‹ Tilbake til podkaster ‹ Biohacking Girls

9/8/2025

308. Der jeg skal være! Vibeke Klemetsen om sorg, smerte, yoga og en ny start fylt med mening og livsglede

I denne episoden av Biohacking Girls intervjuer programlederne Vibeke Klemetsen, yogalærer, forfatter og gründer. De diskuterer Vibekes liv, karriere, sorg, yoga, og hennes relasjon til India og sin guru, Sharath Jois. Vibeke deler også om sin relansering av merkevaren Run & Relax.

02:10

I denne episoden møter vi Vibeke Klemetsen, som deler sine livserfaringer og inspirasjoner om biohacking og personlig vekst.

08:28

Podcast-segmentet handler om deltakerens personlige reise og kjærlighet til India, og hvordan ulike perspektiver påvirker opplevelser av kultur og eventyrlyst.

16:32

I denne episoden reflekterer verten over sorgen etter tapet av en nær læremester og hvordan yoga-praksisen har endret seg gjennom livet.

28:01

Lær å bli kjent med deg selv, sette grenser, og håndtere vennskap og konflikter for personlig vekst.

40:16

Etter å ha trukket seg tilbake fra Run Relax, oppdaget hun en ny lidenskap og startet relansering med fokus på velvære og samfunn.

Transkript

Nevnt i episoden

Vibeke Klemetsen

Yogalærer, forfatter, gründer, mamma. Intervjues i podcasten.

Sharath Jois

Vibekes guru, som døde, noe som påvirket henne sterkt.

Run & Relax

Vibekes merkevare, relanseres i podcasten.

India

Viktig sted for Vibekes yogapraksis og spirituell utvikling.

Ashtanga Yoga

Yogaform Vibeke praktiserer og underviser i.

Yoga Vibes

Vibekes medlemsbaserte yoga-app.

Namaste Podcast

Vibekes podcast (for tiden på pause).

Puro Yoga

Yogastudio hvor Vibeke underviser og har praktisert yoga.

Camilla Pihl

Medvirkende i Run & Relax

Susanne Holsveiler

Medvirkende i Run & Relax

Stavanger

By hvor Vibeke har sterke bånd og startet sin yogapraksis.

Cornell University

Universitet Vibeke opprinnelig planla å studere ved.

Mysore

Sted i India hvor Sharath Jois underviste.

Ila fengsel

Fengsel hvor Vibeke underviste yoga.

Biohacking

Emne for podcasten og Vibekes livsstil.

The Solution

Sponsor av podcasten, tilbyr kollagentilskudd.

Godt levert

Sponsor av podcasten, tilbyr matkasser.

Lendo

Sponsor av podcasten, tilbyr økonomisk oversikt.

Christian Påske

Yogalærer Vibeke startet med i Stavanger.

Alette

Medprogramleder i Biohacking Girls

Monika

Medprogramleder i Biohacking Girls

Thomas

Vibekes partner

Sofie

Vibekes datter

Liam

Vibekes sønn

Camilla og Carina

Yogalærere Vibeke praktiserte med.

Jivamukti Yoga

Yogaform Vibeke praktiserte.

Alexander Medin

Yogalærer som Vibeke underviste med i fengsel.

Torkel Ferø

Lege nevnt av Vibeke.

Eivind Hellstrøm

Kokk nevnt i forbindelse med Vibekes oppvekst.

Deltakere

guest

Vibeke Klemetsen

host

Alette

host

Monika

Sponsorer

Godt levert

The Solution

Lendo

Scheider

Poeng

Jeg tror ikke på tilfeldigheter, jeg tror bare at nå måtte vi møtes hyppig og mye for at vi endelig skulle få til denne podcasten.

Et utsagn om skjebne og meningen med tilfeldigheter.

Mitt første møte med deg, jeg fikk jo intervjuet deg i forbindelse med TV2 med dine reportasjer og sånn, men jeg tenker også at du gikk på hotellet i skolen den gang back in the day. Du har så bred bakgrunn.

En observasjon om Vibekes allsidige bakgrunn.

Jeg er redd for å gå glipp av ting, så når jeg får en ny mulighet til å hoppe på et tog, så kaster jeg meg med.

Et utsagn om Vibekes nysgjerrige natur.

Ashtanga yoga kan gjøres på så utrolig mange måter

Et viktig poeng for de som praktiserer Ashtanga yoga.

Det å lære seg til å kunne justere opp og ned, og jeg har jo i mange år drevet med denne andre serien, det har jeg trukket helt tilbake, fordi kroppen min er ikke der akkurat nå.

Viktigheten av å lytte til kroppen.

Påstander

Sosiale medier er en årsak til at man havner i kanskje litt andre ting.

Et kontroversielt utsagn om sosiale mediers påvirkning på ungdom.

Jeg tror jo at dessverre sosiale medier er en årsak til at man havner i kanskje litt andre ting.

En påstand om sosiale mediers negative innflytelse.

Det å klare å gå videre, så har det vært et mantra for meg faktisk, med aksept. Forgive and let go, liksom.

Et viktig poeng om tilgivelse og å gå videre.

Jeg kan mer enn de fleste leger

Et kontroversielt utsagn om Vibekes kunnskap innen biohacking.

Lignende

Laster

Godt levert gir deg lyden av pepperonipizza med aromasopp og alt på bordet. Det er vi som skal invitere til vennergruppen. Mamma!

Hei Gud, olje og jævla. Du har spist opp, du har veldig tom tak i, men det ligger alt sammen på bordet. Det er deilig pizza. Middagen sammen høres godt ut. Med matkasse fra godt levert. Godt levert, godkjent av livet.

Velkommen til Biohacking Girls podcast, der vitenskap møter livsstil, og der vi tar kontroll over vår egen helse. Vi dykker ned i teknologi, ernæring, trening og mentale heks for å styrke kroppen sin. Det handler om å bruke naturens prinsipper for å finne balanse, energi og glede. Vi tester

utforsker og lever som vi lærer alt for å inspirere deg til å finne din vei til et balansert og godt liv. For det alle kan få dette til, og sammen kan vi gjøre kunnskap til praksis og skape varig forandring. Er du klar for å ta seg inn i fremtiden? La oss hekke livet sammen.

I dag har vi med oss en ung kvinne som mange kjenner til, men kanskje ikke kjenner på den måten du skal få høre i dag. Hun er yogalærer, forfatter, gründer, mamma og et menneske som har levd åpent og ærlig både gjennom oppturer og tøffe livserfaringer. Vi gleder oss, for i dag skal vi snakke med Vibeke Clemensen. For mange er hun et kjent ansikt fra yoga-mattene.

Og det var der jeg også ble kjent med henne. Hun har skrevet flere bøker, hun er grinder, og hun er veldig god på sosiale medier. Men bak alt dette ligger det en sterk historie om vennskap, om sårbarhet, om å møte motstand og sorg, og om å stadig finne nye veier fremover.

Ja, vi skal utforske litt om Vibekes yogareise, hennes dype relasjon til India og hvordan det var å miste sin guru, Shara Joyce. Vi skal snakke om livet som mamma, om grunn og eventyret Run & Relax og om hvordan Vibeke ser på fremtiden. Dette er en samtale om styrke og sårbarhet, om å miste og om å vokse, om hvordan yoga kan være et verktøy for å leve et mer helhetlig og balansert liv.

Så kjære lytter, vi gleder oss til å gå inn i dette rommet sammen med Vibeke Klemetsen og håper at du som lytter også blir inspirert til å reflektere over ditt liv og dine egne valg. Velkommen til ukens podd. Kjære Vibeke.

Så hyggelig å ha deg i podcaststudio vårt. Det er så lenge siden vi har sett hverandre. Jeg vet. Så utrolig hyggelig å bli invitert til Biohacking Girls. Jeg har jo fulgt dere fra dere startet.

Og tenkte at jeg har jo drevet litt med biohacking, og da skal jeg få invitasjon. Og nå kom en, veldig, veldig hyggelig. Og så utrolig at vi har faktisk sett hverandre ved så mange anledninger. Jeg tror ikke på tilfeldigheter, jeg tror bare at nå måtte vi møtes hyppig og mye for at vi endelig skulle få til denne podcasten. Ja, det tror jeg også. Det var meningen. Og Vibeke, kan vi ikke begynne bare litt med hvordan har du det nå? Ja.

Du, akkurat nå så har jeg det veldig, veldig bra. Det føles som at ringen er litt sluttet på mange måter for meg. Ja.

Jeg har jo vært gjennom noen perioder med både utfordringer og sorg de siste årene, så det at min lille baby, mitt fjerde barn, har på en måte kommet hjem til meg igjen, som vi sikkert skal snakke mer om. Og nå når jeg har fått lov til å ta tak i det igjen og skal relansere det med,

merke, Run Relax så må jeg bare si at jeg kjenner meg så lykkelig som jeg ikke har gjort for veldig, veldig lenge. Ja.

Mitt første møte med deg, jeg fikk jo intervjuet deg i forbindelse med TV2 med dine reportasjer og sånn, men jeg tenker også at du gikk på hotellet i skolen den gang back in the day. Du har så bred bakgrunn. Fortell litt om det, og hvor du var i Stavanger. Hvordan startet det egentlig? Jeg tror det er meg i et netteskall. Når du sier at jeg har så bred bakgrunn, det er jo bare fordi at jeg er en...

ordentlig nysgjerrig person

Og så har jeg kanskje sånn for meg, jeg er redd for å gå glipp av ting, så når jeg får en ny mulighet til å hoppe på et tog, så kaster jeg meg med. Og når jeg ser tilbake, så tror jeg litt sånn jeg kan beskrive livet mitt, at jeg hadde en plan. Jeg skulle bli hotelldirektør, det var min største drøm. Jeg begynte å jobbe på hotell når jeg var 13. Jeg jobbet i utlandet i flere år for å få erfaring, for å kunne begynne på hotellingskolen i Stavanger, for det var en stor drøm.

Og stort sett det der, jeg elsker jo Stavanger, gjør det den dag i dag, har masse gode venner der, og min eldste datter ble jo født i Stavanger, så jeg har liksom veldig tilknytting til Stavangers by da. Og etter Stavanger så skulle jeg jo dra til Cornell og studere til en sånn mastergrad i hotellfag, og i hele tatt, men sånn ble det jo ikke da.

Men det er interessant, for jeg har jo vokst opp i korridorene på Hotellhøyskolen, for da heter Hotellfagskolen der min mor jobbet der, og Eivind Hellstrøm var der, og det var mange som har jo frekventert både hoteller og restauranter i den bransjen der. Det var jo veldig spennende å gå inn i det. Jeg kan tenke meg deg som 13-åring, det var jo en verdensjobb, ikke sant?

Jeg har bodd 50 meter fra et av de store hotellene i Oppdal, og drømte om å få lov til å jobbe der. Så jeg begynte i oppvasken når jeg var 13, og så avanserte jeg litt det som frokostservering. Jeg var inne på stuepiket. Jeg gjorde vel alt. Jeg jobbet på diskoteket, ned på Studio H, som ryddehjelp, ikke å rydde ølglas og sånn.

Så det var et eller annet motell som på en måte, jeg vet ikke, var veldig fristende for meg. Den veien ble jeg staket ut veldig tidlig. Så jeg elsker på en måte, og fremdeles når jeg går inn på et hotell i dag, så tenker jeg sånn, åh, hvis alt går til helvete, unnskyld språket, så...

kunne veldig gjerne kommet tilbake til hotell. Og jeg var der i fjor senest, at jeg begynte å liksom sondere litt, skal jeg liksom gå inn i det? Men så ble det nok ikke sånn heller da. Så den drømmen ligger der fortsatt, så det kan hende du fremdeles skal bli hotelldirektør. Men jeg skjønner den fascinasjonen av hotell, for det er en sånn miniatyrverden, hvor så utrolig mye skjer, og så mange forskjellige typer mennesker, så jeg skjønner den drømmen veldig godt.

Men jeg møtte deg jo på yoga-matten, Vibeke, og det begynner å bli veldig lenge siden. Og det har jo vært en rød tråd i livet ditt siden den har du holdt på. Hva som gjorde at du falt for yoga når du begynte det?

Nei, det startet jo i Stavanger faktisk da, når jeg flyttet dit i 1997, da jeg gikk på mitt første yogakurs med Christian Påske, som var veldig alternativt og veldig rart. Jeg dro mye til USA de årene der, fordi min eksmann reiste mye, og da var jeg og testet masse yogaformer. Men det var jo først i...

2003 at jeg prøvde Ashtanga-yoga. Og det var jo da jeg ble ordentlig solgt. Det var jo sånn vi møttes. Da hadde jo jeg tatt et sånt nybegynnekurs, og du hadde kanskje tatt et kurs et annet sted, så møttes vi på Puro-yoga i

Ja, rett opp i gata her faktisk. Nå var det? Nei, det tror jeg var i 2005, hvis jeg ikke husker helt feil. Det tror jeg også, det var 20 år siden. Det er 20 års jubileum som yogi, ser jeg på. Og så var vi jo en bitteliten gjeng som holdt på med det da. Og vi hadde jo en gjestelærer fra India som jeg forelsket meg helt i, som dro med av gårde til India tre år etterpå.

Men det var jo da vi i de årene der vi var veldig mye sammen, hadde jo funnet den der felles passion for Ashtanga-yoga, og vi dro jo til India sammen, Alette. Hvor mange ganger har du vært i India etter det? For å si det sånn, jeg hadde vel aldri, jeg hadde snudd på flyplassen, hadde det ikke vært for at jeg var sammen med deg, for det var det skummeleste jeg har vært med på å dra til India med deg. Du var jo klingjæren, og jeg var helt nubi, med det lyse lange håret, det slang, og de fleste i den kuen sto med burka.

og jeg bare, kan du ta det håret inn? Neida! Og hvorfor var vi begge så gæren? Fortell om det. Hvorfor var du gæren? Nei, men ikke sant, det kommer jo litt an på hva slags perspektiv man har, og hva slags type menneske man er, fordi at i mitt hodet så har jo jeg aldri vært gæren, men når jeg ser tilbake så

Jeg var på språkreise alene en måned da jeg var 15 år i England. Jeg dro til Australia som er utvekslingsstudent da jeg var 17. Og jeg dro til India i 2008. Vi dro i 2009. Og du hadde med deg Sofie, hun var liten.

Men du vet sånn for meg så jeg tror det er den der eventylysten som bare drar med og det er en stor del av min personlighet altså jeg tror også er jeg så lite skeptisk kanskje jeg er litt naiv og godtroende men bank i bordet da nå har jeg jo vært i Indien 18 ganger

etter 2008 og jeg elsker jo det det beste stedet jeg drar til liksom og jeg har jo aldri opplevd noe som helst ubehagelig eller skummelt men da må jeg bare spørre deg, for jeg synes Indie har vært skikkelig utfordrende, jeg har vært her to ganger på TV-jobb og vært

utrolig syk, sånn i månedssiden etterpå, jeg har fått alle liksom, selv om jeg var kanskje bare karma-messig trodde at jeg skulle bli syk, og så ble jeg det. Jeg vet ikke, men jeg synes det er veldig utfordrende med både lukter og smaker og lyder og inntrykk. Og det er jo det som er så rart, for det her har jeg beskrevet mange ganger, og jeg var i en veldig spesiell situasjon første gangen jeg dro til India i 2008, for da var jeg midt i en skilsmisse, ganske offentlig skilsmisse også,

Og når jeg landet i Delhi og gikk ut av flyplassen, så var det for meg som om jeg kom hjem.

Og det er akkurat det du sier, Monika, det motsatte med lukten, lyden, kaoset, folken, alt det på en måte traff meg, men på en sånn utrolig positiv måte. Jeg ble helt slått i bakken, bare helt forelsket. Og det er jo derfor jeg har vært tilbake. Hvorfor skal man dra tilbake 18 ganger til et land hvis man ikke liker det? Og det her er jo bare...

Det er under 18 år siden, for å si det sånn. Jeg tror vi bare er forskjellige.

Men der møtte du også Gudrunden, så du hadde jo en sterk tilknytning til en person, en lærer. Kan du fortelle litt om det første møtet, og hvordan det har betytt mye for deg? Ja, jeg kan bare skyte inn at det første møtet med han, det var jo akkurat den sommeren i 2008. Og den gangen var det jo ikke, det var jo internett og sånn, men det var ikke noen søknadsprosess gjennom nett. Så da måtte man skrive et brev og sende, og det måtte du sende tre måneder i forveien.

og det hadde jo selvfølgelig ikke jeg gjort for alt dette ble jo kastet inn i å dra til India sammen med min veninne på bare noen uker

Og hun kjente han godt, så hun gikk bort til henne og tok med seg meg litt sånn til å si «Du, jeg har med min venninne fra Norge», og stod jeg der blåøyd og «Hun har så lyst til å praktisere med deg». Og han var en sånn type at du kunne ikke kjøpe han på noen som helst måte, hverken med flørt eller penger eller noen ting.

Så han var bare sånn, har hun sendt brev? Og vi var, nei, nei, og hun begynte å forklare seg sånn, nei, hun kan gå og praktisere med mamma, altså mora hans da, som da er på en måte datter av Patabi Joyce, som er på en måte den store gurun i Ashtanga Yoga. Da var jo han, vi var faktisk i bursdagen hans, han ble 91 år, og det var jo kjempespesielt å være i en sånn

indisk tradisjonell bursdagsfeiring men det er noe en annen historie og jeg synes jo han Charatt var så skummel og jeg synes han var så kjip for at jeg da ikke kunne få lov til å komme og praktisere med han da så da praktiserte jeg med Sarasvati mammaen i en måned

Og det var jo helt fantastisk det. Og det var mange andre, og spesielt en del av de her seniorlærere som ikke hadde skrevet brev i tide. Så jeg praktiserte jo sammen med John Scott og David Swensen og masse av de her som i vårt miljø er de store foregangspersonene. Så det ble jo bare en kjempestor opplevelse. Men så gikk det en del år etterpå, for jeg fikk jo to små barn ganske kjapt etter dette.

Og da i de årene når jeg hadde små barn så dro jeg til Goa, da dro jeg på litt sånn andre retreats. Så var det først da i 2016 at jeg skulle, ja det var når jeg fylte, eller året før så skulle jeg fylle 40. Og så spurte Thomas hva jeg ønsket meg i bursdagsgave, og da sa jeg muligheten til å dra til Mysor. For du måtte være der en måned da, minimum en måned.

Så da fikk jeg det. Det var min 40-årsprisang. Nå blir jeg snart 50. Jeg lurer på hva jeg skal ønske meg da, med det. Det er jo sånn, du har aldri ferdig da. Så fra 2016 da søkte jeg jo på riktig måte og kom til Sherat og dro jo av jordratta årlig ned til han og hvert en til to måneder. Og det...

Jeg vet ikke, og det er så rart fordi at i Norge så har vi jo ikke lærer, altså vi har lærer på skolen, men tradisjonelle skolen, men man har liksom ikke lærer på samme måte, og i yogaen så på en måte dedikerer man seg da til den her yogaformen, til den her læreren, så det er veldig sånn, man får et sånn nært forhold, selv om han ikke blir en sånn personlig venn, eller ja.

Han er en guru. Det er et godt ord, egentlig. Jeg er ikke så vant til å bruke det i Norge, så jeg er litt usikker på om jeg skal bruke det. Men han er jo en guru. En spirituell leder eller lærer for deg, ikke sant? Så gir det guidance. Det kjennes sikkert som en trygghet, som man

presser jo ikke bare fysiske grenser, men mentale grenser i yoga. Absolutt. Åja, så elver var ikke noe særlig for Tobias. Fotball ble liksom for seriøst. Det du ikke må gjøre nå er å legge alle fotballgreiene i boden. Legg det på Finn, så har du penger til neste hobby før du rekker å si fiks ferdig. Ukulele, kanskje. Eller tennis. Godt levert gir deg lyden av kyllingbryst med ris på en seng av drømmer.

Så skal vi da på en ferie snart? Pappas store drøm er jo å dra til Trondheim. Ikke i land? Jo, det har jeg. Men hva er det du skal si? Min store drøm er å dra til Tristafan. Den drømmen skal vi innvilge. Middag er sammen, høres godt ut. Med matkasse fra godt levert. Godt levert, godkjent av livet. Og så er det jo et eller annet med at jeg har jo valgt å bruke så mye tid og på en måte fokus på å dra ned til Trondheim.

Jeg har jo dratt dit fordi jeg har elsket å praktisere med han. Så jeg var jo så heldig å bli kjent med en privatår fordi min veninne er som en datter for han. Så jeg var litt heldig å få komme litt på innsida der. Så han har jo betydd utrolig mye for meg de ti siste årene.

Han var jo bare 52 da han gikk bort i november i fjor. Han fikk hjerteinfarkt. Da hadde jeg boket to måneder opphold, bestilt flybilletter, hadde bestilt bok av leilighet. Jeg skulle til og med ha med sønnen min deler av den turen. Og våkne tidlig en morgen.

og har da fått tilsendt en link fra noen hvor det står at Sharath Joyce er død. Og jeg vet ikke, jeg ble stående helt apatisk på badet bare, når du ikke tror at noe er sant, og så var jeg sånn, drømmer jeg nå, skal jeg gå tilbake og legge meg i senga og stå oppi? Så jeg var rett og slett i sjokk, og det her ble jo et kjempesjokk for hele Ashtanga-communityen. Det er jo veldig mange...

løse tråden den dag i dag på litt sånn hvordan blir da den yogatradisjonen her videreformidlet mye interne greier med ulike lærere det har vært veldig opprivende på en måte

Vet du noe om hva som skjer der nede i Mysore nå? Hvem er det som underviser? Hvem er det som tar over noe som skjer der borte? Nei, de har jo på en måte valgt å holde instituttet åpent i sesong som det alltid har vært.

Og i fjor endte jeg opp med at det var autoriserte og sertifiserte lærere som gikk på rundgang. Jeg valgte da å ikke dra til Mysor. Jeg gjorde en helt annen indiareise med sønnen min, fordi det ble rett og slett for tøft for meg. Og da hadde jeg jo mistet både pappa og en av mine bestevenniner,

i året før dette, så jeg var på en måte veldig sårbar rundt døden, rett og slett. Og så litt sånn for Liam, sønnen min, sin skyld, at jeg ikke skulle dra ned dit, og at han skulle oppleve det stedet med masse sorg og masse mennesker. Så det var noe et valg jeg tok, men som autorisert lærer, for det ble jeg jo i 2019,

så fikk jeg noen invitasjon til å komme ned igjen, og da står det egentlig ikke noe om hvem som skal holde rommet, eller holde instituttet, men det er da ulike autoriserte og sertifiserte lærere. Og for meg så blir det på en måte, jeg vet ikke, jeg kjenner ikke en dragning mot det,

Og så vet jeg at jeg er nødt til å dra til Maiso for å få en slags closure på en epoke i livet som har betydd så mye for meg. Men det er ikke jeg helt klar for å gjøre akkurat nå, kjenner jeg. Nei, og det haster vel kanskje ikke heller?

Nei, jeg har en sånn blikkboks der som har oppbevart alle tingene mine fra år til år. Og der måtte jeg tenke gjennom hva jeg puttet oppi der. Det er ingenting av sånn verdi at jeg må dra og hente det. Og jeg tror bare jeg må kjenne på når det er riktig å dra dit og på en måte, ja.

Men dette livet er jo så full av kontraster, og jeg bare tenker, det er tap av din far og veninnen din, og så kommer dette, og så skal man jo holde et ansikt, man skal drive familien videre, man skal ha jobben sin på plass. Det er veldig mye vårt håndteret ut av disse utfordringene vi bruker. Nei, jeg har vært veldig ærlig på at jeg håndterer ting på ulike måter. Jeg opplever, eller

Jeg ser jo på meg selv som en veldig sterk person. Jeg føler jo at jeg har kommet meg godt igjennom mange ting her i livet. Og så har jeg jo hatt en tidspunkt hvor jeg har følt at grunnen har falt unna meg, tenkte jeg. Eller hva sier man? At man... Miste fot. Ja. Men samtidig, akkurat i den perioden som har vært nå, med dødsfall og sånn, så

har jeg nok følt at det handler om meg, men ikke meg personlig. Det er ikke jeg som har stått, det er ikke jeg som er syk, ikke mitt oppi det her, mitt oppi at pappa død, så mistet jeg jo jobben. Så det var jo ganske nådeløst, og det synes jeg var tøft. Og det på en måte dro jeg meg med ganske lenge, for det skapte tomromformet på hva skal jeg gjøre nå?

Og da hadde jeg vært igjennom litt sånn jobbskift og kastet meg inn i nye prosjekter. Men til syvende og siste så er det jo litt som, jeg tror Alette sa i introen, at det er liksom yogaen som

alltid blir på en måte litt som min trygge havn. At jeg bearbeider, jeg finner styrke, jeg finner fokus når jeg på en måte har den her regelmessige praksisen min. Og den trenger ikke være fysisk, så det er liksom ikke at jeg skal ha en sånn hardcore astanga-praksis, men det handler om den her daglige innsjekken, det kan være meditasjon, det kan være

walking meditation men det å bruke de verktøyene som jeg på en måte har lært og tatt til meg over så lang tid det å faktisk bruke det i praksis, jeg tror det er det som holder meg litt oppe

Fordi vi har jo begge to holdt på med yoga veldig, veldig lenge, og Ashtanga-yoga er jo en veldig tøff praksis som krever veldig mye. Jeg har jo veldig skalert ned, og så lurer vi på hvordan ser din yoga-praksis ut nå? Hvordan har den endret seg med at man blir eldre, og kroppen sier litt ifra? Det er et kjempeinteressant spørsmål. Ja.

Nei, jeg har jo også hatt, hvis jeg ser tilbake til de fem siste årene, hvordan jeg har gått opp og ned i intensitet og hvordan man push og må gå tilbake. Jeg fikk jo en kjempereaksjon når Sharath gikk bort, på at jeg klarte nesten ikke å gå på matta og gjøre Ashtanga-yoga.

Det var akkurat sånn at det ble for sårt for meg. Jeg er jo tilknyttet av puro-yoga, som vi begge har vært i mange år, som egentlig er et veldig, veldig trygt rom for meg. Det er et eller annet med å komme dit og få lov til å bare puste, få lov til å bare være i denne tilstanden. Men selv det ble for tøft for meg i vannet.

Flere måneder, tre-fire måneder, så utforsket jeg andre yoga. Jeg fant veldig trygghet hos Camilla og Carina, og var mye på Jivamukti-yoga, fordi jeg har tydeligvis en trang til å gjøre yoga. Jeg liker jo en fysisk form for yoga.

Men det å ikke liksom, ja, og der er det musikk, og det er på en måte satt sammen helt andre sekvenser, og det ga meg så mye i de månedene hvor jeg hadde litt sånn tøft, og så kjente jeg jo her i vår at det bare, nei, åh, fordi at da kom liksom savnet etter Ashtanga-yogaen og den der.

rutinen og det å være der i min egen svære men det som kanskje er viktig å formidle er at Ashtanga yoga kan gjøres på så utrolig mange måter og når jeg er sliten eller har en gåsøgnet dårlig dag

så går jeg likevel på matta, og så gjør jeg kanskje mye kortere og mye roligere. Så jeg ender kanskje opp med å gjøre bare de stående stillingene, og bruke like lang tid som jeg bruker på en hel serie. Så det å lære seg til å kunne justere opp og ned, og jeg har jo i mange år drevet med denne andre serien, det har jeg trukket helt tilbake, fordi kroppen min er ikke der akkurat nå.

Og det er jo sikkert litt sånn perimenopås og diverse, jeg bare merker at kroppen forandrer seg, jeg har ikke den samme verken kapasiteten eller kraften i kroppen til å pushe meg lenger, eller akkurat nå, og så kan det jo være at jeg kommer tilbake igjen, men akkurat nå så respekterer jeg at kroppen ikke er der.

Så justerer jeg det, og det er kjempetøff eksersis, og mentalt, og jeg er jo et konkurransemenneske, det har jeg jo skjønt, og Ashtanga-yoga kan bli ganske prestasjonsfokusert, ikke konkurranse, fordi du kan konkurrere med deg selv, og kanskje noen som er i samme rom, men det blir veldig prestasjon, og det har jeg blitt kjempegod på å legge frem med.

Og det er jeg veldig stolt av. Dette er jo en kjedelig biohacking, for det er så viktig å tørre å være sårbar, og du er veldig god på å dele begge sider av livet ditt. For når man er en offentlig person, og kan dele til synlåtende glansbilder, og at ting virker så enkelt, så sier du at det samtidig må du lytte og kjune ned. Og det handler ikke alltid bare om alder, men det handler om hvordan man har det der man er i livet sitt. Om det er jobbutfordringer, om det er barn og familie, hva enn det er for noe.

Så hva er ditt råd til folk som har lyst til å presse grensen litt, har lyst til å ha en sprek kropp, eller kanskje til å få til litt ekstreme ting? Hva vil du guide de som kommer etter nå til å tenke på når man skal gå inn i den verden?

Nei, altså først og fremst så må man jo ha et indre driv da, om å på en måte, eller ha et ønske om å gjøre de tingene, og at det kommer fra en selv, at det ikke er noe man føler at man må gjøre. Men så er jo det å finne den der balansegangen mellom hvor mye push og hvor lite, for mange kan jo lene seg å bli litt sånn lat eller...

Ikke, så det er jo... Nei, hva skal jeg si? Jeg synes det er vanskelig å gi et...

råd og det er vanskelig for vi har jo begge undervist mye yoga også og du ser så tydelig hva slags person du har foran deg enten så må du holde igjen eller så må du pushe og det er jo litt det samme når det kommer til en selv også at man må finne litt ut av hvilken type person man er og det speiler seg så sykt på denne yogaen ja så ja

og derfor så tenker jeg sånn om det skulle vært et råd så er det det å

bruke tid på å bli kjent med seg selv, altså, og da det er mange lag av oss selv, men det der indre, hva er det som er riktig for meg da? Det å på en måte, om det å begynne å meditere, eller du vet sånn at man begynner å lære seg å bruke intusjon, den her indre kraften på, hva er det som er riktig for meg? Og det skulle jeg ønske at jeg hadde lært lenge før da, for jeg er jo en sånn typisk

flink pike hva kalles for noe det er flink pike syndrom syndrom, jeg bærer jo eller jeg har jo det syndromet for å si det sånn men etter hvert

Og kanskje også med en del motstand og tøffe ting, så har jeg blitt mye flinkere på å sette grenser og virkelig kjenne etter hva som er riktig for meg, og hva jeg kan skyve frem med. Høsten er her, og huden kan viste både fukt og spenst.

Kliniske studier viser at daglig kollagentilskudd kan redusere rynker og forbedre hudens elastitet på bare åtte uker. The Solution er vår daglige rutine for å holde huden sterk og spennstig gjennom sesongsskiftene nå på høsten. En pose i din morgendrikk og du gir huden en byggestegner den trenger fra innsiden.

Høstkulle? Ingen problem. Vi beholder gløden med kollagen helt i våren. Vi velger The Solution fordi det er norsk og har vitenskapen på sin side. Da er vi jo også inne på et annet biohack som vi har snakket mye om. Jeg har lett av det å si nei, tørre å definere vennskap, kanskje til og med omdefinere vennskap. Hvor står du der i forhold til å være 100% eller så godt du kan opp mot det integrerte vidverket?

Det er kanskje en av de sidenvedene som jeg synes er vanskelig, fordi jeg blir så glad i folk. Jeg er jo en person som elsker å møte folk, og generelt veldig sosial. Og så har jeg en tendens til å bli veldig glad i folk også. Og så er jeg ekstremt sårbar, jeg er veldig, veldig sensitiv. Så jeg kan bli fort sår og leime.

og så har jeg jo det er litt sånn det er noen faser i livet det er jo litt sånn som oss to da, dette som var innanår så var vi masse sammen, og når jeg fikk to små barn så, ikke sant, du var jo en av de første som kom på besøk med og så disse brevbjørnene mine og det er liksom, og så

Har det jo aldri skjedd noe mellom oss. Vi har jo aldri vært uvenner eller kranglet eller noe som helst. Og så har bare livet tatt oss litt, og kanskje litt på grunn av at vi har stått på to helg. Du hadde jo store barn. Jeg hadde jo også en stor datter, men var veldig nær i min småbarnsfasik, hvor du var helt ferdig med det. Og så på et tidspunkt slutta du på puro, så vi hadde ikke denne felles møteplassen hver dag, så

Men jeg har aldri følt at vi har mistet et sånn grunnleggende godt vennskap. Og det er viktig for meg, fordi jeg har møtt utrolig mye mennesker på min vei, og jeg føler at jeg kjenner helt ekstremt masse folk, og det er noe av det jeg putter i kofferten min, for jeg elsker det. Men så klarer man jo ikke gjennom hele livet, i alle perioder, å holde ...

den der daglige kontakten, eller at man skal se alle man kjenner og sånn. Men det er veldig viktig for meg at jeg ikke er uvenn med folk, og jeg har et par uvenner, eller jeg har et par som jeg har møtt opp igjennom livet som jeg ikke har kontakt med, og som har endt i konflikt. Og det synes jeg fremdeles er utrolig ubehagelig. Og det er litt sånn som kan plage meg, og så må jeg bare på en måte jobbe med å

Enten tilgi den personen, eller tilgi meg selv for at det har skjedd. Så der har jeg jobbet veldig mye med tilgivelse. Det å akseptere at situasjonen ble som den ble, og tilgi både den personen, og uten en samtale. Det er ikke sånn at vi har snakket om at jeg tilgir det fordi du var kjip mot meg, men det er mer for min egen del da.

og det å klare å gå videre, så det har vært et mantra for meg faktisk, med aksept. Forgive and let go, liksom. Det svinger jo logisk over dette også, synes jeg vi begge, for vi kjenner oss begge to igjen, i det at vennskap har endret seg opp litt borte, blitt opphørt og uten forklaringer, og man kan kjenne seg så på, men jeg tror faktisk den største jobben er at

man selv da jobber videre med følelsene sine og man kan ikke styre verden på utsiden man kan bare prøve å håndtere best mulig det som skjer rundt det og så vet jeg at i de få situasjonene hvor det har oppstått ting hvor jeg kan skjønne at jeg har vært en del av det og at jeg kan kanskje ha såret noen og sånn, så

Og jeg er egentlig en veldig stolt person. Og hvertfall nå i det voksne livet mitt, så er jeg faktisk en som prøver å strekke ut hånda og si, kan vi snakke om det? Jeg skjønner at du ble skuffet eller leide, eller at jeg har gjort noe som har såret deg, men kan vi være så snille og snakke om det? Og i de aller fleste tilfellene så

Blir jo det motatt veldig fint, og at man klarer å ordne opp i det, så har jeg også opplevd at noen har kuttet av det hånda. Det er også veldig spesielt å erfare at «Oi, her prøver jeg faktisk». Jeg har prøvd to ganger, jeg har prøvd faktisk tre ganger med et menneske, og kan vi snakke om det, hvor det ikke blir tatt imot. Det er jo kjempesvårt. Men igjen, hva kan jeg gjøre da?

Jeg kan velge å gå og dvele ved det her, og at det plager meg, eller jeg kan velge å på en måte finne ro med det og gå videre. Det føler jeg er det beste for meg i hvert fall. Det er jo begrenset hvor mange sjanser man skal gi det, men hvis du føler at du eller jeg har gjort mitt, så må man jo til slutt legge det bak seg. Men du har jo også fått tre barn, og de har litt forskjellige alder, og

Jeg vil tro at mammerollen også har lært deg veldig mye, akkurat sånn konflikter, for det er man oppi med små barn og sånne ting, så hva har du lært der i forhold til det? Nei, nå har jo jeg to tenåringer, tenkte jeg å si, på 13 og 16 år.

og som har hatt sine utfordringer på sine måter, tenkte jeg. Det har vært en sånn prosess, spesielt de siste årene jeg har hatt et av barna mine har slitt litt sosialt, og det er igjen da kanskje min naivitet, men jeg tror jo at alle vil allivel. Det er en sånn grunnleggende tanke hos meg, og det jeg har liksom innsett er at

Det stemmer jo ikke, og at folk egentlig ikke bryr seg så mye når det kommer til stykket, så lenge at demmers barn har det bra. Og det har vært en sånn prosess for meg. Jeg opplevde ikke det med ho eldste, hun er jo 26 i dag. Men med de to andre, så det...

synes jeg har vært litt sånn tøft, men ja, man blir jo sterkere med det også da. Det er derfor jeg spør, for jeg føler for Monika også en på samme alder, at jeg føler at det er tøffere å ha barn som er ungdom nå enn det var når våre største var mindre, for da var det på en måte ikke sånn. Nei, og

Jeg tror jo at dessverre sosiale medier er en årsak til at man havner i kanskje litt andre ting. Hvis du har et barn som ikke fungerer helt sosialt, og jeg kunne også vært litt sånn etstøing når jeg var barn,

og ikke var så sosial og sånn, men du fikk jo aldri vite om at de andre var på løkka og spilte fotball. Så det er sånn, mens nå så får du det in your face med snapmap, og du ser hvor alle er mens du sitter hjemme en fredag kveld. Det er så hjerterått da.

Og så er det blokking på Snapmap, og så kommer du ned dit hvor de er, og så drar de fordi de ser at du kommer. Jeg har opplevd så mye kjipe ting, og jeg tror bare at det er litt den verden vi lever i, men så handler det jo igjen om at da må vi jo lære barna våre å beskytte seg selv da.

Både fra sosiale medier, men også hvordan vi kan gjøre dem robuste uten at de skal bli kjipe folk. Det er litt nytt for meg som mor i forhold til tidligere.

Ja, jeg kjenner igjen, og meg har lett å få diskutert det ganske ofte, for du møter jo min yngste også mye, men det er en bok man snakket litt om som heter «Generasjon Angst». Har du lest den? Nei. Og den tar jo for seg 20, 10, 20, 11, 20, 12 barna som blir sluppet ut fra en planet med disse mobiltelefonene, men vi vet ikke konsekvensene. Men det er også en del tiltak og råd til foreldre, til skolepersonal, vennekrets.

Den holder jeg på å lese nå. Den kan absolutt anbefales. Vi vet jo ikke akkurat hva som skjer med den generasjonen fremover. Og jeg opplever også at folk er mer selvsentrerte enn å tenke sånn som vi alltid gjorde med de store. Community og felles arbeid for å skape en nørdagsfest eller hva enn det måtte være, så ville de alltid skape dette sammen. Men nå står de mye mer alene, og de er mye mer alene. De bruker masse tid på telefonen.

Hva gjør du med det? Klarer du å hjelpe dem? Vi prøver iherdig å ha kjerntid etter det, ikke sant? Å begrense det. Jeg synes jo det er vanskelig også, men i hvert fall tidlig på morgenen og sent på kvelden. Og så har vi begrensning på hvor lenge du kan bruke de ulike appene og sånn. Ja.

Men det jeg er glad for min yngste nå, har jo begynt på NTGU, som har et annet fokus. Der låses jo telefonene inn, og det er så fremt at det ikke er alvorlig, så får ikke de lov til å hente ut de. Og det kjenner jeg er veldig betryggende, at skolehverdagen er uten telefon. For det er det jo ikke for han som har begynt på videregående.

Så der er det ikke like strenge da. Nei, men jeg har oppdaget bare at jeg fjerner, da jeg står opp mye tidligere, så fjerner jeg telefonen fra der den ligger og lader, så jeg bare legger den bort. Og det setter han sånn pris på, Mikkel, for da er det ikke sånn automatisk at han bare går og tar den telefonen, den er faktisk ikke der, så han må gjøre noe annet. Så noen sånne små ting vi kan hjelpe dem med, for de klarer det faktisk ikke. Hjernen klarer ikke å styre bort den dopamine-

busen de får av å bruke telefon. Så har vi blitt veldig strenge på ikke mobil ved måltid og på en måte noen sånne når vi ser på TV sammen, altså ja, så er det sånn da legges telefonen bort da, sånn at man faktisk har fokus på å være til stede på en ting, liksom. Så det er noen sånne små, men jeg synes det er vanskelig også. Du får jo mye motstand, for det er jo...

Men jeg er litt sånn etterpåklok. Vi skulle ha vært mye strengere i utgangspunktet. Vi da. Og det har vi på en måte. Så nå handler det jo litt om at når du først har gitt noe, så blir det enda tøffere å ta det tilbake enn at du gir litt og litt. Jeg tror ikke vi helt igjen, ikke sant? Fordi min største, hun hadde jo ikke mobil før hun var ganske stor.

Så det var jo aldri en issue, og så på en måte kom de andre, og vi var jo litt sånn, det var digg med en iPad på morgenen, for det var jo litt barnevakt i det, ikke sant? Det var sånn, da slapp du å stå opp og sette på barneteve. Altså det er jo helt sånn når du tenker tilbake på det, men vi har jo vært med på å gjøre det avhengig av skjermen, og jeg bare, herregud, det har jeg faktisk gjort, liksom. Men så må jeg jo gå i meg selv da, jeg jobber jo masse med å

Vær mindre på telefon, vær mindre på sosiale medier. Jeg har skruddet alt av varslet på telefonen min, eller jeg har ringing og sms, for det er litt sånn i forhold til barna. Men jeg har skruddet alt av varslet, og det er så deilig. Jeg må liksom fysisk inn på de ulike appene for å se at jeg har fått en melding. Men det kjenner jeg litt sånn befriende.

Dette er interessant å snakke om, kunstigere har snakket masse mer om det, men du, hallo, fortell om Red and Relax. Det er jo så kult, og du sa egentlig at ringen har litt sluttet, men må ta opp tråden litt der igjen, Vibeke. Jeg må bare få lov til å skyte inn at jeg har jo hatt, som jeg sier nå, uten å gå for mye dybden på det, men det har vært litt tøft med disse her nære personene i livet som har falt fra å

Jeg mistet jobben som gjør til at du blir litt sånn, hva skal jeg gjøre? Jeg er jo snart 50 år, så hva skal jeg gjøre med livet mitt nå? Run Relax var jo en veldig stor del av livet mitt i ti år. I 2021 valgte jeg å trekke meg ut av det. Jeg var fremdeles en medeier, men jeg trekk meg ut av daglig drift. Det var et veldig stort og vanskelig valg. Veldig svårt. Jeg har vært masse lei meg for det.

Men det var riktig å gjøre det sånn for min egen del. Men i fjor vår var jeg i limbo og ville redde på hva jeg faktisk skal gjøre med livet mitt. Så da søkte jeg på sykepleie.

På fulltidsstudiet på Luisenberg. Og det var et frem med gamle vittnemål, og heldigvis da så fikk jeg litt alderspoeng og sånn. Så da fikk jeg plass på det her i slutten av juli i fjor. Men så mistet jeg jo hovedvinnene min samme dag som jeg kom inn eller fikk skoleplass.

Det gjorde til at jeg rett og slett ikke klarte å ta et ordentlig valg rundt det. Så skjønte jeg når jeg fikk timeplanen at jeg hadde alt for mye jobb boka inn, for jeg jobber jo freelance. Nå er det jogaturer, og da var det obligatoriske samlinger, bla, bla, bla. Så jeg var liksom ikke i stand til å kaste meg på det, selv om jeg hadde veldig lyst til det. Ja.

Og så er det jo veldig komisk da at et halvt år pluss etterpå så dukket muligheten til å kjøpe tilbake Run Relax opp. Og med da den konstellasjonen som jeg har drømt om å gjøre det her sammen med. Så egentlig siden midten av februar så har jeg våknet hver dag og kløpt meg i armene og bare drømmet noe liksom.

og så har vi jo nå jobbet veldig sånn behind the scenes med å ta av i selskapet prøve å holde skuta oppe lage din egen kolleksjon tenkte jeg å si, eller lage vår vri på det merkevaren skal på en måte være fremover og lage ny logo og i det hele tatt og skal nå da relansere hele på en måte run, relax and brand de neste par ukerne da

Så det er bare, jeg vet ikke, det er liksom Guds lykke på jord for meg. Det kjennes ut som ringen har sluttet. Og det er ikke at den er over, men du vet, ja. Det er jo nå dette kapittelet begynner. Ja, så nå begynner liksom et nytt kapittel, men med noe som har betydd så mye for meg før, og som er

I alle de runderne jeg har gått med hva skal jeg gjøre, og hva har jeg lyst til å gjøre, det er masse jeg har lyst til å gjøre. Jeg kunne ha begynt å jobbe på hotell igjen, som jeg sa, men så har dette stått øverst på lista mi. Og det er sånn at jeg får lov til det nå, er så utrolig takknemlig. Det jeg har lyst til å si da, er jo det her med å

aldri på en måte gi opp og aldri gi slipp på drømmen og selv om du tror at drømmen har brast totalt så kan faktisk drømmen komme tilbake og det er jo ikke det at jeg har gjort noe spesielt for det men av og til så skjer det jo ting som

Det tror jeg er veldig viktig å si til unge mennesker som har en drøm og en ambisjon om å få til noe, og så er det noen oppstekkelser i veien, så hindringene gjør at du ikke får det til. Men du skal kanskje ikke slippe drømmen for det. Det kan hende at du ikke har tørret å si det høyt, at du har lyst til å komme tilbake til å run and relax, at kanskje det var litt ubehagelig eller skamfullt, eller noe du trodde var passivt, og så kommer du tilbake, og da kan man jo bruke de erfaringene. Ja.

Og så er det jo det at nå har jeg jo på en måte gått inn i det her samme med Susanne Holsveiler som ... Ja, en biohack-fjellssister, ja. Hun er jo ordentlig biohack-fjellssister. Som har vært en nær venninne i mange år, og som var også en medeier i Renewalax i den forrige konstellasjonen. Og vi snakket jo om det hver gang vi møttes,

etter 2021, da begge vi to trakk oss ut, så er det sånn, er det nå vi skal gjøre det? Er det nå? Eller skal vi starte noe eget? Eller nå? Og så på en måte så bare sto vi i det, men begge to hadde den der

Jeg tror vi hadde en sånn følelse av at på et eller annet tidspunkt så kommer det til å skje. Men det var liksom det å vente på riktig tidspunkt da. Så det er veldig... Og hvordan er dette annerledes nå enn forrige gang du var inne i det? For nå stråler du virkelig! Nei, altså... Jeg elsker jo å holde på med det siste jeg gjorde også. Jeg tenkte å si til et visst punkt da. Men...

vet, alt er jo under utvikling og jeg har jo utviklet meg jeg har jo som jeg har vært gjennom mange ting og gjort meg mange erfaringer som gjør til at jeg står på et annet sted og er nok mer rustet for å på en måte gå inn i

og nå er jeg på en måte PT, så jeg er liksom daglig leder, og jeg er liksom virkelig, og siste var jeg jo mer sånn ansikt ut da, jeg jobbet bare med PR, og jeg hadde jo alle kontakter, mens nå så sitter jeg på en måte i kjernen, og jeg får lov til å være med å bestemme 110%, og det tror jeg nok skiller litt av sånn som det var før da, uten at det er så viktig det som var det før,

Det viktige nå er at jeg på en måte har kommet til en posisjon hvor jeg virkelig får lov til å leve ut den drømmen, og sammen med mennesker som deler den samme visjonen og samme passionen. Og det er helt fantastisk. Og hva er visjonen? Visjonen, altså i bunn og grunn, jeg føler jo at jeg har holdt på med dette i mange år, med å undervise yoga,

og Susanne gjennom sin biohacking-reise og det hun har drevet på med. Det høres kanskje litt rart ut at du skal bygge et brand på det, men jeg har veldig troen på at et klesmerket brand må stå for noe mer enn å bare selge tøy. Vår visjon er å inspirere folk til å ta vare på seg selv gjennom aktivitet og hvile.

Å hvile er på en måte et kjempe med to streker under svaret. Aktivitet er kjempeviktig, men også det å hvile. Det er det vi har lyst til å gjøre med brandet. Med å skape en community, skape eventer hvor vi tar med folk inn i

vår reise med å oppleve ulike ting som kan gjøre til at de kan ta bedre vare på seg selv. Og så er det jo et eller annet med at nå skal Susanne få lov til å fortelle sin historie, men hun har jo opplevd å møte veggen, tenkte jeg, så hun blir utbredd. Og jeg har opplevd å på en måte møte mørket. Det er ikke det at vi er to damer som bare har kommet lett til det og litt sånn, nå skal vi lære andre. Vi har på en måte egentlig

levde litt selv og som jeg sier vi tok et valg veldig tidlig om å jeg begynte å undervise yoga i 2005, jeg har undervist i 20 år og har en av mine største drivkrafter er jo å gi det her verktøyet til andre, det å på en måte være med å inspirere men også påvirke folk til å ha det bedre for det ser man jo at folk får når de er på matta

at gjennom å ha det verktøyet, så skjer det jo et eller annet med folk, og det er jo så magisk. Ok, Marie, det knedet ditt er helt ferdig med løping, det er nå. Svømming eller sykkel, sa Fysio. Det du ikke må gjøre, er å legge alle joggeskoene i boden. Legg dem på Finn, så har du råd til svømmebriller og sykkelshorts, før du rekker å si «fiks ferdig».

Hallo! Har du gått for sånn kjøp nå, betal senere oppleng? Og så kanskje glemt den betalde delen? Fort gjort det! Fort gjort! For å gjøre noe med det, har Lendo finnet på en fristende. Innen 12 minutter må du inn på Lendo.no og skaffe deg overblikk over delbetalene dine. Fly inn, så får du landet det. Logg inn med Vips og få oversikt på Lendo Smart Ekonomi før tida renner ut. Eller etter. Bare du får gjort det!

Og her kan vi jo litt velvære inn også, i alle fall for oss i Norge, som er mye mer indørst. Vi bor ikke i syden eller i Indien, ikke sant? Og klær i så måte, hører vi jo igjen på maten også. Ja, og så kan du jo si at, ja, hvis vi bygger en business, og vi skal selge sportswear, yogatøy, altså lounge, det er liksom...

men det å på en måte ha en enda dypere purpose med det da. Men folk trenger jo klær, så det er liksom det å... Men å skape et brand som folk kan kjenne seg igjen i, og som... Ja, du vet når du tar på det, og sånn har jo Render Relax alltid vært. De som kjenner Render Relax vet jo at i det du tar på den tight, så er det på en måte en god følelse i seg selv da. Og det er jo sånn, ja, den...

Den bambustightsen er den bordet hjemme, så med en gang jeg kommer hjem fra jobb, så bare tar jeg på meg den bambustightsen. Så det er jo et eller annet med å lage klær som føles fantastisk å ha på, uansett om du skal ligge på sofaen, eller om du skal trene på megaformer, eller på yogamatta da.

Og ikke minst som vare, for jeg var jo på din første lansering, har et blått sett, og jeg har noen jumpsuits, og noe design er litt tidløst, men vi har jo fått en liten sniktitt inn i den fine kolleksjonen og vakre farger, og hva kan vi forvente oss nå denne høsten av kolleksjonen?

Nei, vi har jo som sagt, vi kaster oss jo inn i det her, og vi på en måte rakk og gjør de endringene som vi kunne, og det handler jo litt om farger, så nå har vi jo kommet ved veldig sånn jordtona, vi er mørkebrut og en sånn mushroom purple farge som på en måte

vi synes passer veldig fint nå på høsten da, men så har vi tatt inn baby blue og baby pink, og det handler litt om at liksom, at det her er litt babyen vår. Så det er litt sånn, på en måte litt søtt, og kanskje på en måte litt sånn teit. Men to farger som passer veldig godt. Vasen vår er jo mørkeblå, svart og hvit. Og de produktene, som du sier, mange av de produktene har vært med siden dag én.

og det å på en måte da bygge større kolleksjoner med farger så du finner liksom mange av de bestsellerne våre fremdeles og så har vi enda på

noe nytt, og så mer farger som går sammen. Så vi er kjempefornøyde og glede oss til å endelig få lov til å vise det. Og så har vi jo fått med oss en tredjepart på laget, som er Camilla Pihl. Og det er sånn, om det ikke var en drøm å kasse rundt og kapre det her sammen med Susanne, og det at vi nå har fått med Camilla på laget,

det sier jo også litt at hun har lyst til å på en måte satse på det brandet og hun er jo en av Norges dyktigste forretningsdamer og skaper så mye fantastisk så veldig, veldig spennende og så er det jo litt kult å på en måte hver tre damer som

står i bresjen for det her og som nå liksom har lyst til å jobbe sammen og vi snakker jo en del om det, du og Monika som har kjent hverandre lenge og har vært i en litt sånn tøff bransje vi møttes jo en del når vi var i TV-bransjen også men det å på en måte heie på hverandre og bekke hverandre og liksom hjelpe hverandre og jeg føler at man blir bedre og bedre på det

Og så føler jeg at det er også noen som ikke er gode på det. Og det er dessverre litt sånn jantelovene, men jeg må bare si at jeg er så imponert på at Camilla og deg og Susanne, dere har på en måte deres helt unike personlighet, og sammen så blir jo dette en utrolig fin og dynamisk reise, og vi skal følge med, det er kjempegøy.

Så gratulerer med den triåen også da. Gøy at de kaster seg i sekke nå. Jeg har heller blitt sykepleier i mitt neste liv da. Ja, interessant. Og så kan du ha det som sykepleier i deg da, og du kan være litt servicehjemme og gjøre de tingene. Ja, og så jeg må bare få skyte inn der da, for jeg var jo litt lei meg, eller litt, jeg var veldig lei meg for at jeg ikke kastet meg på det studiet, for det hadde jeg virkelig drømt om. Men da tok jeg opp det å undervise i fengsel,

Det gjorde jeg for mange år siden gjennom prosjekt til en av våre lærere, Alexander Medin. Siste året har jeg vært på Ila fengsel igjen, og da føler jeg at jeg har forbrukt noe av den ekstra dimensjonen. Mitt mål med å studere sykepleie var at jeg hadde lyst til å

sykepleie og yoga inn i psykiatrien. Så det var et sånt overordnet, og jeg tror at det er et ekstremt behov for det, og jeg tror det hadde blitt tatt veldig, veldig godt imot, og jeg vet jo at det jobbes i ulike institusjoner med yoga, men det å på en måte kanskje etter hvert få en ekspertise på det da, så det var jo på en måte en sånn overordnet, men jeg føler jeg har brukt noe av det inn i

i møte med de innsatte og på en måte å undervise for de da. Men da må jeg bare sitere en lege i Norge som er veldig ikke jantelovet og det er Torkel Færø fordi vi er jo begge to biohekkere så vi må til selvlerte selv om vi har masse utdanning også så sier vi at ja, kanskje vi bare må studere medisin for å liksom

få den respekten vi kanskje fortjener da og så glem det da, jeg kan mer enn de fleste leger, så bare du trenger ikke den titlen dere har mer laget, bare jo hekken skole siden jeg tenker, man trenger ikke alltid den titlen, og man må tørre å stole på seg selv

Pluss at det er litt for frien også, for vi har ikke da alle disse retningslinjene og alle disse reglene man skal forholde seg til. Du kan gjøre akkurat hva du vil med de innsatte i fengselet. Det kommer litt feil ut, men dere skjønner hva jeg mener. Du kan si det du vil.

mener er riktig, du har ikke noen som har lært deg noe som du skal si det er intusjonen din som styrer deg ja, og der tror jeg og som sagt, nå har jo ikke jeg jobbet i psykiatrien, så jeg skal virkelig ikke uttale meg om det, men sånn som på ILA da, med å komme inn der og undervise yoga, så føler jeg at det handler enormt mye om

Det å se folk, det å på en måte bruke, der bruker jeg personligheten min, som jeg vet er en av mine styrker, det er jo å se folk og omsorg for folk. Det tror jeg er noe av det de setter mest pris på. Møte med noen som ikke dømmer, og jeg vet hva de har gjort. Det er ikke at jeg forsvarer noe som helst. De er dømt, de sitter der i noen kanskje for resten av livet, men det å på en måte møte de

på en litt sånn nøytral måte og gi de godhet fra meg selv og yogaen som på en måte de opplever de får en veldig god opplevelse av og en effekt av så tenker jeg at man trenger jo ikke sykepleieutdannelse eller legeutdannelse for det handler jo om relasjoner og menneskelige møter

Men som sagt, jeg vet jo at hadde man skulle gått inn i psykiatrien og på mer formelle institusjoner, så må man jo ha helsefaglig bakgrunn. Jeg skulle gjerne hatt mer av dette i skolen også. Så barnet kunne få en større del av det du snakker om, både det fysiske og hvilen. At de skulle kunne lettere få kontakt med sitt eget sentralnervssystem. Altså fight or flight og roen. For det har det ikke nok. Enig.

Vi vekker. La oss gå litt på hverdagen din. Hvordan ser hverdagen din? Vi er jo oppsatt av små rutiner som kan gjøre at livet kanskje henger litt bedre på glede, at man ikke sliter seg ut og stresser for mye. Hvordan ser en vanlig dag ut for deg?

Jeg føler at akkurat nå varierer den så innmari, nettopp fordi jeg har kastet meg litt ut i denne nye situasjonen. Jeg driver og jobber med å lande inn i nye rutiner. Jeg har jo på en måte vært freelance i mange år nå, så da har du en mye større frihet til hvordan du skal legge opp dagen, mens nå når jeg er tilbake på kontor, jeg har masse å gjøre.

Det jeg prøver å få til så mye som mulig, er jo å komme på yoga-matta på morgenen. I dag måtte jeg prioritere å gå på jobb veldig tidlig, for jeg hadde så innmari mye å gjøre. Så nå skal jeg på matta i ettermiddag, for det har man muligheten til på pure yoga. Men søvn er kjempeviktig. Jeg prøver å være flink til å legge meg.

Jeg vet jo, jeg ser Alette sitte med sånne, hva heter det for noe, blålysbriller. Ja.

Det har jeg ikke kjøpt meg enda. Så er jeg jo ikke så god på de tingene der nødvendigvis. Du driver med kuldebad og de heftige ekstreme massasjerne i India. Jeg holder på med å pakke kroppen din med plast. Det blir så isolert når jeg er der på en måte. Men jeg har jo drevet mye med vinterbating og de tingene der. Men kanskje ikke like strukturert

som for eksempel dere gjør, og så er det jo litt morsomt når jeg både nå har lest i boka, og har jo følt podcasten og sånn, så er det sånn, ja, men jeg har jo egentlig drevet mye med biohacking, men jeg har bare aldri visst at det heter det da. Men det er veldig gøy, for det er mange som får den aha-opplevelsen, og det var jo ikke så...

ille dette her, jeg har gjort masse av disse tingene, og det er veldig gøy, og da kan man jo også gå litt videre. Og det med blålysbriller, det er bare fordi når du først begynner med det, så blir man litt avhengig av å slippe det blå lyset på dagdyr, pluss at jeg ser brillene mine også. Ja, ok. Og kjernbriller liksom. Ja, ok. Men

Men man kan jo si at, du sa jo på en podcast med i sted her forleden, at det er jo synd at vi trenger å bruke et ord som biohacking og finne på nye ting. For det handler egentlig om å ta vare på kropp og kjell. Og det gjør jo de fleste til en eller annen grad. Og det gjør man kanskje med å sjekke inn på metabolismen sin, gå på badevekten, sørge for at man holder seg innenfor en viss

vekt, spisegrønt, ja, du vet. Så bioviking er jo bare litt sånn nytt fenomen. Ja, og det er jo derfor jeg sier at i utgangspunktet så tror jeg kanskje, hvis jeg skal være helt ærlig, i perioder da, ikke har jo... Men...

at min biohacking-reise startet egentlig når jeg begynte med yoga. Fordi at i den livsstilen, og jeg gjorde jo yoga om til en livsstil veldig, veldig fort, og så skal det jo sies at jeg levde med en toppidrettsutøver på det tidspunktet, så jeg var allerede veldig opptatt av kosthold. Jeg hadde en far som var veldig opptatt av mat fra bunnen av, så jeg har liksom lært alltid å ikke spise noe mye prosessert mat, og liksom...

Og alle de her små rutinerne som vi fikk når vi begynte med en daglig astangapraksis. Men jeg har nok ikke satt det så i struktur, som jeg tror kanskje mange som nå driver med biohacking, eller som kaller seg biohacker, at det er mye mer satt i struktur og at man gjør flere ting. Jeg har jo

innimellom følt at det kan jeg ikke dykke ned i fordi jeg er så redd for at det skal bli et stressmoment i livet. Det har jeg lyst til å spørre dere om. Dere har kanskje snakket mye om det, men hvor er balansegangen med at det ikke blir for mange ting å følge med på og tenke på

Kan det bli et stress liksom? Jeg møtte akkurat en dame i dag som har ålring, og hun har veldig høyt stress på denne, altså lav hår, og hun sier at hun sover godt, men det er jo noe jeg gjør feil.

og den ringen stresset henne. Så jeg vil si til alle som hører på, og folk som vil begynne med å få litt mer struktur på dette med biohacking, er å skape oversikt. For meg kan du få litt oversikt over blodpanelet ditt, har du mangler, hvor den sover, kan jeg eliminere noen ting som gjør at jeg sover dårlig på kvelden, drikker mindre på kvelden, sånn at du ikke må opp på toalettet. Altså, få de rutinene på plass, da er den store jobben gjort, og da kan du kanskje måle en periode hvis du vil. Det er jo veldig lett å kjøpe på Apple, og du trenger ikke egentlig å kjøpe en ring.

Og da, når du har fått en oversikt på hva som trigger savnet, så kan du legge dette fra deg veldig lett. De må jo ikke slavere av målingene. For å kunne forstå endring, så må du på en måte måle litt. Og det er jo det samme med badevekt eller centimeter måling rundt midtjen, for eksempel. Hvis du ikke har et utgangspunkt å sammenligne med, så kan du heller ikke vite hva som gjør forbedringer, ikke sant? Ja.

Man skal ikke bli stresset, men blir du stresset av å gå med en klokke? Du har jo en klokke selv. Nei, fordi jeg har jo på en måte aldri, og jeg har jo ikke sånn aura ring, og jeg ser på søvn og body battery. Det er det eneste jeg på en måte ser på.

men jeg prøver aldri å la det påvirke dagen min, hverken på en ene eller andre måten. Så er jeg litt skrittet, men jeg lever veldig lite etter det. Skrittet er jo veldig fint, for man kan plutselig bare glemme en hel dag og ha spasert, og så kommer du på kvelden, og da er det fint å kunne ta sin innen kveldstur. Dette er jo sunne ting. Ja, og det er liksom det at

at man skal oppleve det som noe positivt tilskudd. Og jeg vet jo at mange, du vet, lenge før Garmin-klokka og All-Wring og sånn, at den der livsstilen som vi tilpasser oss, du var jo kjempetidlig oppe

på yogamatta, ikke sant? Mange synes jo at vi var kjempeekstreme, og jeg husker jo at jeg fikk så mye kritikk for at jeg var for asketisk og ekstrem, og det ene og det andre, liksom, og jeg var egoistisk som dro til India for å trene yoga, og barna mine var hjemme med sin fantastiske far, og du vet sånn. Men heldigvis da, så synes jeg jo at med biohacking, med

at det er mye mer åpenhet rundt det, at det har blitt mye mer akseptert. Og det er jo jeg veldig glad for, fordi jeg har jo aldri følt egentlig at det har vært så ekstremt. Nei, vi gidder ikke ha sånn negativitet om dette. Vi prøver, som du sa også, at vi støtter hverandre og heier på hverandre, og vi vil jo ha det beste. Og jeg føler også akkurat

akkurat det samme som deg. Vi var så ekstreme når vi holdt på med denne yogaen, at det var jo helt vilt, men nå er alle blitt mye mer åpne. Vi reiser mer, vi opplever mer, vi ser mer, heldigvis, for internettet der. Og nå tror jeg de fleste...

i hvert fall veldig mange, vi er ikke så dømmende som man var før. Nei, og der tenker jeg sånn som budskapet deres, at det blir mer åpenhet rundt hvordan kan man, og det som jeg synes er kult med det, er jo at det er veldig mye konkrete ting, for

For de som vil si at den gangen jeg startet på, ikke biohacking, men å optimalisere min helse da. For det var jo det vi ønsket å gjøre når vi startet med yoga, i hvert fall mine ti første år, var jo sånn, hvordan kan jeg spise bra for at kroppen min skal fungere sånn at jeg kan prestere, eller gjøre de gøye tingene på matta,

og da var det jo sånn at hvis jeg var på fest tre dager en uke så var jeg jo ødelagt da gikk du utover praksisen du spiser helt annet mat så da var jeg sånn, da hadde jeg mange perioder hvor jeg ikke drakk over lang tid og det synes jo folk er kjempekjedelig selvfølgelig og så er jo litt sånn så har jeg i andre perioder funnet en sånn balanse på at det å være sosial og drikke litt, det er viktig for meg så da har jeg valgt å gjøre det, men da er det et valg liksom et bevisst valg da

Men det jeg føler med at det har blitt en mer betegnelse på det, er jo at det er mye konkrete ting som folk kan gjøre, for de som er interessert i det. Enkelt kan på en måte, oi, men det passer for meg, nå skal jeg begynne å prøve å sove med sånn teip over munnen, eller sånne briller før du legger det, og liksom den bevisstheten jeg har jo,

Et sånt rød lyspanel som jeg bruker, en infrarød bastu som jeg bruker, og så i perioder. Så klarer jeg ikke å være flink hele tiden, eller liksom bruke det hele tiden, men så mye som jeg kan da. Fordi jeg merker jo en forskjell på

kropp og hodet. Det er jo det aller viktigste, tenker jeg. Man skal ikke gjøre alt hele tiden kontinuerlig og tilbake til struktur, så vi bryter den strukturen mye. Men jeg tenkte litt på da vi var på kongress i London i fjor, vi skal tilbake da snart, en sånn storbiografikongress,

Da snakket man mye om optimalisering, sånn som vi gjør. Men i år er det mer harmonisering. Altså at bioligering skal harmonisere kroppen. Og det er jo tilbake til visjonen din også i Run and Relax, altså både hvile og fysisk arbeid. Så det liker vi veldig godt. Vi ser utviklingen etter alle disse årene, at det går i en sunn og fin retning. Det var veldig kult å høre. At de har på en måte... Og ikke fordi vi skal jo fremdeles optimalisere, men...

Jeg er jo litt sånn, som har vært siden 2008, når jeg gjennomgikk denne transformasjonen min, med skilsmisse og inn i yogaen og var på matten hver dag med Alette, og vi blunket av hverandre. Så har jeg jo på en måte levd litt etter ett stikkord, og det er balanse, da.

Så det har jeg prøvd å ta med meg inn i alt jeg har gjort, og det med å balansere ulike roller i livet, intensitet. For all del er jeg overhodet ikke mestret å ha balanse til enhver tid, men det å prøve å skape en balanse,

Det har vært et fokus for meg. Sånn er det med våre. De skal også være i balanse. Alt fra stresset vårt, kortisolet, til oksytosin som skal gi oss glede og velvære og lykke og boost og flow. Vi heter jo core balance her også. Det er jo kjernen. Kjernen skal balanseres og hele tiden ha fokus på alle ryggstrekkere og at ryggen skal gå i all rett.

Løsninger, løs fremover til siden, vridning. Det er en balanse vi søker, så det synes jeg er veldig fint. Det kan vi også ta med oss videre. Vi har jo gjort det hele veien egentlig. Det er jo det vi jobber med. Er det ikke det alle jobber med, selv om vi ikke får det til? Så er det jo det vi ønsker oss å leve til.

godt liv i balanse. Så er det en reise som vi har hele livet, og det er jo så deilig. Ja, og så må man liksom akseptere at innemellom så kommer det utenforstående ting inn og blokkerer litt og gir oss litt utfordringer, og som jeg sier, om det er å miste nære personer, eller om det opplever sykdom, ikke sant? Men da må

Da tar du reisen en litt annen retning en periode også. Så jeg tenker at det er sånn vi har det. Men når du ser fremover da, Hva drømmer du om de neste årene? Både privat for deg selv, og joggereisen din, og businessen, og kanskje en ny prosjekt. Hvordan ser årene fremover? Hva tenker du nå? Nei, da er vi kanskje tilbake der vi startet med...

at jeg har så bred bakgrunn, eller at jeg har gjort så mye forskjellig. Og det betyr jo også at jeg aner jo ikke hva som ligger foran der. Og så kan jeg jo kanskje si at nå med å ha fått lov til å starte en ny reise med RenovLex, så er det jo selvfølgelig en drøm om å bygge det stort, komme ut. Vi begynte jo å bli ganske store i utlandet, men det er jo kanskje...

liksom vokse det brandet da

Ja, og privat så er det sånn, jeg har det jo veldig bra. Jeg vandrer jo veldig godt i en ny mann og to nye barn. Elstad har jo flyttet ut, og en andre har begynt på videregående, men han skal på utveksling allerede neste år. Så det er jo en fase, og så prøver jeg å omfavne det at barn er veldig aktive. Det å bruke mye tid, det er på enhver fotballkamp, så frem til at jeg ikke har jobb eller noe annet, eller bortreist.

det å si ja til å hente på fest hente på trening og liksom prøve å være, for det er bare de årene her, og det å prøve å nyte det litt, og ikke hele tiden tenke litt sånn at, åh, ja, men jeg skal bare når de flytter ut, så skal jeg på en måte noe annet, for det er jo her og nå

Så er det jo et eller annet, men det som betyr mye for meg er jo å ha en viss form for frihet. Og det er jo ikke det jeg elsker å jobbe, og det tror jeg de som kjenner meg vet at jeg er på en måte drivkraftig i å jobbe. Det er aldri noe sånn å prøve å komme seg unna det, men det å kunne for eksempel reise til India som jeg har gjort før, det har vært utrolig viktig for meg. Så det er

Det å da skape sin egen arbeidsplass hvor det er innenfor å gjøre, det er viktig for meg, sånn at jeg fortsatt kan ha muligheten til å reise og oppleve, for det er jo noe av det jeg elsker da.

Det var en utrolig varm og fin samtale med deg, Vibeke. Det er klokt, og det er mange erfaringer i livet som er verdt å både inspirere seg og lære av. Takk. Helt nydelig, veldig koselig å ha deg sammen med oss, og få snakket så dypt med deg i dag. Tusen takk for at du deler. Takk for at jeg får lov, og at jeg er en arena for å dele. Og så, vet du hva,

Vet jeg ikke, de som pleier å høre på Biohacking Girls, om det er litt sånn en annen tema, men jeg håper at det kan gi litt inspirasjon eller betraktninger inn i andres liv også.

Det er vi helt sikre på. Du som lytter, hvor kan de finne deg nå, Vibeke? Du har jo Instagram-kontoen din. Fortell litt. Jeg er jo aktiv der. Denne Vibeke-klemmelsen. Jeg har jo en yoga-plattform. Det har jeg også bygd opp de siste årene. En yoga-app som heter Yoga Vibes.

som er medlemsbasert hvor man får nye ukesprogram hver uke og det er innemellom like-klasser og et stort bibliotek med både yoga og meditasjon og pust og i det hele tatt Men laster man ned en app og så blir man medlem per måned da? Ja, så da er det yogavibes.no eller vi bygger klemmetsen.no da Ja

Og så har jeg jo den podcasten som heter Namaste, men den er litt på pause, for det har jeg ikke tid til akkurat nå. Men det ligger jo, altså yoga er jo veldig tidløst. Ja.

Og jeg har hatt utrolig mye fine møter med mennesker som har en eller annen erfaring med yoga. Så er man interessert i yoga og ikke har hørt den podcasten, så vil jeg faktisk anbefale det. Det er alltid fra Albin som jeg møtte på Ila Fengsel i 2014 som nå har skapt et nytt liv.

ute i det fri med yoga han underviser selv både i fengsel og startet yogastudio på Hamar og jeg husker aldri og det er sånn det er utrolig fint samtale med hvordan man faktisk virkelig bruker yoga som et verktøy til hvordan man kan håndtere yoga og skada med en fysioterapeut, så mange tema men ja, så bortsett fra så har jeg jo en del reiser og

undervise på sånne over weekends og sånn da. Men du kommer jo ned til Spania nå i høst. Ja da, jeg skal ha en ny sånn hest og yoga. Det er det jeg så lyst til å komme på. En av mine favoritter retreats, og som jeg drar til to ganger i året, fordi jeg elsker å være der selv, så da er det fantastisk hesteridning, og kombinert med yoga da. Og masse god mat, har jeg sett. Ja. Så, nei da, og det er nok noe som vi har lyst til å

ta mer inn i Run Relax, det å på en måte bygge retreats og ture opplevelser for våre følgere, eller våre fans da, som på en måte kan være med på opplevelser. Og som du sier, så fint community, ikke sant? Det fellesskapet og det fellesskapet. Nei, men da, tusen takk, Vibeke! Takk!

Og til du, kjære Luther, da skal vi legge link til alle stedene til Vibeke, hvor du finner henne både i appen og på Instagram, oppe i hjemmesiden og reiser. Og så må jeg bare si at tusen takk for at du lytter og blir inspirert hver eneste uke med oss. Ja, happy biohacking! Happy biohacking, girl!

Vi minner om at dere må snakke med egen lege eller kostholdsveileder om dieter og andre spørsmål relatert til medisiner og supplementer. Informasjon med dele kan ikke bli brukt til å diagnostisere, behandle, forebygge eller kurere noen sykdommer eller tilstander. Scheiders fantastiske augustsalg avsluttes nå på tirsdag, og det er siste mulighet for å finne det du trenger med opp til 70