Det jeg har tenkt så mange ganger, hvis jeg har hatt en eller annen sånn, jeg husker det var Magnus Carlsen var her, så tenkte jeg sånn, fy faen hvis det opptaket ikke funker nå, eller noe sånt. Det får jeg ikke på nytt igjen. Men stort sett er det bare videoer som har fucka seg, men... Neida, dette var litt sånn...
Vi snakket i to minutter uten at det var lyd her i sted. Så nå er vi back online. Nå er vi på. Da skal jeg gjenta meg selv, og det er sånn, skal jeg gjenskape magien i to minutter for det sted? La oss prøve det.
Men, nei, vi har jo veldig mange gøye temaer som jeg har lyst til å diskutere med deg i dag. Alt fra liksom helt sånn store paraply-temaer, sånn hvordan få et godt liv gjennom helse, kan vi sette opp en rekkefølge med ting man må ordne og sette på plass først. Mål og prosess, du har også skrevet masse om intusjon som jeg har lyst til å grave litt i, og så var vi inne på litt sånn chat-gpt og AI-prat før vi gikk på her. Så vi må også komme til liksom...
nytteverdien til chat-gp-t, og jeg opplevde jo nylig at den løyte meg i et arbeid jeg drev å jobbe med en manus. Så det må vi ta med at det er spennende tider på AI-fronten, uten tvil, og det er så mange aspekter av det. Så vi kan jo begynne der da, i ditt univers, ditt virke, din jobb,
så er det i treningsverdenen, det er kosthold. Hvordan har AI dura inn der, vil jeg tippe, som på mange andre arener? Hvordan har AI påvirket folk å komme inn i treningsverdenen siste året? Ja, du ser jo at det er høyt press på innholdsproduksjon. Du må være...
konsistent på sosiale medier å poste for å få en følgemasse og ha en stemme. Og da er det vel ganske åpenbart at flere begynner å ty til chat-grippet eller AI generelt som verktøy. Og det har jeg også gjort og eksperimentert veldig mye frem og tilbake og
Du merker jo at det er mye mer lettvendt på mange måter, men hvis du ikke har tunga rett i munnen, så kan den finne på sånn som du også opplevde, at den lyver til deg, og at den finner på ting, og jeg har forsøkt av og til når jeg skal gi meg studiereferanser på ting, så sjekker jeg de, så sier de overhovedet ikke det som han påstår at de gjør.
Det gjør jo for seg eksperter også, menneskelige eksperter, sånn sett. Kanskje de bare hermer at det er oss mennesker der. Men
Den drar konklusjonen egentlig bare ut fra det søket den gjør, virker det som. Og da er det litt sånn, hva er det som er så heldig at det ligger øverst på Google? For det ser ikke ut som det går veldig mye mer i dybden enn det. Man kan få et sånt inntrykk av at her er en sånn allmaktig guru som sitter med all verdens kunnskap. Men den selekterer ut da den finner først den
begrenset med kapasitet for å prosessere informasjon. Og jo mer spesifikt spørsmålet er, så vil jeg selvfølgelig grave der det er enklest å grave. Men med chat-GPT og alle disse AI-verktøyene, kan man fide inn en studie der og få
ut igjen og spørre hvor god er denne studien? Hvor relevant er den opp mot? Hvor nyttig er den? Er det så bra at vi kan bruke chat-KPT til å vurdere studier? Ja, faktisk. Da gjorde jeg det neste i dag. Og da...
For eksempel søkte jeg opp det her med matintoleranse, og kan vi si noe om IgG-testing utenfor det. Da virker jo konsensus å være at de har ikke så stor diagnostisk verdi, fordi IgG kan like gjerne slå ut på mat som du spiser ofte. Det trenger ikke ha noe direkte relevans eller sammenheng med at du ikke tåler det.
Da sa også chat-gripet det. Også hadde jeg noen enkeltstudier der det ble påstått å motsatte. Veldig mange kinesiske studier av en eller annen grunn sier at her kan vi bruke dette for både autistiske barn og alle mulige sykdommer ved å fjerne mat som slår høyt ut på ygget.
Da matet jeg den med de studiene, og da kom den bare tilbake med en tørt, nei, men den her manglet vitenskapelig validitet på grunn av kontrollgrupper, bla, bla, bla. Da synes jeg den gjorde en veldig god jobb på å filtrere det ut. Men jeg har også sett andre ganger da den drar konklusjoner ut fra et evidensgrunnlag, da er den
må egentlig bare ha lest konklusjonen, for den har ikke gått dypt nok i metodikken, sånn som en fagperson ville ha gjort, for å finne ut, kan denne studien egentlig fortelle oss det vi ønsker for denne demografien? Og da kan jeg korrigere det, da kan jeg svare tilbake og si at, ja, men
Kan vi egentlig applicere den studien med den målgruppen og den metodikken som er brukt for akkurat det her jeg spurte om? Nei, det har du egentlig rett i. Det kan vi jo ikke da. Du har liksom en sånn samtale med en veldig mennøyelig person, Valdemarke. Ja. For hadde det vært en ekspert, så hadde han selvfølgelig...
begynte å kvarulere og krange det. Ja, for det har en sånn der... Jeg merker at den er overveldende positiv. Det var en jeg foreslår og skriver, så det er nesten sånn om det er programmert, eller om man bare har skjønt at vi mennesker foretrekker å få 70% positivt, eller et eller annet, før kritikken og negativet kommer. Og at den gjør seg veldig optimistisk, veldig positiv, og veldig utrappstegn. Litt sånn som du ønsker at kona di skal være. Kommer hjem etter en lang dag og bare...
- Nei, nå synes jeg det her og det her, og så bare får du en sånn, ja, men det har du helt rett i, det synes jeg du observerte bra. - Ja, nettopp det er sånn, jeg driver jo forer med sånne eksperimenter når jeg skriver en skjønnelitterær roman, og da tar jeg et kapittel og begynner med kapittel 1, hva synes du om kapittel 1, hva synes du om introduksjonen, og så gir det mening. Så bare sånn, dette er kjempebra, dette er et godt utgangspunkt for romanen, og karakterene ditt og datter, det er så mye skryt.
Så kommer det noen forbedringspunkter på slutten. Så tenkte jeg, det kanskje var et jævla bra første kapittel der. Hvorfor tvilte jeg på det? Så kommer kapittel to og tre, og så får litt samme type vibben tilbake igjen. Det er veldig godt forskjellig, og her får leseren lyst til å lese videre. Så jeg måtte be noen bli strengere og mer kritisk, fordi jeg fikk feeling at den prøvde å plise meg veldig. Ja, helt spot on. Samme har jeg opplevd selv.
Jeg vet ikke om det kanskje er litt sånn forretningsmessig også, at hvis vi hadde programmert disse chatbotene selv, at den skal jo være gøy og givende å bruke hvis du får en sånn... Hvis kvinner bruker den, og det bare kommer masse logiske kipesvar tilbake med kalt uten noe følelser i, så skriver du jo faen i kolitto hvis menn bare får tilbake noen sånne vage ting, eller veldig sterile svar som ikke gir mening, så blir du ikke brukt.
Nei, det er vel kanskje alt vi har av teknologi i dag er vel programmert for dopamin da. For at vi skal ønske å bruke det mer. Og da må du jo anta at jeg legger noe under alt fra hva du er på Facebook og ser på Instagram og
Også chat-gpt, som vil mate det med ting som gjør at du vil ønske å fortsette å bruke den. Så hvis den bare er sånn kjip med det, så er det ennå, fuck den liksom. Jeg vil ikke bruke mer tid på det. Jeg vil ikke betale månedsabonnement her, nei. Nei, for det er en kopisere som er hektet på chat-gpt, bare snakker om alt da.
Kamerautstyr og vennskap og sosialt og mye teknisk. Der er det veldig bra, for da har vi veldig oversikt. Men det var en morsom opplevelse jeg hadde med dette romanarbeidet. Så hadde vi en kveld hvor vi tok en vis. Jeg og redaktøren mitt, Trettke PT, har jobbet fire første kapitlene.
Så vinduet står oppe, så vi har summert opp hva synes du om overgangen mellom kapitlet og alt i alt. Bra start, ja, kjempebra start. Så da er det kapittel fem i morgen. Så neste kveld, så bare sånn, ok, er du klar for å fortsette? Ja. Bare gi meg detaljen og oppdater meg på hva du jobber med, så skal vi se. Hva har jeg jobbet med? Vi snakket om det her i går. Så bare sånn, har du glemt alt vi snakket om i går? Neida. Men jeg trenger litt mer detaljer for å kunne gi deg best mulig hjelp.
Så jeg skjønner, men husker du hva vi snakket om? Ja, så kommer den med sånn, så gjentar den bare det jeg sier. Ja, ja, sånn generisk. Så jeg jobber med en roman, og dette er de to hovedkarakterene. Ja, jeg husker at vi jobbet med disse to hovedkarakterene. Hva kan jeg hjelpe deg med? Så jeg føler meg litt sånn lurt, altså bare sånn, men kan du ikke huske noe? Nei, det har kanskje vært litt utydelig på...
hvor mye jeg husker for det er visse ting jeg husker som skal gjøre lettere å holde koll på samtalen, men ikke detaljer da og så sier jeg bare sånn men husk, hvis jeg skriver nå dette er handlingen i første kapittel, dette er karakterene og dette er titlene på boka, så skrev den åja, nå husker jeg faktisk oi, så passet da ble jeg sånn, wow, sånn at jeg faktisk husker det og så spør jeg, hva var det de første fem kapitlene handler om da?
Da må jeg ha litt mer informasjon. Og så spør jeg bare, ok, men løyer du i stedet nå? Du svarte positivt at du husker det, men du husker det egentlig ikke. Løyer du til meg? Svar ja eller nei. For det er en veldig fin funksjon, og du kan bare få til å svare ja eller nei. Ja.
Så beklager at det var utydelig, men sånn. Så den løyer bare for å plise meg, da. Og det er jo... Det var jo bare fascinerende, for de har liksom hatt litt for tiltro til at den er en veldig god sparringspartner når det kommer til tekst, da. Ja. Og det er veldig godt poeng du sier der, for jeg tror ulampen med sånn type teknologi er at
Det var en periode vi hørte mye på Moe Goddard, en tidligere Google-sjef, som hadde vært og sett hvordan det ble utviklet, og han var veldig skremt da. Og han la jo frem scenarier som omtrent hørtes ut som Skynet i Terminator, at de vil til slutt bli milliarder ganger mer intelligente enn oss, og forskjellige retninger der kunne gå i det, avhengig av om det er worst case eller best case, sånn at
Og til slutt så sitter vi litt som idioter og bare spiser popcorn og ikke gidder gjøre noe, fordi hva gjør alt? Til at den overtar verden. Men kan man da anta at den er destruktiv av natur? Og hans prognoser var jo da, vil jo si noe i ettertid, at de var altfor optimistiske.
Fordi nå sitter vi her i dag og har en AI som egentlig lyver til oss, og som finner på ting, og som er delvis brukbar. Jeg må til og med be den spesifikt om å ikke bruke visse ord, fordi det er så lett gjenkjennelig at det er chat-gripet her. Sånn embrace the journey, det er en sånn typisk let's all come together in the fitness world. Altså, han er veldig sånn...
rah-rah-hallelujah-stemning når jeg skal formulere noen tekster, hvis jeg bare vil ha en kort caption til Instagram på en sånn lang karusell-slider. Så er det en veldig sånn, sånn vil du ikke skrive. Så man begynner å forstå at det har vært at
Skal du kunne bruke den som et verktøy, så må du være ekstremt spesifikk. Og som vi også snakket litt om her før vi satt oss ned, at du har dedikerte mennesker som er ingeniører, som har skjønt hvordan du skal få best mulig svar fra chat-gipet til, og designet prompts, designet kommandoer på en sånn måte at kvaliteten på svaret du får ut er mye bedre.
Og da må du foreløpig ikke gjøre med mennesker i den grad at der må man også kunne anta at intelligens gjør at de er i stand til å forstå, altså gå dypere enn det du kommuniserer ut av. Og kunne gi det et reflektert svar tilbake, basert på selvfølgelig sine egne filter og bias og alt det der. Men ja, jeg tror mange har svelget den litt for fort og går litt for fort frem i
av da, og så stoler man litt blindt på da, og brått, så kan det kanskje manipuleres da for å
styre alt fra offentlige råd utad til krig og utfall av politisk avgjørelse. Hvem vet? Jeg tror det er litt sånn i full sving allerede. Det var vel hun Cecilie Hellestveit og etterretningstjeneste som hadde prøvd å fore inn så mye informasjon de kunne om verdens og Midtøsten-konflikten, og så bare spurte nesten sånn som Doctor Strange i den der Marvel-serien, hvilke utfall spår du her? Ja.
og så svarer det ut så kommer det ut alle utfall, alle scenarier leder mot krig da. Ja, ikke sant? Så det er spennende hvordan den håndterer all den her informasjonsmengden om historien rimer eller gjentar seg på nytt og sånt, men... Det er jo fordi du fjerner den emosjonelle komponenten, at vi har jo alle våre filter oppi oss er jo en funksjon av hva vi har opplevd og hvilken emosjonell tilstand vi var i når vi opplevde det da vi opplevde det.
Det blir jo det her styrt. Det er jo derfor at Roberts og Polsky påstår at vi har jo ikke frivillige.
En avgjørelse er allerede tatt før vi er klare over at vi har den. Fordi du kan allerede se at visse områder gjerne lyser opp, blusser opp, på sånn måte som når en avgjørelse blir tatt. Det skjer midlertidig før du er bevisst at den foregår. Der vil jeg kanskje vride hånden til, da kan vi snakke om etterpå, men hva er intusjon? Har vi kanskje tilgang på
informasjoner som vi ikke alltid er bevisst før det bobler opp i vår bevissthet. Men da blir det en sånn, er dette egentlig brukbart? Kan vi bruke dette nå? Om det ut fra det perspektivet sies at vi har ingen fri vilje fordi på grunn av vår historikk og våre opplevelser og alt som har skjedd hvert millisekund av vårt liv gjør at jeg velger å gjøre det her jeg gjør nå.
Så kan det også oppfattes som at da har du ikke ansvar for noe lenger. Fordi avgjørelsen er på en måte tatt uten at du har noe påvirkning, uten at du har noe aktivt
rolle i da. Så det blir en fryktelig vanskelig egentlig ut fra mitt ståsted filosofisk diskusjon. Jeg synes også det er interessant. Fordi det er også konsekvensene eller implikasjonene av det er jo at du ikke trenger å bli stilt i ansvar for de tingene du gjør da. Så jeg vet rett og slett ikke om det har noen praktisk nytteverdi at
Sånn som jeg som jobber i helsebransjen og både skal hjelpe folk med å gå ned i vekt og bygge muskler og få bedre helse og alt det der, så vil det jo ikke være noe nyttig svar å si at du har egentlig ikke noe frivillig, så du må på en måte bare leve med det her. Det er bare svagt menneske. Ja, det er bare sånn det er da. Du må bare fortsette å ha det sånn. Så implikasjonen er jo egentlig...
minimalt nyttig for oss mennesker, tenker jeg. Hvorvidt det er riktig eller ikke, det må jo også bli et tolkningsspørsmål. Hvordan definerer vi frivillige da? Det er en semantisk diskusjon. Men som du jobber i tre-ti år med hjelpe folk med trening, helse, kosthold, teoretiker og praktiker,
Men denne coach-rollen, og vi kan også ta psykologer, alle som hjelper mennesker, det er snakk om å sette opp en time, følge opp et opplegg, komme fram et målresultat. Kan disse tingene her bli erstattet av kunstig intelligens, tror du? – Det er et utrolig godt spørsmål. Jeg har stilt meg selv samme spørsmål. Er vi egentlig erstattelige? – Ja.
Jeg vet ikke, men så langt er min oppfatning at på grunn av at vi mangler emosjonell intelligens, kan vi klare å etterligne emosjoner. Fordi en emosjonell kobling til et andre menneske, nå kan vi gå litt på abstrakte, spirituelle tematikk også, men det er som å sitte i et rom med en person som lærer å se den personen i øynene,
oppleve å skape en annen kobling som gjør at vi kan gi bedre hjelp til den personen enn hva tekst på en skjerm gjør. Og det er noe så enkelt som hvis du setter opp en teknologisk vegg mellom det og kunden som
Vi alle opplevde gjennom korona, det var når alle måtte sitte på Zoom eller på Skype og Teams og snakke. Og da gjorde jo, mange ble jo deprimert. Fordi ja, du satt kanskje hele dagen og snakket med folk, men du fikk ikke noe menneskelig, fysisk tilstedeværelse. Så jeg tror vi...
Vi trenger et element av det også. Og samme når jeg som korster for eksempel setter opp et kurs og spiller en video, de ser jo med
de leser tekst, de får informasjon, og de får strategier og rammeverk som de kan implementere selv, men graden av fullføring er jo ekstremt lav. Når du sammenligner med den menneskelige interaksjonen og den forpliktelse til den andre personen, accountability rett og slett. De må møte opp og vite at de kommer til å bli stilt ansvar for om de har tenkt og følt og gjort, og
gjennomført. Så er det noe annet som skjer i den endringsprosessen da. Det du sa innledningsvis, det vi skal snakke med, hvis chat-KPT eller en AI da, er jo en følelsesløs, har ikke noen emosjonell kompetanse da, eller EQ eller hva man kaller det. Ja, ja.
Så her er en sjuk tanke, jeg har aldri tenkt dette før, men vi har jo en gruppe mennesker som er helt like disse chatbotene, som også er kalt psykopater. Og de i likhet med disse chatbotene og AI'en,
prøver jo å imitere emosjonell, altså de prøver å skjønne hvordan vi fungerer emosjonelt, i og med at de ikke har det inneboden selv, så finner de en måte på, ok, jeg må forstå dette andre mennesket, så jeg kan bruke, for jeg har ikke det, så det er en læring, så psykopater og AI har en sånn læringskrue, at de må tilegne seg kunnskap på hvordan dette her fungerer, og så enten hjelpe oss eller manipulere oss, alt etter sånn. Ja, ja.
Jeg mener også at intusjonen handler om mønster i anerkjenning. Du ser, når jeg gjør det her, hva gir det en slags utfall i hvor stor andel av situasjonen? Psykologi handler om å forstå hvordan vi tenker og føler å operere, og tar valg av hva som motiverer oss, og hva som gjør at vi ...
gjør destruktive ting og produktive ting og alt dette så. Så jeg tror nok en AI kan spille en rolle i den grad, i den funksjonen, men
Veldig mange av oss mennesker har også, hvis vi tilbringer nok tid med en psykopat, så bør vi forstå at han er psykopat. Det er kvinner også, vi skal ikke ha sånn diskriminering. Ja, de inkluderes de. Men her er det en form for manipulasjon også. Det er klart at en psykopat vil kanskje oftest manipulere et utfall som er gangnet av de selv. De vil komme best ut av det til slutt.
Mens en AI, hvis den er programmert til å hjelpe, det er best mulig. Kanskje den gir et bedre utfall da enn en psykopat gjør. Men er det da fraværet av emosjonell intelligens, da man kan sitte i rommet med et annet menneske og føle energien og alt det der, det blir kanskje litt sånn woo-woo for mange, men jeg har jo fått en opplevelse av det også. Du kan komme inn i et rom og du ...
Jeg har hatt øvelser der jeg sitter med øynene lukket, og det kommer inn en person og setter seg foran meg, aner ikke hva han heter, aner ikke hva han jobber med, aner ikke navnet hans, ingenting, og bare sier hva som kommer opp. Og det er sånn merkelig korrekt, merkelig presist. Så det er åpent for at vi også kan fange opp sånn subvokale, altså energi, afrikanse, som vi ikke kan
kanskje kan forklare, eller etterlignende med AI, for så vidt. Har du dykket veldig dypt ned i verden der? For jeg ser det kommer opp i AI-fiden min, det heter kanskje AI-fiden, men det er Instagram-fiden, og noe på TikTok og sånt, men jeg tror det er veldig mye likt der. YouTube begynner jo å ligne mer og mer. Der er det veldig mye dette her med
Jeg vet ikke om det blir viktig å kalle det på det spirituelle nivået, men alt dette fra frekvenser til ting som vi aldri sannsynligvis kommer til eller forsker på, eller får svar på gjennom vitenskapen, for det er mulig å falsifisere disse tingene her. Men har du mer og mer gått inn i en
den type verden fra den her veldig kliniske treningsverden hvor det er liksom inn på treningsstudio, bank noen repetisjoner, litt restitusjon og noe proteinpulver etterpå og så er det sånn da
Hvor dypt i verden har du gått? Jeg vil jo si jeg har gått veldig dypt. Jeg gikk jo tre år på Solspring, som tidligere engleskolen til Martha Louise. Og tok masterclass i reading. Sånn innebar den øvelsen, å sitte i et rom og bare lese. Bare si hva som kommer opp. Og det var skremmende nøyaktig.
Så jeg har vært veldig åpen for det også, men jeg har jo en ingeniørhjerne som vil forstå analytisk, logisk, rasjonelt. Og så er det så stor del av livet mitt og opplevelsene mine som virkelig prøver å finne logiske forklaringer på, som ikke klarer å finne logiske forklaringer på.
Og da må jeg kanskje bare overgi meg litt. Det her vet jeg ikke akkurat nå. Det tør jeg ikke å si på stand. Jeg vil likevel ikke gå helt i en sånn rolle der jeg sitter i lotusstilling og sier at jeg laster ned informasjon fra Gud. Jeg drar da ikke så langt. Jeg har en fot i begge leirene, og så forholder jeg meg åpen. Men
Tilbake igjen til det her med intusjon, så har jeg en opplevelse av at jo mer vi tenker og grubler og overtenker at dette er sånn, jeg vil jo nesten si at stress kan måles i hvor mange tanker du har og hvor fort det går. Stressometer det, som vi kaller det. Så får vi ikke tak på kreativitet eller intusjon i like stor grad.
Så kreativitet og intusjon, altså avnet til å få tak i den mer ubevisste, underbevisste informasjonen, den som ligger under her oppe da, på et dypere nivå, den kommer når du enten er veldig fokusert på en ting,
Som for eksempel på noe du ser, noe du gjør, noe du hører, smaker, føler, hva er det? Det er jo det mindfulness egentlig handler om. Det er jo en smal konsentrasjon. Du kan fokusere på pusten din, du kan fokusere på den oppgave du holder på med da. Skape musikk, male, tegne, skrive.
Så kommer det opp fra hvor det kommer fra, er det jo ingen som vet det nå. Til og med de som er nevroforskere, vet jo ikke da. Hvor kommer det fra? Og de viser seg jo veldig ofte å være korrekt, eller ha en informasjon i seg som har validitet, som har praktisk anvendelighet, som kan styre oss i korrekt retning. Og så har vi også en...
Det vil jo også være meditasjonsretning. Sam Harris snakker jo veldig mye om det her med en spirituell oppvåkning, awakening. Appen hans heter Waking Up. I stedet for at du går veldig smalt inn og konsentrerer på en ting, på pusten din for eksempel, så er det noe sånn at du lener deg tilbake og zoomer ut og bare er et sånt åpent felt der ting bare flyter og strømmer forbi. Du lar...
Alle impulsene fra kroppen din, for eksempel, alle informasjonen som kommer. Sånn ser du nå når vi sitter og snakker, så prøver du å lytte og forstå hva jeg sier. Da er ikke du klar over hva pusten din gjør, hva hjertet ditt gjør, hva blomløpet ditt gjør, hvordan føttene dine føles mot gulvet, alt det her. Det er noe som jeg må be deg om å rette oppmerksomhet på. Jeg gjorde det nå. Ja, du gjorde det mens jeg sa det, ikke sant? Det er en sånn styrt oppmerksomhet, rett og slett.
Men når vi da lener oss tilbake, og ser at alle de impulsene fra kroppen bare er en sky av impulser, så er det egentlig også synsfelt, og da vi hører og tanker, det er samme substans ut fra det neuropsykologiske perspektivet. Når du laner deg tilbake igjen sånn, så er jo begge tilstandene preget av en indre ro.
Og da er det en naturlig forklaring at vi er av natur rolig og harmonisk i flyt. Men vi forstyrrer den ved å forfølge alle de her tankene og henge oss opp i følelsene og forsøke å tolke og forstå verden rundt oss. Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre det. Men når folk forsøker å gjøre noe for å oppnå ro, så er det egentlig bare...
Du prøver å gå i sirkel, du prøver å byte en egen hal her, rett og slett. Vi er der nede allerede. Og min opplevelse er at der har vi tilgang på veldig mye mer gode, riktige avgjørelser enn vi har når vi forsøker å gruble oss og problemløse oss og grave så dypt som vi overhodet kan da.
Men igjen, så tror jeg ikke vi kan ha intusjon uten at vi har opplevd, erfart. Så jeg tror den kommer igjen av en sånn
erfaringsbasert mønster i anerkjenning. Altså en sånn heuristisk opplevelse av verden rundt oss, informasjonsfiltrering og alt det der. Vel i kanemannområdet er det ikke det? Ja, thinking fast and slow, og det er jo mange som har snakket om det her fra ulike retninger da. Så på den måten er det ikke noe sånn veldig woo-woo rundt akkurat det at intusjonen, ja, men det er
At vi har segment og del av nevrona i hjernen som prosesserer en million ganger mer informasjon enn vi kan i vår bevissthet i våken tilstand
å ha tilgang på. Fordi hjernen er nødt til, den har ikke kapasitet i den bevisstheten vår, til å forholde seg til alt for mye informasjon på en gang. Det er jo multitasking. Da vet jo alle det fungerer dårlig. Du tror du gjør to til tre ting samtidig, men du er egentlig hurtig switchet mellom de. Da kan du egentlig ikke gjøre noen av de med en sånn ordentlig dybde og fokus. Og flyt er jo snavert fokus, snavere oppmerksomhet. Men
med fra å være av tanker. Jeg synes det vanskeligste er, og det er åpenbart med rette for dårlig samvittighet, det er noen som for eksempel er med barna, og de skal bare være med barna, og så kan to ting skje som gjør at jeg distanserer meg fra stedeværelsen. Det er det ene at jeg grubler på en ting,
som jeg går virkelig bare i dybden av, og jeg merker at når jeg blir dratt ut av det, min tabbe er at hvis jeg jobber med noe kreativt, og så skal jeg gå rett over med barna etterpå, så blir jeg litt irritert på barna, fordi jeg egentlig er inne i en litt god zone.
Eller så kan det være at det er bare det klassiske tankekjøret. Sånn at det er helt insane hvordan en tanke i løpet av 60 sekunder kan gå fra, som alle kjenner til, at du tenker på en eller annen arbeidsoppgave, så tenker du på en på jobben, så tenker du på
noe det på jobben sa, og så kommer det et eller annet fotballkamp, så fotballkamp, idrett, hva faen har ungen av idrett? Det er bare helt sinnssykt hvordan det der kan gå på 60 sekunder, og så kommer du kanskje på to ting som du føler du har glemt, ikke har skrevet ned, og så bare valer det på seg. Så det er to veldig innganger til at jeg forsvinner fra liksom, pappa, pappa! Ja, det er ikke sant. Jeg mener vi er jo designer på den måten også, så er vi vel kanskje
litt dårlig trant på deg i den moderne virkeligheten der vi blir bombardert med impulser og distraksjoner fra alle mulige hold, spesielt teknologisk.
Mens går vi noen generasjoner tilbake, da var det færre ting å forholde seg til. Det var en snævere omgangskrets, for eksempel. Nå har du bekjent over hele verden som kan pinge deg når som helst. Og informasjonen du blir vist er filtrert av enten en AI eller en algoritme, eller noen personer som da har satt og programmert algoritmen. Og da virker den virkeligheten verden der ute
egentlig veldig ensartet. Så hvis jeg ser på samboen min sin Instagram-feed, så er det en helt annerledes enn min. Så hun får en annen opplevelse. Hun kan sitte og si at hun synes at det her i verden er så skremmende. Og så sitter jeg og sier at det er bare muskelbuntet og kostet. Alle er jo bådebildere her i min verden, så det er sant.
Så to vitt forskjellige virkelighetsoppfatninger. Før så måtte du forholde deg til da du så rundt det. Da du hadde din umiddelbare omgangskrets. Og da var det en liten maslovsbehovspyramide. Vi måtte sikre fysiske behov. Vi måtte ha mat å spise og penger. Vi trengte vel ikke alltid penger heller. Men vi måtte ha trygghet og sikkerhet, tak over hodet og sikre overlevelse. Ja.
Og så kunne vi begynne å ha sosiale behov, connections, nettverk, familie, noen vi er glad i, og barn. Og så var det snakk om mulige enster, selvrealisering og filosofering, og hva er meningen med livet, og hva er min oppgave her. Men nå blir vi født inn i en verden der vi går rett dit forholdsvis.
Spesielt i Norge, da vi er et velferdssamfunn, og den kontakten vi har med krig og alenlighet og sult, det er da vi blir vist på sosiale medier. Meditasjon, jeg skal ikke si at jeg har meditert mye. Jeg vil gjerne høre hva du har erfart rundt der. Men jeg har prøvd forskjellige ting, kanskje gjort det totalt i de siste to-tre årene, kanskje 50 ganger da.
litt forskjellige ting, men jeg har dratt ut det som er sånn jeg er litt sånn som veldig mange skal si amatører innenfor meditering, at der og da når du er ferdig med det, så er det sånn, interessant ja, det var litt digg, legge seg litt ned og bare en halvtime forsvant der, eller kanskje bruker det for å slappe av litt før du sovner, men det som jeg har dratt ut av det som har vært jævlig nyttig er jo at jeg kan styre innsovningen
99% av gangene. Noen ganger så går det ikke. Så kan jeg styre innsålingen når det der tankekjøret begynner. Om det var Sam Harris eller den her Seinfeldt har jo også vært ute og snakket mye om meditering. Jeg vet ikke om det har kommet opp i din feed, men komikeren Seinfeldt som også har gjennom mange ti år meditert og brukt en veldig sånn
spesifikke mediteringsteknikk, men uansett, mye av det går til det samme med jeg tror det var Sam Harris som lagde et bilde av det, at
Det jeg strevde med først med meditering var jo at tankene fløyt fra det punktet. Du skal tenke på et eller annet på huden, eller ikke tenke på noe i det hele tatt. Men det gjorde at jeg hele tiden fikk dårlig samvittighet, at jeg gikk ut i tankekjør, og så hva faen, jeg hentet meg inn igjen. Da ble det hele tiden at jeg tvang meg
til ikke tenke på de andre tingene. Men et eller annet han sa, eller noe andre sa, som gjorde det veldig lettere, at det var sånn, ok, når du kommer i tanke, så bare se på den, akkurat som en slags løv,
Så bare se på den, oi faen, nå er tanken der. Så lar du den bare gå. Og det er helt sinnssykt når du får til det, at du bare kan sånn, oi, der kom den, ok, den tar vi i morgen. Og da er det jævlig mye lettere å ikke tvinge seg selv til å tenke på noe ting, og til slutt så er det bare et sånt vakuum der, at det som kommer, det bare, hvih,
og den for meg da, funker utrolig bra, stort sett nesten alle netter og sånne type ting da. Ja, der er du nettopp inne på, jeg vil si de to hovedkategoriene av meditasjon. Den er enten veldig smal, eller den er veldig vid og bred, og tilbakelent. Og jeg forsøker, fordi mange har prøvd den som du sier, med snavert fokus, fokus på ...
et mantra, eller pust, eller noe i kroppen, og så opplever de at tankene kommer inn og trenger seg på. Og da blir det litt sånn krig mellom tanker. Og så får du tanketog, som vi kaller det. Da er du egentlig sånn villeløst, bare sitt på et tog og bli ført rundt omkring. Mens denne typen meditasjon, å forstå, så vil jeg si, handler om å
Og så læres det at du kan gå av toget. Du kan stå på stasjonen og se på togene som går forbi. Og det er en veldig rolig energi i det. Og der er ikke tanken et problem som skal løses hele tiden. Fordi spesielt med, og jeg vet mange kjenner seg igjen, når du er en grubler, du er en ingeniør, en som skal forstå, en som skal...
analysere og bruke logikk og fornuft i en salig kombinasjon, så virker tankene så virkelig. Det er som om du går rundt og drømmer hver dag. Fordi drømmetilstand er også en tilstand der vi glemmer at det er ikke virkelig.
Og da er jo drømmen så virkelig at vi kan våkne og fremdeles føle i kroppen det vi drømte. Og mange er jo da så, jeg vil si, dårlig trant på den forståelsen i Håkentilstand at tanker blir også ekstremt virkelig. Så tilstedeværelse, altså, det finnes jo bare nå. Resten er jo tankegenerert. Så fortid og fremtid er jo kun tankegenerert.
Og for mange så bruker de så mye tid i en tenkt fortid og fremtid at de får ikke med seg hva som skjer her og nå. Så det å trene og øve på det, mener jeg er en sånn ekstremt viktig skill for å ha det bra med seg selv.
Fordi jeg vil si at både frykt handler om fremtid, så frem til 21 og her og nå, så må det løses at det står en bjørn foran deg i angrepsmodus. Da kommer det en buss mot deg, eller en trekk hvis du står nede i Oslo sentrum i går.
Noe sånt der du faktisk må forholde deg til en frykt, og komme deg unna, fight or flight. Interessant nok så er jo da kjennetegnet ved fraværet tanker, for da agerer du jo bare. Det er nesten som om kroppen tar over styringen. Vi opplever mange da, at ting går i slow motion. Så vi har jo en...
Vi har jo en amygdala som er programmert for at vi skal overleve i truende situasjoner. Men så går så mange av oss rundt og frykter en tenkt fremtid som i de aller første tilfellene aldri skjer. Og om den skjer, så er det aldri nøyaktig sånn som vi tenkte. Og også depresjon over en filtrering, en tolkning av hvordan vi tenker om oss selv og hvordan vi tenker om vår historie.
Og der har jeg så utrolig mange gode eksempler fra kunder jeg har snakket med som sier at «ja, nei, fordi det og det skjedde med meg, så er jeg sånn og sånn i dag». Ja. Ja, litt sånn, skal vi kalle det offermentalitet eller noe sånt, at «det er litt synd på meg fordi pappa var alkoholiker, og da er jeg litt sånn, ja, men min pappa var også alkoholiker, og jeg synes ikke synd på meg selv for det». Ja.
og er alkoholiker fordi min pappa var alkoholiker det er nesten enda verre hvorfor jeg ikke er alkoholiker da for min pappa var også, skjønner du at da må det være en tolkning av hva du tenker rundt det som skjedde og ja, det er jeg som egentlig fikk i oppgave da, fordi at
Hun sa hun hadde tatt karrierevalget, hun hadde det som hun hadde i dag, fordi en spesifikk hendelse med sin mor og sin bror, der hun ble behandlet urettferdig, og broren hennes fikk mye mer kjærlighet og oppmerksomhet enn hun fikk. Og derfor, det var forklaringen. Så jeg sa, ok, men hva kan du gjøre med den tjenesten? Og så...
Ber du din mor og din bror separat om å snakke om, altså bare ha en samtale. Og så lærer jeg litt med nonviolent communication at du skal legge det frem som, dette er det jeg husker, dette er det jeg føler, og dette er det jeg tolker. Hva husker og tenker og føler du? I stedet for at du fikk meg til å føle, fordi den er veldig konfronterende, og da går man i forsvarsmodus, og så er egentlig den diskusjonen utlagt.
Og møtte opp og gjorde denne her, fylte nesten oppskriften på hvordan hun skulle si det, fordi det er selvfølgelig en emosjonell kobling da. Og så sa begge to uavhengig av hverandre, de fortalte samme historie, som er helt fjern fra hennes opplevelse av det som skjedde.
Og da skjønte jeg at siden det var to måneder inn, og det er umulig å kunne snakke om den her før hun tok den samtalen, så var det hun som tok feil. Og da var det sånn, fra moras perspektiv, så bare, ja, men går du rundt og tenker på det? Men det var jo ikke det som skjedde. Og det som egentlig skjedde var jo at du var jo så sterk og selvstendig og flink, og hans broren, han trengte litt mer oppmerksomhet og støtte og hjelp, fordi han var jo, ja,
La oss være ærlige, han var ubrukelig. Og broren hennes også var litt sånn, jeg så jo opp til det, og du var jo den flinke og sterke og emsynne av det hele tiden, og jeg følte på så mye skam, fordi jeg måtte be mamma om å hjelpe meg i alle mulige situasjoner. Så det var en veldig tøff og tung tid for meg. Da slår hele hennes virkelighetsbrekker, og hvordan skal dette gjøres?
foregå videre. Fordi livet hennes nå eksisterer jo basert på hennes egen store løgn. Og det er hennes perspektiv og tolkning av det hun husker av fortiden, som ikke var en nøyaktig representasjon. Det er jo akkurat som minnet på chat-GPT, at det har bare plukket med seg noen få biter, og så har det glemt helt kontekst og sammenheng og masse ekstremt viktig informasjon. Og da måtte hun på en måte bygge en ny virkelighet ut fra...
Det jeg kaller identitetsbasert endring. Og det er sånn, ok, men vil du være et offer, eller vil du være en kriger? Og med en kriger som er en oppsøkekamp, en som fredfylt vet at hva en livet byr på, så takler jeg å håndtere det da. Fordi da har jeg nok av eksempler på, hvis jeg bare leter etter de. I stedet for å lete etter alle de gangene feilet. For da har du selvfølgelig et arkivskap som ser ut som det er fylt med bare fiaskoer.
Mens i virkeligheten så har du kanskje en skuffa i det arkivskapet med fiasko, og så har du en hel hyllemeter med ting som har gått veldig bra. Du har bare latt vær å føre det i kartoteket ditt. Hun kommer jo et steg videre i livet, men det er nesten sånn paradokset her at hvis du først finner ut av dette offermentaliteten, så er det fem nye ting som du faktisk bare «Skitt, dette er det jeg skal».
eller tenker på. Det er vel bare starten. Ja, det er jo da. Jeg opplever det litt som å skrelle en løk, altså, å jobbe med en coaching-kunde, fordi
Du må ta lag for lag, og så er det mye tårer undervis. Rett og slett. Så det er sånn, veldig lite endring oppstår med mindre. Det er tungt og tøft. Og det er litt emosjonelt, og det er tårer. Veldig få som bare endrer. Ja, selvfølgelig er det noen som får sånne ha-opplevelser. Sånn har jeg ikke tenkt på det før. Det var veldig nyttig. Og så prøver de da, og så får de bedre utbytte av virkeligheten sin. Fra den innsikten da.
Men det viser jo også hvor plastisk og formbar vi egentlig er som mennesker. Noen er selvfølgelig veldig rigid og fastlåst, fordi de har funnet ut at eneste måten å få noe ut av andre mennesker på, det er å manipulere. Det å si de her tingene og gjøre de her tingene for å få mest mulig utbytte av deg selv. Mens de som klarer å igjen ta den posisjonen der du laner det litt tilbake og lar ting bare
oppstå naturlig og spontant og fra et mer sånn kreativt nysgjerrig kjærlighetsfylt sted om du vil da er det så et så mye rikere behagelig givende liv fargerikt liv som har kuløra i stedet for sort hvit.
Min erfaring med de som har jobbet med at de som prøver å fremprovosere og fremtvinge et bestemt utfall er veldig opphengt i at ting må gå bra. De har det helt forferdelig. Det er alltid en avstand mellom
der du er nå, persepsjonen av hvor du er nå, og hvor du ønsker å være. Det er typen at menn sliter mest med å skjønne å få til den mediteringsbiten, fordi vi er sånn der, ok, etter fotballtrening har jeg skålt så og så mange mål, dritsliten, har fått trent, eller har tatt noen reps på studio. Det er veldig målbasert, og det er en veldig maskulin tanke, det å gå fra A til B, og så få oppnå dette eller ikke dette. Med meditasjon er det en veldig mye mer
annerledes reise hvor du ikke får det det konkrete utbytte med en gang og at du forventer kanskje sånn typ her var det ikke noe her var det ikke noen output her var det ikke noen utbytte så det er sånn hva skal jeg egentlig bruke er dette en god halvtime av livet mitt sånn sett så er det for min del det var jo min første opplevelse det var sånn når skal dette begynne å funke til man liksom det er triks inni det så er det jo
triks og prosesser som gjør at jeg kan koble ut dette kreative huet ganske mye lettere enn tidligere. Ja, det er helt riktig. Det er nok litt kjønnsforskjellet der, om det er hormonelt koblet eller programmert inn fra samfunnet, det er vanskelig å si, men
Det er mer sånn maskuline, dominante, aggressive, pågående. Altså den type kriger er jo den som skal ha et utfall, et utbytte. Og det skal være positivt. Og da er det jo en positivt og en merkelapp. Det er en sånn... Positivt for meg er ikke sikkert det er like positivt for deg. Er du bonde så vil du helst at det skal regne. Skal du gifte på søndag så vil du helst ikke at det skal regne. Så det blir jo en merkelapp da. Og mange av de...
Jeg har vel nå etter hvert mest mannlige kunder, og det er vel kanskje fordi jeg føler jeg kan hjelpe de mest. Nettopp fordi at livet har ikke blitt sånn som de trodde det skulle bli, ved å bare gunne på. Den er veldig sånn pressing, kjøre på, fremprovosere, fremtvinge,
optimalisere biohacket, optimalisere absolutt alt. Så blir det en større og større avstand fordi vi får egentlig aldri nøyaktig sånn som vi trodde det skulle bli eller ønsket det skulle bli. Og så klarer vi ikke helt å håndtere det.
Og så er det skam og skyldfølelse i det. Og den tolkningen der gjør at man går rundt og egentlig har det ganske kjipt. Så mange av mine kunder er såkalt high achievers.
De har egentlig oppnådd ganske mye suksess, men de klarer ikke å føle at de har det. Så jeg har hatt kunder som sikkert hadde en milliard i eiendeler og rikdom. Jeg har hatt kunder som har hatt verdensmestershitler i både bilding og fitness. Så på hver sine feltområder har de oppnådd at utgangspunktet skulle være et suksesskriterie. Men de har det egentlig vært det noen gang da.
Fordi det blir sånn antiklimaks i at, ok, men det var vel kanskje ikke det helt store da likevel. Fordi når du kom dit, så hadde du flyttet målet akkurat utenfor rekkevidde allikevel. Fått en ny mål. Så hvis man går inn i meditasjon som nok en sånn teknikk man skal bruke for å oppnå noe, da er det vanskelig. Det er vanskelig å få noe ut av det. Så min erfaring har nok også gått fra
den mentaliteten rundt meditasjon til å bare ha en opplevelse av at selv om meditasjonen i seg selv er mislykka i gåsjøene ved at det kommer inn utrolig mye tanker og jeg får ikke den roen som jeg hadde trodde jeg skulle få så har det likevel en sånn ringvirkning
på andre aspekter ved livet mitt. Jeg merker at jeg ikke liker, jeg er mer tålmodig med gutten min. Jeg har tilgang på mer intusjon når det gjelder min egen trening og kosthold, for det har jeg gjort utrolig mye dumt.
Av en sånn selvdestruktiv programmering. Strafforientert pisking. Og jeg har sånn selvflaggelerings... Jeg vil nesten kalle det det også. Går det an å gjøre det her litt verre for meg selv, så gjør jeg det. Litt den der. Hvordan da? Jeg var ikke god nok på trening i dag, så skal jeg faen meg straffe meg selv med en trening i morgen? Ja, skal jeg trane inn noe av ditt hår da? Ja.
Jeg ønsker å ha mer synlig sixpack enn det jeg opplever at jeg har. Da må jeg gå enda hardere på diet, spise enda mindre og trene mer. Jeg har opplevd at jeg har slått tilbake. Det har gitt en skikkelig baksmell. Jeg har fått motsatt effekt over tid.
Og da er jo den store paradoksen for min del det er når at med all den kompetansen og kunnskapen jeg sitter på da, så klarer jeg likevel å gjøre feil som jeg aldri ville ha gjort med mine kunder da. Fordi da har jeg ikke den samme resultatorienterte tilnærmingen. Der er jeg litt mer sånn ja, men sett utenfra så er det her smart å gjøre. Jeg har tilgang på intusjon med andre mennesker og ikke alltid med meg selv.
Men de periodene jeg bruker med irritasjon aktivt, at det faktisk bare gjør det som en del av den daglige rutinen, at det er like naturlig som å pusse tennene og ta sin dusj, så opplever jeg at de intuitive impulsene kommer i mye større grad. De er der i mye mer sånn, nå skulle jeg egentlig ha trent fire set, men det er ganske åpenbart at det burde stoppe her. Mhm.
og ser at ok, men da kommer det tilbake sterkere neste trening enn når du følger programmet slavisk så mange sånne små som over tid bare demonstrerer at
Man har en sånn innbygd visdom og intusjon som kan gi det bedre svar enn den veldig resultatorienterte, fremprovoserte, aktive krigeren som oppsøker kamp. Hvordan balanserer du dette her? For da jeg er ute på joggetur, så er det sånn at David Goggins inner bitch-syndrome kicker jo inn, ikke sant? Jeg jogger på en sti, og det er kanskje en park. Nei, faen!
så blir det alltid til at hodet mitt bare er sånn, nei, nå er jeg ganske slitende, skal jeg ta noen shortcuts? Så er det bare sånn intuitivt bra at jeg tar de shortcutsene for at jeg har lyst til å løpe litt kortere? Eller skal jeg liksom conquer my inner bitch og bare stå distansen? Det er jo ikke alltid den intusjonen vil jo også på en måte ta noen shortcuts innimellom.
Veldig godt spørsmål, og det har jeg fått mange ganger. Og har slitt med det selv. Fordi er det en indre latskap akkurat nå, eller er det intuitivt da jeg gjør noe?
Jeg tror mitt beste svar på det er at vil det jeg gjør nå gjøre meg bedre på sikt til et bedre menneske? Du kan aldri vite, du kan aldri ha en garanti for det. Men jeg har også skrevet et innlag om det som handler om at hvis du kun får noe positivt ut av noe negativt, altså du oppsøker smerte utover
Fordi da gir det en sånn piskevariant. Det blir en sånn aktiv kriger, oppsøke kampen. Fordi da gir det den dopaminboosten du trenger. Jeg tror vi trenger aspekter av begge deler. Jeg tror vi også av og til, hva innebærer det? Er det kroppen du lytter til? Eller er det den der oppsøke komfortzonen, stemmen du lytter til? Veldig vanskelig å skille mellom de to.
Da vil jeg også poengtere at meditasjon ser ut til å hjelpe med å separere mellom den indre kritikeren som skal piske og styre ordene og fortelle deg at du ikke er god nok med mindre du oppnår X og Y-resultat, og den der som vil være best for deg akkurat nå.
der den stopper deg fra å pådra den skade, bli syk, dra deg for langt. Vi er ment for å oppleve smerte og utfordringer. Jeg tror vi har en indre driv. Jeg tror dopamin i veldig stor grad er drevet av at vi skal løse problemer. Vi skal oppnå vekst, endring. Det skal også kunne bidra positivt til andre mennesker. Det er hvertfall en overordnet filosofi som jeg lever etter.
Men det er også noe med å kjenne igjen, når har vi vært lenge nok utenfor komfortzonen? Fordi veksten og endringer og adaptjon oppstår når vi går tilbake og hviler og restituerer. Det er litt sånn som
Når du trener da, så kommer det til et visst punkt der dosen har gjort nytteffekten. Du får ikke bedre effekt av å doble dosen. Det er en sånn diminishing returns. Jo mer du gjør nå, jo mer flater det ut og blir potensielt negativt og skadelig. Jeg bruker ofte den metaforen om å sole seg for å bli brun.
En viss eksponering for sol og intensitet av sol på den huden du har akkurat nå, vil gjøre at du gradvis progressivt blir brun. Men hvis du har en veldig blek hud, hvis du da drar ned til syden og du ligger ute i to timer midt på dagen, da blir solbrennet sånn synligvis ekstremt skadet i huden. Så det med å også bruke litt den heuristiske, intuitive, instinktive hudet,
tolkning av hvor befinner man på spektret nå, slik at jeg kan pushe i en eller andre retninger. Og ofte er jeg som kortsom bedre til det enn mennesker. Men jeg forsøker å lære dem og trene dem opp til å gjenkjenne når er det at summen av stress er så stor akkurat nå, at det går på kalori-innerskudd, ikke lurt.
Fordi du går gjennom en skilsmisse og har sjefen din i en drittsak, og du har trent alt for mye og alt for lenge for å håndtere de indre følelsene dine. Det er ikke et kaloriunderskudd i tillegg, veldig lurt. Så forsøk å kjenne igjen akkurat det der. Du har tre uker ferie, og du har le og dratte på stranda, og så er du ute og løper.
Og så er det etter fem minutter så er det egentlig litt sliten og har lyst til å gå hjem og legge det på sofaen. Da er det vel heller den stemmen du ikke burde lytte til. At du kanskje, ok, nå kan du piske litt. Nå kan du kjøre på litt. Før å få en positiv. For da vet du også hvis du går inn og sjekker litt. Får jeg et positivt utbytte av å løpe i 20 minutter i stedet for fem minutter? Sannsynligvis ja. Så du kan ta en liten innsjekk med deg selv på
Får jeg noe godt ut av det her nå, eller ikke? Du skriver litt om at
moderne samfunn og moderne livet uten tvil leder oss veldig i stor grad bort fra intuisjonen, men er det det som er mye, er det hovedårsaken at det er et system rundt oss, en verden rundt oss som gjør, som ber oss om og trekker oss bort fra å tenke mer intuitivt? Ja, jeg tenker faktisk da, det virker sånn,
Det virker som om vi nå er et samfunn der din verdi måles ut fra resultatene du oppnår. Vi må vinne nå, vi må ha en status, en stilling, en titel. Vi må ha hytte på fjellet, og vi må ha den største audien, for å på en måte oppleve at vi er gode nok som menneske. I stedet for at det antas at du er født god nok,
Og så er alt det du gjør egentlig bare en forlengelse av din kjærlighet og ditt ønske om å lære å utvikle det. Så hvis man kunne komme tilbake til den identiteten, og det er ikke sikkert at vi alltid gjennom verdenshistorien har blitt født med den, men jeg tror et barn er født med den, og så blir de innprogrammert av hvordan de blir oppdratt og hvilke omgivelser de har,
så er det endelig produkter du ser når den kortsen kunden setter seg foran med og skal hjelpe deg. Da prøver jeg å geire deg til en alternativ opplevelse av verden. Fordi det store paradokset er jo at mange av de menneskene har jo oppnådd veldig mye. I hvert fall de som kontakter meg. Men de har det jo heller ikke bra.
Det er ikke dermed sagt at både minimalisme og essensialisme er også som filosofi er like veldig godt. Forsøk å finne ut av hva det er du egentlig trenger og har behov for, og hva er det egentlig som bare er unyttig. Fordi vi møter opp i en hverdag der vi nesten har en sånn ubevisst misforståelse av at vi har uendelig med dager igjen å leve, og vi har uendelig med energi.
og kapasitet. Så vi kan egentlig bare bruke all verdens tid på det, og vi kan tømme den i alle mulige retninger. Og da fører det jo veldig ofte til at vi brenner oss ut, og vi mister gleden i noe som helst. Vi blir sittende litt sånn apatisk, og funderer over hva er meningen med livet. Vi har utrolig mange opplever som går gjennom en sånn prosess nå. Hvem vil det egentlig være? Og da er det jo å...
De forsøker å frikoble seg fra det her utfallet. Og da er det jo så skremmende for mange at de tenker at da er nummer en lat, nummer to blir passiv. Og da vil de bare ligge på sofaen hele dagen og gjøre ingenting.
Og mitt spørsmål tilbake da, som mange i dag ikke har noen svar på, er det egentlig sant? Har du prøvd det? Da har du jo selvfølgelig ikke det, fordi det er sekunder de legger seg ned på, så får de dårlig samvittighet. Fordi de må jo ut og prestere og levere for å være god nok. For å være en person noen skal være glad i.
Og da tror jeg det må surre seg inn i en sånn selvoppfyllende profeti som er utrolig vanskelig å komme ut av. Og da må vi sammen forsøke å eksperimentere. Ja, men hva skjer hvis at du
ting for å gi et mer praktisk eksempel da. En leder jeg jobbet med som bare opplevde at alle ansatte var ubrukelige. De var helt unytte. De gjorde ikke jobben sin og de kunne ikke stoles på og da endte det bare opp med at han måtte gjøre alt selv. Og da han selvfølgelig ingen time i døgnet til å være familiefar så for å le med begynte han å skrante og barna hans kjente han ikke igjen omtrent og
Og helsa var jo heller ikke noe skryt av, fordi han har jo ikke tid til å trene, og det blir veldig mye lettvinte løsninger på kostholdet. Her hadde du balla deg inn i en selvfølgende profeti ved at du antar at ingen kan stoles på, så gjør du alt for det. Og da tømmer du energien din i alle mulige retninger, i stedet for å fokusere på det du er god på.
Det er det som er viktig for deg, og det er det som kanskje er hastet i aller størst grad. Ved å læne deg tilbake og vise til litt, og si at «Dette vet du er kunnskapsrikt nok til, dette har du kompetanse på, dette kan du få til»,
Vise den og kommunisere det genuint på ekte til den personen, det er svært mange som tar den oppgaven seriøst. Hvis de ikke helt har forstått den eller skjønt den, eller har noen kompetanse om den, da vil de leve opp til forventningene og begynne å gjøre det som skal til for å løse den oppgaven best mulig.
Vips, så har den personen fått tillit, de får det bedre med seg selv, de får mer mestingsfølelse og vekst. Den personen frigjør kanskje ti timer i uka ved å gjøre jobben til den personen som de har ansatt for å gjøre en jobb.
Og hva skal de da gjøre med de ti timene de har frigjort? Ja, men det kan vi begynne å diskutere da. Men det er en sånn enkel reframing, en sånn annen forståelse av virkeligheten. De har skapt seg en sannhet av sånne der verden fungerer, og sånne andre mennesker. For det har jeg opplevd. Ja, men du har jo lagt til rette for at de ansatte ikke gjør jobben, fordi de får jo aldri muligheten til å vise at de kan det. Ja.
Så ved å begynne å reorientere seg litt sånn, og gi deg et forsøk, si at jeg skjønner deg svir innerst i kjærela, og du tror at dette kommer til å eksplodere fullstendig, og du kommer til et nedlagt firma i morgen, så gi deg en sjans, og se hva som skjer. Og ved å prøve å tørre å stå i det ubehaget som ofte oppstår, ved å egentlig tøye sin egen komfortzone,
på å gå tilbake i en komfortzone, det vil si være passiv, så brått skjer det positive ting i bedriften. Og da får jeg en som bekrefter seg, oi, ok, så da var det faktisk mulig. Og så begynner du å utforske andre områder av livet. Det er samme strategi, Arfela, med å presse og kjøre og tyne på, og frikoble seg litt fra resultat og utfall, og være litt mer sånn, hva kaller jeg sånn, taoistisk person,
ved at du lar ting oppstå naturlig. Og i den passiviteten så oppstår det en sånn ønske, nysgjerrighet, kreativitet, en sånn skaper glede, skaper impuls, som du nesten ikke klarer å stoppe. Men det har en helt annen energi i seg. Den kommer av en sånn
Oi, dette må jeg finne ut av. Dette var kult. Dette var ordentlig interessant. Og der har vi en sånn obsesjon, føler jeg, som er også veldig snaver, fri for distraksjoner, også den teknologiske. Der folk får mestringsfølelse og glede av den berømte flytsona som vi alle ønsker. Ja, men den bor nettopp der. Men du må først frigjøre plass til den.
Og det er en sånn ordentlig opprettingsjobb for mange. Men er det helt essensielt dette her med at, som jo er et ekstremt privilegiert aspekt, og det å kunne jobbe med noe du liker? Jeg kan tenke meg tilbake til sånn 1700- og 1800-tallet, men faen, hva er det som jobbet med ting som vi likte da? Om du har sjauedritt, eller går på åkeren, eller beinhard industrijobber, men hvor...
Hvor mye sannhet og hvor mye skal man etterstrebe det? For det er jo helt åpenbart at ta deg og meg og andre som har hatt en hobby, en interesse og greie å gjøre det til et yrke, er jo en fantastisk hverdag. Usikker da, det er mye press som skal få til å gå rundt og firme og hele en pakke av det, men det er jo litt av gleden det også, men
Hvor viktig er det at den vanlige jobben, det vanlige yrket du har, om det er betinget av hva du har studert at du har endt opp i den sektoren der, eller den faste jobben du har, hvor viktig er det at den er lystbetont? Det tror jeg veldig individuelt at vi ikke har noe fasit på, fordi noen har en 8-4 jobb der de får lønn på konto for å gjøre det de elsker.
Og det er like bra, tenker jeg. Men det vil liksom skape en motvekk til det her evindelige jaget som den industrialiseringen har skapt, at alt måles i kroner og øre av resultatet på bunnlinja. Det er en sånn jag i det, alt må skje så fort, det er så kavete og stressende.
Og heller se om det er mulig å fokusere og snevre litt inn. Og igjen, Maslovs behovshierarki dikterer jo at vi må ta vare på kropp og helse, og så må vi ha nok penger til livets opphold og tak over hodet. Men utover det, så er det veldig individuelt hvor mye mer vi trenger. For penger kan være kun et middel for å gjøre mer av det du elsker,
Også kan også jobben være det du elsker, og da kan du også tjene penger på det. Og det er jo ikke gai, det er det japanske begrepet, der det er en overlapping mellom hva du kan, hva du elsker, hva som kan hjelpe andre mennesker, og hva du selv er interessert i.
Og den er veldig fin. Man kan godt leve av den filosofien, og da tror jeg man må kanskje være litt mer kritisk til den jobben du gjør, hvem du jobber med og hva du jobber med. Det er jo noe jeg selv går gjennom. Fordi jeg har valgt å være selvstendig. Jeg har valgt å ikke ha en sjef.
Jeg tokler faktisk Johan selv. Folk skal fortelle meg hva jeg skal gjøre, det er jeg veldig dårlig på. Den tar jeg selv kritikk på av og til. Burde kanskje vært det innimellom. Det er ikke fordi jeg alltid tror at jeg vet best selv, men fordi jeg vet at det er så mye som er farget av egeninteresse da.
Så jeg møter alltid opp igjen, er du sikker på at da er det beste for bedriften, eller meg, eller det? Litt sånn first principles-tankesatt der. Men jeg har jo noen som, også coaching-kunder, som har en jobb på en butikk eller et lager, men de har for eksempel et sånn glødende interesse for dyr,
Det var jeg som møtte opp som var sånn dypt deprimert. Hun var student og skulle bli det og det og ikke, og lurte på om hun hadde valgt feil yrke og feil utdanning. At hun heller skulle bli veterinær da. Og
Da var det bare å utforske litt sånn, men hvilke aspekter ved dyr og sånn er det som gjør at det er det som gir deg glede? Nei, det var jo egentlig mest å ta vare på de da. Da sa jeg, det er ikke sikkert at du trenger å forfølge en veterinær utdanning, for da var det jo både karakter og økonomi i det som gjorde at det var en sånn praktisk sperre.
Men hva om du bare begynner å jobbe på et sånt senter for bortkomne dyr, og så etter en deltidsjobb, det er jo mange som bare ønsker å ha ekstra hjelp på fritiden.
Også kan du fortsette den utdanningen du gjør, eller du kan velge å ikke gjøre det. Da vet du kanskje bedre når du er på et bedre sted selv, og selvfølgelig begynner du å få på plass de daglige rutinerne med å spise næringsrikt og nok, og ikke overdrive trening og drive med straffetrening, som mange har en tendens til å gjøre når de sliter mentalt.
Det forandret livet hennes. Hun var plutselig ikke deprimert lenger. Fordi livet hennes fikk en ny mening ved at hun kunne begynne å bare ta vare på dyr som var det trist og leit. Det var nok for henne. Da er karrieren og utdanningen en bieffekt av å ha det bra. Hun kunne gjerne jobbe med det, så lenge hun fikk fortsatt jobbe med dyr. Hun trengte ikke bli veterinær nødvendigvis.
Så svaret tror jeg er ulikt for alle, men jeg vil hjelpe folk der og oppfordre de som hører på det her til å tenke, hva er meningsfylt for det? Tror de fleste vet hva er det som gjør at du blir ladet opp, positiv, engasjert, glad? Ja.
nysgjerrig, inspirert, så har vi alle en fellestrekk, en mønster som oppstår. Men hvis vi alltid får fortalt at da må vi gjøre en karriere ut av, så kan det drepe hele den gleden med.
Jeg tror det er sånn der å trives i jobben sin. Jeg har også tenkt litt på litt annerledes, litt sånn talebeaktig. Jeg vet jo om kompiser som jobber med ting som de ikke står inne for. Når du er 20-30-årene, så kan du finne deg ganske mye. Du kan jobbe med litt umororske ting, rett og slett. Kjenne penger og ha det gøy og den type ting. Det kommer opp i 40-50-årene. Og så gjør du ting som du egentlig ikke står inne for, og som er litt sånn på tvers av verdiene dine.
Det tror jeg korrumperer sinnet ditt, sakte men sikkert, at det du kan kødde vekk og bare være kynisk på i 20- og 30-årene, når du kommer i 40-50-årene og begynner å få ansvar for at det bare er barn og familie, og du har et litt renommé rykte, som er litt viktigere kanskje, så er det den der klassiske, er det yrket ditt som dikterer etikken din?
Er det, jobber du et sted som gjør visse tjenester eller produserer noe som du egentlig ikke står inne for, om det er en type treningsprodukt, eller om det handler om miljø, eller om det handler om politikk, og at du er i et selskap som gjør noe du egentlig ikke helt, du har ikke lyst til å snakke om det høyt. Eller motsatt vei, at du faktisk
Den moralen og den arbeidskodexen og de verdiene du har, dikterer det arbeidet du finner. Du leter etter jobber og penger som ledes av det som er verdiene dine. Der kommer vi tilbake til at sannsynligvis den hobby-
hobby som i yrket er veldig selvsagt der, for der er det åpenbart alt du er interessert i, verdier og alt sånt. Du trenger ikke å være nødvendigvis en hobby eller en brenninteresse, men så lenge det er noe som du sa, som gir mening og som er i tråd med det menneskesynet du har, eller fremtidssynet og disse tingene som er viktige for deg. Hvis du treffer noe som en jobbeskrivelse, en arbeidsplass, som bare sånn «Faen, dette her!»
dette er det som treffer meg, og her nå er det jeg som styrer, dette er et sted som korrelerer med mine verdier, da har du gått på vei, tror jeg. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er jo de psykiske utviklingsstadiene vi går gjennom også som mennesker.
Vi starter jo livet som barn, og der skal vi sikre at vi får belønning og unngår straff, rett og slett. Og den tar vi jo med oss et godt stykke inn i 10-årene. Noen tar det jo også med i voksenalder, selvfølgelig. Men når vi begynner å komme i 10-årene, så har vi jo gått av den sosialiseringen som innebærer at vi skal følge rammer og strukturer og regler.
vi skal lære oss å høre til i en sånn stamme samfunn verdenvaren. Og da er det også at noen faller inn i en sånn dogmatisk retning over religioner og
bli politisk interessert og engasjert og i større og mindre grad positivt alt etter hva de er oppe med å gjøre da. Og der også tenker jeg det er helt riktig at da kan man gjerne velge yrker som kanskje ikke er sånn utadetisk, forsvarlig eller miljømassig gunstige eller noe sånt. Fordi vi fremdeles er litt i den vil ha nok belønning, vil ha nok penger til å gjøre kule ting og være med de kule guttene.
Og så vil vi etter hvert, ikke unngåelig fordi noen blir stående fast der. Jeg har jævnaldrende menn som fremdeles er opptatt av å tjene masse penger og faste med guttene, for all del. Men vi vil komme til et punkt der vi begynner å utfordre og utforske alle de reglene vi selv har levd etter, og de som samfunnet vil at vi skal leve etter.
Er dette egentlig riktig? Er det riktig for meg? Hva synes jeg er givende og meningsfullt? Og til og med begynne å oppleve det vi kaller impostor-syndrom, på den berømte Dunning-Kruger-kurven, der vi faller ned av Mount Stupid, der vi tror vi kan og forstår alt, og vi ser ut over et hvitt landskap og tror vi ser alt.
Og så faller vi ned i den såkalte Valley of Despair, der vi skjønner at shit, jeg kan ingenting. Lære nok til at du forstår alt du ikke kan. Og så begynner vi å klatre sakte, men sikkert oppover. Det er ikke noe fjell, det er en slags stigning med kompetanse og mestring. Og den innebærer at vi stiller spørsmål til alt vi hittil har lært og forstått. Nå sier vi fordi...
kastet stenen i glasshuset her. Jeg har holdt på sånn selv de siste årene, og stiller egentlig spørsmål til alle mine oppfatninger. Hvordan kan jeg egentlig si det her? Når kan jeg si det? Alt er gjerne kontekstavhengig, og det handler i større og større grad om å se individet, og hvor de er i prosessen. Da må man begynne å gi slipp på reglene. Du må begynne å innse at nytteverdien av å følge denne overordnede strukturen, rammeverket, filosofien,
det er ikke nyttig lenger, det er ikke meningsfylt lenger. Så svært mange av mine coaching-kunder også er jo da rundt 40-50 år og begynner å tenke over ok, men skal jeg være skal jeg være sjef? Skal jeg være teknologinerd? Skal jeg være pappa? Skal jeg være friluftsmenneske? Skal jeg være bodybuilder? Hva skal jeg egentlig være? Og vil jeg egentlig være noen av de tingene der? Vil jeg ha en verkelapp på meg?
Ville bare heller være en livsnyter, kanskje. En som...
bare er i fri flyt. Og da blir det nok mange oppsøker mange av de filosofiene som er mer tilbakelent og fri og åpen og ønsker alle velkommen, typ. Dette er jævlig interessant, for nå er vi tilbake til den overtenket usjonen. Her har jeg mange spørsmål. Fordi når du havner i den der reisen, jeg har jo vært i akkurat samme reisen selv, den der... Oi, helvete. Så tenkte du meg opp. Ja, ja, fy faen, det var...
Det var en reality-check, når det var at jeg kan noe om politikk, og kan egentlig om voksenliv, og merker at jeg ikke henger med i samtaler og så videre. Det er interessant, men man kommer dit da, at man begynner å lete etter hvem er jeg, hvor skal jeg være? Nå må det skje noe med livet mitt. Her tenker jeg litt sånn, jeg tror vi menn nøler ekstremt mye
Det er bare basert på meg selv og venner og de jeg ser rundt. Jeg vet ikke hvordan med kvinner, så bare la oss holde ut til menn i denne runden. Når vi først bare skal kjøpe en TV, så bruker vi så jævlig mye tid på å finne den TV-en. Jeg tror ikke det er så veldig annerledes til
hva er de gode filosofiene, hva er de gode retningene hvor du kan optimalisere ditt liv fremover. Som du sa, skal jeg være et friluftsmenneske, skal jeg være en flandør, skal jeg være en dyrke, skal jeg være med familien? Så overtenker vi, så går vi rett inn i en overtenkingsgreie der vi begynner å lete etter filosofier og grunner til, ja faen, kanskje barn, det er bra for da blir barna sånn og sånn. Her er jeg bare lurt på en sånn der...
Til intuisjon der, jeg har en booking-regel i den podcasten her, som jeg har holdt siden dagen. Det er spesielt hvis jeg får booking-henvendelser, forespørsler. Vil du ha den som gjest? Vil du ha meg som gjest? Da bruker jeg njaktig to-tre sekunder på å gjøre det. Jeg føler magefølelsen hver gang. Men mindre det kommer litt sånn
tilfelle bare sånn, oi, faen, dette her var jo, ok, nå er jeg obbevist. Men jeg bruker intusjonen der 100%, hvis jeg har litt sånn der, ja, det er bra, men er jeg egentlig giret nok? Er jeg interessert nok? Hvis jeg er liten, så dytter jeg det litt lenger utover. Kanskje jeg er interessert om to-tre måneder, men akkurat nå. Så jeg bruker intusjonen. Det er sånn der til...
Hva skal man bli? Hvem skal jeg være med ditt? Der kan det også være en veldig verdifull greie. Hvis du må bestemme deg innen to-tre sekunder. Det er barn, skjeven, hytten. Det er det jeg lurer på. Er det mye? Ligger sannheten i intuisjonen? Kan vi stole på den?
når den kommer dit. Skal vi bare stole på den og teste det ut og se hva som skjer? Ja, det var det da. Utrolig bra refleksjon der, som jeg kjenner igjen. Nettopp fordi vi har lært å analysere og tenke mye på noe, så får vi svar ut.
Og det er jo litt den aktive krigeren igjen. Det er jo den som skal oppsøke kampen, egentlig. Og det mest nyttige der er jo, og der oppstår jo motstand, fordi
Hvis vi skal bruke intusjon for å kontrollere et utfall, for å få et svar som sikrer oss et positivt utfall, så er det også som å bruke meditasjon for å oppnå noe. Da kan det virke mot oss. Intusjon kan i mange tilfeller bare be oss, som du opplevde også, å bare vente litt.
Fordi det er ikke sikkert at du har alle informasjonene nå. Kanskje du skal gjøre noe annet i mellomtiden. Og den oppstår ikke ved å begynne å overtenke og veie for og imot, og overanalysere, oppsøke andres meninger, eksperter, podcaster, bøker. Jeg har gått i mine rabbit holes, som vi kaller det på engelsk, og
å finne svaret der. Og så ser jeg at der også er folk så utrolig uenige ved alle preger av sine filter og oppfatninger av både verdisystem og meningsfyllthet. Og da kan jo ikke du egentlig kopiere noen andres oppfatning av hva som er meningsfyllt og verdifullt. Så som en sånn overordnet filosofi, så liker jeg som sagt, jeg ser fellestrekkene i både stoicismen, zenbuddhismen og taoismen,
Fordi de er så fri og åpen. Og det er en sånn tilbakelent, sumet ut. Ok, men enten kan du ha en sånn Mark Manson-ish fuck yes, fuck no. At du vet svaret der og da, på to-tre sekunder. Men hvis du ikke vet det, så skal man passe seg litt for å prøve å fremprovosere. Av og til så kan det være at...
Du må minne deg selv på at enhver avgjørelse du tar, betyr ikke at du er gift med den avgjørelsen i resten av livet. Og selv nå i dag så kan vi jo skille oss, det kunne vi jo ikke før, det var jo skamfullt. Men det virker som om man skal da, man må bli på en måte oppfordret til å, ja, men du må nisje ned, du må forfølge den, du må bruke all din tid og oppmerksomhet på akkurat dette, fordi det gir deg suksess, eller det gir deg det du ønsker i livet ditt. Ja.
La oss prøve det en stund. Du har prøvd carnivore, ikke sant? Jeg har faktisk ikke gjort det. Jeg tror folk tenker at jeg har gjort det. Jeg spiser så gæren bykjøtt. Ja, du har snakket om det i hvert fall. Ja, jeg snakker masse om det. La oss si at jeg har prøvd carnivore. Mange har prøvd det. Som ønsker å baje hekk og knekke inn koder. Kanskje det er løsningen på alt fra helseproblemer til...
mentale problemer til at det er sånn mennesker er skapt for å leve. La oss prøve da. Og så må du velge da. Skal du tilhøre en dogmatisk, rigid kultur, der du er en outcast hvis du spiser en brokkolikvast? Eller skal du tenke selv? Skal du kjenne etter i din egen kropp? Er dette egentlig riktig?
Noen velger å spise kun plant-to-cost ut fra et etisk, miljømessig, moralsk perspektiv. Det kan man også utfordre og utforske. Og så kan man oppsøke fysiologien. Hvordan er tarmsystemet hos et menneske? Hvordan har vi evolutionært spist og levd? Nutrisjonisme, vitamin og mineraler, bla bla bla. Så kan man begynne å ta en masse filter.
for å finne svaret på skal du fortsette å spise carnivore eller skal du ta den appelsinen? Og så tenker jeg som så at hvis du stopper litt opp og zoomer ut
å slippe fri alle regler akkurat nå. Forestille deg at det finnes ingen regler. Du skal bare kjenne etter egen kropp hva funker best for meg. Og hvis veldig mye, jeg har gått gjennom denne erfaringen selv, hvis veldig mye tilsier at jeg har egentlig ikke lyst til å spise bare kjøtt mer, da frister jeg å spise en oppelsin eller en brokkolikvast, akkurat da har jeg ikke kjent på om han i hvert fall, du skjønner på mange da,
Da er det noe med at skal du følge det bare fordi du valgte det tidligere, eller skal du kanskje valge noe annet fordi alt i det tilsier at det ikke er bra for deg lenger? Da er vi litt mer inne på det individualistiske nivået på å ha en finger på pulsen, ha en mindfulness på din egen prosess. Hvor befinner du deg akkurat nå?
Vi kan ta hva som helst. Vi kan ta isbading. Er isbading bra? Ja, det er masse som viser at isbading er bra. Jeg kjenner mange som har fått mye utbytt av isbading. Jeg har selv fått masse positivt ut av isbading. Men det betyr ikke at isbading er riktig for alle og alltid, og heller ikke du.
Hvis du våkner opp og du kjenner litt febril, og du er litt frossen og kjenner at helsa skrøntet litt, da er det sikkert isbading er lurt. Men skal du da rigid følge en dogmatisk biohacking-regel om at isbading er det skitt som var, eller skal du kjenne litt etter at kanskje i dag tar vi en varmdusj i stedet?
Og med et sånt perspektiv og møte opp i livet fra et litt mer sånt avslappet, mindre rigid ståsted, om du må bli 40-50 år for du tør å gjøre det da,
greit nok. Jeg tror det er mulig å komme de tidligere også. Det handler om tålmodighet, og det handler om tillit. Tillit til at det ordner seg uansett, og tålmodighet til å, hvis du ikke vet svaret akkurat nå, så vent litt, gi deg et forsøk om du vil, men vær villig til du gir slipp på det hvis det ikke funker for deg lenger.
Ja, men opp med mat da, opplevde jeg det der, og så har jeg vært litt sånn kanskje rigid på det der mataspektet da. Ikke nødvendigvis helt carnivor, men kanskje at det skal være sunt, og jeg må få i meg nok. Mens det er det sånn, ta godteri for eksempel. Nå er jeg jo...
Det er jo heldigvis oversteater. Det finnes jo veldig mange fine kategorier og dårlige kategorier med godteri og søtt. Jeg synes jo sjokolade, mørk sjokolade, ting som har nok så bra ingredienser i seg, synes jeg smaker mye, mye bedre enn det kunstige. Men det tror jeg er et biprodukt av at når
du er veldig opptatt av mat, og det du spiser, så blir det sånn at når du får teften på råvarer, og sjokolade, og det som er minst mulig prosessert, så får du ikke så veldig lyst på det kunstige lenger. Det er litt sånn,
Det var en opplevelse deres det er, men jeg synes du nå så på at alt av sukker var litt sånn... Det var jeg helt sikker på at det var helt kurert for. Så er det jo sånn... Det er så merkelig hvor det kikker inn, for eksempel for en kjæreste, og så er det sånn... Jeg har ikke spist godtere sjokolade. Ingenting da. Men bare gleden av å drikke vin og spise sjokolade den kvelden jeg har. Og du har lyst til å gjøre det. Med den personen. Jeg er bare sånn, faen så jævlig deilig. Eller...
ideen at det bare er sånn, faen, dette har jeg lyst til å gjøre nå. Dette er godt. Og bare sånn skjea helt ut. Jeg synes det er gøy at folk tror det er så jævlig ekstrem. Det er en av grunnen til at det er noen medier eller noe som har tatt podcasten det jeg har sagt og tatt ut. Spørgskjøttkepet, ja. Jeg har fått inntrykk der. Det lå 12
kanelboller på benken min som moren min hadde bakt til min datters bursdag. Så tenkte jeg, jeg skal jo ikke ha alle de bollene i bursdagen der, så jeg spiste tre. Jeg har lyst på tre boller nå. Så spiste jeg tre boller, ble kvalm av det, og så bare sånn, ja, men det var det jeg var keen på nå. Så ligger vi lite bånd på meg selv i den der...
Litt til den booking-filosofien, at du må ta sjansen noen ganger og ikke stole på intusjonen, bare gjør noe annet. Men det er i sum, hvis du føler at du har satt opp et godt rammeverk med prinsipper, så er det sånn, den booking-regelen i det store hele, i 9 av 10 tilfeller, fungerer veldig godt. Samme med mat til meg selv og mine barn. Hva jeg gjør av 6-7 dager, er det relevante? Den 7. dagen, ok, ta litt alkohol, ta litt sjokolade, ta litt...
skjer ut, spiller ingen stor rolle, så lenge det er lysbetont. Ja, og derfor sier jeg også at intusjon må utvikles gjennom erfaring, og det er nyttig og sunt og lurt å følge rammerverk og regler. Jeg satte jo opp matplanene og treningsprogrammer til folk for at de skal tas gjennom en prosess for å forstå, for å få referanse opplevelser.
og jeg har mistet tallet på de som har kommet til meg og har vært deprimert og hatt mageproblemer og fordelsesproblemer og vondt her og der. Bare ved å følge en
ren matbasert vi trenger ikke være rigide økologisk eller noe sånt vi bare kutter ut alt det ultraprosesserte junkfooden som er moderne nylig og så spiser vi ren råvare en periode så ser vi hva som skjer
Depresjon borte, forløsesproblemer borte, muskler og ledesmarter borte, bedre styrke på gymmet, godende masse i fettpresent. Da har du en ny referanseopplevelse, og ut fra den kan du begynne å velge bedre for deg selv. Det betyr ikke at nå skal vi videreføre de rigide, dogmatiske, religiøse tilnærmingene til kvastal. Kun økologisk, eller kun kjøtt, eller kun planta,
Aldri mer alkohol, aldri mer sjokolade. For da blir du igjen en sånn fanatiker, mener jeg. Og jeg har jo vært det her selv. Og det etter hvert blir heller ikke hyggelig, fordi
Da føler jeg at du får en sånn antiforhold til ting som gjør at det har makt over deg. Ja, det blir sånn antistoisistisk nesten. Riktig. At, ja, men kan den ene sjokoladebiten eller den ene glasset med alkohol virkelig få deg til å klikke helt for deg? Altså, blir du gal av det? Blir du en alkoholiker? Blir du en sjokolademan? Mhm.
Forhåpentligvis ikke. Hvis det virkelig er en trigger, så tror jeg det er noe emosjonelt som ligger under der. Det er ikke noe fysisk i veien med det. Men hvis du da kan
med bevissthet velge å spise den kaka-sjokoladebiten kanelbollen, ta deg glasset med vin og være 100% til stede. Jeg har hatt mange som har påstått at de var sukkeravhengige og de kunne ikke ta bare ei øl for da drakk de en tolvpakk og var drita og spydd. Alt eller ingenting, svart eller hvitt. La oss utforske gråsona.
La oss utforske fargespektret ditt, og se hva som skjer. Men da må du være til stede. Det kan ikke være en sånn ansvarsfra skrivelse, en sånn, og se hva kroppen min gjør, typ. Eller sånn elefanten og føreren Daniel Kahneman perspektiv, men at, vær til stede. Sett deg ned. Mange har gitt den, veldig mange har gitt den øvelsen, gå på kafé, finn det aller beste, mest fristende kakestykket du finner.
Sett deg ned, slå av telefonen, steng deg inn i en boble omtrent. Gi deg kakestykket, fullt fokus.
Ta en og en bit, og gjør det til en meditativ opplevelse. Nyt hver eneste bit. Ta den skjøya, se på kakestykket og den biten, lukt, ta det munnen, smak, formade hele opplevelsen, konsistensen, kan du kjenne igjen noen aroma, noen krydder, virkelig være til stede i prosessen.
Og så tar du en bit til, og så kjenner du etter for hver gang litt sånn innsjakk i kroppen. Er det her nytelse? Er det velbehag? Er det glede? Er det bra? Og
Jeg vil vel si i 99 av 100 tilfeller, jeg hadde en, men jeg tror ikke jeg forstod oppgaven, men i hvert fall i 99 av 100 tilfeller, så er det mange som faktisk da klarer å stoppe før de har spist hele kakestykket. Nei. De er da så til stede og får en sånn boost, en sånn opplevelse av, litt sånn som når du drar på en fanserestaurant og du har verdens minste porsjoner.
Men det er altså en kulinarisk opplevelse, og det koster så jævlig mye penger at du er nødt til å nyte det. Du er nødt til å spise sakte, og du får det servert i tur og orden, med en sånn kunstnerisk tilnærming til det. Så hvis vi tilnærmer oss livet, tilnærmer oss kakebiten, sjokoladen, glasset med vin, kjærestetiden,
Legge bort telefonen, vær til stede, connecte med det andre mennesket der, eller med kakebiten hver, og få maksimal glede og nytelse av den, og opplev da at du er i stand til å intuitivt kalibrere hvor mye av det du trenger. Da tror jeg vi alle vil få det bedre med oss selv også. Det var et veldig godt eksempel, og jeg så det for meg, og
driver med damene så driver vi også hele tiden sånn og minnemannet på spesielt kaffedrikking så spiser vi nytrokaffe nå eller bare drikker den fordi det er de fleste det kan jeg også ta meg selv i stadigvæk at du tar kanskje kaffekoppen med skjerm da med jobb og folk tar det med i møter men så sitter du egentlig bare super på noe som faktisk burde vært en sånn her
Det er et veldig godt poeng du kom med, for hvis du faktisk nyter en kaffekoppe, hver eneste styrke av den, så er det ikke sikkert du trenger flere den dagen der. Men du blir sittende og super ute på den dagen, for det blir en slags, så får du den koffein-nedsiden som bare kikker inn der, og du bare drikker det på ren automatikk. Sånn er det med bakst, med kaker og alt mulig sånt, at du bare skal få det ned, ikke sant? I stedet for liksom ...
koble ut, som du sier, og bare kjenne på hvordan dette smaker, og kanskje det er nok halvparten eller en, eller sett pris på det, og så forsvinner kanskje det suger sakte, men sikkert. Jeg tror vi mannesker av natur får mer glede av den dypere tilstedeværelsen i opplevelsen.
Enten det er smak, eller det er drikke. Koffein, rus fra alkohol, kjærestetid, jobb,
det er til og med enkelte lærere som da anbefaler at du, se om du kan ta opp vasken med fullstendig mindfulness, og virkelig behandle deg som om det er den mest interessante oppgaven, som en øvelse da. Skal jeg faen meg gjøre også? Ja, litt sånn, prøv det, prøv de mest sånn dagligdags ting, og et godt eksempel da, du sa med kaffe også, jeg var jo på en sånn vinsmakekurs her for noen år tilbake,
Jeg var jo tidligere liksom, ja, la oss kjøpe den billigste vinen, med mest alkohol i. Litt sånn typ russetid tilnærming da. Og så møtte vi opp der, og det var en sånn anerkjent vinsommelier, som han jobbet for Vinmonopolet, Gud vet hvor mange år, og hans ekspertise var jo der at du kunne gi han en smak av glass rødvin, og han kunne vite hvilken drue det var,
hvor i verden den vinen var produsert, hvilken årstid, hvilket jordsmann. Det var sånn dybde kunnskap at det var helt fascinerende. Klart, vi var jo langt unna der, så det første vi fikk, det var en glass med rødvin på bordet. Smak på den vinen, hva synes dere? Og det var litt sånn, så sier alle, ja, god den liksom, god rødvin. Ja, ja, den smelter liksom.
Ja, det her er altså den aller kjipeste, billigste rødvinen som er på vinmonopolet. Så det er liksom det vi på fagspråket kaller søppel. Litt den da. Ok, greit. Og så ble vi tatt gjennom, og det var ikke noe sånn at den dyreste var best, men det var bare om det her er kvalitetssvinene da. Da var vi et sånt spekter av priser. For da kan jo også, vi fikk ikke hvitprisene der og da. Ja.
Men vi fikk bare vite hva den druen hette, og så fikk vi jul med forskjellige fargekoder, og der det stod smaksnyanser. Det var alt fra olje til tobakk til kirsebær til alt mulig som du ikke koblet med vin, hørendevis.
For at vi skulle lære oss å gjenkjenne de forskjellige nyansene, for du må både lukte på vin, og så må du se på fargen og klarhet, og så må du ta en liten smak, og så må du virkelig bruke tid på å forsøke å kjenne igjen smakene. Det er som å lære seg et nytt språk, sant?
Vi fikk sånn flakonger med duft. Det er ok, det her er champignonduft, det her er kirsebærduft. Ja, men den kjenner jeg igjen. Og så begynte vi å markere ut på det hjulet. Og så så vi at det ble så mye beveget oss gjennom vina, at vi begynte faktisk å bli litt god på det her. Begynte å kjenne igjen. Ja, men det er helt riktig. Den rødvinen der er kjent for at den har preget av de her og de her tingene. Og så kom vi liksom til den siste vin, og så sa han, nå som et eksperiment, gå tilbake og smak på den første rødvinen.
Så gjorde vi det, og så var jeg sånn, fy faen, og spyttet jeg rett ut i bøtta. Vi skulle ikke drikke alt det her, vi har jo sånn bøtta. Den smakte jo skikkelig bad. Det var den verste innbrenten. Det var så sjokkerende for mange å få den opplevelsen av at den vin vi startet med og syntes var god, var plutselig helt forferdelig
Er det fordi vi nå har lært at det var en søppelvin, eller var det fordi vi har utvidet språket vårt på vinsmaking, og lært oss å kjenne igjen? Hvis du kun kjenner sint og glad, så vet du ikke helt hva de restene av spektret er. Mange kvinner er jo irritert på menn som ikke...
kan snakke om følelser, men de har ikke lært følelsespråket enda. Så kanskje det er nytteverdig i å stoppe opp og kjenne på og lære seg å sette navn på nyansene mellom hva du føler og kjenner på og smaker på og opplever akkurat nå. Sånn at når livet blir mer fargerikt og vinen blir mer smakfull,
så vet du hva som er søppel og hva som er kvalitet. Det er litt sånn jeg tenker på det. Det er fascinerende. Jeg har aldri tenkt på vin på den måten. Det er vel det aspektet hvor jeg...
igjen, kanskje heller i meg å skille veldig binært, god og dårlig vin det er der jeg kan skimte med min lille vinkunnskap men det er et veldig godt poeng synes jeg og det tvinger deg det tvinger deg ikke, det får deg jo inn i den zone som vi snakket om at du er ekstremt til stede med vinen og den personen du kanskje gjør det samme med at det handler bare om den vinen det kan samlingslitt med, jeg tror folk kan
synes kanskje vi er litt sånn jordete, litt snobbete. Men jeg tror det er sånn som du får lade frem nå og forklarte, så er det veldig lite som skiller den aktiviteten der fra som jeg kan komme på i hodet matcher er 45 minutter intens fotballtrening da, løper etter ballen. Hvor det er ingen andre tanker enn å bare skli takle han jævla Daniel.
og score mål etterpå. Og så er det oppgavene, og det er moroet, og det samme er det fokuset rundt det. Når du først viger fokuset der, og greier å holde det, og interesserer deg for hva er det her, og får litt guide og hjelp på veien til å identifisere og skjønne at dette her er jo et stort læretoppleke enn bare å helle i seg. Ja, virkelig. Jeg tror mange kan tas ut av depresjonen, av ...
Et liv som føles fritt for mening, litt sånn apatisk, anhedonistisk liv. Ved at du aktivt oppsøker opplevelser og utsetter deg selv for å være nybegynner, utvikle et språk, en erfaring, gjøre ting som er akkurat nok ukomfortabelt eller truende eller skremmende.
til at du må være fullt til stede hvis du ikke aktivt klarer å koble på den navnen til å ha fullt fokus. Da er det kanskje ikke spennende nok da.
Da må du finne situasjoner eller tilstander som tvinger deg til å bli det. Fordi da vil vi nesten automatisk begynne å kjenne på glede og meningsfulltet. Da bor litt i denne sonen der vi går ut av den berømte komfortsonen og begynner å utvide det litt. Og så tar det oss over i den der
berg- og dalbane opplevelsen da. At vi glemmer alt det vi tenker og grubler. Fordi du kan igjen, du kan gå i terapi og snakke om problemene dine i evigheter, men hvis du ikke klarer å erfare at ved å syme ut og lene deg tilbake og forstå at en tanke bare er en tanke,
så vil du fortsatt forsøke å løse tankene med enda mer tenking. Da er du fanget, opplever jeg. Da er du fanget i en fengsel, et egotruktur som holder deg fast i en bestemt rolle, personlighet, identitet, merkelapp. Så det med å sprenge den og innta litt den her peaceful warrior-
mentaliteten er at ting oppstår mer i flyt, og det er som sagt en større nysgjerrighet rundt livet, og jeg vil ha så mye rikdom og fargenianser i alle opplevelsene mine som overhodet mulig. Og hvis jeg sitter og kjenner på masse uro og ubehag og
fraværet av meningsfølelse, ja, men da må jeg kanskje pushe meg selv litt. Da må jeg oppsøke isbading av kallusjen og carnivore og vinsmakekurs og fotballtrening, rett og slett for å føle at jeg lever. Folk som kommer til deg er jo ikke, jeg skal bruke meg selv som eksempel etterpå, som jeg tror er den store majoriteten av bare
plain hverdagsliv. Men de som kommer til deg, de har jo virkelig takket på aktivt valg, at nå må jeg gjøre noe, det er noe gærent. Det er bikket over. Og bare å komme til deg og innser at jeg får ikke til dette her, jeg trenger hjelp. Det er noe som ikke funker med meg. Og det er vel kanskje en gruppe som kanskje har vært stasjonære
veldig lenge. De fleste kommer vel til deg og har problemer både bevisst og et faktum, er det ikke det? Ja, majoriteten av de som oppsøker meg, som du sier, har jo aktivt tatt et valg fordi de tror og tenker at det er noe i verden med dem. Mange av dem har jo utad all mulig grunn til å oppleve suksess, men kjenner ikke at livet er
bra nok allikevel. Så det er både litt den der at kan det optimalisere enda mer, eller hvordan kan det ha seg at både toppidressetøver og CEO allikevel føles alt meningsløst.
Og så hjelpe de til å, avhengig av hvor de befinner seg, at det kan være at vi kan plukke fra hverandre og gi det litt bedre rammeverk på hvordan hverdagen skal se ut i form av både optimalisering av hormoner og stoffskifte og biorytme og når og hva skal du spise, hva og når skal du spise, liksom har litt Kolby-tanke sett på det da. At finne litt tilbake til den evolusjonære naturen da.
Men så kan det være holdninger vi har til ting, altså holdninger vi har til oss selv. Og ikke minst, det er nok det jeg har jobbet mest med, det er å lære seg hvordan vi forholder oss til egne tanker. Fordi mye av det er jo bare ting som går på repeat, i samme spor, og som aldri er blitt sporet av. Tanketoget er aldri blitt stoppet, aldri gått av det toget, aldri fått sporet av det toget. Du er på en måte på en reise som det virker som om du ikke har valgt selv.
Og der er det mange som får veldig mye forløsning av å bli servert til et litt annet perspektiv. Og så tror jeg det bor en slags ensomhet i det, eller opplever at det bor en ensomhet i det. Mange tror at dette må de finne ut av selv, og det er et stort steg for mange å bare oppsøke en som skal hjelpe deg, en guide, en veileder.
Natt og på fordi vi får høre at dette må vi finne ut av selv. Du er litt som en taper hvis du ikke, spesielt som leder, trenger at noen andre løser problemer dine. Men samtidig er vi mennesker connectet. Vi ønsker tilhørighet til en del av Maslovs behovspyramide av en god grunn.
Vi er ikke ment til å finne ut av absolutt alt selv. Et problem kan ofte halveres ved at du bare deler det med noen andre. Du gir ikke de problemene ditt, men du bare deler det. Du tenker høyt, du forteller det til noen. For noen kan det være så enkelt som at de bare skriver det ned for hånd. I dag du skriver noe ut, så skjer det noe neuropsykologisk som gjør at du klarer å se deg mer objektivt utenfra.
utenfor din egen egostruktur, og finne bedre løsninger på det, enn om du bare prøver å gruble deg frem til å løse tankene med mer tanking. Så da forstå at kanskje vi trenger mann i gruppa, rett og slett. Kanskje vi trenger mer enn sånn at det maskuline er ikke den lonesome warrior, men det er den som i en stamme, i en kultur, i en sånn
I møte med andre som er åpen for alt du måtte komme med, som har aksept for at du både tenker og gjør feil, så tør vi å åpne oss opp litt mer og være oss selv, og litt med autentisitet. Hva egentlig da? Spiller du en rolle ut av for å få anerkjennelse og validering?
Eller tør du faktisk å si hva du tenker og føler uten frykt for å bli dømt? Sånn at du kan reframe deg eller utforske sannhetsverdien i deg. Og på den måten bli en bedre versjon av deg selv. Jeg tror vi trenger tid til å reflektere og være alene og i skog og natur for all del. Å puste og ha månfølnes. Men også å føle tilhørighet
åpenhet, at noen forstår oss. Mange sitter alene med tankene sine og tror at de er de eneste som har tenkt det her. Men min innfallsvinkel på det er å forklare at jeg har også tenkt nøyaktig de samme tankene. Jeg har ikke valgt å gjøre like mye med dem som du har gjort. Men det er ikke tankene som gjør at jeg føler det jeg føler. Det er at den betyr mer for deg enn den gjør for meg. Men alle har hatt de her tankene du har nå. Så...
la det komme ut, la det flyte, la det strømme i større grad. Og da ser du bare at noen nesten automatisk rekalibreres og avbalanseres i større grad. Så det trenger vi. Det er interessant alt det du sier nå, at folk kommer til deg og får åpnet opp, de bryner seg på ting, og det kommer til et visst punkt hvor du kanskje blir ydmyk, at i og med at de kommer til deg, så er de også åpne til å få til noen ting. Kanskje de må også
noen vil kanskje bare høre at det er ikke noe gærent å bare gjøre exusett, så her ordrer det seg at det er kanskje en lengre prosess, men i hvert fall det er en bevissthet på at man kan få til å gjøre noe bedre enn det man har. Så er det et annet ting som jeg tror dette her er en litt stille majoritet, og en haug av det kommer sikkert til deg senere nedover løypa.
Så tenkte vi kunne prate litt nå om det å havne et sted i livet hvor du intuitivt sier nei til alt. Dette er jo med meg som eksempel, og jeg tror veldig mange kan kjenne seg inn i dette her. Livet går kjempebra. På papiret og på penger og samliv og alt mulig. Alt funker. Takk for min egen del. Jeg hadde jobb, friske barn, god kontakt med dem, brukte masse tid på dem, trente, dro på jobb hver dag, samlivet var bra, det var seks, vi så tv-serier på kvelden,
repeat, om igjen, om igjen, om igjen, om igjen. Jeg hadde ikke noe problem med noen tanketog, jeg hadde ikke noe problem med noen søvn, jeg hadde visse regimer, men ikke sånne strenge regimer. Alt rullet, og pengene kommer inn, jobba, hadde fast jobb. Men intuitivt, på arbeidsplassen, og privat, så sier jeg nesten nei til alt som kommer opp av muligheter. Sånn som
Hvis du sier sånn, se meg nå, så du kommer opp et eller annet nå, så er det sånn, jeg tar alle kaffemøter. Jeg sier ja til alt tilfelle det kan skje et eller annet da. For du vet liksom ikke hva oppsiden er. Men det er liksom nei til alt av turer, alt av jobbmuligheter, foredrag, nye stillinger. Det er bra. Det fungerer. Dette her er sikkert et problem. Jeg var veldig happy med den stillestanden og at alt bare gikk så utrolig smut. Ikke noe sykdom, ingen problemer. Men
for å si intuitivt nei til alt som dukker opp kommer gjerne etter et par år hvor du da ser deg tilbake igjen og jeg ser meg tilbake igjen at det er mange ting som var bra med det at barna fikk veldig mye oppmerksomhet kroppet var trent og det var veldig mye sterkere skimer der men
jeg hadde ikke utviklet meg noe som helst på ti år. Og jeg kunne huske ekstremt mye fra jobben min de tre første årene. Jeg kunne ikke huske hva jeg drev med på jobb de siste fem-seks årene. Riktig. Og jeg bare sånn, hva er det jeg drev med egentlig? For jobben var så komfortabel da. Så jeg var i en komfortzone sosialt,
Familie og jobb, hvor jeg hadde alt det jeg trengte, og jeg trodde dette her er mer enn nok for meg. Og så kommer det opp til et punkt da, hvor egentlig alle disse tre tingene krasjer nesten parallelt samtidig. Så det er også en veldig interessant ting, det der med at, hvorfor skulle jeg ikke si nei til alle de ting som dukker opp for meg intuitivt, når livet er så utrolig på skinner?
og man ikke tenker over hvorfor skal man endre noe som fungerer ganske greit. Hva tenker du om det? Jeg kan ta det fra to uenfars vinkler. Det ene er at jeg er helt enig i det. Hvorfor ikke la det flyte til det ikke gjør det mer?
Litt sånn som du tillater vann og bare flyter fritt til det møter på en hindring, og så må du finne en vei rundt. Så er jo da en, så lenge det er bra for det. For det du gjør nå er jo å se tilbake på en tid og tolke deg gjennom når ting begynte å ikke bli bra. Og da er det jo en antagelse i det at hvis du hadde begynt å utfordre deg selv tidligere, hvis du hadde
gått ut av komfortzonen din tidligere, så kanskje du ikke hadde endt opp på et sted der tre ting krasja samtidig. Kanskje. Greia er at da vet vi ikke. Fordi vi har egentlig ikke noe god fasitsammenligningsgrunnlag. Kanskje noen andre, din tvillingbror, hadde tidligere begynt med å utfordre seg selv og
si ja heller enn nei, eller nei heller enn ja, og endte opp på et litt annet sted enn da du endte opp. Kanskje. Men så lenge ting flyter fritt, hva er det da som forteller oss at du er nødt til å gjøre noe med deg, sånn at vi skal motvirke en katastrofe i fremtiden? Kan vi egentlig si at det kommer til å gjøre det uungåelig?
Fordi mange har jo skrevet bøker av Zen masters som lærer at vi skal bare være in the flow. Det kan jo være resten av livet hvis du har den holdningen til livet. At hva enn som kommer, så er det 50-50 sjanse på at det går bra eller det går til helvete.
Selv om det går til helvete, så lærer du noe av det. Det er en upside med det også. Fordi noen er jo nesten innprogrammert til, eller har erfart eller lært at ting går så ofte til helvete at sannsynligheten er ikke 50-50, den er 99% 1.
Og med den innstillingen så vil du jo se at det bekrefter seg på at ting går til helvete. Så alt som går bra, det er bare ja, men det var bare flaks, typ. Og det er vel liksom på intrinsic og extrinsic, altså hvor du legger, hvor du plasserer ansvaret for at ting gikk bra eller ikke.
Og så kan du da være optimist og si at alt går bra likevel, og så kanskje får du en skikkelig smell når ting ikke går bra. Og så vet du nesten ikke hvordan du skal forholde deg til det, fordi du har aldri trent på det, eller vet hvordan du skal gjøre det da. Det er ikke vant på å få motstand. Ja, så jeg tror jo på samme måte som en muskel må ha belastning for å vokse seg større og sterkere, så kan den likevel likeholdes med ganske minimal dose av motstand.
Så alle fysiologiske prosesser, alle organismer kan opprettholdes og vedlikeholdes. En gjenstand kan via Newtons lov opprettholdes samme hastighet, så lenge det ikke påvirkes av krefter. Men livet er ikke sånn. Så på et eller annet tidspunkt så vil du møte deg selv litt i døra. Du vil begynne å stille spørsmål til deg du har trodd på. Du vil kanskje oppleve at helse begynner å skrønte. Men
Min store diskusjon oppi mitt eget hod er at kunne vi ha motvirket tidligere? Kunne vi egentlig da? Vet vi at vi kunne da? Hadde vi kunne gått tilbake i tid, så ja. Men så vidt du vet kan vi ikke da. Så det blir et forsøk på å løse et problem som ikke har oppstått ennå med dagens tankesett som er etterpåklokskap.
Og da vet jeg ikke om vi får noen gode svar. Da blir det en sånn tolkning av det at hvis jeg hadde visst at du fikk kreft, så hadde jeg jo gjort det her og det her. Og så skjammes vi over at vi ikke gjorde det tidligere. Men
Greia, det vet du jo heller ikke. Kanskje akkurat den krefttypen, eller kanskje du hadde fått kreft uansett hva pokkeren du hadde gjort. Hva da du skal gjøre nå med den kreften du har fått, det er å gjøre så godt du kan fremover. For det er det eneste du kan gjøre. Så jeg vet ikke om det hjelper så mye å tenke at hadde vi visst, så kunne vi en gang i tida. Ja.
For det blir egentlig bare en filosofisk frivillig diskusjon da også, at det er ikke praktisk anvendbart ennå. Den kan kun informeres om at greit, men det som skjedde, skjedde. Hva gjør jeg med det fremover? Fordi det er kun da du kan kontrollere det, da du har her og noe av informasjonen. Så vi antar jo også da at vi burde ha visst, eller hadde vi visst,
at vi hadde fått kreft en dag da hadde vi begynt med den isbadingen tidligere eller begynt å spise mer brokkoli hva enn da, vi tror og antar hadde motvirket den krefttypen der så jeg skjønner hvor du vil og jeg har hatt denne diskusjonen både med meg selv og mange coachingkunder men det blir en sånn skamming burde ha burde ha gjort, burde ha visst og jeg tror ikke vi
har den informasjonen. Kanskje det du opplever nå var litt sånn ment å skje. Kanskje du skulle tilbringe deg årene med fokus på barna dine og ikke på hvor mye brokkolade du spiste. Litt sånn filosofisk refleksjon rundt det.
At da hadde barna dine gått da. Kanskje det ene barnet ditt er nå opp med å bli statsminister, fordi de fikk den oppmerksomheten de skulle ha akkurat da i livet. Det synes jeg er rart å tenke på, at jeg trengte ingen av disse tingene som jeg jo tar på nå og har fått reisen på. Som for eksempel, jeg følte ikke jeg trengte meditering. Restitusjon, søvn kunne jeg hente inn. Alle disse tingene nå som måtte, når jeg kom ut av komfortzonen, det er da...
Det var nytt for meg at da begynte jeg å søvne kunne variere. Tankekjøret var verre enn jeg har opplevd noen ganger, så hvordan håndterer jeg det? Alle disse tingene dukket opp av at jeg gikk ut av komfortzonen og intuitivt begynte å si ja til ting. Begynte å snu på ting, så plutselig da ble jeg
Det var veldig mange ting som ble bedre for meg, med tanke på at jeg startet sitt eget selskap, egen jobb. Den biten er kjempespennende. Men det ga meg samtidig også mer hodebry i form av stress, tankekjør, søvn. Så det var en prislapp på de gledene som kom inn i livet, som jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere til å begynne med, som jeg håndterer nå. Så det er en pris å gå ut av denne komfortzonen.
som jeg du slipper å forholde deg til når du er i komfort når alt ruller godt og er fint så slipper du til en viss grad meditere og kanskje til og med kosthold kanskje du bare eter deg feit og jævlig og bare nyter i den tiden der og så kommer det liksom det blir vanskelig å håndtere det senere da
Så det er jo det interessante der med at jeg følte ikke jeg trengte noen sånn type monitorering eller hacking av hverdagen og kroppen og helsa, mens med en gang jeg begynner å åpne opp for ting som gjør livet bedre, så kompliserer alt seg da. At jeg må lære meg mye mer ting som jeg kanskje burde ha lært meg tidligere, men det prislapper en del av reisen og livet at det kommer såpass sent da. Ja, og så er det jo
Det skjer jo når det skal skje. Litt den innfallsvinkelen der igjen. Jeg liker jo da ordtaket «When the student is ready, the master will appear». Litt sånn buddhistisk historie da.
At det er ingen som er klar for å høre at du gjør feil før noe er sluttet og fungerer. Så jeg har jo hatt mange coaching-kunder som kommer og de spiser sånn og det spiser sånn og de trener sånn her, hva kan du gjøre?
Så ja, det hadde jo vært fornuftig å gjøre sånn her da, med kostårer ditt. Nei, men jeg synes det her funker altså bra. Ja, ikke sant? Ja, og da er det sånn, ja, men da er du ikke klar for å endre det. Du vil ha endring, men du vil ikke endre det på noe. Nei. Og da er det sånn, hvorfor oppsøker du meg in the first place da? Hva er intensjonen din? Hva er det du ønsker? Ja, men jeg vil ha mer energi, og jeg vil ha... Og det er da, ok, la oss...
La deg kostholde være i fredag, og så fokuserer vi på disse tingene i stedet. Inntil at, som du sier da, hvis du først åpner den døra du begynner å endre på nå, så kan det hende at, og det har jeg sett mange ganger, at da begynner en person å oppleve at «Åj, kanskje lavkarbo ikke var så lurt når jeg skulle begynne å trene ti timer i uka?»
Fordi da fikk de glukogenunderskudd, og da måtte de begynne å spise litt med karbohydrater, i hvert fall på de treningsdagene sine. Da må det kanskje gi slipp på den lavkarbohydraten
eller filosofien, alt dette hvor fast og strengt de holder på den regelen. Så behovet må melde seg, motivasjonen må oppstå fra et sted, og den kommer jo som regel av at det som har fungert har sluttet å fungere. Eller noen har sagt noe som traff et ømt punkt, eller et viktig sted hos deg, som gjorde at du koblet at kanskje jeg skal prøve noe annet.
Men er du ikke klar for det? Er studenten ikke klar, så vil ikke mesteren
kunne hjelpe deg. Mange som kommer til deg, akkurat i tingene der som har lyst på en endring og lyst til å få noe til å funke bedre, og så sier du sånn, skal vi se på kostholdet? Nei, det fungerer jo bra, det er ikke. Er det veldig vanlig, jeg kan se for meg, jeg tror det er en veldig vanlig felle, det er kanskje også det hun vi snakket om i sted med moren og broren sin. Det mange kanskje har lyst til når de kommer til deg og sier, er jo
kanskje noe de mistenker allerede, som er en eksternalisering av problemet, at det er kjæresten, jobben, eller moren min som er problemet her. Kan du ikke bare si til meg, skal jeg stramme opp moren min, skal jeg forlate familien, skal jeg finne meg en ny kjæreste, for han jeg sammen med er klingjern, det er de som gjør meg såpass dårlig, og arbeidsplassen, det er sjefen min som er et jævla dritt, skal jeg bytte jobb, eller hva skal jeg gjøre? Ja.
Og det er jo liksom, og det er også mest komfortabelt at det er noe der ute som vi kan endre. Kan ikke du bare fortelle meg hvor jeg skal gå, hva jeg skal si, hvilke av disse arenaene er det jeg skal orientere? Er det noe vi kan fikse der? Fordi det føles ikke ut som det har galt med meg. Ja. Spør chat-kepet, ja. Kanskje den vil gi noen gode svar. Og det der er så utrolig beskrivende for den fasen jeg befinner meg i nå, fordi
Jeg har jo blitt mindre og mindre rigid på, og minimalistisk, nødvendig kostnadsføring. Jeg mener at det er sånn overordnet rammeverk som stort sett bare fungerer for de fleste. Og at det rammeverket er ganske bredt. Det er mye rom for eksperimentering og endring.
Jeg ser også på fra et sånn syklisk ståsted at vi har årstid og sesonger som endrer seg, alle har sine karakteristikker og visse ting som kjennetegner de, og kanskje både vår tilnærming til egen kropp og kosthold og livsstil også bør endre seg litt syklisk da.
Både sesongbetont og også ut fra hvor vi befinner oss i livet. Da tror jeg i stedet for at du er 20 år, så da skal du gjøre sånn som den 50-åringen som har suksess. Litt sånn, jeg tror ikke det er riktig. Så vi må se an hvor befinner folk seg hen. Men mange kan jo da møte opp, og så er det ikke helt korrekt kostholdet som er problemet. Det er at de har en drittsekk av en sjef.
Men da må vi forsøke å adressere det da. Min coaching har de siste ti årene blitt bare mindre og mindre trening og kosthold og kondisjon og alle de tingene der. Her er et rammeverk som vi kan putte på automatikk så fort som mulig, slik at vi kan ta tak i det som virkelig betyr noe. Fordi Mind-Body-Connection menneske er en sammensetning av hjernen som sitter oppe i odeskallen din, koblet til kroppen din med en hals,
Vi kan ikke separere de to fra hverandre. Det er altså Førhjørn og Elefanten i Daniel Kahneman sin bok, at nå skal vi bare piske den elefanten, så blir Førhjørn happy. Nei, de sammeksisterer. Den ene leder og guider den andre og tar imot feedback og tilbakemeldinger som tolkes hele tiden, kontinuerlig.
Så det omgives totalt sett, den totale stressbelastningen, og hvordan du opplever stressbelastningen din, som gjør at du har det sånn som du har det nå. Da må vi kartlegge først, og så kan vi stake ut en retning. Da kan vi begynne å navigere. Da kan vi sette kursen mot et mål. Men vi må egentlig så snart som mulig også gi slipp på målet. Vi må sette en kurs, men vi må også lære det å seile.
For å bruke dermed etter fornå. Og da begynner det straks å bli litt mer komplekst. Da må du kanskje ha noe mer enn bare en PT som setter opp et program og liksom teller repetisjoner for det. Ingenting negativt om PT, men alt til sin tid. Kanskje fastleggen din må skrive ut en blodtryksmedisin, kanskje. Men det betyr ikke at nå bare følger vi det her programmet slavisk, eller tar den medisin slavisk, og
Og så bare slutter vi å tenke, og så går vi tilbake til hvordan ting har vært før, og lar sjefen fortsette å behandle oss som søppel. Nei, vi må adressere den bokstavlig talt elefanten i rommet. Her er jo kjernen i problemet ditt. For mange kan like gjerne være at de tenker å frykte så mye forskjellig mat, at derfor har de forløsesproblemer.
Så når du senker tersken, når du lar dem få litt ro og avslapping rundt forholdet til mat, og flytter oppmerksomheten deres over på noe annet, så plutselig fungerer fordøyelsen deres mye bedre. Så det er nå også med å forsøke å hjelpe de menneskene til å forstå hvor er det egentlig flaskehalsene dine ligger. For de er sannsynligvis ikke der du tror de ligger. Løsninger er nok ikke...
spise lavkarbo eller vegansk, eller karneval. Da er jeg nok noe større enn det. Men vi må gjerne få på plass der det må verke. Det er sånn at vi kan se på det som virkelig gjør at skoene er vonde å ha på seg. Jeg snakker med mange leger som opplever at det er
Det kommer pasienter inn som har diagnosen klar da. De har en av de. Så jeg var sånn, ja, dette er research, og dette har jeg vært med å aie opp nettet. Jeg har funnet ut hva det er, så bare... Bare skriv ut. Ja, bare skriv ut, eller hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg ta? Jeg har noen sånne også. De har allerede svaret. De har allerede lest og hørt og forstått. Men innimellom...
Ikke bare innimellom, alltid bli meg blind på seg selv. Inkludert meg selv. Så jeg må også ha sparringspartner. Jeg må også ha folk som kan fortelle meg litt sett utenfra hva jeg egentlig holder på med.
Hvor er det jeg tar feil akkurat nå? Fordi jeg vet selv at jeg er full av bias og filter og tolkning. Og persepsjon som ikke alltid hjelper meg. Det er et lite spor og element av selvstraffing, om det oppstår av en traumatisk hendelse i barndommen, og en alkoholisert far. Who the fuck knows, liksom. Men jeg må likevel være åpen for at noe av det jeg tror er riktig, ikke er så riktig for meg akkurat nå.
Og da har folk som jeg vet kan fortelle meg det jeg trenger å gjøre, og ikke det jeg ønsker å gjøre. Og jeg forsøker også å være der ovenfor mine coaching-kunder, og da må du ofte bare filtrere ut, sile ut for noen ønsker ikke å gjøre noe,
da de trenger å høre, de vil bare få fortalt at ja, vi må bare fortsette å gjøre det som du gjør, som er så åpenbart destruktivt. Det er helt greit da. Men la oss sette opp en lavkarboplan for all del. Litt sånn. Ja, ikke sant? Som en tanke til det vi snakket om innledningsvis, hvordan får et godt liv gjennom helse? Fordi det er jo alt fra dette ...
generelle råd som er nesten selvfølgelig drikkvann, få nok søvn og alt mulig sånt. Hvis vi skulle gått noe... Hadde det gått noe å lage en slags selvhjelpspyramide? Hva er det man kan gjøre selv før man får å være... Hvordan skal jeg formulere dette her? Går det noe å lage en selvhjelpspyramide hvor vi
hvor du sier sånn, for å få til et godt generelt liv, så må du liksom
Først, min mistanke er at søvn er et utgangspunkt for menneskelighet. Jeg vet ikke, du må bare si hva du tenker. Kan man si at for å kunne finne ut av problemene dine, så må du i hvert fall ha, først må du fikse søvn din, så må du fikse kosthold, så må du fikse dette, dette og dette. Og så kanskje problemet ligger der. Ja.
Er det en måte å se det på at det finnes en slags hierarki med ting du må ha ordentlig i livet før du kan ta et oppgjør med sjefen din? Ja, ja. Ja, maslov igjen. Få det fysiske på plass.
Og de tre grunnpilarene der er jo nok søvn, helt korrekt. Hva som er nok søvn, tror jeg også er individuelt. Folk blir så obsessed med at de må ha åtte timer, og så går de rundt og det blir en sånn skamming da igjen av de som bare sover fem og en halv. Så lenge du føler at du sover nok og er utvilt, så trenger du ikke blande så jævlig mye borti hele tiden. At det på en måte...
Litt sånn som denne boka Breathe, da, av James Nestor.
at plutselig ble det satt så mye oppmerksomhet på hvordan vi puster, at alle gikk rundt og følte at de pustet feil. Det er sånn, kroppen har pustet for det hele ditt liv, nå plutselig er det også feil da. Det er sånn, det er helt riktig at vi kan styre og kontrollere og påvirke visse fysiologiske prosesser med å puste dypt, men det er litt sånn høne eller egge-paradox der, at pusten er en konsekvens av alt det stedet du går i bare på. Og
og livsstilen din, eller kan du direkte forbedre livsstilen og halsa di ved å puste annerledes? Litt som bod og, ja, kanskje.
Så sove nok og se litt på de søvnrutiner og søvnvaner du har. Er det store avvik, store svingninger og variasjoner i søvnen din, da må vi adressere det. Så jeg har et lite rammeverk jeg følger med. God søvnhygiene, ha rutiner på. Kroppen trives med rutiner. Ha det mørkt på soverommet ditt. Ikke ta med masse kunstig belysning og elektronikk, det kan være lurt.
Søk for at du ikke drikker kaffe for sent. Ha dampet belysning, kanskje levende lys, i stedet for litt sånn belysning som vi har her nå, for å se bra ut på kamera. Begynne der, og så må vi ha kosthold som er næringsrikt, og der synes jeg jo at gode råvarer i sesong, der du bor, er et godt sted å starte.
Da tror jeg det er et så bredt spekter av hva som fungerer for oss. Jeg kan som fagmann gå inn og si at trane du så så mye med en sånn intensitet, så er det det som er primært drivstoff. Da må du ha med karbohydrater enn fett og omvendt. Da kan jeg. Men mange begynner å kjenne søtsug hvis de trener mye intervalltrening og fotballøkte og prøver å spise lavkarbo. Da vil det melde seg. Så jeg tror kroppen kan gi deg signaler etterhvert.
Og så er det aktivitet. Vi er ikke skapt for å ligge flatt ut og være inaktiv. Det er jo metaboliske prosesser og enzymer og blodsyklasjon og hjertekarsystem og muskulatur som trenger at vi har nok dagligdagsbevegelse. Om det er 10 000 skritt skal jeg ikke påstå har noe, men et sted mellom 5 000 og 10 000 skritt tror jeg vi kan si ut fra hva vi som
evolutionære organisme har måttet gjort gjennom vår genetiske historie. Vi er i området der, absolutt. Det betyr ikke at 15 000 er bedre enn 10 000.
Vi må også ha noe høyintensivt. Vi må opp og ha litt innsats. Vi må løfte noe tungt. Vi må spurte litt. Vi må klatre litt. Vi må bruke kroppen i alle leddutslag. Det tror jeg også vi kan være enige om. Det betyr ikke at du må inn på gymmet og ta tisatt matireps biceps curl for å få svulmende armer. På ingen måte. Så det er et bredt spekter av når folk kjenner at de føler at de må, og sier at de må jo
Så ja, må du egentlig da? Du må ikke ta fire ganger fire intervaller på melder hvis du hater å løpe. Du kan spille fotball, du kan melde på dansing, du kan sette opp i hindeløpet i skogen, altså gjøre noe. For da er vi på de reglene og rigide strukturerne som visst nok skal være så optimalt ut fra forskning eller ekspert. Det er sånn, nei, prøv å leke litt, utforske litt i stedet.
Så når vi har de tingene på plass, jeg vil også inkludere at vi må ha nok dagslys og frisk luft. Vi vet at vi får det bedre av å være ute i naturen, og vi får det mindre bra av å være i betonstrukturer og industriområder og teknologi.
at vi må ut og være i naturen, og vi må konnekte med andre mennesker. Vi må ha gruppe og tilhørighet og kjærlighet og omsorg, og også kunne gi kjærlighet og omsorg til andre. Da tror jeg vi har fått veldig mye på plass. Og så er vi jo da på økonomisk trygghet og sikkerhet.
Derfor noen tror de at de må tjene en milliarder når de egentlig hadde klart seg med 250 000, og derav fjerner vi veldig mye av stress. La oss redusere kostnadene i stedet for å øke inntakten sånn at du kan bruke mer på ytter på fjellet. Da er det mange som tenker at jeg må ikke det, nei så fint, så fint.
Og så stabilitet. Og det er varierende grad av stabilitet. Noen begynner å kjede seg med for mye stabilitet. Vi må nok variasjon også. Vi må nok spenning, vi må nok utfordring også. Men svaret på hva som er nok og for mye og for lite, det er jo igjen såpass individuelt at det må heller hjelpe den personen til å
Til å se da, hva er det du hadde hatt godt av å prøve mer av? Og så prøver vi da. Og enten gir det det vi vil, eller så har det motsatt effekt, og da var det kanskje litt for mye av det gode, litt for fort. Hva syner du på dette pulsklokkekjøret, og vi har jo vært litt inn på det med optimalisering, men
Det kommer sikkert også veldig mange til deg med polarklokker på hånda. Full Garmin-logg. Ja, ikke sant? Enten er det sånn å bare, hva er pulsklokket for noe? Ellers er det sånn, vil du se stravaen min? Hva er ditt syn på, vi kan ta pulsklokke-kjøret og trenden. Hva tenker du om det? Det er jo sånn, what gets measured gets... Hvis du skal endre noe, så kan det være nyttig å følge med på det.
så lenge du klarer litt sånn som er kakestykke da, at det blir en sånn avhengighet at du da tar kontrollen over livet ditt og styrer det for det er vi igjen inne på der med at reglene tar over for glede og lykke da, hva er et godt liv for deg eller være slave av at nå så klokka at du må reise det
Når du kanskje nettopp har hatt en ekstremt tøff dag, der det er å ligge flott ut og meditere, er det beste for deg. Skal du likevel, fordi det er den jævla klokka, si at du må reise deg opp? Eller kan det være bedre at du heller...
roa litt ned akkurat nå, og så kan du løpe den tur i morra, for eksempel. Så jeg synes alltid det er nyttig å ta folk igjen om en periode der vi loggfører treninger, hva spiser du, hvilke avvik har du, har du fått sove godt, hva er din egen vurdering av uka som har gått, hva har du gjort på de ulike dagene av aktivitet,
Har du sovet godt? Har du god fordyrelse og energi? Så følger vi med litt på det, og så kan vi gi litt input, så kan vi reflektere litt rundt det, skape bevissthet rundt det. Men det kan vi ikke holde på med i all evighet. Jeg selv drev å veide og måte og fylte med kalorier og mikrostyr til deg i et helt år i strekk. Og jeg har hatt perioder der jeg har gjort det omtrent like lenge. Og da kommer jeg til et punkt der ...
Jeg merker at intusjonen min drar med en viss retning mens reglene holder meg igjen. Er det reglene som fungerer best, eller er det min intusjon? Da har jeg gjent at jeg har fått sett at jeg tror ikke jeg hadde fått denne intusjonen på plass hvis jeg aldri hadde fulgt med mat, eller hatt kunnskap om det, eller tracket litt. Men når intusjonen min drar med en viss retning, at nå tror jeg du hadde hatt bedre av å gjøre dette her,
Hvis jeg da velger å stole på den og tillit til den, og så ser jeg at, oi, nå plutselig fikk jeg mye bedre resultat og framgang enn jeg har hatt på veldig lenge. Med den rigide, jeg har jo skrevet en artikkel om det som jeg vet at du har lest, med den rigide tilnærmingen så kom det til et punkt der det bare stoppet opp, og mer av det samme ga meg ikke noe framgang. Da bare gravde jeg meg dypere ned i grøfta da.
gi litt slipp på det og være litt mer i flyt og rett og slett tenke mindre på det følge mindre med på det
og følge mer med på andre ting som var mer meningsfylt for meg, så opplevde jeg at da spiste jeg når jeg var sulten, og så spiste jeg til jeg var mat, på den maten som jeg faktisk hadde gått av å spise. Og selvfølgelig snekte jeg seg inn litt behov for både rødvin og sjokolade, men jeg klarte å ha et mindfullt forhold til det, sånn som vi snakket om tidligere. Og da opplevde jeg at min livskvalitet økte jo veldig merkbart.
Så langt svar på et kort spørsmål er jo at ja, jeg tror det er nyttig å følge med
Fordi min erfaring med de som trener for kondisjon er at de trener for mye på høy intensitet. De trener ikke nok på lav intensitet. De aller beste i verden trener 80-90% på zone 1. Når mange tror de trener i zone 1 lav nok intensitet til å få den fysiologiske tilpassingen de skal ha, så er det mange som faktisk må gå.
Og da har de drevet å jogge i evigheter og bare pådrett seg masse skade og ikke hatt noe progresjon. Når de da begynner å gå, så kan de etter hvert løpe og holde seg i sone igjen. Fordi nå har de skapt rom for den forbedringen de ønsker. Og det var ikke de klare over før de faktisk fikk målt det her og ble klare over det. Ja.
Og så legge inn styrte doser av høyere intensitet og rett og slett følge et program en periode. Så for de personene handler det igjen mer om å få rekalibere hva intusjonen egentlig kunne ha fortalt i. Sånn at ved å følge opplegget og se at når det gjør sånn, da får du produksjon og framgang. Hvis du avviker fra det, da får du vondt og blir mer sliten og mer skadet.
får egentlig bare mer av det jeg fikk før jeg begynte å måle, så kan man etter hvert komme til det punktet der man legger fra seg pulsklokka og drar ut og løper en tur i harmoni med naturen for å satte det på spissen. Men det er jo dette sosiale aspektet, det vil jo ingen endre ta det der med å
eller det behovet for oppmerksomhet, at nå har vi kommet dit hvor du får oppmerksomhet for hvor du har løpt i Oslo, og snittfart, og det blir en posering, at når du er ferdig med løpet, så legger du ut på Instagram, og så får du skryt, og så er det sånn, kanskje det går på kompetitivt måte, vi har kommet dit hvor
Det er så mye vi gjør i det private som ikke lenger er privat. At vi skal på død og liv ha noe oppmerksomhet, eller eksponere at enten om vi lager mat hjemme, at vi faller for fristelsen, legger ut og ser hvor flink jeg er å lage mat fra bunnet, eller jogger en mil i dag, eller...
Har råd til en tur, eller er på en jævlig fancy hytte, eller et hotell, eller sånn. Nå har det liksom kommet til trening og løping også, og det sjokkerer meg ikke, men det må jo, altså, jeg ser ingen sunnestein med det da. Vi har liksom gamified alt, og igjen sosiale medier, og
sin dopamindrevne teknologi drar også inn der at det blir viktigere enn opplevelsen av å løpe. Og det er litt sånn, selvfølgelig også litt frustrerende for meg som kanskje kan bruke litt tid på å legge ut et innlegg med litt sånn filosofisk betraktning som jeg vet noen hadde hatt nytte av. Og så får jeg ti likes, og så ser jeg to som sier «Ipi, jeg har løpt tre kilometer i dag!»
får 150 likes. Så er det sånn
Ok, så det er sånn verden er blitt at da er det viktigere å løpe tre kilometer som jeg gikk før jeg spiste frokost i dag på like fort som du løpte. Ikke fordi jeg er så raskt å gå, men hva er det egentlig en prestasjon som du trengte validering for? Og hvorfor da? Det er jeg nysgjerrig på da. Hva foregår det her? I og med at der følte du for at du trengte å
Eller har du en partner nå som ikke ser det og gir deg noe oppmerksomhet? Min coaching gjerne går dit automatisk. Men det er helt riktig, det er sign of the times. Det er en skummel utvikling. Her er den store ironien at du og jeg og vårt tilstedeværelse på sosiale medier,
Vi sitter og snakker om og kritiserer på det som er... Vi går inn på de mediene hvor folk egentlig bare har lyst til å se hvor mye venninne, hvordan de ser ut i treningstøy, eller hvor langt de har løpt, og kan like det, og så kommer vi inn der. Så har vi lyst til å selge oss selv og vise oss fram med det vi driver med på den samme plattformen, mens vi liker at det er trafikk
så det er jo en jævla ironi hele greia og jeg snakker jo hele tiden om sånn der jeg liker jo ikke å gå tur med noe på øret, jeg vil jo bare da gå på tur og fokusere på det
Også bare det å ikke ha ting på øret hele tiden. Stokker mot meg selv, hva er det jeg driver med her? Jeg har laget en podcast i tre timer, hvorfor skal folk rekke å ha tid til å høre på det? Det må jo være når du går tur, eller er på jobb og alt mulig sånt. Det er sånn utrolig mye ironi i den der verden av å skulle gjerne vise frem hvordan...
leve et bra liv, eller passe på å kvitte deg med disse vanene, så er man, jeg er jo en del av uvanen selv. I dette opplegget her. Så det er jævlig ironisk. Ja, det er jo dobbelt moralsk ut av vilje helvete. Så det er klart at, jeg vet jo at det bidrar til samme spill som jeg advarer mot da. Men det er også utrolig vanskelig for hvordan skal du ellers nå ut? Hvordan skal du
Jeg vet jo at det har ting som mange trenger å høre. Og da vet jeg fordi når jeg snakker med folk og sier det her, så er det oi,
Da er det ingen som har fortalt meg før. Det har hjulpet meg veldig. Da vil jeg dele det med så mange som jeg kan, fordi da vet jeg at statistisk sett er det flere som hadde hatt nytte av det. Men det er klart, så blir man også litt kynisk av å observere og forstå hva som funker i sosiale medier. Skal jeg utnytte
den jeg vil kalle manipuleringen for å få mest mulig reach og likes og engasjement. Ellers skal jeg bare holde på mine gode verdier og se hva som skjer. En del av meg vet at hadde jeg gjort visse ting annerledes, så kunne jeg sikkert hatt 200 000 følgere på Instagram nå. Jeg har en brøk til det da, sånn at en tidligere da.
Og har i lange perioder, så er jeg fullstendig borte fra sosiale medier, fordi jeg rett og slett klarer ikke å publisere noe der. Jeg har nok med å finne ut av min egen mening med livet og min business, og hjelpe de menneskene jeg snakker med på daglig basis. Og det er sånn, jeg vet at for å drive business og fortsatt ha business, så må jeg jo også være synlig og være der ute. Men det er noe med å lære seg å kjenne igjen god og dårlig motstand.
For motstand kan være bra for det, det kan være positivt for det, men hvis du bare bidrar til å mate samme destruktive maskin, så vil det ikke bidra. Så da er jeg litt mer anti, du vil gjøre det på min måte, og så får ting bli som det blir.
Sikkert derfor at jeg har blitt frasket i taoisme, fordi den er nettopp på det. At la den tilbake og la ting oppstå mer organisk og naturlig. Det høres ut som det er noe vi, skal vi si, filosofibiten av det vi har pratet om, vi har skrapet litt på overflaten av det, men sånn taoisme, er det riktig? Stoicisme og ekstensialisme har jeg jo satt meg litt inn i og synes er veldig interessant, men taoisme er noe jeg vet, og hele den, skal vi si, asiatisk-filosofiske verdenen,
som du åpenbart har dykket litt ned i. Det hadde vært veldig gøy å snakke om en annen gang, når du dykket litt ned i det, for vi hoppet litt fram og tilbake og touchet innom det, men jeg ble kjent underveis at dette her har jeg lyst til å vite litt mer om. Så det hadde vært veldig kult å grave litt dypere i. Ja, jeg går igjen i mine rabbit holes, jeg går i dybbene, først skal jeg finne ut av noe. Ja, men da gjør jeg det, da går jeg all-in. Harmonerer godt med podcasting, det som var i tre timer. Ja, ikke sant? Ja.
Vi skal gå inn for landing her nå, så bare hvis folk har lyst til å komme og ta kontakt med deg, hva vil du si helt på tampen her? Instagram, nettsider, den type ting? Ja, og børgefaglig.no som er min norske side, der kan de nå meg. Den burde jo vært gjort med for lenge siden, men...
Samme her. Siste magi du har endret på er nettsiden sin. Ja, jeg vet. Men da kan du alt fra sende meg en henvendelse til å bære boken samtale, hvis du vil det også. Jeg har jo en .com-side der jeg har publisert mer artikler. Jeg har skrevet mer for det engelske publikum. Men jeg vet at flesteparten av de som følger meg er norsk, så det er en avgjørelse som står midt oppi om jeg skal satse på det ene eller det andre.
Jeg har en YouTube-kanal der jeg har postet litt podcast. Jeg har jo en norsk podcast som jeg har holdt på med i flere år, egen tid, og før det er en andre boller for My Revolution, vi har vel 200 episoder der. Fremdeles folk som kontakter meg nå, det er tre år siden jeg la det ned, og sier at jeg har hørt på alle episoderne. Så det var mye morsomt og kult også. Der jeg bare sitter og drådler og filosoferer fritt.
Jeg har somnet litt den tiden igjen, men nå fikk jeg muligheten til det her nå. Instagram er vel der jeg er mest aktiv i, så hvis du vil se litt sånn short form innhold, så er det der. Det er jo... Du slår meg, det er ikke samme typen i det hele tatt, men det er sånn måten...
Du snakker og tenker og formidler. Minner meg litt, kjenner du da han Bjørn Andreas Bull Hansen? Vikingfjern? Ja, absolutt. Han er sinnssyk på YouTube. Ja, ja, ja. Men nå har jeg ikke sjekket ut YouTube-kanalen din, hva du gjør der, den type ting. Men han har jo, både YouTube-universet hans, bare til inspirasjon. Og du slår meg litt som den samme type formidlingstenkeren da, som han. Han har jo en side hvor han bare er
han som litt sånn, skal vi si, vikingkultur, forhistorisk kanal, og så har jeg en kanal hvor han bare sitter og prater i kamera. Og det er så jævlig populært. Det er det tallet her er helt avsint. Du har snakket om ting som egentlig burde vært kanslert til YouTube-universet omtrent, men
Men det fungerer jo jævlig bra. Det er jo en snakkekanal med deg som har vært spennende. Engelsk hadde fungert sikkert dritbra. Nå skal ikke jeg sitte her og pluggere deg. Du er den andre personen som har sagt det. Den forrige som sa det. Det er en svensk synsk medium. Så for seg at jeg hadde hatt veldig mye...
gjøre der, og sitte og bare snakke til kamera på en egen plattform. Ingen kostnad, ingen ettsid, så why not? Kanskje det er det som velger. Så ja, men like bedre å sitte og snakke og drådle og filosofere sånn som det er, enn å, når det først begynner å skrives og så videre, sånn evig lange artikler, og hvem, det er bare noen få som gidder å lese de veldig voldsomme dyptykkene der. Nå får vi veldig hyggelig å se deg, og prate med deg, og dyptykke og skravle, og vi... Takk til sammen, takk til sammen.
Jeg skal si at 80% av det vi snakker om i dag er jo helt uskriptet fra notatene mine i hvert fall. Så har vi gjort en episode tidligere også, og jeg tror vi fant forlutte at det var to år siden. Jeg skal ikke forbeide meg at det er tre år siden hvis jeg går inn og sjekker noe. Jeg husker ikke. Nei, ikke heller. 21, 22, noe sånt. Hvis dette blir for lite, så er det bare å gå inn og sjekke inn denne episoden i arkivet. Ligger på YouTube, ligger på Spotify. Bare søk den opp.
Ok, takk for nå. Skal vi avslutte med Comfy Balls. Bruker du noen bokserskjorter? Vil du ha med deg noen? Åja, gjerne. Let's have it. Ok, herlig. Så da har jeg fått plugg av sponsoren her også, så blir Comfy Balls happy. Nå blir det undertøy. My balls need it, yes.