Hei og velkommen til helstipspodden. Dette er podkasten for deg som ønsker kunnskap og inspirasjon som bidrar til at du kan leve et friskere liv. Denne episoden skal handle om hvordan vi kan ha det bra. Det kan jo høres ganske enkelt ut, samtidig så kan det oppleves så vanskelig. Det er en stor glede å ha Elisabeth Sørdal som gjest. Hun er 57 år, bor i Oppedal, har fire barn, mann, tre barnebarn og to hester.
Hun er utdannet sivilingeniør i marinteknikk og har jobbet 25 år som rådgiver innen stor lykke, risiko, beredskap og er opptatt av mennesker, hva de tenker, føler og hvorfor de gjør som de gjør. Nå jobber hun som forfatter og har nylig gitt ut boker og "Ha det bra" eller enkle vitenskapelige grep alle kan ta for å ha et bedre liv. Hva er det viktigste du kan gjøre for å ha det bra? Og hvor skal du begynne?
Til tross for at Norge har en levestandard som ligger i verdenstoppen, kan vi føle at noe står imellom oss og det å virkelig ha det bra. Hvorfor har vi det ikke så bra? Og kan vi gjøre noe med det? I boka får du en rekke nyttige å ha-opplevelser om menneskesinne og tips til hva du kan gjøre for å ha det bedre, uansett hvordan du har det i dag. Ved hjelp av konkrete råd, forandret og forankret i den nyeste forskningen, blir du inspirert av små grep som kan endre hvordan du har det.
Jeg gleder meg til at Elisabeth skal dele fra hennes arbeid, opplevelser og erfaringer fra boka. Velkommen Elisabeth!
Tusen takk for det. Veldig hyggelig å få være med i denne episoden. Jeg tror jeg så en reklame fra Frisk Forlag om boka, og jeg tenkte at dette er noe jeg har lyst til å snakke om. Så jeg ble umiddelbart nysgjerrig og leide til deg på Instagram, og der fant jeg og inviterte deg, og heldigvis takket du ja. Det jeg ble først og fremst nysgjerrig på er jo
Hva har skjedd siden du har gått fra å jobbe med risikoberedskap og så i en retning der du ender opp med å skrive bok? Ja, det var en litt spesiell reise det der, fordi jeg hadde egentlig en jobb jeg var veldig fornøyd med, og som jeg elsket egentlig. Jeg jobbet da som rådgiver og i forskjellige lederposisjoner i et konsulensselskap.
Og hadde det kjempebra, og jeg levde et veldig aktivt liv med disse fire barna mine, og hestene mine, og barnebarn, og vi hadde et hus som vi har bygd masse på, og i det hele tatt. Og jeg har mye energi, men så kom jeg plutselig i en situasjon hvor jeg fikk veldig krysspress på jobben.
Etter hvert begynte jeg å få hodepine. Jeg skjønte egentlig ikke helt at det var noe jeg skulle ta hensyn til, så jeg bare kjørte på og jobbet sånn som jeg pleide. Jeg hadde aldri hatt noen syke dager på jobben. Den hodepinen ble bare verre og verre. Til slutt ble den så ille at jeg ble sykemeldt. Etter hvert gikk det faktisk så langt at jeg ble ufør av det.
Og i den tiden da, så kunne jeg egentlig ikke gjøre noen ting uten å få hodepine. Hvis jeg skulle inn i butikken og kjøpe to ting, så fikk jeg hodepine. Hvis jeg var med venner, så fikk jeg hodepine. Hvis jeg var med familie, eller leste, altså jeg kunne nesten ikke gjøre noen ting. Men det jeg kunne gjøre, det var at jeg kunne gå på tur, og jeg kunne ri, jeg kunne trene, jeg kunne strikke litt. Så sakte men sikkert så begynte jeg jo
gjøre de tingene jeg kunne da, og etter hvert roet hodepinnen seg litt. På ett tidspunkt fikk jeg et tips fra en venninne, for hun hadde hørt om et fag som ble undervist på Yale Universitetet, og som var tilgjengelig på nett. Det faget het "The Science of Wellbeing". Det var et fag som egentlig fortalte om hva forskningen sier man kan gjøre for å få det bedre i livet sitt.
Og siden man kunne følge det på nett, så prøvde jeg på det. Så i gode stunder fulgte jeg disse små forelesningene, og jeg ble veldig fascinert fordi jeg fikk så mange aha-opplevelser underveis. Jeg begynte å skrive ned, ta notater, og etter hvert tenkte jeg at dette her er jo noe som jeg må dele med andre rundt meg.
Så kom ideen med å skrive en bok, og jeg kontaktet Frisk forlag. De tente på ideen. Det jeg gjorde da var at jeg samlet en gruppe på 13 personer, 14 med meg selv. Så skulle vi teste ut om dette funket i praksis.
Så vi begynte å møtes hver 14. dag, og jeg ga dem små forelesninger om hva de kunne gjøre for å ha det bedre, og så ga jeg dem noen små utfordringer til neste gang. Og til gjengjeld delte de da sine historier om hvordan det gikk. Å, så bra! Å, så spennende! Det var utrolig spennende og utrolig givende for meg, og for alle de andre viste det seg også.
Så det ble da utgangspunktet for boka. Og så ble det en bok som ble utgitt nå for ikke så veldig lenge siden. Åh, så bra. Og det er jo det som ofte er den der drivkraften hos veldig mange som har hatt helseplager selv og søker noe som er med å hjelpe og så finner noe
som bare tenker at det må alle andre få tak i. Jeg kjenner meg veldig igjen i din historie, for jeg har slitt med kronisk hodepinne i mange år av mitt liv. Så jeg kjenner på det du kjente på der. Hvordan plukket du disse trettene du tok med deg? Hvem var med?
Ja, og jeg må si at jeg gikk ikke langt for å finne dem, for jeg tenkte at selvfølgelig jeg kan bestemme meg for at det skal være vilt fremmede mennesker, eller jeg kan velge folk jeg kjenner, altså venner og familie, og velge de jeg vet vil være i stand til å følge opp et sånt prosjekt, og som vil være i stand til å nyttegjøre seg det da.
Så det var det jeg gjorde. Men det jeg hadde bestemt meg for var at jeg skulle ha en spredning i type folk. Altså både hva slags livssituasjon de var i og hva slags alder de hadde. Så det var folk som var fra 30 til 80 år. Heldigvis var alle de jeg gjerne ville ha med på prosjektet takket ja og fulgte prosjektet hele veien.
Åh, så gøy! Og hvor lenge pågikk dette prosjektet da? Vi holdt på i rundt et halvt år omtrent, med møter hver uke. Og så nå blir jeg også nysgjerrig på, hva startet det med? Hvor bunn den hendte da i en sånn prosess?
Ja, hvilke temaer vi begynner med. Det vi egentlig kan begynne med, det er å få en oversikt over, altså få en helhetsforståelse her, få et kart over hva vi kan gjøre for å ha det bra. Og da, nå er jo jeg marineingeniør, eller skipsingeniør, så hvis vi nå ser på oss selv som et seilskip,
så er det jo sånn at et seilskip har mange elementer. Du har et skråg, og det skråget kan du tenke deg at er alle dine fysiologiske behov, og også behovet for trygghet og beskyttelse. Så det er på en måte skråget ditt. Og så har du seilet ditt, og seilet ditt er jo det som gjør at du føler at livet ditt har fart, at livet ditt har mening, at du har en betydning.
Og så har du roret, som hjelper deg med å holde en retning i livet. Det er ikke spesielt morsomt å seile rundt på havet uten å ha en retning på hvor du skal hen. Og så har du dette her med mannskapet. For du er nødt til å ha et mannskap hvis du skal få til å drive seilskipet ditt. Så det er en veldig viktig faktor.
Og det var egentlig der vi begynte, da vi begynte med denne gruppa. Men det siste elementet som du må ha i seilskipet ditt, det er jo at du må ha en kaptein. Og den kapteinen skal gjerne ha en ganske klar og god hjerne. Og for å spoile litt, så er det jo sånn at hjernen vår ikke alltid er så hensiktsmessig i hva den tenker og bestemmer seg for.
Så alt dette her, det var ting som vi jobbet med i løpet av det halve året, og som vi tok tak i del for del. Ja, det er jo en sånn oppdagelse å starte i å bare finne ut av, hva er det som styrer det, og hva...
Litt også når man er ute å seile, så er det både medvind og motvind, og noen ganger er det helt stille. Så det kommer mange fine bilder inn her. Ja, ikke sant? Og det om det er medvind eller motvind eller stille, det er på en måte ikke noe som seilbåten kan gjøre med, annet enn å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, ikke sant? Hva er det egentlig da å...
Har det bra? Hva legger du i det? Ja, det var jo en ting som jeg tenkte veldig mye på i starten av dette prosjektet. Hva er det egentlig å ha det bra da? Og det jeg fant, det var at helsedirektoratet har egentlig lurt på akkurat det samme. Så vi hadde et forskningsprosjekt der
De følte at vi trenger bedre oversikt over ord som beskriver den positive psykiske helsen vår, altså det som ikke handler om lidelser og problemer. Det de gjorde da, var at de gikk til det engelske ordet «well-being».
Fordi norsk er jo som kjent et ordfattig språk. Vi har ikke alltid de der dekkende ordene som sier alltid ett ord. Så de begynte å forske på «well-being».
Og hva er det egentlig på norsk? Og det de kom fram til da, det er at det er masse ord som du kan putte i sekken well-being på norsk. Altså du har alt mulig. Det kan være velvære, det kan være meningsopplevelse, det kan være god fungering, sosial støtte, tilhørighet, indre ro, nysgjerrighet.
fysisk helse det er så mye som kommer inn under det begrepet well-being og også et ord som er mye brukt og det er lykke som er en liten del av well-being og helsedirektoratet de sa noe spesielt om dette her med lykke de sa at de følte at det var egentlig litt for euforisk og litt emment
i denne sammenhengen at det var ikke dekkende for det å ha det bra. Og jeg har tenkt litt på det også, og jeg tenker at det er jo sånn at de fleste mennesker, de må jo jobbe seg gjennom ganske mange vanskelige ting i livet. Altså,
Vi har traumer, vi har sykdom, vi har økonomiske problemer, vi har krevende jobb, vi har sosiale relasjoner. Det er mange ting som vi må ta tak i. Lykke kan oppleves som ganske utopisk i den sammenhengen. Det å foreslå at noen skal prøve å bli lykkelig,
Med kronisk hodepine eller etter en invalidiserende bilulykke eller sånn.
det er jo egentlig litt rart ja, altså hvis det er målet så er vi nesten sett opp til å på et vis misslykke for jeg tenker at myefølelsen er noe som det blatter meg her innimellom når vi er i en situasjon og en stemning som bare kjenner på åh, nå har jeg det godt men det å ha det som en konstant tilstand det tenker jeg er uoppnåelig
Og egentlig ikke meningen heller, for vi skal jo leve våre liv. Ikke sant? Så hvis noen kommer til deg når du er i din krevende situasjon og sier at «ja, men kan du ikke bare prøve å bli lykkelig da?»
Så tenker jeg at da har man misforstått litt, men det man kan jobbe for, det er å ha det bra, og ha det så bra som man kan ha det i den situasjonen man er i. Og jeg tenker altså vi må forholde oss til at livet er både positivt og negativt, og vi må forholde oss til at folk er forskjellige og har forskjellige utgangspunkt, så det er på en måte det som er grunnlaget for det jeg har gjort da. Mhm.
Hva er oppdagelsene dine som har vært viktige? Du sier at det er individuelt, og du tar med deg i gruppe. Det har vært kjempespennende å grave litt inn i den enkelte. Hva er det så viktig å ha det bra? Ja, eller hva som er viktig. Det er så mye som er viktig, men det er så mye vi kan gjøre selv.
innen alle disse områdene jeg snakket om med den seilbåten. Men det som kanskje setter en stoppe for oss, det er jo ofte intuisjonen vår. For vi har ofte en intuisjon som sier at noe sikkert er bra for oss, men så viser det seg at det er det ikke. Og samfunnet sånn som det er, det pusher jo på oss mange ting som
Vi lett kan tro at det skal føre til at vi har det bra, men så gjør det jo ikke det.
Ja, det er jo en del yttre krefter som på en måte sier, men kjøp den vesken så blir du lykkelig. Eller mange markedskrefter som prøver å overbevise hjernen vår at hvis du bare gjør det så kommer du lykke. Og så hvis det går på bekostning av egentlig våre egne verdier og det som er meningsfullt for oss, så vil jo ikke det kunne gi oss lykke.
Nei, ikke sant. Og der er det at vi ofte lar oss lure magefølelsen vår eller intuisjonen vår, den sier at ja, dette funker kanskje, men så gjør det jo ikke det. Så det jeg tenker er at hvis vi får litt større innsikt, altså hvis vi skjønner den logiske sammenhengen på hva er det egentlig som kan hjelpe oss,
Så hvis vi reduserer bruken av intuisjon og øker bruken av innsikt, så kan det hjelpe oss til å få det bedre. For hvis vi går ut fra intuisjonen, så er det jo nettopp dette her at man tror at
økonomi, materielle verdier, utseende, karakterer, kanskje, hvis man er student eller skoleelev. At det er ting som skal hjelpe oss med å få det bra. Og andre ting også. Vi tror at for eksempel det å få en partner eller gifte oss, eller det å få barn, at det er noe som skal gjøre at vi får det bra. Det er bare det som mangler i livet vårt. Men så viser det seg at...
Selv om du får deg, altså selv om du gifter deg eller du får barn, så ender du som regel opp på ditt eget nivå når det gjelder å ha det bra. Fordi det er ikke sånn at noen andre kan løfte deg ut av det. Noen ganger kan man være kjempeheldig å få en partner som på en måte trekker deg opp, men ofte kan man også få en partner som trekker seg ned, for eksempel. Så til syvende og sist så henger det på deg selv.
Men vi kan jo ta og kikke litt på de her forskjellige elementene, hvis du vil, på seilbåten vår. Gjerne, et fint bilde. Ja, det er et fint bilde. Så hvis vi ser litt på skråget vårt for eksempel da.
så er det jo veldig mye som kommer inn under dette med fysiologiske behov, og det er jo noe som dere har snakket om i ganske mange av episodene dine også i helsetipspodden. Altså,
Vi har søvn, vi har fysisk aktivitet, vi har hva vi spiser, vi har temperatur, vi har fordøyelse, vi har hvile, vi har pust, som du har snakket masse om, som er kjempespennende. Men en ting som jeg synes er veldig spennende, det er noe som vi kaller for empatigapet.
Empatigapet er at vi har ganske vanskelig for å forutsi hvordan de fysiologiske behovene våre kommer til å påvirke oss. Det er noe som skjer gang på gang, at vi lar oss lure eller glemmer hva som skal til for at vi skal ha det fysiologisk bra.
Det er typisk at man går av gårde uten å ta med seg vannflaske. Man legger seg for sent om kvelden og glemmer at jo, jeg blir alt for trøtt i morgen og da har jeg det egentlig ikke bra. Sånne ting gjør vi gang på gang. Og også sånne ting for eksempel som vi som er kvinner, at vi
for eksempel ikke planlegger for den hormonelle syklusen vår at vi ikke tenk hvis vi var flinke og grev i kalenderen at denne dagen skal jeg ikke ha det så stressende for denne dagen trenger jeg litt mer hvile på grunn av hvor jeg er i syklusen min for eksempel
Altså sånne ting, det er jo noe man kan gjøre for å ivareta seg selv. Vi er som regel flinke til å ivareta de fysiologiske behovene til barna våre, men vi er ikke alltid så flinke til å ivareta oss selv. Så det er jo noe man kan gjøre med tanke på de her fysiologiske behovene da.
Så fint at du nevner det med kvinner og sykløs, for der er det jo litt sånn at de fleste lever bare sammen, men ikke har en sykløs som er i endring.
Ja. Og da blir vi jo enda slitne da hvis vi har alt for mye eller halvt for hard trening rett før menstruasjonen og vi egentlig kanskje aller helst skulle tatt det litt mer med ro, sant? Ja, og det er jo nesten sånn at det er skam knyttet til det å ta hensyn til seg selv. Altså vi skal på en måte bare gå som en maskin, vi skal yte likt hele tiden, og altså
Jeg har sett helt sånn
skrekkeksempler på dette her i min tid som rådgiver. Der var det folk som presset seg alt for hardt i det hele tatt.
Så det virkelig gikk ut over helsa på grunn av sånne typer ting. Og jeg har selv for eksempel besvimt på morgenflyet til Stavanger fordi jeg var på akkurat det tidspunktet i syklusen hvor ting slett ikke var bra, ikke sant? Og jeg skulle ha gåret på morgenmøte til et eller annet oljeselskap og ikke tok hensyn til meg selv da.
Det er fint du nevner det med skam, for jeg hadde jo en episode med Anja Hammerstenger, og hun nevnte også det, at man lider av en restitusjonsskam.
Ja, og det er helt sant. Og da kommer du inn på dette her med restitusjon og hvile. Og det er mange mennesker, inkludert meg selv tidligere, ikke nå lenger, som bare ikke tillater seg selv å hvile i det hele tatt, og hente seg inn. For det skal man liksom ikke trenge i det hele tatt.
Men det er også et grunnleggende behov, tenker jeg. Det er skipet man må snu. Ja, ikke sant. Vi er jo fortsatt på dette skråget vårt. Hvis vi tenker på dette her, for det henger jo litt sammen, dette med sikkerhet og beskyttelse, som også er noe som hører til i skråget vårt. Da kan vi jo fort tenke at i Norge er det ikke krig, det er ikke noe farlig her. Vi har hus,
Vi har både sikkerhet og beskyttelse. Men vi setter oss selv i en situasjon hvor vi kanskje er konstant stresset. Du som jobber med vagus vet at kroppen opplever situasjonen som en utrygg situasjon.
Kroppen opplever at det ikke er sikkerhet her, og den er i flight response-modusen, og ganske konstant for mange. Så det er veldig mange i Norge som da ikke egentlig opplever denne sikkerheten og beskyttelsen.
Men det tenker vi kanskje ikke på, og det er også noe jeg skriver om i boka, og som du snakker masse om også i forbindelse med Vagus. Det er veldig, veldig bra. Det er flere ting man kan gjøre der. Ja, så det er skråget vårt. Men det er også veldig spennende å se på dette her med seile vårt, og dette her som gjør at vi har følelsen av å ha fremdrift i livet, at vi føler at vi har verdi, eller at vi gir verdi.
Det er jo sånn at folk har forskjellige behov for fremdrift. Noen har behov for masse fremdrift, og andre har behov for at det går litt saktere fremover. Men det er veldig få som trives med at det skipet ligger helt stille. Der er det også masse vi kan gjøre for å få det bedre, med tanke på fremdriften vår. Det er jo dette med å lære nye ting,
og få utvikle oss, og det med å bruke signaturstyrkene våre, hvor du går inn for å bruke dine sterkeste sider, dine beste karaktertrekk,
For å gjøre hverdagen din bedre, da vil du føle at du har vind i seilene. Og også dette med å være i flytsone. Det å virkelig føle at man yter at man gjør noe som er vanskelig, men jeg greier det akkurat. Og ikke minst dette med å ha det gøy.
Det er noe som kan gi vinn i seilene, men også det er litt typisk unger. Unger er flinke til å ha det gøy, men som voksne er det jo sånn at man kan nesten glemme hva som skal til for å ha det gøy. At man ikke vet hva man synes er gøy lenger.
Så det kan jo hjelpe å skrive seg en liste over hva er det jeg egentlig synes er gøy. Ja, for tilgang på det så er det jo så viktig å senke stresset. For det er i mer en parasympatisk tilstand da, det der med å få tilgang på den, der letter den og gleder den. For er vi i feit fleit, så fokuserer jo hjernen og nervesystemet alt på mestring, håndtering, hva kommer nå, beskyttelse,
Så det der å få tak på gleden er så viktig. Forska på dette her med å ha det gøy, at det kan nettopp føre til det du sa der, å redusere stress, og det å bli flinkere til å håndtere stress. At man blir flinkere til å finne strategier for å håndtere det stresset man har når man jevnlig opplever ting man synes er gøy, og liksom får rista litt løs i kroppen da.
Men en ting som jeg har lyst til å snakke litt mer om når det gjelder det der med seile, fordi jeg synes det er så utrolig kult, det er at man kan føle at man får mer vinn i seilene ved å være generøs.
Være hjelpsom og generøs, og det er det forsket ganske mye på. Det er spesielt jeg, en forsker på universitetet i British Columbia, som heter Elisabeth Dunn, hun har forsket mye på dette med å være generøs.
Hun begynte med et sånt pengeeksperiment, hvor hun delte ut penger til folk og sa at du kan velge om du vil bruke det på deg selv eller om du vil bruke det på noen andre. Og så spurte hun også hva de trodde de ville føle var best for dem. Og jevnt over så trodde folk det ville være best å bruke pengene på seg selv.
Men så viste det seg at folk følte at de hadde det mye bedre når de hadde brukt penger på andre. Men ganske kjapt så kom det jo kritikk til denne studien her, for det var en liten studie som ble utført blant rike amerikanere. Elisabeth Dønn hadde mye kontakter, så hun tok kontakt med forskere i 136 land.
Det er kjempestudiet, og det var over 230 000 deltakere. Hun gjorde de samme eksperimentene og fant ut at folk trodde de ville like best å bruke pengene selv, men det viste seg at de aller fleste fikk det bedre av å bruke pengene på andre. Ja.
Dette gjelder ikke bare å bruke penger, det gjelder også å gjøre gode gjerninger eller å være generøs generelt.
Så hvis du føler at du har, altså det er ikke bruk for meg, jeg har ikke egentlig noe verdi. Hvis du har den følelsen der, så kan du gå aktivt ut. Du kan ta deg en tur på storsenteret og ha blikket på, og lete etter, er det noen her jeg kan...
gjøre noe for. Er det noen jeg kan åpne døra for, eller bære postene til, eller gjøre noe hyggelig for. Og bare det å gå ut med den følelsen
Den innstillingen vil gi deg en følelse av at du har verdi, at du kan være til nytte i verden. Det var utrolig morsomt når deltakerne i denne gruppa testet ut det. Vi fikk så mange gode historier av dem, hva de hadde prøvd ut og hvordan det hadde gått.
Og når vi skulle redigere boka i forlaget, så sa redaktøren at i dette kapittelet så må du bare beholde alle historiene, for jeg ble så rørt. Så det er en veldig spennende ting da, hva man kan gjøre for å få vinne i seilene. Ja, for å ha det bedre er å gjøre at noen andre har det bedre, og sånn er vi.
Vi er flokkdyr, vi er sammensatte og være i sammen. Så sosiale relasjoner og være gode med hverandre har så enorm verdi. Og derfor er det jo så viktig at i all travelhet med alt vi skal gjøre, så er det ikke alltid tid til å
Det å prioritere tid til å se seg om, hvem kan jeg hjelpe eller være til nytte for? Og den der gode følelsen av å være der for hverandre, det ligger sånn grunnleggende i programværen vår. Ja, det gjør det. Vi hadde ikke overlevd uten at vi var i sammen. Ja, og bare det å ha det i hodet og ha den innstillingen at
At jeg skal hele tiden følge med og se om det er noe jeg kan bidra med. Det gir deg selv en følelse av å ha verdi.
Og det synes jeg er helt fantastisk, egentlig. Ja, og det som er så fint også, at man ved å gjøre noe sånn, så gir det sånne ringvirkninger videre i verden, mye lengre enn det man tror. Og jeg synes det var et sånn
Litt eksempel på at ting kommer videre. Det var en av deltakerne som hadde flyttet inn på et nytt sted. Hun inviterte naboene på boller og kaffe. Hun hadde ikke en gang så veldig mye. Hun tok det lille hun hadde, og så inviterte hun naboene. Da var det blant annet en gammel mann som kom. Lenge etterpå traff hun datteren til den gamle mannen.
Da sa hun datteren at «Å, er du hunden med bollene?» Da hadde det liksom spredt seg allerede utover, ikke sant? Så hunden hadde da blitt hunden med bollene. Hun som er ... Hun som åpner opp hjertet sitt og inviterer. Ja, ikke sant? Det er helt fantastisk. Men hvis vi går videre, og så ser vi på dette her med roret,
Så synes jeg det også er veldig spennende, og det har vært en ting som har vært veldig viktig for meg. Fordi at det å ha en retning og ikke drive formålsløst omkring. Hvis man er i arbeid, eller hvis man går på skole,
så kommer det ofte litt av seg selv at jobben har et formål, det er noe du skal oppnå, skolen har eksamener, du skal gjennom et pensum, så den retningen er på en måte gitt. Men hvis man av en eller annen grunn havner i en situasjon hvor det ikke er tilfelle, det kan være at man er selvstendig næringsdrivende, det kan være at man blir ufør, sånn som jeg ble,
Det kan være at man blir pensjonist eller at man går ut i svangerskapspermisjon for en slags skyld. Så plutselig mister du den retningen. Og det kan være veldig, veldig vanskelig. Det kan være veldig problematisk for hvordan man har det. Og da er det ingen som hjelper deg med det.
Så det å bestemme seg for å sette seg noen mål, sånn at man har en retning, det kan være veldig viktig for hvordan man har det. Jeg snakket med en en gang som sa at ja, det var noe han hadde hørt, at hvis man la en plan, i hvert fall la en plan for neste dag før du legger deg om kvelden,
Bare det vil hjelpe veldig med hvordan du har det. Fordi da våkner du så vet du hva skal jeg denne dagen her. Hvis man er i en situasjon hvor det ikke er gitt hva man skal neste dag.
Men jeg tenker også i situasjoner når man er i tidsklemmer, så kan det likevel være fint å sette seg noen mål. Men da må de målene kanskje gå på noe helt annet. Da må de målene kanskje gå på å sikre seg noen pauser i løpet av dagen, for eksempel. Sikre seg at man gjør noe som man synes er gøy.
Sikre at man får vært med de vennene som betyr noe og som gir deg energi. Det å sette seg mål kan være veldig viktig. I boka skriver jeg også en god del om dette med å lage gode vaner.
Det er også kjempespennende når man ser på adferdspsykologien og ser på hva man kan gjøre for å enkelt lage seg gode vaner. Men en ting som er veldig spennende når det gjelder det her med å sette seg mål, og da hopper vi over til det her med mannskapet på skuta vår. Det er å sette seg mål eller ha en plan for de sosiale relasjonene man har.
Det er det ikke så veldig mange som lager eller som er så bevisst på, men det har det også forsket på. I Tyskland har det gjort en stor studie hvor man har sett på hva som skjer hvis folk har en plan for sine sosiale relasjoner.
Det viser seg at de som har det, får det mye bedre. Hvis du har et bevisst forhold til hvilke venner du vil prioritere, hvor ofte du vil treffe dem, hvor mye du vil være sammen med barna dine, så kan det være med på å gjøre at du får det bedre.
Og være bevisst på å redusere og være med de menneskene som gjør en urolig eller utrygg sliten. For det føler jeg nesten en del er ganske oppmerksom på. Den eller de liker jeg å være med. Men det å ha forståelse for
At kanskje alle skal være med som mannskap om bord hele livet. At noen kan vi godt sette hjem på kaj, for det er ikke godt for meg.
Ja, ikke sant? Det er jo ikke sikkert at du skal la dem gå planken, men du kan heller sette dem igjen på kaja på et passende, i en passelig, hyggelig havneby. Mann over bord. Mann over bord og hufta. Det var ikke bra. Med en godt bilde, ja. For det er jo også sånn, skal jeg bare kutte ut den venninna da? Nei, men hvis en skjønner at jeg blir så sliten og urolig og uvel av et bekjennskap, så...
er det ikke meningen nødvendigvis at alle skal være med hele veien? Så det synes jeg også, for det ser jeg mange streve med, at en avhøflighet eller gammel vane bare på å holde vennskap som egentlig ikke er så gode for dem lenger. Ja, ikke sant. Og det å ha et bevisst forhold til dette her,
Det kan gjøre til at du selvfølgelig får det mye bedre, det at du velger mannskapet ditt på en fornuftig måte, og at du fordeler dem på en god måte rundt omkring på skuta di. Men en annen ting som jeg synes er veldig kult, og som vi hadde veldig stor effekt på i denne forskningsgruppa mi, som også gjelder sosiale relasjoner og mannskapet, det er å snakke med fremmede. Ja.
Det er en veldig spennende ting, fordi det er det også forsket på. Det er det forsket på på universitetet i Chicago. Der var det en forsker som tenkte: Hvorfor er det sånn at folk sitter hver for seg på toget og ingen snakker med hverandre? Hva er dette for noe? Så han begynte å forske på det og spurte folk på forhånd om hvordan de ville oppleve det å skulle snakke med en fremmed på toget.
De fleste sa at de syntes det ville være pinlig eller slitsomt. Så testet de det ut, og så fant de ut at de aller fleste syntes at det var veldig positivt. Overraskende positivt. Også de som det snakket til syntes at det var positivt. Så det er noe som vi også testet ut i denne gruppa vår, som var fantastisk morsomt.
Fordi det viser seg å ha så stor effekt. For eksempel så hadde vi vår eldste deltaker på 80 år. Da vi startet prosjektet så var hun egentlig litt sånn. Jeg tenkte først at har hun nok energi til å være med på dette prosjektet? Ok, vi tester.
Hun hadde sånn kjempeffekt. Når hun fikk i utfordring å gå og prøve å snakke med folk hun ikke kjente, hun sa at «Jeg er ikke noe god på small talk, dette her er noe som ikke er meg helt». Så dro hun og går på dette aktivitetssenteret, eller eldresenteret sitt. Det var en dag hun hadde tenkt å gå på en sånn, de har noen sånne små dansegrupper, og
På vei inn til den dansegruppa tok hun mot til seg og snakket med noen andre damer som sto der. Det viste seg at de var kjempehyggelige selvfølgelig. Så sa de at vi har ikke tur til å gå på den dansegruppa, men vi skulle jo gjerne ha gjort det egentlig. Så når hun kom på den dansegruppa, så kom hun togene inn med tre-fire nye veninner.
Og det var jo stort i seg selv. Og etterpå så gikk hun på kaféen og tenkte at nå skal jeg sette meg sammen med noen jeg ikke kjenner. Så hun tok kaffen sin, og så satt hun seg ved et bord. Er det greit at jeg sitter med deg? Satt en dame der fra før av. Og i løpet av en time så hadde disse to blitt gode veninner. De hadde utvekslet nyttig informasjon om noen behandling de trengte, og
dette her endte med at i stedet for at det var sånn at når jeg ringte da til denne deltakeren og spurte hvordan har du det i stedet for at hun sa ja det går noe bra så begynte det å bli sånn at hun begynte å ringe til meg og si Elisabeth du aner ikke hva jeg har opplevd i dag og da var det sånne menneskemøter og
Og hun var jo ikke den eneste. Det var den yngste deltakeren som skulle ut på skitur. Hun tok skiene sine, hoppet på en buss og satset på at hun skulle få tips på bussen til å finne ut hvor hun skulle gå på ski.
Og det gjorde hun jo. Hun traff på en mann som så sur ut, men som viste seg å være kjempehyggelig å bli, og som kunne fortelle henne hvor hun burde gå for å få seg en fin skitur. Og du sier noe der, for ofte skal vi bare google, for vi skal ikke bry oss eller blande oss til andre med den verdien i disse menneskemøtene. Det kan oppstå så mye fint i det. Ja.
Ja, det er nemlig det. Fordi at man får så mange gode nye tips, og så mange gode nye retninger man kan gripe tak i selv, og man skjønner plutselig at folk er vennlige. For det er jo så mange som går med sånn ugly bitch face, ikke sant? Eller hva heter det? Resting bitch face heter det. Resting bitch face, altså du ser sur ut,
Og så går man der og tenker at alle er så sure og uvennlige, og i det du snakker til dem så stråler solen deg frem. Du oppdager at folk er vennlige, du får masse nye tips, og du føler plutselig at du er...
At du hører til i verden på en annen måte. Og det er det som er så viktig. Så bare det å ha øynekontakt med noen kan jo gjøre masse med oss. At jeg anerkjenner at du er her i denne verden, sant? Ja. Og smilet smitter jo også. Når jeg smiler og bruker mine smilemuskler, så smitter det over til deg. Så ja, vi produserer begge gode hormoner. Og vagus kan bli aktivert.
En fellesskapsfølelse. Det er så mye fint i akkurat dette du snakker om her nå, som jeg blir så glad for. Ja, og det er helt fantastisk. Og en ting er at det påvirker humøret vårt, men det påvirker jo også helsa vår generelt. Det henger jo så tett sammen.
Jeg har satt et eksempel her tidligere før, som er så fint i denne sammenhengen, for rundt her jobber samme ulike dagligvarerbutikker. Men på den ene butikken er det ekssepsjonelt gode på å smile og si hei og ønske velkommen til kundene.
Og der velger de å gå. Og så tenker jeg på en del eldre som er alene, de er gjerne ikke i kontakt med noen en hel dag, og så kommer de på butikken og ser noen, så ser vi og er glad for å se dem. Så velger de jo heller den butikken enn de andre butikkene som er så travle og ikke har øyekontakt, og ikke på en måte viser at de setter pris på «Takk for at du kommer her og handler hos oss da».
Ja, og jeg tenker det er så vinn-vinn, og akkurat det du sier der, det er jo også noe som jeg skriver om i boka, fordi det vil jo gjøre jobben til de som jobber i butikken mye bedre, og de vil jo tjene på det, og det er kjempefint for kundene som kommer og har det sånn som du sier, som kanskje det er den eneste kontakten de har i løpet av dagen. Og det var en av deltakerne våre som hun jobber i en barnehage,
Og hun, når hun fikk denne utfordringen med å snakke med fremmede, så begynte hun å tenke på at vi snakker jo bare med foreldrene på den avdelingen som vi jobber på.
Hun begynte å snakke med foreldre på alle de andre avdelingene, som hun vanligvis ignorerte fordi man tenker at det blir sikkert for mange, vi holder oss til våre. Hun oppdaget plutselig at det er veldig naturlig. Det å snakke med alle, det føltes plutselig veldig naturlig. Når hun kom og fortalte det på det neste møtet, så var det en av de andre deltakerne som har barn i barnehage.
Og som sa at det er så godt å høre at du sier dette her, fordi jeg har hatt barn i en barnehage i mange år, tre barn opp igjennom tiden. Og av og til så lurer jeg jo på om de ansatte på de andre avdelingene i det hele tatt ser meg, eller vet hvem jeg er. Ja, det er det.
Så det gir jo veldig mening, ikke sant? At man snakker med flere. Jeg gjør dette her hele tiden, og det er veldig, veldig sjelden at jeg kommer i pinlige situasjoner, eller at jeg føler at det ble feil. Ja, så hvis det ble litt pinlig da, så er det litt sånn, ja, ja, så gikk ikke det så bra denne gangen. Og så er det jo litt sånn, det der å tilpeste at det litt koster ned også, for det er at for meg,
Det er lett å snakke med fremmede. Jeg har fått trent mye på det. Jeg jobber i hotellbransjen. Jeg har vært i jobber der jeg har måttet være høflig og hyggelig med fremmede. Jeg har trent på det tidlig. Men for noen som synes det er veldig skummelt, kan det begynne med et blikk eller et hei.
Ja, og man kan begynne, fordi det er som du sier, det er kjempeforskjell på hvordan folk har det med dette her, og spesielt unge folk kan ofte synes at det er vanskelig å snakke med folk de ikke kjenner, men det å begynne med, hold på å si lavt hengende frukt, altså begynne med å si to ord til den som sitter i kassa, eller snakke med folk som på en måte er litt halvkjente, folk som driver med det samme som deg, eller
klassisk å snakke, si noen pene ord til en som har en hund som går forbi, og for en søt hund du har, og synes du det? Så er man litt i gang. Så noen synes det er vanskeligere, men alle har bruk for det. Ja, og det fikk meg til å tenke på, jeg jobbet jo et år i Disney World, og der var vi som ansatte forpliktet til å si hei til alle gjester som gikk forbi.
Og hvis vi ikke gjorde det, så kunne vi jo få sparken. Og da hadde de skjønt at hver eneste gjest som kommer inn i denne parken skal føle seg betydningsfull og satt pris på at de velger å bruke dagen sin i Epcot Center som jeg jobber i. Så uansett hvor de kom henne gjennom hele dagen, så stod det folk på jobb og smilte til dem og var hyggelige for å skape en magisk dag.
Det er jo et system, men bare du skjønner verdien i dette her. Jeg ser deg, takk for at du er her i dag. Ja, og det gjelder til og med i Trauste Norge. At vi tror at folk ikke skal like å bli snakket til, det er en av disse tingene.
tingene som intuisjonen vår sier oss, men som er feil, og da er vi jo egentlig over på dette her med denne her kapteinens hjerne da, som ikke alltid er så hensiktsmessig i hvordan den tenker da, som det vi kanskje skulle håpe på, for det er jo et typisk eksempel på det, og
Jeg synes at det er veldig mange spennende temaer der, og som jeg skriver om i boka. En ting er det med intuisjon, men det er et tema som jeg skriver om, og det er sammenligning. Og sammenligning, hva er det for noe med det da? Kan det være noe interessant? Men det viser seg å være et tema som er så grunnleggende og så...
spennende at det burde, altså mye av dette her som burde vært pensum på skolen, men det er i hvert fall noe som burde vært pensum allerede på barneskolen, men jeg tror at det er såpass omfattende at vi kanskje ikke rekker å fortelle hva det går i alle fall, sånn at vi ikke har en kjempeklipp en gang. Hva er sammenligning? Det som er med sammenligning, det er det at
Vi tror at vi kan velge å ikke sammenligne. Men dette her er egentlig et stort tema, så jeg må prøve å gjøre det veldig enkelt. Hjernen vår er i stand til å gjøre vurderinger uten å sammenligne. Alle vurderinger vi gjør er basert på sammenligning. Jeg sier det litt sakte og tydelig, fordi dette er noe som veldig mange ikke...
har skjønt at vi må sammenligne for å vurdere. Og det har veldig, veldig store konsekvenser egentlig. Men hvis jeg skal forklare det litt mer slik at man skjønner det da. Altså, du kan tenke deg et nyfødt barn. Et nyfødt barn har egentlig ingen erfaring, ingen referansepunkter. Så et nyfødt barn er ikke i stand til å gjøre en sammenligning.
og er ikke i stand til å gjøre en vurdering. Det betyr at hvis det kommer en flyvende hund forbi, så vil ikke et nyfødt barn reagere på det, fordi at ja, ok, sikkert bra det, men
Når vi blir voksne, så er det jo sånn at da har vi samlet oss masse referansepunkter, masse ting vi kan sammenligne med. Og det betyr at vi vet masse om skoleverket, vi vet om arbeidslivet, vi vet om politikk, vi vet om helse, vi vet om...
Alt hvordan ting skal se ut. Vi vil reagere veldig hvis det kommer en hund flyvende forbi, for vi vet at det skal ikke gå an. Men du kan tenke deg for eksempel hvis du har en tennisball, og jeg gir deg en tennisball, og så spør jeg deg «Er den ballen liten eller stor?»
Så det du gjør da, det hjernen din gjør, det er å trekke fram alle mulige baller du har sett. Ja, og jeg har spilt håndball, så jeg ville umiddelbart tenkt at den er liten. Ja, ikke sant. Men hvis du hadde vært en golfspiller, så hadde du kanskje tenkt at den var stor. Og saken er at du er nødt til å finne noe å sammenligne med.
Og det gjør du. Og så sier du at ja, den er helt normalt å være en tennisball, men jeg som spiller håndball, jeg synes den er ganske liten. På samme måte da, for eksempel hvis du vil bli vinkjenner.
Det du gjør da, det er at du øver deg på, du lager deg et sammenligningsgrunnlag. Du smaker på masse viner, og sammenligner du smaken med jord og bær og bark og gudene vet. Så sammenligner du fargen med bær eller blod. Alt dette her blir på en måte ditt.
sammenligningsgrunnlag som du bruker når du skal vurdere en vin. Og det har vi jo hørt vinkjennere som sier at denne vinen har et hint av ditten og datten, ikke sant?
Hvis du som vinkjenner kommer til en venn som serverer deg den billigste vinen fra Pole, så synes ikke du lenger at den vinen er god, fordi du sammenligner den med gode viner. Så det er et eksempel. Men hvis du for eksempel skal bli lege, og da går du på legeskolen,
Og så lærer du deg alt om hvordan en kropp skal se ut og hvordan en kropp skal fungere. Og du lærer deg hva som er normalt, hva er liksom normalspektret. Og så lærer du deg alt om forskjellige sykdommer og hvordan de ser ut. Og så får du deg da legepraksis, og så kommer det en pasient. Det du gjør da, det er at du sammenligner med, er dette i frisk, holdt på å si spektret av hva som kan regnes som frisk?
eller jeg sammenligner det med sykdommer, ikke sant? Ok, vi finner ut at dette er meslinger, for prikkene ser sånn ut, og vi har det symptom og det symptomet. Så det viser at det er sammenligning man gjør for å gjøre en vurdering. Vi kan trekke fra masse eksempler på dette her, hvordan vi sammenligner. Sammenligning er noe vi har veldig glede av, fordi det er jo
Det er jo sånn vi lærer ting, og det er sånn vi strekker oss etter storebror, eller sånn. Sånn at vi trenger sammenligningen, men samtidig kan sammenligningen skape veldig mye problemer for oss.
Jeg driver og jobber også med å lage denne boka her i en versjon for unge mennesker, altså barn og ungdom. Så bra! Det gleder meg. Da snakket jeg med barnebarnet mitt, og det vi snakket om da var oppvask.
Så spurte jeg henne, hvis pappa sier til deg at i dag kan du vaske opp, hva er det første du tenker da? Da sa hun, kan ikke broren min gjøre det? Er det ikke hans tur? Veldig godt sagt. Der har vi sammenligning, at det skal være rettferdig, vi skal gjøre like mye. Jeg sammenligner meg med broren min.
Og det som viste seg da i denne forskningsgruppa vår, det var når folk begynte å snakke om sammenligning. Så var det da en deltaker på 78 år. Hun fortalte at da hun var liten så sammenlignet hun seg med sine søsken. Hun sammenlignet da liksom hvordan de ble behandlet, og hennes konklusjon var at de liker de andre bedre. Jeg er ikke bra nok.
Og det er noe som har fulgt henne hele livet, at hun har følt at hun ikke var bra nok. Når de skulle fordele en arv som voksne, arv etter en gammel tante eller sånn, så følte hun at hun ikke fikk like fine ting når hun sammenlignet med hva de andre fikk. Hennes konklusjon var at jeg er ikke bra nok. Ikke sant? Det forteller jo at dette med sammenligning, det kan...
gå mye dypere enn at man sammenligner hvem har finest hår, hvem er tynnest, hvem har det fineste huset, ikke sant? Grunnverdien og selvfølelsen og selvverdien legger seg jo i det. Ja, ikke sant? Og hvis jeg for eksempel skal hente fram noe fra mitt liv da, jeg har jo fortalt om min hodepine, og
Da jeg merket at hodepinen begynte å bli så ille at jeg ikke kunne jobbe, og jeg ble sykemeldt. Det jeg hadde å sammenligne meg med da, det var jo alle mine kolleger som fiksa jobben sin helt perfekt. Jeg kjente bare folk som var supervellykka og som så ut til å fikse hverdagen sin helt. Og her kom jeg med min hodepine.
og følte at jeg fikser ingenting. Jeg følte jeg ikke hadde noen å sammenligne med som kunne hjelpe meg. Selv om på det tidspunktet skjønte jeg ikke det, for da hadde ikke jeg lest alt mulig om sammenligning, så jeg hadde ikke reflektert så mye over det. Men det ble da så skamfullt for meg. Først skjønte jeg ikke at det var en mulighet å bli sykemeldt, fordi jeg visste ingen som hadde gjort noe sånt. Jeg hadde ingen å sammenligne med.
For meg ble det så skamfullt at i starten fortalte ikke jeg mannen min en gang at jeg var sykemeldt, fordi det var ikke en mulighet. Det var på en måte ikke en opsjon i mitt sammenligningsgrunnlag. Enda jeg har en kjempesnill mann, så det var jo ikke det det gikk på. Men etter hvert oppdaget jeg at jeg hadde et par veninner som var i litt samme situasjon,
og som jeg da begynte å kommunisere mye mer med, og som på en måte ble et referansepunkt for meg, og et sammenligningsgrunnlag, sånn at jeg i det hele tatt kunne finne ut hvordan skal jeg håndtere dette da. Og så viste det seg at det var jo gode måter å håndtere det på, og jeg trengte ikke å skamme meg, fordi det fantes løsninger som var gode. Men det viser jo noe om hvor
Jeg tenker at alle mennesker som kommer i en overgangsfase, enten det er at man blir pensjonist, eller det er at man, som jeg, blir sykemeldt, så kan dette med sammenligning være veldig vanskelig, fordi utgangspunktet ditt, det du har sammenlignet med, er noe helt annet. Det er ikke sikkert at du har noe å relatere deg til, da.
Og på samme måte, det er jo også forsket på dette her med at hvis et barn vokser opp i et miljø hvor det er stor andel av folk som ikke er i jobb, arbeidsledige, så er det mye større sannsynlighet for at det barnet ender opp som arbeidsledig selv. Fordi
Da blir det en motsatt effekt, at man synes det er greit, det er det du har å sammenligne deg med. Du vet kanskje ikke, det er ikke sikkert at du synes det er greit, men at du har ikke et annet sammenligningsgrunnlag som du kan ta utgangspunkt i, som kan hjelpe deg ut av den situasjonen.
Dette er så interessant, for her ligger noe grunnleggende i så mange følelser. Ja, det er nettopp det de gjør. Når jeg begynte å lese om dette, tenkte jeg at dette stikker så dypt ut.
Men når jeg var midt oppi dette her, men på en måte ikke hadde bearbeidet det helt, så begynte jeg å snakke med ei om det, som på en måte var et litt annet sted i livet sitt. Hun slo det raskt ned med å si at sammenligning er ganske amerikansk. Det er ikke sånn som vi driver med her.
På det tidspunktet klarte jeg ikke å svare ut det, men nå kan jeg gjøre det, for nå vet jeg hvor mye det har å si for hvordan vi har det. Det er jo sånn vi håndterer oss i terrenget. Er det trygt eller ikke trygt? Er dette godt for meg, ikke godt for meg? Ja, en ting som jeg tenker også, det er at
For eksempel i forbindelse med trening eller aldring, så er det jo sånn at kanskje det vi sammenligner aller mest med, det er oss selv. Og saken er at da er vi jo ikke alltid så snille med tanke på hvordan vi sammenligner, fordi at Elisabeth på 57 sammenligner seg selv med Elisabeth på 25.
Elisabeth på 25 var så mye sprekere og mykere og kunne gå med i spagaten. Vi er ganske urettferdige når det gjelder sammenligning med oss selv.
Nå går tiden, så bruker jeg anbefalinger hvis man blir nysgjerrig på dette her, for når vi snakket mye om hva det er som ligger til rette, og en sånn indeling som jeg synes er så fint bildet med denne her seilbåten og...
Og så lurer jeg jo da på, hvordan har du det i deg? Ja, jo, jeg har det ganske bra. Men før jeg sier det, så må jeg si noe som jeg har snakket om sammenligning. At det finnes måter å håndtere sammenligningen på. Men man må skjønne at vi må sammenligne for å vurdere. Jeg har det veldig bra.
Takk som spør. Jeg har det egentlig veldig fint i livet mitt, men jeg har jo fortsatt denne hodepiden som jeg må leve med og som jeg må på en måte ha strategier for å håndtere. Men nå har jeg jo fått det, så jeg har mange, mange flere gode dager nå enn det jeg hadde da det var på det verste.
Så godt å høre. Ja, og ettersom på en måte kuren min for å ha det bra, det er jo sånne ting som å være ute i frisk luft,
Ri, trene, slappe av. Alle mine medisiner er jo veldig fine. Veldig gode å holde på med. Så jeg har det veldig bra. Det er godt å høre. Og det er jo det som er det også. Litt som vi startet med at det handler ikke om å
Å være så lykkelig, men å ha det godt og ha det bra. Der er det individuelt. Det å tenke igjennom hva jeg trenger for å ha det bra. Hva er mine verdier? Hva er meningsfullt for meg? Der ligger det så mye gull. Det som jeg ofte ser, eller har sett når jeg har jobbet med behandling i så mange år, er at mange av de som er friske, altså ikke syke,
har ikke nødvendigvis så mye av verdi. De er gjerne det hamsterhjul og bare raser og går og har det ok, eller ja, så vidt, klarer å puste og kommer seg gjennom hverdagen. Mens mange som har hatt helseplager og sykdom, har jo på en vis blitt tvungne til å se på livet
med et nytt blikk for å finne ut hva jeg skal ha for å ha det bedre. Det jeg ser er ofte at de som har hatt mye plager eller har helseplager, klarer å ta bedre valg, så gjør at de på tross av det også har det bra. Ja, og det tror jeg du har rett i. Det er vel noe med det at hvis man har møtt på en liten motbakke, så må man finne måter å håndtere det på.
Så har han hatt en hard storm i seilet, og så når han plutselig får den medvinden, så setter han kanskje enda mer pris på det da. Ja, ikke sant? For da har man fått trimmet de seilene skikkelig bra, så det er jo utrolig bra, og jeg unner alle å jobbe med det og få det bedre. Jeg unner alle å få det bra, rett og slett. Men de aller fleste av oss har litt å gå på da.
Ja. Og det skal man vel kanskje ha? De fleste seileskip trenger litt flikking over et likehold til stadighet. Ja. Og hvis noen lytter nå og tenker, ok, jeg har det jo ikke så bra, men det er ganske overveldende å tenke på at jeg må gjøre noe selv for å ha det bedre. Hvor er et godt sted å starte, tenker du?
Jeg tenker at et godt sted å starte er å tegne opp en skute. Rett og slett å gjøre en liten befaring på ditt eget skip og se hvor jeg føler at det trengs mest.
hvilket område er det sviktet på hos meg? Så kan man jobbe ut fra det.
Det tror jeg kanskje er det beste man kan gjøre. Å gå litt systematisk til verks. Ja, og bunnsmått. For er det en ting som er med å gjøre at man har det bedre, er jo mestringsfølelse. Så ikke velg en sånn umulig oppgave for å sammenligne deg med noen andre som har fått noe til. Velg noe lite og start i det da du kjenner at «det her kan jeg nok få til».
og kjenne på det og få mestringsfølelse og øke litt selvfølelse i det at dette var jo litt godt dette fikk jeg til og gjerne klappe litt på skulderen heie litt på deg selv ja
Hvis du har gjort en gjennomgang av skipet ditt og du har funnet ut at det er det jeg mangler noe på, det er mannskapet mitt, så gå ut og slå av noen ord i en treningssenter, i skogen, i butikken eller noe sånt.
og så ja, å gi deg selv en klapp på skulderen altså det her med å støtte seg selv det er kjempeviktig tusen takk for at du deler dette her ja, det er så mye mer vi kunne snakket om også, men litt etter å få et innblikk i, og jeg synes de der bildene du bruker, så
Jeg liker når det er visuelt, for da er det så mye lettere å se for seg. Og ønsker noe mer i dybden på dette her, så er boken veldig fin. Og som sagt så gleder jeg meg at du retter det mot oppmerksomhet mot barn og unge. For jeg tror mer enn noen gang er det viktig at de får gode verktøy med seg til å kunne leve i det samfunnet vi har.
Ja, og så tenker jeg at skal vi virkelig vente til vi blir 30, 40, 50, før vi finner ut hva som skal til for å ha det bra? Nei, det kan vi gjerne begynne med lenge, lenge før, gjerne på barnehagen. Men det er jo mange av de tingene som vi ikke lærer før vi blir godt voksne. Ja.
Det er det. Så jo tidligere og jo bedre tilpasset til hver en enkelt arbeidsplass, å ha et stigert bilde av et seilski på veggen og minne oss på det når vi går forbi, at vi skal ta vare på oss selv. Ja, ikke sant? Eller man kunne hatt et lite én times kurs i uka hvor man gikk gjennom forskjellige deler av hva man kan gjøre. Ja.
Så pleier jeg å avslutte med om du har tre helsetips som en oppsummering på det vi har snakket om? Ja, jeg tenker at det første tipset må være å ta ansvar for hvordan du selv har det. For jeg tenker, det betyr jo ikke at du skal være og gå til legen eller få de behandlingene du trenger, men
Si deg, hvis du går og får behandling eller går til en lege en time i uka, så har du 167 timer igjen den uka hvor det bare er deg selv det står på. Så det å ta ansvar for hvordan du selv har det, det er tips nummer en. Og tips nummer to, det er egentlig dette her jeg sa med å lage en oversikt over skuta di. Og finne ut hvor det er du trenger ved likehold.
Det tredje er å sette deg inn i hva du kan gjøre for å få det bedre. Og så gå inn for å gjøre det. En ting som er veldig viktig er at det ikke bare hjelper å lese om det. Du må praktisere det. Du må gjøre det som skal til. Veldig gode tips. Som er veldig grunnleggende og kan virke litt overveldende, men...
Det er faktisk nødvendig for at vi skal ha det godt. Ja, ikke sant? Og det kan virke overveldende. Og så er det litt tro på at vi må øve oss hele livet. Det er ikke noe vi bare får. Det er også å ha med mestret det, og så gjøre om og klare om å få det til hver dag. Det er et evig arbeid på en vis.
Men hvis vi også kan leke oss litt med det, og ha det litt gøy i det, så vil det også gjøre det litt lettere. Ja, absolutt. Og så er det sånn at alle må ta utgangspunkt i utgangspunktet. Altså, alle må starte der de selv er, og så kan man gjøre veldig små grep som gjør at alt plutselig føles litt bedre. Så det behøver ikke være så store ting.
Tusen takk Elisabeth, og lykke til med videre arbeid. Tusen takk for det, det var veldig hyggelig at jeg fikk lov til å være med i denne episoden her. Det var kjempeforskjellig. Kjekt å prate med deg. Og så ønsker jeg deg, så Lutte, en fortsatt fin dag. Kanskje når du går ut i dagen nå, smil til noen, eller si hei.
Gjerne gi deg selv en god klem. Og kanskje gå og tenke litt på hva kan jeg gjøre for å ha det bedre. Og så bare gjør det. Takk for at du lyttet. Ha det!