Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Annette Dragland, jeg er utdannet lege og jeg har laget denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sin lett tilgjengelig for oss alle. Med meg i dag har jeg psykolog Aksel Inge Sinding. Hjertelig velkommen. Tusen takk.
Kan ikke du bare fortelle litt, for du har vært hos oss før, og det er en av mine mest lyttet til episoder. Det er hyggelig, ja. Og jeg får stadig meldingen, selv om det er to år siden,
der mine litter spør om du kan komme tilbake, om vi kan utdype. Altså, du har virkelig truffet nerve. Men hva er det du jobber med, Aksel? For først og fremst, jeg må jo si det er kjempehyggelig å høre. Det setter jeg veldig pris på. Jeg setter det veldig gøy og fint og meningsfullt å drive med folkopplysning, så er det godt at det treffer en nerve.
Hva gjør jeg egentlig? Jeg er psykolog og daglig leder ved Institutt for psykologisk rådgivning Oslo. Og jeg er spesialisert i noe som kalles for emosjonsfokusert terapi. Og det er nok en terapiform som flere og flere kjenner til etter hvert, men kort fortalt så er det en terapiform som dreier seg veldig, veldig, veldig mye om følelser da.
Om å gå inn i vanskelige følelser, kunne jobbe med å tillate å la dem være der i kroppen, og kunne sette ord til dem og skape mening av dem. Men også faktisk endre følelser med andre følelser. Så det er noe som appellerer mer til på en måte opplevelse og kropp og følelser enn bare tankene i seg selv på en vis. Så driver jeg også med emosjonsfokusert foreldreveiledning og parterapi. Og så har jeg masse kolleger som driver med det samme, så vi er litt sånn nerdete miljø på følelser egentlig.
Ok, men hva det vil si egentlig å gå inn i følelsene? Jeg tror de fleste psykologer vil si at de er opptatt av følelser. Det er veldig mye prat om følelser. Men det er noe ganske annerledes å snakke om følelser og være i følelser. Altså kjenne at følelsen er aktivert i kroppen din her og nå i øyeblikket. Det er noe ganske annet. Så jeg tror man kjenner det fra mange andre miljøer. Det kjenner du også i yoga-miljø, meditasjonsmiljøer og sånn.
Også mange andre retninger, som for eksempel EMDR, eller sensorimotorisk terapi, så er det veldig opptatt av det at man skal ikke bare snakke om det, man skal være i det. You gotta feel it to heal it, som man snakker om. Så det vi egentlig prøver å gjøre, er å gå inn
inn i å aktivere en følelse i øyeblikket, i timen, og kunne være i den sammen og skape mening av det på en ny måte enn tidligere. Og eventuelt også endre en følelse med andre følelser. Det er endringsmekanismen i emosjonsfokusert terapi, kort fortalt. Endre følelser med følelser. Dette tror jeg vi snakket om i forrige episode. Det husker jeg at noen ga meg en tilbakemelding på etterpå, eller de likte det da. At for eksempel, ved å være i
i gammel skam da en gammel følelse av å føle seg mindre verdig ikke god nok kanskje defekt eller ødelagt eller uelskelig og derfra for eksempel kunne kjenne sinne på egne vegne at dette er ikke riktig jeg fortjener mer for eksempel at det kan endre den gamle følelsen ja
Det er virkelig neurologisk arbeid. Ja, ja. Rett og slett endrer ikke mye igjen. Ja, egentlig. Neurotransmitter. Vi sier at vi prøver å jobbe med å aktivere emosjonelle skjemer som er lagret i kroppen og hjernen. Og så tilføre nye informasjoner. Tenk at den informasjonen som endrer det beste er nye følelser. Men det er jo det som er så vanskelig å kjenne på de vanskeligste følelsene man har i kroppen. Kjempe, ja. Og jeg har også troet på at
Det er ofte lurt å gjøre det sammen med noen, fordi det kan være så overveldende. Helt enig. Jeg gjorde på en måte det alene. Når jeg hadde det veldig vanskelig, så begynte jeg å meditere. Og så hadde jeg lest inn en bok som heter Real Happiness av A.C.T. Sharon Salzberg, som
det ligner veldig mye på det jeg lærte deg. Og da skulle jeg gå inn i de aller vanskeligste følelsene, og jeg skulle gjort det alene, og det
Hadde jeg gjort det med noen, så tror jeg det hadde gått fortere, og jeg tror at jeg hadde fått mer støtte og hjelp til å forstå alt som skjedde, for jeg synes det var veldig, veldig vanskelig. Absolutt. Og jeg klarte bare å holde ut i et minutt av gangen, før jeg måtte liksom bare forlate rommet og gjøre noe helt annet. Men det har jo hele meg. Det har jo vært veldig, veldig viktig for mitt liv.
Og så betyr ikke det at jeg ikke har vonde følelser, for det har jeg hele tiden, som vi alle mennesker har, men det er ikke så mye skam rundt det, om jeg kan forklare det på den måten. Absolutt. Jeg pleier å se på det litt som at man vil ikke bare føle seg bedre, man blir bedre til å føle, på en måte, så det går liksom raskere og raskere igjennom etterhvert, så det er akkurat som når man jobber med gamle vanskelige følelser, det er akkurat som de følelsene blir lettere og lettere for hver gang de kommer. Man finner nye veier ut, da.
Det er veldig meningen at det er vanskelig å gjøre på egenhånd. Fordi hvis man bare er alene og går inn i det, så vil de fleste, tror jeg, oppleve litt det samme som du opplever. At man kan komme dit, så kan du bli overveldende, og så kanskje man ikke klarer helt å tillate noe å være der, ikke sant? Man skammer seg over det, eller man blir redd. Det er ganske vanlig at man får angst og panikk, som vi ser på som en sekundær følelse, at du er redd for følelsen du kjenner på. Du reagerer med angst fordi du nærmer deg en vanskelig følelse. Ja.
Eller at man rett og slett, man møter jo på sine egne kalde blokkeringer da, på en måte, ikke sant? For eksempel, ja, jeg fortjener ikke å ha det godt, ikke sant? Man kan møte på den blokkeringen, eller møte på det at det er ikke trygt å være sint på egne veiene. Jeg kan ikke stå for meg selv fordi jeg har vært farlig før å være sint, eller jeg er skummelt, eller...
Da hjelper det veldig å ha med et annet menneske som kan gi deg en korrigerende emosjonell erfaring, og så hjelpe deg til at du har rett til dette, eller faktisk vise at de kjenner omsorg for deg. Det å kjenne et annet menneskes omsorgsfulle blikk på deg i øyeblikket,
kan gjøre at du kan tillate deg selv og kjenne omsorg for deg selv, for eksempel. Så jeg tror veldig på det du sier, at det er mye lettere å gjøre sammen med et annet menneske. Ja, og det du også forklarte i forrige episode vi spilte inn, for de som ikke har hørt den, så anbefaler jeg å høre den, fordi den på en måte setter grunnlaget for det vi skal snakke om i dag. Men det du snakker om, dette med sekundærfølelser, primærfølelser, ja,
Og det er veldig lett å bli forvirret her. Absolutt. Er jeg redd, eller er det noe annet? Hva er det egentlig jeg kjenner her? Og som du sier, det å føle redsel, det er veldig vanlig i hvert fall i mitt liv, har jeg kjent at jeg blir redd for å kjenne en følelse, så da blir det heller bare engstelig. Absolutt, det er veldig vanlig.
Vi kommer sikkert til å snakke om primære og sekundære følelser i dag også, for det er viktig. Vi skal jo snakke litt om empati i dag, og hvordan vi snakker om vanskelige ting. Men der vil også primære og sekundære følelser komme inn. Det er kanskje hovedgrunnen til at følelser blir så vanskelig for oss, at når vi strever med å håndtere og kjenne på grunnleggende følelser vi har, så for eksempel det å være redd og føle seg alene i verden, eller det å kjenne skam, føle seg ikke god nok, eller å sørge og kjenne oss triste,
så har vi en tendens til å også få følelsesmessige reaksjoner på følelsene våre igjen. Så vi føler, altså vi reagerer på våre egne følelser, og det er det vi kaller for sekundære følelser. Det er det du føler om det du føler. Så for eksempel, hvis du er redd for å kjenne skam da,
Skamfølelsen er vond, og så blir du engstelig hver gang du nærmer deg noe som kan gjøre at du kjenner skam. Det er typisk det vi ser på i sosialangst og prestasjonsangst, så man er ikke på en måte
redd bare i seg selv for andre mennesker. Man er redd for den vonde følelsen av å føle seg underlegen og uverdig. Ja. Så man er sekundært redd over primær skam, da, på en måte. Ja. Og da er det primærfølelsene vi prøver å jobbe med i EFT, da, for det er de grunnleggende opprinnelige følelsene som gjerne er oppen der det kom fra, da, faktisk.
Andre sekundære følelser er typisk rasseri, sinne, angst, depresjon. Ser vi EFT, så ser vi på depresjon som en sekundær tilstand. At det er en slags resignasjon eller apati når man føler at det ikke er mulig å få møtt mine emosjonelle grunnleggende behov.
Altså kroppen kollapser litt, resignerer litt. Oi, dette er skikkelig, skikkelig spennende. Jeg synes det er verdens mest spennende tema, jeg må si det. Jeg er jo kjempeglad i følelser. Ja, men tenk at man kan faktisk endre det. Sporsom du har gått i fra kanskje du var bitteliten, og faktisk kunne forandre det, sånn som dere gjør hos dere, til en annen følelse som kanskje gir spørsmål
som er mer støttende. Nettopp, ja. Jeg bare tenker meg en gang neurobiologien i det, hvor utrolig spennende dette feltet er, og jeg er så glad for at dere gjør det. I dag skal vi jo snakke om
Dette med kommunikasjon, eller hvordan hjelpe andre, støtte andre, hvordan vi kan ta den der vanskelige samtalen. For det er jo sånn at vi alle går gjennom tunge tider, og vi alle trenger hjelp av hotell, eller vi alle vil ha det vanskelig på et eller annet nivå i løpet av livet. Absolutt. Og det...
Vi alle har nok en person akkurat nå i livet vårt som vi ønsker å ha det bedre, for eksempel, eller hjelpe på et eller annet vis. Men så går vi noen feller skrivet om i boka di. Boka di heter «Sa jeg noe feil?» Kan ikke vi bare gå inn på det? Hva er det vi skal gjøre?
Hvorfor skrev du denne boka egentlig? Jeg har jo tidligere skrevet mange artikler om foreldre- og barnrollen. Hvordan vi kan hjelpe barna våre med vanskelige følelser. Og der er jo et av nøkkelverktøyene, eller ferdighetene kan vi kalle dem, så egentlig skal jeg komplisere det mer etterpå.
er validering av følelser. Og så ble det påpekt, jevnt og trutt på en måte, at folk hadde, ja, men dette gjelder jo egentlig voksne også, det er vi må jo møte deres følelser med validering, og ja, ikke sant, det er egentlig så må vi det. Men det var ikke skrevet så mye om det, og så mener jeg at det er en av hovedgrunnen til at samtaler skjærer seg, og ofte også at relasjoner skjærer seg, at vi
Vi ikke klarer å møte hverandres følelser på noen god måte. Det betyr ikke alltid bare å få komme det i forkjøp med en. Det betyr ikke at vi alltid skal dulle med og akseptere å aldri være uenige og alt som føles er det riktige, og det må alltid være førende og sånn. Men i hvert fall møte andre mennesker med respekt og empati. Det tror jeg er kjempeviktig for å ha gode og dype og nære relasjoner. Og kunne være til hjelp for andre mennesker. Og så er det også litt sånn at
I det moderne samfunnet blir ofte følelser og psykisk helse sett på noe som profesjonelle helse skal ha med å gjøre. Det blir veldig kjapt den der kanskje du må snakke med en psykolog, eller kanskje du må snakke med legen din, eller hvem det enn skulle være. Der tror jeg at helt grunnleggende sett så kan
Vi alle være bedre støttespillere for andre mennesker gjennom bare det å være et menneske generelt i seg selv. Det tror jeg. Så jeg synes ikke psykologer skal ha monopol på følelser. Jeg tror det ikke er lurt. Nei, vi trenger jo også de rundt oss. Det er jo ikke alle som har tilgang til en psykolog 24-7. Nei, og så er det...
De folka som lever livene ved siden av oss, det er de som egentlig kjenner oss best. Ikke psykologen, ikke sant? Psykologen møter deg 45 minutter kanskje en gang i uka da, hvis du er heldig, ikke sant?
Mens det å virkelig bli møtt med empati av mennesker du har en langvarig og god og trygg relasjon med, det er mye mer verdifullt da, tror jeg. Enn du på en måte betaler for å møte deg med empati. Nå vil jeg si at selv om du betaler en psykolog for empati, så skal empatien helst være ekte. Ikke at det er sånn å si det. Men det er sånn type som følger at man selv kan føle at du forstår meg bare fordi du er en jeg går til, på en måte. Men hva legger du i det å møte noen med empati?
Kort fortalt så er det jo egentlig å hjelpe den andre med å skape mening av det de opplever. Det er det det egentlig grunnleggende sett handler om. Nå tok vi det litt sånn grunnig i forrige podcast, jeg har lyst til å gjøre det litt her også, og ta med lytterne litt sånn inn i det komplekse. At dypest sett så er vi mennesker egentlig
Vi er dyr som går rundt og opplever verden hele tiden. Vi opplever verden i kroppene våre. Vi kjenner hele tiden hvordan ting virker på oss, hvordan andre mennesker virker på oss.
og kroppene våre reagerer hele tiden. Og ganske mye senere i evolusjonen så har mennesker fått språk og kognisjon og tanker. Det er veldig mye senere enn på en måte hvor følelsesapparatet vårt kom fra. For til og med reptiler hadde jo enkelte følelser. Og det har gjort at vi har helt fantastiske muligheter. Vi kan planlegge ting, vi kan snakke om ting, vi kan dele informasjon, vi kan skrive ned ting. Men det har også medført noe litt sånn vanskelig.
Det er at vi har nesten to deler av oss som kontinuerlig går rundt og evaluerer verden. Det ene er kroppen vår som opplever verden og hele tiden reagerer og føler, og det andre er tankene våre som prøver å skape mening av hva vi føler. Og vi har et veldig grunnleggende behov. Alle mennesker har et behov for å skape mening av det vi opplever på innsiden, men det klarer vi ikke alltid.
Når det ikke er i synk, når kroppen vår og hodet vårt og tankene våre ikke er i synk, så har vi det som regel vondt. Vi kjenner for eksempel panikk eller angst, eller vi kjenner at vi er triste, men vi vet ikke hvorfor, eller vi klarer ikke å løse det på et vis. Da begynner vi å gruble mye og tenke mye. Så tror jeg veldig mange i den vestlige verden bruker mye tid på å prøve å løse følelsene og opplevelsene våre med hodet vårt og tankene våre. Så vi appellerer veldig til fornuften og det rasjonelle.
Men til syvende og siste er det at vi trenger å få det litt i synk. Det som vi i fagspråket kaller for kongruens, tanker og følelser stemmer overens, det er lindrende i seg selv. Det er ikke å endre følelsen eller endre opplevelsen, det er mer å finne ord til den. Så empati er egentlig å hjelpe andre mennesker med å kunne skape mening av det de opplever i livet sitt nå, og vise at det er ok, og at det er en menneskelig reaksjon, at det er tillatt at det er ok.
Så det å anerkjenne andres følelser, egentlig, og på en måte, man kan snakke om at ja, det er et verk til, det er en ferdighet for det, jeg sa i stedet at jeg skulle komplisere det litt, at det er en ferdighet til å validere følelser, for eksempel, men jeg vil egentlig si at det mer er en sånn holdning da, i møte med andre mennesker, om at det er holdningen, det er noe av det at ...
Det du opplever og føler er viktig for meg, og jeg ønsker å hjelpe deg med å forstå det, og skape mening av det, og jeg vil tillate deg å føle det du føler, selv om jeg kanskje ikke føler det samme. Det er en viktig holdning å ha med seg i sånt arbeid, tror jeg. Ja, og når man prøver å hjelpe de rundt oss. Jeg kjenner i hvert fall i eget liv at jeg kan ha en sånn holdning hvis ikke jeg tar med seg litt av det at
Jeg skal jo bare hjelpe deg. Jeg er den store mannen som skal hjelpe lille deg, på en måte. Og det er en veldig...
det er ikke en god holdning å ha før å faktisk kunne hjelpe men det kommer jo fra noe godt vi har så lyst å være til hjelp men å prøve å redde noen andre, det går ikke nei, det er veldig jeg synes jobben min ble veldig mye lettere når jeg aktivt klarte å mer gi fra meg ansvar i å måtte fikse den andres følelser for den andre i starten som terapeut så jobbet jeg veldig med verktøy teknikker, metoder
tips, råd så ble jeg sånn noen ganger så fungerte jo det greit det funket og det hjalp noen ganger så ble jeg for tydelig til at disse geniale rådene mine ikke funket da tuller jeg med meg selv jeg kjenner meg igjen ja, men dette er jo lurt hvorfor funker det ikke liksom og så
Så er det på en måte det at det er akkurat som blikket mitt har endret seg litt, at jobben min når andre har det vanskelig er ikke å endre eller ta bort følelsen deres, det er å hjelpe dem å skape mening av den og tilate den, og det vil hjelpe til, det vil hjelpe at følelsen blir bedre og lettere å håndtere igjen.
Så det er på en måte å hjelpe til og tillate en følelse av å faktisk få være der, og kunne få bli prosessert og bearbeidet for den mest grunnleggende fellen vi da typisk ofte går i, er å ville ta bort den andre smertet. Ja. Ja, det er det aller mest grunnleggende vi gjør. Ja, det tror jeg, altså det gjør hvertfall jeg. Ja. Altså man har så lyst. Jeg gjorde det seneste i dag når jeg skulle levere gutten min i barnehagen, ikke sant? Da han var trist, så prøvde jeg å si, nei, nei, det går fint, og dette går greit. Da prøver jeg å ta bort den
Den tristheten og frykten og han, ikke sant? Og noen ganger så har man jo ikke tid heller da, så det er ikke sånn du kan alltid være med på sånn komplett sendmodus med andre mennesker. Det kan man ikke alltid. Og du har dine egne følelsesmessige behov å ta vare på også. I dag så hadde jeg det følelsesmessige behovet at jeg må faktisk rekke podcasten med Annette. Ja, ja, ja. Det er ikke alltid man kan være. Og det vil jeg si liksom før vi begynner å snakke litt sånn i grunnen om alle fellene vi går i og
Og hva det er lurt å si og ikke lurt å si, og be folk skille litt også for det. Det er vanskelig. Det er kjempevanskelig. Du vil ikke alltid få til, og det er heller ikke poenget. Ja, nei. Men å være bevisst, hva funker, hva funker ikke, og hvis du gjør noe som veldig ofte gjør at andre ikke føler at det er så godt å snakke med deg, så er det lurt å se litt på det da. Hva er det som skjer? Ja, for ofte er det jo bare å på en måte se litt innover da.
Absolutt. Man tenker at alt handler om å hjelpe andre, men det å stå i en vanskelig samtale eller kjenne på andres smerte, det er veldig vondt for meg også, ikke sant? Det er akkurat det. Jeg husker jeg så godt en av mine brødre hadde det veldig vondt en gang. For jeg er absolutt ikke perfekt på det her. Så så jeg på han, og så sa jeg, men...
skjønner du ikke at jeg får også vondt når du har det sånn liksom la skyld på han som at det er hans skyld at jeg får det vondt og det ba meg unnskyldning rett etterpå når jeg skjønte hvordan jeg hadde sagt det, men
Det gjør så vondt å kjente på andre sin smerte. Det gjør kjempevondt. Og man har bare lyst til å dytte det bort. Absolutt. Få det til å slutte, ikke sant? Det er de øyeblikkene vi enten liksom, det er veldig vanlig det eksempelet du gir, men jeg tror det er veldig mange som har sagt det. Det kan komme i mange varianter, ikke sant? Sånn.
Kanskje den vanligste måten du kommer til å utpå er at vi blir lei av den andre smerten. Nå må du slutte. Ikke grav deg ned. Skjerp deg. Vil du ikke ha det bra? Vi kan si mange sånne ting, fordi vi selv blir så frustrerte i møte med den andre. Ja, så blir vi kanskje redd. Skal det aldri ta slutt? Nettopp gjør jeg det verre ved å la det være der, på en måte. Ja.
Og så tror jeg ofte at vi appellerer til nettopp tankene, at vi tenker, ja, men det gir jo ikke mening, eller det er ikke lurt, eller ja, men du må jo tenke sånn i stedet for at vi appellerer veldig til det kognitive da. Og da glemmer vi på en måte
Vi overvurderer tankens kraft da, tror jeg ganske mye, ettersett. Ja, det tror jeg du har helt rett i. Men kan vi ikke bare gå inn i noen sånne vanskelige samtaler som du har skrevet om i boka, og bare snakke om hvordan man kan gå inn i det, og hvordan fellet som er veldig lett å gå i. For at de fellene når jeg leste om det du skrev, så
så ser man jo opp, oi, den fella går, oi, den fella kan da fort gå, ikke sant? Det er veldig lett å gå i det. Og du hadde for eksempel en, et spørsmål. Hvordan snakker du med en som til tross for alle dine positive tilbakemeldinger, intenst misliker seg selv? En som har gravd seg ned og sier ofte, jeg får ikke telle noe, ingenting går bra i mitt liv. Og så sier du sånn, men du ser på deg selv, du er kjekt,
Gå smart og flink og prøve å gjøre alt man kan for å få de til å se de fine siden. Men det eneste en person klarer å se er det mørke. Hvordan går inn i denne samtalen på en annen måte enn å si, ja, men du er jo sånn og sånn og sånn, ser du ikke det? Hvorfor forstår du ikke det? Slutt å klage eller skjerpe deg, liksom. Alle de der. Ikke sant?
Nå nevnte du kanskje den følelsen som er aller vanskeligst for alle av alle dere, og det er skam. Det er den følelsen der noen misliker seg selv, kjenner noe ved seg er uverdig, eller feil, eller defekt, eller verdiløst. Det er kanskje den aller vondeste følelsen å hjelpe andre med, fordi det skaper så mye i oss selv også. Hvis vi tar det litt grunnleggende, så er det typisk sånn, vi snakker mye om dette at
Det mest hjelpsomme med så å si alle følelser er å kunne validere følelsen. Det snakket vi så vidt om i forrige podcast, men kort fortalt er det å anerkjenne, altså vise at du forstår eller prøver å forstå, og vise at det er en akseptert følelsesmessig reaksjon å ha. Altså at du tillater smerten å være der, så det kan være noe litt sånn sånn, for eksempel å validere skam kan være noe sånn som «Det er ikke rart at det føles utrolig kjipt når du føler at du ikke får til noen ting».
Det høres vondt ut. Det er vondt å gå og bare valgere, bare anerkjenne, tåle, tillate, og hjelpe til å skape mening av det mørke. Ikke sant? Og det har sett på å skamme en veldig ensom følelse, og
Så det som veldig ofte skjer, når man kjenner skam, så kan man føle seg veldig ensom, at det er uforståelig at det ikke er noen retning i det. Og da trenger man at noen andre er der med deg i det mørke hullet på et vis. Det gjør man gjennom å validere. Nå ga jeg litt løsningen med en gang, men jeg kan si heller hva vi pleier å gjøre i stedet for typisk.
Og det er, for dette, nå snakket jeg om validering av følelser, men det vanligste vi gjør er det som kalles for å positivt invalidere. Og det er å avkrefte følelser.
på en eller annen måte som tar det opp til noe lysere, noe positivt. Innvalg der er å avkrefte eller ugyldiggjøre følelser. Og det er for eksempel de eksempler som du ga, at ja, men nei da, så ille er det nok. Ja, men du er jo så fin. Eller ja, men jeg liker deg jo så godt. Jeg synes jo du er så fin. Nei, hvordan kan du føle at du er uelskelig? Jeg elsker deg jo, ikke sant? Til partneren sin da, for eksempel. Nei, du må ikke synes at du er stygg. Jeg synes du er kjempepen. Eller
At du føler at du aldri vil finne noen, selvfølgelig kommer du til å finne noen. Ikke sant? Ja, så tenker jeg på med barn. Dette gjør vi masse med barn. Dette er ryggmarksrefleksen til de fleste av oss. Ja, for det er kanskje det vondeste vi kan kjenne, er at barna våre har det vondt. Yes. Og hvis en lass i sønnen min kommer hjem og sier noe sånn, «Hoffa, jeg får aldri til matten, det måtte jeg så ønskelig».
så er det sånn ryggmarksrefleks at man sier sånn, ja, men du er kjempegod i å ate gutten min. Dette lærer du snart. Slutt å tulle, og ikke si sånn til deg selv. Ikke sant? Og hvordan ville du heller gått fram? Ja, det kan være skikkelig vanskelig. Matta er vrient, det er vanskelig. Skal vi sette oss ned sammen og se om vi kan klare det sammen? Ja, det er kjipt, det kan føles vanskelig. Det viser egentlig at det er
Jeg tåler at du akkurat nå føler at det er helt umulig med matte. Det er egentlig det jeg på en måte viser. Å, det var så fint sagt. Jeg tåler at akkurat nå så opplever du verden sånn. Da må jeg på en måte huske det at følelser er veldig flyktige tilstander. Man går inn og ut av det. Så jeg prøver å minne meg selv på det at en følelse er en tilstand i øyeblikket. Akkurat nå når du har den tilstanden så opplever du verden på en annen måte enn meg.
Så et menneske som sitter i skam opplever verden annerledes enn jeg som kjenner omsorg for det mennesket. Hvis mennesket føler seg helt ubrukelig og verdiløst, så ser det verden og andres blikk på seg annerledes, fordi det føler det det gjør i øyeblikket. Følelsene organiserer vår virkelighet i øyeblikket.
Det er nok et eksempel med barn. Når barn er sinte, så er det dumme mamma, dumme bil, dumme sky, dumme barnehage. Jeg hater alt. Jeg hater alle. Alt blir bare annerledes i det du føler nå. Så er det en måte at jeg tillater at du opplever verden sånn, og jeg hjelper deg å skape mening av det sånn at du kan få det bedre. Det er kanskje en baktanke vi har i det, men det er ok.
Men så er det veldig ofte at vi blir redde for den følelsen de har. Nei, å nei, de må ikke ha det sånn. Kanskje det går ganske fort til. Hvis de føler at de aldri kommer til å få mat, de kommer til å få selvtillitsproblemer og aldri klare det, eller kommer aldri til å få det, de kommer til å syke seg ned, så blir vi så redde at vi prøver å dra dem ut av opplevelsen sin, og motbevise den. Eller at vi selv får så vondt. Som du sa, vi kan få så vondt, det kan være vondt for oss at vi prøver å avkrefte opplevelsen.
Og det er jo godt ment, det kommer fra et godt sted. Det er et ønske om at den andre skal oppleve noe annerledes, men det har en tendens til å virke litt mot sin hensikt. Ved at den andre dagen, det du egentlig signaliserer er at du burde ikke føle det sånn, det er ikke riktig. Du må ikke se på dette som er umulig. Så i verste fall så signaliserer det at du er dum, så føler du det sånn, det er feil. Du burde ikke føle det sånn, det er dumt av deg, nå overreagerer du. I verste fall så oppleves det som kritikk.
ofte så oppleves det bare som at jeg forstår deg ikke, jeg kan ikke skjønne hvorfor du har det sånn. Du føler deg ikke sett. Nettopp. Og da har folk fått tendens til å begynne å, dette er veldig sånn fiffig fenomen, vi har veldig sånn behov for å føle det vi føler. Så da begynner vi ofte å argumentere for at jo, det er sånn, det er umulig. Og så eskalerer det. Det skjer veldig, veldig ofte, spesielt med barn, men også med voksne, at hvis vi invaliderer dem positivt, så begynner de å argumentere enda sterkere for at det faktisk er sånn, da blir det enda mer og mer dramatisk.
og voldsomt. Så når jeg møter mennesker som forteller meg veldig sånn dramatiske «Ingen forstår, og alle er her, ingen klarer å skjønne hvordan jeg har det», så er det ofte fordi de har blitt innvaldert veldig, veldig, veldig mye. De har liksom skrudd opp volymen en del for å overbevise dem at de har rett til å føle det de føler. Ja, nettopp.
Så hvordan, så de fellene vi går i, på en måte at vi ikke, for det første, så er jo det der å faktisk tåle å stå i andres smerte, det er så vanskelig, Aksel. Det er kjempevanskelig, ja. Og der tror jeg at vi har mye å hente på å gå inn i oss selv, kanskje før eller etter vi har vært i de møtene, og bare kjenne sånn. Hva skjedde i meg nå, liksom? Ja, kjenne på det. Ja, kjenne på det.
Ja, og jeg vet ikke hvorfor jeg fikk en sånn reaksjon. Ble jeg redd? Eller sånn som i mitt møte med min bror, så ble jeg redd. Jeg ble redd for at det han sa var sant. At alt bare gikk rett og vest, og at det aldri kom til å bli bra. For jeg er jo kjempeglad i han. Så min frykt kom å overskygge samtalen. Absolutt. Og bare det å...
Det er et sånt sitat jeg bruker å si til min sønn, at vi lærer ikke av feil, vi lærer av å se på feilene vi har gjort. Og bare det å liksom ha tenkt over det, tror jeg gjør det kanskje litt lettere å gå inn i en sånn samtale på nytt. Helt klart, absolutt.
De vanligste fryktene vi får, enten er at vi blir redde for at nå går det helt galt, nå går det helt skjeis, eller at vi også er redde for å selv føle oss utilstrekkelige. Det er veldig vanlig for oss hjelpere som helsepersonell, at vi kan føle oss utilstrekkelige og dumme når vi ikke klarer å få det andre mennesket til å føle seg bedre. Og da føler vi oss som dårlige personer.
omsorgspersoner, og da kan vi for eksempel bli sekundært irritert eller foraktfulle mot klientene våre. Det er veldig vanlig. De vil jo ikke få det bedre, så kommer de der at de er behandlingsresistente, eller at noen er ikke klar for det, så prøver de å avskrive og legge ansvar helt over på den andre.
Det tror jeg ofte skjer, fordi vi selv skammer oss. Men hvordan ser på det? For akkurat det der fenomenet tror jeg også er veldig vanlig blant venner og foreldre. Hvordan ser på akkurat det der som du snakker om nå? Ja, skal vi se. Det første er egentlig å bare legge merke til at det skjer noe. Altså ha blikk på deg selv også i situasjonen. At når det blir vanskelig gang på gang på gang med det andre mennesket, så prøv å se...
Og husk at du også er en del av den ligningen, på en måte. Og så prøv å kjenne etter, det kan være veldig vanskelig å være og gå, hvis du er i fredstid, men du kan se det litt for deg, gå og se for deg den episoden, det minneskjennelig, hva skjer i kroppen min? En god øvelse er å bare visualisere, se for seg det menneske du vet har det vanskelig, og se for deg at du står foran, eller sitter foran det mennesket akkurat nå, og bare kjenne det.
Hva er det som skjer i kroppen min når jeg ser dette mennesket? For jeg tror at det er lettere å finne veien til våre egne følelser gjennom vår egen kroppe enn bare å tenke seg frem til det. Så jeg vil liksom koble på kroppen alltid, ikke sant? Sånn er emosjonsfokusert terapet. Så jeg pleier like å se for meg det. Se for meg mennesket, eller lukke en øyne, se det for meg, visualisere hvis man synes det er ukomfortabelt å se ut i rommet, for eksempel. Så bare kjenne hva skjer i kroppen min blir jeg.
Får jeg hjertebank? Blir jeg irritert? Blir jeg sint? Blir jeg å få en klump i magen? Får jeg et suge i magen? Hva er det som skjer på en måte? Så derfor prøver jeg å teste ord. Er det noe jeg er redd for? Er det at jeg føler meg dum? Prøver til å si det høyt. Å lete etter den. Vi snakket om kongruens i stedet. Å lete etter det ordet som føles rett på et vis. Det er veldig sånn fiffig fenomen det der med kongruens. Fordi det er akkurat sånn
Det jeg egentlig mener med det er at i det vi finner ord som føles riktig med kroppen vår, så er det akkurat som innsiden vår noen ganger bekrefter litt at ja, nå nærmer du deg noe, på en måte. Litt sånn, sånn er det. Det er som for meg, og jeg vet at mange kjenner seg, så er det akkurat som at når jeg finner sånn
Jeg tror jeg er ganske redd for at det bare skal bli verre og verre og verre. Så det er ikke som innsiden min nikker og sier, ja, Aksel, der traff du det. Bra, det er ikke som magen min viser tommelen opp og sier, topp, der fant du meg. Sånn er det. Ja, sånn er det. Det er det som vi kaller for kongruens, at tanker og mening og språk er i synk med kroppen din og opplevelsen din. Veldig godt, så det kommer.
så liksom teste ut hva er det som skjer i meg og så prøve å sette opp hvorfor er jeg redd for dette, hva er det, er det veldig viktig for meg kanskje, noen ganger kan det bare være å validere seg selv, det er ikke rart at det er skummelt for meg at det går dårligere og dårligere med broren min fordi jeg er så glad i ham og jeg vil virkelig at han skal klare seg
Det er meningsfull frykt. Og det du sier synes jeg var så interessant. Jeg leste nettopp en studie der de hadde tatt og vist deltaker som lå i en sånn funksjonal MRI bildet av en veldig sint person mens de lå der. Og så så de at de fikk økt aktivitet i fryktsenteret av amygdala. Men med en gang de sa høyt hva de så. Altså
Den mannen er sint, labelt det, navngav den følelsen.
Så gikk aktiviteten ned drastisk i fryktcentret. Ja, det er meningsdannelse, ikke sant? Jeg er redd fordi det mennesket ser veldig, den mannen ser veldig, veldig sint ut. Bare det å kunne sette ord på det vil gjøre at frykten blir mer håndtøylig med en gang. Ja, tenk det. Det er som vi snakker til barn nå, ikke sant? Ja, nå er det ikke rart at du blir redd for den hunden, for den bjeffer skikkelig, skikkelig høyt, og så synes du den var litt skummel. Ja, og da er det navn gir du det som er, og da går frykten ned.
Og det gjelder egentlig alle følelser, ikke sant? Hvis en har mistet barn, det er ikke rart at du savner barnet ditt, du sover for det at dette barnet skulle du ha delt hele livet med, og så mistet du det. Og selvfølgelig savner du det, og selvfølgelig sørger du. Eller med skam, det er ikke rart at det er vondt å gå rundt hele tiden og kjenne at du ikke ser ut sånn som du ønsker, du ser deg selv i speil, og så liker du ikke det du ser. Det skjønner jeg at det er vanskelig. Det er vondt.
Eller med sinne, ikke sant? Selvfølgelig blir du forbanna, ikke sant? Når han behandler deg skikkelig dårlig. Han herser med deg, han kjører over deg, hører ikke på hva du sier i den hele tiden. Selvfølgelig blir du forbanna og sint. Ikke sant? Dette er på en måte meningsdannelse, samtidig som man tillater på en måte den følelsen. Det er egentlig det typisk sett en validering gjør da. Det er i mening for meg at du opplever verden sånn, og at du reagerer sånn som du gjør. Og det er det mest hjelpsomme vi kan gjøre i møte med andre mennesker.
Og så gjør vi veldig ofte det motsatte. Det er fellene, ikke sant? Når vi egentlig snakker dypest etter hva fellene er da, at vi går til det positive, eller at vi blir så lei av den andres følelse at vi går til det negative innvaldering, som er mer sånn skjerp deg, ta deg sammen, ikke sant?
Men det er mange måter vi gjør det på. Den vanligste måten er å fikse feilene, kan vi kalle det. Som er at du bare prøver å finne løsninger hele tiden. Problemer. Det er det som veldig mange... Det vi i helsevesenet har lært opp til. Ja, vi gjør det. Din fem feil. Jeg synes det er en standard... Klisjeen er vel egentlig at
kvinner er frustrert på sine mannlige partnere når mannlige partneren alltid kommer bare med løsninger når de egentlig ønsker å søtte det standarden, men jeg synes det skjer veldig mye da det var så utrolig faen jeg ble så sint på sjefen min har du prøvd å snakke med han da?
Så går man bare rett til en løsning. For det første overser helt det behovet for emosjonell støtte, men som også egentlig impiserer at du har ikke skjønt at du kan snakke med noen en gang. Det er egentlig ganske fordommende på en måte. Ja, men du kan jo bare gjøre sånn. Jeg skjønner ikke hvorfor du gjør så stor problem med det. Det er det som ligger seg. Jeg føler veldig ofte at folk er dumme. Så er det oppmuntringsfella, det har vi allerede snakket om.
kidnappingsfølelse, når man tar samtalen over til seg selv. Det gjør vi ganske ofte når vi selv har emosjonelle behov som ikke er møtt. For eksempel hvis du sier til meg at det kan være slitsomt å være småbarnsmamma, så sier jeg, ja herregud, jeg kommer jo rett fra barnehagen nå, det var så...
heftig med den leveringen med sønnen min, og så bare tar jeg helt over samtalen, for jeg har så behov for å snakke om mitt, på en måte. Og så plutselig så har du bare blitt forlatt, alene i det du tok opp, ikke sant? Ja. Eller at vi begynner å fortelle om, ja, når jeg var småbarnspappa, så var det sånn og sånn og sånn, sånn løste jeg det, altså bare komme med sånne gode råd fra seg selv, på en måte, men har tatt hele samtalen. Ja.
Så er det også ganske generelt bare at vi ofte overser at folk har et emosjonelt problem. Vi tror veldig mye bare er problemløsning, og tenker at dette skal vi bare løse og fikse. Det handler bare om å finne en praktisk løsning, og så trenger de egentlig mer støtt og hjelp til å stå i det de føler. Jeg tror det er en generell felle vi går i. Det er masse vi kan gjøre. Jeg husker ikke når det var, men
plutselig innså at det jeg hadde drevet med, særlig med tanke på de som er meg aller nærest, at det faktisk ikke førte til noe bedre. Nei, det er akkurat det. Når jeg finner en løsning til å la seg i min bror, så lever jo ikke jeg i hans liv, er jeg ikke han. Og ofte da finner jeg kanskje en løsning som hadde vært bra i mitt liv, men som ikke er bra i hans liv. Det gjør at han må hoppe over mange ledd, og ikke lære noe på veien for eksempel, eller at han gjør ting som
som faktisk ikke var bra for han, eller føles helt feil. Så det der å tro at jeg kan vite bedre enn den personen, for meg så er det i hvert fall veldig befriende å forstå at
Jeg trenger ikke være den som skal finne løsninger. Det er hvertfall det blir frihet, men også det å bare innse at jeg har ikke løsningen på problemene til andre. Det er de som har det. Det gir også makten over til de. Absolutt. De kjenner det når de... Det bemyndiggjør dem. Ja, nettopp. Det er godt sagt. Men...
Men jeg må jo stå i midt, og det er dritvanskelig. Det er vondt å ikke skulle fikse andre smerter også, ikke sant? Det er også, man kan føle seg litt sånn utilstrekkelig i det også. Ja. At man feiler, at man svikter. Kan få dårlig samvittighet for eksempel, for at jeg ikke kan ta bort smerten din og fikse dette for deg med en gang. Men det er som du sier, ikke sant? At det er...
Den andre vet ofte veldig godt hva den trenger å gjøre. Det er veldig mange som vet hva som er lurt å gjøre. Vi vet at det er lurt å gi slipp på smerter vi ikke kan endre noe med. Vi vet at det er lurt å utsette oss for ting som vi synes er litt skummelt å gjøre da likevel. Vi vet at det er lurt å ta vanskelige samtaler. Så alt dette vet vi. Det er ikke rakettforskning på en måte. Vi vet at det er lurt å være snille med oss selv og si hyggelige ting til oss selv.
Men så klarer vi det ikke. Det er ofte fordi følelsen, vi trenger først å jobbe oss gjennom noe emosjonelt som står og motiverer oss i andre retningen på en vis. Det gjør vi gjennom å validere og støtte de her følelsene. Da brydder vi bort steiner som gjør at de kan gjøre det de vet at de burde gjøre. Ok, så det som er go-to her er hvis vi ønsker å være til hjelp og støtte i noen sine liv, uansett hva det skal være, det er å validere det først og fremst. Før man kommer med lydbøk,
eller noe som sitter i den refleks. Så det er bare å holde seg litt fast og bare, det skal jeg ikke si, men jeg skal valide det du sier. Validering kan være en av mange ord og setninger i en stand. Det er ikke rart at det er sånn og sånn og sånn, fordi sånn og sånn. Men hvis man bare skal gjøre det litt mindre verktøyet, så er det på en måte bare å ha en holdning om at
Så det er sånn verden er for deg, og det kan jeg forstå, på en måte. Det er egentlig en holdning om at jeg kan bare forstå, og at det er nok. Det er ok at du føler det sånn.
Ja, eller bare, ja, nettopp. Uten at jeg trenger ikke å endre deg. Ja, eller ikke. Altså, jeg tenker bare på veninner som jeg synes er veldig god, hvis det er noe i mitt liv. Så sier de ofte bare sånn, tar meg på skuldre, eller sånn, bare sånn, jeg er her for deg. Bare det å liksom få vite det, er veldig godt. Absolutt. Og det er noe som liksom kan legges litt sånn til, ikke sant? Altså at,
Det er jo på en måte å møte det emosjonelle behovet i frykt, det høres det ut som egentlig. Hvis noen er redde og føler seg alene, kan du si at jeg er her, jeg skal hjelpe deg med dette. Det er veldig lindrende. Det også funker best faktisk når man validerer først, ikke sant? Hvis man bare sier sånn, jeg føler meg helt alene, ja, men jeg er her. Så høres det nesten ut som du blir innvalgd. Ja, ja, ja. Det kan jeg skjønne.
Nå føler du deg helt alene, så vet jeg ikke om det hjelper deg akkurat nå, men jeg er her, jeg vil hjelpe deg med det. Legge til litt på slutten. Eller for eksempel det med skammen, det er vondt å føle at ingen liker deg der du føler deg helt feil. Og så for min del, jeg liker deg.
Og jeg vil være her med deg. Da kommer det fra oss selv, og ikke for et forsøk på å endre den andre, men mer sånn at vi skal få lov til å ha vår egen opplevelse, selv om andre har sin opplevelse. Det er det jeg snakket om helt innleggsvis, var innom på en måte at
Det å være empatisk med andre er ikke å gi opp din egen opplevelse. Det er ikke å overidentifisere seg med en andre, eller at vi begge to skal grave oss ned i det sorte hullet. Det er egentlig ikke det. Du skal kunne beholde din egen opplevelse. Du skal kunne se, selv om du går med på at barnet ditt kjenner at matten er helt forferdelig nå, så kan du fortsatt beholde synet på at han kommer nok til å klare det etter hvert. Du trenger ikke gi slipp på alt.
og bare bli med over i den andres verden. Sånn er det du opplever verden. Skal du fortsatt kunne være deg selv også? Ja, og hvordan gjør man det, Aksel? For dette er jo veldig lett. Det er jo et veldig vanskelig spørsmål. Vi har jo speilnevroner, ikke sant? Vi er empatiske vesener, vi kjenner andres sine følelser, og vi vet jo det, bare å gå inn i et rom med noen som leiser eller skinter, så kan man kjenne de følelsene i seg selv. Absolutt.
Men hvordan klarer de å beskytte seg litt hvis dette er en vedvarendes konflikt eller en vedvarendes noen som står der nær som har det veldig tøft eller har store problemer? Hvordan overtar de følelsen og tar de med deg resten av dagen?
Ja, vi kan egentlig skille litt sammen, litt forskjellig. Jeg tror det vanligste utfordringen er ikke at vi overtar andres følelser, altså at vi blir for mye fanget opp i den andres opplevelse. Den vanligste utfordringen er at vi ikke klarer å gå inn i den andres opplevelse, tror jeg. Altså at vi, vi kommer inn i et rom, vi kjenner følelsen påvirker oss, vår kropp. Vi blir redde, vi blir engstelige, vi blir mørke, vi kjenner håpløshet. Og så klarer vi ikke å
validere eller tåle at den andre har det som den har det, fordi vi er selv overveldet på en måte. Mens det går også an å overidentifisere seg så mye med den andre smerte på en måte, at vi mister vårt eget blikk på livet. Det skjer det også. Det er litt sjeldnere det skjer, på en måte. Men hva er vel egentlig, hva er en god måte å gjøre det på? At det
Som jeg skal klare på å sparke laget, eller noe sånt. Jeg pleier i hvert fall å se for meg nesten som at det er triks jeg pleier å gjøre, at jeg pleier å hvis jeg blir overveldet selv, så pleier jeg å tenke et pust for meg, et pust for deg. Det er det grunnleggende jeg starter med, liksom. Og innpusten er for meg, for å rone mitt eget nervessystem, og så
utpusten, pusten er for deg, omsorg for deg, hold deg litt gående for å regulere kroppen min litt. Og så prøver jeg å ta en liten reise fra mitt eget hodet, og så opp i den andres hodet, og så se meg litt rundt og kjenne, hvordan er det å være deg oppi dette? Hvordan er det du ser verden? Hvordan er det å gå rundt og være deg? Og hvordan er det du ser meg også? Hvordan kjennes det for deg å sitte om for meg akkurat nå? Ja.
Og så prøver jeg liksom å gå tilbake til meg selv, og så setter jeg litt ord på det. Jeg tror det kanskje er litt sånn her. Er det litt sånn her å være deg? Altid tentativ, nysgjerrig, undrende på en måte. Aldri definerende sett. Nå vet jeg akkurat hvordan det er å være deg. Det er altså en følge. Jeg skjønner akkurat hvordan du har det. Nei, vi gjør som regel ikke det. Og så prøver jeg å sette litt ord. Stemmer det? Ja.
Og så kan andre liksom bekreve, ja det er litt sånn, eller nei det er ikke sånn, det er mer sånn. Og så prøve å virkelig være til stede og oppmerksom på den andre. Det handler egentlig om tilstedeværelse. Og kunne lytte, ikke bare til mine egne tanker om hva jeg tror den andre opplever, men faktisk lytte til hva den andre sier og gjør og forteller i mellomlinjene. Veldig ofte når vi sitter med andre og har vanskelig samtale, så lytter vi nesten mer til vår egen indre dialog enn vi lytter til den andre. På en måte prøve å få meg oppmerksomheten
Inni øyeblikket her og nå, hva skjer? Hvordan er det å være deg? Men hele tiden kunne kjenne, oi, hva skjer i meg selv?
Men hva gjør du da når du har hatt en sånn vanskelig samtale, la oss si, med noen som du bare, du klarer, du føler veldig, veldig med den personen, men så skal jo du videre til neste klient, eller du skal videre i dagen. Hvordan på en måte klarer du å skjerme deg? Jeg har en god del helsepersonell som er lyttere her, og jeg tenker særlig på de som er veldig empatiske og blir veldig engasjert. Absolutt.
Jeg vil si at det mest grunnleggende som hjelper meg med å bli mindre sliten i jobben min, er å huske det vi snakket om litt innledningsvis, at det er ikke mitt ansvar å ta bort den andre sine vonde følelser eller endre den andre sin opplevelse. Det er mitt ansvar å være en god hjelper. Det skal hjelpe den andre med å få en god prosess. Men jeg skal ikke ta ansvaret for smerten eller for den andres liv.
Så det er litt sånn dypere spørsmål på en måte. Når jeg klarer å akseptere det, at min rolle her er å være en medvandrer i det du opplever, ikke en som drar deg gjennom noe eller endrer noe for deg, så blir jeg mindre emosjonelt sliten av det.
I det øyeblikket jeg tar over ansvaret for hele prosessen på en måte, og skal få den andre til å følge, så blir ofte jobben veldig mye tyngre, for da merker ofte den andre at jeg prøver å dra dem eller dytte dem i en retning også. Da begynner de å protestere, og så setter de seg litt på bakbeina, eller overdriver, eller et eller annet sånn, så jeg merker at nå lugger terapien veldig. Når det er akkurat sånn klienten min prøver å overbevise meg om noe, da er det veldig ofte et tegn på at jeg egentlig driver å invalidere uten at jeg har merket det. Eller ikke akseptere at du er der du er, på en måte. Eller noe annet.
Mer praktisk, det jeg pleier å gjøre i slutten av timen, er at hvis det har vært veldig sterkt emosjonellt trykk, så når klienten har gått til rommet, så reiser jeg meg litt opp, og så børster jeg det litt av meg. Jeg står sånn, og så børster jeg litt. Akkurat som en tar av meg alle følelsene, og så rister jeg litt. Hvis det har vært veldig intens, så for eksempel, jeg kan huske et par ganger jeg har jobbet med
klienter som hadde veldig sterke veldig voldsomme traumer med vold og overgrep jeg har fått høre ting som har vært veldig vondt for meg også å høre så har jeg ofte måttet gå og snakke med kolleger eller andre veiledere og fortelle hva jeg har opplevd så trenger jeg det samme av dem som klienten min trengte av meg at noen andre forstår og empatiserer meg igjen men det var veldig gode råd
Og det er jo litt tilbake til Hva er det han heter Han som skriver den boka Vektiger Når du leste den Utrolig fin psykolog Og han sier også Å riste det av det For dyr gjør jo det De rister av seg frykt Og vi bruker ikke det der Men det er veldig deilig Å riste litt Bare på med at det skiker av Jeg tenker det er litt sånn
grunnleggende igjen, altså, ikke sant? Som vi sa i starten, vi er organismer og dyr, egentlig. Og det veldig sånn grunnleggende instinktet til oss er å riste ut energi, overflødig energi vi har i kroppen vår. Det er det veldig sånn grunnleggende. Dette er det jo egne terapiformer for, ikke sant? Hva heter det? Trauma release exercises og etterhvert sånn.
Den andre EFT-en, som ikke er emosjonsfokusert terapi, men... Hva er det det er det? Emotional Freedom Techniques, noe sånt, tror jeg det heter. De driver med sånn tapping og sånn. De driver på en måte og jobber med det å få slippe ut energi som er laget i kroppen. Men så blir vi litt sånn sosialisert gjennom tankene og samfunnet til å ikke gjøre så mye sånt, da. Men jeg tror...
På et veldig mørkt eksempel så ser du ofte at når folk har opplevd noe veldig traumatisk, så går de ofte veldig stramt med kroppen etterpå. Hvis du ser det på ulykkescener eller i krig og sånn, så er det veldig mange som er veldig stramt i kroppen. De holder muskler fast. Men at ofte spesielt med barn i etterkant, når det har blitt trygt igjen, så kommer det ofte skjelvinger. Det er akkurat sånn frykten endelig får lov til å løpe seg ut gjennom kroppen på en måte. Ja.
Dette er et felt jeg ikke... Jeg jobber ikke så mye med sånne, men jeg ser selv vinger i terapirommet også, når man får kontakt med traumer. Og vet du hva, Aksel? Vi må ta en episode bare på det å kunne se på våre egne følelser. For nå har vi snakket om dette med hvordan det går i samtaler, men jeg kjenner at jeg får veldig mange spørsmål som
Hvordan gå inn i vårt eget følelsesliv, og hvordan, for det er så mange lager følelser, og dette du snakker om skam, det tror jeg veldig mange er interessert i å lære om. Så hvis du har lyst, så vil jeg veldig gjerne ha en samtale med deg om det. Veldig gjerne. Nå på tampen, er det noe
Hva er det du ønsker å dele om dette med? Hvordan vi snakker med andre, hvordan vi møter andre som du tenker er fint å ta med seg, eller kanskje bare en oppsummering? Jeg tenker egentlig bare sånn at prøv å, at i livet ditt, at når andre har det vanskelig, at neste gang, hvis du bare forstår og viser at det er ok, at de føler det de føler,
så er det ofte mer enn nok, og det er ofte også mye raskere og mer effektivt enn å prøve å endre andres opplevelser. Og så kan folk si, skikkelig drittdag, jeg har sovet skikkelig dårlig, og det var rev av barnehagelevering og sånn. Så kan du si, det hørte slitsomt ut. Det er ofte mer enn nok, på en måte. Men det gjelder også i de store, vondeste øyeblikkene i livet, ikke sant?
når man har en dyp fortvilelse eller håpløshet, så er det også det å kunne bare vise at «Jeg har lyst til å prøve å forstå hvordan det er for deg». Og det er egentlig mer enn nok. Det er den beste hjelpen vi kan gi til andre, er å vise at vi hjelper dem å skape mening av det de opplever, og vise at vi forstår at det er ok. Og det kan alle mennesker gjøre. Det trenger du ikke være helsepersonell for å kunne gjøre.
Tusen takk for at du tok deg tid til å være med i dag. Hyggelig å være med. Og så gleder jeg meg til ny prat, fordi dette engasjerer veldig mange, og jeg merker det selv at det er så fint å bare snakke om dette, for det er noe som påvirker oss hver eneste dag. Vi har relasjoner rundt oss hele tiden som
Ja, det lærer meg i hvert fall mye. Så tusen hjertelig takk. Bare hyggelig. Og hvis denne samtalen var til nytte, så del den. Det er sånn vi får ut kunnskapen. Og dere kan nå ha en aksel på... Ja, jeg er ikke så veldig mye på... Eller jeg prøver å kutte ned på sosiale medier så alt jeg kan. Så kanskje det letteste er å gå inn på iper.no.
Eller følelseskompasset.no, så er det masse informasjon om følelser. Det er jo helt gratis. Jeg vil jo tipse skamløst om å lese bøkene mine. Jeg håper jo folk vil det. Og de heter «Klok på følelser». «Selvkritisk», det er bok nummer to. Den siste boka heter «Sa jeg noe feil?». Det er den vi har snakket mest om i dag, som handler om empati og hvordan du kan støtte andre. «Ombefalles varmt».
Ja, og med det så sier vi tusen takk for i dag, og vi ønsker dere en kjempefin dag. Ha det godt!