‹ Tilbake til podkaster ‹ Helsetipspodden

2/7/2026

129. Veien hjem til deg selv – om ekthet, kroppens intelligens og helhetlig helse. Gjest: Kristian Fagerland

Kristian Fagerland og Nette Lønno diskuterer veien hjem til seg selv, ekthet og kroppens intelligens. Fagerland, aktuell med boken «Veien hjem», fremhever viktigheten av å lytte til kroppen, akseptere følelser og finne tilbake til den man er, bortenfor ytre forventninger og stress. Pusten og stillhet er sentrale verktøy for å finne ro og helhet.

01:54

I dagens episode diskuterer vi med Kristian Fragerland helhetlig helse, personlig integritet, og viktigheten av å lytte til seg selv.

08:53

Mennesker blir ofte fanget av fortidens traumer og overlevelsesstrategier som ikke lenger er relevante i nåtiden.

14:21

Å lytte til kroppens signaler og være tro mot seg selv kan forbedre helsen betydelig og redusere stress.

18:47

Taleren diskuterer hvordan identitet formes av erfaringer, og at vi har muligheten til å endre våre historier og leve i tråd med våre verdier.

30:25

Læring gjennom aksept og tilgivelse er avgjørende for helbredelse etter stress og traumer.

Transkript

Nevnt i episoden

Kristian Fagerland

Gjest i Helsetipspodden, forfatter, kiropraktor og mikrobiolog, aktuell med boken 'Veien hjem'.

Nette Lønno

Vert i Helsetipspodden, forfatter av bok om vagusnerven, terapeut.

Recharge Health

Norsk firma som er sponsor for episoden, står bak rødlysterapi-apparatet Flexbeam.

Flexbeam

Rødlysterapi-apparat fra Recharge Health, brukt for restitusjon, smertelindring og heling.

Lysrevolusjonen

Bok av Fredrik Paulun, gir forskningsbasert innføring i rødlysterapi og sollys.

Fredrik Paulun

Bestselgende helseforfatter, forfatter av boken 'Lysrevolusjonen'.

Brisforlag.no

Nettsted hvor man kan kjøpe boken 'Lysrevolusjonen' med rabatt.

Tunnsberg-dagene

Arrangement i Drammen med foredrag og workshop om vagusnerven og helhetlig helse.

Drammen

Sted hvor Tunnsberg-dagene arrangeres.

Helsetipspodden

Podcasten hvor episoden finner sted, fokuserer på helsefremmende kunnskap.

Veien hjem

Ny bok av Kristian Fagerland, handler om å finne tilbake til seg selv og ekthet.

Oppdag en ny verden

Tidligere bok av Kristian Fagerland, handler om bevegelse og nysgjerrighet.

Kaisa

Kristian Fagerlands datter, regjerende Norgesmester i friidrett (100 meter under 20 år).

Norge

Land hvor Kaisa er regjerende Norgesmester og der mange podcastlyttere bor.

U20-VM i USA

Et av Kaisas mål for året, et internasjonalt mesterskap i friidrett.

USA

Sted for U20-VM.

Vagusnerven

Sentral nerve for regulering av nervesystemet, fokus for foredrag og bøker.

Rødlysterapi

Behandlingsform som bruker rødt og nærenforrødt lys for restitusjon og heling.

Kroppens intelligens

Konsept som refererer til kroppens iboende evne til å reparere og informere oss om helse.

Helhetlig helse

Fokus i diskusjonen, ser på sammenhengen mellom kropp, sinn og ytre faktorer.

Stress

Diskuteres som en årsak til ubalanse, utbrenthet og livsstilssykdommer.

Identitet

Tema for diskusjon om hvem vi er og hvordan vi formes av omgivelser og fortid.

Indre barn

Konsept som handler om å møte og helbrede fortidens sår for å skape en solid grunnmur.

Pusten

Fremhevet som et viktig verktøy for å finne ro, stillhet og veien hjem til seg selv.

Funksjonell nevrologi

Kristian Fagerlands videreutdanning, viktig for hans helhetlige tilnærming.

Mikrobiolog

Kristian Fagerlands bakgrunn, bidrar til hans forståelse av helhetlig helse.

Friidrett

Idrett Kaisa driver med og hvor Kristian har bakgrunn som trener.

Nervesystemet

Sentralt tema i diskusjonen, spesielt regulering og stressresponser.

Sympaticus

Del av nervesystemet aktivert under stress, viktig for overlevelse.

Kortisol

Stresshormon med lang halveringstid, bidrar til vedvarende stressrespons.

Deltakere

Vert

Nette Lønno

Gjest

Kristian Fagerland

Sponsorer

Recharge Health

Poeng

Helse står for helhet, det står ikke for detaljer.

Fremhever kjernen i en holistisk helsetilnærming, der man ser hele mennesket.

Vi er jo født for å være oss selv, jeg er jo ikke født for å være en annen.

En kraftfull påminnelse om viktigheten av å leve autentisk.

Det å ha god helse betyr ikke at du er perfekt. Det å ha god helse betyr heller ikke at du aldri har vondt. Men det å ha god helse betyr at du er hel, du er begge deler.

Omdefinerer helse som en tilstand av helhet, der man omfavner både gode og vanskelige erfaringer.

Du er ikke bare den du er, du blir formet. Og i nuet her og nå så kan du i realiteten være hvem du vil, bare du blir bevisst på det.

Utfordrer ideen om en fast identitet og fremmer muligheten for bevisst endring.

Symptomene våre er jo ikke det at kroppen ikke fungerer. Symptomene er jo mer det at kroppen nettopp fungerer. Det er jo kroppen som prøver å skrike, det er jo alarmknappen som går av.

Et grunnleggende perspektivskifte som ser på symptomer som kroppens kommunikasjon, ikke feilfunksjon.

Vi må 'feel it to heal it'.

Understreker nødvendigheten av å anerkjenne og prosessere smerte for å oppnå heling.

Det gjør vondt å vokse. Det gjør vondt å gro.

Anerkjenner at personlig vekst og heling ofte innebærer ubehag og kamp.

Kroppen jobber aldri mot oss. Kroppen er jo på lag. Det er jo ikke kroppen som er feilen.

Fremhever kroppens iboende intelligens og dens rolle som en alliert i vår helse.

Hvis du går deg vill eller mister deg selv, så finner du deg selv i pusten. Pusten vil alltid ta deg hjem.

Et enkelt, men dyptgående råd for jording og selvforbindelse gjennom pusten.

Påstander

90 prosent av alle symptomer, alle lidelser i dag, menes å være livsstilssykdommer.

En sterk statistisk påstand om utbredelsen av livsstilsrelaterte helseproblemer.

De kvinnene, de damene som klarte å leve i tråd med det som var ekte for dem, altså si nei når de mente nei og ja til det de ville være med på, når de levde i tråd med den ektheten sin, så hadde de opp til 30% bedre helse.

En spesifikk, kvantifiserbar påstand om helsefordelene ved autentisitet, basert på en referert studie.

Hvis du snakker dårlig og negativt til din egen kropp, så har den det vondere. Men hvis du snakker positivt til kroppen din, så har den det bedre.

En påstand om den direkte innvirkningen av selvsnakk på fysisk velvære.

Den dagen kroppen ikke jobber for deg lenger, da er du død.

En klar uttalelse som understreker kroppens konstante innsats for å opprettholde liv.

Lignende

Laster

Episodens annonsør er det norske firma Recharge Health som står bak rødlysterapi-apparatet Flexbeam. Flexbeam kombinerer rødt og nærenforrødt lys for å støtte kroppens naturlige evne til restitusjon og heling. Rødlysterapi kan blant annet brukes ved smerter, idrettsskader, søvnplager, lavt energinevå og fordøyelsesplager. Jeg bruker selv Flexbeam som en støtte til kroppen og styrkehelsen.

Du får rabatt med koden helstipspodden, og det er 60 dager åpne kjøp og hele fem års garanti. Nå kan du også få 100 kroner i avslag når du kjøper boken Lysrevolusjonen av den bestselgende helseforfatteren Fredrik Paulun. Boken gir en grunnig og forskningsbasert innføring i rødlysterapi og sollysets helsefremmende effekt. Du kan kjøpe den på brisforlag.no med rabattkoden helstipspodden.

Til slutt vil jeg tipse deg om Tunnsberg-dagene som arrangeres 13. til 15. mars i Drammen. Fredag 13. mars er den store vagusdagen med foredrag og praktisk workshop. Dagen avsluttes med en åpen samtale mellom oss fire foredragsholdere der vi knytter sammen vagusnerven, naturmedisin, bevegelsesoneterapi og klinisk erfaring og utforsker hva som faktisk skaper varig endring i terapeutisk arbeid.

Du kan delta fysisk eller via Nett-TV. Ønsker du å være med, får du rabatt for å bruke linken i episodeteksten. Håper jeg ser deg der. Velkommen til helstipspodden. Mitt navn er Nette Lønno, og dette er podcasten for deg som er nysgjerrig på hva som styrker helse. Også ønsker kunnskap og konkrete perspektiver skal bidra til et friskere liv med mer livskraft.

I dag har jeg invitert tilbake en tidligere gjest, Kristian Fragerland. Forrige gang var han med i episode 40, hvor vi snakket om balanse, stress, trygghet, miljø, sansmotorikk og det å være god med seg selv. Og det er en episode jeg fikk svært mange positive tilbakemeldinger på, og som jeg varmt kan anbefale å lytte til.

Kristian er forfatter, kjøropraktor og mikrobiolog og med videreutdanning i funksjonell neurologi. Han jobber klinisk med helhetlig helse, regulering av nervosystemet og prestasjon og har også bakgrunn som trener innen friidrett. Nå er han aktuell med boka «Veien hjem». En bok der han kombinerer kroppslig forståelse, erfaring og refleksjon i en enkel og jordnær invitasjon til å finne tilbake til seg selv.

Boka er ikke en klassisk selghjelpsbok, men en påminnelse om hvem du er bak roller, krav og prestasjon. Så i dag skal vi snakke blant annet om hvorfor mange av oss mister kontakt med oss selv i et høyt tempo preget av ytre forventninger og konstant stimuli. Kroppen som kompass, forskjell på å forsøke å fikse seg selv og det å faktisk lytte til seg selv, og hvordan vi kan bruke pust, pauser, stillhet, rytme og ærlig kontakt med kroppen i hverdagen.

Christian har skrevet boken som far, behandler og menneske, med et ønske om å gjøre videre noe som varer lenger enn hans egen stemme. Dette er en samtale jeg gleder meg til. Velkommen Christian! Tusen takk for det Anette, veldig kjekt å være tilbake.

Ja, veldig kjekt at du ville være gjest igjen, og når jeg da så at nå har du skrevet en bok til, så var jeg ganske rask med å si at jeg ønsker deg tilbake som gjest. Ja, takk for det. Veldig gøy. Altid hyggelig å være med deg. Ja, jeg liker så, og vi har jo kjent hverandre en del år, begynner det å bli, og jeg har jo gått i behandling hos deg, og jeg tror nok at

Det var første gang jeg var til en behandler som i så stor grad jobbet helhetlig. Utenom mitt eget fag, selvfølgelig. Men det å plutselig komme inn, og lov om det ble et overtrakt den gang, for jeg spilte håndball og hadde en hevelse, så jeg ikke gikk ned.

Der det ikke bare handlet om å hjelpe den ankelen, som der hevelsen ikke gikk ned, men ulike testing og bruke blikket og mye ting som jeg tenkte, dette er egentlig litt rart. Dette har jeg aldri vært borte i før. Og så ga det jo også mye mening. Ja, så gøy. Ja. Så gøy.

Så det er, ja, jeg husker tilbake at det var en sånn, hva i alle dager er det han holder på med? Og nå når jeg også har lest mye mer forskning på nervesystemet selv, for der har jo du vært veldig tidlig ute i Norge, tar jeg på oss da, så jeg har jo funnet ut at det å faktisk bruke blikket kan endre og styrke nervesystemet.

Jeg synes det er veldig spennende å begynne med det store bildet. Jeg opplever gjerne at mange behandlere begynner å zoome inn veldig tidlig.

For eksempel i en ankel. Begynne å teste ligamenter og muskler og funksjonalitet i den ankelen som selvfølgelig er viktig. Men for meg er det også viktig å se det store bildet. Hvem er du? Hvordan lever du? Tar du vare på deg selv? Lever du mye stress? Sover du ok?

Spiser du ok? Har du god balanse? Hvordan er holdningen din? Blodtrykk og sånne ting. Begynner med det store. Få et overordnet bilde først. Og så kan du tidsnok zoome inn i det lille etter hvert. Men det er veldig lett å miste noe, bombe på noe, hvis du ikke får med deg helhetsbildet først.

Og helsa står jo for helhet. Det står ikke for detaljer. Detaljer er viktige, men helheten er jo også absolutt viktig. Så jeg er veldig takknemlig for at jeg har den utdannelsen min i bånd, både som kiropraktor, men også innenfor nevrologi og mikrobiologi, og faktisk som tidligere idrettsutøver, at jeg har den forståelsen av hvor viktig helheten er da.

Og det er jo litt det jeg også gjerne prøver å få fram i den nye boken min. Så jeg har jo skrevet en bok før som heter Oppdag en ny verden, som handler jo om bevegelse og hvor viktig det er å komme seg ut og være nysgjerrig og

oppleve verden finne verden også kommer bog 2 som gjerne handler om når du har bevegt deg og gjerne har gått på trine noen ganger og opplevt motgang i livet så må du gjerne av og til hente deg hjem igjen finne tilbake til den du var før du ble fortalt hvem du skulle være tilbake til den du var før alle historiene

og alle forventningene og alle meningene der ute den ekter deg for jeg har et jeg kan ikke si jeg ser hvor viktig det er å være deg selv vi er jo født for å være oss selv, jeg er jo ikke født for å være en annen i dag så er vi

Mange av oss er veldig opptatt av fasade og hva jobb du har og hva klær du går i og hvor flotte damer du har og hvor mye penger du tjener i det ytre. Mens egentlig så handler det om å være mer enn god nok akkurat som du er.

sånn at det er mye forskning som viser at det å være ekte det lever i tråd med den du er det lever i tråd med verdiene dine si ja når du mener ja si nei når du mener nei ikke gjerne bry deg så mye om andre folks meninger men heller hva er det du mener at det er den ektheden det er det som er helsa det er det du er hele

Og det å ha god helse betyr ikke at du er perfekt. Det å ha god helse betyr heller ikke at du aldri har vondt. Men det å ha god helse betyr at du er hele, du er begge deler. Du er et menneske som er i stand til både å ha det godt og vondt. Og det får meg til å tenke litt sånn for at

Ofte så sier mange sånn, det er jo bare sånn jeg er. Og så er det sånn, men hvem er vi egentlig? For det er at fra vi blir født, så blir vi jo påvirket og preget av omgivelsene våre, hvordan vi responderer sammen med andre, foreldrene vi er forstervert, miljøet vi vokser opp i, klassen vi kommer i, etter hvert mye mer ytterstimuli av

Ja, samfunnsstrukturer, som du sa, at den målet er hvor fin en ser ut, eller hvor mye en kjenner, eller hva venner, eller hvem man har i omgangskretsen. Hvor svett med egentlig hvem vi er? Nei, det er jo det som er det store spørsmålet. Vi er jo mange ting, selvfølgelig. Vi kunne sikkert så det her i timersvis og snakket om hvem vi var.

Men det vi ser er at veldig mange av oss er låst i forskjellige type mentale fengsler. Så et av dem er jo fortidens fengsel, for eksempel. Så mange av oss er låst i en gammel historie som var ekte og reelle der og da, men som gjerne ikke er aktuelle lenger nå.

Et eksempel på det kan være en person som har opplevd mye stress. La oss si du har vært i en krig eller et eller annet ferdlikt som var veldig stressende, og der var du avhengig av å se etter bomber eller droner for å overleve.

Og så kommer du hjem til Norge, og her er det fred og ro. Men personen går enda rundt og ser etter droner, eller ser etter farer som ikke er aktuelle lenger. Som kan bli låst i fortid. Og der er det veldig mange av oss som har vonde opplevelser, eller ting vi har vært igjennom, der vi utvikler viktige strategier, overlevelsesstrategier, som hjelper der og da.

Men de samme strategiene hjelper gjerne ikke i dag. Det er ikke så bærekraftig å gå rundt og se etter droner hele veien, eller å tro at noen skal hoppe ut bak hvert hjørne, for eksempel. Et annet eksempel kan være en som ble mobba, og så er du ble ledd av. Det var en gammel historie, og nå hver gang noen ler rundt deg, så tror du at de ler om deg, som ikke er ekte lenger.

Så det er det veldig lett for oss å bli låst i fortidens fengsel. Hva er det som gjør at vi reagerer sånn da? For en tenker jo i bevisstheten hvis han har vært et sted der det har vært krig, og så kommer han til et land der det er fred. Hva er det som gjør at intellektuelt sett tankene kan si at det er jo ikke noen grunn for å reagere, men kroppen reagerer jo på gjerne lyder, lukter, ting.

Hva er det som gjør at vi er sånn? Når du stresser, så aktiverer du jo Sympaticus, som er et system skapt for å overleve. Det er jo et fantastisk redskap å kunne stresse når det trengs.

Når man går inn i en stressrespons, så skrur du på synet og hørselen, og alle sansene blir kjerpet, og du er på en måte i et slags alarmberedskap. Dette alarmberedskapet er jo viktig når dere farer på ferie. Men det er vanskelig å skru det av, fordi hjernen er plastisk. Den former sitt til bruk.

Så hvis jeg har øvd på noe lenge, og gjerne er det viktigere at det var essensielt for meg å bruke det på et eller annet tidspunkt, det var en stor type stimuli i det, så vil det lage plastiske endringer som vedvare.

Det er en av grunnene. En annen grunn er at mye av stressresponsen vår er styrt av hormoner, adrenalin og kortisol. Kortisol er jo et hormon som går i blodet, det tar tid, men det har en veldig lang halveringstid. Når faren er over, når løvene har gått hjem, så er det ikke bare å skru av en knapp.

Det er hormoner i spill som kan ha lang tid før kroppen klarer å kvitte seg med. Når du i tillegg har plastiske endringer i nervesystemet som handler om å overleve, så er det sterke signaler som henger igjen der at det ikke bare er å skru det av.

Så derfor kan det være veldig vanskelig for mange av oss når man har opplevd vonde ting eller stressende ting, så henger det igjen. Men faktet er jo at her og nå, i dette øyeblikket, så er det jo ingen fare. Så jeg trenger jo ikke å gå rundt i et alarmberedskap. Og dette sympaticus-systemet, stress-systemet, det koster jo veldig mye energi. Så det vi ser, det jeg ser klinisk, det er jo at det

Mange har gått i et alarmberedskap over lang, lang tid uten å lytte til kroppen. De har ikke kontakt med kroppen lenger. De er i en overlevelsesmodus. Og så går energien tom etter hvert, og så begynner de å bli utbrent. Og så blir de svimmel, og de mister konsentrasjonen.

De får høyt blodtrykk, og plutselig står vi med livsstilssykdommer. Som de sier i dag er jo 90 prosent av alle symptomer, alle lidelser i dag, menes å være livsstilsskyld. Fordi vi gjerne ikke lytter til disse signalene fra kroppen, og gjerne fordi vi er låst i en gammel historie.

Et annet type mentalt fengsel vi låser oss lett i, var du nettopp inne på, Annette, det var dette her med andre folks meninger. Det er veldig lett for oss å låse oss i hva andre forventer, eller gjerne jeg forventer av meg selv, hva foreldrene mine forventer, hva vennene mine forventer av meg. Så gjør vi ting som stresser oss, fordi andre folk mener det.

Men det viktigste er jo hva mener du? Hva kjenner du her og nå? Hva er i dette øyeblikket viktig for deg? Og hva mener du? Det er jo det som er viktig. Ikke hva andre mener. Det er jo derfor de kaller det andre folks meninger. For det er jo deres meninger. Og det er jo ingen andre enn de som kan endre på det. Jeg kan jo ikke endre på andres meninger. Jeg kan kun endre på mine meninger.

Så vi trenger heller ikke å være forpliktet eller låst i andre sine forventninger, eller til og med dine egne. Så det har vi veldig lett for å stresse med, og få oppheng i. Ja, men hva tenker de da om meg hvis jeg gjør sånn? Drit i det! Hva er det du har lyst til? Og så er jo det på mange måter en sånn menneskelig mekanisme for at vi skal...

Henge sammen med flokken vår, for det gir en trygghet, og så vil det jo ofte at jeg hører et argument i det at vi kanskje bare går rundt og gjør det vi selv ønsker, det fungerer jo ikke samfunnet, men det er jo der summen av og antall ting vi gjør på bekostning av oss selv.

Det vil en jo ofte kjenne litt i kroppen. Hvis du sier noe til meg, så er jeg absolutt ikke enig i, eller jeg har ikke lyst til å være med på det, for det er helt imot mine verdier og prinsipper. Så vil jeg kjenne en uro i kroppen. Det vil skape et ubehag. Og der lever du da gjerne på kryss av dine egne verdier, ikke sant? Så sier du ja til ting du gjerne ikke hadde lyst til å være med på. Ja.

Og der vet jeg at de har gjort litt forskning. Det var et studie som ble gjort av 200-300 kvinner, mener jeg det var, der de så på forskjellige helseparametere, alltid fra kognitive funksjoner, blodtrykk, stressresponser,

hold uten innbalanse og så så de det at de kvinnene, de damene som klarte å leve i tråd med det som var ekte for dem det vil si, nei når de mente nei og ja til det de ville være med på når de levde i tråd med den ektheden sin så hadde de opp til 30% bedre helse så det er en veldig fin fordel der også med å være deg selv

igjen, altså være den du var ment for å være og det er ikke så lett når andre forventer noe annet men med en gang du krysser dine egne verdier så er du jo ikke ekte og det påvirker blodtrykket og det påvirker kroppen fysiologisk og stressresponser det siste mentale fengselet er jo da dette med identitet du var også inne på det, det er de som sier ja, men jeg er bare sånn jeg har alltid vært sånn

Ja, men kan du ikke spise litt mindre sukker? Eller kan du ikke begynne å trene? Eller kan du ikke slutte med de uvandre? Nei, nei, nei, jeg er bare sånn. Jeg har alltid vært sånn. Det går ikke an å forandre på det.

Så er det sånn, ja, men du er jo den du er fordi du har vært med på det du har vært med på. Men du ble jo formet, det forstår jeg. Men hvis du hadde vokst opp i en annen familie, eller hadde vokst opp i en annen kultur, i et annet land, spist en annen mad, hadde andre bevegelser, hadde andre erfaringer, hadde du da bare vært den du er? Da hadde du gjerne vært en helt annen.

så du er ikke bare den du er du blir formet og i nuet her og nå så kan du i realiteten være hvem du vil så du kan endre på gamle historier du kan endre på du trenger ikke å leve opp til andre sine meninger og du kan i her og nå være den identiteten du ønsker å være bare du blir bevisst på det da

Så litt av grunnen til at jeg har skrevet denne boka er jo for å bli bedre kjent med deg selv. Og når jeg vet bedre hvem jeg er, så er det jo lettere å leve i tråd med verdier. Det er lettere å være ekte. Det er lettere å sette meg fri fra historier og meninger og identiteter.

Så det var en av grunnene til at jeg skrev denne boka. Men det var ikke hovedgrunnen til at jeg skrev boka. Jeg kan gjerne dele litt av det, hvis det er på lov. Ja, takk Christian. Takk. Så jeg har jo tre fantastiske barn, og jeg er heldig å ha to deilige bonusbarn, som er jo en moderne familie.

Og så har vi en hund, Tassen, som er syv stykker og en liten tass. Takk. Og så viser det seg at hun, eldsta jenter mi, har blitt veldig god i friidrett. Hun er nå regjerende Norgesmester på 100 meter. Wow! Ja, takk. Så hun er den raskeste kvinnen i Norge under 20 år.

som jeg er veldig stolt av selvfølgelig og når hun da bestemte seg for å begynne med friidrett både meg og mor hadde drevet med friidrett men så ville vi ikke pushe det på ungene men mente at motivasjonen skal alltid komme fra innsiden så jeg har aldri tvunget barnet til å gjøre noen ting jeg har støttet dem men de skal på en måte ta valget selv

Og så hadde jeg lenge sett at Kaiser som hun heter hadde jo en kroppskapt forfart og springing. Og jeg hadde prøvd å motivere litt å begynne med friidrett, men hun ville ikke det. Hun ville drive med cheerleading og turn og fotball. Og det var greit. Der hadde ikke jeg så mye å stille opp med, men jeg heia og jeg var på kamperne og vi var på cheerleading turneringer, men jeg kunne jo ikke så mye om det, så jeg bare sto på sidelinjen og heia.

Og så for to år siden så kom hun plutselig ned trappen og så sier hun «Pappa, nå vet jeg hva jeg vil gjøre på videregående. Nå vet jeg hvilke linjer jeg vil gå på videregående». Så sier jeg «Ja vel, så kult, spennende. Hva er det du har lyst til å begynne med da?» «Jeg skal begynne på toppidrett», sier hun.

På idrettslinjen. Åja, så kult. Fotball eller turn? Nei, jeg vil begynne med friidrett. Hva? Hvor kom det fra? Jeg har jo prøvd å få deg inn der lenge, men du skal bestemme deg selv. Ja, vi blir sprinter, sånn som deg og mamma, sier jeg plutselig. Og så vil jeg at du skal hjelpe meg, du skal trene meg, sier jeg.

så var det jo sånn shit for et ansvar jeg har gjennomført helt frysninger det er jo en kjempe tillitserklæring og alt en kjempe gare også føler jeg jo at jeg har litt å komme med som tidligere utøver selv

Og som kiropraktor med masse erfaring av behandling av forskjellige idrettsskader og forskjellige idrettsstjerner. Og selvfølgelig som far å få lov til å få tid med TNH-sjent å si, det er jo ikke mange som får til alltid.

Så da ble det naturlig at jeg hjelper henne med det, og jeg har lov til at jeg skal hjelpe henne med det. Hvor god vil du bli da, sier jeg. Nei, jeg skal bli verdensmester, sier jeg. Så sier jeg, ja, men du er jo verdensmester allerede. Du er jo min verdensmester, sier jeg. Ja, men jeg vil bli bedre. Jeg vil springe fort. Ja, jeg skal gjøre så godt jeg kan.

Og det medførte jo at jeg har brukt mye tid på Kaiser, og etter kjappe stund så sprang jeg jo rett inn i Norgeseliten, og er med på både NM og internasjonale mesterskap. Et av målene i år er jo U20-VM i USA, som jeg håper med får til å håpe kroppen funker.

Men i den reisen der så brukte jeg jo veldig mye tid på Kaisa. Og så kjenner jeg jo da at jeg har jo andre barn også her. Og en av mine verdier er jo at jeg skal være rettferdig far, jeg skal være en god far.

hvordan kan jeg få gi noe til de andre barna som også tilsvarer noe fint hvordan kan jeg hjelpe dem å bli verdensmester i sine liv og da kom Calle med å skrive en bok til barna mine en slags guide

En bruksbog de kan bruke og finne veien hjem til hjertet, hjem til den de er når livet stormer. En bog som de kan plukke opp uavhengig av hvor de er i livet. Jeg leser mange ganger og forhåpentligvis forankrer de litt tilbake til den gode kjernen som vi alle er.

Og i prosessen når jeg brukte ett og et halvt år på å skrive boka, så ser jeg jo at denne boka passer jo egentlig til veldig mange. Det er en bok som meg og deg, som pasientene mine, som andre også kan benytte seg av. Og da begynte jo reisen på mye erfaringer jeg har fra min karriere, både som far og terapeut og

Ibrex er å samle en slags sens, en vei som viser deg tilbake til den gode du med alle er. Og så er det jo mange veier i livet. Dette er ikke den eneste veien, men det er en vei.

Og jeg håper at mange kan benytte seg av den bogen. Den er en veldig fin bok, den er ekte, og jeg er veldig stolt av den. Og litt sånn som meg og deg snakket om innledningsvis, det er veldig fint å kunne hjelpe hverandre.

Men for å hjelpe hverandre så må vi gjerne hjelpe oss selv først. Det er jo når vi har det godt at vi er en inspirasjon og en slags resonans og veiviser for de rundt oss.

så akkurat som din bog også Vagusnerv og den utrolig fine hjelper veldig mange mennesker så det er litt samme historien der altså så det var litt av bakgrunnen ja takk for at du deler Kristian og det som slår meg litt også for at når jeg jobber i arbeidet med Vagusnerven så

skal jeg finne ut av hva det egentlig er som skaper stress, som skaper ubalanse i nervesystemet, som gjør at den får en lavere vagestone. Og ofte snakker vi jo om stress, om at det er å ha for mye å gjøre. Men de fleste tåler egentlig å ha veldig mye å gjøre. Men det som sånn

Det er nesten sånn todelt av det er miljøbelastningen på mange måter, og tempoet, eller på en måte det moderne samfunnet, men det som jeg så skikkelig treff meg litt sånn dyp, det er jo det der med at det er så mange som har så mye stress i kroppen fordi at de handler...

Å leve på bekostning av seg selv. Og det vet jo begge to nå som jobb som terapeuter. Å være så heldige og få litt innsikt i livene til tusenvis av mennesker. At de kommer og så er de helt utslitt. For de har vært på en arbeidsplass der noen bare pusher grensene.

Og så er det gjerne noen foreldre som pusher grensene. Og så føler de at samfunnet liksom, de har gjerne barn med spond-apper og alt som tikker inn, så de må forholde seg til seg egentlig ikke. At den da har summen av å ikke få lov å leve i tråd med seg, i sitt tempo, sine verdier.

få sjekke inn med hvordan føler jeg det egentlig? Hvordan har jeg det? For det er at det er det jeg ser igjen og igjen, for vi er leidige til å måle med blodtrykk og kolesterol og så er det sånn

Ja, men det er noe mer som vi går glipp av hvis vi bare skal gå inn og leide en blodprøve på hva som er årsagen til at så mange har et liv som de føler er for mye. Det er jo der vi gjerne ikke er så flinke til å kjenne etter og kartlegge og finne denne roten til symptomene våre.

Symptomene våre er jo ikke det at kroppen ikke fungerer. Symptomene er jo mer det at kroppen nettopp fungerer. Det er jo kroppen som prøver å skrige, det er jo alarmknappen som går av. Så når blodtrykket går opp, eller du får vondt i skulderen, eller hva enn symptomet ditt er, så er det jo kroppen som prøver å fortelle deg noe. Så det er viktig å kjenne etter.

Og allerede der er det jo veldig, veldig mange som faller av. Og så er det gjerne situasjoner i livet der vi trenger å skru av litt også, fordi det ble overveldende.

Hvis stresset ble for stort, så måtte vi gjerne skru av litt for å overleve. Men når det stresset lander, så er det viktig å kjenne etter. I en helingsprosess er dette med å kjenne etter første steg, sånn som jeg ser det i hvert fall.

Så uansett hva stresset var, om det var noe du opplevde på jobb, eller om det var en fysisk skade, eller om du ble mobba, så skal vi kjenne på det. Så hvis vi bruker et eksempel, da ser jeg ut å sykle, og så kommer jeg nær bakken, og så snur jeg til høyre, og der var det noe grus, og så delte jeg, og så ramlet jeg opp av armen min, og så knekket jeg armen min.

Jeg puster steg i den helingsprosessen der jeg prøver å forstå hva som skjedde her. For å forstå det må jeg kjenne etter. Det betyr at jeg må kjenne på smerten. Den forteller meg noe. Den forteller meg hvor skaden er.

Så du vet jo også det når vi får kunder og pasienter, så spør vi, vi tar en sygehistorie, vi tar en anamnese, og spør gjerne, hei, hva kan jeg hjelpe deg med? Jo, jeg har vondt. Ok, hvor har du vondt?

Jo, i venstre arm. Ok. Hva type vondt er det? Er det stikkende? Verker det? Trykker det? Brenner det? Så begynner vi å kartlegge den smerten der, eller det symptomet da. Og så får vi en slags bilde over hvor skaden er, hvor omfattende er det. Og det hjelper oss jo i det store bildet som jeg var inne på.

Når vi da har kartlagt det her, og kjent på det, vi må feel it to heal it, er det et ordtak som sier. Så kommer neste steg, og det er jo gjerne å akseptere det.

wow, jeg trynte på sykkelen og jeg fikk jækla vondt i armen og det kjennes ut som om han er brekt han står i hvert fall i 90 grader og så er det jo da jeg kan jo ikke ta det vekk det skjedde jo det vonde skjedde jeg er nødt for å anerkjenne det jeg er nødt for å akseptere det og når jeg da har akseptert det så kan jeg gjerne da gå inn og til og med tilgi det

Det var jo ikke meningen å svinge på den grusen der. Jeg gjorde det jo ikke med vilje. Eller de som mobbet meg for eksempel. Ja, det gjorde vondt, og jeg var redd, og jeg var sint. Jeg kan ikke ta det vekk. Jeg må godta det. Jeg er nødt for å anerkjenne det. Jeg kan ikke slette det. Og vet du noe? Kanskje de ikke hadde det så godt hjemme selv. Eller kanskje de ikke visste bedre.

Så det å tilgi betyr ikke at jeg synes det var greit at jeg ramlet på sykkelen og trypte og brakk armen. Men det betyr at jeg kan la det gå, og jeg trenger ikke bære rundt på dårlig samvittighet eller vonde følelser i det, lenger enn det jeg trenger. Så når jeg går og har tilgitt det, så kommer jo gullet i egentlig såret ditt. Som jeg jo da gjerne har, hva lærte jeg av det her? Hva lærte jeg av det der?

Jo, jeg lærte jo faktisk at jeg kan ikke smustyre 90 grader på sykkelen når det er grus på veien, eller jeg har høye fart. Så jeg lærte jo noe veldig, veldig viktig av det der, og nå når jeg har lært det, så gjør jeg det gjerne ikke igjen. Eller kanskje du er litt trege sånn som meg, og må gjøre det to-tre ganger før du lærer det. Men det er en lærdom i det vondre der. Og så kan jeg begynne å elske meg selv igjen.

Så først må vi kjenne på det. Vi er nødt til å akseptere det. Vi må tilgi det. Vi må ikke velge å tilgi det. Og vi tar lærdom av det. Og nå er jeg hele igjen.

Og det er det som er helsa. Så igjen, helsa er helhet. Det betyr ikke at jeg aldri svarer meg og får vondt. Men det betyr at jeg tar det vondt der og alkemiserer det, transformerer det inn til noe gull. Og nå er jeg både vondt og jeg er gull. Jeg er begge deler. Jeg er hele. Vi lærer veldig tidlig i livet at det er noe vi setter rett på, og noe vi setter galt på.

Og så blir vi i en slags evig drakkamp til ingen av oss, og har lyst til å gjøre noe galt. Jeg har lyst til å være rett. Gjør jeg noe galt, så havner jeg gjerne i helvete. Gjør jeg noe godt, så havner jeg i himmelen. Jeg vil jo ikke i helvete, jeg vil være i himmelen. Og så blir vi dratt frem og tilbake. Men det som er rett og det som er galt, det handler jo heller om perspektiv. Så det som var rett for meg, var gjerne ikke rett for deg.

Eller det som var galt for meg i går, er gjerne rett for meg i dag. Så vi er ikke enten eller. Vi er begge deler. Og når du er begge deler, så er du hele. Og hele er helsa. Det står i jordet. Og denne reisen fra skade til guld, denne alkemiseringen der, den kaller de for heltens eller heltinnens reise.

Og i ordet helt så står det også heil. Og i heling står det heil. Så jeg tenker mer og mer sånn jo lenger jeg har jobbet som terapeut. Og det gir et litt annerledes perspektiv på behandling og heling.

som er veldig spennende for meg og jeg skriver litt om de boka og jeg ønsker jo at barn og mine skal være hele ikke halve, jeg vil ikke at de skal være halve de er hele og det ønsker jeg jo at hele verden også skal være så hvis vi bare kunne begynt å tilgi litt av hverandre i stedet for å gå rundt med hevnjærighet og skyde på hverandre fordi at onkelen min gjorde noe mot bestefaren din en gang for lenge siden også

Herregud, det er primitivt. Vi er nødt for å tilgive, vi er nødt for å gå videre, vi er nødt for å vokse. Ellers er vi jo destruktive. Så det er budskapet jeg prøver å formidle til pasienter, men også meg selv. Jeg glemmer det ut av og til. Jeg er jo bare et menneske, og jeg har lov å gjøre feil. Og prøver å lære det til de som gidder å høre på. Så takk for at jeg får lov til å formidle dette til deg.

Det får meg til å tenke igjen på mange måter. En destruktiv verden av det som skjer rundt omkring nå, som vi får prekket på oss bare veldig enkelt via en mobil som er i hånden vår. Hvor viktigere kanskje noen gang dette er for at vi kan klare å

leve mer i tråd med oss selv og stå stødigere i våre liv. For det er så fint at du deler at vi vil feile, vi skal ikke være perfekte. Og hva er perfekt? Det er noe som i tilfelle noen har fortalt oss. Så det er jo noe med å også øve seg litt på for det har vi snakket om før også, men

Veldig mange av oss er jo oppdratt gjennom generasjonene før oss at hvis noe gjør vondt, så nesten ikke kjenne etter det går over. Hvor mange foreldre tror du når vi var små, eller også nå, at hvis jeg ramler og slår meg, at de sier, ja, kjenn noe skikkelig. Hvor er det vondt? Vi vil jo vekk fra det. Og i tillegg har vi nå et helsevesen som også...

ganske stor grad, tør jeg påstå, sier at vi demper det bare. Ikke kjenn itte. Har du feber, så tar vi ned feberen. Har du vondt, bare ta parasett. Det er liksom eksplodert med parasettbruk hos ungdommer.

ikke kjenne etter, ikke gjøre noe med det. Vi har bare kommet så langt vekk fra akkurat det du deler nå med å faktisk kjenne etter hva var dette for noe? Hva skal jeg lære av det? Og det er akkurat det. Og det minner meg om en historie som jeg har lyst til å dele en asienthistorie der det kommer inn en person til meg og en utmatta person

Og i samtalen som kommer frem plutselig, så sier han «Jeg har aldri grene i hele mitt liv. Jeg har aldri grått. Og dette var en eldre kar». Så sier jeg «Ja, det er jo ikke helt normalt», sier jeg. «Nei, jeg vet det», sier han. «Jeg har vært på triste filmer, og jeg har vært i begravelser, og jeg har absolutt opplevd triste ting, men jeg klarer ikke å grine», sier han.

Hva er det som har skjedd med deg? Nei, det var ingenting som hadde skjedd med han. Han kunne ikke se noe sammen enn det. Så begynte man å grave litt i historien, og så viser det seg at når han var veldig ung, så mistet han sin far i et akutte greie av dødebrott.

Han hadde to eldre søsken, eller et par eldre søsken, de hadde flyttet ut. Så han var alene med mor. Og så sier han, det var jo ikke så greit å miste far når du var så ung. Nei, det var jo ikke det. Hva skjedde med mor da, sier han. Og da ble han jo ganske dradd i ansiktet, og plutselig sier han, nei, det gikk ikke så bra, sier han. Så hadde jo mor gått inn i en...

Ganske alvorlig psykisk tilstand der hun ikke klarte å ta vare på seg selv. Klarte ikke å lage mat, klarte ikke å handle, klarte ikke å vaske. Denne gutten som guttunge måtte ta det ansvaret. Så i det kaoset der, i det bondet der, der han måtte ta alt for tidlig ansvar, så var det ikke rom for han å kjenne etter. Han var nødt til å stenge de følelsene han har for å overleve.

Og den strategien der, den var fantastisk for han der og da. Det gjorde at han kom seg igjennom og overlevde. Men det gjorde også at han hadde stengt av sin egen sorg, sin egen smerte, sin egen sinne så hardt at han klarte aldri å hente det frem igjen. Og det her hadde selvfølgelig bygget seg opp over mange år nå til å bli symptomer og sykdommer.

Så han hadde ikke fått gå igjennom prosessen. Det er så viktig å kjenne på det på et eller annet tidspunkt. For han måtte vi gå tilbake og kjenne på det nå, måtte vi kjenne på det og hente det fra dem igjen. Men veldig mange av oss dessverre får ikke lov til det. Jeg husker også, jeg vokste opp der jeg, når jeg var sint for eksempel, så var det gå på rommet ditt og komme ut igjen når du er glad.

Jeg lærte ikke engang at det hette sinne. Jeg lærte ikke å sette navn på det. Og jeg lærte jo ikke å kjenne skikkelig på det, for det var jo ikke aksept for at jeg skulle få det sinne. Og det gjorde jo for min egen del at jeg hadde et sånt blindt sinne inni meg som jeg ikke så engang selv. Men når du trykker på de rette knappene så eksploderte det. Og det gikk jo alltid ut over de jeg ønsket. Ikke de som fortjente sinne.

sånn at det er så viktig for oss for å bli hele for å forstå det at det vi går igjennom det er lettere der vi kjenner på det

Så jeg mener jo at når man har vondt så skal man kjenne på det. Man skal ikke dyrke det. Det er jo ikke det. Man skal ikke bli et offer og sitte og gjøre akka og det går så vondt det kanskje gjør noen ting. Det er ikke det som er å kjenne på det. Det å kjenne på det er å si det. Jeg har vondt. Det gjør jævla vondt. Og det gjør vondt når jeg beveger meg og det er ingenting galt med det. Men jeg ønsker ikke å være et offer i det. Jeg vil jo være en mester i det.

Et offer ser jo på begrensninger. Jeg har vondt og jeg kan ikke gå lenger. En mester ser jo på muligheter. Jeg har like vondt. Offere og mester har like vondt. Men mesteren ser jo på, ok, så kan jeg ikke gå, men jeg kan jo hente meg noen krykker, og så kan jeg gjerne krykke meg og gåre, eller jeg kan finne meg en rolle avgåret i stunden, eller jeg kan gjøre noe annet. Jeg kan i hvert fall bruke armene.

Så det handler jo ikke om å dyrke den der kjendingen, men det handler om å akseptere den, og ta den for det det er. Og det er viktig. Det er jo et ord som jeg liker veldig godt, det er jo undring. Det der undrer seg i, hva er dette for noe? Hvorfor har jeg ubehag nå? Det trenger jo ikke bare være en fysisk smerte, men det kan også være psykisk når det skjer hvis noen

oppfører seg ufint og er stygg med deg hvor kjenner jeg det i kroppen hva er det kroppen prøver å fortelle hva skal jeg gjøre med det sånn at også for det skjer jeg har litt som du snakker om mester man skal ikke bli mesterlig god på å kjenne etter heller men det der å møte det med noe som er sånn hva er dette og de fleste av oss har jo heller ikke lært det språket kroppen har av

Ja, sånn så er det i nevorefleksologien. Sen så er det jo ofte at folk har mye vondt i armene. Så spør jeg ofte, står du nå i en situasjon der det er noe du helst skal ta tak i, som du ikke gjør? For det kan være situasjonen den er i også gjør at kroppen gjør de smertene. Eller fotplager, at de står stille et sted som de egentlig skulle ha gått videre fra. Og møter de den der...

Ja, aksepten, men også undringen, for der er det så mye omsorg, synes du? Jeg er helt enig, og møter det med omsorg. Et veldig fint spørsmål som alle kan stille seg når de får vondt eller får et symptom, er jo hva er det dette symptomet prøver å fortelle meg? Hvis kroppen min kunne prate, hva er det han sier nå?

Eller hvis dette symptomet har en funksjon, hva er det det prøver å beskytte meg mot? Hvor er det jeg har tøyd strikken for langt? Eller hva er det som har fått strikken til å gå for langt? Så igjen, symptomene er jo normale, det er ingenting galt med å ha et symptom. Det er bare kroppen igjen som prøver å informere oss om noe igjen.

Og egentlig ser jo alle følelser sånn. Altså får du et sansintrykk hvor det lukter brent, så har du jo gjerne lyst til å lure på er det noen som brenner her eller er det noen som lukter godt her, er det noen som kan spise? Så sansene er en ren informasjon, det er ingenting galt med de. Nei, det er det så fint du sier, for det er det jeg føler vi har på mange måter misforstått i det med

å forstå helse, at vi endte opp med at vi bare skal dempe symptomene, men ikke leide etter hva det egentlig er. Hva er årsagen? Absolutt, og hvis vi går litt tilbake til der samtalen begynte, så er det jo mye stress i dag, og det er mye forventninger, og det er mye...

og så glemmer vi gjerne å utkjenne etter. Men kroppen vet det. Hvis du bare lytter, så har kroppen vår en iboende intelligens som jobber for oss. Kroppen jobber aldri mot oss. Kroppen er jo på lag. Det er jo ikke kroppen som er feilen.

Hva tid i livet har ikke kroppen din vært på ditt lag? Den er alltid på lag med deg. Og jeg vet at i fjor kom det ut noe litteratur og forskning på dette med hvordan du snakker til kroppen din. Så den forteller oss jo at hvis du snakker dårlig og negativt til din egen kropp, så har den det vondere. Men hvis du snakker positivt til kroppen din, så har den det bedre.

Jeg har veldig mange som kommer inn til behandling, og så sier de følgende, «Åh, den jævla ryggen, nå begynner den igjen, og faen, altså, hvorfor gir han seg aldri, og han vil ingenting?» Og så er det sånn, «Ok, hvis det er sånn du snakker til ryggen din, så er det jo ikke rart den har vondt. Kan man heller snu det på hovedet og si, «Hei du, ryggen min, jeg vet du gjør så godt du kan. Hva er det du prøver å fortelle om meg nå? Hvor det jeg kan bli bedre, hvor det jeg kan bli en mester?»

Og jeg elsker det kroppen min. Og meg og deg skal passe på hverandre. Hvis du snakker til kroppen sånn, så har han det bedre. Men det er jo ikke så lett alltid for oss. Vi gjør jo feil hele gjengen. Men det er jo spesielt ikke lett for de som har...

altså langvarige intense smerter som en føler bare ikke går over eller tilstander som ja, ME, long covid ja

For der føler den jo at kroppen ikke spiller på lag. Det er jo det du føler, for det gjør jo vondt. Og jeg forstår tanken, det gjør jeg. Men det er faktisk kroppen som prøver å reparere. Så når du får en inflammasjon, en betennelse, så gjør det vondt. Men den inflammasjonen der jo starter av immunforsvaret ditt. Og det er jo kroppen som faktisk prøver å rute opp.

Og det gjør vondt å vokse. Det gjør vondt å gro. Det gjør til og med vondt å lære gangetabellen. Så vekst kommer i motstand. Ikke i medvind. Det er når du legger vekt på stanger. Og det er tøft og vondt å få opp stanger. Det er da du utvikler muskulatur og vokser. Ikke når du ligger hjemme på sofaen. Du trenger selvfølgelig hvile og balanse i livet. Det er ikke det. Men

det er i motstand det faktisk vokser og det er veldig vanskelig for mange å akseptere også er det dessverre med sånne kroniske ting, de er vanskelige de er utfordrende, det er ingen som sier det lett og noen ganger er det til og med ikke din egen feil, det kan være ting du har arvet, miljølig arv atferdsmønster eller ting som ble påført deg som er tøffe og bedre

Men det går an å få det bedre. Hvis det går an å få det verre, så går det også an å få det bedre. Det er alltid romforbedring, det mener jeg 100%. Om du ikke ble helt hele, så kan du i hvert fall bli mer hele. Og så er det jo også det med hvordan du tar det, og ikke hvordan du har det. Så det er romforbedring, og det er håp. Det er absolutt håp.

og jeg mener at kroppen jobber alltid for oss den dagen kroppen ikke jobber for deg lenger, da er du død da dør du, hjertet slår pusten går den jobber så godt den kan

Jeg har fått lov til å, dessverre, eller på godt og vondt, delta i et par død av familie og nære folk. Det som undret meg når jeg så kroppen gi slipp, for det handler jo om å gi slipp til syvende og sist.

Det forundrer meg hver gang hvor ufattelig motstandsdyktige kroppen er. Hvordan den henger fast til siste pust, til siste slag. Så jeg er overbevist om at kroppen er vår venn, absolutt ikke vår fiende. Og hvordan kan vi da hjelpe kroppen vår til å få lov å jobbe godt for oss?

Ja, det er jo det som er det store spørsmålet. Og så er det igjen mange veier til roen. Jeg tror det handler mye om å først og fremst være gode med deg selv. Forstå at vi har alle vært barn. Det barnet der, det gjorde ingenting galt. De gjorde feil. Det gikk på trynet og det sa dumme ting. Men det er lov og det er normalt for oss å gjøre feil.

Du er mer enn god nok. Du er jo her fordi at du ble satt her, fordi at du fortjener å være her. Hadde vi ikke fortjent å være her, så hadde vi jo ikke vært her. Så noe har satt oss her, en kraft, en kjærlighet. Det er lov å gjøre feil, men ikke alene.

med et nettverk du er både individ og du er flokk du er begge deler du er hel sånn at du er ikke alene og vet du noe det kommer til å ordne seg på en eller annen måte så ordner det seg

Så det er noe med å stole på det, gjøre gode ting for din egen kropp, spise sunt, trene normalt, være i naturen, ta vare på deg selv, ta vare på de rundt deg, ta vare på verden og naturen. Buste, sove, kunne være i stillhet, kunne dele. Det er mange ting vi kan gjøre for å forbedre.

Og så handler det til syvende og siste om å finne din vei. Ikke alle andre sin vei, men din vei. Og du er her for en grønn grønn. Og det er der jeg har lyst til å dra litt inn i det der igjen, og komme tilbake fra der vi var i starten med, jeg kjenner nå at akkurat dette her synes jeg er vanskelig, for det er at

Veldig mange har jo øvd seg trolig godt gjennom livet og fått enormt mye erfaring i å tilfredsstille alle andre. Så hvis en da skal begynne å øve kanskje for første gang i livet og skjønne etter hvem er jeg, hva trenger jeg for å ha det godt, hvor starter den henne da?

Det er jo gjerne mange steder man kan starte, men et viktig sted er å starte med barnet i deg selv. Hvis du kunne møtte deg selv, nå som voksen, du kunne møtte lille barnet i deg selv, da trenger det barnet der å høre. Du kan lukke øynene, du kan se for deg selv når du var liten, så kan du smile til det barnet der, og så kan du spørre det. Hei lille venn.

Hva trenger du av meg? Hva kan jeg som voksen gi deg? Hva kan jeg gi deg som du ikke fikk når du var liten? Og prøve å skape en god grunnmur. Barnet i oss er jo grunnmuren. Jeg liker å se på barnet i oss som senter i en løg. Så du vokser lagvis utover, og blir visere og får mer erfaring. Men barnet inni deg forblir. Blir med stressen også, blir med barnet hele gjengen.

Så ta vare på den kjernen der. Det er viktig. Og så er det selvfølgelig masse vagustips du kan gjøre, og mange teknikker vi kan bruke til å forsterke kroppens fysiologi. Men hvis grunnen er skjevet, da må vi begynne av det. Og det vet jeg fra egen erfaring. Så jeg hadde lenge i livet en følelse av at jeg ikke var god nok, at det var noe galt med meg.

Og det daterte helt tilbake til når jeg var liten gutt. Jeg deler litt om de boka. Det er ikke en lange bok. Det er en bok du kan lese i løpet av en kveld. Men forhåpentligvis så tar du den med deg resten av livet. Men det var ikke før jeg kunne gå tilbake til det barnet inni meg selv og se, wow, det barnet der har jo ikke gjort noe galt. Og når jeg forstod at jeg er jo god nok, så kunne jeg faktisk kjenne på at, wow, jeg elsker jo meg selv.

noe jeg ikke hadde kjent jeg visste at jeg burde gjøre det og alle rundt meg fortalte at du må jo elske deg selv så jeg sa ja, det er logisk voksnehovedet mitt forstår det men barnehoveet mitt kjenner det ikke og når jeg kunne se at det var ikke meg det var omstendigheten rundt meg som var feil da kunne jeg tilgi og akseptere og kjenne

og ta lærdom og elsker meg selv igjen så jeg kunne bli helten i mitt eget liv og så ser jeg også nå som voksen at det vunnet der det var jo verdt det det er et paradokse sånn at det var vondt men jeg hadde jo aldri vært den jeg er i dag jeg hadde jo aldri hatt det perspektivet jeg har i dag så nå takker jeg det

Og så fint at du sier, Kristian, for det er jo det som er at noen av de klokeste personene jeg har møtt, er jo mennesker som har møtt på alt for mye motgang og vanskelige ting i livet. Og det er jo for det at de har fått en erfaring og en innsikt som har bidratt til at de blir så kloke. Ja.

Slik at vi ikke bare ser på det som at vi skal ikke gå gjennom livet uten utfordringer. De vil komme. Og det som jeg synes, jeg kjenner liksom at jeg blir skikkelig rørt når du sier at det går an å gå tilbake til sitt lille barn og spørre «hva trenger du?» og «hvor mange er det lille der?»

og visualiserer seg, så kan så mye av det som sitter av ubehag i kroppen forløse seg. Det er jo helt fantastisk at vi er skrudd sammen. Det er spennende. Det er et fantastisk liv. Den øvelsen der er veldig fin om å øde sitt indre barn.

Det er en annen veldig kjapt, en veldig enkel øvelse som går på motsatt sider, der du kan lukke øynene og forestille deg selv som gammel. Og så kan du se for deg selv som eldre. Og så kan du spørre den eldre vise personen du ser, hei du, om du har noen gode råd til meg? Og så lytter du og hører hva den eldre sier til deg.

Så de to øvelsene der er veldig fine å gjøre. Ja, for det å møte det lille barnet har jeg hørt om før, men det var nytt for meg den med å se seg selv for seg som den eldre. Å, så fint, det skal jeg gjøre med en gang etterpå. Der kan det komme mange gode, kloke svar.

Det kan du, og så er det jo viktig å være i kontakt med deg selv når du gjør sånne øvelser. Så hvis du sitter og tenker på alle regningene du ikke har betalt, eller hva tid du skal hente ungerne i barnehagen, eller alt det du skal gjøre, så er det gjerne ikke så lett å få noen svar fra den lille eller den gamle. Så et av verktøyene i bogen «Vegn hjem» handler også om stillhet.

Det er i stillheten du gjerne finner de beste svarer. Hvem var du før lyd? Hvem var du før lys? Hvem var du da? Hvor skal vi klare å komme inn i den stillheten? Vil du gi noen tips der? Det er et par veldig enkle tips. Det beste og enkleste er å være i naturen.

Så når du sitter i en solnedgang og bare ser, og bare «Wow, se!», da er du. Da er lyden din der. Da stiller den din der. Der er du, den ekte deg. Et annet fint verktøy er meditasjon. Et eget verktøy kan være pust.

Egentlig mange av vagusteknikkene tar deg inn i tråd med kjernen din. Jeg pleier ofte å si at vagus viser veien hjem til deg selv, og det er jo nettopp sånn at når du får stillhet og ro i nervesystemet,

stillhet i kropp og tanker og følelser og det gulle av det en kan finne i det der intet på et vis det er jo nettopp der du sier en finner ut hva er jeg hva ønsker jeg

Og det er der du lytter. Så i boka har jeg helt til slutt skrevet et lite kapittel som heter Eventyret om de ni magiske nøklene, som er en barnehistorie.

som handler om et barn som finner disse ni nøklene. Og hver nøkkel er en neurologisk inngang til deg selv, til nuet, til skjermen, til den du er. Som er jo da innganger inn til å gjerne få svar. Så tør du å stille spørsmålet, så får du svar.

Ask and you shall receive. Du får gjerne ikke svaret med en gang, men du får svaret når du trenger det. Og det svaret finner du ofte når du er i ro, i kontakt med deg selv.

som er jo egentlig det meg og deg har snakket om i hele dette denne podcasten handler jo om å lytte forvekststresse sånn at jeg kan tune inn til den rette frekvensen den rette lyden den rette lyset som jeg er Takk Christian som alltid er veldig fint å prate med deg Lydig med det Og så hvis noen nå tenker at

Dette ga resonans hos meg, dette treff meg. Jeg har lyst til å sette meg ned i stillhet og fred og ro og lese den boken. Hvorfor har den tak i denne? Hvis du går på christianfagerland.no så er det en link der til boken. Så pleier jeg å avslutte med å spørre om du har et helsetips til de som lytter med seg, så de

Kan gå i gang med en gang? Det er igjen mange, men et som kommer til meg med en gang, som min mamma alltid pleide å si, hvis du går i vil eller mister deg selv, så finner du deg selv i pusten. Pusten vil alltid ta deg hjem. Så lenge du puster, så vil du alltid finne veien hjem. Pusten er en fantastisk portordner.

igjen til den du er og den du skal være og det er da jo selvfølgelig mange gode pustøvelser jeg er sikker på du skriver en del om det i boka di også

Hva er din favoritt da, Christian? Hvis den soluttene er en gang ikke ferdig og hører denne samtalen skal gjøre et eller annet for å øve seg litt. Hva liker du? Min favorittpustøvelse er den enkleste. Det enklere er det beste.

Så i stedet for å telle og ta tid og fire, fire, fire, fire, eller alt det her, så tenker jeg at vi puster inn normalt, men vi puster ut helt til vi ikke klarer å puste mer. Så puster du inn normalt.

Og ut rolig og helt ut til det stopper. Og utpusten skal være cirka dobbelt så lang som innpusten. Du trenger ikke å telle eller tenke. Du bare kjenner på pusten inn, og så puster du rolig langt til det ikke mer puster ut. Det er min favoritt. Takk for at du deler. Og så klok mamma du har med...

Tenker vi avslutter med det at hvis den går som jeg vil, så bruk pusten til å finne veien hjemme igjen. Tusen takk for at du har lyttet, og del gjerne episoden på sosiale medier, og hvis du setter pris på helstipsbåten, så gjerne gi en god vurdering og omtale i podcast-appen, slik at denne kunnskapen og klokskapen når ut til enda flere.

Så håper jeg at du tar oppfordringen nå når episoden er ferdig, at du tar noen sakte, lengre utpust. Ha det godt!