Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.
og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
Det er ikke alle som er så like bevisst på det, men følelser og ukommelse henger jo enormt mye sammen. De tingene du husker veldig godt, da er sannsynligheten veldig, veldig, veldig høy for at du har hatt sterke følelser involvert. Fordi følelser påvirker ukommelsen. Du husker mer av ting du føler. Så du vil huske gode og vonde opplevelser gjennom livet. Du kan kanskje huske ...
blikket til en omsorgsfull bestemor, ikke sant? Og du kan huske fange som var trygt, og du kan også huske stygge ting folk har sagt til deg, og du kan huske følelsen av å være alene da du var liten, eller være redd, ikke sant? Fordi det har vært følelser involvert, men du husker kanskje ikke hva du spiste til middag en dag, det var helt rolig, liksom. For følelser påvirker ukommelsene våre, det er en neurologisk lov, det kalles for langtidspotensiering, på en måte, som gjør at følelsene gjør at
fyre mer da. Og så husker du mer, med mindre du har vært helt overveldet, altså langt utenfor toleranserinduet. Da kan du skille ut minner så du ikke husker det, for du har vært overveldet neurologisk. Det går an det også. Og så kan vi ikke endre fortiden, ikke sant? Vi kan ikke endre på ting som har skjedd, men vi kan endre følelsene knyttet til fortiden. Norge
Hjertelig velkommen til første episode av podcasten Leger om livets tredje sesong. Mitt navn er Anette Dragland. Jeg jobber som lege, og mitt store mål er å gjøre forskningsbasert og nyttig og spennende kunnskap, ikke minst lett tilgjengelig for alle. I dag så er jeg så heldig å ha med meg en person som heter Aksel Inge Sinding. Han er en
Utrolig fascinerende person. Han er psykolog med spesialisering i emosjonsfokusert terapi, EFT, og emosjonsfokusert ferdighetstrening som også heter EFST. Han jobber som psykolog, men driver også med formidling gjennom foredrag, kurs og veiledning. Vi skal snakke om følelser, hvordan vi kan få det bedre med oss selv, hvordan vi kan føle oss mer robuste,
Vi kommer til å snakke litt om evolusjon, hvordan følelser setter seg i kroppen vår, og hva vi kan gjøre for å få det bedre, og hva vi kan gjøre i vår tilnærming til andre, og hvordan vi håndterer andres følelser, barna våre, bestevennene våre, mannene våre, kone sine, eller alle relasjonene i livet, hvordan vi kan komme nærmere hverandre og
Jeg er veldig glad for at dette er første episode i tredje sesong. Hjertelig velkommen til podkasten, Aksel Inge. Takk skal du ha. Aksel Inge. Ja. Det er et veldig fint navn. Tusen takk. Jeg tror noen kjenner meg som Aksel Inge, og noen kjenner meg som Aksel, og så bruker jeg begge deler egentlig. Ja. Hvor er du fra? Jeg er fra Asker, så jeg vokste opp her på Østlandet.
Og så har jeg bodd en stund i Bergen, der jeg studerte, og så har jeg bodd i Oslo, og nå bor jeg tilbake i Asker igjen. Så jeg har kone og to barn. Vi flyttet så vi kom nærmere. Besteforeldre og litt sånn tilbake til barndomstraktene.
Og du er utdannet psykolog, og så har du tatt videreutdanning i? I emosjonsfokusert terapi, tre år i videreutdanning i det, og også i noe som kalles for emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre. Så jeg er også veileder for andre psykologer som jobber med emosjonsfokusert terapi. Og jeg har googlet deg, og du er altså driftig. Du skriver masse tidsskrift, og du...
Du har laget egen nettside. Du holder foredrag, kurs. Jeg har alltid hatt et hjerte for folkopplysning og å gjøre ...
Gjøre psykologi litt mer tilgjengelig for folk. Jeg liker det. Det er en viktig del av arbeidsdagen. Jeg trenger det for å også ha... Jeg har mest klienter, så jeg jobber veldig mye med klienter. Så har jeg disse kursene og foredragene og skrivingen spesielt. Jeg har meg veldig nær hjertet etter at jeg får utløp for noe sånn kreativt som er veldig viktig for meg. Jeg kjenner meg igjen. Jeg liker også veldig godt å skrive. Ja.
Jeg synes også det er kjempeartig å formidle kunnskap som kan gjøre at livene til andre kanskje blir litt lettere. Ja, absolutt. Det er vel kanskje derfor jeg startet podcasten. Fordi det er så utrolig mye vi kan gjøre for å få det bedre inn i oss. Absolutt. Og du er jo en kjempegod formidler på dette. Tusen takk. Så nå skal vi gå inn på emosjonsfokusert terapi, men før det så vil jeg bare
snakke om boka di, for du har nettopp kommet ut med en ny bok. Du har en gammel bok som heter Gammel og gammel, men fra 2017, som heter Klok på følelser. Og så har du en ny som heter Selvkritisk. Og
Og den boka gleder jeg meg til å lese. For det er så mye man kan lære der. Man har jo alle en indre kritiker, og jeg tror det var undertitelen på boka. Et møte med en indre kritiker, ja. Ja, og det å lære seg teknikker for å ikke høre på han eller hun så ofte. Ja.
Boka går faktisk ut på nesten på en måte litt det motsatte, og går i dialog med sin indre kritiker og finner ut hva er det din indre kritiker sier til deg, hvor kommer det fra, hva dreier det seg om, og hva er på en måte funksjonen deres. Så egentlig går boka ut på å nesten forsones med sin indre kritiker, heller enn å ikke høre på den. Så det er litt sånn at vi skal slutte å være i krig med oss selv. For vår indre kritiker, dette kommer vi sikkert tilbake til, men indre kritikeren vår representerer jo ofte
en smerte i oss. Den prøver å beskytte oss mot noe. Den har en funksjon. Den kan ha for eksempel som funksjon å prøve å beskytte oss mot å bli avvist igjen, hvis vi har opplevd det før. Eller hvis vi har fått kritikk mot noe da, opplevd mye kritikk da vi var små, så kan vi fortsatt, det kan ha knyttet seg veldig til selvfølelsen vår, at vi har fått en opplevelse av at vi er uverdige eller ikke gode nok, eller noe sånt. Og så fortsetter det på en måte
kritikeren vår å minne oss på det og si det til oss for å passe på at for å prøve å få oss til å forbedre oss eller unngå å bli ydmykket eller kritisert igjen så vi prøver på en måte nesten at du skal møte din indre kritiker og være litt nysgjerrig og undrende på den og så prøve å finne ut hva er det som er vondt der hva er det som er det sårede så at det ikke blir en sånn ond fiende som vi prøver å fordrive for det kan hvis vi prøver liksom alltid liksom
å bare unngå den følelsen, så kan vi det kan bli ganske vanskelig da, det kan være som kamp i eget hodet med kritikeren sin, at man hele tiden prøver å motbevise den, eller at man gjør ting for å komme seg vekk fra smertene, som kanskje ikke er bra for oss, for eksempel rus eller virkelighetsflukt og så videre, det er mange ting men vi oppfordrer til et sånt medfølende
Men der du også selvfølgelig skal kunne stå opp for deg selv og si at nå er nok nok, på en måte. Hevde det deg litt for den indre kritikeren din? Ja, for det skjer jo ofte at den indre kritikeren tar litt overhånd. Det er akkurat det, ikke sant? Den springer ofte ut fra at den ene gang kanskje var en måte å skape mening av noe som skjedde på. Vi kan jo si at all selvkritikk, litt sånn jeg forstår selvkritikk, er at det er en måte å skape mening av skam på.
Så vi har hatt en eller annen opplevelse av skam, altså at noe, det er ofte i møte med omgivelsene da, som regel, at noe ved oss er uønsket, uinteressant, eller ikke akseptert av omgivelsene, så får vi en sånn vond følelse av skam.
Noen ganger kan det være med andres blikk, ikke sant? Noen ganger kan det være ting de har sagt til oss, direkte kritikk, eller indirekte kritikk. Og noen ganger er det bare samfunnet som formidler noe til at du hører ikke hjemme her, eller du passer ikke inn, eller at dette, bare slå opp et hvilket som helst motorblad, så ser du hvilke kropper som er godkjent og ikke godkjent. Mm.
Så får vi en sånn vond opplevelse av skam, og selvkritikk er på en måte den måten vi prøver å skape mening av skammen på. Da er det at jeg har denne vonde følelsen fordi det er noe galt med meg. Det er noe feil, og så er det den indre kritikeren er på en måte manifestasjonen av selvkritikk. Det er litt sånn jeg ser på det.
Så hva gjør man? Nå hopper vi litt til siden, men jeg synes dette er kjempeinteressant. Vi kunne hatt en egen episode på selvkritikk. Ja, for det er kjempespennende tema. Nå er vi allerede midt inne på hva er endringsprosessen i den terapiformen jeg kommer fra. Ja, vi får hoppe litt tilbake. Det du jobber med er jo emosjonsfokusert terapi. Det er jo som du sier,
Nå med din indre kritiker. Det handler ikke om å skyve følelser unna, men å kanskje faktisk kjenne på dem. Helt riktig. Hva er egentlig emosjonsfokusert terapi? Emosjonsfokusert terapi er en terapiform som stammer fra den grenen av psykologi man kan kalle for humanistisk psykologi.
Så den bygger veldig på sånne humanistiske prinsipper i bånd, altså sånn likeverdighet at du og terapeuten din er bare to mennesker på en måte som møtes, så den skal egentlig være ganske likeverdig i rommet. Og så bygger den den her elementet fra det som kalles for klient- sentrert terapi, som er Carl Rogers og sånn hvis du kanskje har hørt om han. Det regnes på en måte empatiens far da, kan man si.
Også fra gestalterapi faktisk. Der vi har hentet inn en del av det opplevelsesbaserte arbeidet med stolarbeid og sånn, som vi kanskje skal snakke om senere. Kort fortalt så går emosjonsfokusert terapi ut på å gå inn i vanskelige følelser.
inn i vanskelige, fastlåste følelser, utforske dem, sette ord til dem, skape mening av dem og oppleve dem i kroppen i øyeblikket, og også potensielt endre dem med andre, mer hjelpsomme følelser. Det er endringsmodellen vår, oppsummert. Aktivere vonde følelser, altså gå inn i dem for å lindre eller endre dem med andre følelser.
og skal du gjøre sin trygg relasjon? Så det bygger veldig på, altså empati er på en måte det viktigste virkemiddelet, så alle emosjonsfokuserte terapeuter er veldig mye øvd opp i hvordan kan du være empatisk og aksepterende og humanistisk med klientene dine.
Vi snakket så vidt om det før vi slo på podcasten, at det er stor forskjell mellom å være sympatisk og empatisk. Det har jeg vært veldig bevisst på i mine møter med mine pasienter. Hvis jeg er sympatisk mot mine pasienter, så blir det fort gjort at jeg syns synd i dem, og det blir en mur mellom oss. Ja.
Ved å være empatisk i møtet, så vil ikke pasienten min føle at de er under meg på noe vis, eller at alle vet hvordan det er å bli synd til synd i. Det er veldig ubehagelig. Men ved å være empatisk, så relaterer man seg til deres problemer, og kanskje klarer å kjenne hvordan de har det. Og jeg føler at veldig mye godt kommer ut fra de samtalene. Helt klart.
Men hvordan synes du det er du som jobber med det hele dagen i møte med pasientene? Føler du at du selv blir sliten av å være så mye i andres følelser, eller synes du det går fint? Jeg synes egentlig det går ganske fint. Det er noen forskjeller, det er noen nyanser der, altså
Så lenge det vi snakker om er viktig, og på en måte ekte, og litt sånn det det handler om på et vis for det menneske, så synes jeg det er veldig givende og veldig godt. Det kan gi meg påfyll og energi. Før så har jeg jobbet som, før jeg begynte med EFT da, eller emosjonsfokusert terapi, EFT, så jobbet jeg med to andre terapiformer som kalles for kognitiv atferdsterapi og metakognitiv terapi. Og da opplevde jeg i større grad at
Jeg måtte jobbe med at jeg tilbød verktøy, teknikker, og at de kom til meg som en ekspert, og så skulle jeg gi dem noe, på en måte, som endret noe. Og det synes jeg var mer slitsomt. Mens jeg ser nok rollen min, det bør ikke bare ha med terapiformen å gjøre, det kan også ha med min utvikling som terapeut, at jeg er litt mer moten terapeut nå, enn jeg var da, men
Nå ser jeg det ikke som mitt forsøk å prøve, altså at min oppgave er å endre deg, ikke sant? Som klient. Min oppgave er å være med deg, og hjelpe deg med å utforske noe, og være tilgjengelig som støtt. Og da synes jeg det er mye
Jo mer jeg har skjønt at jeg skal føle med, og være med og være en medvandrer i det, så jo mindre belastende har det blitt. Så selv om det er høyere emosjonell trykk i timene mine nå, for all del, så er det faktisk mer vitaliserende, vil jeg si. Oi, spennende. Så er det forskjeller der, og det tror jeg vi kommer til å komme inn om etter hvert sikkert. Men det er forskjellige typer emosjonelle prosesser, der noen er litt mer...
uttømmende enn andre. Noen er litt mer slitsomme å være enn andre. Men dere går mye på følelser. Men hva er forskjellen på en emosjon og en følelse? Jeg har egentlig lyst til å trekke enda et begrep, og det er affekt. Vi kan ha tre begreper som vi ofte bruker, som mange bruker litt om hverandre, men som er litt forskjellige. Det er affekt, følelser og emosjoner. Affekter er de grunnleggende biologiske programmene vi har med oss fra naturens side.
For eksempel hvis jeg plutselig hadde skreket kjempehøyt nå, så hadde du skvettet. Det er affekten overraskelse. Eller hvis noe er for mye for fort for deg, så er det affekten frykt. Det er den mest grunnleggende bestandningen som alle mennesker har med seg. Hvis det er for mye for fort. Eller hvis det kommer en veldig vondt stimulus, veldig raskt stimulus, det er en teit ting å si. Hvis det kommer en veldig vondt ting, veldig raskt, så vil de fleste bli sinte. Det er affekten sinne. Ja.
Og så er følelse, det er egentlig bare vår subjektive opplevelse av en effekt. Så i det øyeblikket blir bevisst vår effekt, at det er noe i kroppen vår som skjer, ikke sant? Og vi tillegger denne meningen, sånn at nå skåtte jeg fordi Aksel skrek kjempeøyt. Så er det følelsen overraskelse. Eller at nå er jeg sint fordi han sa noe stygt til meg, ikke sant? Det er følelse av sinnet.
Og så er det emosjoner. Og emosjoner er ikke bare ferskvarige øyeblikke. Det er noe mer. Det er hele vår læringshistorie knyttet til de affektene og de følelsene. Så emosjoner er på en måte din bibliografi. For hver gang du føler disse følelsene, føleraffekter og følelser, så lager du også informasjon. Du lærer om verden og hvordan den fungerer og hva du kan forvente. Det er vel utgjort dine emosjoner, så du kan
Det som er litt sånn spennende er at hver gang vi opplever en affekt, så vil det kunne utløse en følelse, og hver gang vi har en følelse, så vil det kunne utløse en emosjon. Så derfor vil folk føle forskjellig. Så du og jeg for eksempel kan oppleve nøyaktig sammen stimuli, og så vil vi reagere forskjellig på det utifra både vårt nervesystem og vår sensitivitet og vår temperament, men også utifra våre erfaringer med de følelsene. Noen kan gå rundt og for eksempel ha selvkritikk som vi snakket om. Vi har blitt kritisert masse opp gjennom hele oppveksten,
eller du har blitt utsatt, du har alltid hatt en følelse av å være utenfor, så kan det plutselig bli avvist i noe tid, være veldig, veldig vondt, fordi det vekker også den gamle emosjonen av skam, en mer sånn grunnleggende følelse at det er noe galt med meg.
enn et menneske som for eksempel har følt seg ganske akseptert. Det er emosjonen av det noe større da. På enkelt sett, for lytterne, så vil jeg si at affekten er liksom øyeblikket, det er kroppen, ikke sant? I øyeblikket. Følelser varer ofte en par sekunder, mens når vi har sånn dårlig humør over lengre tid, så er det nesten alltid emosjoner som foregår. Skikkelig spennende. Men du snakket jo om dette med primær- og sekundærfølelser, og det må jeg si at
Når jeg lærte om primær og sekundær følelse, så tenkte jeg, hvorfor har jeg ikke lært dette når jeg var tre år? For det er så mange lager følelser, og det er veldig greit å rydde i sitt eget hodet. Hvertfall føler jeg det når jeg tar meg selv i å føle en følelse på en følelse. La oss si at jeg kommer hjem til mannen min, og så er jeg skikkelig lei meg for et eller annet.
Og så spør han meg et eller annet, og jeg føler at jeg blir nesten skamfull av at jeg er så lei meg. Så blir det skam oppå det, og da kan jeg plutselig bli veldig avvisende mot han. Og da blir det mange lag av følelser, og han forstår jo ikke hvorfor jeg blir irritert.
Men jeg er jo blitt irritert for at jeg følte skam, ikke for at jeg var lei meg. Men kan ikke du fortelle meg hva jeg får skjønn på primær og sekundær følelse? Primærfølelser er de grunnleggende følelsesmessige reaksjonene vi har i møte med noe som skjer. Hvis noen kommer og sier noe veldig nedverdigende til deg, så kan du bli skamfull for eksempel. Eller du kan også bli sint. Man kan bli primært sint hvis man føler at man føler seg urettferdig behandlet.
Eller hvis du mister en du er veldig, veldig glad i, så kan du få primærfølelsen tristhet. Sorg og tristhet. Så det er grunnefølelsene våre da, som er primærfølelser. Glede, ivig, tristhet, sorg, frykt, sinne, avsky, forakt, skam, skyld, disse. Ikke sant? Men så er det jo ikke alltid sånn... Jo, det som er viktig med primærfølelser er at det er de som er...
Det er den opprinnelige måten kroppen din reagerte på noe på. Det er de som ofte sier noe veldig viktig om hva vi trenger. Det er derfor følelser ut.
utløses. Følelser handler om emosjonelle behov. Så primærfølelsen din er kjempeviktig, for de informerer deg om noe du trenger. Hvis noen sier noe til deg, og du kjenner deg skamfull, så er det emosjonelle behov å bli respektert, bekreftet og få anerkjennelse, for eksempel. Det er viktig. Hvis du får det da, så vil den skammen gå bort igjen. Eller hvis du savner noen og sørger over noen, så er behovet gjerne trøst og omsorg og støtt. Og hvis du får det, så vil også sorgen lindres litt. Hvis
Men så er det ikke alltid vi vet hva vi føler. Det er ikke alltid vi legger merke til det. Det er ikke alltid det er tillatt å vise. Og det handler noen ganger om erfaringene våre igjen. Vi kan ha vokst opp på at noen følelser er mer forbudt enn andre, og mer godtatt enn andre. Da vil vi fort kunne få andre følelsesmessige reaksjoner i seg for. Det er det vi kaller for sekundære følelser.
Sekundær følelse er kort fortalt det du føler om det du føler. Du kan bli sint fordi du har en følelse i kroppen, eller du kan bli skamfull over en følelse. For eksempel, jeg er ikke så veldig glad i å være redd. Det er en følelse jeg liker dårlig, så primærfølelsen og frykten er ikke jeg så glad i å ha.
Og så fort når jeg kjenner at jeg blir redd, så blir jeg fort skamfull. Og så blir jeg litt selvkritisk og sånn, nå må du ikke være så jævlig feil. Jeg kan bli litt sånn. Så noen ganger merker jeg nesten at jeg er redd ved at jeg går rundt og skammer meg over det. Så jeg merker sekundærfølelsen først. Og så sier jeg, å faen, nå er jeg sikkert der igjen. Det er det som foregår nå. Og sånn eksempel som du ga, veldig typisk, at vi blir irritert eller sint. Veldig typisk sekundærfølelse.
I par krangler så tror jeg veldig mange krangler er begge partene er i sekundærfølelser og krangler med hverandre og er sinte. Og så føler de egentlig ofte på noe mer resorbart som for eksempel at du respekterer meg ikke. Jeg føler meg alene. Jeg føler ikke at du verdsetter meg og...
å like meg som den jeg er. Det handler ofte om sånn sårbare ting da. Som er mye vanskeligere å prate om enn... Mye vanskeligere, ja. Men som er også viktig å prate om, for det er der det emosjonelle behovet ligger. For å sinne sekundærfølelsen kan ofte sende helt andre signaler, ikke sant? La oss si at du er sint på partneren din da. Du egentlig ikke føler deg respektert og tatt vare på eller verdsatt eller prioritert. Og så trenger du egentlig at han...
kommer nærmere deg og viser at han vil være med deg og liker deg som den du er, så blir du sint, ikke sant? Hver gang dette skjer, hver gang dette rører seg i deg, og så skyver du ham vekk i seden for. Jeg pleier å tøyse litt med at
Nesten alle Hollywood-filmer om gamle, grinete menn er bygget opp på den fortellingen. Nå tøyser jeg det litt til. Men at de er triste eller lei seg for et eller annet, og så er de sinte på overflaten. Ja. Og så trenger de egentlig trøst. Men dette tror jeg er veldig vanlig i de tusen hjem. Kjempe! At man vil ha nærhet, og så skyr man heller bort.
Det er utrolig rart at vi driver på sånn her. Det er en måte å beskytte oss på. Det føles tryggere på et vis, ikke sant? Og så kan det være at den følelsen føles så umulig, fordi det er det med oppveksten vår igjen, at vi kan ha laget... Det føles ikke bare en følelse, du har også masse forventninger knyttet til den følelsen da. For eksempel sorg da.
Hvis du har fått veldig lite trøst og omsorg og hjelp når du har vært lei deg når du har vært liten, så kan du ha en sånn forventning om at det er ikke hjelp å få når jeg er trist. Det vil ikke lede til noe godt. Så da må jeg bare ha det bort. Da kan man begynne å skive folk unna for eksempel for å beskytte seg mot den smerten. Jeg synes jo, jo mer jeg snakker med folk, uansett hvordan følelsesuttrykket er, hvis vi
blir litt ved det og utforsker og er aksepterende med det som foregår, så gir det alltid mening at folk føler som de føler til syvende og sist. Ja, ikke sant? Vi er mye mer sammenhengende enn vi tror. Men hvordan er det der med å gå inn i følelser? Det er jo ikke lett. Nei. For det er nesten en kunst i seg selv å bli...
Å tørre å kjenne på egne følelser. Jeg husker for ti år siden gjorde jeg alt jeg kunne for å skyvne alle følelsene mine, og jeg skulle bare ha det bra hele tiden. Det er jo litt sånn standarden i samfunnet, at vi skal jo bare ha det bra hele tiden, og hvis vi ikke har det bra, så er det noe galt med oss. Ja, det er en sånn grunnholdning nesten. Ja, absolutt. Men hvorfor er det så viktig å kjenne på følelsene sine?
Det ene er jo det mest åpenbare svaret på en måte, at det er følelsen vår som forteller oss om hva vi trenger dypest sett.
Du kan si at det er veldig mange terapiformer og samtaler som dreier seg om følelser, men der man ikke er i følelsene sine. Jeg tror ganske mange snakker mye om følelser, men uten å være i følelsene. Vi kan snakke om at vi blir redde, men å vise et annet menneske at du er redd, det er noe annet. Eller at vi kan snakke om ting vi ikke liker med oss selv, men å sitte der og kjenne at dette er jeg virkelig ikke stolt over å være med selv, og nå får du se det. Det er altså å være i følelsene, som du sier. Det er noe litt annet.
Og der er jo ikke bare emosjonsfokusert terapi, men også andre terapiformer. Men de som er veldig følelsesorienterte i hvert fall, er ganske opptatt av at vi endrer en følelse best når den er aktivert. Vi må aktivere den for å endre den. Vi må ankomme et sted før vi kan gå derfra. Så det hjelper ikke å bare snakke om følelser.
Vi må gå inn i de. Så la oss si at du hadde veldig, veldig mange opplevelser av å ikke føle deg respektert og akseptert, så mye skam da, for eksempel. Så bare at vi bare sitter og snakker om det, ville ikke nødvendigvis endret det så veldig mye.
Men hvis du kan sitte og kjenne på den følelsen ovenfor meg, og du likevel føler deg akseptert og tålt som den du er i det øyeblikket, og kjenner det i kroppen din, altså kan møte blikket mitt og se at jeg føler med deg, ikke at jeg ser nedpå, eller føler sympati, men empati, så er det mer transformerende enn at vi bare snakker om det. Så det vi prøver i FT, som også i mange andre terapiformer som er, er at vi prøver å aktivere følelsen i rommet.
Så vi skal ikke bare snakke om det, vi skal være i det. Hvordan gjør man det? Det er jo gjennom å være empatisk, er kortsvaret da. Altså vi må jobbe ganske mye, og så er det ganske mye fokus på kroppen. Ganske når vi merker at det skjer noe i klienten, rett litt oppmerksomheten mot kroppen, jeg merker at dette er vondt for deg, så jeg ser om du kan sjekke litt, hvordan er det inni deg akkurat nå når du snakker om det, så kan du for eksempel kjenne at, ah, jeg får en klump i magen, så kan du la den være der litt, og så følger vi det ganske mye, prøver å aktivere det i rommet da. Så dere kjenner etterfølgelsene,
Altså i dere, for du får jo også opptrening i dette. Jeg må bruke mine egne følelser og mitt eget følelsesmessige apparat som et lite kompass da, som er med deg. Så jeg må jo kjenne litt i mine egne følelser. Jeg må skille mellom å være mitt og å være ditt. Ikke minst, ikke sant? Og så må jeg jo bruke mine egne erfaringer, opplevelser og følelser som en måte å sette meg inn i hvordan det er for deg. Ja.
Da vil jeg jo si at vi vet mye mer om det å være et menneske enn vi tror, de fleste av oss. Men vi er ikke alltid så villige til å gå inn i oss selv for å finne noe som samsvarer, for det kan være litt skummelt hvis vi selv også synes det er litt skummelt med disse følelsene. Nå snakker jeg litt om lekfolk. Jeg tror terapeuter ofte, eller terapeut må også øve masse på dette. Øve på å kunne tåle det å kjenne at man er trist, for eksempel, for å sette seg inn i en annen persons tristhet. Kunne tåle at ting er håpløst, eller
Men sånn, man skal prøve å beskrive hvor man kjenner følelsen. For eksempel for meg så når jeg blir rolig for noe, så kjenner jeg det ofte i brystet. Og så skal man prøve å kjenne etter den følelsen, hvor den sitter. Ja, det er en av tingene vi bruker på en måte, men
Kanskje det vi i størst grad prøver å gjøre er at vi prøver å hjelpe til med å øke følelsen i øyeblikket ved å sette virkelig ord på hvordan det oppleves for deg, samtidig som vi er koblet på kroppen. Vi merker veldig fort om et menneske er koblet på kroppen sin eller ikke. Man hører forskjell på måten de snakker på. Om de snakker med, hva kan man si, altså ...
Om kroppen og hodet er i synk da, eller ikke. Det merker man ganske fort. Og man merker det jo selv. Hvis jeg forteller om en hendelse som var veldig negativ for meg, for eksempel. Men av og til kan jeg merke at jeg er helt distansert til det jeg forteller om. Så det er jo ikke alltid lett å koble seg på følelsene heller. Og det er sikkert ikke alltid nødvendig, men i den sammenhengen så er det jo nødvendig. Ikke sant? Ja.
Så hvordan får du de til å koble seg på følelsen? Ja, det er vanskelig å oppsummere i en kort setning. Men da jobber vi masse med å tippe. Vi må rette samtalen fra å handle om et narrativ. Altså, hva skjedde? Vi går fra hva skjedde til hvordan oppleves det. Jeg er ikke så interessert i hendelsesforløpet. Ja.
Jeg er mer interessert i hvordan det oppleves å være deg der, ikke sant? Så hvis du forteller om, ja, så skjedde det, og så skjedde det, og så sånn, og sånn, og sånn, og sånn, og så sa han det, og så sånn det, og så kan jeg si noe sånn, så det gjorde noe med deg. Det skjedde noe på innsiden din når han sa det. Ja, sier du kanskje sånn.
Det var en nedvegning, akkurat som han ydmykket deg eller trykket deg ned i søla. Så trykker vi litt på der det kanskje gjør vondt. Da må vi følge ganske med på hvordan klienten din har det. Vi må følge med på hva skjer i deg, hvor blir du aktivert i kroppen din. Nå kjenner vi at vi får kroppslig respons i møte med andres følelser. Det er typen de fleste av dere har kjent. Et godt eksempel er bryllup. Vær i bryllup og hør på disse talene.
Og så kan man høre at de kanskje er litt stresset og anspent. Da kan man kanskje bare synes det er litt sånn ubehagelig, for eksempel. Det er en typisk sekundær følelse. Det er en sånn stresset og anspent. Angst er en veldig typisk sekundær følelse.
Men det øyeblikket du plutselig kommer til noe sånn, og jeg er så glad i deg, jeg ønsker deg så godt, og jeg elsker deg som det menneske du er, og det er sånn ektefølt hjerte, så kommer liksom våre tårer med en gang, så får vi sånn gås ut. Jeg kjenner hva du sier. Ja, jeg var i bryllup i helgen derfor jeg har det litt tilgjengelig. Og akkurat de øyeblikkene der, det er en primærfølelse. Primærfølelser vekker mer empati i oss enn sekundærfølelser som ofte er litt sånn,
inkongruente følelse på et vis at man kanskje viser mange forskjellige følelser på en gang for eksempel og jeg tror vi mennesker er konstruert til å merke det ganske fort om de vi snakker med er ekte ja, absolutt, altså jeg vil si at den evnen til å
gjenkjenne andres følelser er nesten medfødt. Barna våre, bare se på barn, de er kjempeempatiske. De merker meg en gang når noen er triste. Jeg husker bare for et par dager siden så satt jeg med kona mi og så fortalte jeg om noe som jeg synes var veldig vanskelig. Og så ble jeg lei meg. Og så kommer en gang lille gutten min bort på en annen tår og skal klemme.
-Man ser det med en gang. -Det er helt utrolig. Jeg har merket at nå foregikk det noe i pappa. Jeg har også merket det veldig med barna mine,- -hvor utrolig kopplet på de er mine følelser. -Absolutt. -Man kan ikke skjule ting for barna sine. -Vi lekker følelser. Det gir mening. Det er det som har frem med følelsenes viktighet.
De er et signalsystem, ikke sant? Altså både internt, de skal informere deg om hva du trenger, men de er også kommunikative og relasjonelle, altså det handler der mellom mennesker. Det var sånn vi kommuniserte med hverandre før vi hadde tanker og språk. Hvis du spoler tilbake i evolusjonsmessig, så er følelser ganske mange millioner år eldre enn tanker og språk. Så jeg vil si at noen ganger så er det nesten umulig å finne de riktige ordene til en følelse, for det er noe mer sånn
Det er et ganske vanskelig prosjekt, ikke sant? Å finne ord som stemmer overens med din opplevelse. Men kanskje det er det emosjonsfokusert terapi og mange andre følelsesorienterte terapiformer. Det er mange retninger her som gjør mye av det samme. Et stort overlapp. At vi prøver å finne ord og skape mening og finne en eller annen form for at det er kongruent, det resonerer med hvordan vi har det på innsiden. Og så er det ganske lindrende i seg selv.
og skaper meningen å være påkoblet inn i sin sinn. Og så er det også at følelse kan endres da. Men hvordan kan man endre følelser? Bare følelser i seg selv, vi vet jo at minner lagres jo rundt om i hjernen. Og hver gang du henter opp et minne,
så kan det endres. Yes, helt riktig. Og ofte de sånne sterke minnene vi har, kan jo fordreies og bli verre, eller endres totalt. Så særlig de veldig emosjonelle hendelsene, som er minnene du har hatt. Hvordan går dere inn og ser på det, og hvordan eventuelt kan man endre på det? Kjempefint spørsmål. For det første vil jeg si at,
Det er ikke alle som er så like bevisst på det, men følelser og ukommelse henger jo enormt mye sammen. De tingene du husker veldig godt, da er sannsynligheten veldig, veldig, veldig høy for at du har hatt sterke følelser involvert. Fordi følelser påvirker ukommelsen. Du husker mer av ting du føler. Så du vil huske gode og vonde opplevelser gjennom livet. Du kan kanskje huske ...
blikket til en omsorgsfull bestemor, ikke sant? Og du kan huske fange som har trygt, og du kan også huske stygge ting folk har sagt til deg, og du kan huske følelsene av å være alene da du var liten, eller være redd, ikke sant? Fordi det har vært følelser involvert, men du husker kanskje ikke hva du spiste til middag en dag, det var helt rolig, liksom. For følelser påvirker ukommelsene våre, det er en neurologisk lov, det kalles for langtidspotensiering på en måte, som gjør at følelsene gjør at
nervecellene fyrer mer da og så husker du mer, med mindre du har vært helt overveldet, altså langt utenfor toleranserinduet, så kan du skille ut minner så du ikke husker det, for du har vært overveldet neurologisk da, det går an det også ok
Og så kan vi ikke endre fortiden, ikke sant? Nei. Vi kan ikke endre på ting som har skjedd. Alle må leve med sin bagasje. Ja, vi må jo. Og noen har en tyngre bagasje enn andre, men vi vil jo gå videre. Ikke sant? Så vi kan ikke endre på det som har skjedd, men vi kan endre følelsene knyttet til fortiden. Der var vi tilbake til det med emosjoner igjen, ikke sant? At emosjoner, det er ikke bare...
Nå i øyeblikket er det også hele din erfaring og opplevelse med den følelsen fra tidligere. Så gjerne sånn følelse blir vanskelig for oss. At vi en gang har opplevd noe der vi har hatt en sterk følelse, og for eksempel ikke har fått hjelp med å håndtere den. For eksempel vært kjempe, kjempe redd da du var alene og ingen var der og beskyttet deg når noe vondt skjedde. Og så kan det da bli med deg, for da lærer du noe viktig i det øyeblikket. Dette er farlig, her blir jeg ikke beskyttet, dette er utrykt.
Da er det akkurat sånn at den blir med oss litt videre, sånn at når vi som voksen opplever noe som minner oss om det, så kommer vi tilbake i den samme emosjonen. Altså vi blir redd sånn som vi ble redd den gangen. Og jeg tror veldig mange av de psykiske helseplagene vi har bygger på sånne ting. En stor overvekt av det.
Eller at depresjon vil jeg tenke mer på som en sekundær tilstand. Det er ikke noe vits, det er ikke noe hjelp å få, så resignerer man litt på en måte. Eller angst. Angst ser jeg ofte på som, eller IVFT, så ser vi på det som frykt, sekundær frykt. Det vednærmer oss en annen følelse som er veldig skummel eller krevende, så blir vi engstelige og blir urolige.
Så det vi gjør i EFT er at vi prøver å gå tilbake til, altså aktivere den følelsen som er vanskelig, som kanskje er fra, ofte er det fortid. Det må ikke være barndommen, det kan være ungdomstid, det kan være din forrige jobb, det kan være knyttet til en relasjon du har, det kan være en forelder, det kan være en ekspartner, det kan være hva som helst, det må ikke. Det kan være enkelstående trauma, en bilulykke. Men ofte går det, hvis det er veldig fastlåse ting som har vært der lenge, så går det ofte langt tilbake.
Så prøver vi å aktivere det i rommet for å da påvirke det med andre følelser. Det er der som er, der spiller vi nok en gang på det samme ukommelsesprinsippet, ikke sant? At følelser påvirker ukommelsen. Så derfor så tror vi at det er mer effektivt å endre gamle følelser med nye følelser, enn å endre det med nye perspektiver eller idéer eller abstrakte holdninger på en måte. Ja. Så ...
Jeg må bare si det. Så det du sier, du endrer følelsene med nye følelser. Ikke med rasjonell tenkning. Fordi det er veldig mange av oss som tenker at jeg skal bare forstå det, så skal jeg bare tilgi, så er jeg ferdig med det. Jeg skal bare akseptere det til å gå videre, nå er jeg ferdig med det. Vi prøver vår rasjonelle del av hjernen å tenke
prøve å tenke det bort, mens dere prøver å føle det bort. Vi prøver å føle det, altså å oppleve den tryggheten vi ikke hadde. Vi prøver å oppleve den aksepten vi aldri har hatt. Der du snakket om at en grunnleggende holdning hos mange i samfunnet er at vi alltid skal ha det bra, og hvis vi ikke har det bra, så er det noe dårlig. Så vil jeg si at en annen grunnleggende holdning som er ganske utbredt er at
Du føler som du føler fordi du tenker som du tenker. Så hvis du skal føle noe annerledes, må du tenke annerledes. Sånn driver ganske mange og utfordrer sine egne tanker. Jeg tror absolutt at det vil hjelpe. Jeg tror det har noe for seg også. Noen ganger kan det få et annet perspektiv på ting å snakke med og sånn.
absolutt endrer det, kan det, ikke sant men jeg ville snudde litt rundt på det da altså at emosjonelle behov er emosjonelle de er ikke bare et nytt perspektiv eller en holdning på det så hvis du for eksempel har veldig en dyp opplevelse av å ikke være god nok fra tidligere, ikke sant, så vil jeg jobbe ut med å gå inn i den opplevelsen, kunne utforske den i en trygg relasjon med meg
å prøve å i rett øyeblikk gi deg en dyp opplevelse av å føle deg akseptert, likt og respektert. Da har du to veier. Vi har tre typer endring i denne tradisjonen. Det ene er å endre måten man forholder seg til følelsene sine på. Ser vi på dem som støy, eller ser vi på dem som nyttige for oss?
Handler vi på det med en gang, eller er vi litt skjerri på hva er dette egentlig, kan det være noe annet som foregår også, ikke sant? Kan vi akseptere og tillate oss å føle, eller kan vi ikke? Så jobber vi med å, altså, sin egen holdning til følelser. Men så er det dette med endring av følelser, ikke sant? Altså transformasjon da, der du enten kan gjøre det gjennom korrigerende erfaringer da, for eksempel med terapeuten, ikke sant?
At du kan fortelle om noe som du aldri har fortalt et menneske før, for du er livrett for å ikke bli tålt når du forteller det. Og så forteller du det, og så blir du allikevel tålt på det. Eller at du kjenner på den følelsen av å være alene og føle seg forlatt, og så føler du deg samtidig trygg.
med terapeuten, det blir en ny korrigerende emosjonell erfaring, eller at du får trøst som du ikke har fått før. I den settingen der man i den følelsen og det minnet man har, tilknyttet den følelsen, så blir man forstått av terapeuten. Og så kobler man seg litt annerledes innvendig. Da kan man ha, nå lager jeg en sånn håndbevegelse som ikke lytterne dine ser, men
Altså, vi aktiverer den vonde følelsen først, eller den gamle følelsen først, og klaper mening av den, prøver å jobbe med å tillate den å være der, og samtidig skal man kunne ha en annen emosjon,
opplevelse også. For eksempel av at du føler at du mottar omsorg, eller at du er trygg, eller at du også kan kjenne sinne på egne vegne, for eksempel. Når du klarer å oppleve disse, da kan vi endre følelser. Da ser vi at det er akkurat som man endrer følelsene knyttet til minnet. Det er mange sekvenser her. De vanligste, helbredende følelsene er selvmedfølelser, altså føle omsorg for deg selv i noe du tidligere kanskje har kjeftet på deg selv for.
For eksempel føle omsorg for det barnet du var, eller den ungdommen du var, eller hvis jeg ikke skal gå så langt tilbake, la oss si at du var veldig overveldet i en jobb, og gjorde det skikkelig dårlig i den jobben, og så mistet du jobben din. Og så går du og kjefter på deg selv for at du gjorde det så ræva. Har indre kritikere da.
Og så plutselig så ser du, ah, shit, jeg sto jo i veldig mye. Så kjenner du omsorg for deg selv, men det er ikke bare å, ja, det er lurt å være snill med meg selv og tidlig med meg selv, det er ikke bare å forstå det, det er å faktisk kjenne den omsorgen. Den ene helbredende følelsen, den kan komme fra seg selv, og den kan komme fra terapeuten, ikke sant? Og det andre er sinne, en kjempeviktig følelse.
For eksempel hvis du har blitt behandlet skikkelig dårlig og holdt utenfor, eller blitt mobbet, og så plutselig kjenner du sinne på egne vegne og kjenner at det var faen meg ikke greit, altså. Det skulle ikke ha skjedd, eller du kan være sint på din indre kritiker, nå er det nok. Det er ikke sant det du sier, eller sinne på en omsorgsperson. Du skulle ha vært der, du skulle ha hjulpet meg. Jeg hadde fortjent at noen beskyttet meg. Altså et sånn selvhevende sinne som er primært, ikke bare alle var så jævla kjipe. Det er litt mer sånn sekundært å høre siden av.
Så kan det endre den følelsen. Jeg vet ikke om det gir mening. Jeg synes dette er kjempeinteressant. Men la oss si, for ikke alle har jo tilgang til EFT-behandling i de små bygdene rundt omkring. Hvordan kan man gjøre det arbeidet selv hvis man har lyst til å gå inn i det og prøve å hjelpe seg selv?
For vi alle har minner fra barndommen. Absolutt. Og det er jo ofte sånn at man kan plutselig slå det i magen, for man møter på noe som minner deg om det. Og så er man liksom bare tilbake dit igjen. Så er man rett tilbake, det er så rart.
Hvordan kan man lære seg til å finne en metode som gjør at man slipper å falle helt ut i en halvtime etter at man har møtt på? Det kan være noen som minner deg på en annen person, eller
Er det noen verktøy man kan bruke hjemme? Ja, det er mye god selvhjelp på dette. Vi har jo prøvd å overføre det til bokform. Vi har fått tilbakemelding på at det klarer å vekke følelser i folk. For det er vanskelig. Følelser er jo ganske sånn at du må være i opplevelsen for å finne ut av det. Så det kan være litt vrynt å gjøre på egenhånd.
Jeg vil jo si at kanskje den beste måten er å snakke med venner om det. Tørre å øve på det og vise følelser. Snakke med folk om det. Tørre å bare sette ord på hvordan det er og hvordan det har vært. Så tror jeg at vi kan være mye bedre. Vi kan være ganske helsebringende med hverandre i vanlige relasjoner. Jeg synes ikke helsepersonell skal ha monopol på vonde følelser på en måte. Nei.
Og så er det jo å øve på, det er mange terapitradisjoner som går litt sånn ut på det samme her, å gå inn i vonde ting, ikke sant? Og for eksempel der synes jeg mindfulness har mye fornuftig for seg, ikke sant? Altså være oppmerksom på, bare jobbe med å tillate noe å være der da, kanskje første steget.
Kanskje det første steget er å legge merke til at du føler noe. Det er kanskje det første steget. Jeg må bare si noe der. Det er vanskelig, bare det steget der, å komme opp i bevisstheten rundt egne følelser. Ofte behandler vi på det. Ja, man bare handler, og man er i underbevisstheten veldig mye. Jeg husker når jeg hadde en veldig vanskelig periode i livet, når jeg gikk femte år på medisinstudiet, og jeg skulle...
Jeg leste mye psykologi da. Jeg prøvde å finne ut hvordan jeg kan få det bedre. Og så prøvde jeg dette med mindfulness. Og jeg husker jeg syntes det var så vanskelig. Jeg syntes det var så vondt. Jeg fikk sånn rask pust og hjertet hamret for det var så vondt å kjenne hvordan man hadde det. Så det tror jeg
viktig å få fram at det er ganske vanlig å få sånne reaksjoner og jeg bare styrta ut av det rommet etter to minutter med mindfulness for det jeg klarte ikke å være med meg selv og så gikk jeg litt lengre og litt gradvis, gradvis så klarte jeg å være med mine egne følelser og min egen puss da men det er en liten prosess en forventning mange har til mindfulness for eksempel er at da skal det bli rolig
Jeg har en god kollega som har jobbet veldig mye med mindfulness, som har vært buddhistmunk og sånn, Jaran Olsen heter han. Han sier altså, hva ser du når det stiller ned? Altså når det klarner, hva ser du? Du ser det som er, sier han alltid. Det du vender oppmerksomheten til, hvis du ikke har det bra, da vil det ubehage komme frem. Som du sier, når du faktisk kjente etter hvordan du hadde det, så ble det ganske mye, det ble vondt. Så
Så på en måte, uansett hvilken, jeg er jo ikke sånn spesielt innenfor mindfulness-tradisjonen, egentlig. Jeg jobber kanskje mer med det som kalles for selvmedfølelse eller self-compassion i dette. Men du må i hvert fall legge merke til at nå foregår det noe i meg. Hvordan har jeg det egentlig? Stoppe opp, kjenne til kroppen. Jeg vil si kroppen er liksom hovedveien, kongeveien til følelser, da. Ja.
at følelsene våre er nesten mer fysiske enn de er psykiske, vil jeg ha sagt. Man føler i kroppen, man føler ikke i hodet. Hodet er tankene våre, på en måte. Hva er det som foregår i meg nå? Hva står mellom meg og det å ha det bra, for eksempel? Etter at han starter med et sånt, prøver jeg å kjenne til hva som foregår i kroppen min.
Og så er neste steg å prøve å tillate det å være der. Det kan være ganske vanskelig. Som du sa, man kan kjempe det bort med en gang. Der kommer våre egne holdninger til våre følelser fram veldig fort. Vi kan bli selvkritiske, skjerpe deg, ta deg sammen, slutt å gjøre noe. Nå burde du se på en annen måte. Herregud, alle de andre klarer det ikke du. Og bare tillate det å være der. Det kan være gjennom å legge en vennlig hånd over der du har det. Puste. På en måte hvile i at
Jeg har denne følelsen av en grunn. Følelser er mye mer logiske enn vi tror. Det er alltid en grunn til at vi føler det vi føler. Men det kan at det ikke gir selv mening fordi vi for eksempel er i sekundær følelsen. Uro og angst for eksempel er veldig ofte sekundært. Prøv å bli litt ved det. Det er steg tre. Prøv å sette ord til det. Jeg føler meg, eller det er som om
Kanskje jeg er redd. Ja, hva er det jeg er redd for? Da er jobben å prøve å finne ord som stemmer litt overens med kroppen din. Altså om det resonerer eller er kongruent med innsiden. Det merker man ganske fort. Hvis man øver litt på det, så merker man at man smaker på ordene. Det kan hjelpe å si det høyt ut. Jeg er redd. Så er det noe som kroppen din gir et signal om det er riktig eller ikke. Ja.
Ofte vil at følelsen øker litt hvis du treffer. Så prøver man å teste mange forskjellige ord. Så er neste steg å finne hva det er jeg trenger når jeg har det sånn behovet. Det er viktig. Så det er en slags trinnvis måte å gå frem på hvis man vil øve litt på egenhånd. Først legg merke til. Prøv å tillate deg å være der. Prøv å sette ord til det. Prøv å kjenne litt hva du trenger når du har det sånn.
Det finnes heldigvis øvelser og nettsider. Det kan gå på følelseskompasset.no og så er det masse gratis. Det er hele gratis nettsider. Det er mange fine øvelser og også noen sånne guidede meditasjoner der man kan øve på det og kjenne etter. Ja, bli litt kjent med følelsene sine. Så er det også å snakke med folk da.
Ja, finne noen. Og så er det det å ikke snakke med hvem som helst, men noen du virkelig stoler på. Ja, da må du snakke med noen som du stoler på, og som du også tror kan møte deg på en empatisk måte. Og det viktigste der kanskje er å snakke med noen som tåler at du har det vondt. For det veldig mange gjør, når vi forteller dem at vi har det vanskelig, er at de fort avkrefter at vi trenger å ha det vanskelig.
Det er liksom ryggmarksrefleksen til veldig mange. Ja. At jeg føler meg så stygg. Nei, men du er jo kjempefin. Ja, slutt å føle sånn. Ja, for det er egentlig det man indirekte sier, ikke sant? Det er det som kalles for innvalidering da, av følelser. Det er det motsatte her å validere en følelse og gyldiggjøre. Og spesielt på sånn, eller sånn, jeg er skikkelig, herregud, jeg er redd for det foredraget, eller jeg er skikkelig redd for den podcasten med Anette, det kommer til å, jeg kommer til å drite meg ut, og så, nei, nei, det kommer til å gå kjempefint, det klarer du, du har vært på podcastet før, ikke sant? Sånn sier folk veldig fort da. Ja, ja, ja.
Men legg merke til at det egentlig er ugyldiggjørende, ikke sant? Det er egentlig avkreftende. Det du egentlig sier er at du burde ikke føle som du føler. Det hjelper veldig sjeldent, for det hindrer følelsen i forlåtelse å være der, og hindrer oss å gå gjennom den.
De vanskeligste følelsene å snakke om da er ofte skam og frykt, for de andre ønsker ofte ikke at de skal ha de følelsene. Da kommer deres følelser inn da. Nettopp, ja, ja, ja. Det kan jeg merke som terapeut også. Jeg husker håpløshet var en av de vanskeligste følelsene jeg, altså det var min akille selv veldig, veldig, veldig lenge jeg møtte med klienter. For når de var håpløse, de kjente håpløshet, unnskyld, når de kjente håpløshet og alt ble litt sånn sort, og det var ingen retning, og det var bare vondt,
så ble jeg redd. Dels ble jeg redd for hva skal jeg gjøre nå for å hjelpe? Hvordan kan jeg få dem ut av det? Jeg ville ha dem ut av det. Da begynte jeg å positivt
oppmuntre eller avkrefte eller komme forslag til løsninger eller kastet på masse løsninger og verktøy hele tiden. Da ble det ofte verre. Hva skal man gjøre i de settingene der da? Føle med. Empatien.
Så tørre å bli med da. For sånn er det for deg akkurat nå. Ikke kjempe imot. Så når du forteller kona di at du er redd for å dumme deg ut på podcasten, hva ville vært et godt svar fra henne? Det er ikke rart det er skummelt å sitte der og skulle snakke på podcast. Det er krevende. Du skal snakke
Jeg hadde til og med sagt til henne at nå var ikke jeg sånn kjemperedd. Vi la oss si at jeg var kjemperedd. Ja, vi må bruke eksempler. Herregud, du skal dit og hun har 40 000 lytter. Herregud, det er jo litt sånn skummelt å skulle sitte der og snakke om et fagfelt som du også har veldig nært. Og du skal gjøre et godt inntrykk på henne og på lytterne nå fram. Det gir mening at du synes det er skummelt. Da, etter det, da kan man kanskje komme litt sånn
Dette tror jeg du får til. Altså litt sånn støtte. Men den funker best hvis den kommer etter en validering. Så først validere. Og nå, jeg tenker bare på hvordan vi, altså dette, hvis vi klarer å bruke dette i vår møte med våre relasjoner, så får vi så mye tettere relasjoner. Helt klart. Vi kjører
skjønne hverandre på en mye dypere måte. Og ikke minst barna våre. Det er kjempeviktig barneoppdragelse. For barn er jo kjempegod på å føle følelser, men vi voksne er også veldig god på å prøve å dytte bort de følelsene. Hvis barnet kommer hjem og han spiller fotball, men han fikk ikke lov å være med, så han måtte dra hjem. Han føler på skam og usikkerhet og utrygghet og føler seg ikke likt.
Så det er veldig lett å si som foreldre, du er så bra, og ikke bry deg om hva de sier, og dette går så bra, og neste gang så bare gjør du sånn og sånn og sånn. Mot å validere demmes følelser. Helt riktig.
Bare bli inn på at det er skikkelig kjipt. Det er en drittfølelse å ha, ikke sant? Å ikke få lov til å være med, og du kjenner at du ikke er like god som de andre, det gjør skikkelig vondt. Og det gjør vondt for oss som skal snakke med barnet eller bestevennen sin om det. Vi kjenner jo på det at det er vondt. Men det har en sånn helandeseffekt det der. Det har det, fordi
For det du egentlig gjør, det kan høres ut som bare ord, en gang på en standardvalidering, du kan bryte den til språk, det er typisk bunnet opp. Dette er et av nøkkelverktøyene som terapeuter har spesielt, vi bruker det veldig
I emosjonsfokusert terapi har vi i hvert fall åtte ulike empatiske intervensjoner som vi bruker på ulike tidspunkter. Det er litt teknisk akkurat det. Det må alltid være ekte og øyeblikk og tilpasset, men det er ulike måter man kan vise empati på, og valdering er en av de. Men det er kanskje den viktigste. For det det viser, det kan høres ut som det bare er ord, ved at man sier noe sånn, det er ikke rart at du føler det slik,
fordi sånn og sånn og sånn. Jeg antar egentlig det er en sånn, ofte det er bygget opp, eller så klart du kjenner det sånn, eller selvfølgelig du blir sint av å behandle deg skikkelig dårlig, ikke sant? Men det du egentlig gjør, er jo å vise at
Jeg hører deg, jeg ser deg, jeg tar følelsen din på alvor. Du har lov til å føle det sånn som det er, og det gir mening at du føler det du føler. At jeg kan leve meg inn i det, jeg kan være med deg i det, og du er ikke gæren som har det sånn, på en måte. Du er ikke koko. Og det er ganske viktig, for da er vi med da, med klienten vår, eller barna vår, eller hvem det er vi gjør det om for, eller kollegaer, eller vi kan gjøre det for voksne og alle.
Altså vi hjelper til å bygge bro mellom innsiden og opplevelsen, og det som foregår. Og vi hjelper dem å tillate en følelse av å være der. Så det er kanskje det valderingen er viktigst for, å hjelpe til med å tillate en følelse og akseptere den. Og da kan vi heller komme oss igjennom det på en måte, heller enn utenom da. Det som jeg tror mange vittere har kjent seg inn i, er at hvis man invaliderer mye, eller blir invalidert, så blir man ofte ganske irritert, eller man kan bli opptatt,
eller mer skamfull, eller du kan begynne å kjempe for å få rett til å føle det du føler. Jo, det var skikkelig ille, de vil ikke leke med meg, de vil ikke være med på at jeg er dårlig enn alle de andre i fotball. Nei, da du skårte uforrykket. Nei, jeg får ikke til noen ting. Og så eskalerer det mer og mer og mer, ikke sant? Og da blir det sånn dramatiske følelsesuttrykk da. Så når jeg møter klienter som har
Hvis det er dramatiske følelseuttrykk, så er det nesten aldri at de har blitt validert for lite. Det er for mye de har blitt validert for lite. De forventer å ikke bli trodda på følelsene sine. Så de legger på litt ekstra. Legger på litt ekstra for å overbevise seg selv om at det er riktig. Ja.
Og det ved å validere andres følelser gjør jo kanskje også at den andre slipper å føle på det veldig, veldig mange av oss føler på, som du sier, er skam. Skam går igjen. Det er avskammende. Det er avskammende. Dette er så bra, Aksel Inge. Det er en veldig viktig del av det. Og da må vi jobbe med vår egen følelse igjen som terapeut. Vi må tåle at andre faktisk har det vondt. Spesielt med skam er det ganske vanskelig
Vi ønsker jo ikke at folk skal skamme seg, så hvis noen kommer til meg og forteller om noe skam, la oss si at de skammer seg over utseendet sitt, så ser jeg på dem og så er de egentlig ganske pene i midten av øynene, så må jeg tørre å forlate min egen opplevelse og bli med på deres opplevelse. For det kan være så fristende å gå rett til å invalidere, lydgjøre eller avkrefte den andres følelser, men det vil ikke være så hjelpsomt faktisk. Ja.
Det er en av måtene vi jobber med. Valdering er et viktig verk i sånn terapi for å komme i kontakt. Det hjelper til å tilåte en følelse å være der, egentlig. Ja.
Og jeg tenker, man kan jo bruke dette for seg selv også. Ja, selvmedfølelse, der er jo valdering av egne følelser en viktig komponent. Ja, og du snakket om self-compassion, hva var det du kalte det? Self-compassion, ja. Det du selv hadde jobbet en del med. Ja, selvmedfølelse, self-compassion. Therapy, var det det? Ja.
Hvordan gjør man det? Det er egentlig å kunne, noen ganger legge merke til når man føler noe, kunne tillate det å være der, og så validere seg selv, det blir viktig. Nå er det ikke rart at jeg kjenner meg alene, fordi jeg føler at jeg står ganske alene i disse problemene som foregår. Det er skikkelig dritt, det er skikkelig skummelt, og det minner meg også om den gangen, at det kan bli ganske stort til slutt det her. Men å tillate seg selv å føle det man føler, og møte seg selv på en vennlig måte,
Også legge til det er at det er en viktig del av selvmedfølelse å minne seg selv på at ens egen smerte er menneskelig. Det er andre som også har hatt det sånn som oss. Det er ikke bare vår. Motsetningen vil jo hvertfall være selvmedlidende. Det er bare jeg som kan skjønne hvordan jeg har det, og dette er så urettferdig, og ingen andre kan sette seg inn i min smerte. Den er bare min egen. Det kan bli ganske ensomt og bittert, for å være ærlig.
Men også minne seg selv på at dette er en menneskelig reaksjon. Ja. Det er også en viktig del. Og det at jeg tror veldig mange kanskje blir redd for at hvis samboeren kommer og forteller et eller annet, eller barnet kommer hjem og sier at de ble dutelukket fra fotball. At vi blir redd for at de skal bli før selvmedlidende. At de skal gro seg fast nedi der. Absolutt. Og ikke komme seg opp derifra. Mm.
Hvordan møter man dem på en empatisk måte uten at det går for langt andre veien? Min erfaring er at validering ikke gjør folk selvmedlidende. Det gjør at de føler seg normale, at de føler seg menneskelige, at de føler seg forstått og kobler seg på andre mennesker.
Så noen ganger de jeg møter som er selvmedlidende, de har ikke blitt valgert for mye, de har blitt valgert lite. Så smerten deres føles så unik og personlig og som deres egen, fordi de ikke har fått hjelp av andre. De har lite erfaring med å bli forstått. Så jeg vil si at det å vise medfølelsevalg, det er andres følelser, er en god forebygging mot å bli selvmedlidende. Det er det motsatte da.
Veldig bra at du sier det. Det er godt for meg å høre at det er kanskje det vi er redde for. Vi vil ha sterke, robuste barn. Vi vil at de rundt oss skal ha det bra. Det er jo det de aller fleste går rundt og ønsker det beste for andre. Absolutt. Jeg tror det gjør barn mer robuste, og så hverandre mer robuste. Det å kunne tåle følelser, jeg mener at det er robusthet. Det mener jeg også. Jeg er helt enig med deg. Absolutt.
Veldig artig. Hvor lenge har du jobbet med dette? Jeg har vært psykolog i snart ti år, og jeg har jobbet kanskje med EFT de siste seks-syv årene. Det er ganske stor overgang. Jeg har jobbet veldig før med verktøy og teknikker, og så har jeg skiftet over til psykolog.
Dette med FT som går med på å aktivere en følelse, være med og en annen holdning til smerte og hva som skaper endring. Så det var en stor, ganske krevende overgang, men jeg synes det har vært veldig givende og personlig. Det føltes som om jeg kom hjem, både faglig og personlig. Det var veldig ordentlig. Jeg fant litt meg selv igjen oppi der også. Hvordan har det påvirket eget liv, dette? Det har gjort meg mye mer i kontakt med egne følelser, mye mer vennlig innstilt overfor egne følelser.
Kona mi sa det for meg ikke så lenge siden, at de første årene vi var sammen så hun meg nesten aldri gråte eller være i kontakt med følelser. Da tror jeg nok jeg hadde et mer anstrengt forhold til mine egne følelser.
enn jeg har nå. Men det har blitt en mer sånn naturlig del av mitt kompass da, i verden på en måte, at jeg navigerer ganske mye mer ut fra hva jeg trenger emosjonelt sett, på et vis. Jeg velger for eksempel veldig mye av hva jeg gjør, og veldig ofte ut fra hva som gir meg ivr og engasjement. Det er en følelse jeg søker veldig mye. Så hva sier vi med kick? Jeg velger stort sett, jeg tar stort sett bare på meg oppdrag som jeg synes er ordentlig sånn
og interessant å gi meg et sånt kick. Kudos for det. Det er derfor jeg er her. Å, jeg er så glad for det. Det er litt mindre redd for egen sårbarhet enn var
var. Ja, for det høres så motsikrende ut at man er mer sårbar, men mer robust. Ja, jeg er mye mer robust nå. Ja. Ja, og jeg blir mye mindre i mine sekundære mønstre da enn jeg var før også. Jeg blir mindre, jeg blir sånn sint på en sånn sundere måte, tror jeg. Absolutt. Så det er veldig sånn spennende. Altså, vi må jobbe masse, vi går i egen terapi og må jo
Det gjør jo også noe med oss å jobbe med mennesker hele tiden, og så oppleve historier og leve seg inn i andres liv. Da begynner man ganske naturligvis. Hvis man ikke begynner å granske seg selv, så er man litt rart skrudd sammen, tror jeg. Man blir ganske selvgranskende i det. Spennende reise. Men jeg må spørre deg, for jeg synes dette er kjempespennende. Det har blitt veldig mye snakk om...
Du snakker om at følelser er i kroppen. Men det er mye snakk om nå at følelser setter seg spesielle plasser i kroppen. Jeg har en venninne som er helt solgt på dette med yoga. Hun mener at hun har fått ut mye gamle følelser gjennom yoga. Absolutt. Men hva betyr dette? Kan ikke du fortelle? Jo, jo, altså.
Det gir veldig mening. Jeg er veldig med på den linja.
Jeg ser på følelser som fysiske fenomener, ikke psykiske. Det er nerveceller, det er hormoner, det er nervebaner, vagusnerven fra hjernen ned til magen, for eksempel, kjempeinvolvert i mange av følelser. Derfor føler du ofte følelsene rundt omkring i kroppen. Sorg kjennes typisk i magen, som tomrom, eller at noe mangler, eller en vond klump i halsen. Skam, min erfaring er at mange klienter beskriver at den er i mellomgulvet.
Og at du synker fremover, ikke sant? Og man ser også det i studier at skam for eksempel utvider blodårene i nakken og skuldrene og hjernen sånn at du blir litt sånn forfjamset og får litt sånn kognitivt sjokk og mister litt sånn tråd når du synker litt fremover. Og du føler deg fysisk tyngre da, når du ikke skammer deg. Og frykt, ofte trykk i brystet og et sånt sug nedover i magen, det er sånn forskjellige ting.
Mens glede kan være veldig sånn, du føler deg lett, og sinne, du kan føle deg sterk, du er stødigere. Så det er veldig forskjell. Du kan ta et eksempel fra idrettsverdenen, så ser du fotballspillere, når de er sint og dominante og får med seg hjemme i publikum, så løper de fortere. Mens en fotballspiller som har akkurat skålt selvmål, da vil du se på statistikken at den spilleren løper saktere etterpå og gjør mer feil. Fordi det endrer kroppen vår. Det er kroppslige.
Det er jo kjempespennende. Til og med metabolismen i, altså til og med knoklene dine endrer metabolismen når du er redd. Da må du sette deg inn, så du hopper i aksen, altså, dette kjenner du til som du gikk, ikke sant? At fight or flight-responsen påvirker metabolismen inni beina dine. Så du kjenner det bokstavlig talt i mark og bein. Det er ganske spennende. Det er så spennende! Det er masse fysisk å gjøre, og derfor så
Det merker du at når du er sint, så kjenner du deg mer energisk. Skammer deg så tyngre. Og så redd, da kan du løpe fort. En redd mor kan løfte en bil nesten. Det er fordi det er fysisk, og derfor bruker vi ofte kroppen for å regulere følelsene våre. Det vanligste vi bruker er pust og muskler. Vi puster og sukker. Det vet de fleste at det er nedregulerende. Så legg merke til at når du har en kollega som går forbi deg og gjør ...
så er det ofte en eller annen form for regulering av følelser. Eller at vi strammer magemuskler. Vi har ofte klienter som har stramme magemuskler, stramme her mellom gulvet. Eller stramme hofter går også veldig stiv. Stiv nakke kjenner de fleste på. Når det har vært stresset eller veldig urolig lenge og ikke hatt det bra, så er det ofte veldig stiv i nakken. Vi bruker musklene våre og kroppen vår for å
døve fysiske responser og derfor så tenker jeg de veldig mener det med yoga det jeg har hørt går igjen der er spesielt når man tøyer muskler i hofte og lår og i mageregionen at da kan mange få sånne veldig emosjonelle opplevelser at de for eksempel begynner å gråte jeg tror det er det skjedde at man går fysisk til verk for å hindre seg selv og stopper den reguleringen på et vis av følelser
Vi jobber litt med det i EFT også. Vi kan jobbe mye med å se om du kan slappe av litt i skuldrene når du snakker nå, og se om du kan sette beina i bakken, ikke ha de over hverandre, og slappe av litt i hendene, legge merke til hendene, og se hva som skjer der. Ofte ser vi at kroppen reagerer før. For eksempel er det noe vi ofte kan se i EFT, hvis vi jobber med skam. Selvkritikk er en av de helbredende følelsene, det er sinnet.
Fordi det er veldig selvhevdende. Jeg synes selvhevdende sinne handler om det motsatte av skam på et vis. Skam er å være uverdig, ikke være god nok, ikke ha rett til å ta plass. Men sinne er nesten det motsatte. Sinne er jeg fortjener, eller jeg ønsker det, jeg godtar det, jeg godtar ikke det. Jeg vil ha det. Det er noe veldig kraftuttatt.
Veldig motsatt fysiologisk respons også fra skam. Skam er deaktiverende, så er sinne veldig mobiliserende. Så kan vi ofte se at dette sinnet kommer i kroppen etter hvert. Man ser at de begynner å stramme hendene sine, for eksempel, når de begynner å snakke om ting som er vanskelig og sånn. Det er litt sånn spennende. Men det er veldig mening der. Yoga, men ikke bare yoga. Bare å slippe opp, bare puste ned i magen, kan gjøre at ganske mange følelser blir litt lettere tilgjengelige. Eller...
psykomotorisk fysioterapi magemassasje det er folk som driver med magemassasje som ofte har klienter som får veldig sterke emosjonelle reaksjoner det er masse sånn som går igjen det er kjempespennende jeg synes det er litt interessant og at det setter seg ulike steder gir veldig mening i mitt hod også der kan vi se, jeg er ikke så veldig sånn jeg husker jeg var i India en gang på sånn hva heter det da
Nå husker jeg ikke hva den meditasjonen var. Varshtanga? Nei, det var noe sånn avaryana. Ayurveda? Ja, ayurveda. Takk. Det var sånn massasje. Og det gjorde ikke så veldig mye for meg. Det var en litt sånn klein affære egentlig. Men jeg husker jeg så et sånt kart. Han hadde en sånn plansje han hadde på veggen med masse bilder over alle sjakrene.
Og så så jeg at alle de sjakrene samsvarer med steder jeg og klientene mine forteller om følelser. Det var veldig spennende å hofte på begge sider, mage og mellomgulv, bryst og hals og tinningene. Det er veldig interessant. Det er mye visdom i mange tusen år. Ja, mennesker har prøvd å forstå mennesker i mange tusen år, og jeg tror veldig mange holder på med mye av det samme. Så finner vi nye ord og
og nye innfallsvinkler og sånn, og så prøver vi alle å forstå litt av det samme.
Jeg synes dette er noe av det mest spennende jeg kan prate om, og jeg er så glad, Aksel Inge, for at du ville være med i podcasten. Jeg vet at du skal på et nytt møte, så det er tid å bare flygge. Men vi begynte jo med å snakke om boka selvkritisk, og vi rekker ikke å gå mer inn på det, så veldig dypt inn på det, men det jeg konkluderer med etter den timen med deg er jo at
Man blir jo mer robust av å bruke dette. Og kanskje man også føler seg mindre selvkritisk da. Absolutt. Ved å kjenne på egne følelser. Absolutt. Det er et så spennende tema, og jeg kommer garantert til å invitere deg tilbake. Det er så hyggelig. Vi har masse å prate om. Det har vi, absolutt. Jeg har alltid et siste spørsmål jeg stiller mine...
Og det er, hvis du skulle forlate denne verden, og alt du hadde gjort og sagt var blitt visket bort, utenom tre ting, sitater eller råd, eller noe du har lært som har vært viktig for deg i ditt liv, hva ville det vært? Oi, det er et vanskelig spørsmål. Her skulle jeg ha forberedt meg, hører jeg. Kanskje litt utenfor hva vi har snakket om i dag. Det første er på en måte at
Dine følelser er der av en grunn. Du føler som du føler av en grunn, og det forteller deg noe viktig. Så det er lurt å prøve å være oppmerksom på når du føler noe, og prøve å tilatte å utforske det litt, tilatte egen sårbarhet. Det er ganske viktig. Vær litt nysgjerrig og medfølgende på innsiden din. Også de vonde følelsene du kanskje ikke ønsker at skal være der. De er viktige. De forteller deg noe du trenger. Det er kanskje det første. Og det andre må være at følelser er ment å være mellom mennesker.
Vi er ikke ment til å være triste alene, eller være redde alene, eller sitte og være sint alene. Vi er ment til å dele det med andre mennesker. Det er et språk, på en måte. Vi må tørre å vise sårbarhet, men også vise når grensen har gått. Vi må tørre å jobbe med det, og prøve å uttrykke følelsen, og vise det. Det er noe annet enn å bare si det. Det er å vise det med kroppen, vise det med hele væremåten din. Så ...
Faktisk vise egen sårbarhet. Jeg har en øvelse jeg ofte gjør når jeg snakker om følelser, spesielt med ungdom, men også unge voksne, der jeg spør alle i publikum, jeg ber dem rekke opp hånda, så sier jeg «Hvem av dere liker at andre viser sårbarhet?» Da rekker nesten alltid 97-98% opp, rekker opp hånda.
Og så spør jeg alltid senere, hvor mange av dere liker å vise sårbarhet selv? Da er det veldig, veldig, veldig få. Så det er noe sånt, det er kjempevanskelig, og så er gevinsten enormt stor. Så tørre å ha de mellommenneskelige møtene, og så kanskje det tredje tipset må være hvordan du møter andre når de kommer til deg med noe vanskelig, at vi må jobbe med å tåle at folk føler det de føler. At så lenge du lar folk føle det de føler, og er med dem og prøver å forstå, så kan du være enormt helsebringende.
Og du vet mye mer om det å være et menneske enn du tror. Du må ikke være helsepersonell eller psykolog for å snakke med noen om noe som er vanskelig. Bare det at du har dine menneskelige erfaringer er ofte mer enn nok. Den største bøygen er ikke å lære hva man skal si. Den største bøygen er å tørre og tåle at mennesket ikke har det bra å prøve å forstå. For da må man møte sin egen følelse på en også. Noe sånt, kanskje. Tusen takk for at du delte det. Bare hyggelig.
Takk for at jeg fikk komme. Ja, det var veldig fint. Jeg er veldig glad for at jeg får lov å dele din kunnskap, Aksel Inge. Og hvis dere føler at denne episoden var til nytte, og tenker at noen andre kan dra nytte av det, så send den til de. Og dere når han, Aksel Inge, på? På iper.no. Det kan man ta kontakt der, ja.
Jeg har en nettside der jeg kan vise følelseskompass.no og lese bøker og litt sånne ting. Og så tilhører jeg en klinikk som heter Institutt for psykologisk rådgivning. Institutt for psykologisk rådgivning. Iper.no Veldig bra. Og bøkene Klok på følelser og Selvkritisk kan man kjøpe hvor som helst i bokforhandleren.
Tusen takk for at du tok deg til Aksel Inge, og med det så ønsker vi dere en kjempefin dag.