Birger Svihus | Salt og Krydder | Mat og Ernæring EP21

Et mål for en hver episode i podcastepisode må jo være at folk blir litt forbanna og at man får masse kritikk. I hvert fall det er følge Therry Twett. Det er ikke forskning og formidling uten noe ramsalt kritikk. Da er det jo helt irrelevant. Nå blir det ramsalt. Nå blir det faktisk ramsalt for et ordspill. Herregud. Vi skal snakke om salt. Skal vi ha pepper også? Ja, jeg tenkte vi skal få litt pepper også. Vi skal snakke om salt, og så skal vi snakke litt om krydder generelt. Ikke så mye, men litt. Men salt, det skal vi snakke en del om. For det er jo et veldig viktig næringsstoff, og kontroversielt næringsstoff. Det er også sammenlignet med mettafett og kolesteroldebatten. Hold deg under mettafett og reduser saltinntaket. Det er gjentatt fra offentlige hold, leger, you name it. Først kan vi begynne med det helt grunnleggende. Det grunnleggende er at salt inneholder natrium og klor, to mineraler som vi trenger i ganske store mengder, såkalt makromineraler. Så salt er noe vi trenger. Spørsmålet er jo da om i dag med dagens moderne liv, om vår saltentak er feit eller ikke. Men det som er morsomt er at det går helt tilbake til den tiden da mennesket var jegere og sankerfolk. Husk salt mest, aller aller mest av salten jeg får i oss nå er Det er på en måte industriell salt, la oss kalle det. Det er noe som mennesken har ekstrahert ut av havet eller høster i forgruene og sånt. Det var kineserne som kom på dette at de kunne bruke salt på den måten. Det var trolig ca. 6000 år siden. Fra før 6000 år siden så kom saltet bare fra saltet som var i den maten vi spiste. Og det som er greia er at det salte, det former først og fremst i oss hjøne og animalske produkter. Vegetarianere ville, du kunne ikke vært vegetarianer uten å, når man ikke kunne bruke salt, sånn som jeg bruker i dag. For da ville du fremsett fått dødd av saltmangel. Og så animalske produkter inneholder salt. Hvorfor inneholder animalske produkter salt? Det er jo en sånn fun fact. Og det er jo skyldes at mennesker og andre dyr som lever på land, de var jo opprinnelig havdyr. Som våre forfredere levde i vann. Det må være 300 millioner år tilbake, da det første liv oppstod i vann. På et tidspunkt var det Norge, livet hadde utviklet seg og ble sofistikert nok, så var det Norge som krevet på land. Men det som vi har gjort da når vi har forlot sjøen, det er at vi har tatt sjøen med oss. Kroppen vår er en tunn, selv om det bare er en tunn saltløsning. Så taper vi salt, og derfor må vi få tilført salt. Så lenge man er carnivor så går det greit, for man får faktisk nok salt gjennom animalske produkter. Men salt har vært en begrensende faktor på land. Derfor har vi akkurat som forsoker, så har vi Craving for salt. Det er for å like med salt. Fordi kroppen prøver å fortelle. Kroppen bestyrer oss mot å spise det som er saltrygt for at vi skal få dekket salt på. Og siden det naturlig aldri ble for mye salt, så var det kanskje heller ikke noe mekanisme for å si opp når du holder. Så det har ført til at det er mye salt i mange matvarer i dag. Og det har ført til at gjennomsnittsentaket, tror jeg, altså gjennomsnittsentaket av salt, er mye høyere enn det som er behovet. for en gjennomsnittsperson. Og vi liker det, og det er fordi vi liker det. Vi liker salt i maten, ikke sant? Så det kan forklares da med denne cravingen, med det faktum at salta var en begrensende faktor for mennesket. Spesielt dette med jekkifråver, jegere og sankere med et veldig høyt inntak av animalsk mat til å bli jordbruksfolk. Begynte å dyrke kårene og sånt for 10-20.000 år siden. så var det ekstra viktig å ha en kilde til det salt. Kineserne eksporterte teknologien, ikke akkurat sånn rocket science, for det er jo egentlig bare, mesteparten av saltet dreier seg jo bare om å ta havann og få damp av vannet, og så er saltet igjen. Var det sånn det begynte? Fant man ikke salt i fjellene og sånt? Jeg tror det begynte, altså kineserne, når de begynte med for 6000 år siden, så tror jeg det var faktisk med at de dampet en sjøvalg. Men så opptakte man jo, oi, vent litt, det er jo salt i, men det er jo ikke så kjevalt da, ikke sant? Det er noen steder, og salt er noe som har en verdi, og så begynte å hogge det ut av disse saltgruene som hadde høye saltkonstruksjoner, altså som hadde saltdepoer, rent salt, bergsalter, hogget rett og slett ut av fjellet. Så det er de to måtene man også i dag produserer salt på, enten med å fordampe vann fra havene eller å hogge det ut fra fjellet. Generelt er det bergsalt reinere, det er mer reint salt, altså reint natriumklorid, enn havsalt. For i havene er det jo mange andre mineraler enn natrium og klor, og de blir jo verre enn en når du damper inn havene og lager salt. Derfor er det 99,5% salt i bergsalt, så er det kanskje bare 90,5% salt i havsalt. Ja, og konsumer hos alt. I dag er det en ting. I dag tilsetter vi salt til maten ikke av noen annen grunn enn at vi liker det. Vi vil gjerne ha saltet. Mens historisk, for eksempel i 1800-tallet, så var det nok et betydelig høyere saltinntak, i hvert fall i delen av befolkningen, fordi salt ble brukt som en konserveringsmittel for ikke minst animalske produkter. Kjøtt, fisk, ikke sant? Sånn at mens vi i dag spiser 10 gram i snitt på befolkningsbasis, 10 gram salt per dag, så har jeg lest referanse til studier fra Sverige som direkten er på en typisk kostholde i bygdene i Sverige, og kom frem til at i enkelte bygder i Sverige så spiste man opp til 80 gram salt per dag i en gjennomsnittlig kosthold. Vi spiser 10 gram i dag, og det er helt sikkert ikke vi alle trenger 10 gram per dag, men 80 gram er ekstremt. Det store spørsmålet er jo hvordan vet vi hva som er det optimale daglige saltinntaket? Det er ikke noe som er gitt til at kostholdsrådene eller dagens snitt er på noen som helst måte den rette intervallet? Absolutt ikke. For det første, man kan begynne med hva er minimum sin tak av salt? Man kan begynne der. Hva er minimum sin tak av salt man kan klarer seg på, og da er det sånn at man leser i saltlitteraturen vitenskapelige publikasjoner om salt og i en haug av papers, så er det referert for eksempel i en undersøkelse inne i innenlandet i Borneo. Folk som bor i innenlandet har jo veldig lav tilgjengelig på salt i yngle Borneo, ingen saltgrue der, langt ifra havet. og liten kontakt med folk utenfor, det samme i Amazonasjungelen, så har man rekna at de har hatt saltinntak på bare kanskje 0,6 gram sals per dag. Samling det med 10 gram, så ser man at det er nesten 20 ganger mer saltinntak i den norske befolkningen for eksempel. Så det er... Åpenbart at det går an å leve på så små mengder med salt, men det som avgjører hvor mye salt man trenger, altså man trenger noe salt for de som sagt selv må bade seg i natrium. saltvann. Men det som gjør at det saltbehovet varierer enormt, er først og fremst for mennesket som bruker svettet som temperaturregulering. Det er først og fremst hvor mye man svetter. Og da ser man hvis man begynner å rekne på det, hva kan være det maksimum forhovedet for et individ, så ser man at det kan være mye mer enn 10 gram. Det kan være 20 gram, det kan være 30 gram. Jeg kan rekne på dette ut ifra litteraturverdia på svettemengde en person kan ha og fysisk aktivitet. så kan man kanskje også tenke seg situasjoner der behovet hos en enkel individ er kanskje 30-40 gram salt per dag, eller kanskje til og med mer. Fordi når man svetter så bruker man saltet til å få ut vannet fra kroppen. Og vannets rolle, grunnen til at man svetter, det er at man skal ta varmen vekk fra kroppen gjennom at vannet ligger på overflaten av kroppen og får dampe. Men for å dra vannet ut av kroppen, må man først ta saltet ut, og så kommer vannet etterpå. Og man kan lett undersøkelsevise. Det er utrolig mye morsomme studier der er gjort. Det er blant annet gjort studier for å finne ut hvor mye folk svetter. Det er blant annet med at folk har på seg en sånn svettedrakt som samler alt svetten i sånn at du kan vri drakten hitterpå og så finner du ut hvor mye svetter de har svettet og så videre. Mange forskjellige måter gjør det etterpå. Men da har man funnet at man kan lett svette to liter i timen. Og mer og mer. Og saltinnholdet i per liters vette kan komme opp i over 2 gram. Hvis man svetter to liter i timen og salten holder, det varierer faktisk, det er litt interessant. Hvis salten holder to gram per liter og man svetter to liter, så er det fire gram salt i timen man da taper når man svetter mye. For eksempel hvis man har fysisk aktivitet, det er varmt i været, og man for eksempel står stille og har fysisk aktivitet. Hvis du ganger det, 4 gram i timen, med 10 timer, så er det plutselig salt på hovedet 40 gram. Ikke sant? Tanken min går til slaveri, bygging av pyramidene for eksempel, ekstreme varmeforhold, hardt arbeid, mye fysisk. Det er det ene er sånn har du da utsvettet enorme mengder der, og hvordan har man da erstatt dette salttapet? Eller kommer man på et sånt nivå i en sånn varme over tid at man faktisk svetter mye mindre for man tilpasser seg både arbeidsmengden og at man ikke trenger å kjøle ned kroppen. Det er et veldig godt spørsmål og vanskelig spørsmål. Jeg tror ikke det er mulig og ikke driver temperaturregulering. Hvis du da ikke klarer å holde temperaturen nede så veldig fort faller det om. Hvis temperaturen kommer over 42 grader, kroppstemperaturen, så tror jeg det er ikke sjans. Så du kan ikke tilpasse det. Du er nødt til å kunne regulere temperaturen, men det som de antakelig har lært seg det er å jobbe på en måte som minimerer svetten. Samme kan du si om de befolkningene som lever på 0,6 gram salt per dag, de må alledel unngå å svette. Det er kanskje det som er grunnen til at de går nakne også. Du må unngå at du er nødt til å bruke vann som du tar i fra kroppen til å kjøle ned kroppen. Så som slett og vise så er det jo slik at hvis man da sier at, og det er mange som sier, og det sier jeg også, at veldig mange bør kunne få det å spise mindre salt enn de 10 gram og gjennomsnittlig noe man spiser. Det er fordi at det er veldig mange som svetter lite. Jeg svetter lite. Jeg svetter litt for mye når jeg ikke jobber. Men jeg er generelt ikke ofte i så høy fysisk aktivitet at jeg svetter veldig mye. Kan du svette når du stresser? Ja da. Det har jeg snakket litt med Pim Flauersen om. Det er veldig to forskjellige måter å svette på. Treningssvette og stressesvette. Vi har eksperimentert litt på hver vår front. Både å ikke bruke deodorant og prøve å dusje minst mulig. Etter trening også. Da har vi funnet ut at treningssvette lukter veldig lite. Men det han kaller eksamenssvette, synes jeg er en bra ord. stresssvette stinker, og det har jeg merket også når jeg sitter her og på en måte stresser med intervjuobjekter har vært jævlig på, og liksom, faen dette målborda, så har jeg kjent sånn, oi, helvete hva det lukter. Jeg merker det samme. Det er en helt annen svette. Og om det skyldes at stresssvette for eksempel, i forhold til salt, om det er forskjellig saltmengden man skylder ut, det vet jeg ikke, men i alle fall så er det, På treningssvetten, der er det salt. Da må vi ha salt i svetten for den måten. Der er det poenget. Det er ikke først og fremst nødvendigvis under armene og sånt. Kanskje stresssvetten kommer med av det, jeg vet det ikke. Hele kroppsflaten skal jo dekkes av vann, så at du får dampet vekk varmen. Jeg driver med et prosjekt om å utvikle nye militære rasjoner for krigsrasjoner. Det er et veldig hot tema i disse dager, prosjektet har fått voldsomt mye oppmerksomhet fra forsvaret, så det er veldig gøy. Kan du få noen ekstra batcher der, så jeg kan ha dem på kriselagret mitt? Ja, i den prepperlagret ditt. Herregud, det skjer nå, så nå må vi bare bygge opp her. Ja, og da er det jo et viktig spørsmål hvor mye saltet skal være i rasjonene. Og i hensyn til rasjonen, rasjonen ser jeg i dag inneholder kanskje 15-20 gram salt. Og så i den situasjonen der så må man tenke på at det kan være behov for mer enn 10 gram salt i for disse soldaterne som skal forsvare landet vårt mot den store fienden i øst, Irland, når den tid kommer. Men ja, så det som er klart at behov for salt vil kunne variere enormt. Fra mindre enn et gram per dag til 40 ganger mer. Så det er helt usett vanlig store variasjon. Det må man ha med seg. Men hvis man er gjennomsnittsnormanden, så viser undersøkelsen, og det kan man måle faktisk, man kan bare se hvor mye salt man skiller ut av urinen, så viser det at den jevne nordmann spiser mye, mye mer salt enn han trenger. Saltet blir da passivt tatt opp i fløyskanalen, Og så må kroppen konstant jobbe med nyrene, må konstant jobbe med å fjerne dette øvelskuddssaltet. Og så må du bruke vann for å fjerne det. Så da blir man også tørst, ikke sant? Det er derfor man blir tørst når man spiser mye salt. Og så er det spørsmål om hva man drikker når man blir tørst. Dessverre drikker folk, hvis folk hadde drukket vann så ville det ikke vært så veldig alvorlig, men dessverre er det ofte ikke godt nok. Så man drikker søte drikker eller kunstig søte drikker og mye greier som man egentlig ikke bør drikke for mye av. Så det er en bieffekt. En annen bieffekt av å spise for mye salt er at blodtrykket øker. Og det er rett sett fordi at dette arbeidet kroppen gjør med å bli kvitt saltet, det ligger litt på etterskudd i forhold til saltinntaket, så det er konstant meivann i kroppen. enn det ville våre hvis du ikke spiste for mye salt. Faktisk viser beregningen at det gjensynsvis når man går bære på 1,5 liter vann, altså 1,5 kilo vann for mye hele veien, fordi man har en konstant saltøverskudd. Så som sagt, det gjelder gjennomsnittsnordmannen som er lite fysisk aktiv og svetter lite. Dette her, hvor setter man grunnlinjen her? Det er det som jeg synes er vanskelig å vite og forholde meg til det ene eller det andre, for skal vi ta gjennomsnittsnordmannen, europeæren i Vesten som beveger seg lite, spiser mye ferdig prosessert mat med veldig høyt saltinnhold kombinert disse ultraprosesserte produktene, Eller skal man ta en person som spiser nesten bare ren mat. veldig aktiv. Svetter mye, trener mye, aktiv. To veldig forskjellige, og det er den ene vil du jo da, og da kan det være både kostholdet, det er saltkjelden, altså er det salt når du for eksempel den maten du spiser, eller kommer salten med den maten som er allerede prosessert, og spiller saltet to forskjellige roller her, mistenker jeg da. Absolutt, og akkurat det du sa jo der, når du trekker frem den stillesittende, hvis vi sier, Det er et veldig godt behegn. Du kan egentlig si at det vil ofte være så at det er de mest bevisste helsefrikerne, eller hva må man si, altså disse treene må jo er opptatt av å spise råvarer, ung og prosessert mat. Da skjer to ting som begge, som sammen kan føre til at du får forliten salt. Det ene er at du svetter med øynene når du er fysisk aktiv, det andre er at 70-80% er ganske sikker på at det ligger vondt der. prosent av det saltet vi spiser kommer ifra prosessert mat, omtrent en tredjedel brødmat, en tredjedel bearbeider kjøttprodukter, altså brødmat, det er jo bearbeide alt i år, brødmat, kjøttprodukter, ikke kjøtt, men kjøttprodukter, og fiskeriprodukter. Så hvis man da både er veldig sunn, trener møye, og samtidig unngår de tingene der, så kan det faktisk tenke seg at det er et poeng å tenke på at man må få i seg noe salt. Ikke sant? Og da er det kanskje mange som tenker, tenker at salt er noe farlig, det ble jo helt feil. Så det gjenner jeg med de. Mens den andre da, den andre personen, det vanlige mennesket, ligger på sofaen etter arbeidstid og spiser saltstenge og koser seg. Spise, ta en ferdig pizza og hive i mikroen. Det ble det motsatt igjen, det ble det lite svetting og mye salt. Dette er jo veldig gøy, for hvis man skal være en instans som gir råd eller en veiledning på dette, skal man da være realist eller skal man være idealist? Skal man sette opp et råd for hva hvis du er person A som har fysisk aktivitet og spiser ren mat, skal vi sette opp råden og veiledningen deretter, eller skal vi faktisk være realister og ta utgangspunkt i hvordan mennesker lever livene sine i dag som er lat, latskap, stress, dårlig kosthold og lite bevegelse. Så det er egentlig en realist vs. idealist. Jeg mener løsningen vil verdt på dette her, og som jeg har kritisert korstårsrådene på utallige ganger, og som jeg gjerne gjør igjen, det er at du ikke kan lage ett råd, og det skal trede overhovedet på hele befolkningen. Salt er bare ett eksempel, ikke sant? Det er bare et taget, jeg forstår ikke hvorfor det skal være så veldig vanskelig, men det man tenker er for vanskelig hvis det er sånn at du først må tenke litt selv. Hvilken gruppe hører du til? De som er fysisk aktive og aldri spiser ferdigmat? Jeg elsker feriemat og jeg hater fysisk aktivitet. Og det kan ikke være så vanskelig å bli enig med seg selv om at det kanskje ikke er så... Men da går du der, og så er det noe råd som er tilpasset til denne gruppa. Og med alle forbehold, det er det også absolutt, for innen denne gruppa ville det stå... Dette dogmatiske, unuanserte og mono... Trone, rådene de har, det er jo det som er problemet med kostnadsrådene, hovedproblemet der, ikke sant? Hvis rådene skulle vært hermetegn riktige da, idealistiske, så ville det gå fullstendig på akkord med folkehelsen av det da, hvis man anbefaler veldig høyt saltinntak, hvor folk ikke lever et liv deretter som som krever det samtidig taket, så vil det jo være kontraproduktivt å komme med det rådet fra offentlig hold. Så det er sånn one size fits all tankegangen på det kostholdsrådene er jo nesten farligere enn alternativet. Ja, altså man kan lure. Så ja, jeg er jo en av de grupper som prøver å unngå disse saltrige prosesserte matvarene så godt det lar seg gjøre uten at jeg slipper helt unna. Så jeg ligger nok i et saltøverskudd som kombinerer med at jeg ikke svetter så mye. Jeg har sett at trening tar tid. Så jeg kunne spist mindre. Og noen ganger klarer jeg det, noen ganger klarer jeg å spise mindre salt. Og det er jo veldig interessant å se på effekten det har når du går ned på saltet. Og jeg mener at jeg kan kjenne, altså kroppen seger ifra hvis det begynner, alarm begynner å blinke. Da får du vanvittig lyst på noe salt. Før du får vanvittig lyst på noe salt, så er det min holdning, private holdning, at da er jeg ikke bekymret for salt. Når man lager maten i forbottene, se på brød inneholder 1% salt. 1% salt er ganske mye av et brød. Når du lager brød hjemme, bruker du bare en brøkdel av den mengden salt. Generelt så bruker du mindre salt når du lager maten selv hjemme. For å få den smaken du ønsker. Det har sikkert med den smaksrikheten av råvarer som gjør at du ikke trenger så mye salt. Men hvis jeg hadde trent og hatt det samme kostet som jeg har nå, så måtte jeg kanskje, da kan det kanskje være et poeng at man må spise, man må tenke på å ta litt mer salt. Det kan gå til ennå. Skal vi være så vågede å sette opp en sånn tommelfingerregel her. Hvis du vet med deg selv at du tilhører person B som ikke liker å bevege deg og du spiser mye ferdig mat og er Den kategorien, så pass på ikke overdriv saltinntaket. Er du person A som jævlig fysisk aktiv og spiser stort sett bare ren mat, om det er bare grønt eller bare kjøtt eller en kombinasjon av råvarer, så skal du være mindre bekymret for høyt saltinntak. Hvis du svetter, ja hvis du svetter. For det er kritisk å svette. Men tenk på det som er morsomt, det er morsomt, det er at det er avhengig av, hvis du går på ski om vinteren for eksempel, så svetter du mindre enn hvis du løper om sommeren med samme hjertefrekvens. Sykler du så svetter du mindre enn med samme fysiske aktiviteter. Så alt handler om at du må tenke på hvor mye du svetter. Du må rett og slett vri treningsstedet hver kveld og sjekke veien. Jeg snakket om det der svette eksperimentet. Her i Steix, med pimplåsene, vi sjekket litt på om svettet faktisk lukter. Jeg sluttet å bruke deodorant for å se om det hadde noe for seg. Det tok veldig lang tid for han å slutte med deodorant for han ville ikke ha det sosiale ubehaget. Min oppdagelse var jo i de periodene jeg spiste som renest, da var det mye kjøtt, mye egg, clean ting, litt melkeprodukter, ikke noe alkohol, veldig lite karbohydrater, ikke noe ferdigmat. I de periodene der lukta det aldri noe svett av meg, selv etter en dryppende våt treningsøkte. Men på mandager etter å ha fyllet både fredag og lørdag, spist litt dårlig mat og kost seg, sovet dårlig og bare konsumerte livets ultraprosesserte gleder, så lukta det så inn i helvete av meg etter de treningstøktene. Da tenkte jeg, kostholdet og hva man putter i seg av mat og drikke må ha enormt mye å si, tror jeg. for hva slags type svettelukt man får og hva man offloader når svetten først kommer etter en... Dette vet jeg egentlig ingenting om, men det som jeg vet er at når man fremføler stressa, så skiler man ut stoffet. som lukter. Det kan til og med være at det er en mekanisme, en slags versel for eksempel, en måte å signalisere noe på, som da kommer ut og fordamper sammen med svetten. Det er jo det som gjør at det lukter ikke sånn. Så vil det absolutt være sånn at matvarer kan jo, smakskomponenter, luktkomponenter i maten kan jo komme i blodet og komme ut med svetten. Jeg skjønner ikke helt hvorfor stressvetten lukter sånn. Jeg forstår ikke det helt. Det kan være stoffet som du skyller ut som en slags pheromone. Det er et evolutjonært perspektiv. Med tanke på rovdyr og farer så må de kunne lukte og sense at du er redd og stressa. Det er jo ikke et godt tegn å vise for de som skal spise det. Men det kan da være at... Dine kolleger, dine venner. At det faktisk har en ops. Det er en evolutjonær funksjon at du skal kunne alarmere de rundt deg at når det lukter litt suet, så er det far på ferde. Eller at det kanskje er en måte på å skille ut hvem som er ærlig og redelig og hvem som... Ja, sånne ting også, ikke sant? Jeg kan ikke få avsløre bløff, ikke sant? Det lukter at det... Nei, nå kan jeg ikke gå for langt til det, men det der er jo... et eget tema som er utrolig interessant. Mye av det måden vi oppfanger hverandre på i dag er jo også helt sikkert luktbasert. Men vi vet det ikke, sant? Det er underbevisstheten. Vi kan lukte det, det er kroppsspråk og sånne ting. Jeg har veldig mye å si i det der. Men i alle fall... Jeg hørte en studie, og man vet jo ikke dette, de viste en sammenheng at når kvinner blir gravid, så utlyste det seg at pheromonen som gjorde at mannen la på seg, for å forberede seg på at nå kommer et avkom. Man trenger om å legge på seg fordi det blir mindre søvn. Det blir vanskeligere å jakte og finne mat. En sympati oppgang i vekt. Det høres ikke så dumt ut, men hvor solide er disse studiene og undersøkelsene. Veldig morsomt. Så det er et underholdningselement. Jeg kjøper den. Det eneste jeg kan være i tvil om er om man legger på seg for å kunne stikke av og ha litt næring for å løpe langt vekk. Ja, det er også interessant. Studiet sa kanskje litt lite om det. Jeg tror vi har sagt noe veldig viktig om salt. Har vi glemt noe? Dette med at man drikker når man spiser for mye, og at det er en belastning for kroppen å spise for mye. Belastning, det betyr ikke noe. Det er farlig, men det er en jobb. Hvis du skal løpe en konkurranse, så vil du absolutt ikke, skal du løpe en marathon for eksempel, så vil du absolutt prøve å treffe akkurat. Fordi det er en jobb å skille ut Øverskuddssalt. Så du ønsker heller ikke å spise for mye. Det er også veldig viktig. Og du må drikke mer når du skyller ut mer. Det er noe av det jeg er veldig opptatt av med disse militære rasjonene. At hvis du har for mye salt, så vil det være bare hvis du er i varme, smelter med snø og så videre. Så det er veldig viktig om det ikke er nødvendigvis det, hvor farlig det er og hvor mye det betyr med dette høye blodtrykk og sånt, er jo ikke hogget i stein. Men i alle fall er det viktig å understreke at det beste er å treffe omtrent på behovet. Bare når det enn er. Ikke sant? Hvis du synes dette høres interessant ut og at en halvtime ble litt for knappt, så hadde jeg en veldig gøy episode med Pimplotion om akkurat dette, og han snakker tror jeg 1,5 time. Vi snakker om salt over i fruktose og urinsyre og sammenhengen der. Det som er gøy er at han har brukt mange, mange titalstimer på å lese på studier, på å lese litteraturen, og prøve å forstå dette her med salt og kroppen vår. Det er veldig interessant at det kommer fra et ikke-akademisk hold med veldig nye tanker rundt salt. Det kan vi anbefale som en oppfølging til denne relativt korte episoden. Jeg må høre på denne. Jeg hadde egentlig tenkt å gjøre det, men jeg glemte det, men jeg skal høre på den. Det blir spennende. Det er for mye å tenke på, for mye å gjøre. For mye trening. Det er for mange podcast man ikke har hørt på. For mye trening, ja. Den listen med podcast jeg har tenkt å høre på, den blir bare lengre og lengre. Den bøker. Man må begynne å prioritere. Hvis man jobber som elektriker eller noe sånt, så er det mye lettere. Man merker det. Man har ikke hjernen fri på dagtid. Det er sant, ja. Men vi er ikke ferige. Salt er et krydder. Smakseffektene er en viktig del av det. Men det er mange andre krydder. Det første spørsmålet mitt er jo, de andre krydderne er stort sett alle en smaksberiker? Eller har de reelle funksjoner de andre? Det er jo egentlig mange andre krydderne. Det som jeg mener er et faktum, det er at veldig mange av krydderne nettopp, interessant nok, har antibakteriell egenskap. Chili for eksempel, pepper, for å nevne noen, oregano, timian mener jeg også. Sånn at det som er det interessante spørsmålet er hva som kom først. Og det er veldig interessant å observere disse veldig sterkt krydrettene for eksempel i sør, i varmestrøk. Som kan ha både hatt disse steriliserende egenskapene, men også kanskje ikke minst en måte å skjule bederva smak på maten. Når du før kjøleskapets tid, friseboksets tid, og i 40 hvermegrader så går det ikke lenge før det begynner å skje ting. Ikke sant? Det er en veldig godt poeng det å få så brann i kjeften at du ikke rekker å smake bohjemmelig kjøtt her. Ja, men chili er veldig kjent. Det er faktisk så kjent den antibakterielle effekten av chili at man til og med har ekstrahert den ut og brukt den i fôr for å regulere tarmflora til kylling for eksempel. Mange av disse krydderne finner veien inn i husdyrfôret på grunn av disse antibakterielle egenskapene. Så det er klart veldig viktig også. Og smak vet du, det er jo noe som... som er noe som man vender seg til. Jeg leste faktisk Asbjørnsen. Han skrev jo en bok i 1865 tror jeg som hette Fornuftig matstil. Han var opptatt av sunn mat. Fornuftig matstil. Det er veldig morsomt å lese denne boken. Skrevet dessverre med gotisk skrift, så det er ikke så lett å komme av hjørnet, men der skriver han om pepper. Pepper var jo noe relativt nytt, det var ikke vanlig å bruke pepper så tidlig, det kostet penger. Det han snakket om da var ikke smaken, det var bare at det skrekk for helsemessige effekter av å spise dette. Krydderhandlingen var jo en veldig viktig grunnlag for Fjerne Østen, altså denne handelen med Asia. Sjøveien til Asia, ikke sant? Og konkurransen mellom nederlendene og engelske venner i å dominere denne handelen. Og det var veldig mye basert på krydder, eksports fra Asia til Europa. Og grunnlaget for krydderne var at man veldig i stor grad at man rekna med at de hadde gunstige helseegenskaper, det var ikke nødvendigvis først og fremst smak. Så det er litt sånn fun fact. Så det er ikke sant at det smak kom i andre dekker? Jeg vet det ikke, jeg vil ikke påstå det, men det er i hvert fall ikke sånn at det var bare smak. Og det kan hende at hva som kom først, det er faktisk ikke nødvendigvis helt gitt. Det er veldig kulturelt forskjellig hvordan man ser på krydder og hva det kan gjøre. Man kaller det bare kjerringråd her hjemme. At ingefær skal hjelpe mot dette og dette, eller at disse tingene her ginseng, og det er mye som er koblet opp mot den alternative helseindustrien. Og i Østen har man et mye nærere forhold til disse tingene her hvor man kan bruke krydder og planter til forbedre helse og sånt. Og så gir det visse smaker også. Og det er en måte hva er det vi ikke vet som kanskje er som tapt kunnskap da gjennom århundre som vi bare nå tenker er litt sånn humbugre her, men kanskje det er ting med disse tingene her som funker da, som vi ikke greier å falsifisere eller bekrefte akkurat nå? Ja, i Norge så er det veldig fascinerende å tenke på kosthold i Norge, mens vi fremdeles bare dreier på å sylle rundt her. Vi hadde ikke så mye kontakt med andre land, det har jo fortsatt Norge hatt veldig mye av det, men det var jo som sagt, Peppo var noe sånn eksklusivt på 1860-tallet, Og salter har ikke vært med oss i tusenvis av år, men det har aldri vært noe særlig mye krydder i norsk mat. Det har det ikke vært. Det var ikke i barndommen min heller. Det var ikke noen krydder i barndommen min heller. Det var salt og pepper, men det er ikke sant for at det var noen krydder man brukte i for eksempel bestemte kaker. Kari krydder de fiskebollene. Kari var jævlig viktig. Hun hadde jo den rekken med kroke, med kjermikkroke med kardemomme. Og alle håndene var noe enn det. Kanel. Kanel har også antimikrobiale egenskaper. Bare for å huske hvilken som er nevnt når du nevner krydderne. Hvorfor er kanel så jævlig godt? Det fungerer på frukt, yoghurt, grøt. Det fungerer på veldig mange ting. Ja, det er jo barken av tre. Jeg har faktisk sett tre. En kompis av meg som insisterer på at man skal bruke kanel så må det rives rett fra dette røret. Det skal ikke ha ferdig krydder. Hvis man river det så får man en helt annen smak, mener han da. Ja, sikkert. Det er jo ganske logisk. Det er klart det tar på seg når det ligger der og er malt opp. Men det var egentlig bare det med disse krydderne. Det er ikke nødvendigvis bare smak. Det er også noe annet. Også er det klart at de kan påvirke næringsverdien gjennom at de styre preferansen for maten gjennom krydringen. Og ikke minst er det veldig interessant at man ser ofte for eksempel asiatisk rette, thailandsk rette har veldig lite salt. Og det er fordi at de andre krydrene gir at man ikke savne saltet på samme måte. Det har vi sett når vi skal utvikle feltrasjonene, thailandske retter så blir det veldig lavt salt innehold i retterne og ingen savner noe der. Gurkemei og koriander og bare pøse på. Ja, denne smaksopplevelsen kan gjøre at det er lettere å akseptere å spise Altså ha et sammensetning av kostholdet som er optimalt, der man kan bruke krydderne. Men i seg selv er krydderne nettopp det krydder. Rent bortsett fra den antimikrobiale aktiviteten. Ja, det ble nesten tre kvarter om krydderet det her da. Det ble det ja, og da Er det sånn at vi... Kom til Veis ende? Kom til Veis ende. Vi har avsluttet med litt krydder og litt pepper og ramsalt sake. Vi kan jo ha en sånn åpen død først. Kan dere ikke si noe om sjokolade eller gresshopper eller noe sånt at vi plutselig, kanskje for å få blod på tann, la det gå litt tid her nå da disse episodene her koser seg litt, så kanskje vi lager sånn... Kanskje det blir en ny serie som bare går inn på én ting for eksempel? Absolutt, det kan det. Jeg er veldig klar for det. Jeg er veldig klar for hvis du får signaler på ting som folk ønsker vi skal snakke om. Det er klart vi har egentlig bare... til tross for de 25 timene vi har hatt så er det jo mye mye mer. Det er bare rammen, det er som en skelette av dette store, ekstremt viktige, morsomme temaet mat. Jeg synes vi har vært veldig flinke til å skrape på overflatene. Lytterne som også har fått utbytte av det. At man har hatt det gøy og både lært litt og kanskje er uenige med noe eller har oppsøkt noe mer for å finne ut mer av ting. Testet ut ting på eget kosthold og så videre. Absolutt. Ta kontroll, Birgers styringsord for 2024. Ok, da sier jeg tusen takk for pratene og alle timene, og så snakkes vi jo garantert veldig snart. Det har vært en herlig reise. I like måte.