SmS #18 Peder Kjøs om psykoterapi og hvordan våre egne emosjonelle sår påvirker relasjoner i dag

Egentlig så handler det om å ta seg selv på alvor og bruke tid og krefter og interesse på seg selv da. At du liksom, du kjenner et eller annet og så bare skjuler du bort. Men det å ikke skjule bort da, det er liksom starten, ikke sant, på å prøve å skjønne mer. Og det er vondt det, det er slitsomt og ubehagelig og folk veier seg for det og det skjønner jeg godt. Og stort sett så fungerer det ganske bra også. Noen ganger da så kommer det til at det på en måte topper seg eller blir et problem. Sånn som jeg synes det ble i forhold til det med Det føltes så dritt, at jeg ikke fikk til å være en sånn sønn som jeg synes jeg burde være. Du lytter til Snakk med Silje. Velkommen, Peder Kjøs. Takk for det, ja. Kjekt at du kunne komme hit i dag. Det var hyggelig det. Du har jo blitt en kjendispsykolog, vil jeg jo kalle det, som i hvert fall veldig mange vet hvem er. Ja, det har blitt litt synlig, ja. Siden du har vært så mye i samfunnsdebatten, men også har jo hatt en serie på NRK, Jeg mot meg, det var vel kanskje da jeg først begynte å legge merke til deg? Ja, den fikk jo et veldig gjenomslag på en måte. Det var jo veldig mange som så og sånn, så det var vel der ... at en del ble oppmerksom på meg. Jeg husker veldig godt at jeg tenkte, oi shit, der var du modig. At du turte å vise alle sidene av deg som terapeut til hele Norge. Ja. Jeg husker selv da jeg gikk på utdanningen, så var det jo litt sånn skummelt å bare filme at jeg hadde en i terapi, og at mine medstudenter skulle se på, og at en trent psykologspesialist skulle se på. Men hvordan var det for deg når du fikk, hvordan kom du inn i det? Hvordan klarte du liksom manøvrere deg på en sånn måte at det ble greit? Ja. Ja, jeg kjenner jo veldig godt igjen den der med at veldig mange psykologer og studenter og sånn synes det er vanskelig å skulle bli sett på, for det er jo et litt sånn Det er jo litt sånn rart yrke dette her, ikke sant? Og det er veldig personlig, og man er liksom veldig til stede som seg selv egentlig, ikke sant? Og det er ikke så lett å vite hva som er bra og dårlig på en måte, sånn at det blir jo vurdert da, det du gjør, og det blir vurdert når du liksom er veldig personlig til stede og viser frem deg selv og sånn. Det er jo litt skummelt det, ikke sant? Hvis du skulle vise frem en type ferdighet som har en målbar type standard. På en måte er det litt samlingbart med å spille eller synge, som også er veldig skummelt å gjøre offentlig. Det har jeg på en måte ... alltid holdt på med da jeg er liksom, helt fra jeg var ganske liten så likte det der med å liksom lage ting og vise frem og få tilbakemelding og spilt i band eller som holdt på med sånne ting hele tiden, så for meg så var ikke det En så veldig stor terskel egentlig. Så det å være i rampelys er noe du alltid har likt? Ja, egentlig. Det har ikke vært noe så ordentlig rampelys, men noe som er veldig seneskrekk, eller vært redd for å vise frem det jeg driver med, det har jeg i grunn av ikke. Det er så bra. Jeg synes den serien var ganske interessant. Men hvordan var det for deg når du først ble sendt på TV? For det var jo en del som var litt kritiske til å skulle utlevere andres personlige liv på TV på den måten. Ja, det var jo det. Men da følte jeg jo at jeg var jo ikke alene. Vi var jo en redaksjon, en produksjonsredaksjon. enhet og med NRK i ryggen og sånn, så jeg følte ikke at jeg var så alene. Og dessutten så følte jeg ikke det var så mange som var så veldig kritiske heller. Den ble jo egentlig tatt veldig godt imot, den serien. Så jeg var ikke noe sånn veldig... redd for det egentlig. Jeg følte at det vi hadde lagd var solidt og fint, og vi hadde tatt mange etiske vurderinger og hensyn. Så jeg følte at det var ganske trygt egentlig. Men det er klart, jeg visste jo, det blir jo alltid forskjellige meninger, jeg er klar til å gjøre det. Men det synes jeg egentlig var... rimelig greit, egentlig. Jeg ble jo litt imponert over måten du klarte å la grupper hjelpe hverandre gjennom ting. Du kunne jo til synelatende virke litt passiv på en måte. Det var litt sånn Hvertfall for folk flest som ikke vet helt hvordan vi psykologer jobber. Jeg vet ikke helt, for jeg synes du følte og ledet på en veldig sånn du danset veldig fint da med de som var der ikke det at jeg er noen ekspert til å skulle ta det sånn ut fra vurdering det er jo fagpersoner du ser det du ser liksom og det er jo ikke riktig det det er jo det jeg prøver på på et vis å liksom ikke ta for mye plass for det er jo veldig mange måter å gjøre psykologi jobb i en gruppe eller for så vidt også i individualterapi på også og Så jeg er glad for at du ser akkurat det, at poenget var å få grupper til å hjelpe hverandre, og ikke ta veldig mye plass selv, for jeg har ikke så mye tro på det egentlig. Jeg tror folk må leve livet sitt der ute i verden, og som terapeut kan du prøve å understøtte det, uten å bli så immar viktig selv. Men så blir du jo viktig også. Men det å holde det litt sånn, under kontroll er det man kanskje prøver på da. Men der er det veldig forskjellig det om hva folk trenger da, i forskjellige faser i en terapi også. Men i en gruppeterapi sånn som det, så synes jeg at noe av budskapet der på et vis var at det går an å hjelpe og støtte hverandre og finne ut av sine egne ting sammen med andre. Som er i en situasjonen som kanskje ligner litt eller i hvert fall er kjennelig. Ja. For det var jo sånn som vi diskuterte en del helt til førsten når vi skulle lage dette her og jeg også det er en time fra anti da at hva er på en måte min metode hvis du skjønner at de liksom tenkte vel litt sånn at Det hadde vært lettere å lage TV av det hvis jeg hadde hatt en veldig tydelig metode, ikke sant? Eller vært veldig tydelig, vært veldig til stede da, hvis det hadde vært en sånn ... Ja, sånn kognitiv terapi. Ja, et eller annet, hva som helst egentlig, ikke sant? Mens det jeg tenker er på en måte at det er viktig å holde deg litt tilbake og heller prøve å facilitere, prøve å understøtte deres egen prosess uten å bli så sentral, ikke sant? Og det ... Det er jo vanskeligere å få fram på TV, men jeg synes det lykkes veldig godt, fordi når man ser på det så handler det jo om dem, og det handler ikke om meg liksom. Og det synes jeg ble veldig fint da. Jeg synes den balansen ble god. Men du sier noe om at du hadde ikke noen sånn tydelig metode, men er ikke det i seg selv kanskje litt en sånn holdning og måte å jobbe på som kan bli sett på litt som en metode? Jo da, det er klart det er det. Men jeg har ikke sånn typisk sånn som hadde vært lett å lage TV da, hadde vært hvis jeg hadde gitt dem noen hjemmeoppgaver for eksempel, og så skulle prøve det. Prøve et sånt og sånt. Eller hvis jeg hadde at den ene skal spille den andres foreldre eller du vet, alle mulige sånne ting man godt kan gjøre men det er jo helt generelt så gjør jeg så lite som mulig av sånne ting Hvorfor det da? Rett og slett fordi jeg tenker at livet er der ute. Stort sett når man snakker med folk, så snakker man med folk en liten stund. Det er veldig få, det er veldig liten del av uka som man tilbringer på psykologkontoret. Så det er de andre relasjonene og de andre tingene som klienten står i og holder på med. Det er det som betyr mest. Ja. Og det er helt riktig som du sier at det er metode i seg selv å på en måte holde igjen der og legge mye ansvar tilbake. til klienten. For det er jo egentlig det man kaller klient- sentrert metode. Sånn Carl Rogers. Og Carl Rogers er jo selvfølgelig den store helten min. Ikke interventionistisk. Det er ikke sånn der terapeuten er der ikke en sånn trollmann som drar ting om på hatten. Det er mer sånn, ja... Hva har du lyst til da? Hva er din, og så på en måte prøve å være aksepterende og utforskende og sånn da, heller enn å styre. Ja, og det vet vi jo. psykologer at det er veldig sånn det er jo det barn trenger når de skal utvikle seg også. Man blir litt sånn nødsa litt i ulike retninger, men i bunn og grunn så handler det jo om å hjelpe barnet til å være seg selv på en måte som er akseptert for omgivelsene rundt. Ja, riktig. Det med sammenligning med barn er både bra og litt skummelt. Fordi klientene er jo ikke barn. For barn trenger også å bli... holdt og styrt og på en måte de trenger jo hjelp av en som er liksom større og kan ta et fortolkningsansvar og sånn, ikke sant? Og det er klart at en del klienter trenger også en del av det, men det er ikke en barn-voksen relasjon, og det er forferdelig viktig å holde orden på. Så man ikke blir sånn part-an-anistisk eller hva? Ja, og for et barn da så må du noen ganger ganske mye, ikke sant? Men hvis du gjør det overfor en voksen, så Så blir det en barnaktig fungering, som egentlig ikke fungerer noen sted enn akkurat på kontoret, og det er ikke noe bra å ha livet sitt der. Nei, det er nettopp det. Jeg opplever jo at jeg er ganske klient-sentrert jeg også, men jeg jobber jo mer sånn emosjonsfokusert. Og det kan jo være at ikke alltid er bra, men ... Det som er litt tanken bak det er jo at en ... det er en del ting, følelser og behov som kanskje ikke har blitt møtt på den måten man hadde trengt i oppfengselen sin, som har noe å si for hvordan man møter seg selv og følelsene sine nå. Og det er jo ikke målet at vi skal bli en forelder på noen vis i det. Og det var jo et begrep en gang i tiden, sånn reparenting da, at man skal være den forelderen de aldri hadde. Og det er sånn, det går jo faktisk ikke liksom. Nei, for det er jo noe med det at da må du jo på et eller annet måte, på et eller annet... akseptere at ok, jeg fikk ikke det jeg trengte. Og så må jeg få lov til å sørge over og aldri få det, men samtidig kunne gi meg selv det i livet da. Ja, og finne ut hva slags relasjoner kan du ha til folk. Ja. selv om du har de opplevelsene av mangel og sånt som du har, som alle har da. Alle har det, det er ingen som har foreldre som er perfekt og som har møtt det svarte eneste behovet og som har klart allting. Det skjer ikke. Så for alle mennesker så er det sånn at man på et vis må sørge litt over at det ikke ble sånn som det ideelt sett på et vis kunne ha vært, og du må klare deg selv på en del ting liksom. Og det er ... krevende og vanskelig, men det nytter ikke å liksom skulle få det nå, det du ikke fikk. Nei, ikke fra den foreldren i hvert fall. Nei, ikke sant, og kanskje ikke fra noen, ikke sant? Og at det alltid er, men det er jo på en måte litt sånn, når vi snakker om det sånn, så nærmer det seg jo en slags livssyn også, ikke sant? Og jeg tenker liksom at det med på et vis å forsone seg med at ting har vært sånn som de har vært, og at liksom Folk klarer ikke å dekke dine behov 100%. Ingen klarer det noen gang, og det må man på et vis leve med. Og det kan være vanskelig. Ja, kjempevanskelig. Og det som jeg tenker blir veldig viktig i det, er jo at at vi da på et eller annet nivå må møte oss selv med litt omsorg i det. Det kan være veldig vanskelig hvis man ikke har blitt møtt med så mye omsorg fra foreldrene sine, for eksempel. Ja, og det er jo på en måte det er litt det her begrepet gode nok foreldre. For foreldre er aldri perfekte Og det trenger de på en måte ikke være heller, fordi at man på en måte på et tidspunkt overtar det selv. Og det er gjerne med en erkjennelse av hva som er foreldrenes mangler, og hva det er man har manglet, og hvordan man skal klare seg likevel. Så ja, det tenker jeg det er på en måte en sånn fakta om livet. At det som du ... mangler, det må du på en eller annen måte prøve å delvis i deg selv, delvis leve uten, delvis prøve å finne hos noen andre. Ikke sant? Og hvis man ikke gjør det, så kan man jo havne litt i en sånn, hva skal jeg si, en sånn selvmedlidenhet, eller en slags sånn... Ja, det er flere veier å gå. Noen blir jo da veldig klamrette, veldig insisterende. Noen blir veldig sånn... at de gjerne vil tvinge noen andre til å gi dem det de ikke har fått. For du vet ikke noen annen måte å få ting på enn å tvinge og true og presse. Eller ved å klage og være offer og vise seg som trengende på et vis. Så du får sånne hvor du prøver å få andre til å ta den rollen som du trenger at noen har, men som de egentlig umulig kan klare å ha. Det som er så interessant er at sånne ting kan jo synes veldig godt i parforhold, når man først har hatt en del erfaringer knyttet til sine egne foreldre. Ja, og ikke sant, når vi snakker om noe så kan man på en måte ... De fleste kjenner vel igjen noen som har utrettet formler av det, men vi alle har noe av det, og det er også litt viktig. Det er ikke sånn at sånn er folk, men ikke jeg. Det er jo du og jeg. Det tenker jeg også er litt viktig, at ingen er perfekte på et eller annet nivå. Alle har sine ting. Alle har sine mangler. Alle har gjennom oppveksten fått noe de ikke burde ha fått, og de har ... gått glipp av noe de kunne hatt god nytte av. Det gjelder alle. Rett og slett. Så vi har alle egentlig gått av å utforske og se litt. Reflekterer over seg selv er viktig. Det blir jo, som du sier, i parforhold så blir det spesielt tydelig fordi at da møter du en annen person som også har sin ting, og så blir du selv også tydeligere i møte med en annen. Det er jo også noe av det man prøver å få til i terapi, i hvert fall en til en terapi, at du møter en terapeut, og enten er du veldig skeptisk, eller du idealiserer deg stort sett litt etter to. Og så på en måte, etter hvert som den utvikler seg, så begynner du å se ut, At den terapauten er jo en menneske med mangler og feil, og også sterke sider. Og det er kanskje noe annet enn du hadde trengt og ønsket deg og sånn. Og så ser du, det er jeg som ønsker og trenger det. Det er ikke den personen som er hovedpersonen her. Det er på en måte det jeg holder på med for meg. Det er det som er det viktige. Og der tenker jeg også i en gruppeterapi, sånn som i En mot meg, så Det ville jo blitt en veldig rar gruppeterapi hvis alle de skulle hatt det forholdet til meg. Så de må jo ha det seg mellom. Så det er veldig interessant. I de første episodene er det veldig sånn at de lytter og kjenner seg en av hverandre, og er veldig opptatt av å bonde. Veldig opptatt av å finne ut at vi er like. Og ja, sånn er det også. Og så ganske fort så blir det til at akkurat det kjenner jeg ikke helt igjen. Og så blir det litt mer komplekst. Og så begynner man å reflektere over ... Ja, vi har ikke 100% match. Og det er, hvis jeg blir skuffet, eller hvis jeg blir sur, eller hvis jeg blir veldig opptatt av deg, eller et eller annet sånt, så har det med meg å gjøre. Og det er den refleksjonen da, det er dit vi vil liksom. Ja, det er kjempeviktig. Og det er litt det, vi hadde jo besøkt Sigmund Carterud også. Jeg vil tro han sier mye av det samme. Ikke sant? Ja, ja, ja. Men det er jo kjempeviktig. Og så er det litt det der, det er, Du har jo skrevet et bok også, hvor du skriver litt om hvordan du kan forstå deg selv bedre, og du har jo også reflektert litt rundt dine egne ting. Vil du si litt om hvordan det har vært for deg å være litt mer åpen om din prosess for å forstå deg og dine relasjoner bedre? Ja, for det ble jo veldig tydelig på et vis, liksom egentlig ... En stund etter at moren min døde for tre år siden. Jeg hadde egentlig lyst til å skrive en bok om hvordan du kan bruke terapeutiske, ikke teknikker, men terapeutiske perspektiver eller tenkemåter i ditt eget liv til å prøve å forstå deg selv. Og så må du ta tak i et eller annet som er vanskelig i ditt eget liv for å ha et sted å starte. Det kan være hva som helst, men det er lurt å begynne med et eller annet som er reelt vanskelig på ordentlig, og så prøve å gå ordentlig i dybden av hva det er. Og så var den boka skikkelig vanskelig å skrive, og det tok litt tid før jeg egentlig skjønte at noen av grunnen til at den var vanskelig var at jeg ikke hadde så veldig lyst til å skrive om meg selv, mens jeg akkurat hadde vært i den erfaringen med at moren min døde, og spesielt tida før det var litt spesiell, fordi jeg på en måte ... kjente at jeg liksom jeg var ikke noe fornøyd med måten jeg forholdt meg til til hennes liksom sykdom og dødsprosess da hun var jo syk ganske lenge og jeg fikk ikke til å følge opp. Jeg holdt ikke noe særlig kontakt, jeg var liksom ikke noe tilgjengelig egentlig for henne. Og jeg ringte kjempesjelden og veldig sjelden på besøk, og det var veldig sånn, ikke sant? Og så var jeg misfornøyd med det, men jeg fikk ikke til å gjøre noe med det. Og det er jo egentlig litt rart, det er jo ikke sånn vanskelig, det er jo bare å ringe, liksom. Og når ting... egentlig enkelt, men i virkeligheten er vanskelig, så er det jo der ting blir interessant. Hvorfor gjør du ikke bare den åpenbare tingen? Eller hvorfor gjør du ting som du åpenbart ikke burde gjøre? Det er jo det beste stedet å starte med en selvrefleksjonsprosess. Absolutt. Hvorfor er enkle ting vanskelig for meg? Så da var jeg litt der jeg begynte etter hvert. Hvorfor gjør jeg det på den måten, hvorfor er jeg ikke mer på liksom og så klart kunne tenke, det er fordi jeg er så egoistisk eller det er fordi jeg er så dust man kunne jo også liksom banke seg selv i huet med det da men jeg tenkte mer grunnig og litt mer ordentlig om det og prøver liksom prøver liksom å se ordentlig på hva jeg selv dreier med da heller enn bare å klandre meg selv så ble det liksom veldig klart for meg det der at noe av det jeg vegra meg for var å se at forholdet mellom meg og moren min egentlig ikke var så veldig nært, ikke sant? For jeg vet ikke jeg, alle ønsker vel å ha et nært forhold til Freda sin, tror jeg. I voksen alder skulle man si jo, det var fint og det var bra. Når jeg så på det, så var det litt sånn at det var ikke noe feil, det var ikke et dårlig forhold, det var ikke et komplisert forhold, men det var en avstand og en sånn type ikke-kontakt som jeg på en måte både veglet meg for å se, og som jeg også Jeg veger meg litt for å tenke på hva det har betydd, hvordan det har vært for meg, og hva det har gjort med hvordan jeg forholder meg til andre folk. Så det var litt der jeg begynte, egentlig. Og så tenkte jeg mye sånn her, at det er ikke noe å skrive om sånn er det for alle, og nei, det er bare selvopptatt, og alt det der. Men så tenker jeg liksom, Det er også en veldig viktig ting i terapi, at du avviser temaene dine og tenker at dette er bare en olveskune, eller det er for mye, eller det er for vanskelig, eller ikke nødvendigvis, det er for vanskelig, det er bare banalt. Det er en eller annen grunn til at du ikke går inn i det. Så tenker jeg, ok, drit i det, nå prøver jeg å gå inn i det likevel. Så prøver jeg å ta det for meg litt, og se på hvordan dette har vært i fortiden, og hvordan dette her er nå. og også fremover. For det er fortid, nåtid, fremtid som er et godt fokus, nesten uansett hvor kommer dette fra, hvordan er det nå, og hvor kommer dette til å gå hvis vi fortsetter som nå. Jeg synes det er sånn superenkelt. Men hvis man bruker tid på det og går inn og tar ... på alvor det man tenker og ikke skipper videre, så tenker jeg at det er en ganske bra struktur å tenke etter. Men for du med sånn emosjonsfokusert, for dette her er jo ikke en metode. Jeg har ikke lest, og det er en eller annen teoretikk som sier at det er viktig å se på fortid nå til fremtiden. Det skjønner alle. Men Det er vel litt det samme du gjør når du holder på med sånn emosjonsfokusert, at du velger deg et fokus, ikke sant? Ja, absolutt. Og fokuset er jo det folk kommer inn med, fordi de opplever at noe er problematisk i livet. Og så blir det litt sånn detektivarbeid, hvor vi sammen prøver å utforske det litt. Hva handler det om for deg, og hva er ditt tema i det, på en måte? Ja, og da er det for en detektivarbeid, det er jo ikke helt blindt heller, du begynner med noe. du begynner med en tanke om at det her har et eller annet med emosjonen å gjøre. Ikke sant? Ja, og noe av det er liksom en sånn generell forståelse at hvis min reaksjon blir mye sterkere enn det situasjonen skulle tilse for eksempel, så handler det kanskje om noen gamle følelser. Altså at det er på en måte kanskje en yngre versjon av deg som reagerer, og ikke nødvendigvis den voksne deg her og nå. Og at at en del reaksjoner er kanskje ikke, det er kanskje en reaksjon på det du primært egentlig føler. Det kan være en slags beskyttelse mot noe som er litt sånn vondt, fordi når reaksjonen din ikke gir helt mening, så er det kanskje noe som ligger under der. Det er akkurat det samme, bare at med andre mennesker Med andre begreper nesten. Ja, og en annen type sporhund. Fordi sporhund er jo trent etter å se etter gamle følelser. Hvis du hadde vært kognitiv terapeut, så hadde du hatt en sporhund som var ute etter å se på dysfunksjonelle tankemønstre eller fortolkninger eller noe annet. Det som er litt interessant er at den emosjonsfokuserte terapimetoden er jo kommet ut fra forskning på ulike terapiforløp med ulike, hva man kaller, ulike teoretisk bakgrunn. Og så har man sett på hva som skaper endring i terapien. Og så har man sett på likheten mellom de metodene og de tingene som faktisk skaper en endring. Og så har man utviklet en metode som går på det at jo mer primære følelser du får kontakt med i terapien, jo bedre utbytte får du av terapien. Sånn at jo mer du berører av noe ekte og grunnleggende hos en person, desto mer endring skaper man i den personen som også påvirker relasjoner du har til andre i livet og relasjonen du har til deg selv i livet. Det er litt vanskelig å forklare kort, men det er litt den tankegangen. Ja, ja. Mye reparasjon kan jo skje i terapitimen på en måte, men selve prosessen foregår jo i relasjon til andre mellom terapitimene. Det skjer jo en endring i deg rent fysiologisk når du går inn i de smertefulle følelsene. Fordi tanken er jo at gamle traumer, hvis du går igjennom de i i terapirommet, så får du en ny opplevelse som også gjør noe med, altså det er veldig sånn traumafokus da. Ja, ikke sant? For det henger jo veldig sammen med traum, for traumpsykologien har jo vært et sånn kjempesvært fokusområde tilknytting og traumer, det har vært det det har handlet om de siste 30 årene. Ja, og det er det emosjonsfokusert terapi også handler om. Ja, ikke sant? Og jeg tenker at det er veldig, veldig fruktbart. Men jeg tror sånn for min del da, så har det jo på en måte ikke vært traumer, ikke sant? Nei, og det kommer an på hvordan man definerer traume da. Det gjør det, men i mer sånn psykoanalyse da, så snakker man jo på en måte om traumepatologi og mangelpatologi, ikke sant? Og Og det er jeg litt opptatt av. For det har vært veldig mye fokus på traumer og på relasjon og sånn, eller jeg mener på tilknytning og sånn. Og i tilknytning så ligger det vel egentlig nok så mye av det der mangelpatologi-tankegangen er det som på en måte ivaretatt der. Og akkurat det har jeg tenkt en del på i forhold til mitt eget, mine egne greier, at traumer er litt sånn ofte kanskje ganske synlige på et vis, ikke sant? Og du ser dem og du kjenner dem igjen. Mens mangel kan være vanskeligere å gripe, unntatt når det er helt absurd mangel, selvfølgelig. Når det er sånn ekstremt. Men i sånn helt vanlig familieliv, som ikke er noe spesielt påfallende, hvor det ikke skjer noe dramatisk eller noe sånt, så kan det være nok så mye mangel likevel. Og det blir usynlig på et vis, tenker jeg da. Og det var noe av grunnen til at jeg også hadde lyst til å ta tak i og bruke min ... egentlig veldig udramatiske historier. Morami var ikke forferdelig på noen måte, hun var ikke ekstremt fraværende, og hun gjorde ikke noe gærent. Det var bare en mangel likevel. Og det er liksom ... Jeg tror det er veldig vanlig da. Det tror jeg også, for det er veldig mange som har kommet til meg med en sånn type problem, hvor de også føler at det er litt sånn dårlig gjort overfor foreldrene å si noe om det. Ja, for de har gjort så godt de kan, og de er ok, ikke sant? Og det vil jeg si om hverandre. Ja, du har gjort så godt du kunne. Da blir det viktig for meg å si det at jo, men det kan jo ha vært ting sånn du ikke fikk som du kanskje hadde trengt uten at det nødvendigvis var sånn at noen ønsket deg noe vondt, eller ikke ville gi det, de bare klarte ikke å gi det til deg, eller visste ikke at du trengte det. Det er jo ikke nødvendigvis sånn at man er dårlig forelder, selv om man ikke klarer å legge merke til alt det barn trenger til en hver tid gjennom hele oppveksten. Det er ingen foreldre som får til det. Nei, nei, og det er på en måte ... Nei, det er umulig. Og det er en sånn barnefantasi da, på et vis, ikke sant? Helt tilbake til det der allerede fra helt til starten når du blir amma da, ikke sant, så ønsker du jo på en måte å ha puppen tilgjengelig akkurat når du trenger den i akkurat riktig mengde og sånn. Og så henger jo den puppen fast på et menneske da, som også har sine behov og sine ønsker og ikke alltid er der for deg, ikke sant, sånn at det er en veldig tidlig erfaring at liksom det jeg trenger av andre, det er ikke sikkert at andre er motivert for å gi meg det konstant. Ikke sant? Og det kan jo liksom, for det ville jo også vært en sånn narsisistisk fantasi da, at liksom det jeg trenger kan jeg få hvis jeg bare skriker. Ikke sant? Og det er jo sånn sånn. Sånn er det ikke. Det lærer man seg. Men i det ligger det også en krenkelse. Hva? Skal ikke jeg få det jeg trenger når jeg vil ha det? Og den krenkelsen er det også mange som har med seg videre i livet. At liksom ... og er litt sånn fornærmet på verden, for verden gir deg ikke det du helst vil ha. Det å bli et voksent menneske, det er jo veldig mye og på et vis forsone seg med den realiteten. At sånn er det ikke. I bunn og grunn må du klare en god del ting alene. Og det andre er ikke der som reddskaper for deg. Det er egentlig en tøff lærdom som begynner allerede når du er fire timer gammel. Jeg synes det er så interessant når jeg har gått igjennom den spesialiseringen da hvor hvor hvor mye måten jeg altså måten jeg møter mine egne følelser og behov på, og forstår meg selv i relasjon til andre, har så mye, det kommer så mye fra måten jeg ble møtt på som barn. Så klart det gjør, ikke sant? Vi måtte jo gå en del i terapi for å bli spesialist i den terapiretningen. Og jeg tenker jo at det også har jo hjulpet meg veldig i i rollen som terapeut og har vært igjennom den prosessen selv. For jeg tenker vi som terapeuter også, hvis vi ikke har jobbet med våre egne temaer eller har en bevissthet rundt det, så kan det være ganske mye å si for måten vi også møter pasienter. våres på da så tenker jeg at det er veldig bra at vi har en viktig selvrefleksjon som gjør at vi også blir bedre terapeuter for andre ja, ikke sant også det å på en måte erkjennelsen av at heller ikke du kan gi folk det de vil ha hele tiden for det er jo på en måte en måte å håndtere den fantasien om en god verden der alle får En måte å håndtere den fantasien på er å prøve selv å være god i alt det de trenger. Og det går jo ikke. Du klarer jo ikke det. Så der ligger det enda et nytt lag. Og du klarer ikke å helbrede deg selv gjennom å helbrede andre. Nei, det gjør ikke det. Og vi mennesker er jo alt for kompliserte til at det er et enkelt svar på ting heller, så man kan jo finne ut av noen ting, og det kan jo være ganske nyttig og hjelpsomt å tenke, ah, jeg har grunnt at jeg reagerer så stert nå, det handler om alle de gangene jeg har opplevd noe som minner om det som skjer nå tidligere. Det å jobbe litt med den følelsen kan hjelpe meg å ikke få en så sterk reaksjon i de situasjonene senere i livet. Men det betyr jo ikke at du forstår alt, og at vi på en måte er så selvreflekterte at vi aldri ... gjør noe teit og dumt. Du gjør noe teit og dumt, og andre gjør noe teit og dumt, og du reagerer, og du blir skuffet, og du blir lei deg av sånne ting. Målet med terapi er jo ikke å ikke bli skuffet, lei seg og teit. Målet er på en måte å håndtere det bedre. Ikke sant? Det er det Freud vil si i hvert fall. Målet med terapi er å og tåle bedre at livet ikke er ideelt. Ja, ikke sant? Og Leslie Greenberg vil jo si at, som da er emosjonsfokusert terapis grunnlegger, er jo at du skal ikke føle mindre, du skal bli flinkere til å føle. Ja, og hvis du skal bli flinkere til å føle, så må du tåle følelsen din. Og det er ganske vanskelig. Ja. Og det er vanskelig å tåle følelser fordi at når du er liten så trenger du noen til å hjelpe deg med å tåle følelser. Og så har ikke de rundt deg klart det 100% sånn at du har den skavanken med deg. Og alle har det. I forskjellige grader på forskjellige måter og du må håndtere det. Og det er skikkelig tøft egentlig. Så ja. Men det er vel det som ligger litt i det. Greenberg sier også, du føler som bare det, men du må tåle følelsen din. Det blir jo karterus i overenskjell. Ja, og det er mange som vil si det, for det er så grunnleggende egentlig i veldig mye terapi. Til og med kognitiv terapi, så er jo det en viktig del. Til og med kognitiv terapi. De skjønner jo ingenting. Jeg tenker at det er veldig mange kjømpedyktige kognitiv terapeuter, og bare et annet perspektiv å se ting på. Det er en annen strategi for å håndtere det. Men i bunn og grunn så handler det om å håndtere det. Ikke sant? Det handler jo mye om det samme da, og jeg tenker jo vi bruker bare litt forskjellige begreper og har litt forskjellige innfallsvinkler, men jeg tenker at endringen er jo, det bygger jo på mye av det samme i bånd da. Ja, veldig mye, hvis man skal kutte det helt ned, så handler det ganske mye om å tåle seg selv. og tåle andre, og tåle at du selv ikke er perfekt og at andre ikke er perfekt. Og forstå seg selv litt bedre. Selvregulering, ikke sant? For å forstå seg selv er jo en hjelp til selvregulering, ikke sant? Ikke sant? Og det vi i emosjonsfokusert terapi har litt fokus på, er jo at vi har noe som vi kaller sekundærfølelser, men det er jo egentlig bare en følelsesmessig reaksjon på noe som du egentlig ikke håndterer så godt. Ja. En følelse overfor en følelse. Ja, på en måte at hvis man ikke klarer å være trist, hvis det er en følelse som aldri har blitt akseptert at man kan ha av de rundt deg for eksempel, så vil du nesten ikke vite at du er trist. Du blir sint i stedet. Og da blir jo det sinne en sekundær følelse, som vi kaller det i emosjonsfokusert terapi. En reaksjon som kanskje ikke gir helt mening i den situasjonen du befinner deg i, eller de rundt deg forstår kanskje ikke hva som skjer nå. Fordi det er sekundært, og det gir jo egentlig ikke mening helt. Ikke sant. Og da hvis man forstår det, så kan man jo lære seg en måte å komme i kontakt med det som ligger under, og det er ofte det man trenger hjelp til i terapi, i hvert fall i emosjonstokisert terapi, så er det jo litt det at lidelsen ligger jo ikke i selve smerten, Lidelsen ligger jo hele tiden unngå smerten. At man ikke håndterer det som er der, men bare hele tiden finner strategier for å ikke nærme seg det, ikke vedkjenne seg helt at det er et problem heller. Ikke sant. Og det er noe av det jeg prøver å ta litt opp i denne boka med, for egentlig så handler det om å ta ... seg selv på alvor og bruke tid og krefter og interesse på seg selv da. At du liksom, du kjenner et eller annet og så bare skyver du det bort. Men det å ikke skyve det bort, det er starten på å prøve å skjønne mer. Og det er vondt, det er slitsomt og ubehagelig, og folk veier seg for det, og det skjønner jeg godt. Og stort sett fungerer det ganske bra også. Det fungerer til det ikke fungerer, på en måte. For de aller fleste går ikke rundt og forholder oss til alt. Ja, det går jo ikke. Men noen ganger kommer det til at det topper seg, eller det blir et problem. Sånn som jeg synes det ble i forhold til det med moren min. Det føltes så dritt at jeg ikke fikk til å være en sånn sønn som jeg synes jeg burde være. - Klart det. - Og så tenkte jeg at det går an å skyve på det eller det å være. Det tok meg hjemme. Boka kom tre år etter at hun var død, så det tok tid etter det. Men jeg tenker det å ta den følelsen på alvor og synes at den var nok, ikke synes at den var banal eller for enkel eller for mye eller for lite, men bare ta det sånn er det. Og så fordype meg ordentlig i det. Det er en sånn ... måte å gjøre det på som jeg egentlig har tro på. Så det handler jo i boka mer og mer om det, om å på en måte ta dine egne fornemmelser på alvor og gå bak og under, og ikke på en måte avfeie deg selv som for komplisert eller for enkel. Jeg tror egentlig det er veldig viktig at vi tar sånne ting på alvor også. Og da tenker jeg at de som leser denne boka også tar seg selv litt ned på alvor. For da tenker man at det er egentlig ingenting som er for for lite til å prøve å ta tak i. For det er så mange som tenker at nei, nei, nei, det er ikke ille nok, eller nei, folk har det så mye verre enn meg. Jeg burde bare skjerpe meg, jeg må bare ta meg sammen på denne greina her. Går seg til liksom. Hvis du får til å ta det sammen, så kjære for all del, det er bra det. Men spørsmålet er hva skjer når du ikke får det til da? Da er det der du begynner liksom. Det er mye bra med å ta seg sammen. Det er kjempefint det. Ja, det er absolutt. Nå, vi psykologer som sitter her, tenker at ja, alle må gå i terapi. Nei, jeg tenker ikke det er det hele tatt. Nei, men ja, for det er jo litt sånn at man trenger jo ikke å skulle gå i dybden av alt til en hvert tid, så lenge livet fungerer og man har det tålig greit, så trenger man jo ikke gå rundt og føle på ting hele tiden, og skulle analysere seg selv hele tiden, for det tror jeg heller ikke er noe sunt. Nei, da får du ikke gjort noe annet, ikke sant? For det må jo være funksjonelt, du må. Det fungerer å ha det noenlunde greit, liksom. Tusen takk til alle som har støttet podcasten min til nå. Jeg setter enormt stor pris på all støtte, både ved at dere abonnerer på kanalene mine, deler episodene mine og donerer penger via Vips. Hvis du ikke har gjort det enda, klikk på følge- eller abonner-knappen på kanalene mine, så støtter du meg helt gratis. og de som ønsker å donere et valgfritt beløp kan søke opp Snakk med Silje i VIPS eller bruke VIPSnummer 80 65 13. Mål med podcasten er på ingen måte å tjene penger, men det koster litt å filme og redigere både lyd og bilde. Og donasjoner fra dere gjør at jeg kan holde podcasten åpen og tilgjengelig for alle. Takk for all støtte. Men hvordan har du det med alt det her nå da? Når du har kommet ut med den boken din og har vært gjennom den prosessen, hvor kjenner du at du er nå på andre siden av det? Jeg synes at jeg har det bedre med de tingene der. For det det her i bunn og grunn handler om er jo på en måte en sånn Det er mange psykologiske teorier og prosesser som man kunne gå inn i. Jeg har prøvd å holde både boka og min egen refleksjonsprosess. Jeg har prøvd ikke å gjøre det jeg pleier å gjøre, nemlig å bli veldig intellektuell og analytisk og bruke mye teori. Jeg har prøvd å ikke gjøre det. Jeg har prøvd å holde det på en vanlig måte. Så det er mye mindre referanser og teori enn det var opprinnelig. For meg har det funket ganske bra, fordi jeg vet at en tendens jeg har er til å intellektualisere, å lage teori av det. Så det er heller å prøve å ta det sånn som det er. Og det føler jeg har vært... Bra, og det jeg mener med det er at jeg føler at den har litt sånn avstanden, da. På en måte så føler jeg at den der litt sånn ikke-kontakten som jeg hadde med mora min, og på en måte heller ikke helt har kjent at det ikke er kontakt, det har jeg hatt med meg over i andre relasjoner også. At jeg er ganske tilbakeholden, jeg er ganske introvert, selv om jeg er på en måte introvert på en ekstravert måte. For det er jeg, og derfor er det litt vanskeligere å se det, tror jeg. Men det er sånn at i bunnen og grunnen så tenker jeg mye på sånn som det der er er det Hallis Morin Vesos? Det er diktet med den innerste grinnen. Er det det? Nei, jeg husker ikke. Men det er liksom at vi har alle en innerste grinn da. Vi har en indre verden som er bare vår, og sånn det er vanskelig å få kontakt. Selv om vi er sammen med andre folk, så er vi i bunn og grunn helt innerst inne, ensomme da, på et vis. Men hvor stor denne ensomsonen er, hvor mulig er det for folk å forstå meg, hvor mulig er det for meg å forstå andre folk. Der vet jeg at den ensomsonen min har vært for stor, og at det handler om dette her. For det er jo det som jeg prøver å artikulere, hva var tingen med mora mi og meg? Jeg tror faktisk at hun ikke forstod meg så veldig godt. Hun var veldig glad i meg, opptatt av meg, og syntes jeg var ... fine unger var stolte av meg og sånn, men hun forstod meg egentlig ikke så godt. Men hva i all verden mener jeg med det? Det er sykt vanskelig å artikulere hva jeg mener med det. Jeg klarer ikke å sette ordentlige ord på hva jeg mener med det, men det er en følelse jeg har. Det er en følelse jeg har av at min indre verden var ganske utilgjengelig for henne, og det har jeg nok hatt med meg at jeg tror egentlig i bunn og grunn at min indre verden ikke er så tilgjengelig for andre folk. Selv om jeg snakker med deg, så tenker jeg at Jeg tror ikke du helt klarer å forstå ordentlig, hvis du skjønner. Men det er jo også helt rimelig. Selvfølgelig kan du ikke det. Det er jo klart du ikke kan det. Subjektiviteten er jo subjektiv. Men det er der tingene har vært for min del. At jeg har nok på en måte følt at både min og andres subjektivitet er større og mer fremmedarta enn det den egentlig er. Jeg Så derfor så føler jeg på det helt konkrete planet, så føler jeg at etter å ha skrevet denne boka, så føler jeg at jeg snakker bedre med kona mi, og jeg snakker bedre med venner. og jeg har mer tro på at det går an å snakke om ting. Når man har vært psykolog i nesten 30 år, høres ikke det utrolig dust ut. Jeg skjønner litt hva du mener. Sånn er det da. Jeg kjenner meg veldig igjen i det selv. Jeg har jo mange temaer som jeg har jobbet meg gjennom, hvor jeg kjenner meg litt igjen. Herregud, her sitter jeg. Ja. og jeg har ikke skjønt det om jeg er ved meg selv før nå når jeg er 36 år og nå begynner jeg liksom å ja, ok, ja det er det dette handler om for meg og det er det som gjør det vanskelig med dating for eksempel da ikke sant, at det er liksom ja, det blir en usær i hverdagen som gjør det vanskelig med dating ja, ikke sant, jeg var med i en episode som heter hashtag den følelsen hvor vi snakket om det, tilknytning og dating og litt det der med hva de gjør med sosiale medier og sånn da i den datingverdenen de lever i nå. Og da refererte jeg faktisk til det var vel deg og en annen psykolog som hadde sagt noe om det der med markedsverdi. Og det kom jo ekstra tidlig frem i de dating-appene da. Hva slags, ok, du er en single kvinne som er 35 år, hva har du å by på? Hvordan blir du vurdert av andre? Ja, ikke sant? Men jeg har jo funnet ut det at det selvfølgelig så har jo Mine tilknytningsmønstre fra dag tilbake, noe å si for måten jeg er i relasjon til en jeg dater. Som gjør det litt vanskelig å komme videre fra datingstadiet og til noe mer seriøst på et vis. Ja, går det på at du er usikker på hvilken verdi den du dater tillegger deg på et vis, eller? Ja, men jeg tror det handler nok, det er vel noe i verden som frykt for å bli forlatt, som gjør at jeg kanskje ikke slipper de helt inn innenfor den innerste grinna. Eller litt sånn, at jeg heller ikke er helt tilgjengelig. Nei, fra frykten for å bli forlatt, men hvorfor skulle du bli forlatt? For jeg vet hvorfor jeg skulle bli forlatt i den graden. Jeg kommer til å bli forlatt fordi at en person kommer til å bli lei av alt det her. uforståelig og teite med meg. Det er jo sånn jeg vil tenke da. En person kommer til å bli lei av dritten min. Men hva vil du tenke? Hva var din grunn til å bli forlatt? Hvorfor skulle noen forlate deg? Det ligger vel noe i det at det er liksom ikke sånn at jeg tviler på min verdi generelt, men mer litt sånn at ja, kanskje jeg ikke er verdt helt å skulle være sammen med, på en måte. Kanskje jeg er litt tilskyttende, eller litt sånn, jeg vet ikke. Ja, eller hva skal jeg si? Det er et veldig interessant begrep da. Tilskyttende. Ja, eller sånn, ja, du har jo datet så mange, liksom. Ja, sånn, ja. Vi ville ha en ung og dydig kvinne, kanskje? Ikke en sånn som deg. Ikke en sånn som meg? Jeg vet ikke helt. Jeg tror det handler kanskje om noe der. Ja, nei, men... Og det er jo morsomt at du sier det, for det der er på en måte så umodern å si, ikke sant? For det at man skal jo liksom, ja herregud min, fortid har ingen noe med, det er jo sånn man skal si, og det vil sikkert du også lett kunne si, men du kjenner det da. Og det er veldig interessant, ikke sant? For det er jo en sånn skikkelig arkaisk, gammeldags følelse du kjenner der, høres det ut som. Ja, men jeg tror det handler litt om noen erfaringer jeg har hatt da. For den første kjæresten min, egentlig den eneste, Han ville ikke være med meg fordi jeg ikke var jomfru, men fordi han selv var det. Så jeg tror jeg har et sår der, som jeg ikke er helt grodd. Nei, nei. Det er ikke sant, og det høres ut som 50-tallet, vet du. Ja, men jeg var jo ung da, og det var han også, ikke sant? Så jeg er liksom ikke, ja, det er noe der, tror jeg. Det var litt sånn, på vei hit i dag da, så hørte jeg på podcast den der Trygdekontoret med han, hva er han heter, ehm, Ja, det var Cicel Grahn som snakket med forfatteren som har skrevet en bok som handler om retroaktiv sjalosi. Det var sjalosi på sin ... på sin kjærestes ekser, Bendicke. Jeg kan ikke huske etternavnet. En eller annen merkelig grunn. Kjempebra boka han har skrevet, som handler om å være sånn sykt sjalu på at kjæresten har hatt andre. Og det går jo på, en dårlig selvtillit er sammenlignet hun med dem når jeg er opp. Kommer hun til å dumpe meg fordi hun har så mye erfaring? Og det har ikke jeg. Er det liksom den typen ting du har borte, eller? Jeg lurer på det, for han jeg var med var veldig sjalu. Men jeg synes jo synd på ham for at han var det, for det hørtes jo ikke noe ordentlig ut. Nei, nei, nei, det er jo kjempevondt, ikke sant? Så vi fant aldri en sånn balanse der, fordi jeg kunne jo ikke noe for at det som hadde skjedd før jeg hadde møtt ham, Kunne du vel? Jo, jo, jeg kunne jo for at det hadde skjedd, men det var liksom ikke... Da hadde jeg jo ikke møtt ham, så det hadde jo ingenting med han å gjøre da, i hvert fall. Så det var det som ble litt vanskelig. Og så er jeg liksom bare... Så har jeg sikkert bare vært litt med meg i relasjon til nye partnere, eller nye potensielle kjærester. Så jeg har jo datet, og har jo hatt det fint, men har aldri kommet videre. Og det tror jeg handler om at kanskje jeg har ikke sluppet folk helt inn, hvis det er meningen. Ja, fordi at hvis du slipper dem helt inn, så får de se noe som de kanskje ikke liker. Kanskje. Nemlig din ... Body count, som det heter nå. Ja, ikke sant? Det er jo helt sikkert mye mer komplisert enn som så, og jeg vet ikke om jeg vil dele alt på en sånn podcast. Det er mange ting som er spennende, det er mange ting med det, men noe av det jeg synes er interessant med det, er at dette her er en sånn følelse som at hvilket som helst ukeblad vil kunne fortelle at det må du ikke ha. og du vet det du også, men du har det likevel og det er litt kult det er liksom hvorfor du føler sånn likevel på en måte ja, klart det og jeg tror vi alle har jo med oss Ja, sånne type følelser som vi tenker at, nei, men jeg burde ikke ha den følelsen, men den er jo der, og den blir jo ikke borte bare ved å unngå den. Den påvirker jo måten du er i relasjon med andre på, uansett om du vil eller ikke. Så den eneste måten å endre det på er jo at man må forholde seg til den følelsen på en måte som er mer hensiktsmessig, som jeg har sagt om, at det må bli bedre til å bare bli kjent med den følelsen, og ha den følelsen, og på et eller annet nivå tåle at, ok, der er det en usikkerhet, men likevel så kan jeg klare å slippe noen litt sånn innenfor, og så er det ikke sikkert at de vil se på meg med de øynene som jeg er redd for at de skal, ikke sant? Ikke sant. Men da må man jo være litt modig, og det er jo ikke så lett. Nei, da tar man jo en sjanse, og hvorfor føles det så risikabelt? Og det tenker jeg er Det føles risikabelt, fordi det handler om det aller viktigste i livet, nemlig å høre til i relasjonen. Hvem kan du være for andre, og hvem kan andre være for deg? Det er det fundamentale spørsmålet, uansett hva vi driver med. Og det er klart at hvis det kommer i spill, hvis du begynner å bli usikker på, kan jeg egentlig ha relasjoner? Går det an å være glad i meg? Kan jeg egentlig klare å være glad i noen? Hvis du begynner med sånne spørsmål, så stikker det i morredyta, og har store konsekvenser. Absolutt. Og så er det så spesifikt, fordi som ellers i livet, så tviler jeg jo ikke på om jeg er god nok, på en måte. I relasjon til venner, til familie, til alle andre, det er jo bare veldig spesifikt knyttet til potensielle kjærlighetsforhold. Ja, akkurat. Og da handler det jo ofte ikke om den andre, det handler jo om noe i meg som skjer. Og hvordan den andre vil se på deg da, ikke sant? Så veldig spesifikt her. Jo, jo. Ja, men da trenger jo ikke jeg å være kjempeforelsket en gang, ikke sant? Før det blir vanskelig for meg da. Jeg trenger bare den lille håpet om at ok, men her kan, der vil jeg kanskje date videre, og der vil jeg kanskje på en på et eller annet tidspunkt ønsker å bli kjæreste med, så blir det veldig sånn, da skjer det noe. Ja, da skjer det noe. Ja, det er veldig fristende å spørre om hva det er som skjer. Men det kommer litt an på hva slags podcast du vil at dette skal være. Ja, det er litt det da, ikke sant? Men da kan du ta to retninger som er litt forskjellige. Det kan være at jeg trekker meg tilbake, eller det kan bli veldig klengete. Eller litt sånn smasete. Å skulle bevise at jeg er god nok for deg. Ja, du både overbeviser vedkommende og prøver å hente ut bekreftelse Ja, ja, ja. Jeg må få bekreftelse på at du vil fortsatt ha noe med meg å gjøre, eller du detter ikke noen andre nå, eller hvor er du i terrenget? Det blir veldig sånn, var på litt sånn endring i kommunikasjon, for da tolker jeg det som et tegn på at ok, men nei, nå vil ikke du med meg, greit, da lar vi det. Så det kan på en måte gå begge veier, ja. Men begge fører jo til at jeg skyver de på en måte litt vekk. Ja, ikke sant? Ja. Og så er det jo, det her, det vet du. Ja. Og i hvilken grad hjelper det deg å vite det, synes du? Ja. For det er sånn jeg har tenkt på selv da, ok, så vet jeg dette da, i hvilken grad det hjelper meg, så sier jeg til deg at jo, det hjelper på den måten at jeg synes jeg snakker bedre med kona mi, og det tror jeg faktisk vi må være enige. Og andre jeg kjenner også vil nok synes at det kanskje er litt annerledes. Men det er ikke sånn radikalt annerledes heller, jeg er ikke uenkjennelig liksom. Så det er jo ikke sånn at jeg snur opp ned på ting. Men hvordan er det for deg liksom, hvilken nytte har du av denne innsikten din? Jeg har jo ikke datet så mye det siste, så jeg er litt nysgjerrig på hvordan det vil gå fremover. Men jeg tror jo at jeg tåler den følelsen bedre nå, og at jeg ikke nødvendigvis lar den styre så mye som den har gjort, fordi jeg ikke kjente til å visste at jeg hadde den følelsen. så styrer det meg jo helt automatisk, uten at jeg visste at det styrte meg. Så når jeg ikke vet det, så styrer det enda mer enn hvis du er klar over det. Ja, for du fikk øye på det da, ordentlig. Ja, så når jeg forstod at ok, men det er dette dette handler om, så Så har jeg på en måte blitt litt mindre stresset. Jeg har funnet litt mer en ro, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Og det tenker jeg at andre kanskje merker. For det er jo noen ubevisste prosesser som skjer som vi ikke enser eller merker. Men noen ganger er det noe et eller annet som ikke er helt match. Og det kan jo komme av den personens måte å være i relasjon med meg på, som ikke er sånn man kan sette fingeren på. Neida, og det vil jo være mange grunner til at det ikke skal være dere. Ikke sant? Og det trenger jo ikke bare handle om gamle issues man har. Man skal jo passe sammen. Ja, og så gjelder det å skille hva som er hva. Det er noe av det jeg synes er interessant med å snakke om dette her, fordi når man er terapeut, så tror jeg det er veldig viktig å ha den erfaringen selv. Jeg tror det er viktig å ha erfart at det som gjerne skal erkjennes, det er gjerne ikke alt om vennene ting. Det er ganske ting som du etterpå tenker at ja, dette er jo selvfølge, er jeg virkelig en sånn klisjé? At det er sånn det er. Det er ikke sånn, oi, plutselig falt skjelden fra øynene min, og jeg så at alt er noe annet. Det er ikke det som skjer i terapi. Det tror jeg er viktig at vi som terapeuter vet, slik at vi ikke sitter og forventer at klientene skal snu på hæren og bli noe helt annet. Det sier vel også noe om vår egen påvirkningskraft. Vi kan ikke få folk til å plutselig bli helt annerledes. Folk kan bruke oss til å bli litt annerledes. Og det er noe helt annet. Og det jeg også har erfart litt, er at det er jo noen ganger ... Man får noen sånne aha-opplevelser i terapi da. Og så er det jo, det er jo på en måte bare en liten snøball som begynner å rulle for den personen i livet sitt videre. Og det er ikke alltid det er så voldsomt mye som skal til heller, før man selv da får de andre brikkene på plass, når man først får plassert en da. for livet lever seg der ute, og det kan være ganske smertefullt å være i terapi, og jeg sier det noen ganger til de som kommer til meg, at mitt mål er jo ikke at du skal ha det så lite vondt som mulig her med meg, her er det faktisk et poeng at det skal gjøre litt vondt, sånn at du kan leve livet ditt der ute, og det skal være litt mindre vondt. Så det er litt sånn det å tørre å gå inn i ting, og da må man ha masse tillit til den man møter som terapeut. Ja, ikke sant? Og at det er en person som det på en måte er trygt å utforske ting med, men at det er det det handler om, det handler om å utforske ting, det er på en måte ikke sånn at det blir sånne plutselige aha-opplevelser. Aha-opplevelser eller vendepunkter er jo egentlig nok så sjeldne, tenker jeg. Hva er det da? Det er jeg som innbiller meg at det er det i terapi, men det er jo Ja, det hender altså, det gjør det. Men jeg tenker veldig ofte når vi skal gjenfortelle noen ting da, en eller annen historie, så er det lett for å bli oppbygning, oppbygning, oppbygning, vendepunkt, så er ting annerledes. Jeg tror ikke helt på det da. Jeg tror mer at det er sånn at det er mer sånne lange, seie bølger enn at det er sånne vendepunkter for det meste. Det finnes vendepunkter altså. Men Som regel tror jeg at hvis man analyserer de vendepunktene litt, så var det egentlig en lang bølge. Stort sett, tror jeg. Så det blir en litt sånn narrativ... etter konstruksjon. Det er ikke sikkert det gjør så mye heller, men det gjør noe hvis det på en måte fører til at du forventer vendepunkter. Ja, og nå skal jeg til it-terapi, og nå forventer man at plutselig ... Nå skal man nøkke en gris om, og det skjer jo ikke. Eller det skjer uhyre sjelden i hvert fall. Så mer enn sånne store aha-opplevelser, så er det vel heller ... noen små sånne opplevelser. Ja, det er sånn jeg snakker til meg selv, ja, det kan kanskje noe si. Ja, det kan hende, der er det kanskje noe. Mer enn sånn, jeg er reka. Ja, det er det dette handler om, det gir mening, og da er det kanskje ikke så rart at det er sånn jeg lever livet mitt. Og en annen ting er at det er sånn, Åja, det er det det er igjen, ja. For du må ha den samme tingen hundre ganger, ikke sant? Åja, vi har vært tilbake der. Altid der, ja. Jeg bare tenker på hvordan det går med deg. Jo, det går bra med meg. Stemmen er ikke noe veldig mye å skryte av i dag, kjenner jeg. Det er litt sånn her halsonde som kommer seilende på. Men det er tida for det. Ja, så er det noe mer du liksom nå tenker at det har vært spennende å snakke mer om som før vi avrunder? Jeg synes det er ... spennende og interessant. Egentlig synes jeg alltid det er spennende å liksom høre hva andre folk tenker og driver med og holder på med, og så responser på det jeg selv tenker og driver med selvfølgelig, men Men det er ofte veldig gøy å snakke med psykologer. Ja. Vi har på en måte en sånn ramme da, som er felles, som gjør at det blir ganske interessant å prate. Så det er jo moro å prate med deg. Ja, jeg synes det har vært kjempe kjekt at du kunne komme hit i dag, og at jeg kunne høre litt om hvordan det er for deg å skrive den boka, eller hvordan det var, ja. Hvordan det var med jeg mot meg, men det er jo også mange av de ting jeg kunne tenke meg å snakke med deg om, da, egentlig. Altså, Du har jo veldig mange spennende refleksjoner rundt mange ulike temaer, på en måte. Jeg ville kommet tilbake en annen gang, vet du. Ja, det hadde vært kjekt det. For du har lykke til med alle dine prosjekter, din egen podcast, skriver du noen mer bøker eller noe sånt? Jeg har jo alltid prosjekter ute, men det er litt sånn ... Det betyr ulykke å snakke for mye om det. Ja, ok. Jeg har tenkt på det. Det har vært gøy å skrive en bok en gang. Jeg håper det er bare å gjøre. Man må bare begynne sted og se. Se om det er noe der. Er det noe du har skikkelig lyst til å formidle? Og er det noe du har skikkelig lyst til å utforske? For det er veldig viktig. Jeg tror nok at Mange som ikke skriver tror at å skrive er å formidle noe du visste, men å skrive er oftere å prøve å finne ut av noe som du lurer på. og så bare rapporterer du underveis. Ja, så det er liksom det du har gjort når du har skrevet, at du bare har startet på noe du synes er interessant, og reflektert litt rundt, og så har det bare blitt en bok etter hvert? Det begynte med noe jeg hadde lyst til å formidle, men så finner jeg ut at det er jo ikke så klart for meg som jeg trodde, så jeg må utforske det, og den utforskningen blir noe helt annet. Så nesten alt det jeg hadde i første utkast, det er utrolig lite igjen av det i denne boka. Ja. Ja, ok. Den som er ny nå, den du kan få det bedre. Ja, nei, men dere som ser på og lytter, så vil jeg anbefale boka til Fredrik. Takk for det. Ja, så får du ha takk for at du kom hit i dag til snakk med Silje. Hyggelig å være her.