Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland. Jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag er jeg så heldig å ha en gjest som har vært hos meg før. Hun heter Eili Kristine Hannesdal. Hun er lege, foredragsholder og kursholder.
Hun er forfatter bak hele fire bøker, og er opptatt av å formidle om medisin, neurovitenskap og psykologi på endorfinlegen.no blant annet. Og nå har hun kommet ut med en ny bok som heter Inn i følelsene. Seks uker til personlig vekst og indre styrke. Og i dag skal vi snakke om akkurat det, og om følelser og relasjoner, og kanskje litt om hvordan det vi har opplevd, erfart,
og har så minne fra barndommen, hvordan det påvirker følelsene våre, så også relasjonene vi går inn i. Hjertelig velkommen, Eilidh. Tusen takk, og takk for fantastisk intro.
Du er veldig god på de introene. Ja, jeg snupler litt i ordene, sånn er det. Men det skal vi. Det gjør vi alle. Å, det er så hyggelig å ha deg her, Eili. Veldig, veldig hyggelig å få være her. Vi er jo i mitt nye studio her på Fornebu. Veldig fornøyd med det, og veldig fornøyd med at du kunne komme hit.
Tusen takk. Veldig fornøyd med å få lov til å være her og få lov til å snakke om alt dette med deg. Vi tok en kaffe her om dagen, og da fant vi ut at dette må vi lage en podcast om. Fordi du er spesialisert på dette med følelser. Du har skikkelig tatt et dypt dykk inn i temaet og har skrevet flere bøker om det nå. Og jeg tenker at denne kunnskapen er
til stor nytte for veldig mange. For at vi har en tendens til å gå i mønstre, særlig ting som vi har opplevd, som har satt seg, kan
På en måte påvirke valgene vi tar og hvordan vi er resten av livet. Hvis man ikke ser på det, og det er det du skriver så fint i bøkene dine, hvordan kan vi se på disse tingene som har skjedd oss, både gode og vonde ting som har formet oss da, og som har gjort oss til den personen vi er. Og hvis vi da går i uheldige mønstre, hvordan kan vi gå ut av de mønstrene? Åh, og det er det som er så spennende, at vi ...
faktisk kan det, vi kan gå ut av de mønsterne når vi tør å begynne å se på de og det er jo her følelsen er en slags nøkkel eller en vei inn til å forstå hva det er som kanskje har formet disse mønsterne og formet oss og begynner jeg liker å kalle det å dekode det litt sånn at man kan omprogrammere disse mønsterne til noe som kanskje er mer hensiktsmessig i forhold til hva man faktisk selv ønsker da
For vi har jo gjerne noe vi vil, om vi er bevisst eller ikke, så har vi jo ting vi ønsker å oppleve. Vi har drømmer om hva vi har lyst til å få lov til å være med på mens vi er på denne planeten, og hvilke ting vi brenner for. Vi har det inni oss et sted, men det er ikke alltid vi har kontakt med det.
Og det er ikke alltid vi er klare over hva disse mønsterne som på en måte ligger bak, og som mekanismene bak de valgene vi tar. Det er ikke alltid, veldig ofte faktisk, at vi ikke er klare over hva de mønsterne egentlig er, eller hvor de kommer fra. Og det var jo det jeg begynte å interessere meg selv for, fordi at jeg opplevde akkurat det der. Å drive å gå i ring. Å finne meg selv på samme sted igjen, og føle sånn...
Hvordan er det mulig å havne her nå igjen, når jeg ikke vil være her? Og så begynte jeg å snakke med mange andre også, som føler det samme. Det er veldig menneskelig at vi gjør akkurat det der. At vi går i ring, og vi går i de samme mønsterne, og vi finner oss selv på det der stedet der, som er et veldig vondt sted å være, hvor vi ikke forstår hvorfor vi gjør det.
Nå er du også lege, og den kunnskapen om hvordan hjernen vår faktisk fungerer, for vi får ikke endret det. Hjernen vår fungerer slik som den gjør. Så den lager koder, og den lager mønstre basert på hva vi faktisk har opplevd helt frem til det øyeblikk vi er i i dag. Og når vi begynner å forstå det, når vi begynner å forstå at
De tingene du gjør nå, alt det som du har rundt deg i livet nå, det er et resultat av noen koder og noen mønstre og noen sånne luper, sånne nevrale luper som vi på en måte gjerne bare kjører igjen og igjen og igjen, som vi kanskje ikke vet at er der, men som vi lagde for lenge siden, basert på et eller annet vi har opplevd. Når vi begynner å skjønne det, det er da vi kan begynne å plukke det fra hverandre og styre mot noe annet da.
Hva som gjorde at du ble så interessert i det? Altså for min del så startet jo alt det her tilbake i, nå er det 2018, det begynner å bli en stund siden nå,
Og det er jo egentlig morsomt at jeg nå får lov til å komme hit, eller det er veldig gøy å få lov til å komme hit nå og snakke med deg om denne arbeidsboka, for sist jeg var her så snakket vi om den boken som kom i fjor, som heter Ikke bare en følelse, og den starter jo her, sant? Men så husker jeg at du også spurte meg veldig gode spørsmål i podcasten, men hvordan gjør man det? Hvordan begynner man å føle følelsene? Og arbeidsboka er jo et resultat av det spørsmålet, egentlig. Mhm.
Men for min del så startet dette i 2018, nå for mange år siden, hvor jeg fant meg selv i en sånn situasjon, hvor jeg tenkte at jeg hadde på en måte alt det som skulle til rundt meg og i livet mitt for å ha det bra. Jeg tenkte at jeg burde ha det bra. Jeg hadde en dagbok til og med hvor jeg skrev det, at jeg har så mye. Jeg burde føle meg glad. Så hvorfor føler jeg ikke det? Hvorfor føler jeg ingenting?
Og på det tidspunktet så var det helt uforståelig for meg. Jeg var bare sånn, jeg tenkte at det var jo så mange andre som ville hatt det så bra hvis de bare hadde de samme tingene som det jeg hadde. Så det startet der.
Og på det tidspunktet så var ikke jeg klar over at jeg hadde veldig lite kontakt med mine egne følelser. Jeg hadde vært kjempegod til å være flink og til å styre etter min logiske og analytiske hjerne. Og ta valg ut ifra hva som forventes og hva andre synes er viktig og alt det der. Men at jeg ikke hadde kjent etter hva som egentlig er viktig for meg og hva følelsene mine fortalte meg. Mhm.
Og da igjen, hvis vi snakker om hjernen vår som en slags struktur som lager kode basert på hva vi har opplevd, så er jo ikke det en sånn endring som du gjør over natta, å begynne å ta inn de følelsene. Så i den grad som jeg hadde øvd på å unngå følelser, som jeg da kanskje hadde gjort hele livet egentlig,
så måtte jo jeg i hvert fall bruke ganske mye tid på å omprogrammere det å bytte ut alle de øyeblikkene hvor jeg automatisk ikke kjente på følelser med å begynne å bli nysgjerrig i stedet og bli åpen og tenke, oi, hva er det denne følelsen er hva er det denne følelsen prøver å fortelle meg
Er det noe denne følelsen minner meg om? Som jeg har opplevd før. Den type tanker som er noe helt annet enn å bare, åh, det var ekkelt, la oss tenke på noe annet. La oss gjøre noe. Ja, og det skriver du om i boka, hvordan
følelsene våre, former, men du skriver også om hvordan enkelte følelser og minner er såpass vonde at vi stenger dem på en måte inne i et rom du kaller 101-rommet. Kan du fortelle litt om det? Ja, jeg er veldig glad i bilder, og rom 101 synes jeg er et veldig godt bilde på, jeg kaller det også rommet med det vonde i.
Og jeg har med et sitat i den boka som er fra Kirkegård, han er dansk kveld. Søren Kirkegård. Søren Kirkegård, og han sier det at det vi er aller mest redde for, har allerede skjedd.
Og det var da jeg begynte å bli interessert i dette rommet, eller å tenke at det er et veldig godt bilde for hva som finnes inne på det rommet. At vi har veldig ofte opplevd noen ting som vi på det tidspunktet kanskje ikke hadde ressursene til å forstå. Og da, i stedet for, fordi når vi forstår noe, når vi kan forstå det som skjer foran oss, en eller annen situasjon vi er i, eller følelsene våre,
så vokser vi på det. Da kan vi integrere det, som vi kaller det, og det blir en del av oss på en konstruktiv og sunn måte hvor vi vokser, og vi blir stødere, og vi blir tryggere, og vi får det på en måte med som en del av oss. Men hvis det som skjer foran oss forblir uforståelig, og det skaper intense følelser, så blir det noe vi kan kalle et psykologisk traume. Så det blir nesten en indre tsunami med intensitet som i stedet for at vi
klarer å forstå det. For dette er noe som skjer på innsiden, ikke sant? Så det er noe som skjer utenfor oss, en eller annen situasjon, mens vår indre reaksjon, når det er uforståelig, blir en sånn tsunami som gjør at vi i stedet for å ta med oss den delen av oss videre, så spalter vi på en måte heller av det som skapte det kaoset, eller den tsunamien. Og det er gjerne de hendelsene da, som vi liksom legger bort. Og så blir
Den følelsen som kom opp den gangen, det blir gjerne en sånn, igjen jeg liker de enkle bildene, en sånn blokkering eller noe som gjør at vi viker unna når noe begynner å ligne på den følelsen. Og da er jo liksom den enkle, men så vanskelige veien til å forstå hva som kommer i veien for oss igjen og igjen, er jo å begynne å forstå hva som egentlig fantes inne på det rommet, hva det egentlig var som skjedde, som gjorde at du på en måte...
kuttet deg løs fra en del av deg selv så la oss si du er en person som hadde mye følelser la oss si noen kan jo oppleve at det å være veldig glad at kanskje ikke voksne rundt deg hadde kapasitet til å være til stede eller være med på det da
Og det vil jo skje for alle, ikke sant? Det er jo ingen voksne som er, altså ingen av oss er perfekte. Så ingen foreldre er perfekte. Det vil alltid være noen øyeblikk hvor man kanskje ikke var helt til stede, eller man kanskje ikke tålte helt akkurat den følelsen. Og for noen da, dette er jo veldig individuelt, sant? Men for noen da, så kan den følelsen av intens glede, eller hva det var, for da ble det en slags avvisning, sant? Så kan det bli en sånn ting som,
bli liggende inne på det mørke rommet, og som vi ikke husker, eller kanskje er bevisst, men som gjør at det å være veldig glad og dele det, det kan bli skikkelig skummelt. Gjør det mening? Ja, det gir mening. Og det du sier med mønstre man går inn i, man tar det jo med seg i relasjonen. Det er det vi gjør. Og da er det så mange sånne mønstre som, fordi jeg er gjerne helt ubevisst, ikke sant?
Som kan skape problemer og gnissninger og ødelegge relasjoner, fordi vi ikke helt forstår at vi reagerer på noe gammelt. Vi reagerer egentlig ikke følelsesmessig på det som skjer foran oss her og nå. Det er bare en trigger. Så en trigger betyr jo, det er nesten som å tråkke på en følelsesmessig mine, at det er noe som skjer som minner oss om noe, sånn at følelsen vakner. Ja.
Og der kan man jo nesten bli litt redd, hvis man ikke forstår hvorfor man får en sånn vanvittig respons på noe som egentlig virker helt... Man kan fort føle skam rundt det. Jeg husker jeg nevnte at Hedvig Montgomery er inne for, ja, det er sikkert et par år siden nå. Og da snakker vi jo om dette med hvordan man er mot barn.
Og så fortalte jeg at jeg selv måtte jobbe med noe som var en trigger for meg, som jeg ikke skjønte lå der baki før jeg selv ble mor. Og det var at når jeg gikk på barneskolen, så ble jeg... Jeg begynte et år for tidlig på skolen, så jeg var alltid bitteliten. Men skolearbeid synes jeg var ganske gøy. Ja.
Så jeg fikk skole. Det var mange ting som var vanskelig for meg, for jeg var jo litt senere de andre når det kom til følelse. Jeg kunne være barnslig, husker jeg. Jeg tenkte at nå er jeg litt mer barnslig enn de andre. Men akkurat skolearbeidet mestret jeg. Så jeg fikk beskjed av min lærer, som jeg hadde i syv år, om at jeg måtte
passe på den ene gutten i klassen som ikke mestrer skole. Så hver eneste time, hver eneste dag i seks år, så satt jeg opp med denne gutten som jeg ble veldig glad i, og jeg fikk lov å gå videre før han hadde forstått hva
jeg da lærte han. Så jeg ble på en måte en ekstra lærer fra jeg gikk i første klasse på barneskole som jeg ikke var emosjonelt god nok til å kunne gjøre. Så det ble en veldig stor frustrasjon ofte at jeg ikke fikk lov å gå videre. Vi kom helt bakerst. Fordi at han ikke...
ønske å forstå. Han hadde jo selvfølgelig ikke lyst til å bli lært opp av en bitte liten jente som satt opp med seg. Han hadde jo lyst til å bli lært opp av læreren. Så når jeg fikk min egen sønn da, og skulle begynne å lære han ting, når vi satt oss ned med leksen, så husker jeg bare jeg fikk en sånn enorm reaksjon på det. Jeg ble sånn kjempeleime for at han ikke klarte å forstå hva jeg sa. Og da kommer jeg rett tilbake til hvordan det var for meg å sitte med en liten jente på skolen og ikke få lov til å
Eller hadde et alt for stort ansvar da. Så jeg fikk en sånn, jeg ble veldig, veldig lei meg. Ikke sant? Og dette er jo mønstre man går i, som kan virke helt banalt. Nå har jo jeg gått gjennom det, og jeg har sett på det, og jeg kjenner ikke på det lenger. Men hvis jeg ikke hadde vært bevisst på hvorfor jeg fikk en sånn, man kan jo tenke at det er en helt sånn uforståelig følelse å få når man lærer barna sine leksene sine. Så hadde jeg det jo, jeg bare tatt det med meg. Eller kanskje kjent på skam rundt det.
Det du beskriver nå er jo et kjempefint eksempel på at du kunne unngått den følelsen, og synes at dette blir veldig ubehagelig å kjenne på. Og så prøver du å fokusere på noe annet, eller gjøre noe annet. Men i stedet har du nå forstått hva det egentlig handlet om. For det er jo akkurat som du sa, at i det øyeblikket der, så blir vi på en måte, altså det er barnet i oss som våkner. Altså det ubearbeidede som våkner.
Så du blir jo på en måte da liksom Anette, hvor nå gammel du var. Ja, Anette syv år. Anette syv år er det som plutselig du er tilbake i hennes kropp og føler de følelsene som hun følte i den situasjonen. Men som du sier, som er kjempeforvirrende når du sitter her med din egen sønn og bare i alle dager. Hvorfor blir jeg lei meg av det her? Og sånn som du sier, og det er så bra at man ikke går inn i, altså jeg vet ikke om du gjorde det først da, før du begynte å jobbe med det.
Men at da kan man bli støkk i den følelsen at sånn burde jeg jo ikke føle, sånn burde jeg jo ikke tenke. Og det er jo det mange gjør før man begynner å få tak i hva det egentlig handler om. Og det er mye av det jeg selv også har jobbet med, så jeg kan kjenne veldig det igjen. Og i den første boka så skriver jeg ganske mye om skam, for det er en veldig potent følelse.
Som kan lage mye problemer. Ja, for det å kjenne på følelser som har skjedd før, og at du gjenopplever det, kan bidra til skam og følelser av maktesløshet. Og det er også en veldig vond følelse, den der...
og ikke ha noen makt i sitt eget liv, eller den håpløshetsfølelsen, eller ensomhetsfølelsen, alle de følelsene der, det vet vi jo i dag, selv om jeg tror bare vi begynner å skrape litt i overflata av dybden av det, men vi vet jo at dette er skadelig å gå og kjenne på over tid. Vi vet jo at ensomhet kanskje er like skadelig eller mer skadelig enn røyking, for eksempel. At studier begynner å vise det.
Og det er jo også noe av det som interesserer meg så mye nå, som jeg synes er veldig gøy med disse klokkene som har begynt å dukke opp, og ord og ring, og liksom alle disse tingene som faktisk kan fange opp parametre, som kan fange opp at det gjør noe med oss, det skaper en form for indre stress. Ikke sant? Og det ser jeg jo selv også, at når jeg har jobbet med disse tingene her, når jeg har gått inn i følelsene mine som jeg har unngått,
så kan man se det ganske tydelig på mine målinger og klokke og de tingene der da. Blir det satt seg i nervosystemet ditt? Jeg tenker det, og så tenker jeg også at følelsen i seg selv...
den har en effekt på kroppen. Følelser er noe fysisk. Så vi tenker jo ofte på følelser som noe litt sånn abstrakt, og som noe som skjer i hodet, og det gjør det jo. Men emosjonene våre er noe fysisk. Så emosjoner og følelser påvirker også hormoner i blodet vårt. Det påvirker...
Sånn som når vi sitter og snakker med hverandre nå, så kan jo vi se til en viss grad hva vi føler, fordi det påvirker ansiktsuttrykket vårt også. Det er en grunn til at vi snakker om power pose, eller når vi snakker om skam, så kan både du og jeg, eller alle som hører på, helt sikkert se akkurat for seg hvordan det ser ut på en kropp. For det vet vi. Og så påvirker det jo
fysiologien vår på denne måten sånn at det kan måles, ikke sant? Og stresshormoner er selvfølgelig en del av det, så hvis vi går rundt mye og tror at vi undertrykker en følelse, for det er akkurat det, det er en av de tingene jeg har oppdaget, at følelser lar seg egentlig ikke undertrykke. De blir ikke borte. De påvirker fortsatt kroppen og fysiologien din.
Så vi kan gå rundt og prøve å ikke føle den ensomheten, eller føle det stresset som du var på, og så håpløshetsfølelsen, altså de vonde greiene der. Men det blir ikke borte. Så vi har stressresponsen, vi har det innre stresset likevel. Og jeg tror jo at det er det vi begynner å se at over veldig lang tid, hvis vi ikke klarer å skru det av, så har det en veldig skadelig effekt.
Men det som er det fine da, er at hvis vi snur oss rundt, og vi lærer å ta imot de følelsene selv, og få til den selvforståelsen som du også gjorde, i stedet for å bli støkket bare, «Åh Gud, hva er det jeg føler nå?», men begynne å forstå «Hvorfor føler jeg egentlig det her?», sånn at vi faktisk kan forstå det, da skjer det noe annet.
Jeg vet ikke om du har opplevd det, hvis du selv sitter fast i en følelse og snakker med noen som faktisk forstår, så kan man kjenne at skuldrene bare er sånn, det var noe som slapp. Ja, ofte når man sier ting høyt så forsvinner skammen. Ja, det er akkurat det. Og det er det jeg også opplever veldig, at når man faktisk forstår så forsvinner skammen.
Da kan man bytte ut den der, hvorfor føler jeg sånn, eller hvorfor må jeg være sånn, eller hvorfor tenker jeg på denne måten, og jeg burde ikke være sånn, med å komme helt dit at du kan tenke og virkelig føle i kroppen din, men det er jo ikke noe rart at jeg føler det sånn.
Og det er noe helt annet, og det kan vi også måle, ikke sant? Det er det som er så kult, og det er det som også gjør at det som vi så lenge har tenkt, dette psykologiske følelsesgreiene, vi kan virkelig se at det er fysisk. Det påvirker oss, og det er kjempeviktig. Det er en kjempestor effekt på helsa vår. Og det har veldig stor mye å si for hvilke ting vi faktisk ender opp med å velge i livet vårt, og inkludere i livet vårt, og særlig da også menneskene rundt oss, som igjen har en
Hva skal da få virkning på stressresponsen og helsa vår i seg selv? Det former nok de relasjonene du velger å ha i livet ditt også. I aller høyeste grad. Og det er jo noe av det jeg selv kanskje har måttet jobbe aller mest med, og som har vært aller vanskeligst for meg å forstå, er jo akkurat det der. Altså hvordan vi velger relasjonene våre.
Og ikke minst hvordan man kan begynne å velge annerledes hvis man oppdager at man på en måte igjen og igjen velger noe som kanskje ikke er det man ønsker. Ja, for det er jo rart at man vel for eksempel, hvis man har opplevd vanskelige ting i barndommen, at man vel har de samme type relasjonene i voksen alder. Hvorfor er det sånn?
Det kan se veldig rart ut fra utsida, men hvis man begynner å dekode det som jeg sa, og ser nøyere på det, så er det egentlig ganske logisk. Og så er det jo flere grunner til det, og nå forenkler jeg jo fælt, men en grunn, tenker jeg, er det der med hjernen vår er som den er. Og den har jo ikke som oppgave å gjøre oss lykkelig, den har som oppgave å holde oss i livet. Og en av måtene den gjør det på, det er jo å finne ting som er trygt.
Å velge ting som er trygt. Og så kan du nesten si at vi har en liten feilkobling, fordi hjernen vår tror at det som er kjent, det er trygt. Så veldig mange, hvis de har opplevd å vokse opp med voldelige relasjoner, enten psykisk eller fysisk, så uansett hvor skadelig det er, så kan de på en måte gå ut av den situasjonen med en hjerne som tror at
Når de ser en person som oppfører seg lignende som det de har opplevd tidligere, så kjennes det ut som hjemme. Og når man ser på det sånn, så er det jo ikke så ulogisk. Og så er jo utfordringen da at
Man må kanskje, og det er derfor jeg liker alle disse her rom 101-mønsterne våre, å begynne å forstå, ok, men hva er det jeg lærte i den situasjonen som gjør at jeg velger det igjen? En ting er at det kjennes trygt, men det er jo mer sammensatt enn som så. Og for min egen del der, for eksempel, så er det jo sånn, jeg skriver jo en del om det og snakker om i foredragen min også, at jeg har vokst opp med mye kaos.
Og grunnen til at jeg har lært meg å undertrykke følelsene mine så mye som det har gjort, er jo at jeg har måttet håndtere mye vonde følelser alene. Og den beste måten jeg trodde da med min unge hjerne, jeg vet ikke hvor gammel jeg var da, men sikkert Eilid Siv også, var jo å undertrykke følelsene, sant? Men så ble jeg klar over på et eller annet tidspunkt at
Det jeg ønsker meg i livet mitt, det er jo sunne, stabile, varme, gode relasjoner som gjør godt for meg. Og så var jo det en av de tingene som jeg langsomt lærte i det lange forholdet som jeg skriver litt om i den første boka.
Så begynte jeg å se det, for der var det sånne type bånd i den familien. At det var sunne bånd, hvor folk så hverandre, og det var veldig varmt og fint. Og jeg var ikke klar over at jeg hadde vokst opp i kaos på det tidspunktet. Nei, for det man vokser opp i tenker man jo er normalt. Ikke sant? For det er det som har vært normalt hele livet ditt. Det er det som hadde vært normalt. Mhm.
Så når jeg begynte å bli klar over at det er jo dette jeg ønsker meg mer av, så skjønte jeg etter hvert også at, og dette var veldig skamfullt for meg, når du var inne på skam i sted, så jeg brukte ganske mye tid på å skjønne det, for jeg husker at jeg kunne ha det sånn at hvis jeg så noen andre få de tingene som jeg ikke hadde fått,
Så måten følelsene mine fortalte meg om det på, var jo at det var vondt. Så hvis det var noen som for eksempel, hvis jeg kunne se et eller annet person syv år være sinnet, eller vise mye sterke følelser, og at det ble tatt imot på en veldig varm måte, så gjorde det vondt. Og da tenkte jeg veldig lenge det at det...
Hva er det med meg liksom? Hvorfor føler jeg det? Det er jo ikke greit. Så jeg følte masse skam. Jeg husker at det der, det tok meg lang tid å skjønne at det, men Eili, det er ikke fordi du er et dårlig menneske. Det er fordi du har ikke opplevd det selv på den måten. Og som jeg sa i sted, da er det ikke så rart at man føler det. Det betyr ikke at jeg er unnet de det. Det betyr bare at det var noe jeg veldig gjerne skulle hatt selv også. Som vi alle fortjener, ikke sant?
Og det er her, og da begynner vi å se det at, for når vi var inne på det her med rom 101, og hva som finnes inne på det mørke rommet der, så er det jo i de øyeblikkene her, så har jo min hjerne ikke klart å forstå i en situasjon, ikke sant? Og måten hjernen prøver å beskytte, eller jeg har prøvd å beskytte meg selv på, er jo da, som jeg sa, å spalte av den delen av meg som hadde de sterke følelsene. Ikke sant? Ja.
Fordi hvis jeg da bare undertrykket den delen, og ikke viste den, så gikk det jo bra. Og det er jo noe av det jeg tok med meg videre inn i mine voksne relasjoner. At jeg skjønte på et eller annet tidspunkt at jeg trodde at hvis jeg bare levde etter forventningene, ikke hadde forsterket eller viste for mye av de følelsene, og ikke viste for mye av meg selv egentlig, da blir menneskene i livet mitt. Hmm.
Men det er jo en helt forferdelig leveregel eller løgn som man kan fortelle seg selv med helt enorme konsekvenser. Men når jeg begynte å skjønne det, så begynte jeg også å skjønne hva det egentlig var jeg gjorde, og at da ga jeg aldri hverken meg selv eller menneskene rundt meg sjansen til å faktisk ha den sunne relasjonen som jeg ønsket meg. Så jeg begynte å skjønne det at
Dette var en oppskrift som jeg hadde lært og fått, og som jeg brukte, og som gjorde at jeg kom til å fortsette å få det, helt til jeg turte å gjøre det annerledes. En slags overlevelsesmanual? En slags overlevelsesmanual, eller oppskrift, som jeg liker å kalle det. Og det som er så vanskelig når du først har det mønstret, og dette var det aller vanskeligste, å skjønne at det var sånn jeg hadde valgt veldig mange mennesker i livet mitt.
På det tidspunktet. Og det betyr jo ikke at det var noe galt med de andre menneskene, eller at det trenger å være usundt på grunn av det. Men de kjente meg jo ikke, fordi jeg kjente jo ikke meg selv, og jeg viste ikke hvem jeg var. Og det betyr jo også at for å endre på det, så må man også tåle det at ikke alle kan være med videre på den reisen. Og det har vært så vanskelig. For når du da begynner å vise hvem du er,
så betyr det kanskje også at det er da den følelsen du har unngått, ikke sant, kommer opp. Så for meg så har jeg måttet kjenne mye på det å være veldig ensom veldig lenge, fordi det er en så stor omvending å begynne å velge de som faktisk liker deg og liker den som du er når du viser hvem du er. Og bare tåle at ...
Det er sånn det er. Og det var jo den følelsen jeg hadde unngått hele tiden. For det er jo også det vi føler innerst inne når vi var syv. Å ikke kunne vise følelsene. Det er jo en ensomhet der også, ikke sant? Så jeg hadde unngått den, og andre følelser selvfølgelig, men det har vært det vanskeligste. Ungått den så lenge, helt til jeg skjønte at det er denne følelsen jeg må ta imot. Det er denne følelsen jeg må øve på å tåle.
Og gevinsten er jo, som jeg heldigvis også har fått kjenne på, er jo det at når du gjør det, når du tør å også takke på en måte pent nei til at ok, men hvis jeg må avvise de delene av meg selv i denne relasjonen, så passer ikke det for meg. Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i det du beskriver. Og
Det gjør meg veldig lei meg å kjenne at det har vært veldig tungt for deg. Det du har gått gjennom i din barndom. Men det kjennes også veldig godt å høre på deg når du snakker nå, for jeg ser at du har klart å finne frem til den du er, uten å maskere enhver ting som du har følt på kanskje kunne...
skadeforholdet med de rundt deg det å bli tålt for den man er er jo utrolig viktig men det er også utrolig sårbart så man må tørre å være sårbar for å få disse nære relasjonene
Hvordan har du, for du har jo i og med at du er lege og har spesialisert deg på følelser, så har du jo hatt en pakke som har gjort det lettere for deg å gå inn i dette. Men for de som hører på deg nå og tenker, sånn har, sånn føles det for meg da. Jeg føler at jeg
forandret meg litt som en kamelon i hvert det inneste selskapet er, at jeg er en viss person her og en annen person der for å passe inn. Men jeg er egentlig veldig lei av det. Jeg vil egentlig bare være meg selv, fullt og helt. Og da må jeg tåle den avvisningen det er, for det er det du vil bli avvist. Hvis du tar valg som
Ikke alle rundt deg vant til at du tar, for eksempel personer som vokser opp sånn som du har det, vil jo ofte offre alt for å få en tilhør i et sted. Og det å føle avvisningen er kanskje den aller vanskeligste følelsen vi mennesker kan føle. Så hvordan tenker du at man starter da?
Det er et stort spørsmål, men jeg liker det, for det er jo det jeg så gjerne har lyst til å bruke det jeg har lært til, og gjøre det til noe som også kan være nyttig for andre, og begynne på denne reisen selv. Det er det som jeg sa i sted, dette er ikke noe man løser over natta. Jeg pleier å si det at jo mer man har øvd på en ting, som for meg var å legge lokk på disse følelsene, jo mer må man kanskje også øve på å åpne opp igjen.
Så jeg tror det at å være klar over det, at det er en slags sånn prosess eller en sånn omprogrammeringsreise, det er viktig. Men det handler veldig mye om å snu seg rundt fra det man på en måte synes er ubehagelig å løpe fra. Og jeg pleier å si det at når det kommer til personlig utvikling og vekst og de tingene vi snakker om nå, så er det faktisk sånn at det er når vi kjenner ubehag at vi gjør det riktig, at vi er på sporet nå. Mhm.
Så hvis man kan øve seg på å bli nysgjerrig på, oi, hva var det der? Hva var det ubehaget som kom opp, sånn som for deg når du satt med sønnen din? Eller for meg når jeg så noen få noe av det jeg aldri hadde fått?
Så i stedet for å bli sånn, dette må jeg bare, nå må jeg bare gå og gjøre noe annet, må jeg liksom komme meg ut av denne følelsen så fort som overhodet mulig, men bli nysgjerrig på å finne gode verktøy til å få følge den følelsen inn på dette her rom 101, som jeg kaller det, og få tak i hva er den opprinnelige hendelsen, eller de opprinnelige hendelsene som har gjort det.
At det føltes sånn, bare man ikke har bearbeidet. Når jeg kjenner dette nå, for eksempel, la oss si at det var en eller annen følelse som kom opp, velte opp i meg, hvor jeg kjente skam, eller at jeg ble avvist. Og så kjent på hvor det sitter i kroppen, og så kjent, er det et sted jeg har kjent det der før? Ja, det er en veldig god måte å gjøre det på. Fordi som sagt, så er jo følelsene noe fysisk, så det er noe som setter seg i kroppen vår.
Og du kan tenke deg at når man lukker øynene og kjenner etter, og tuner inn på kroppen, og prøver å kjenne hva er de fysiske fornemmelsene og sensasjonene man kan kjenne i kroppen. Hvor i kroppen er det man kjenner det? Er det intenst? Er det en 10 av 10? Eller er det liksom 3 av 10? Eller hvor intenst er det? Og hvordan kjennes det ut? Er det noe som stikker? Er det noe som brenner? Er det noe som svir? Er det svart? Er det hvitt? Er det lyst? Altså, bli nysgjerrig.
Og så liker jeg veldig godt det der å legge bort ordene egentlig også, og bare skru av den analytiske og logiske hjernen vår. For vi trenger den, den skal vi være glad i, og den hjelper oss med alt det vi holder på med, også til å dekode følelsene våre. Men du kan tenke at vi har på en måte litt sånn to, du kan si vi trenger begge deler, vi trenger den logiske og analytiske hjernen, og så trenger vi følelseshjernen vår. Mhm.
Men for å faktisk koble på følelsene, så må vi legge den bort litt først, tenker jeg. Så det å lukke øynene, og bli nysgjerrig, og kjenne etter, og bare la fornemmelsene få lov til å være der. Og bare...
gå inn i det der rommet der på en måte. Det som er så interessant med det, er at for dette har jeg gjort mye selv. Jeg startet mye med det for mange år siden, når jeg da liksom gikk fra å være sånn helt totalt følelsesmessig analfabet, skjønte ingenting av følelser, var livredd for følelser, særlig ubehagelige følelser. Så var dette en hel omvending, og sett seg ned og bare, ok, nå skal de få lov å liksom komme opp
Og det ble intenst, så det var mye følelser. Men det som er så fascinerende, er at da kommer også minnene ofte. Da kommer bildene, da kommer det opp av det egentlig hva det handler om. Og det hadde ikke jeg fått tak i, hvis ikke jeg gjorde det. Hvis jeg liksom bare kunne legge bort ordene litt, og den logiske hjernen litt, og bare la alt som kommer få lov til å komme opp.
Og for noen er jo det å bruke musikk her veldig nyttig, at man kan komme enda mer inn i følelsene og fornemmelsene og alt det der av å bruke musikk. Ja, for det er mange som føler at når de skal sette seg ned og føle følelsen, så kommer den ikke. Så musikk er en innfallsvinkel for å komme inn i det.
For mange så kan det være det, og jeg, når jeg lager, for jeg lager jo sånne meditasjonsfiler, og liksom, altså jeg lager lydspor også for å hjelpe med denne type ting, og komme inn i det, og da lager jeg gjerne med og ut musikk. Ikke alle liker musikk, men for noen så gjør det at det kommer lettere opp.
Men det beste tipset jeg har er likevel det der at hvis du i løpet av dagen, det var et eller annet som var en sånn trigger, at du kjente at oi, der var det et minefelt, der var det et eller annet som skjedde når jeg snakket med sjefen og sjefen sa det, eller liksom det var et eller annet med denne situasjonen som bare, åh, nå kom det et eller annet sånn intenst.
Så, prøv å huske på det, pinpointe det, og så ta det med seg så fort som mulig, enten meditasjon, eller å sette seg ned med musikk, eller hva det nå er man gjør. Men, for da er det lettere. Hvis man har en eller annen sånn ting som hører, ok, så hva var det der? Hva var følelsen, som du sa? Begynne med det. Hva var følelsen? Hvordan kjennes den ut? Og så liksom bare, ok, er dette noe jeg har opplevd før? Og da kan man
lettere å få tak i det. Så er det jo en treningssak da, så hvis ikke man får det på første forsøk, så får man det ofte til hvis man prøver litt igjen og igjen. Og det er mange veier inn, så det vil jo alltid stokke opp nye. Og jeg tenker at, og det skriver du veldig fint i boka, eller det med å
åpne opp sånn at det ikke blir skambelagt å kjenne på følelser. Det vil også gjøre at følelsene våre ikke blir så farlige for oss. At vi tåler å stå i det vonde. For livet vil være både godt og vondt. Det vil det være resten av livet. Vi kan ikke leve på en rosa ski. Så det å kjenne på det og tenke at jeg tåler å stå, jeg tåler å sitte i dette vonde her. For jeg kjenner meg jo veldig igjen av det. Også
hele livet prøvde å finne en måte der jeg kunne bare være lykkelig hele tiden. Og det går jo ikke an. Så når jeg begynte å meditere, så begynte jeg å kjenne på ting som jeg hadde på en måte presset ned hele livet.
og det er veldig tungt, det kan føles som overveldende så bare de der små øyeblikkene bare litt og litt bare ikke prøve å dytte det fra seg det føles nesten utholdelig hvis man gjør det igjen og igjen og igjen så til slutt så blir man kjent med følelsen og det er helt utrolig hvor transformerende det er når man plutselig sitter der en dag og tenker ja, jeg tåler det her
Virkelig, og det er akkurat det samme jeg har kjent på selv. Jeg har vel egentlig tolka det som at det jeg gjorde tidligere var at når jeg kjente på en skummelt følelse, så reagerte jeg på den med nye, enda mer intense følelser. Men det gjør jeg ikke lenger. Nå er det jo en sånn gjenkjennelse at jeg bare, ah, ok, det var den følelsen liksom. Jeg vet hva det handler om, og det er helt greit.
Og så er det jo kjempeviktig det du sier også, med at vi kan ikke være på en rosa sky hele tiden. Vi er ikke laget for å være lykkelig hele tiden.
En veldig sikker måte å føle at man ikke er lykkelig nok, eller at ikke livet er bra nok, er jo nettopp å tenke det, og så drive og sammenligne seg med andre, og tenke at alle andre er det hele tiden. Så det er jo også en veldig viktig faktor, for det er en sikker måte å gjøre at, og sammenligne, det er en veldig sikker måte å gjøre at ting som egentlig er veldig fint, kanskje bare faller i skyggen av noe som ikke er virkelig. Men akkurat det der med å få tak i
de vonde opplevelsene som former oss på den måten at vi unngår det igjen og igjen, og som på en måte gjør at vi velger feil relasjoner, eller velger feil i livene våre. For det er jo mange ting vi kan gå oss villig. Vi kan jo velge feil arbeidsplasser, og karrierer, og venner, og det er veldig mange ting som
som kan være så bra for oss når vi velger riktig, men som også kan på en måte bli så stressende og skape så mye indre stress hvis vi hele tiden går og presser oss til å være i situasjoner som egentlig ikke er bra for oss og ikke som er riktig for oss. Og da liker jeg i boka, så kaller jeg disse øyeblikkene som jeg beskrev nå i sted, hvor det er et eller annet som blir uforståelig for oss, og vi klarer ikke å gjøre mening av det, sånn at vi på en måte rorer oss ned igjen og finner mening i det som skjedde.
Så kaller jeg det for separasjonsøyeblikk, eller kjernesår. Jeg er veldig glad i det uttrykket kjernesår, fordi det er sånne sår jeg tenker at vi trenger å gi oppmerksomhet og bruke tid på å forstå, sånn som du snakker om nå, med meditasjon og få tak i hva de egentlig handler om. Og jeg tror at hvis vi ikke gjør det for oss selv,
For dette er jo noe av det følelsene våre kan hjelpe oss med, ikke sant? Ingen av oss kan gjøre det for hverandre, fordi jeg har ikke tilgang til dine følelser. Så uansett hvor godt jeg vil deg, eller hvor mye jeg hadde ville hjelpe deg med noe sånt, så er det liksom akkurat den jobben der, den må få følge følelsene og skjønne hva det var som har skjedd akkurat deg, som satte spor på den måten. Det må vi gjøre selv. Mhm.
Men det kan vi, og da kan vi på en måte få de sårene til å gro, og så kan vi begynne å velge annerledes. Så jeg liker jo den der kontrasten mellom kjernesår, som kanskje ikke så mange snakker om, jeg vet ikke, men kjerneverdier snakker vi mye om. Ja.
Og det er jo det vi kan bruke til å liksom, ok, så man blir støkk i dette, altså de gamle tingene og de kjernesårene og det som gjør vondt, men vi kan bearbeide det og samtidig begynne å gå i den retningen av de verdiene, og ta verdistyrte valg, og liksom bli bevisst hva det egentlig vi ønsker å oppleve i løpet av den tiden vi lever på denne planeten og alle de tingene der da.
Og det er så spennende, for da kan man på en måte sette kursen selv, i stedet for at man hele tiden styrer seg av disse tingene man er redd for. Så man kan gå fra å være fryktstyrt, sånn som jeg har vært mye selv, til å faktisk være verdistyrt og gå i en retning som man selv ønsker. Og jeg synes dette er så fint, og det er så oppløftende når du sier det på den måten, for at
Det handler ikke om å dyrke det vonde. Det handler om at man klarer rett og slett å endre kurs fra det du sier, fryktstyrte kjernesårene. Hvis ikke de får lov å hele, så vil man kanskje gå i de samme mønstrene igjen og igjen og oppleve det samme på nye måter. På andre måter, kanskje. Men mot at man går fra det
Det standpunktet bort til hvor er mine verdier, hva er det jeg ønsker å gjøre i livet mitt, hva ønsker jeg å bidra med, hva er det som betyr noe i livet mitt, hvordan standpunkt står jeg fast på, og så begynner man å ta valg derifra, så skaper man seg et helt annet liv. Det er akkurat det man gjør.
Det er jo en av de tingene som virkelig har vært en oppdagelse for meg, at hvis vi bytter ut det, når vi slutter å velge, for vi velger, sant? Hvis vi slutter å velge, ubevisst, de situasjonene og menneskene og alt det rundt oss som kan lindre den frykten og de tomromene vi har, og den håpløshetsfølelsen, eller ensomheten, eller hva det nå måtte være, og vi begynner å i stedet velge utifra
det beste i oss, altså hvor vil vi hen? Og som du sier, hvem vil jeg være? Hva ønsker jeg å oppleve? Hva ønsker jeg å bidra med? Da endrer virkelig livet seg. Det er et helt enormt skift. Men jeg tror at for å få til det ordentlig, og ha følelsene ordentlig på lag, altså det er veldig mye snakk om det her å være den beste versjonen av seg selv hele tiden,
Og det liker jeg å snakke om også, men på den måten at jeg er helt sikker på at den beste versjonen av oss er jo den som også klarer å ha forståelse og omsorg og bli glad i de delene av oss som vi liker dårligst. Altså de dårligste delene av oss på en måte da. Kanskje de minst modne, de mest barnslige sidene. Å finne en måte å forstå dem og få dem med på laget slik at vi er hele oss. Ja.
For det er jo da vi blir stødig, og det er da vi tåler oss selv, og det er da vi tør å vise hvem vi er til verden. Og da blir vi jo mer av alt det gode vi allerede er, i stedet for å gjenskape ting som kanskje til og med kommer generasjoner tilbake.
For det er jo også en ting som har vært viktig for meg å forstå, og det er det at vi snakker ofte om at vi skal starte med blanke ark, men det er det jo ingen som gjør. Vi starter med et sett med verktøy og mønstre og frykter og ting som kanskje kommer mange generasjoner tilbake, og som gjerne er helt ubevisst, og det er en utrolig viktig del av det å forstå
å klare å se på hva som faktisk finnes der, og hva man faktisk har fått. På en sånn måte at man ikke er sint på seg selv, eller klandrer seg selv for ting man faktisk ikke kan noe for. For vi får veldig forskjellige ting, men når vi kan se på det, og på en måte bruke det, og vokse ut fra der vi faktisk står, og forstå de hvert øyne vi faktisk har fått, da blir det også mye lettere å se hvor utrolig langt vi har gått, når vi går fremover. Og det kan vi gjøre.
Det er veldig inspirerende å snakke med deg, Eili. Jeg har tenkt at jeg har lyst til å gå litt inn på dette med relasjonen av deg. For la oss si at du ønsker å ta denne reisen. Den som hører på nå tenker, pader, jeg er så lei at jeg tar alle mine valg basert på frykt. Frykt for å bli avvist, frykt for at jeg skal feile, frykt for at alle andre har rett. Mot at jeg har lyst til å
jeg har lyst til å leve et friare liv. Det er ikke alltid sånn som man kaster på skipet, jeg går i en trang frakk som er blitt for trang for meg. Eller en korridor som er for trang. Jeg har lyst til å åpne opp dette taket og få litt luft inn. Og jeg tror veldig mange kjenner på det rundt 30-40 års alder. Fordi man har på en måte formet seg og prøvd å passe inn der man er.
Og så merker man at det var ikke dette jeg ville. Det var ikke her jeg ville være. Jeg kjenner at disse valgene her har jeg tatt av helt feile grunner. Men jeg er så redd for å miste de nærmeste rundt meg. Jeg er så redd for hva som vil skje i livet mitt hvis jeg endrer meg. Hvordan går man? Hvor man starter? Jeg tror det også er viktig å huske på det at
Vi må øve på å holde oppe begge deler. Det er lov å være redd for å miste, det er lov å være redd for de tingene du sa nå, men jeg tror veldig mye av nøkkelen ligger i å bli mer oppmerksom og nysgjerrig på å prøve å finne ut, men hva er det da du vil? Altså, hva vil du? Ikke den frykten, men hva er verdiene dine? Hva drømmer du om? Hva er det du lengter etter? Hva er det du føler at du gjerne skulle hatt?
Og så er det et spørsmål som jeg er utrolig glad i, som er veldig stort, og som man kan stille seg selv mange ganger i forskjellige situasjoner, og det er hva er det som står mellom meg og det jeg ønsker meg? For det, veldig ofte så finner vi svarene der, når vi bruker nok tid på de, enten alene eller sammen med noen som kan hjelpe oss å se det utenifra. For det er jo
Og veldig ofte så er det her vi kanskje ikke har øvd nok på det, å forstå hvor vi vil hen. Og jeg hadde jo ikke det, sant? Så jeg hadde jo undertrykket disse følelsene i stedet for å lytte til de og tenke at det er noe de forteller meg at mangler i livet mitt. Men da jeg endelig begynte å tørre å kjenne etter og se på det, og da også tenker, men hva er det da jeg faktisk føler at jeg mangler? Da går det an å begynne å gjøre noe med det.
Noe av det som veldig ofte kommer opp når jeg jobber med mennesker er jo dette med, på engelsk, jeg liker det best på engelsk egentlig, self-worth er et veldig viktig tema. Og jeg tenker at grunnen til at det er så viktig er at vi vil ikke velge noe som vi ikke føler at vi er verdig.
Og det var jo noe av det jeg oppdaget for meg selv også, at jeg faktisk ikke følte meg verdig mange av de tingene jeg ville ha på et tidspunkt. Og det kan jeg føle fortsatt. Det er fortsatt noe jeg må jobbe med i forskjellige situasjoner. Men når man blir klar over at det er det, at det har noe med kanskje selvfølelsen å gjøre, og måten du er glad i deg selv på, så kan man jo også få følge det, ikke sant? Og se på hvor det kommer fra.
Og da kommer dette med disse blanke arkene og hvor mønsterne våre kommer fra igjen, som er 100% individuelt. Men det var en som sa det at kanskje de to, det er sikkert flere ting, men to veldig viktige ting som vi får med fra omsorgspersonene våre, det er det at måten vi beskytter oss selv, og måten vi er glad i oss selv, det er nesten en sånn direkte kopi.
Så det betyr at for det er sånn selvfølelsen vår bygges også, at hvis du, sånn som vi snakket om i sted, hvis du har vokst opp med det at å ha sterke følelser, enten de er positive eller såkalt negative, enten du er veldig glad og har veldig mye begeistering for ting som du gjerne vil dele, eller at du blir sint og frustrert og det er mye av de følelsene der, hvis det blir avvist,
så lærer du på en måte at det er ikke greit at du føler det du gjør. Og det blir med videre i form av selvfølelsen vår, som sier noe om, og så her er det en forskjell på selvtillit og selvfølelse. På selvtillit, det sier noe om din tro på at du kan mestre eller få til en eller annen oppgave som er foran deg. Men det har ikke noe med din verdi å gjøre. Men selvfølelsen, det er den verdien du gir deg selv.
Og det er da uavhengig av hva du mestrer, eller ikke mestrer. Sånn i utgangspunktet. Men selvfølelsen vår kan bli ustabil, sånn at den svinger med deg ved mestrer og ikke mestrer, og det er slitsomt. Så i den sammenhengen her, hvis du har lært at du ikke er verdifull, hvis du ikke tilpasser deg, som er litt det du var inne på, hvis du ikke morfer deg inn i forventningene rundt deg, eller...
de situasjonene du er i, så er jo på en måte jobben å forstå at «Ok, det har noe med den verdien jeg gir meg selv å gjøre». Og da er jo jobben å finne ut hvilke ting som bidrar til å holde den verdifølelsen nede. Og det er vanskelig, for det kan bety at du må lære deg å si nei til mennesker og situasjoner som gjør at din selvfølelse holdes nede. Ja.
Men det kan vi også gjøre. Og det er en del av det der å begynne å styre etter følelsene og kjenne at ok, jeg er verdig å komme dit at jeg er verdig. Jeg fortjener å bli behandlet på en annen måte for eksempel. Jeg fortjener å være rundt mennesker som synes at hvis jeg blir sint så er det greit. Jeg fortjener å
delen av jeg er skikkelig begeistret over en bok jeg har løst eller et eller annet show jeg har vært på og liksom vise alle de følelsene jeg fortjener en som syns å snakke og dele det med mennesker som tar imot det og på en måte kan dele den gleden med meg og igjen, dette fortjener vi alle ikke sant? men det å føle det sånn at man styrer etter det det er viktig for det er det selvfølelsen vår og det som kalles self-worth er på en måte taket
Så jeg tror ikke vi kommer høyere enn det. Og det å bli bevisst det der, at hvis du ikke føler deg verdig i noe som du ønsker deg, så er det en sånn ting som står mellom deg og de tingene du vil få til. Og da er det kanskje selvfølelsen og den egenverdien du setter på deg selv som man må pinpointe og jobbe med.
Det er ikke alltid så lett å gjøre på egenhånd. Det kan vi. Mange kan få til kjempe mye med kurs, bøker, meditasjon eller gode verktøy på den måten. Men veldig ofte er det også veldig godt å snakke med en god venner eller en god terapeut. Jeg tror ikke hjernen vår er laget for å kartlegge oss selv.
Jeg kjenner mange kjempedyktige terapeuter som er ekstremt gode til å pinpointe noe hos en annen person på tre sekunder, og som kan hjelpe dem med det, men som vet veldig godt at de har det samme problemet selv. Og sånn kan jeg også ha det med enkelte ting. Sånn har vi alle det. Sånn har vi alle det, ikke sant? Men det er derfor det, og sånne prosesser kan gå så utrolig mye raskere hvis vi tør å slippe noen andre inn og ta den feedbacken og få hjelp til å se oss selv utenifra og se at
hva var det som skjedde i den situasjonen der? Fordi vi kan ofte se det, når noen ikke føler seg verdige et eller annet, eller det er noe som stopper de da. Så hvis man har noen relasjoner, så man tenker, det er jo noen relasjoner som vil være vanskelig, selv om man ønsker å ha det i livet. Så det tror vi alle har det, vanskelige relasjoner, som man ikke har lyst til å få til å forsvinne fra livet sitt, men de er vanskelig. Hvordan
Hvordan klarer man å beskytte seg i disse relasjonene som man vet man skal ha? Fordi det du ønsker deg, og de personene du er glad i, men som også påfører deg mye smerte og vanskeligheter. Hva gjør du i sånne situasjoner?
Her tenker jeg det er utrolig viktig å se på det som en sånn treningsprosess nesten, hvor det å gi seg lov til å kjenne til hva man faktisk føler er starten, og så derfra finne ut om det er en måte man kan gjøre det litt bedre. Jeg tenker jo det at dette er jo
en form for indre stress som vi snakket om som kommer opp, det er følelsene våre som vakner kanskje er det veldig gode grunner til at man får vonde følelser i møte med en person men så må man stå i det likevel og da er det jo å trene på å finne måter å beskytte seg på kanskje
Kan man lage noen rammer som gjør at det kjennes litt mindre belastende, litt mindre indre stress? Og så bruke den indre radaren man har, og den indre stressfølelsen man har, til å prøve å finne ut om det er noe jeg kan gjøre for å gjøre dette litt bedre for meg selv. Og huske på det at det er lov å gjøre det. Det er vår oppgave å ta vare på å beskytte oss selv. Det er ingen andre som kan gjøre det for oss.
Og der også er det jo ingen andre igjen som kan kjenne hvordan det egentlig føles for deg, og hva du trenger. Så det å gi en sånn enkel fasit på det, det er ikke mulig, tenker jeg. Men igjen der, hvis man har gode relasjoner rundt seg, hvor man kan kaste litt ball og finne ut, ok, hvordan kan jeg gjøre dette litt bedre? Er det noen små grep man kan ta? Er det noe jeg kan gjøre som jeg ikke har tenkt på som ...
Som på en måte gjør at det blir litt mindre av det indre stresset og den følelsen som gjør vondt. Har du selv måtte slå opp med noen relasjoner, venner, familie, partnerer som du ser selv ikke har vært bra for deg? Jeg har det, og det er jo noe av den følelsen, den ensomhetsfølelsen som har kommet til kjølvannet av det som ...
Jeg i og for seg da har vært litt forberedt på, for det er jo noe av den fordelen man får når man jobber med det, at man kan gå litt inn i det og være forberedt, og det tror jeg er en veldig stor fordel. Og det tror jeg jo også heldigvis alle kan gjøre for seg selv, at liksom å være klar over det at det kommer til å gjøre vondt, det er en fordel. For da kan man ta bedre vare på seg selv, og kanskje gi seg selv lov til å tenke når man kjenner at man har en dårlig dag, at det, oi,
I dag har jeg faktisk ikke en veldig god dag. I dag har jeg det ganske vanskelig. Å øve på den der selvomsorgen og på en måte gi seg selv litt space hvis man kan, i stedet for å bli sinnet på seg selv igjen da, det er veldig viktig. Men her er det jo heller ikke noen sånn, noen enkle svar, eller jeg tror ikke det er mulig å komme unna det, at det er vondt å avbryte relasjoner.
Men for meg har det også hjulpet å tenke og huske på det at det gjør jo vondt fordi menneskene betyr noe. Man vil jo ikke at det ikke skal bety noe. Men samtidig så har man lov til, og igjen, det er vår oppgave. Vi er på en måte vår person. Det er vår oppgave å beskytte oss selv. Så hvis man kjenner gang på gang at en annen person
skaper mye indre stress og gjør mer vondt enn at det gjør godt så er det en vurdering som man har rett til å ta og vi har lov til å si at dette er for vanskelig for meg også synes jeg også en annen ting som virker som det ofte gjør det litt lettere at det trenger jo ikke, man trenger ikke samtidig å ta stilling til om det skal være for alltid man kan tenke at det er akkurat nå jeg trenger litt pause og så kan man kjenne hvordan det er senere
Men å bare tenke akkurat nå, er det litt for mye. Og så kanskje blir man klokere. Kanskje blir det tydeligere hvorfor det er sånn, for eksempel. Og kanskje kan man kommunisere til den andre hva det var som man trenger for at det skal bli litt bedre. Andre ganger så er ikke det så lett. Veldig sammensatt. Veldig mange forskjellige situasjoner. Men i de situasjonene hvor jeg har tatt den type valg, så har det vært med en sånn følelse av at
Det har vært viktig for meg å forstå den andre, og tenke at jeg forstår hvorfor den andre personen har sine mønstre, og hvor de kommer fra. Jeg forstår at dette er et menneske som har en historie som gjør at de har det akkurat sånn, og mest sannsynlig eller ofte så har man det kanskje ikke så godt med det selv. Og man har jo gjerne lyst til å hjelpe, man har lyst til å være der, man har lyst til å stå i det, og gjøre det bedre for den andre. Men
For det første, hvis man kjenner at det er for mye, så har man lov til å beskytte seg selv, og samtidig, selv om man tenker at man forstår den andre, huske på at det er også vår oppgave å forstå oss selv, og kjenne hvis det er for mye. Og det andre er, som jeg synes er, det er utrolig vanskelige spørsmål, men jeg liker de vanskelige spørsmålene. Jeg tenker at det å stille seg selv disse spørsmålene,
som jeg ikke har noe svar på til hver. Vi har ikke disse svarene før vi må finne de selv, ikke sant? Det er sånn vi vokser på de, og det er sånn vi kan bli stødig i disse valgene. Men hva gjør vi egentlig hvis vi begynner å bære veldig mye av byrden til en annen person? Er det bra for de andre hvis man på en måte setter seg selv på overstrekke?
Er det positivt at en annen person slipper å måtte ta ansvar for sin egen historie, sine egne følelser, eller er det kanskje noe annet? Så de gode spørsmålene, synes jeg, i sånne situasjoner, det tenker jeg er veldig nyttig. For når man begynner å stille den type spørsmål, så kan man kanskje bli litt mer bevisst, ikke sant? Ja.
Og da er vi jo egentlig over på verdier igjen. Hvem ønsker jeg å være? Hvis jeg ønsker å hjelpe en person, er det best jeg kan gjøre for denne personen å ta over byrden deres og bære det for dem? Eller er det noe annet som jeg kan gjøre? Ja, nettopp. Er det det du vil lære de rundte barna dine? At du er en person som offrer deg selv for andre? Ja.
Og er det liksom til det beste for alle egentlig, hvis vi alle gjør det? Eller er det kanskje bedre at vi gjør noe annet? Kan jeg ta ansvar for dine følelser? Nettopp. Det synes jeg også er et veldig viktig spørsmål. Er det mulig i det hele tatt, når vi akkurat nå har snakket om at jeg kan jo ikke kjenne de, jeg kan sette meg inn i de, men jeg har ikke kontakt med dine følelser? Og kanskje man til og med forlenger den perioden den andre personen må ha det vondt?
Fordi at man prøver å ta over, og prøver å hjelpe dem i feil retning, for man kan aldri vite hvordan retningen noen andre skal gå i. Nei, vi har ikke svarene for andre. Og i tillegg så tenker jeg som for min del, de gangene jeg har på en måte, la oss si, styrket min forventning om at noen andre skal bære mitt ansvar,
Det er jo da jeg putter meg selv i en offerrolle. Og det har aldri vært bra for meg. Så de gangene hvor jeg har blitt avvist på det, og fått på en måte en sånn, dette må du håndtere selv, det er ikke noe gøy. Men det har jeg vokst på. Så det er jeg takknemlig for. De situasjonene hvor jeg har fått på en måte dyttet litt tilbake, at du vet hva, jeg er veldig glad i deg, jeg bryr meg veldig mye om deg, men dette kan ikke jeg hjelpe deg med. Så det har kanskje vært noe av det mest omsorgsfulle som...
noen har gjort med meg i noen sånne situasjoner. For jeg vet det har vært godt ment også, og jeg tenker at for min del har det vært veldig riktig og veldig lærerikt, for da må du jo ta det. Da må du ta det. Og hjelp og tampen er, det er jo
Det du snakker om nå er også grensesetting for seg selv, som er så utrolig vanskelig. Det synes jeg er så vanskelig, for jeg får så fort dårlig smittighet hvis jeg setter grenser. Men etter å ha lært av deg, og lært av andre veldig fine personer i livet mitt, så har jeg begynt å kjenne på dårlig smittighet som en del av livet mitt.
At den dårlige smitten der kom, den skal jeg også kjenne. Hvis jeg ikke kjenner den, så har jeg offret meg selv for mye. Så den skal være der i livet mitt. Og det er en av de følelsene som jeg må kjenne litt ekstra på. For andre er det andre følelser. Men dårlig smittet er noe jeg trenger å øve på da. Ja, det er det ubehaget som du kjenner på som jeg tenker forteller deg at du er på riktig spor. Ikke sant?
Du gjør noe som vekker dårlig samvittighet, som er noe du trenger å trene på, for det har du unngått å gjøre på grunn av den dårlige samvittigheten, ikke sant? Akkurat som min ensomhet, som har kanskje gjort at jeg har valgt å tolerere dårligere behandling enn det jeg fortjener, eller liksom sagt ja til ting som jeg egentlig ikke liker eller vil. Helt klart skjønte jeg at akkurat som deg, ok, så ensomhet er en av mine ting. Det er på en måte min smerte som jeg må tåle litt mer av. Men som fører meg seg noe godt til andre enden da.
Ja, nettopp. For det gjør deg mer fri. Fordi at du tar ikke valgene da for å slippe å kjenne på ensomhet, eller for min del for at jeg skal slippe å kjenne på dårlig samvittighet. Nettopp. Og da blir livet frier, rett og slett. Det gjør faktisk det. Virkelig. Og man får også da
i stedet for å være redd for å styre etter de tingene der, så kan du virkelig bytte ut det med, ok, men hva vil jeg? Og da må du veldig ofte over dem, ikke sant? Som du sier, du må gjøre det mer, så da kommer det mer. Men, så blir det etter hvert også mye mindre intenst, og mye mindre slitsomt, og så koster det egentlig ikke så mye. Ja, det er så fint. Og jeg likte også veldig godt, for det er veldig fint også, synes jeg, å ha med seg, at jeg tenker at det er ingen mennesker som ikke
ikke har på en måte alle følelsene. Altså...
Vi har alle hele dette følelsespektret. Alle kjenner på ensomhet, vi kjenner på dårlig samvittighet, vi kjenner på glede, vi kjenner på sorg, vi kjenner på sinne, vi kjenner på tristhet, vi kjenner på sjalusi, vi har alle disse følelsene. Så det er ingen av oss som er dårlige mennesker om vi blir sjalu på noen, eller blir misunnelig på noen for eksempel. Det betyr kanskje bare at de har noe som du faktisk kanskje kunne ønske deg. Og hvis du i stedet for å bli sinnet på deg selv for at du har den følelsen som vi alle har,
så kunne du brukt dette opp kanskje å skjønne hva du ønsker deg i livet. Og det er liksom den der å snu følelsene helt rundt på den måten, det har vært så utrolig nyttig for meg, så det har jeg også lyst til å løfte fram på slutten. Det er så fint. Tusen hjertelig takk, Eilid. Hvor kan vi nevne litt av noe, da? Det letteste er å finne meg på Instagram, på endorfinelegen, eller så har jeg nettsider endorfinelegen.no.
Og bøkene dine kan du finne i alle bokforhandlere. Ja, eller på nettsidene mine også. Ja, på nettsiden.
Tusen hjertelig takk for at du tok deg tid til å dele kunnskapen din. Tusen takk for at jeg fikk lov til å komme hit igjen og snakke med deg om alle disse spennende temaene. Og det er så gøy at du også deler og forteller om din reise inn på følelser du også. Så hjertelig takk. Vi alle har de følelsene. Det har vi. Og det er ikke lett, men det er også et veldig fint kompass som du sier. Det er det.
Og det gøye er at vi får jo faktisk mer intensitet på de gode følelsene når vi slipper til intensiteten på de vonde. Ja, er ikke det? Ja, det er herlig. Det er herlig. Det er det jeg merker selv. Tusen hjertelig takk og til deg som lytter hvis du føler at denne episoden
Kunne vært nyttig for noen rundt deg, så ta og del den, så vi får den gode kunnskapen. Og med det så sier vi tusen takk for i dag, dere når meg på doktoranette.dragland rundt omkring, og tusen takk til deg som abonnerer, som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. Ha en kjempefin dag, ha det godt!