
For når flasken sier det, og du kjenner at du skal tisse, ja, men gå på tom og tiss. Helt disse banale tingene, at spiser jeg fordi jeg er sulten, er jeg mentalt sulten, eller trenger jeg næringen, begynner å lytte til kroppen mye mer. Lager jeg bare middag klokken fire, for sånn har det alltid vært.
Så begynn å bare lytte til kroppen din, mer av våg å følge de små, si øretsnelle signalene kroppen gir deg. Men det jeg har sett er jo at noe av det som er vanskeligst for oss, det er å
Vi mennesker har ganske lett for å lære nye ting, men det vanskeligste vi gjør er å avlære gamle program. Avlære ting som ikke lenger er hensiktsmessig for oss. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt at vi skal få hatt en funksjon som iPhone her, med at her oppdager vi en bøgg, den er ikke hensiktsmessig for deg, nå bare oppgraderer du og så ...
Legger du mobilen fra deg, og så etterpå fungerer den ypperlig for deg igjen. Men vi er mer komplekse enn det. Vi er litt mer komplekse enn det. Det er lett å ta inn noe nytt, men det er vanskelig å avlære ting. Derfor er det også veldig vanskelig for oss å begynne å sette tid til oss selv og disse her tingene.
Jeg selv tar gjerne 21 dager å lage en ny vane, når jeg skulle klare å lage meg en daglig praksis på pust, ro, meditasjon, begynne å observere hva som foregår og komme hjem til meg.
Så brukte jeg 40 dager. Så det er det mange dager ikke jeg fikk det til. Så ha tålmodighet med deg selv. Og...
Det er litt motivasjon til det jeg jobber litt med nå ved siden av jobben av dette, det er at jeg har laget en hjemmeside som heter smertemestring.no. For det har jeg sett at det er helt utrolig at ingen har tatt det domene før. Og det var egentlig det som overrasket meg veldig. Jeg hadde studert i København, bodde i Stockholm en del år og jobbet der.
Jeg kom tilbake i Norge og det var ingen valgfag. Det fantes ingenting på smerte. Og smerte er jo grunnen til at nesten alle søker helsevesenet. Og det var ingenting på videreutdannelser, utdannelser, nettsider eller informasjon om dette.
Vi har sett at det er veldig mange som har vært på rehabiliteringssenter, ulike ting, kanskje tre uker, fire uker, tatt i seg veldig mange ting, men så er det fryktelig vanskelig å ta ti tingene med seg hjem i hverdagen sin. En ting er når du er i en boble, når du er et sted hvor vi kan hente mye helsevinstyr,
Vi kan få hvilt, restituert, bygd oss opp, men så er det kunsten, hva skal jeg ta med, hva skal jeg inn i hverdagen min? Så det var motivasjonen litt, for en del år siden sammen med en kollega laget en side på YouTube som heter Smertestressmestring.
Vi har delt lydfiler og videoer av ulike øvelser og bevegelsesøvelser hvor vi er mye i pust, helseyogaøvelser eller det parasympatiske nervesystemet.
For det vi så, det er at når du får en video, når du får en konkret lydfil med noen du har vært hos, så er det lettere å følge opp den avtalen med hvordan skal jeg klare å implementere disse to minutterne, eller fem minutterne, eller 20 minutterne, en til to ganger om dagen.
Så motivasjonen min er jo egentlig å snakke masse om hva er smerter, hva er hjernværen. Vi kan dele masse kunnskap om det, men vi må inn i praksis. Hva skal jeg konkret gjøre selv? Og det er det jeg liker veldig godt med denne forskningen til Lisbeth Blackburn, hvor det er 12 minutter kriteri av det Telemer-effekt, eller det er 12 minutter
-liggende kroppsscanning eller yoga, nidra. Det å finne det her, at ting vi ser fungerer. Min motivasjon og inspirasjon videre er å få denne kunnskapen ut. Få ut kunnskapen om hjernen, om nervesystemet, om det autonome nervesystemet vårt,- -og hva vi faktisk kan gjøre selv for å-
for å reetablere denne balansen og til at oss lytte mer til kroppen at kropp og hodet begynner å snakke mer samspråk det er jeg så glad for for det er så viktig så jeg ja, jeg fryder meg over at du har tatt dette her som en slags livsoppgave for det er det jeg hører litt det er
jeg tenker at det er noe av det viktigste som trengs i vårt moderne samfunn og vi trenger akkurat som du sier det at en forskningsbeviser at for eksempel kun 12 minutter at dette programmet gjør og at han får tak på det lett og får teste det ut og kjenne etter og få komme i kontakt med seg selv for det skal ikke være noen oppgaver den skal gjøre
Men det noen skal sette inn som er godt for deg. Det er noe vi skal tilføre noe godt. Vi kan ikke bare putte på og putte på, så vi må også huske på at for å putte inn noe nytt, så må vi ofte også brydde plass til det. Dette her har vært en skikkelig fine samtale, synes jeg. Jeg tenker at kanskje det aller viktigste her er
er å få sette i gang litt sånn tanker, følelser, refleksjoner i at dette gir mening og håp om at her er det noe jeg kan gjøre selv og til og med konkrete verktøy det kan jeg gjøre selv. Så det er skikkelig fint. Og så pleier jeg jo å avslutte med å spørre om du har tre helsetips som en
Kort oppsummering på alt det fine vi har snakket om. Mine tre helsetips må jo først være da, hva er helse? Og da, hvis vi deler opp ordet helse, så kan vi si at det er se hel eller se hele.
For meg er et helt menneske å vareta både kropp, sinn og sjel. I det handler det også om å tilhøye å romme alle følelser, at det er ingen følelser som er riktige eller gavne.
Så blir det nesten det med å ha det godt med deg selv. Vi vet at relasjoner er utrolig viktig for vagensnerven, og det å bygge en god relasjon, eller begynne å våge å kjenne på smaken på hvordan jeg kan ha det godt med meg selv. Kan jeg tillate meg å ha det godt med meg selv? Kan jeg tillate meg å begynne å observere og akseptere at jeg er god nok?
Og det er nok det siste, tredje helserådet. Ta med deg godt nok, for det er godt nok, og du er mer enn god nok som den du er, bare ved å være. Det var tre fine tips å ta med seg. Og tenke kanskje at noen, åh, men det er jo så vanskelig. Ja, det er det, men vi trenger å øve, prøve, feile litt, prøve igjen.
Men ta det med oss, for det vil bidra til at vi kan kunne få det bedre. Tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet. Og det er vi ikke gode på. Hjernen vår vil ha et svar, og en tatt en beslutning med en gang. Øve oss gjennom livet på det. Ja, hvor kan folk få tak i deg henne nå da? Hvis de tenker at, oi, dette her har jeg lyst til å
Å ta tak i dette trenger jeg. Dette treffer hjertet mitt. Da har jeg akkurat lansert nå, de dagene her, en ny hjemmeside som heter smertemestring.no. Det kommer til å være en plattform, ikke for individuelle ting, men hvor jeg heller kommer til å dele mer i kognitiv.
både i forhold til der ligger det lydfiler og videoer hvor dere selv kan starte konkret, om dere ønsker konkrete tips der. Og det ligger også litt informasjon om ulike av de tingene vi har snakket om i dag, eller det som ligger under smerteløsting.
Og så er formålet videre å kunne dele, dette er et samarbeid mellom Foreningen for kronisk smertepasienter og Stiftelsedam, i forhold til å dele mer kunnskap om smertemestring. Hva vi kan gjøre, før har det vært bare fokus på medikamenter, og vi vet at vi langvarer smerte,
så har vi ikke klart å ta frem et eget medikament for smerte. Vi har ikke tatt frem et medikament som virker inn på vagus på den måten.
Vi har mye gode hjelpemidler for å komme inn og aktivere, men så er det så mange ting som bygger inn det. Men her er tanken at jeg vil videre gå inn og dele i livesendinger og kurs og ting i forhold til å spre kunnskap, både av det jeg selv sitter på og fra mine kolleger fra mitt verktøy, både nasjonalt og internasjonalt, som sitter på masse kunnskap om det her.
Så ser jeg at det er et kjempebehov for å få dere med litt live mindre på disse tingene. Så intensjonen er jo også å kunne komme på litt på Facebook, på smertemestring heter skiden på Facebook. Og der kan det enda også komme litt live hvor jeg går på og kan være en leder for å mindre på dette med pusten eller avspenningen, eller at vi praktiserer litt ting sammen.
Veldig spennende. Og så er det så fint at vi kan ta i bruk teknologien på den måten for å være med å bidra, så det ikke bare blir et sånn massivt støyorgan, men at vi kan bruke det til god nytte for oss. Og jeg er så glad for at det
på høy tid og i mye større grad tatt på alvor det med smertemestring og at vi kan leve veldig fine liv også med smerter Liv med mening så det er å klare å skape seg et liv med mening det tror jeg er en nøkkel Det der var kanskje den siste der jeg tenker at vi skal avrunde med for
skaper et liv med mening den kan du gjerne ta med og smette litt på videre i dagen din og så takker jeg deg Mathilde for at du var gjest og så takker jeg deg som har lyttet ha det godt