‹ Tilbake til podkaster ‹ Leger om livet

9/12/2023

#118. Ikke bare en følelse- hvordan finne veien til lykke og deg selv. Med lege Aili Kristina Hannisdal.

Leger om livet-podcasten snakker med lege og forfatter Aili Kristina Hannisdal om følelser, lykke og å finne vei til deg selv. Hun beskriver sin egen reise fra å være følelsesmessig analfabet til å bli bevisst sine følelser og bruke dem som et kompass i livet. Hannisdal understreker at det er viktig å ta ansvar for sine følelser, lære å kjenne dem og tillate seg å føle dem, selv de vanskelige. Podcasten er en oppfordring til å bli mer bevisst på følelsene våre og bruke dem til å skape et mer meningsfylt og lykkelig liv.

kontakten og det indre anker og

der utifra oss selv og den

Transkript

der utifra oss selv og den kontakten og det indre anker og de følelsene at vi skaper hele vår verden. Og det kule er at når vi får kontakt med de vonde følelsene, så får vi også mer kontakt med de gode. Så jeg pleier å si at alt starter med deg, men det er sånn du også kan få skikkelig, skikkelig kontakt med mening og lykkefølelse i full skala. Og for meg har det i hvert fall aldri vært noe tvil i etterkant om at det var verdt det. Musikk

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland og jeg er i utdannet lege.

Før vi starter dagens episode, så vil jeg gjerne fortelle at jeg og min kjære venn, lege Torkel Fære, har en live-podcast den 20. september. Der skal vi snakke om alt fra hvilekur til pulskur til søvn og tarmflora. Og jeg håper å se det der. Hvis du ønsker billetter, så er det bare å gå inn på tasopp.no.

Og med det så går vi over til dagens gjest som er skikkelig spennende. I dag har vi jo Eili Kristine Hannestad. Hun er lege, foredragsholder og kursholder. Hun er også forfatter bak tre bøker og formidler kunnskap om medisin, nevrovitenskap og psykologi på endorfinlegen.no og endorfinlegen på Instagram. Hun er nå ute med to bøker.

Den ene heter «Ikke bær en følelse, hvordan våge å lytte til følelsene du helst vil unngå for å finne veien til lykke og deg selv». Og den andre heter «Din ultimate PMS overlevelsesguide». Åh, de begge to bøkene anbefaler jeg varmt. Og i dag, i dagens episode, skal vi snakke om følelser. Hjertelig velkommen, Aili. Tusen takk for en fantastisk intro, og det her har jeg også gledet meg så mye til, å snakke med deg om følelser.

Å gå inn i litt av mekanismene bak følelser og alt det spennende faglige som jeg vet at vi begge brenner for å snakke om. Ja, for det er utrolig mye nytte i å komme i kontakt med sine egne følelser, men det er ikke så lett som man skulle tro. Man har jo på en måte ikke lært det fra barnesalder, men det har ikke vært så mye fokus på det i samfunnet.

Nei, jeg er helt enig, og jeg liker veldig godt det du startet med å si nå, at det er ikke så enkelt, for det er en av de tingene jeg har blitt mest opptatt av også, for jeg opplever veldig at det har blitt veldig sånn fokus på at det skal være så mye sånn quick fix, og at alt skal være så immarienkelt hele tiden, og så tenker jeg at noen ting, og særlig kanskje det å lære seg å føle følelser hvis det er noe du ikke har lært, det er ikke så enkelt. Det krever at du er villig til å gjøre en innsats for å bli kjent med deg,

Men det er mulig, og det er verdt det. Det er i hvert fall min erfaring. Før vi kommer inn på dette, Eilidh, så tenker jeg at jeg har lyst til å spørre deg. Hvorfor har du skrevet to bøker på et år? Jeg skriver jo én bok, og jeg synes det er tungt nok. Ja.

Ja, det er et veldig godt spørsmål, og det finnes flere svar på det for så vidt, men jeg tror det startet med at jeg hadde skrevet endorfinsmedisin, det hadde gått et par år, og jeg hadde veldig, det var jo en ren populærvitenskapelig bok, som gikk veldig bra, fått veldig mye god feedback på at den var veldig nyttig for folk.

Men jeg hadde veldig lyst til å prøve å skrive det enda enklere, og gjøre det enda litt mer tilgjengelig. Og så hadde jeg veldig lyst til å veve inn litt historiefortelling, og litt om hvorfor jeg hadde blitt så opptatt av disse følelsene. For den boka går jo skikkelig dybden på hva er neurotransmittere, hva er disse signalstoffene i hjernen vår som neurotransmittere er, hvordan påvirker de oss, hva er egentlig en følelse? Men

Men så tenkte jeg at jeg har den historien som gjør at jeg blir opptatt av det, og jeg tenkte at det også nok kan hjelpe andre å forstå sine følelser, og kanskje allermest da vekke andres interesse for sine egne følelser og sin på en måte indre følelsesverden. Fordi det handler veldig mye om det å bli nysgjerrig, ikke sant? At man må få den nysgjerrigheten og den gnisten og den lysten til å utforske noe som kan være så vanskelig og ubehagelig. Ja.

Ja, for det er jo akkurat det at det er så mange lag her. Man kan bli irritert for noe som ikke er egentlig roten til det i det hele tatt. Det er veldig lag på lag, og det er veldig fint sagt, for det er akkurat det der. At man kan være rundt oppi et sånt øvre lag, og så ser man det som skjer der, men så er det bare en bitte, bitte liten spiss av det der i sperget, ikke sant? Og så er det alt, alt, alt det som skjer der.

under overflaten og under huden vår og langt ned under bevisstheten som kanskje egentlig er årsaken og det kan være så forvirrende for det kan gjøre at vi opplever en eller annen situasjon her og nå og så får vi masse følelser som gjør at vi oppfører oss på visse måter og gjør ting her og nå men som kanskje egentlig handler om noe som skjedde for lenge siden

Ja, og jeg gleder meg så til å komme inn i dette. Men jeg har jo lest boka di, og den er kjempebra, og den er viktig, og jeg tror at veldig mange kommer til å få god hjelp av den. Men du har jo en sterk historie, Eili, og jeg kjente at det traff meg skikkelig da. Har du lyst til å dele litt? Ja, jeg kan jo si litt om på en måte hvor du kommer fra da, hvis det er det du mener. Ja, ja.

Fordi jeg har jo da egentlig gått fra å, jeg kaller meg selv et følelsesmessig analfabet i den boka, som betyr at jeg vil si at jeg har levd om ikke hele livet, så hvertfall veldig store deler av livet, med å prøve å undertrykke alle ubehagelige og vonde følelser. At jeg prøvde å unngå disse følelsene. Og mye av grunnen til det skjønner jeg jo nå at det handler om at det var min beste mestringsstrategi når jeg var liten.

Jeg har vokst opp med mye kaos rundt meg, og måtte håndtere mye vonde følelser alene. Og igjen nå, som voksen, så vet jeg og har lært, fordi jeg har jobbet i psykiatrien selv også, at når vi er unge, så har vi liksom ikke kapasiteten til å forstå sånne ting. Vi trenger hjelp fra voksne til å forstå følelser, og til å regulere følelsene våre. Så det er ikke så rart da, at min beste strategi var å prøve å legge lokk på de. Ja.

Hvor lenge klarte du det før trykkokeren? Nei, man har jo litt sånn, hva skal man si, det kommer litt episodevis kanskje. Men jeg klarte det ganske godt frem til jeg ble 34. Oi. Hva var det som gjorde at du hadde lyst til å endre på det? Jeg hadde et sånn øyeblikk for meg selv som jeg har fortalt en del om forskjellige steder og som jeg også skriver om i boka, hvor jeg var 34 da.

hvor jeg følte at alt lå rett rundt meg for at jeg skulle ha det skikkelig bra. Jeg hadde et godt forhold. Jeg hadde en god jobb. Jeg var ferdig med medisinstudiet i Oslo og turnustjeneste, og det var sommerferie. Og jeg sendte...

Snap på snap på snap, hundrevis av snapper med grønne trær og prosecco og toppturer og blå himmel og du vet, alle de der greiene der. I ettertid så vet jeg egentlig ikke helt om det var mest meg selv eller verden rundt jeg prøvde å oppvise meg at jeg hadde det bra. Men jeg hadde det ikke bra. Jeg følte ingenting. Jeg hadde veldig lite kontakt med de følelsene som kunne vært der. For jeg hadde hverken kontakt med de vonde eller de dårlige følelsene. Ja.

Og det er jo noe av det som, jeg skjønte jo ikke det da, men nå vet jeg jo det, at hvis vi ikke har kontakt med følelsene, så mister vi jo gjerne kontakt med alle, med hele følelsespektret da. Men i det øyeblikket der da, jeg husker det veldig, veldig godt, da satt jeg alene på en brygge på slutten av sommeren, og så hadde jeg et øyeblikk hvor jeg kom på noe som jeg egentlig visste. For jeg visste det, jeg hadde tenkt det for lenge siden også.

Jeg droppa ut av videregående skole i andre klasse, har derfor gått andre klasse på videregående skole to ganger. Og jeg gikk også ut av videregående skole uten et komplett vittnemål. Men det var også da jeg tenkte det første gangen, og det er det at når vi er på et sted hvor vi ikke har det bra, så er det ingen som kommer og fikser det for deg. Ja.

Det er ingen andre som kan komme inn i livet ditt dessverre og ta ansvar for å føle på de følelsene, og ta inn de følelsene som man kanskje undertrykker hvis man gjør det, og på en måte bruke de til å forstå hva som mangler, hva som er riktig for deg, hva som er feil for deg, hva du skal si mer ja og nei til. Det er du som må forstå.

ta ansvar for å gjøre det, for det er ingen andre som har tilgang til de følelsene enn deg. Så enten, man kan jo være heldig å ha masse gode mennesker rundt seg som ville hjulpet deg og ville stilt opp på

og vært der for deg, men om du ikke har det, det spiller egentlig ikke så stor rolle, for det er fortsatt du som må gjøre jobben da, eller det spiller en stor rolle, men det er du som må gjøre akkurat det. Ja, men hvordan gjorde du det da, i den situasjonen du var i, der du bare kjente at du var helt flat, det var ikke hverken god eller dårlig, du skulle jo være veldig glad, kjente alt gikk jo din vei. Mhm.

Nei, det ble jo et startskudd på en lang prosess. Og jeg ante det også at dette er nok en litt sånn lang prosess. Dette er ikke noe som jeg fikser over natta. Men jeg begynte å tørre å kjenne på følelsene da.

Så jeg begynte å utforske, jeg begynte å oppsøke kunnskap, så jeg begynte å leite, jeg begynte å lese bøker, jeg meldte meg på alt jeg kom på av medlemskap, jeg hørte på podcaster, altså jeg, Annette, jeg løp så mange mil i skogen med lydbøker på øret og podcaster og ting og tang. For at

Det er også en ting vi vet, men som jeg ikke noen gang har erfart ordentlig før da. Når man får det vondt nok, og tydeligvis det å ikke føle noe kan også være vondt nok, for det var veldig vondt. Jeg fikk ikke sove om natta. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet. Så jeg ble helt bestatt av å finne svar på disse tingene her. Da var det kanskje nok til at jeg begynte å... Jeg måtte, følte jeg, finne svar. Det var da jeg begynte å skjønne at

Vi trenger både den logiske, analytiske, fornuftige hjernen vår, som vi kan bruke til å styre og resonere og ta gode valg for oss selv. Og den har jeg alltid hatt. Men vi trenger også følelsene. Vi trenger begge deler.

men det manglet jeg for jeg hadde ikke kontakt med følelsene så det jeg har ønsket nå er jo å bruke det jeg fant som har hjulpet meg fra å kanskje styre litt sånn

i livet mitt, litt sånn frakoblet meg selv, kanskje fordi jeg var litt for påkoblet og alt mulig annet. Og med den kjempestore kostnaden som det kan komme med på innsida, for det fører til et slags indre stress, som vi gjerne kan snakke mer om, til å på en måte overkomme alle de rare hindringene og blokkeringene og de tingene som kan komme i veien for oss når vi prøver å koble tilbake på oss selv og begynne å styre mer innenfra. Mhm.

Så hvordan gjør man det? Det er jo så vanskelig. Jeg husker bare selv, jeg hadde jo også en periode i livet, det er sikkert kanskje derfor vi begge to har fått ønsket å komme ut med kunnskap om ting som kan gjøre at vi får det bedre i livet, for vi begge to har hatt det veldig tøft. Og jeg husker når jeg hadde det veldig tøft på medisinstudiet og studiet,

på en måte ikke klarte å komme noe i kontakt med følelsene. Så jeg husker jeg leste i bok om meditasjon og fant ut at «Shit, nå skal jeg begynne å meditere, nå skal alt bli bra». Men det jeg oppdaget var at når jeg løftet på det lokket, så var det så utrolig skummelt å gå inn på det. Det var så masse følelser, det var så mange lag.

Og jeg fikk så utrolig sterk uro bare å kjenne litt på det. Så jeg bare la lokket på i full fart. Og jeg måtte jo gå mange, mange runder med meg selv før jeg torte å gå inn på dette. Ja, for du har jo også en sterk historie bak hvorfor du holder på med det du gjør, og at du brenner for det.

Kanskje litt av samme årsak at man blir på leting etter noe, og så deler du det med verden også, heldigvis, som vi alle er veldig takknemlige for, meg inkludert. Men jeg synes det er skikkelig viktig det du sier der. Det er veldig viktig å få fram det, fordi vi må være klare. Det å gå inn i følelser som man ikke kjenner på, det kan koste veldig mye, og det kan på en måte det vi kaller destabilisere litt.

Fordi at selv om det er en uro der, sånn som det var for meg da, nå kan jeg si det at det var en uro der, for jeg var på et sted i livet når jeg var 34 år, hvor det var mange ting som var riktig for meg i livet mitt, men det var noen ting også som ikke var riktig for meg, som ikke matchet meg som person og mine drømmer og verdier. Og så kjente jeg på det, men jeg unntrykket det, ikke sant? Men det var en uro der, for det er det som skjer litt, at vi har den uroen.

Men å gå inn i det og gjøre en endring, det jeg kaller å møte de indre blokkeringene og de tingene som kan komme i veien for en, det skaper mer uro før det lager mindre uro. Ja, det gjør det. Det gjør det, så det er derfor jeg pleier å si at ofte når man skal jobbe med følelser, så er det veldig viktig å være forberedt på at det ofte kan bli litt verre før det blir bedre. Og det er derfor noen skuffer skal være lukket til vi er klare, rett og slett.

Men du skriver i boka, ikke sant, hvordan føles det som om man prøver å fortelle oss noe? Men hvordan klarer man å lytte til dem da? Når man på en måte har stengt av så mye for å klare å bare håndtere hverdagen?

å begynne å lytte til følelser. Det finnes mange måter å gjøre det på. Og hvis man er veldig usikker på om man er klar for det, så tenker jeg at det kan være veldig lurt å alliere seg med en terapeut eller en god venn eller noen som på en måte kan hjelpe litt til, sånn at man er forberedt på det der at det kanskje kan bli litt verre før det blir bedre. Men jeg er helt enig med deg. Det er noe av det jeg har blitt mest opptatt av å prøve å få fram, at følelser er på en måte informasjon.

Og når vi ved hjelp av ord og vår logiske, analytiske hjerne og de ordene man kan finne når man skjønner hva de følelsene faktisk betyr, når vi kommer dit, så kan følelsene våre hjelpe oss å finne frem i vår verden og i ulike situasjoner, sånn at vi finner frem til de tingene som er riktige for oss. Og det er jo derfor, hvis man ikke har kontakt med de følelsene, så er man delvis i blinde da.

Og så er det, jeg pleier å sammenligne det med å lære seg et helt nytt språk. Altså jeg tror ingen, hvis du nå skulle lært deg, hvis du skulle startet på Swahili-kurs da, så tror jeg ingen av oss hadde tenkt at det er noe vi skjønner flyttende med det første. Men det er litt sånn med følelser også, for dette er et stort, komplisert felt, og det er fryktelig mye informasjon. Men jeg likte veldig godt det du sa med meditasjon. Det har også hjulpet meg veldig mye å bruke meditasjon til å gå inn i følelsene, for jeg tenker at det

For å finne de ordene, for å forstå hva følelsene våre faktisk betyr, så må vi ofte starte litt i andre enden, i det jeg kaller den ordløse følelsesverdenen, hvor vi for en liten stund legger bort ordene og den analytiske hjernen, og bare føler. Det er det jeg opplever at meditasjon kan hjelpe til med.

For når du for en liten stund bare skrur på nysgjerrighet mot sansopplevelser og fornemmelser i kroppen, så tenker du ikke. Og det kan hjelpe oss forbi den analytiske hjernen lenge nok til at vi kanskje får tak i de følelsene, og så kan vi øve på å bruke det til å sette ord på det igjen. Gjør det mening? Ja, veldig. I boka skriver du mange måter man kan gå inn på,

på dette feltet. Og du har skrevet først en bok som går veldig dypt inn på det fysiologiske. Men har du lyst til å ta oss gjennom din reise og noen råd for hvordan vi skal klare å komme oss inn på dette feltet? Ja, veldig gjerne. Og da tenker jeg at vi kan starte med at hvis jeg skal oppsummere veldig kort og kjapt hva en følelse er, eller hva jeg tenker at det er, så er det

Når du møter en person eller er i en eller annen situasjon, så føler du noe, ikke sant? Og det forteller på mange måter noe om hvordan din hjerne er kodet, basert på hva du har opplevd helt frem til det øyeblikket. Så hvis du og jeg er i eksakt samme situasjon, så kommer vi ikke til å føle det samme. Å, det er så fint sagt! Takk!

Ja, men det er jo fordi vi har ulike historier, så opplever vi alltid ting litt ulikt. Men nettopp derfor også, så er det noe med det at når vi blir nysgjerrig på de følelsene, så kan vi også forstå den historien, og vi kan bruke det til å ikke gå i våre egne feller, eller gjenta ting som ikke fungerer, og så vi kan si nei og ja til de tingene som er riktig og feil for oss i livet.

For jeg tenker jo det at følelsene våre, det er på en måte litt sånn vårt indre kompass. Det er det vi trenger for å styre i den store verden. Og jeg tenker også at hvis vi undertrykker de følelsene, sånn som det jeg gjorde da, så vet du jo hvor lett det er. Men det som kan skje er at vi får på en måte noen symptomer og noen plager. Altså når vi undertrykker følelser så kan

kan det gjerne sette i gang, det kan komme til uttrykk som mange forskjellige symptomer og plager, som kan koste masse kreftet på grunn av den indre uroen og det indre stresset som det fører til. For vi blir på en måte litt på strekk, hvis det er en mening, mellom det som egentlig er oss, selv om vi undertrykker det, og det som vi kanskje både viser verden, og kanskje også til og med til oss selv. Og da blir vi litt sånn på strekk, og så får vi disse symptomene som jeg kaller det, og så må vi kanskje bruke masse kreftet på å holde ut det.

I medisin snakker vi gjerne om at man får symptomer som følger av det vi kaller en rotårsak. Typisk at du får vondt i foten hvis du har fått flis. Da må du ta ut flisa. Det er litt overførbart, eller ganske overførbart til det med følelser også. Hvis du går og undertrykker en eller annen form for ubehag, eller en eller annen form for indre uro, så blir det ikke borte. Ja.

Så jeg pleier å si det at en følelse blir ikke borte, selv om vi undertrykker den, fordi at den påvirker hele systemet. Den påvirker hele biologien og fysiologien våre likevel, på en eller annen måte. Og det jeg synes er så spennende, når forskningen kommer, det viser jo at

Vi er faktisk ikke hjerne og kropp, vi er en enhet, og følelsen setter seg jo i kroppen. Og du har jo også sikkert opplevd som lege,

Personer som kommer inn med for eksempel utbrenntheit, eller går gjennom en skilsmisse, eller har det veldig tøft, så har de for eksempel plutselig vondt i brystet, eller vondt i hoften. Følelse kan sette seg plass. Absolutt.

Det er jo egentlig veldig typisk det at man kommer sånn, det er så rart, jeg får vondt i ryggen hver gang. Det er vanskelig mellom meg og samvåren, eller ikke sant, sånne type ting. Men som du sier i dag, så vet vi jo det at ubearbeidede følelser og stress

Det som er utgangspunktet er noe psykisk. Det blir til noe fysisk, sånn at det kan bli til noe som kommer til å uttrykke gjennom nettopp vondt i ryggen, eller stiv skuldre, eller vondt i nakken, eller hodepinene, eller kanskje magetrøbbel, som er kjempevanlig. Når det får lov til å være sånn over lang tid, hvis vi ikke klarer å få pause, så kan vi jo utvikle alt fra ...

angst, depresjon, at man blir utbrent, at man mister evnen til å konsentrere seg, man kan få tørr hud og kviser. Du kan jo masse om hud, ikke sant? Det speiler det. Det speiler hvordan vi har det på innsiden på en eller annen måte. Det har jo med stresshormoner, det er fysiologi rett og slett. Hvordan alt påvirker hverandre. Ja, det er akkurat det det er. Og jeg tror at vi på mange måter lever i en sånn verden hvor det er

Det er skyhøye krav hele tiden rundt oss på alle kanter, og da kommer vi tilbake til det jeg sa, at det er ingen andre som kan fikse det for deg. Og det betyr kanskje nettopp å sette grenser og finne ut hvor mye du tåler, og hva som er riktig for deg, slik at man kan beholde den balansen. For jeg tror at veldig mange, igjen meg selv inkludert, kan gå i en felle hvor man ender opp med å styre veldig mye utenifra,

etter bekreftelse fra andre og verden rundt oss, og gjør det vi oppfatter at vi skal gjøre, det som er riktig. Og vi sammenligner oss kanskje med kollegaer, venner, verden rundt oss, sosiale medier er en utømmelig kilde til sammenligning. Og det kan gjøre at vi føler at vi aldri blir nok, uansett hvor hardt vi prøver.

eller hvor gode vi egentlig er. Sånn at vi kan være kjempegode i noe, men fordi det alltid finnes noen som er flinkere, hvis vi først går inn på sosiale medier, så kan vi føle oss som bedragere, og vi kan føle oss misslykka, vi kan føle at vi har gått oss vildt, selv om vi kanskje egentlig er på riktig spor.

Og det kan igjen gjøre at vi mister mot til å oppsøke ting som gir oss mer vekst, og som er bra for oss. For jeg tenker på veldig mange måter at hvis vi skal gå i andre enden og snakke litt om hva som gir oss de gode følelsene, hva som gir oss lykkefølelse, som jeg også skriver en del om i den boka, så er det det jeg liker å kalle for personlig progresjon.

Og særlig når vi gjør det sammen med andre, som vi virkelig, virkelig konnekter med. Sånne mennesker som har litt sånn samme prosjekt, eller som forstår oss i dyvden. Men det som er synd, er at hvis vi da mister troen på det, sånn at vi ikke oppsøker utvikling og progresjon,

så kan vi enda bli støkk i stedet, i vonde følelser. Da kan vi ha en overlevelsesmodus, nå klarte jeg ikke å snakke. Hvor vi jobber med å holde ut dette hele tiden, i stedet for at vi klarer å gjøre de tingene som er bra for oss. For vi er jo laget for, eller ubehag er laget for å styre oss vekk. Men i en helt annen verden enn den moderne verden som vi lever i i dag.

Ja, for det er jo nettopp det. Vi unngår jo ubehag. Det er jo i hvert fall en stor del av livet mitt. Hvis jeg følte en negativ følelse, så var det farlig. Åh, måtte jeg liksom bare få det unna. Bare prøv å tenke positivt.

Og det er jo ganske destruktivt i seg selv. Ikke det å tenke positivt, det er jo bra, men hvis man undertykker de negative for å hele tiden tenke positiv følelse, så tror jeg ikke det er så bra. Hva du tenker? Nei, og her er vi jo veldig like, for det er akkurat det samme som jeg har holdt på med da.

Og det var det jeg mente også, at vi prøver å finne en måte å holde det ut etterpå. Jeg kaller det litt valemodus og overlevelsesmodus om hverandre. Men her er det jo også så viktig å være klar over akkurat det at lykkefølelsen vår på en måte også, vi kan si at den er litt sånn hekket også av ting som ikke er bra for oss, eller den kan i hvert fall bli det. Hvis vi enda må overforbruke ting i jakten på gode følelser, som egentlig kanskje handler om å holde ut et sånt ubehag da,

Det kan jo være typisk ting som vi ikke forbinder med noe man kan bli avhengig av. Som for eksempel usunne relasjoner, skjerm og sosiale medier, eller trening, ting som egentlig er bra for oss.

men som vi plutselig ikke klarer å avstå fra når vi har det vondt. Vi ender opp med å bruke, prøve å fikse veldig mange ting med få eller en ting. Så kan det plutselig bli noe som vi blir litt avhengig av, og som kan bli skadelig, at det blir en skadelig bruk, i stedet for at det blir noe konstruktivt som vi kan veksle mellom på en sunn måte. Ja, det er...

Det er bare ikke sånn at vi er lært opp til å prøve å ha det så bra som mulig. Samfunnet sier jo det. Sosiale medier sier jo det. Du skal ha det bra. Du skal være lykkelig. Så det er veldig vanskelig og vondt. Det blir sånn ekstra lag når man har det vondt. For det blir sånn skam på det hele. At «Åh, jeg får ikke telle en gang å ha det bra».

Jeg får ikke til noe av seg helst, så blir det ekstra vondt der. Jeg kjenner meg veldig enig i det, og det er også en av de tingene jeg oppdager som jeg fortsatt kan gå i den fella der, at når jeg har det vondt, så er det også typisk da jeg plukker opp den dumme mobilen,

når man er på sitt aller mest sårbare. Det er da jeg plukker opp den, og så finner jeg noen å sammenligne med. Nå kan det heldigvis stoppe i historiograf, for jeg er klar over det. Det er den bevisstgjøringen. Men det er så synd at vi gjør det, at vi plukker opp noe vi er mest sårbare, og så finner vi den sammenligningen, og så på en måte...

For her tenker jeg at vi på mange måter prøver kanskje å fikse noe som mangler på innsiden, som handler om selvfølelse, og i hvilken grad man føler seg likeverdig, andre og vært noe uavhengig av alt det på utsiden og det rundt oss, og hva vi holder på med. Hvis vi prøver å fikse noe som mangler på innsiden, med å perfeksjonere noe, eller større, bedre, raskere ting rundt oss, det funker ikke. Ja.

For det er det som mangler på innsiden, det er kanskje kontakt med følelsene dine, og alt det som gjør deg i stand til å leve i tråd med dine indre verdier og dine drømmer, og alt det som gjør at du i stedet for å prøve å leve livet gjennom å sammenligne eller søke perfeksjon for å føle at ting er bra nok, så kan du finne de verdiene i deg selv og finne den stødigheten deres.

I deg selv, jeg liker å kalle det fotfeste i bunnene, fordi vi kan ikke bli kvitt bunnene. Livet er både og. Vi får både toppen og bunnene. Både vonde og gode følelser er en naturlig og viktig del av livet. Men jeg liker å kalle det for fotfeste i bunnene og vinger på toppene. Det er liksom målet. Ja.

Og det opplever jeg også at det kan vi få når vi blir stødig når vi oppdager at vi tåler våre egne vonde følelser. For det var jo det jeg oppdaget til slutt. Jeg var akkurat sånn som det du sa, så var jeg livredd for vonde følelser. Og jeg reagerte typisk på vonde følelser hvis jeg kunne bli redd for å bli redd, eller redd for å bli sint, eller sånn. Men jeg oppdaget at jeg tålte de. Det var en stor lettelse. Ja.

For da går det jo bra. Og så i tillegg, når du da kan begynne å forstå hva som er informasjonen i de vonde følelsene, sånn at du kan bruke ditt å styre vekk fra ting som, nei, jeg forteller følelsene meg at dette er feil for meg, så får du med deg det også. Og det har vært veldig, veldig betydningsfullt.

Man lærer seg også å sette grenser når man kommer i kontakt med følelser. For man skjønner at dette gikk over min grense. Men det, i hvert fall for min del, det klarte ikke jeg på den tiden der. Jeg visste ikke hva grensen var nesten. Det var bare, ja, ja, selvfølgelig, jeg er alltid med. Men en gang man kommer i kontakt med sine egne følelser, så blir det lettere å vite. Det blir som et kompass, som du sier, hvor man ønsker å gå hen i livet.

Ja, og det er så fint at du deler det, for det er jo et kompass og et slags indre anker som vi trenger, ikke sant? Og som du sier nå, det er sinnet vårt, og sinnet, det er en sånn følelse som har litt sånn dårlig rykte. Er det ikke det? Jo, jo, jo. Det skal liksom ikke være sinnet. Særlig ikke kvinner. Særlig ikke kvinner. Nei. Nei, Gud forbi at vi skal ha sånne følelser. Men sinnet forteller jo at nå var det noen som tråkket over grensen din. Ja, ja.

Og så betyr jo ikke det at vi skal være sånn eksplosive eller behandle folk dårlig, men hvis vi undertrykker det sinnet, så får vi kanskje ikke tak i det selv engang. Og det merker jeg, hvis jeg får en forespørsel og blir skint, så er det ikke den personen som spør som det er sin skyld. Det er bare jeg som har for mye, eller så har jeg ikke vært tydelig nok. Og da

Det plukker jeg opp nå. Før kunne jeg bli sint og føle at det var den andre sin skyld, men ofte ligger det i deg selv. Det er fantastisk at du sier akkurat det der. Det er akkurat det som kan skje, at vi opplever at følelsen er noe som kommer utenifra, og på en måte blir påført oss fra mennesker rundt oss. Det er helt menneskelig, vi gjør det alle sammen før vi begynner å plukke det fra hverandre og se på det. Jeg gjør det, jeg også. Men da får man muligheten til å si at ok...

Det var kanskje jeg som ikke var tydelig, som du sa. For jeg tenker at når vi snakket om svahili og følelsespråket, så er jo det litt sånn, det er for viderekommende. Da har vi jobbet en del med det, når man kommer dit, at man klarer å kjenne igjen at

Ok, her var det noe jeg ikke helt forstod. Fordi fra å kjenne på en følelse uten at vi setter ord på den, til at vi setter ord på den, og så igjen kan se tydelig hva det betyr om for oss selv, og i tillegg kommunisere det til verden rundt oss, da er vi på viderekommen, ikke sant? Men det er også målet, og det er det vi kanskje trenger følelsene til, slik at vi kan bli tydelige både for oss selv og verden rundt oss.

Så det er 100 kroners spørsmål. Hvordan gjør vi det, Eili? Jeg tenker at her må det være enkelt, for vi er aldri på samme sted på den stien der. Vi har alle våre utfordringer og styrker og svakheter, og vi trenger ulike ting. Så jeg tenker at man må faktisk finne sin ting.

Men for min del så har meditasjon og det å bare bli nysgjerrig og utforske, jeg oppsøkte jo også terapi. Jeg, for min del, for jeg tenkte nå skal jeg til bunns. Så jeg gjorde alt. Jeg kunne ikke gått noe hardere tilverks, for det var det jeg trengte. Men

Men det handler om det å øve på å ta inn de følelsene og stole på at du vet hva som er riktig for deg, og det å be om hjelp hvis man trenger det, enten det er fra venner eller en terapeut eller hva det nå er, det er kjempeviktig. Men jeg tenker at det viktigste er å starte. For selv om veldig mye

ikke lar seg fikse over natta, så skjer det et eller annet litt godt også, selv når man skal gå inn i vonde følelser, når man liksom setter den foten på den stien, og man begynner å gå fremover fra der man er. Jeg vet ikke om du kjenner igjen det, men det har i hvert fall vært... Ja, og det jeg ser er at vi har så forskjellige måter å komme i kontakt med følelsene våre. Og for noen som er så at det lokket er så hardt på, så

kan det være kjempevanskelig å nå inn. Og da hadde jeg for eksempel en pasient som hadde mistet broren sin, og han sleit veldig med å kjenne på noe som helst etter det. Men han sa at det var noen ganger plutselig hvis han satt på bussen og hørte en sang, så kunne tårene bare renne. Og da var jeg

på en måte prøve å støtte dem i at det er veldig bra. Da har du kommet i kontakt, da skal du bare lage følelsene komme når de prøver å komme, men uten å prøve å dytte dem bort selv om det er feil tidspunkt. Ja, og jeg tenker også at det er en veldig, veldig god start. For som du sier,

De kommer gjerne litt plutselig hvis man ikke har kontakt med dem, eller vet helt hvordan man skal få tak i dem. Da handler det om å prøve å ta dem mot, i stedet for å skyve dem vekk. Musikk er en ting som for meg er veldig stert. Vi vet jo at musikk virkelig kan vekke følelser, og for veldig mange kan det nok det. Men jeg tenker at akkurat det å prøve å bli nysgjerrig, ta det inn,

La det få lov til å være der. For det er en mulighet. Og så prøve å gjøre det igjen. Er det noe som betyr det at musikk setter meg i kontakt med følelsene mine? Ja, kanskje man skal bruke det til å utforske det litt mer. Og for andre så er det kanskje det å gå i skogen kan vekke følelsene. Kanskje er det å snakke med en bestemt person som kan hjelpe deg. Kanskje er det å trene. Det kan være veldig mange forskjellige måter å gjøre det på. Og så tenker jeg at det er viktig å være klar over akkurat det at

Jeg opplever at mange kan synes det er forvirrende nettopp det at det kan bli så intenst når man får tak i dem, og det kan bli litt sånn altoppslukende og vanskelig å komme seg ut igjen. Så det handler liksom om både å bli nysgjerrig og ta det imot, men samtidig også å finne en måte å skrude av igjen på. For vi trenger både å gå inn i de, og utforske de, og være i de. For det er den eneste måten vi kan øve på, kjenne at vi tåler de, og forstå hva de betyr, og alt det der. Men vi trenger også distraksjonene, og få pause, og gå ut

av det igjen, så begge deler er helt ok og så tenker jeg at det er kjempeviktig det å liksom gi seg selv til atelse til å kjenne på hvor mye man tåler for det kan være skikkelig heftig å gå inn i følelser hvis man har lagt lokk på de hele livet man ønsker å komme i kontakt med følelsene sine men det er viktig at det ikke blir for mye for kort tid for at da kan det bli alt for vondt kanskje, det er det du mener

Ja, det kan være litt sånn destabiliserende. Altså jeg tenker at, la oss kalle det indre murer da. Vi bygger noen sånne indre beskyttelsesmurer mot følelser kanskje av en grunn på et eller annet tidspunkt i livet. At det var et eller annet vi opplevde hvor vi trengte den beskyttelsen mot akkurat den følelsen, eller de tingene, eller de minnene, eller hva det nå er, ikke sant? Og det skal man ha respekt for. Så det er viktig, tenker jeg, at man, det er derfor jeg sier gi seg selv til atelse, å kjenne litt på sånn,

Alt er sin tid. Når man er klar, så er man klar. Det kommer fortsatt til å være vanskelig, fordi det å tåle det ubehaget og det som det kanskje inneholder for deg, hvis det er sånne ting, det koster noe, ikke sant? Men det er også her, skal vi si, selve diamanten og det gode ligger også, hvis vi klarer det på mange måter. Det er derfor jeg pleier å si at det er ...

når vi kjenner ubehag når vi snakker om personlig vekst og utvikling så er det på mange måter når vi kjenner ubehag at vi gjør det riktig og det har vært en viktig setning for meg for det er veldig typisk bare for å ta et mye enklere eksempel jeg har jo hatt masse prestasjonsangst og sceneskrekk og ting som har gjort at jeg kastet en hel musikkarriere på båten for jeg synes det var så vanskelig å snakke før jeg skulle synge og du har en nydelig stemme å takk

Det er veldig rørende å høre på deg. Takk, jeg visste ikke at du hadde hørt det. Jo, jeg har jo googlet det, kan du skjønne. Ja, det har du vel. Nei, men da er det jo lettere kanskje å se, for det er litt mer sånn konkret, at selvfølgelig når jeg da oppsøker situasjoner hvor jeg skal snakke, som for eksempel å holde foredrag, så vekker

det er alle de ubehagelige følelsene og den eneste måten til å komme dit at man kan bli trygg i den situasjonen og faktisk stå og snakke som for meg, da får snakke om de tingene jeg egentlig har så mye passion for og brenner så mye for men det var en blokkering, ikke sant? for jeg hadde jo ikke lyst til å kjenne på det ubehaget og det kom hver eneste gang og det er jo helt forferdelig man får jo det der når du blir sånn tørr i munnen

og skjelve på hendene og liksom du klarer ikke å tenke en eneste tanke for alt bare. For ikke å puste ordentlig og det er grusomt og så blir det liksom bare verre og verre. Men det er lettere å kanskje si at det er når man kjenner det ubehagelig at man gjør det riktig, ikke sant? Så handler det om å finne en måte å tåle det på da og gjøre riktigere ting som roler ned og som gjør deg i stand til å stå i det i stedet for å gjøre ting som man kanskje ikke vet man gjør da som gjør det verre. Ja.

I boka har du mange råd til hvordan man kommer inn, kommer i kontakt med seg selv. Og mange kan jo kjenne at de har veldig masse følelser, at de føler at de har for mye følelser. De føler seg nesten litt sånn ubalanse, ustabil, de kan plutselig koke over på feil tidspunkt. Problemet der med seg er ikke at de ikke kommer i kontakt med følelsene, men at de ikke har kontroll på det i det hele tatt. Mhm.

Men det du skriver i boka som jeg synes er så fint er at ved å bli kjent med seg selv og komme i kontakt med seg selv, så vil det bli lettere å lese seg selv og se seg selv. Og da også lettere å vite hvorfor disse følelsene kommer. Hvordan råd er det du gir? Du har jo også kurs. Hvordan råd er det du gir for å gå inn på dette?

Det er jo her jeg er veldig glad i meditasjonen, og til den følelsesboka så lagde jeg jo faktisk også en rekke med sånne meditasjoner nettopp for å hjelpe meg å komme inn i hva er egentlig minnet. For det er sånn som du sier at når vi forstår hva de følelsene egentlig handler om,

Hvis vi forstår at, ok, nå ble jeg kjemperedd eller rasende i denne situasjonen, fordi det begynner å minne meg om noe som jeg opplevde når jeg var fire år gammel, som jeg har undertrykket og ikke prosessert og ikke forstått,

så er det utrolig fascinerende hvordan når du jobber med det opprinnelige minnet, det kan man jo både gjøre i terapi, eller man kan gjøre det selv i meditasjon, eller man kan gjøre det gjennom å skrive dagbok, eller prosessere det på den måten. Men felles er at når du jobber med det opprinnelige minnet, og den høye følelsesintensiteten som kanskje kommer derfra,

så kan det også rose ned i nåtid, sånn at du kanskje ikke blir fullt så sint eller redd i den situasjonen, hva nå det var, om det var med sjefen din, eller partneren din, eller venninna din, så kan nåtidssituasjonen også rose ned, sånn at man på en måte i større grad ser hva som faktisk skjer rundt oss her og nå, og kanskje ser at det ikke var en lignende situasjon i det hele tatt. Det kan man jo oppdage. Men også liksom at, ja... Ja, men jeg synes det var veldig fint, og så tenker jeg,

Jeg kjente du skriver om meditasjon i boka, og det å kjenne på det fysiske også er jo veldig spennende. For man tenker når man snakker om følelser, så tenker man ofte at det bare sitter i hjernen, men det å kjenne etter hvordan det er i kroppen, er jo fascinerende. Det er kjempefascinerende, og for meg, og dette har jo vært en av de tingene jeg...

har hatt mest glede, skal vi si det, av oppdagen på denne reisen her, fra å ikke skjønne hva følelser er, til å virkelig bli skikkelig opptatt av det, er jo nettopp at det er jo fysiske fornemmelser. Det er jo noe som skjer i kroppen. Det er de antennene som nervessystemet og hjernen din har rettet innover mot dine indre organer. Og det som skjer i kroppen din, som du oppfatter når man ...

setter oppmerksomheten innover da, mot de sansopplevelser og de fornemmelsene som er der. Og det er jo også mye av grunnlaget for det vi kaller humør eller affekt.

som er der hele tiden. Fordi hjernen vår er jo aldri av. Den er alltid på. Men vi legger vanligvis ikke merke til at hjertet slår, eller at tarmene knar, eller at lungene driver å jobbe med å utvide seg og trekke seg sammen igjen. Det merker vi ikke. Men vi merker det når signalene blir intense nok.

Som for eksempel hvis de løper til bussen, eller et eller annet gjør at man skal holde foredrag, og begynner å pulsere i ørene, så merker man det. Men man kan også merke det gjennom å skru oppmerksomheten innover. Og da kan man bruke det

Til å forstå også hva det egentlig handler om hvis man skrur på nysgjerrigheten mot det. For da er det liksom, en måte å tenke om meditasjon og følelser da, en måte å jobbe med det på, er jo typisk å gå inn i det, lukke øynene, tenke på å ta med seg en følelse inn. Hvis man får tak i en eller annen følelse, si kompisen din da, som begynte å gråte når han hørte en eller annen

låt, så kunne han liksom brukt den følelsen i meditasjon til å sette seg ned og tenke kjenne etter hva er det som kommer opp nå kommer det opp noen bilder kommer det noen minner, fordi det ligger i underbevisstheten, ikke sant så det handler om å finne måter å jobbe for å få tak i hva det egentlig er den historien din lille biten av historien din som gjør at du føler deg akkurat sånn men da må vi være nysgjerrig, også må vi være detektiver

Og når det skjer, så kan man også kjenne det et sted i kroppen ofte. Ja, eller mange steder i kroppen, men i hvert fall som noe fysisk. Jeg husker i starten jeg begynte å jobbe med det her, så var det så intenst. Når jeg satt meg ned og lukket inn og gjorde de tingene der, og liksom kjente etter, så var det bare sånn som du også sa. Det var så intenst. Som et lokomotiv som bare kom mot deg. Helt voldsomt. Ja.

Ja, og jeg husker jeg har masse sånne minner i starten hvor jeg satt og mediterte og begynte å skjønne hva det handlet om. Sånn hvor liksom bare tårene bare fosset, og det kjentes jo nesten helt utholdelig ut, men så viste seg det at det er ikke det. Men man må kanskje tilbringe en del tid med de følelsene og de minnene og de tingene det egentlig handler om, før det roer seg ned. Mhm.

Jeg tenker bare det steget der du sier at det er greit, det er greit at jeg kjenner på disse følelsene, da har man kommet ganske mye lengre videre. For meg var det i hvert fall sånn at det ikke er greit. Du må for all del ikke kjenne på det. Men da har man gått videre, da er man på vei et sted. Ja, jeg er veldig enig i det, og jeg tenker det er en kjempeviktig del av det, og den aksepten der, at man kjenner igjen og på en måte vet, og kanskje også virkelig stole på at

Det er en del av det å være menneske. Følelsene våre har en slags default. De er der for å hjelpe oss, og det er helt greit å ha alle disse følelsene. Vi har alle lov til å ha våre behov og drømmer og følelser og alt det som det egentlig handler om. Men jeg har nok brukt mye tid på det å skjønne at det er helt ok. Derfra blir det mye lettere å ta dem mot og tåle det.

Det jeg merker er at det er faste plasser der det setter seg. Hvis jeg har veldig mye frustrasjon eller sinne, eller at jeg leier meg, så setter det seg i brystet ofte, kanskje i halsen. Jeg kan kjenne det i kullet mellom ryggbladene.

Og nå kjenner jeg det igjen med en gang. Så det gjør det så mye lettere for meg å bare, ah, der er du følelse. Hjertelig velkommen. Kan du få lov å bli? Ja, så bra. Ja, for det er akkurat det der at da gjør du ikke motstand. For når vi snakker om energi, kroppen og hjernen og følelsene våre og humøret og alt det her som vi snakker om nå, det er jo

Det henger jo sammen, og det koster krefter å gjøre motstand, men det tenker vi jo vanligvis ikke på, og så er det jo gjerne helt ubevisst også, og vi vet kanskje ikke engang at vi gjør motstand. Men det er som du sier, å bare snu seg 180 grader rundt og ta det imot, sånn, da gjør du ikke motstand. Og det er helt fascinerende hvor stor forskjell bare det i seg selv kan gjøre da, når vi er klare for det. Ja.

Hva annet anbefaler du for de som kanskje ikke mediterer? Jeg vet at det er en del som synes det er vanskelig å få til, men er det noen andre ting du tenker er nyttige verktøy for å komme i kontakt med sitt eget kompass?

Jeg pleier å si at her er det jo, det finnes ingen enkle svar, det er ikke noe fasit, så vi er faktisk nødt til å finne våre egne, jeg kaller det knappere, eller våre egne måter å gjøre det på. Og jeg vet jo at veldig mange av de jeg jobber med for eksempel, de har kanskje veldig lang tid uten at de har klart å bruke trening for eksempel for å få ut følelser. Mhm.

Mens når vi blir klare over det da sammen, så kan man bruke det enda mer bevisst, og så kan man kanskje bruke det til å oppdage flere ting man kan gjøre. Fordi at man kjenner igjen at det er det man egentlig gjør. Så jeg tenker igjen, bli nysgjerrig, kjenne etter når er det man får kontakt med følelsene, hvilke ting er det som gjør ting bedre og verre for deg på en måte.

Musikk kjempestert. Jeg tror det kan fungere veldig godt for veldig mange, både for å få tak i vonde følelser og bearbeide dem, men også for å, som jeg sa, distrahere og komme bort igjen fra det. Jeg husker når jeg var i min prosess, eller når dette startet for meg når jeg var 34, så brukte jeg, jeg kunne ikke høre på noe, jeg kaller det ordentlig musikk, jeg.

Fordi da ble følelsene mine aktivert, så jeg valgte å høre på ting som holdt det vekk når jeg trengte det. Hva er det du hører på nå da?

Men nå kan jeg høre på alt Så nå er det liksom Alt fra litt sånn klassisk og instrumental Og liksom, jeg er veldig glad i sånn Instrumental pianist type ting Og sånne, ja sikkert ganske følelsesaktiverende ting Da er det helt sånn skikkelig guilty pleasure Treningslister og liksom Absolutt alt Så det er også en måte Å komme inn på følelsene sine Og bare høre, sett på en sang Også bare kjenne etter Men jeg tenker Jeg tenker noe at

meditasjon er en av de viktigste skriving er et skikkelig, skikkelig godt verktøy man kan virkelig lære mye om seg selv ved å sette seg ned og skrive og utforske hverandre i kjærlighet på den måten og særlig hvis man da liksom det finnes jo så mange gode bøker og podcaster og ting man kan oppsøke som stiller masse gode spørsmål som man kan bruke ja

Da er det jo det å bruke det, for det er så mange ting som kan se for enkelt ut, slik at man kanskje gidder, at man tenker at det virket litt for enkelt, så det funker sikkert ikke. Men det er også en felle vi kan gå i, for det er veldig ofte enkle ting som skal til, det er bare ikke så lett å gjennomføre det. Men skriving, hvordan kan man bruke det som er til?

Nei, nettopp sånn at hvis man finner gode spørsmål som handler om å utforske følelser for eksempel, eller hvem er du? Hva vil du? For eksempel, du har sikkert jobbet med kjerneverdier da. Hva er dine kjerneverdier? Det er en fantastisk måte å jobbe med å bli kjent med deg selv. Men da må man kanskje sette seg ned og skrive litt, eller snakke med noen, eller være villig til å bruke litt tid på det. Ja, og jeg leste i boket sitt, og det er fra seg, som heter «Julia Cameron».

Hun anbefaler at man skriver tre sider hver morgen. Skriv hva du vil. Ingen skal lese. Skriv. Få ut alt du har i tankene dine. Jeg begynte å gjøre det i en periode. Når jeg sluttet igjen. Det var utrolig nyttig for at

Det kommer opp ting som er i underprioriteten din. Så jeg tenker at hvis man er i en vanskelig periode, så er det et veldig nyttig verktøy. Ja, det er kjempenyttig. Og det gjør egentlig akkurat det samme som med meditasjon, eller at man setter i gang den skriveprosessen. For jeg tenker på mange måter at det handler om å tilbringe tid med deg selv. Og veldig gjerne uten masse stimuli utenifra, eller ting som på en måte setter deg i en eller annen retning. Skjønner du?

For meg har det også vært en av de viktigste tingene, og jeg var ikke klar over at jeg løp fra det før en gang, men det å være sammen med seg selv uten stimuli.

og ta imot det som kommer på en måte og det kan jo være sånn som du sier nå med en penn på et ark men man kan også gjøre det med å gå turer i skogen eller bare sitte alene for seg selv bruk litt tid med deg selv du er den viktigste personen i ditt liv for du er den eneste personen i hele verden du alltid må ha en relasjon til uansett og det er utifra relasjonen til deg selv at du skaper alt andre

Så hvorfor skal man orke dette? Hvorfor skal man orke å gå gjennom det? Særlig for de som lytter på og tenker «Jeg har det helt ok». Er det vitsig å gå gjennom dette?

Svaret mitt er jo ja, men det er jo opp til hver enkelt. Hvis man er på et sted hvor man har det ok og man er fornøyd, så tenker jeg at det er helt uordentlig. Jeg skal ikke pålegge noen å gå inn i følelser eller utforske det hvis man ikke har noen drivkraft til det. Men hvis man føler at det er noe der, at det er en uro, at man bare kjenner at det er noe som ulmer under overflaten, så tenker jeg at

Det er jo typisk denne jobben der vi ikke har lyst til å gjøre, men gevinsten kan være så utrolig stor når man forstår hva innholdet i denne uroen eller de følelsene egentlig er. Og som jeg sa, livet vårt inneholder begge deler. Vi får både det positive og det negative. Både vonde og gode følelser er en naturlig og viktig del av livet. Når vi lærer å forstå hva innholdet i de vonde følelsene er,

Sånn at vi får på en måte dypere kontakt med det som er oss og følelsene våre, som jeg akkurat sa nå. Det er utenfor oss selv og den kontakten og det indre anker og de følelsene at vi skaper hele vår verden.

Det kule er at når vi får kontakt med de vonde følelsene, så får vi også mer kontakt med de gode. Jeg pleier å si at alt starter med deg, men det er slik du også kan få skikkelig kontakt med mening og lykkefølelse i full skala. For meg har det aldri vært noe tvil i etterkant om at det var verdt det. Så hva er gevinsten her? Gevinsten er å kunne kjenne den ...

og det fotfeste som jeg sa i bunne, på en sånn måte at man stoler på seg selv, på følelsene sine og på valgene man tar i større og større grad, og

Den meningen og den lykkefølelsen er noe man virkelig kan kjenne i magen, og ikke bare gå rundt og prøve å finne uten at man helt kanskje kjenner den. Jeg tenker veldig mange av oss, igjen meg selv inkludert, også da jeg var 34 og følte ingenting, så hadde jeg veldig mye i livet mitt som var veldig bra og riktig for meg også.

Men jeg hadde ikke kontakt med det, så jeg fikk ikke så mye glede av det. For det er dessverre sånn at vi får ikke glede av de tingene i livet vårt som vi ikke legger merke til, selv om de er gode. Og jeg var passiv, eller jeg hadde gjort meg selv passiv, så jeg tok ikke ansvar for å endre de tingene som ikke var riktig og ikke var bra. Så gevinsten med å gå inn på sine egne følelser, er at man blir bedre kjent med seg selv. Og man tar bedre valg for seg selv, kanskje. Ja, og så siden jeg...

Min tanke om hva som virkelig gir oss lykkefølelse og mer av det gode i livet handler veldig mye om, som jeg sa, særlig to ting. Det ene er den personlige progresjonen, altså at vi har en utvikling fra der vi faktisk står fremover. Og gjerne når vi også gjør det sammen med de menneskene vi virkelig kan forstå oss og være med på den reisen.

Så tenker jeg at det er jo egentlig veldig mye av gevinsten, at man finner de tingene, og man klarer å gjøre det, og man klarer å stå i det ubehaget som gjerne kommer sammen med personlig progresjon, som dessverre kanskje bare er en del av reisen og prisen å betale for å også få den intense lykkefølelsen. Men man får det også. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i det, men det er jo gjerne de tingene vi er mest redde for

Som også gir oss mestring og mestrer alle de gode følelsene. Og det er helt fantastisk når vi kan dele det med andre som skjønner det, som også liksom er i det der da. Ja, ja, det er hardt som ikke å si det. Jeg kunne i hvert fall aldri funnet de tingene her, hvis ikke jeg hadde turt å kjenne både på hva det egentlig er jeg vil, og

Hvorfor er jeg så redd for det? Hva er det som holder meg tilbake? Og det er det som er innholdet i alt det vi snakker om nå, egentlig. Ja, så møter man på andre mennesker som deler like verdier som deg, som har like interesse når man begynner å gå den veien. For meg har det absolutt vært det. Det var helt nødvendig for meg å gå inn på følelser og kjenne etter hvordan jeg har det. Men på andre siden da,

Så med en gang man begynner å komme i kontakt med seg selv, eller begynner å skjønne seg på følelsen, så er det noe som skjer i kroppen som gjør at man får det bedre. Men

Man kan få det litt verre i starten. Ja, for å løse den uroen så koster det kanskje først litt mer uro da. Men jeg tenker litt sånn som du sier, at vi har disse følelsene. De forteller noe som er en slags sannhet om oss, meg og deg. En slags subjektiv sannhet om våre verdier og våre drømmer og hvem vi er som mennesker.

Og jo mer vi unngår det, eller jo lenger unna vi er det i det livet vi lever, jo større er dette indre gapet, som er den der at vi er litt på strekk, som handler om at vi går litt på akkorden med oss selv, og vi på en måte lytter ikke til oss selv og til kroppen vår. Og jo mindre vi gjør det gapet, jo mindre indre uro, jo mindre indre stress det er i kroppen, jo mer tror jeg vi vil føle...

ro og glede og mening og alt det dype gode og også tilhørighet og tilknytning til menneskene rundt oss på den sunne gode måten da og ikke den hvor vi kanskje også der strekker oss fordi at vi er redde for å være alene eller vi er redde for et eller annet da som vi også kan gjøre jeg bare tenker på hvordan når jeg har brukt meg selv som eksempel men jeg ser også mine pasienter mange på en måte selvmedisiner seg da og

bruk av for eksempel trening som du sier, eller alkohol, eller jobbing, at vi har ulike utflyktsmåter fra følelsene våre, så vi slipper å komme i kontakt med dem på. Har du lyst til å si noe om det før? Ja, jeg tenker også at det er veldig mange måter vi kan numme følelsene litt på. Og så tenker jeg litt at

Hva skal vi si? Medisin eller motvekten, eller det vi ønsker å oppnå her, det er jo egentlig det vi kaller en god og stabil selvfølelse. En følelse av verdi uavhengig av alt det rundt oss. Og jeg tror mange forbinder en god selvfølelse med det å være trygg og sikker. Men så tenker jeg kanskje at det handler enda mer om det å være trygg og usikker. Altså at man kan være...

at det er greit å være usikker også. Og det er det jeg tror kommer når vi jobber med å bli kjent med oss selv, og få kontakt med oss selv, og følelsene våre, og på en måte minske de indre gapet, slik at vi ikke har det stresset, og den litt sånn dvale modusen, eller overlevelsesmodusen, som gjør at vi selvmedisinerer, som du sier. Og det kan være veldig vanskelig å se, for det er helt i det ubevisste hjernet, ikke sant? Og det er langt ned i dypet.

av personligheten vår og liksom alt det ubevisste da for det er jo langt å se fra at vi kanskje trener fordi vi er stresset og urolig til at det kanskje egentlig handler om at det er noe på innsiden som man ikke har kontakt med men det er gjerne en sammenheng jeg ser det såpass ofte at

Jeg tror ikke det er et sjeldent fenomen for oss mennesker å prøve å flykte unna på ulike måter. Nei, og jeg har gjort det så mange ganger selv. Og jeg tenker også at

Vi er ikke prosjekter som blir ferdige heller. Jeg tenker tvert imot at selv om vi kan jobbe med veldig mye og veldig mange ting, jeg er helt sikker på at vi kan løse å gjøre så mye bedre for oss selv, så tror jeg det er kjempelurt å være klar over hva som er dine egne feller. For jeg tror veldig mange av oss vil gå i de fellene igjen senere i livet, men at vi da når vi vet om det, så kan vi kjenne det igjen raskere, og så kan vi gå en annen vei da. Men

Det som på en måte har vært din selvmedisinering eller min selvmedisinering, det vil være typisk de tingene vi også gjør på nytt senere i livet når noe blir vanskelig. Men da handler det også mye om det som du sa med aksept også, forstå at

Det betyr ikke at man gjør noe galt. Det betyr ikke at det er noe feil med en. Det er sånn følelsene våre er konstruert. Det er sånn vi er designet. Og det er derfor det er så viktig å være god mot seg selv og ta vare på seg selv i de situasjonene i stedet for å bli sint for at vi gjør disse tingene. Og prøve å forstå hvordan vi kan gjøre det bedre. Og igjen da, hvis man har gode mennesker rundt seg som også forstår det her, så blir vi kanskje enda bedre til å gjøre den jobben der for oss selv og de rundt oss. Ja.

Det har vært en veldig fin prat, Aile. Jeg synes det er et så utrolig spennende tema, og jeg er så glad for at du bruker så mye av din tid og ditt engasjement for å få ut mer kunnskap om følelser, fordi følelser har enormt mye å si for hvordan vi har det. Jeg lurer på, har du noe mer du ønsker å si om dette temaet,

Hvis det er en ting som jeg har lyst til å si på tampen, så er det det å huske på det at hvis det er en ting som lykket i hvert fall ikke har noe med å gjøre, så er det denne perfeksjonen som vi så ofte i det moderne samfunnet ender opp med å drive oppsøket. Så sammenligning og perfeksjon, det tenker jeg liksom er sånn, hvis vi bare kan få tak i at det er ikke veien til lykke,

Det kan tvert imot kanskje ødelegge selv det aller beste i livet. For hjernen vår er ikke laget heller for å gjøre oss lykkelig, den er laget for å holde oss i livet. Så i stedet for å gjøre det, og om det så bare litt hver dag, eller noen ganger i løpet av en uke, bruk litt tid med deg selv. Prøv å finne ut hvem du er, og hva som er dine drømmer og verdier. Det er

kan være overraskende krevende, men det er verdt det. Det er jeg så enig med deg. Aili, du har jo vært på en reise selv, og jeg ser jo på deg at du har det bra, og du føler kanskje at livet er lettere nå når du har kontakt med følelsene. Men

Er det andre ting i livet som du tenker er viktig også når vi ser på dette med følelser og hvordan man kommer i kontakt? Du har vært inne på relasjoner, men er det noen andre ting du har lyst til å nevne her?

Oi, det var et veldig stort spørsmål. Og så må jeg jo bare si noe da, for nå sier du at du ser at jeg har det bra, men nå får jeg lov å sitte her sammen med deg, som også har passion for dette temaet, og som på mange måter også er på en reise hvor du er opptatt av å dele, og vi har veldig mye felles glede i dette her. Og det er jo da, jeg ser det som for meg at ...

belønningssenter i hjernen liksom lyser opp og gnittrer når man sitter sånn og får lov til å holde på med sånne ting som man brenner for sammen med andre da men

Men det er egentlig det jeg tenker er det viktigste. Det er ikke så farlig hvor vi starter på reisen vår, eller hvor vi står i dag. Det er viktig å akseptere at vi står der vi står i dag. Og det kan være vanskelig det også. Men hvis vi klarer det, så klarer vi også å finne de riktige stegene og gå fremover, slik at vi kan få denne personlige utviklingen og starte på den reisen. For jeg tenker at det viktigste er å være på en reise.

hjernen vår er laget for utvikling. Vi er ikke laget for å sitte fast eller stagnere, vi er laget for å ha en eller annen reise. Og jeg tror aldri den blir så bra som når vi har den sammen med den andre. Det er de to viktigste tingene, og så er det selvfølgelig alt det andre også, men det er klart at alt det her henger jo sammen med jobben vår, det vi jobber med, det vi bruker tiden vår på, vennene vi har, alt det vi holder på med. Alt henger sammen. Og bagasjen vi sitter på, og...

Jeg har et siste spørsmål til alle mine gjester. Om du skulle forlate denne jorda i dag, men fikk beskjed om at du fikk lov til å sende en beskjed til alle de som er medneskene på denne jorda, eller et sitat, eller råd, eller en ting. Hva ville det vært? Oi, det var... Du stiller de spørsmålene rett på sparket. Ok, men jeg skal prøve...

Det ene er det jeg sa, at lykke, som vi alle lengter etter og gjerne vil ha, det har ingenting med perfeksjon å gjøre. Men vi vil kanskje få mer av det, hvis vi tør å bruke litt tid på å finne ut hva det betyr for deg, altså for hver enkelt person. For det er jo ikke det samme for meg og deg. Og bruk tid på å bli kjent med deg selv.

Det kan være krevende, det kan være de høyeste toppene og de laveste bunnene, jeg vet det, men det er verdt det. Og vonde følelser, de kan være så intense og så skremmende, det kan kanskje være det mest skremmende jeg kan tenke meg, egentlig, men det er ikke farlig. Det går over igjen, så husk på det. Ja, det var veldig fint. Tusen, tusen takk. Hvor kan vi begynne litt råd nå, deg?

Det letteste er å finne meg på endorfinlegen på Instagram eller på endorfinlegen.no. Og bøkene dine, både Ikke bare en følelse og boka Din ultimate PMS overlevelsesguide er ute i bokforhandlingene akkurat nå og på frisk.no. Så der kan man finne dem.

Masse lykke til, Aili. Det er så spennende å følge din reise og alt du bidrar med. Tusen takk. Tusen takk det samme. Jeg setter så pris på å få lov til å komme hit på din fantastiske podcast. Og at du deler av din reise også når vi snakker om følelser. Så det setter jeg enormt stor pris på. Så selv tusen hjertelig takk for at jeg fikk lov til å komme.

Hvis dere har noen spørsmål til meg og Aili, så er det bare å skrive til Aili på hennes nettside eller Instagram. Og så kan dere skrive under på dagens episode som legges ut på Instagram og på Facebook. Og jeg svarer alle i kommentarfeltet. Og med det så sier jeg vel tusen takk til alle dere som abonnerer på Spotify, på Legger om livet pluss eller på Apple. Og

Så ønsker jeg dere en kjempefin dag. Ha det godt!

der utifra oss selv og den kontakten og det indre anker og de følelsene at vi skaper hele vår verden. Og det kule er at når vi får kontakt med de vonde følelsene, så får vi også mer kontakt med de gode. Så jeg pleier å si at alt starter med deg, men det er sånn du også kan få skikkelig, skikkelig kontakt med mening og lykkefølelse i full skala. Og for meg har det i hvert fall aldri vært noe tvil i etterkant om at det var verdt det. Musikk

29.780 s