‹ Tilbake til podkaster ‹ Leger om livet

9/23/2025

#220. Forsoning, tilgivelse og å gi slipp — hvordan vi kan bære litt mindre. Med psykologspesialist Nadia Ansar.

Anette Dragland intervjuer psykologspesialist Nadia Ansar om hennes bok, "Forsoninger." De diskuterer tilgivelse, forsoning og det å gi slipp, og hvordan disse prosessene påvirker vår mentale og fysiske helse. Ansar understreker viktigheten av å ta tak i uoppgjorte relasjoner, og deler personlige erfaringer og terapeutiske metoder for å oppnå forsoning.

04:12

Temaet for denne episoden er hvordan forsoning og tilgivelse er essensielle for vår mentale og fysiske helse.

09:12

Prosessen med selvtilgivelse og følelsesmessig helbredelse er essensiell for å håndtere sinne, skam og relasjoner.

13:26

Taleren diskuterer viktigheten av selvomsorg, tilgivelse, og å møte indre sår for å skape dypere relasjoner med andre.

35:37

Mange jenter sosialiseres til å undertrykke sinne, noe som fører til psykiske problemer som angst og depresjon.

45:36

Gjennom nonverbale handlinger og åpenhet oppnår hun forsoning med foreldrene, noe som fører til gjensidige unnskyldninger og dypere samtaler.

Transkript

Nevnt i episoden

Nadia Ansar

Psykologspesialist, forfatter av "Forsoninger" og "Min Skam", intervjuobjekt. Hennes ekspertise og bøker er sentrale i episoden.

Forsoninger

Nadia Ansars bok om forsoning, tilgivelse og det å gi slipp. Boka er tema for episoden.

Min Skam

Nadia Ansars tidligere bok om skam, nevnt i sammenheng med hennes nye bok.

Aftenposten

Avis som ga god anmeldelse av "Forsoninger". Nevnes for å underbygge bokens relevans.

Seasops

Sponsor for podkasten "Leger om livet." Produkter nevnt inkluderer vaskemidler og såper.

Karoline Herdal

Gründeren bak Seasops, nevnt i sammenheng med sponsor.

Drammen

Heralds hjemby, nevnt i forbindelse med Seasops' opprinnelse.

Leger om livet

Tittelen på podkasten hvor intervjuet finner sted.

Anette Dragland

Utdannet lege og vert for podkasten "Leger om livet".

Emosjonsfokusert terapi

En type terapi Nadia Ansar er spesialist i, nevnt i sammenheng med hennes kompetanse.

Klinisk familiesykologi

Et fagområde Nadia Ansar har spesialkompetanse i, nevnt for å vise hennes bakgrunn.

Enskling

Film nevnt som eksempel på en fremstilling av emosjonell bearbeiding og forsoning.

Systematisk evokativ utbrudering

En terapeutisk metode nevnt i sammenheng med filmanalyse.

Anne Brun

Musiker nevnt i sammenheng med et sitat om takknemlighet i en forsoningsprosess.

Neige Sino

Forfatter av "Tristiger", nevnt som eksempel på bearbeiding av overgrep.

Tristiger

Neige Sinos bok om overgrep, nevnt som eksempel på bearbeiding av traumer.

Joanne Dalhanti

Ansars terapeut, nevnt i en anekdote om å si unnskyld til foreldrene.

Institutt for psykologisk rådgivning

Arbeidsplassen til Nadia Ansar, nevnt på slutten av episoden.

Oslo

Sted hvor Institutt for psykologisk rådgivning har en avdeling.

Bergen

Sted hvor Institutt for psykologisk rådgivning har en avdeling.

Deltakere

Host

Anette Dragland

Guest

Nadia Ansar

Sponsorer

Seasops

Poeng

Alle har noe uoppgjort som vi burde ta tak i.

En påstand som diskuteres i podkasten, knyttet til følelser av nag, sinne, bitterhet, savn, osv.

Våre relasjoner påvirker helsa vår mest.

Et viktig poeng som understreker betydningen av å jobbe med uoppgjorte konflikter.

Dypest sett lengter vi alle etter forsoning.

Et overraskende funn fra terapeutens erfaringer.

Forsoning er kronlengselen til et hvert menneske.

Et sterkt utsagn om menneskelig behov for forsoning, spesielt i kriser og på dødssengen.

Sinne er en viktig følelse i arbeidet med forsoning.

Et viktig poeng som understreker viktigheten av å uttrykke sinne på en sunn måte.

Vi blir sosialisert inn i hvilke følelser som det er greit å ha og uttrykke, og hvilke det ikke er.

Et poeng som belyser hvordan samfunnet påvirker vår følelsesmessige utvikling.

Den største gevinsten med forsoning og tilgivelse er ikke for den som blir tilgitt, men for den som tilgir.

Et viktig poeng om den positive effekten tilgivelse har på den som tilgir.

Påstander

Å forsone seg med fortiden gir en kjempeeffekt på helsa.

Basert på hundrevis av studier.

Mange av de psykiske og fysiske vanskene vi har, handler ofte om at vi går rundt med noe usagt og uoppgjort.

En påstand basert på terapeutens erfaringer.

Å gi slipp, tilgivelse og forsoning er tre uavhengige prosesser, men ofte overlappende.

En beskrivelse av forholdet mellom de tre begrepene.

Det finnes en funksjonell, nyttig eller adaptiv skam som kan bidra til forsoning.

En påstand basert på forskning.

Terapi hjelper ikke mot alt.

Et viktig poeng om terapiens begrensninger.

Lignende

Laster

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, og før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke min sponsor Seasops, som gjør det mulig for meg å drive denne podkasten. For de som har hørt lenge på meg, så vet dere at samarbeidet med Seasops er det jeg har hatt lengst, og det er med god grunn. Fordi Seasops stoler jeg på.

For du skal ikke måtte holde pusten når du vasker hjemme. Seasops er en norsk utviklet serie, vaskemiddel og såper, som er opptatt av gode vaskemiddel som gir regn hjem, men uten at det skal gå på bekostning av inneklima eller helse.

Den herlige grinderen bak serien, Karoline Herdal, startet det hele på kjøkkenbenken hjemme i Drammen, og har blant annet utviklet stjernesåpa og vidunderkremmen. En duo som jeg selv bruker ukentlig, og som er uten evighetskjemikale eller andre unødvendige stoffer. Jeg bruker stjernesåpa til alt ifra oppvask og husvask, og vidunderkremmen til alt ifra flekker, badrom, koketopp og sneakers.

Det er også noen nydelige bøtter og andre vaske saker, så sjekk ut nær siden sysops.com. Og i september får du 20% ved å bruke koden LEGEROMLIVE20. Jeg legger vel linken i episodeinfo. Og med det så setter vi over.

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Nette Dragland, jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sin lett tilgjengelig for oss alle. I dag er jeg så heldig å ha med meg psykolog Nadia Ansar som gjest. Hun er spesialist i emosjonsfokusert terapi og klinisk familiesykologi og har tatt doktorgrad i emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre.

Hun har skrevet boka Min Skam, som hun vant mange priser og ble nominert til enda flere før. Og nå har hun kommet ut med boka Forsjoninger, som jeg er så heldig å ha fått forhåndsles. Jeg har elsket begge disse bøkene. Men i dag skal vi snakke om forsjoninger, tilgivelse eller å gi slipp, og hva det er og hva det gjør med oss. Hjertelig velkommen, Nadia! Tusen takk!

Tenk at jeg er her allerede igjen. Det er så hyggelig. Det er veldig gøy. Kan jeg ikke bare være her med deg, Annette? Altså, et sånt ukendelig podcast. Ikke sant det. Altså, vi måtte jo møtes igjen. For det er så interessant å lære deg, og den energien din, den er så...

Hvordan skal man forklare det? Den er veldig rolig og romanes. Oi, wow, det var veldig fint sagt. Tusen takk. Du har skrevet forsoningen, og du sier at alle har noe uoppgjort som vi burde ta tak i. Ja, det er jo en påstand. Hva er det med uoppgjort? Det er et litt rart ord, ikke sant? Jeg vet ikke om det er så mange som har et forhold til det.

På engelsk heter det unfinished business. Det er litt mer sånn fint og fjongt på en måte. Uoppgjort er bare sånn, ja, hva er det? Så kort fortalt da, så betyr det at du går rundt og bærer på nag, sinne, bitterhet, savn, lengsel, sorg, knyttet til noe som har vært før, noe som har vært vondt i barndom og oppvekst, og noe som du ikke er ferdig med.

Når du ikke er ferdig med det, så betyr det at du på en eller annen måte kjenner etter følelser ganske intenst i hverdagen, som du på en eller annen måte må håndtere eller gjøre noe med. Og veldig ofte da, så beskytter du deg, fordi det er vondt å gå rundt med smerte hele tiden. Så beskytter du deg, men så ligger den uroen og ulmer på innsiden.

fordi det er et eller annet du lengter etter, et eller annet du savner. Savner et unnskyld, savner en relasjon, eller er sint for noe som har skjedd som aldri ble...

oppgjort, rett og slett. Jeg tror vi alle har det. Alle har en eller annen relasjon i livet som har vært kjempevanskelig eller er vanskelig, og som påvirker oss. Og jeg har aldri lest en bok sånn som denne. Jeg hører jo på alt av podcaster og lest bøker fra hele verden. Jeg har aldri hørt noen snakke om dette temaet på den måten som du gjør, Nadia. Det er ikke uten grunn at du fikk kjempe

god anmeldelse i Aftenposten i går, for at denne boka trengs virkelig, og jeg tror vi alle trenger den. Fordi

Det er veldig vondt å bære på et nag, eller bære på en bittereit, eller bære på et sinne, eller en fortvilelse, eller en sorg for noe som ikke blir sånn som du ønsker. Og det er jo relasjonene våre som påvirker helsa våres mest. Yes! Og jeg tenker at det du skriver, og bare det at du deler opp tilgivelse, forsoning og gir slipp,

Det var veldig oppklarendes for meg. Jeg hadde aldri tenkt på det på den måten. Hva er egentlig forskjellen på tilgivelse, forsoning og det å gi slipp? Ja, jeg vil bare starte med å si, sånn som du sier, Anette, at dypest sett, og det var det som overrasket meg, både det med at, med tanke på at det gjelder oss alle, og dypest sett så lengter vi alle etter forsoning,

Og samtidig så skrives og snakkes det så lite om, sånn direkte. Vi snakker jo indirekt om det hele tiden. Filmer, serier, musikk, sanger, bøker er fylt med hvordan vi som voksne forsøker å gi mening til det som har vært. Det usakte, det uoppgjorte. Men det er veldig få som på en måte berører temaet så direkte.

Og det var det som overrasket meg litt, at når du på en måte graver dypt nok inn i menneskeskjela, sånn som jeg får mulighet til i terapi, så mener jeg at rotårsaken til veldig mange av de psykiske vanskene vi har, de også fysiske vanskene vi har, ofte handler om at vi går rundt med noe usagt og uoppgjort. Så det er så

Det er omfattende dokumentasjon og studier i dag, hundrevis av studier, som viser at det å forsone seg med det som har vært, gir en kjempeffekt på helsa.

Og det som også overrasker meg er litt det der med at når det skjer en krise i livet, om det er at du havner i fengsel, at du blir tatt inn av kriminellt, at du plutselig får kreft eller en annen alvorlig lidelse, eller når du ligger på dødssenga, så er forsoninger kronlengselen til et hvert menneske. Et hvert dødsseng handler om et tema knyttet til å enten tilgi,

eller å bli tilgitt selv. Og da ble jeg sånn opptatt av at hvis dette er kulmineringen vi alle søker etter, hvorfor rydder vi ikke opp i relasjonene våre mens vi lever? Det var motivasjonen min for å på en måte ta tak i det. Og litt sånn som du sier det, så måtte jeg jo på en måte virkelig sette meg inn i masse forskning og litteratur,

For det er ikke sånn at det kryrer av bøker, som du sier, om forsoninger. Hva er det? Jeg har allerede, boka kom ut i går, så den er helt fersk. Og jeg har allerede møtt masse mennesker som lurer på hva er forsoninger egentlig? Og som gjerne kobler det til krig og konflikter mellom landegrenser og kulturelle folkeslag. Men som ikke har et så nært forhold til det. Så det er interessant, men

Hvis vi skal være litt kort forklart, hva som er forskjellen på det å gi slipp, det å tilgi og forsoninger, så kan jeg jo starte med det å gi slipp, kanskje. For det er på en måte litt stegvis prosess, uten at jeg mener at du må gjennom de stegene for å forsone deg med det som har vært. Men det å gi slipp kan handle om enten å gi slipp på umøtte behov, eller umøtte følelser.

Det kan være at du for eksempel går rundt med en sinnebytterhet og nag som gjør at det går utover livskvaliteten din.

Som gjør at du ofte føler deg nedstemt, deprimert, er lei deg. At du går rundt med et eller annet savn, en lengsel, etter at noen skal ta tak, at noen andre skal strekke ut en hånd, men så skjer det aldri. Og det er jo et tema som gjelder veldig mange, at vi ikke alle kan komme i situasjoner hvor vi kan såre noen vi elsker, enten bevisst eller ubevisst.

Ved å si ting, kanskje sier vi ting litt for hardt, at det kommer ut litt feil, og så sårer vi noen andre. Kanskje er det mangelende eller fraværende ord som skulle vært sagt, men som ikke blir sagt. Men veldig ofte er det dette som skaper det litt krøll på innsiden, og som på en måte gir utslag i symptomer. Så det å gi slipp handler mer om en intrasykisk eller en indre prosess.

hvor du jobber med å kunne til at du aksepterer den følelsen du har. Ofte er det ganske mye jobb. Det høres ut som en veldig enkel prosess, men veldig ofte så går vi, vi er ofte veldig sinte, sant? Og vi uttrykker gjerne mye frustrasjon og sinne rett ut mot andre mennesker. Men dypest sett så bærer vi på den sorgen og savnet, og det er en følelse av ensomhet, at relasjonene

rundt oss har blitt knust, litt sånn ødelagt, som knust porselen, at vi ikke prater sammen. Så først må vi jo jobbe med det sinnet. Vi har i oss selv. Vi kan også gå rundt og for eksempel, litt sånn som vi snakket om sist, at hvis jeg har en indre overbevisning om at jeg har oppført meg

På uheldige måter, at jeg har sagt noen som har såret andre, at jeg har vært litt for sint på barna mine eller på partneren min, så kan jeg gå rundt og klandre meg selv for det. Og det er jo det vi snakket om i siste runde om skam, at det gir utslag i skam. At jeg har såret noen mennesker, jeg har allerede forvoldt nok skade, det beste jeg kan gjøre er å unngå kontakt.

Så noen ganger kan det også gjøre at jeg trekker meg tilbake, og så får jeg en del symptomer som angst og depresjon. Og hvis jeg gjør det, så går det jo utover helsa mi. Så for å komme dit hvor du på en måte kan gi slipp på følelser, så må du på et eller annet tidspunkt også klare å tilgi deg selv for det du har gjort. Og for å komme dit så må jeg først slutte med å klandre meg selv, for at jeg ble for sint den gangen.

på barnet mitt, og nå er barnet mitt ødelagt på grunn av meg, eller jeg ødela alt for partneren min, hun kommer aldri til å tilgi meg, jeg har gjort nok skade, alt det der, det er ikke godt for helsa vår å gå rundt, på en måte, sant? Så noen ganger så handler prosessen om selvtilgivelse, på en måte, at du kommer til et punkt hvor du i stedet for at du retter sinnet innover,

klandrer meg selv, eller er avvisende sint, hvis jeg forsøker å gi deg omsorg, det er veldig ofte i terapi, hvis jeg møter mennesker med empati, som de ikke klarer å ta imot, så avviser de meg, ikke sant? Gjennom at, nei, dette fortjener jeg ikke, eller at jeg burde ha visst bedre, jeg burde gjort bedre, jeg kan aldri tilgi meg selv for det som skjedde, det var min feil, det var jeg som sviktet. Så da må vi jobbe med det avvisende sinnet.

mot en selv, for å komme til et punkt hvor du kjenner at det er også en del av deg som prøver hardt å reparere, å ta ansvar og ta tak, og gjør det bedre, og som gjorde det så godt han eller hun kunne på det tidspunktet, og som også selv sørger over at det ble som det ble.

Så det er på en måte en prosess som går gjennom å tillate følelsen, å gi aksept for følelsen, som gjerne gjør at følelser skifter da, fra det avvisende sinnet, til at du kan dele mer av skammen du bærer på, kanskje frykten for å miste, frykten for å ødelegge mer, til at du kan tilgi deg selv. Så det er en del av det. Og en annen del av det å gi slipp handler om følelser som er gjerne rettet mot andre.

At du går rundt og legger deg etter. At mamma endelig skal se og forstå hvordan det var å være deg og vokse opp i de forholdene. At pappa skal gi deg en anerkjennelse og se hvor viktig jobb du gjør. Se deg. Se hvilke mennesker du er. Hvilke trekk du har i personligheten din. For det er jo også et tema som går igjen.

At mange av oss sitter med en følelse av at vi kan bare bli elsket og forstått hvis vi oppfører oss på en måte som mamma eller pappa forventer av oss, eller som samfunnet forventer av oss, partneren forventer. Da lærer vi å skjule deler av oss selv og føler at vi kan bare bli elsket hvis vi er den flinke, den mestrende, den sterke, den som presterer.

Og en prosess som er rettet mot andre kan handle om et savn, en lengsel etter at mamma eller pappa skal se hele meg. Det kan for eksempel være at du har en seksuell leggning som aldri blir akseptert eller forstått. Eller at du har, sånn som meg da, er en såkalt frafallen, har gitt slipp på barnetroen.

og må møte pappa og mammas skuffelse i det som også kan være vondt at jeg ikke blir sett som hele meg eller at jeg ikke blir sett som god nok hvis ikke jeg på en måte aksepterer den troen så kan det også etterlate meg med en sånn følelse av bitterhet, savn, sorg og ikke bli akseptert som hele meg

Men det kan også være at jeg opplever at jeg ble lite beskyttet som barn, at de andre ikke så hva jeg trengte å være der for meg, at jeg sitter med en eller annen følelse av at andre mennesker er ikke der for meg, med mindre jeg klamrer meg desperat til å søke eller kreve nærhet. Og det kan etterlatte oss med en sånn tomhet og en følelse av å være dypest sett helt alene. Så hvis vi går med mye av det da,

og vi aldri blir møtt på våre behov av andre, så kan det noen ganger være veldig fint å komme til et punkt hvor du kan gi slipp på uømete behov. Og det er ganske krevende, så det kan være mange prosesser som leder til at du gir slipp. En prosess handler om at du på en måte kommer til et punkt hvor du kjenner at det som skjedde med deg var feil, du hadde fortjent bedre, at du på en måte klarer å se den lille jenta, den sårede jenta i deg,

Og det går gjennom en sånn prosess som vi kaller for lindring av selve, hvor vi lærer å på en måte vende oppmerksomheten inn, og ser at den lille jenta som ikke ble møtt fortsatt lever i oss, og fortsatt går rundt i verden med udekte behov, som trenger at jeg som voksen i hvert fall, klarer å se henne, møte henne med forståelse, kan se henne, vi jobber jo med dette også i Stolarbeiderne, se henne som den lille jenta hun var, når hun følte seg forlatt og alene for eksempel,

ser sårbarheten i blikket, ser søkingen og klarer å gi henne det hun trenger, så virker det fortsatt veldig forløsende på innsiden. Og du kan romme deg selv med en egenomsorg

gjennom ulike metoder som meditasjon eller yoga, eller å lære deg en måte å bare klemme deg selv på. Det høres jo veldig kleint ut, jeg vet det, for mange mennesker, men det kan være så utrolig fint å kjenne at jeg er her for meg selv. Jeg ser meg. Jeg vet hva jeg prøvde på. Jeg vet hva jeg trengte. Og jeg kan som voksen gi det til meg selv. Så kan det også være utrolig helende

Veldig ofte når vi klarer å møte oss selv i våre egne umøtebehov, så skjer det utrolig nok et kult skift i møte med andre mennesker. For når jeg ikke går rundt med sånn desperat behov etter at andre skal være der, så blir det ikke så stort tomrom for andre å fylle heller.

Da er det akkurat som det er lettere for andre å smette inn med å gi oss det vi trenger, da. For det er ikke lekkasje på innsiden, ikke sant? Så alt går liksom ikke tvers igjennom og er helt umettelig. Du har liksom lappet igjen noen av hullene på innsiden selv, og da kan andre fylle koppen med omsorg også, ikke sant? Og den prosessen her synes jeg jo at det var helt nydelig beskrevet i filmen «Enskling». Har du sett den? Nei, jeg har ikke sett den. Du må se den. Altså...

Jeg begynner nesten å grine når jeg snakker om den. Den er så fin. Det er så mange som har sagt det. Ja, og jeg og mannen min så den sammen når vi holdt hverandre og gråt intenst begge to i den mørke kinosalen. Den var så fin. Det er nesten sånn dumt å pakke den ut på en måte, fordi du må se den selv. Men det som jeg likte så godt med den var den fantastisk nydelige hovedpersonen som jeg får omsorg for umiddelbart hele veien.

Og så følger vi hennes prosess, hvor vi først ser henne være sur og klandrende mot ektemannen, ikke sant? Han gjør alt galt, fordi vi følger jo prosessen bare fra innsiden hennes.

Og så går hun i terapi. Og da bruker terapeuten det som jeg i min terapi ville kalt for en metode som heter systematisk evokativ utbrudering, som egentlig bare handler om at du går gjennom en scene, den samme scenen for eksempel, så kommer pasienten inn med en hendelse som har skjedd nylig, en konflikt med partneren for eksempel. Og så går du gjennom hele den scenen på nytt, men du stopper opp. Så det blir en utrolig slow motion utbrudning,

Og så går du gjennom hva du kjenner, hva du føler og hva du gjør hele veien. Og så skifter du perspektiv sånn at du klarer å se den andre, hva du kjenner, føler og gjør. Og ofte så får du tilgang til en rikere informasjon, som gjør at du skjønner at det jeg opplever er reelt, det er virkelig og det er sant. Og så er det en annen som også opplever noe, og det er like reelt og like virkelig og like sant.

Og det er på en måte skjæringspunktet mellom det. Et sted da, at det finnes en slags sannhet som kan forene, som kan forsone, hvis vi våger å gå inn dit. Men for å komme der, så må vi klare å erkjenne at vi har gjort noe gærent. At vi også kan gjøre feil. Og der kommer vi inn på det temaet som på en måte...

Føre oss videre i dette med å tilgi da. Som er neste steg fra å gi slipp, ikke sant? For tilgivelse, det handler om nettopp den, ikke sant? Som jeg sa, tilgi deg selv eller tilgi andre. Det handler jo nettopp om at du kommer ikke dit da. Men mindre du klarer å se at i den virkeligheten som jeg går rundt med så finnes det definitivt andre nyanser som også er sanne. At jeg våger å se meg selv utenifra.

Selv om jeg lengter dypest sett etter noe helt annet, så kan jeg likevel gjøre handlinger som frastøtter de andre fra meg, i stedet for å bringe de nærmere det jeg egentlig dypest sett trenger. Hvis jeg for eksempel lengter etter nærhet, men det eneste partneren min ser er at jeg har pekefingeren ut, og jeg klandrer og forteller han hvor lite tilgjengelig han er, så kan det hende at jeg overser hvor hardt han jobber for å få hverdagen, økonomien og alt det praktiske til å gå rundt.

At jeg ikke ser at han blir såret av at jeg alltid er så fortvilet og sint. At han savner en nærhet og en kontakt. Vi to, at vi to er et par, at vi to kan gjøre noe sammen som par. At det er en dypere mening at kjærligheten fortsatt er der. For den kan jo ofte stille ned i all den hverdagen som vi går rundt med vår kjærlighet.

Det praktiske tar så mye av tiden og oppmerksomheten vår. Så jeg synes det var så nydelig beskrevet i filmen, at hun går i en prosess hvor hun våger å se seg selv utenifra. Og da ser hun også partneren sin mye tydeligere. Og når hun kan se, i stedet for å være organisert i at jeg er alene, alle mennesker er egoistiske og slemme, og for å komme det opp og frem så gjelder det å bare

Tytt å kjør. Du må være egoistisk. Du må ha spisset albuer. Hvis ikke så blir du overkjørt. Vær skjøs å komme til at de andre menneskene der ute er kanskje ikke så egoistiske som jeg trodde. De bryr seg jo dypest sett. Jeg bare så det ikke. At man plutselig legger merke til de samme små kjærtegnene som kanskje man overser i hverdagen. Den kaffekoppen som kommer på døra hvor han har vært på kaffebrenneriet og kjøpt.

Fordi han vet at jeg elsker det. Som jeg vanligvis tar som en selvfølge. Plutselig så blir det stort. Og så klarer man å ta inn det som en gest for omsorg da. Så det er ofte disse type prosessene som gjør at vi både kan se den andre bedre, og du får inn nyansene som gjør at du i stedet for å tenke at jeg må stå opp for meg selv, så kan du også si at ja, jeg må gjøre det. Og samtidig så er jeg elsket. Jeg får omsorg.

Andre mennesker er glad i meg. De bryr seg faktisk om meg. Og du klarer å ta det inn, så hjelper det også med å tilgi andre for de feilene de har begått da. Men skal man alltid tilgi? Nei, og det er veldig bra at du spør. Takk. Veldig bra. Først en veldig viktig avklaring. Når vi snakker om noe så personlig som det vi gjør nå, og som egentlig angår oss alle, så er det veldig viktig å si at min...

Tilnærming til forsoning som tema er ikke moralsk drevet. Jeg mener oppriktig at ingen terapeuter, religiøse læresetninger, eller prester, eller andre mennesker, familiemedlemmer, kan ha en mening om hva et annet menneske skal gjøre eller ikke gjøre. En hver prosess mot forsoning og tilgivelse er individuell,

Og noen ganger så er det helt riktig og ikke tydelig. Det er utrolig viktig å si det. Så det er utrolig viktig, fordi husk at, sånn som vi snakket om sist også, dette med å jobbe med følelser er så utrolig individuelt. Og jeg har utrolig tro på og stole på de følelsene som vi er organisert i her og nå. Og min viktigste jobb som psykolog og terapeut er å møte andre mennesker der de er.

aldri pushe de til et annet sted. Det er litt den følelsen du kan få hvis du prater med en veninne om hvor teit kjæresten din har vært akkurat nå, så trenger du bare å bli møtt med forståelse og ikke høre at «Ja, men du vet jo at han er så glad i deg, vet du!» For da blir du bare enda mer provosert, enda mer sint. Du trenger å bare bli møtt med forståelse. Så jeg er veldig opptatt av det at når du er sint, så er du veldig klar over at han også er glad i deg, men akkurat der og da så trenger du bare å bli møtt med forståelse.

Så det er litt sånn, og prosesser mot forsoning er ofte ganske krevende. Det er ingen quick fix. Det går gjerne ganske lang tid før vi kommer dit. Det betyr ikke at det gjør det, noen for noen kan det gå ganske kjapt. Men det er utrolig viktig at ingen føler seg pushet inn i det. For da ødelegger man hele prosessen. Ja, så tenker jeg at noen ting er jo gjort, er jo ikke noe man skal tilgi, tenker jeg.

Ja, og der også da, så vil jeg jo igjen påstå da, det er veldig vanskelig. Men jeg har så tro på klientcentrert humanistisk psykologi, som handler om å møte andre mennesker med full aksept, uansett hvor de er. Sånn at jeg kan ikke ha en formening om hva en annen person skal gjøre eller ikke gjøre. Men det er klart at det er noen saker, hvor jeg ville aldri anbefalt eller rådet folk

og kunne forsone seg litt tidlig. Det skal sies. Og det kan for eksempel være at du er i en relasjon med pågående vold. Det kan være at du har vært utsatt for alvorlige seksuelle overgrep eller krenkelser opp igjennom, og dine nærmeste har bakatalisert det, bedt om at du bare skal forstå at det var gjort med god intensjon, bakatalisert det, kanskje til og med lagt på deg ansvar eller skylder.

Det kan være andre typer hendelser da, hvor du på en måte kjenner at det å forsjone seg er absolutt ikke noe som vil virke helende for deg, så skal du absolutt ikke gjøre det. Så igjen så handler det mer om å lytte til følelsene dine, fordi følelsene dine er ganske tydelige til å si fra at «Nei, vet du hva, det kan jeg ikke».

For du skriver også i boka at man kan forsone seg uten å tilgi, og man kan også tilgi uten å forsone seg. Yes, og man kan gi slipp uten å tilgi eller forsone seg. Ja, for det å gi slipp,

Til syvende og siste tror vi alle ønsker å kunne leve med det som har skjedd, eller det som skjer, uten å måtte bære med seg veldig mange vonde følelser som stadig dukker opp, kanskje daglig, det å gi slipp. Så hva er forskjellen av å forsone seg mot å tilgi mot å gi slipp? Hva er forskjellen på de tre? Hovedforskjellen er, som du sier, at å gi slipp er en individuell prosess.

hvor det går fra at noe gjør vondt på innsiden, til at du kjenner at ok, barndommen eller oppveksten ble ikke som jeg ønsket, parrelasjonen min, for det går veldig mye igjen i dag. Jeg møter så mange par på kontoret mitt som har ekser, som har en eller annen konflikt som pågår, og hvor de skal samarbeide om barn, og det er hundrevis av daglige møtepunkter,

hvor de blir trygget og aktivert på de gamle følelsene hele tiden, og det er umulig å ikke kjenne på den emosjonelle belastningen det har. Så i de tilfellene kan det være utrolig viktig å bare jobbe med å kjenne, å sette ord på den smerten som vi går rundt og bærer på, for dypest sett så merker jeg i disse terapiene at

At vi sørger. Vi sørger over at ikke fremtiden, eller parrelasjonen og kjærligheten ble som vi hadde forventet eller håpet på. Når vi blir sammen med noen, så har vi store drømmer og ambisjoner om å leve hele livet vårt sammen. Vi har absolutt alle, jeg har møtt i terapi, ønsker ikke å splitte en familie.

Og når man i tillegg har fått barn, så er det jo så mange som kjenner på så mye skam for at de på en måte har feilet som foreldre. Og de blir nødt til å forholde seg til den skammen hver dag, ikke sant? De møter mellom mitt hjem og ditt hjem og mine ting og dine ting og alt det der i hverdagen.

Kanskje driver de og speiler barnets følelser inn i den samme skamfølelsen. Hver gang barnet ikke oppfører seg på den måten vi ønsker, så må det være på grunn av skilsmissen. Så mange kjenner på en skam, og så er det ikke det de uttrykker, men det kan være bitterhet, sinne, nag, konflikter, krangler.

Og det å jobbe med det, til at man på en måte kan komme til et sted hvor man kan gi slipp på at livet ikke ble som det ble, men at jeg gjorde så godt jeg kunne, og at jeg også sørger over at det ikke ble sånn, og klarer å på en måte gi slipp på den gamle skammen, de gamle følelsene, gjør at du på en måte klarer å ha overskudd til å stå i hverdagens utfordringer uten at det koster deg så mye.

Så det er på en måte den gir-slipp-prosessen. Så det er en indre prosess. Det gir-slipp, det er rett og slett å kunne gi slipp på vonde følelser som ...

stadig tilbakevennes. Som vender tilbake, og som vi gjerne beskytter oss fra, for de gjør så vondt. Og det er derfor vi kan uttrykke sinne og bitterhet utover, ikke sant? Fordi det er så mye lettere å klandre andre enn å kjenne på den smerten jeg går og bærer på. Mens tilgivelse... Tilgivelse bunner i... Altså hvis du på en måte har gitt slipp først, så vil du etter hvert, når du klarer å vise varme og omsorg og rau set innover...

det er helt magisk hva som skjer da for veldig ofte så bidrar det til at vi klarer å se verden også med en helt annen raushet og da er det akkurat som om mange av de nyansene som har på en måte forsynet litt da de blir borte

så ser vi at de blir tydeligere. At vi ser flere av nyansene i det som oppleves som sort-hvit. Og eksen blir ikke bare slem og ond, men jeg kan også ta inn de knotete forsøkene han gjør. At jeg kan merke en formidling i hans forsøk på å få til dette her.

At jeg kan se sorgen, lengselen, tape, savne, frykten, skammen, bak det som kommer ut i litt stikk og kommentarer som bare ødelegger. Så er det akkurat som om det kan hjelpe oss videre i en prosess med tilgivelse.

gir det mening, og det er derfor jeg sier at det på en måte er litt stegvis, selv om det ikke alltid går den veien og da kan du både jobbe med å tilgi deg selv eller å tilgi andre som også er en intrasykisk eller individuell prosess og det er også veldig artig at vi nordmenn i Vesten så foretrykker vi det

Vi foretrekker å gi slipp, og vi foretrekker å tilgi oss selv, og jobbe med oss selv slik at vi kan tilgi andre. Og grunnen til det er at vi vil gjerne være selvtilstrekkelige, selvforsynte, og klare oss selv. Vi er mestre i det. Så jeg blir alltid litt redd for å snakke om det på den måten, for jeg vil ikke at folk skal tenke på dette bare for egen mestringens skyld, selv om det selvfølgelig er viktig det også.

Men det som er vanskeligere for folk er dette med forsoning. Den er nærmest, så det er litt tabubelagt å ta i. Folk tør ikke å få litt sånn berøringsangst når vi begynner å snakke om det. Det er akkurat som om vi på en måte beskytter oss litt, fordi vi blir redde for hva det vil forvente av oss, og forsone oss. Fordi at i motsetning til det å gi slipp på tilgivelse, så er forsoning en relasjonell eller toveis prosess som involverer to mennesker.

Og det betyr at for at du skal klare å forsone deg, så må det være aktiv jobbing og innsats fra begge parter. Om det er mellom partnere, eller om det er foreldre, om det er andre viktige relasjoner, søskenrelasjoner, så er det begrenset hvor mye du kan gjøre alene hvis ikke den andre er med.

på det, sant? Da er det jo sikkert mye sår på deg, skam, mange følelser inne i bildet. Det vet jo at det er. I forsoninget så kan det være

Ja, du blir veldig sårbar da. Du blir veldig sårbar. Og det er kanskje den sårbarheten som gjør at vi frykter det, sant? Vi frykter at vi ikke vil tåle følelsene våre. Vi frykter at... Det er jo utrolig rart da, fordi vi unngår gjerne relasjoner, fordi at relasjoner kan trigge skammen i oss. Men hvis vi kan lære oss å håndtere skammen vår...

så blir det ikke så skummelt at andre prøver å trygge den i oss, fordi det er ikke noe mottak her, gir det en mening. For jeg har kontroll på følelsene mine, og da er det ikke så farlig. Den andre personen kan si noe uten at det på en måte gjør så vondt. Så det er jo veldig sånn, jeg kan jo dele litt personlig, for jeg er jo også veldig personlig i alle mine bøker. Og det er jo fordi at jeg er så opptatt av det med at

Det ene er at vi har alle våre egne emosjonelle sår, og det er i min skam at andre kan kjenne seg igjen i sin skam. Og hvis jeg skammer meg over noe som de skammer seg over, så er det kanskje ikke så stor grunn til å skamme seg over det lenger. Så det er mitt forsøk på å dele min historie. Og i den forrige boka min, Min skam, så skrev jeg jo om

et seksuelt overgrep som jeg fortsatt strever med å kalle for et overgrep, fordi det er fortsatt nytt for meg å bruke den merkelappen, nettopp fordi det ikke var en voldtekt. Og jeg brukte veldig store deler av mitt voksne liv til å forstå, også i barndom, å forstå hva som skjedde, hva det var, og bagatelliserte, minimaliserte og holdte skjult, noe som på en måte ga utslag i mye skam på innsiden. Og

Når jeg delte om det og konfronterte de voksne om det som skjedde, så ble jeg ikke møtt med forståelse. Så det som skjedde da var at jeg fikk enda mer skam på at det største problemet var ikke at jeg opplevde det, men at jeg snakket med de voksne om det. Så det ble en dobbel smerte. Og så lukket jeg det inne, og så holdt jeg det skjult. Så fikk jeg barn, og jeg ble psykolog, og jeg fortsatte å gå rundt og holde det skjult.

Så var det først i egenterapi, i 2014 startet jeg med den prosessen, det er 11 år siden, så begynte jeg å jobbe med den prosessen, og for meg var det akkurat sånn den fungerte. Den stegvise prosessen med at jeg først måtte gi slipp på mine følelser, og for å komme dit så måtte jeg sette ord på skammen min. Og derfor så har jeg et eget kapittel om skam og forsoning i boka, og jeg skal komme litt inn på det, hvorfor den spiller en så viktig rolle i forsoning.

Men her, bare for å starte med den dysfunksjonelle, eller den gamle skammen, så måtte jeg sette ord på den. Og når jeg begynte å sette ord på den, så fikk skammen min plutselig en plass der ute. I stedet for at jeg gikk rundt og tenkte at det var meg det var noe galt med, så klarte jeg å adressere det som sinnet vent utenfor meg selv, og for de voksne som hadde omsorgsansvar for meg, og som sviktet meg når jeg trengte det så mest.

Og da hører du kanskje en annen følelse her, og den skriver jeg også et eget kapittel om, og det er sinne. Sinne er så utrolig viktig. Faktisk en av de viktigste følelsene vil jeg påstå i arbeidet med forsoning, for du kommer ikke til en forsoning uten å først adressere og sette ord på sinne.

Og i veldig mye tantrisk tradisjon og yoga tradisjon, så blir jo sinne sett på som den viktigste formen for medfølelse. Fordi vi blir bare sinte, og for de menneskene som vi har noen klare og tydelige forventninger til, og som svikter oss når vi trengte de som mest.

Sinne betyr at jeg bryr meg om et annet menneske, og at det gjør vondt å ikke bli møtt på mine følelsesmessige behov. Uansett om det kommer ut i klandring og sekundært avvisende sinne, eller om det er selvhevdende sinne, så må vi tåle å våge å gå inn og akseptere å møte hverandre når vi er sinte. Og det er jo et...

det er jo en følelse som mange føler er veldig skam. Det blir en skam oppå det at jeg skal ikke føle på sinnet. Jeg er ikke en person som blir sint. Men man kan jo også bli sint på personer som

Ikke noen brysjon. Yes, og det er takk. Det blir en liten degresjon her nå, og så skal vi tilbake til forsoning, men jeg blir så gira, så jeg må jo ta en liten degresjon. Jeg synes det er så spennende at vi blir jo sosialisert inn i hvilke følelser som det er greit å ha å uttrykke, og hvilke det ikke er greit å ha å uttrykke. Og vi jenter blir jo sosialisert inn i at vi kan ikke være sinte.

Fortsatt i en dag i dag så strever vi veldig med å tåle jenters sinne. Ofte så får vi beskjed om å ikke være så sint, hvorfor er du så sint, hva er det som er gærent, du kommer ikke til å bli likt hvis du er så sint. Det trenger ikke å komme ut i direkte ord på den måten, men beskjeden som veldig mange jenter sosialiseres inn i,

det er at det er ikke ok for dem å være sinte. Og dette vet jo du veldig godt også, at det gir jo utslag i symptomer, og det bekymrer meg veldig på vegne av dagens jentebarn som vokser opp med masse internaliserende symptomer, det som angst og depresjon,

og som gjerne er at følelsene i stedet for å gå ut da så vender vi det innover fordi det er ikke noe vi får ikke lov til å uttrykke det eller plassere ansvaret ut så derfor så tar vi det inn og kjempebekymret når du ser på den dramatiske økningen de siste 20 årene blant tenåringsjenter særlig i angst og depresjon og ADHD og også ADHD-medisin så er det en kjempeøkning

også i forhold til kroppspress. Vi vet at jenter i dag er mye mer opptatt av utseende, kropp. Ortoreksi er en helt ny diagnose som har blitt kjempe... Det finnes nesten ikke noe forskning på det, for det er ganske nytt, men helse, alle disse store direktoratene har slått alarm for at vi har blitt utrolig opptatt av et ekstremt kroppsfokus, ekstremt ernæringsfokus,

Og det ytre, vi har også selvfølgelig de med overvekt, men det er særlig dette med sosiale medier, hvor dette med Ronaldo-effekten har blitt et veldig popularisert begrep, som nettopp peker på dette overdrevne fokuset på kropp, ernæringsfiksjon. På seg selv, på en måte. Ja, at vi blir veldig sånn,

Og det bekymrer meg, for jeg ser at hvordan vi blir veldig opptatt av søvnskårer, om det er kroppsmasse, og det er fettmasse, og det er færre næringsfunksjon, og det er pulsklokker. Det er også et forsøk på å finne en måte å håndtere våre egne problemer på selv, uten å trenge noen andre. En eller annen idé vi i Vesten har fått om at

Vi kan klare oss selv. Vi kan til og med overgå døden. Jeg ser så mange perfekte mennesker rundt meg, og jeg selv blir også litt like påvirket av det. Jeg er jo absolutt like påvirket av en overdreven oppmerksomhet mot utseende kropp og ernæring og alt det ytre. Det bekymrer meg, fordi dypest sett så vet jeg at det er et forsøk på å mestre noe annet som er disse følelsene.

Og det er derfor jeg prøver på ingen måte å klandre noen for at de blir opptatt av å gi seg selv eller finne ut av hva som feiler dem og vil ha en diagnose. Men det er akkurat som om

diagnoser også, de berører bare toppen av isfjellet. Det er så mye mer. Ofte er det et forsøk på å håndtere en annen smerte som ulmer på rett under, og som vi forsøker å unngå å ta tak i. Så det var en digresjon, men det er liksom tilbake til at derfor er jeg så utrolig opptatt av at særlig jenter må få lov til å være sinte.

Vi må belønne dem hver gang de blir sinte. Vi må si sånn, ikke rart at du blir sint. Han tok bamsen din, og det var du som hadde den, og da skjønner jeg veldig godt at du blir skikkelig sint, til og med rasende på at han tar den fra deg. Og jeg skal love deg, det er så sunt for disse jendene å få lov til å uttrykke det sine. For det er akkurat sånn, da trenger de ikke å skjule følelsen. Da blir de fort ferdig med den. Og så kan de sette ord på den, og så er de opptatt av lek og andre ting.

Men hvis de hele tiden får beskjed om å dempe seg, ta seg sammen, skjerpe seg, ikke være så sint, så kan de jo ikke plassere sine der ute. Så det er ikke så rart at de går rundt med det sinnet og bærer på det alene, sant? Som et sinne vent innover i stedet.

Og for gutter er det litt motsatt, at de blir mer skam påført hvis de uttrykker frykt eller tristhet, mens de gjerne blir kjempebelønnet hvis de er sint. Så for guttenes del er det jo en tendens til at de uttrykker mer eksternaliserende symptomer, som sinne, utagering, konsentrasjonsvansker, altså emosjonsreguleringsvansker.

Men selv der så ser man en tendens til at gutta også begynner å bli mye mer internaliserende. Så man kan se de tendensene på samfunnsnivå, hvor vi alle har fått en eller annen idé om at vi skal klare oss selv, vi skal mestre våre egne problemer, vi skal spise sunt, vi skal nøye følgedietter og kostholdsråd og sånt.

hvis vi har et problem så skal vi helst fikse det selv, vi skal lese en selvhjelpsbok, som jeg tror er bare dessverre med på å forsterke litt av problemet. Så kilden og kjernen er akkurat som du sa helt innledningsvis, det er våre nære relasjoner

Vi trenger hverandre. Det har vi alltid gjort. Vi er de mest sosiale dyrene som finnes på planeten, og vi har det best når vi er sammen med andre. Det er jeg helt oppvist om. Så vi er mer fokusert på å fikse oss selv, men det å rekke ut og prøve å ordne opp i de sånne konfliktene, eller det som blir usagt eller ugjort, det er så vanskelig. Ja.

Så det er mye lettere å bare prøve å fikse mer på seg selv og på seg selv. Og hva fører det til? Det fører til at vi skyver andre mennesker bort. Så dypest sett, hvis jeg går rundt og lengter etter nærhet og kontakt, samtidig som jeg skyver andre bort, så er det ikke så rart at jeg går rundt og kjenner på ensomhet.

Halvparten av nordmenn går rundt i livet og føler seg ensomme. Det er så høye tall, ikke sant? Så det er på en måte konflikten. Vi får selvfølgelig kick av mestringen. Det er veldig gøy å få tilbakemeldinger på kropp og utseende og klær og ting, ikke sant?

Så du får kick av det, men det er avhengig av standene. Og det vet vi også fra hjerneforskning, at pattedyrhjernen, eller den mellomste etasjen i hodet vårt,

Det blir også kalt for senteret for tilknytning og relasjon. Det er så mye dopamin, men det er også sensitivt for belønning. Vi får gjerne veldig mye belønning. Særlig for tenåringsbarn som ikke har utviklet tenkehjernen helt fullt ut. Så er de kjempesårbare for nettopp det kikket.

som dopamin- og belønningssystemer i sosiale medier og sosial anerkjennelse gir. Så de får masse kikk og masse belønning, og så har de ikke utviklet den delen som kan hjelpe dem med behovsutsettelse, planlegge, tenke gjennom konsekvenser for de valgene de tar. Den er ikke på plass før i midten av syvårene. Så det er viktig å tanke hvordan vi dytter det inn i en sosial...

verden, hvor de på en måte blir veldig opptatt av å få kommentarer på det ytre, men som gjerne gir utslag i en sånn følelse av tomhet, meningsløshet, eksistensiell uro, og ensomhet på innsiden. Så tilbake til, selv om jeg liker veldig godt at vi kan tenke på det som tre uavhengige prosesser, og jeg har jobbet med det selv, gjennom å gi slipp,

og jeg kom til et punkt hvor jeg klarte å gi meg selv den unnskyldningen jeg hadde trengt fra pappa, så var den prosessen først og fremst med på å hjelpe meg med å styrke relasjonene mine der ute. Og det ble en så viktig å ha opplevelse for meg. Og jeg har sett det i 22 år, ikke sant? I arbeidet med andre mennesker også. At det er ikke bare meg, det er sånn vi ofte fungerer da. Med at når jeg kunne gi slipp,

Så hjelpte jeg meg med å gi meg selv den unnskyldningen jeg hadde trengt å få fra pappa. Og når jeg fikk den,

Så klikket han noe på plass på innsiden min, og det var en veldig artig prosess, jeg beskriver den som en sånn tetris-spill, hvor du liksom finner den riktige klossen, som gjør at du kan slette hele raden på innsiden din, som gjør at du plutselig frigjør massekapasitet, og som gjør at omgivelsene dine ikke lenger er fargelagt av gamle følelser, og plutselig så klarer du å se mer av det som skjer, sånn som det skjer, og da klarte jeg å se det.

Jeg klarte å se skammen i ansiktet til mamma og pappa. Den var helt ordløs, men det var den samme skammen som jeg hadde bala meg årevis selv. De hadde bare ikke noe språk for det, for de hadde ikke noe uttalelse og kompetanse. Og det var liksom oppdaget at, oi, når mamma kommer hjem til meg med mat, så er det hennes forsøk på å si unnskyld.

Og når hun prøver å stille opp for meg, så er det også hennes måte å si «Åh, jeg er så lei meg for det som skjedde». Og pappa, når han stiller opp med bil og praktisk hjelp og økonomisk hjelp, så er det et stort unnskyld i panna hans. Jeg ser det så godt nå, men jeg har bare ikke sett det før. Du ønsket de ordene. Jeg ønsket de ordene, men det var så utrolig rart, fordi når jeg så deres nonverbale unnskyld,

så virket den så forløsende på meg. Og det er så utrolig rart, fordi at når pappa og mamma da kunne se meg, og skjønte at jeg var ikke sint på det lenger, de kunne se det i meg, ikke sant? Det er så utrolig rart, men vi er jo så følsomme mennesker. Vi fanger opp hverandres følelser hele tiden. Så når jeg av og til kom på besøk, eller ofte når jeg kom på besøk, jeg var jo sint på de, så var det jo sånn, nei takk, jeg trenger ikke mat, nei takk, ikke sant? Og det er en avvisning i den

Nei takk. De lager feil mat, de lager usunn mat, det er ikke riktig sammensatt med riktig kosthold og ingredienser. Alt de gjør er feil. Ikke sant? For du var sint under det her, for du fikk den til livet. Det er ikke det jeg sier, men det er det jeg uttrykker gjennom handling ved at jeg ikke kommer på besøk. Når jeg kommer, så er jeg alltid litt sint og litt avvisende, tar ikke imot kjærlighet på deres premisser. Det er det de ser. De ser bitterheten og sinnet mitt gjennom handlingene mine, ikke gjennom ordene jeg sier.

Og da klarer jo ikke de å komme til meg med unnskyld. Så når de plutselig ser noe annet i meg, når de ser Nadia som plutselig er tilgivende i blikket, plutselig klarer å møte de med en varme og aksept,

til og med tar imot og skjønner at herregud, er det en ting mamma er god på, så er det jo hjemmelaget kostål. Jeg har jo aldri spist et suppe eller et e-stoffmåltid i hele min vekst, fordi hun lager jo alt fra scratch. Og plutselig så må jeg klare å nyte den, og kan til og med si mamma, lag den retten, fordi jeg liker den spinatretten din, den er den beste i verden. Så kan jeg jo si det i stedet for å gå rundt og irritere meg over at jeg ikke får det jeg liker, ikke sant? Ja.

og hun kan få lov til å gi meg den omsorgen hun trenger, så er det jo mye lettere for henne å klare å smette inn med en unnskyldning. Så plutselig så fikk jeg jo den unnskyldningen av både pappa og mamma, ikke bare i det nonverbale, eller i handlingen, men i ekte, altså verbale ord og setninger. Tenk deg. Og det som var så gøy,

Gøy da! Det var at det føltes som om det var en sånn propp av gamle følelser, følelser som hadde løsnet, og så fløt, og så alle deres følelser ut. Og det var helt sidsikt. Vi hadde jo på en måte redusert relasjonen vår til å snakke om været og brylle på begravelser og formaliteter som kjedet både dem og oss. Rent formelle samtaler om hva som har skjedd i nyhetsbildet, og ting som kjedet både de og meg.

Og plutselig så kunne vi snakke om ekte nære ting. Så jeg følte jo virkelig at jeg fikk mamma og pappa tilbake. At de kunne begynne å dele med meg hvordan jeg var som barn, hva jeg hadde gjort, hvordan det hadde varmet dem såre, ømme øyeblikk, hvor jeg hadde vært til stede for mamma og pappa. Hvordan de hadde sett tegnene, men ikke skjønt hvorfor jeg ble så stille, hvorfor jeg begynte å tisse på meg, hvorfor jeg begynte å ble neseblodt.

Du får plutselig to sannhetsvittner som har vært der og egentlig gjennom hele seg forsøkt å gi deg ubetinget kjærlighet, bare ikke klart å beskytte meg fra noe som skjedde, og som angrer så dypt. Så det som var så utrolig gøy i etterkant av det, det var at dette er forsoning, dette er toveis. Jeg gjør noe med meg på innsiden min,

En indre bevegelse, hvor jeg på en måte gir slipp på gamle umøtebehovet og klarer å tilgi de, som gjør at de kommer med en unnskyldning til meg, fordi de føler at jeg er mer åpen for å kunne ta imot. Og så virker det forsonende med at vi reforhandler forholdet,

Vi finner nye måter å reetablere historien om hvem var jeg i min oppvekst, hva skjedde, hvordan påvirket det meg, hvordan påvirket jeg, mamma og pappa, for det er det nye bita som jeg skal komme til, som gjør at det vi bygger sammen nå, det er ikke basert på gamle følelser, men helt nye følelser. Så mamma får et kick av det, mamma får lyst til å ta tak i sitt liv,

Hun får plutselig akuttbehov. Hun er en dame på 77 år som aldri har lært seg å svømme, som plutselig på et innfall får lyst til å kjøpe seg badedrakt. De bare tar et spontant kjøp til Egypt. Masse damer, dette er mange ensomme norsk-pakistanske foreldre som bor alene her, og barna har vokst ut og trenger familie, fordi de er så familieorienterte, som plutselig går sammen.

så kaster hun seg hy for seg i svømbasseng og lærer å ta de første svømmetakene og jeg får bilder tilsendt på Whatsapp av en mamma i liksom helt dekket badedrakt selvfølgelig men likevel hvor hun liksom ser ut som en liten jente som bare har skjønt noe viktig og plutselig så får hun en sånn innfall en dag om at jeg har lyst til å skrive bok

Så hun har faktisk skrevet sin egen bok nå på Urdu, hvor hun skriver om sin egen barndom og oppvekst. Og jeg trodde aldri jeg skulle få tilgang til hennes barndom, men å lære om det, lære om hvordan mammaen hennes igjen ble gifta bort som 14-åring,

Tenkte jeg det, og hun ble mamma for et barn, fordi fyren var gift fra før, og hadde en 14-årig datter, så hun ble mamma til en 14-årig jente. Når hun selv var 14? Ja, så like gammel, og levde under ekstremt vanskelig kår.

og mormor som ble alenemor med seks barn, og pluss de tre fra det forrige forholdet, som hun fikk det økonomiske forsørgeransvaret for i Pakistan på den tiden her, hvor utrolig ekstrem fattigdom hun hadde levd i. Plutselig. Jeg leste jo den boka på, jeg vet ikke, et blunk. Jeg klarte ikke å sove den natta.

Og så spurte jeg mamma, hva er det som gjorde at du plutselig fikk lyst til å, for hun har liksom fått den publisert da, i Pakistan, på Urdu, for det er jo hennes morsmål. Så spurte jeg henne, hva er det som fikk deg til å gjøre det? Så sa hun at nei, det var noe du sa om at alle mennesker kan ha hver sin opplevelse,

og vi sitter alle med ulike opplevelser, og ingen er mer sann enn den andre. Jeg kan sitte med mine opplevelser, og jeg kan dele de, og det er min sannhet. Og så kan en av andre søsken oppleve det på en helt annen måte. Det hadde hjulpet henne med prosessen.

Så spurte jeg henne om hvordan prosessen hadde virket på henne. Hun sa bare at hun kjente seg så lett av. Hun hadde ikke vært og besøkt morgens grav siden hun døde i Pakistan. Plutselig fikk hun akutt behov til å kaste seg ned foran graven hennes og hulkegrått. Så sa hun til morgens sin at, unnskyld, jeg hadde visst glemt deg helt. Så hun fikk plutselig tatt tak i sitt eget liv. Det var liksom ikke...

noe annet som tåkela, som satt alt i sjakk på en måte. Så hun fikk muligheten til å ta tak i sitt liv da. Så sånn virker ofte forsoninger, at det er litt det der ringer i vann-effekten. Når du plutselig setter ord på det, så løsner det noe der, og søstrene mine, to av de har startet med egen terapi, og så har det skjedd noe annet veldig fint med pappa, som jeg også har lyst til å dele. Og det er jo at jeg har jo hatt en veldig sånn

nærhet til pappa hele livet, fordi pappa har også vært veldig sensitiv, og pappa har møtt meg emosjonelt som barn, og derfor så gjorde det jo veldig vondt når han ikke klarte å møte meg når jeg fortalte han om overgrepet. Så det ødela veldig mye av vår relasjon da. Men nå i etterkant av forsoningen, så har det skjedd noe magisk der også, og det er så rart å snakke om det, fordi jeg lærte jo om dette gjennom studiene, at noen ganger så kan det være at vi som barn

Også kan si unnskyld til våre voksne, våre foreldre. Og det var min terapeut, Joanne Dalhanti, som var min store guru og helt, som foregjorde det til meg. Og jeg ble så provosert. Jeg ble så sint. Altså, et barn kan i beste fall være takknemlig for sine foreldre. Og jeg kan som forelder ta det radikale ansvaret å si unnskyld til mitt barn. Men jeg kan ikke si unnskyld til mine foreldre.

Så jeg ble kjempesint. Hvorfor skulle du si unnskyld? Nei, det var hun hadde hørt litt om at jeg hadde holdt meg unna. At jeg hadde unngått dem. At jeg hadde vært så sint på dem. Ja, så du skulle si unnskyld nå? Hun mente at jeg skulle si unnskyld nå for det da. Og jeg ble så sint. Så det forkastet jeg, og det er jo nå nesten ti år siden hun foreslo dette. Så jeg var absolutt ikke klar, og derfor er jeg så utrolig opptatt av at du kan aldri pushe eller kreve

noe som helst overfor et annet menneske. Dette er utrolig individuelle prosesser. Men hun kjente meg veldig godt, og vi hadde jobbet mye. Derfor foreslo hun noe så dristig for meg. Men hun aksepterte meg helt når jeg forkastet det. Så hun var ikke pushy i det helt. Men så plutselig var jeg på besøk hos mine foreldre her om dagen. Jeg kan jo bare spassere bort, for det er bare 20 minutters gangavstand mellom der de bor og der jeg bor.

Så er det pappa som åpner opp, og så spør han meg, har du ikke koden? For de har jo en kode som de har gitt meg for døra. Og jeg blir litt svarskyldig, for det har jeg jo selvfølgelig ikke sjekket, for jeg har jo aldri vært innom dem, bare spontant. Så sa jeg, åh, unnskyld, det har jeg sikkert bare glemt. Så sa han, det går bra. Så går vi opp, og så begynner han å spørre meg om, for vi skal til Pakistan, for de drar alltid til Pakistan når det er høst her, så dette er i fjor.

De skal til Pakistan og spør meg «Du, mens vi er borte, du kan ikke tenke deg å vanne plantene våre her?» Mamma og pappa er så glad i planter. De har den verdens fineste haget som bare oser av hortensier, roser, klematis, epletær, alle mulige frukter her. Inne også er det masse planter. Mamma og mammas favorittaktivitet er jo at i plantasjen pappa ler at det er en veldig dyr hobby hun har utviklet gjennom tiden.

Men i hvert fall så begynner han å vise meg det, og jeg studerer hans trygg da mens han går opp trappa. Og så plutselig så slår det meg som et lyn rett inn i magen, at i de 24 årene som har gått, siden jeg flyttet ut hjemmefra, så er det første gang pappa spør meg, eller foreldrene mine spør meg om noe. Og jeg bor 20 minutters gangavstand fra der hvor de bor. Og likevel så har det lille spørsmålet der, som kostet meg en halvtime å gjøre, kostet dem så mye.

Og da kjente jeg liksom hvordan det gamle sinnet, den bitterheten, den avstanden på grunn av det jeg lengtet etter, som jeg aldri fikk, hvordan det har ødelagt så mye mellom oss. Og pappa da, han har jo delt sin historie med meg også. Han er jo vokst opp i et sånt generasjonsbolig med 32 slektinger under samme tak, under ekstrem fattigdom.

Han fikk jo tyfoidfeber selv som barn og holdt på å dø. Moren hans døde av det. Han var tre år gammel. Og han har, for å si det sånn, han har kjempet om det der ene måltidet uten middagsbordet. Fordi han var jo ikke, han fikk jo det, faren fikk en stemor, og den klassiske historien om stemor, det gjelder jo også min pappa. Så han var jo absolutt ikke prioritert. Så han må jo måtte jo vente og ofte ende opp med å spise liksom beinresten av det som var igjen.

Det er liksom hans livshistorie, hvordan han har kjempet for å bygge sin egen fremtid, bygge sitt eget hus, planke for planke i Norge. Han kom til Norge med ingenting. 22 år gammel, så kommer han hit. Ikke en krone i lomma, og bygger seg opp i å jobbe vaskehjelp. Så jeg går gjennom hele den livshistorien der, opp trappa, og så ...

Kjenner jeg bare at plutselig så treffer de ordene meg med at du burde si unnskyld på en helt annen måte. Og så innser jeg hvordan jeg har laget et slags regnskap på innsiden, hvor jeg på en måte rettferdiggjør at jeg ikke har noen ansvar oppover, bare nedover. Og så plutselig slår det meg at jeg også vet resultatene av den tidsånden, hvor vi lever i en tid der

Vi har så mange eldre som bor helt alene, og som er så ensomme. Og spesielt har jo ensomhet gått opp blant de eldre. Så sitter jeg og gjør akkurat samme, ikke sant? For å få mine foreldre. Og det har kålet opp for meg at livet er ikke et regnskap hvor alt skal gå opp i null. Noen ganger så blir det litt skjevt her og der. Men til syvende og sist så er det jo jeg som taper hvis jeg ikke får muligheten til å bli kjent med foreldrene mine mens de lever.

Så går jeg opp da, og så ser jeg pappa i øynene mens han driver og fikler og viser meg plantene. Unnskyld pappa. Unnskyld pappaen min for at jeg ikke har vært til stede for deg. Og han vet du, han er jo så sårbar og sensitiv, så merker jeg at han får litt sånn reaksjon, og så sier han bare sånn, gir meg en klem, og så sier han, det går bra jenta mi. Jeg vet du har mye å gjøre. Ikke det, ikke det herlig som vet ikke jeg. Åh, det er skikkelig rød rønn, så høy.

Det var så godt for meg også, ikke sant? Å få sagt unnskyld. For jeg hadde jo vært en kjempeeguistisk, selvopptatt person, som hadde blitt sånn selvrettferdiggjørende for at de fortjente ingenting, de hadde ikke vært der for meg, og de har sviktet meg, og jeg kan ta ansvar for barn. Jeg var jo utslitt av de greiene. Så det var så forløsende for meg også. Men din historie er så... Åh, jeg blir så rørt av deg. Men det er for at...

Jeg tror at selv om dere har deres problemer, så er det universelt i alle familier. At det er så mange nyanser. Og det er så mye vondt. Du hadde jo rett til å bli kjempesint for at ikke du ble hørt når du fortalte om et overgrep. Men så er det mange andre lag her som er

Det er jo viktige nyanser, men samtidig er det vanskelig å se de også når man har blitt utsatt for en urett. Så det å kunne åpne seg på det er jo en veldig vanskelig prosess. Jeg ser det her så ofte på legekontoret. Familie som står på hver sin side av en konflikt. Og så vil egentlig alt de ønsker seg.

er bare en unnskyldning. Eller en eller annen måte å kunne forsone seg med de på. Ha kontakt med barna, barnebarna, familien. Men så sitter de der og er så sint. Det de eneste vil er å forsone seg, men så er de kjempesint, og det er den måten de klarer å beskytte seg selv på. Og så er det jo kjempevanskelig en jøns, ikke sant? Sånn som, jeg blir jo også nysgjerrig for hvordan

Klarte du å gi slipp på de følelsene, eller med tanke på han mann som gjorde deg en så stor urett? Det er jo noe helt annet igjen. Veldig godt poeng, og utrolig, du er så klok. Stopper opp på de riktige stedene alltid. Jeg hadde aldri noen behov for å forsone meg med han. Det er fortsatt veldig sårt for meg.

Det kommer til å fortsette å gjøre vondt. Så jeg har aldri jobbet med å komme til et sted hvor jeg kan forsone meg eller tenke godt om han. Det har jeg ikke. For meg så vil han for alltid være et monster, på en måte. Og jo da, han har sikkert et liv han også, men jeg har ingen behov for å bruke en eneste celle inni meg til å forstå han. Så der er jeg.

Der kan du se hvor uforsont jeg er der. Men så er det andre da. Men jeg må bare spørre deg da. Har du klart å gi slipp på det på et vis? Ja, definitivt. Det har jeg. Så jeg tror aldri, og det tror jeg oppriktig, at hvis ikke jeg hadde jobbet med mine egne følelser, og gi slipp på umøtte behov, så hadde jeg aldri klart å tilgi

med meg selv, og jeg hadde aldri klart å tilgi andre, og jeg tror ikke vi hadde fått til forsoning heller. Så det er litt sånn urettferdig på en måte, at den hardeste jobben må vi gjøre selv da, med våre egne følelser. Men så på den andre siden så er belønningen på den andre siden sånn, altså det føles nesten som om dette her er charmøretappen. Så det er den første prosessen som er den mest omfattende og krevende, å jobbe med våre egne følelser.

så kommer det alle andre litt sånn, altså jeg hadde jo ingen forvent, etter at jeg var ferdig med å gi meg selv den unnskyldning jeg trengte fra pappa, så var jo jeg ferdig med min prosess, jeg.

Jeg hadde ikke noen forventninger. Jeg var kjempefornøyd. Jeg tenkte at dette var en fantastisk vellykketerapi som bare tok 200 timer. Men nå er jeg ferdig. Og så kom alt det andre som bonusmateriale oppå der. Så det er den ene biten av det. Igjen, dette med at enhver sin prosess er individuell. Det rørte meg veldig. Jeg hørte Anne Brun en gang i en podcast på 9-timen, og det hun sa var så nydelig. Hun sa at hvis du kommer til et punkt...

Hvor du kan klare å være takknemlig for det som skjedde, uansett hva det var, så er du på den andre siden. Og det rørte meg veldig. Jeg synes det var utrolig klokt sagt, og så provoserte det meg litt også, ikke sant? Fordi at når det er snakk om overgrep og sånn, så er det ikke så lett å bare komme på den andre siden. Men så har vi jo den fantastiske Neige Sino, hun franske, som skrev en bok som heter Tristiger, som er kruttsterk. En tynn bok som virkelig er sjelsettende og sterk å lese.

Hun var utsatt for gjentatt overgrep av sin stefar. Hun sier noe lignende. Hun sier at i hennes prosess ble det viktig for henne å komme til et punkt hvor hun kunne skjønne at det ikke bare er hun som er permanent skadet og ødelagt av det som skjedde, men også stefaren. Gjør det mening? Det leder oss inn i noe annet som er utrolig viktig i dette arbeidet med forsoning.

Og det er den funksjonelle, nyttige eller adaptive hjelpsomme skammen. Fordi at det finnes i dag ganske mye forskning som viser at for at en forsoningsprosess, eller for å i det hele tatt klare å forsone oss, så trenger vi å tåle vår egen skam og uttrykke den til den vi har såret. Og hvis ikke vi klarer det, så blir det ingen forsoning. Så

Det er litt komplisert, men jeg skal prøve å pakke det ut litt kort med eksempler. La oss si at du har i et partnerskap begått emosjonellt utroskap. Og så forsøker du i kjølvann av det som har skjedd å stå i bitterheten og sinne til partneren som fortsatt forsøker å få til denne relasjonen. I den prosessen i terapi, hvis den som har begått utroskap bare sier «Unskyld, det kommer ikke til å skje igjen»,

eller, å jeg skjønner at du er såret, for det er ødeleggende og sånn. Hvis han bare uttrykker skyld, som er sånn, å jeg skal aldri gjøre det igjen, eller skjønner at du er såret og sånn, så er det akkurat som om den følelsen er ikke kraftig nok, den er ikke smertefull og vond nok til å kunne bøte opp for det som har skjedd.

Men dersom partneren klarer å uttrykke ekte skam, sånn som vi snakket om sist, at du uttrykker det gjerne med at du får en sånn, hele ansiktet, kroppshållningen viser en one down. Du trekker deg litt ned. Du viser med øynene. Øynene går ofte ned. Nakken mister litt av motorikken. Faller litt sammen. Og så på en måte viser du at jeg har sunket i min egen verdi.

Min egen forventning om hvem jeg ønsket å være. Jeg har for alltid blitt preget av det som skjedde. Jeg kommer aldri til å være den samme personen som jeg trodde jeg kunne være, på grunn av det jeg utsatte derfor. Og det er en pris jeg for alltid kommer til å bære. Så det er akkurat som om det kjennes gjerne for partneren, som en form for...

en balanse mellom det den andre har vært utsatt for, og den smerten som den som har utsatt selv kjenner. Den har vist seg å være utrolig viktig for å få til ekte forsoning. Og det er derfor jeg er så opptatt av at vi, jeg snakker, jeg skriver om denne skammen i en hel kapittel i boka, fordi vi har en tendens på samfunnsnivå til å på en måte snakke positivt om skyld,

Fordi den er liksom ikke så skummel, mens vi vil helst ta bort all skam for alle andre. Jeg er veldig opptatt av at når mine, altså i denne type arbeid, om det er mellom partnere eller mellom foreldre og barn, hvis en pappa for eksempel kommer inn i timen og etter terapi kommer i kontakt med ekte skam, så sier jo ikke jeg, nei, det hadde gjort så godt du kunne. Da sier jeg, det er kjempeviktig for deg.

Det at du kjenner på den følelsen her nå, det at du nå på en eller annen måte sitter og kjenner på at du har sviktet den viktigste oppgaven din, det er kjempebra, for dette hjelper deg å kunne reparere. Uten denne nyttige hjelpsomme skammen, så vil ikke den pappaen klare å si unnskyld på en måte som virkelig virker helene i relasjonen, ikke sant? Ofte er det snakk om for eksempel at du har blitt for sint,

Du har kanskje slått barnet ditt. Vi er jo mennesker alle sammen. Vi sitter alle med hemmeligheter, hvor vi har oppført oss på måter som vi virkelig angrer på. Tenk hvor mye lettere det er for oss å kunne bøte opp for ved å ta ansvar og reparere, i stedet for å gå rundt og klandre oss selv ut livet og gjerne til vi dør.

Så den adaptive, nyttige hjelpsomme skammen har vist seg i en rekke forskningsstudier og har en kjempefin effekt for å få til forsoning. Men det er noen forbehold her. Det ene er at det som ikke er nyttig er at du går i en sånn

Ja, jeg er en patetisk, ynkelig person. Jeg skammer meg. Fordi da mister du jo relasjonen, ikke sant? Da blir du så opptatt av din egen skam. At du blir sånn, åh, jeg har lyst til å ta livet mitt, fordi jeg kan aldri bøte opp for deg, eller de menneskene. Det hjelper ikke. Selv om du mener det oppriktig, så er det ikke reparerende. Men en gest som handler mer om at jeg ser hva jeg har gjort mot deg. Jeg ser at det jeg gjorde, det ødela deg.

Jeg ser hvor egoistisk og slem jeg ble. Jeg ser hvordan du prøvde på ulike måter å sette en grense og si ifra, men jeg lyttet ikke, jeg så ikke deg. Jeg var så besatt av mine egne følelser at jeg klarte å svikte den som betyr mest for meg. Det er jeg oppriktig lei meg for. Jeg kan aldri gjøre det godt igjen. Likevel så skal du vite at jeg er her, og jeg forsøker, og jeg er villig til å investere og betale den prisen som krever, og jeg forventer ikke at du skal tilgi meg.

Det er også en veldig viktig bit av det. Så når du sier unnskyld, så skal ikke du sitte med en, for jeg vet ikke om du har sett det, men utrolig mange filmer, når en person sier unnskyld, så er det sånn, unnskyld, kan du tilgi meg? Can you forgive me? Så tenker jeg sånn, ja, men det hødelegger jo hele forsoningsarbeidet. For da blir jo fokus på deg. At du trenger å bli tilgitt. Det er ikke det som er fokuset når du skal si unnskyld, så er det bare å si unnskyld.

Jeg har lyst til å si unnskyld fordi jeg ble for sint på deg. Eller jeg har lyst til å si unnskyld for alle de gangene jeg ikke lyttet til deg når du sa at du ikke ville på trening. Når jeg pushet deg og tvinget deg til å gjøre noe du ikke hadde lyst til. Jeg har lyst til å si unnskyld for at... Også for dette med skilsmisse. Det er et tema som veldig mange foreldre har lyst til å si unnskyld til barna sine for. Det er utrolig helende. Det er noe av de vakreste prosessene jeg vet om i terapi.

Fordi at det slipper de, og det er så fint da, i stedet for å gå rundt og klandre seg selv, at du bare kan si unnskyld. Du trenger ikke å si, mange av oss tror at vi bare kan si unnskyld for det vi kunne gjort noe med. Det er også helt feil. Vi kan si unnskyld for alt, selv om vi ikke har noen valg. Vi kan til og med si unnskyld for at vi får kreft og skal dø. Det er helt utrolig hvor magisk det kan være likevel. Så når du sier unnskyld, så handler det mer om at du sier unnskyld for hvordan du

De konsekvenserne av de valgene for barnet ditt, for eksempel da, en mamma jeg skriver om i boka, hun sa hun skyld for en skilsmissen fordi hun så hvordan hennes tenåring trakk seg unna og forsvant i spillverdenen, låste seg inne på rommet og ble helt utilgjengelig. Og så sa hun det at det er ikke så rart fordi at du så at jeg ble jo så fylt av den konflikten, at det overskygget alt. Plutselig så hadde jeg ikke noe oversikt og jeg klarte ikke å se deg.

Unnskyld for at jeg svikta deg når du trengte meg så mest. Du måtte bare med denne skilsmissen helt alene, og utrolig urettferdig. Det du skal vite er at heretter skal jeg gjøre ting annerledes og bedre. Du er veldig glad i å spille frisbee, ikke sant? Det skal vi to gjøre med det sammen. Det kommer ikke til å bli rett, men du skal vite at jeg er her for deg, at jeg bryr meg om deg fordi du er så viktig for meg. Det er sånn en fin reparasjon kan høres ut som, da.

Hele fokuset er på den andre. Og kanskje legger du merke til at det er ikke en eneste bortforklaring. Det er ikke en eneste «du skjønner at jeg hadde ikke noe valg», «du skjønner at faren din var veldig urimelig»,

du skjønner at jeg hadde ingen andre. Ingen bortforklaring, ingen bagatellisering. Det er når først vi kan på en måte vise at vi kan bære det radikale ansvaret, at vi fritar, frier masse plass på innsiden av barna våre, som gjør at de slipper å føle på å skille, eller sitte med en følelse av ansvar, for det gjør barn veldig fort, ikke sant? At når vi

ikke tar ansvar for våre handlinger, så er det de som blir bærere av det ansvaret. De er supermestere i å regulere våre, de voksnes følelser. Særlig følelser vi ikke kan bære selv. For å få oss til å føle oss bra. Så det er en på en måte man kan reparere mellom foreldre og barn på. Eller mellom partnere på. Men som du hører, fellesnevneren er at

Dette er ikke den dysfunksjonelle gamle skammen som pisker deg, får deg til å føle deg som et menneske som ikke fortjener noen ting, som får deg til å låse deg inn på rommet og trekke dine hoder og bli borte. Det er den skammen som mobiliserer til å ta tak, ta ansvar, se hva er min rolle i dette. Hvordan har jeg også bidratt til at denne konflikten eskalerte?

For det er alltid to sider av en sak, ikke sant? Så på samme måte som forsoninger er en 2S-prosess, så er konflikter gjerne også en 2S-prosess. Det er veldig vondt for oss å erkjenne, for det er så lett å tenke at vi gjør alt riktig, men andre gjør feil. Men veldig ofte så er bildet mer komplisert da. Så en sånn forsoningsprosess leder gjerne til at du begynner å se, ok, så partneren min var utro, derfor var jeg jo sint på han, men hvordan har jeg brukt fem år av livet mitt nå på å få han til å føle seg som at han ikke er noe verdt?

Hvordan har jeg hver dag når han har kommet hjem? Pisket han? Tatt fram gamle ting? Framprovosert skam i han? Brukt sine mot han? Så det er når vi på en måte klarer å se at kanskje ikke det var så veldig heldig det heller da. Så skjønner vi vår rolle i dette også. Eller at

Det kan være at jeg kan begynne å skjønne at, ok, så du ble utro i den perioden når du så at jeg trakk meg unna, jeg hadde alt for mye å gjøre på jobb, jeg forsvant helt ut for deg, du hadde plutselig ingen andre å gå til, du hadde jo mistet kontakt med så mange venner fordi vi hadde flyttet hit, fordi jeg måtte jobbe. Altså bildet er mye mer komplisert da. Så jo flere nyanser du klarer å fange opp at, ok, kanskje partneren ikke ble utro fordi hun var en egoistisk person,

dyst, men kanskje det var fordi hun var ensom, og plutselig så var det en kollega som så henne, eller bekreftet henne, eller viste litt ømhet og nærhet. Så det er ikke greit det som skjedde likevel, men det blir mye lettere for deg å bære, da. Og da er det mye lettere også å finne en form for forsoning. Så hvordan tenker du, viser litt at det er jo utrolig mange som kommer til å tenke at «Åh, jeg har noen uoppgjorte ting», eller «Jeg har lyst til å gi slipp».

For eksempel truma fra barndommen, eller konflikter som skjer akkurat her og nå, kjent i livene våre. Hvor tenker du at man skal starte? Mange tror jo at man må i terapi for å få det bedre. Men det er ikke alltid at du trenger det. Jeg ville sagt at en god venn som du stoler på, er den beste gaven du kan ha. Eller en søsken, hvem som helst. En land som du føler deg trygg med, kan være en kollega.

men bare en du kan begynne å sette ord på det som har vært. Og det jeg ser da, det er et veldig interessant fenomen, det er jo at når jeg begynner å snakke om sånne temaer som forsoning, så får vi, jeg kan se unngåelsen i folk. Fordi plutselig, jeg kommer veldig nært, ikke sant? Poenget er at vi vet det, men vi setter ikke ord på det likevel.

Så det jeg kan se er at folk begynner å fikle med mobilen sine, trekker seg unna, blir litt upassende, må plutselig på do. Så det er kanskje det beste rådet jeg kan si, er at i stedet for å unngå, forsøk å bare inngå. En ting jeg pleier å, det er jo et råd, da er jeg jo ikke noe glad i å gi råd, men et råd kan jeg gi. For det synes jeg funker som kanon. Det har faktisk også blitt forsket litt på, det er veldig gøy, og det er, noen ganger når jeg holder kurs,

og jeg har snakket om disse vonde, vonde følelsene, og det er masse tårer, og det er smerte, og alle må forholde seg til sin smerte når jeg prater, og det blir jo ganske på en måte intenst, ikke sant? Så henter jeg gjerne frem også de gode følelsene. For det er ofte sånn som skjer når vi kan berøre og sette ord på noen av de vanskelige følelsene. Så er det akkurat som om vi får også et større spenn i følelseslivet, og vitaliteten kommer tilbake, og da kan vi også kjenne de gode følelsene.

Og det jeg ber dem da er at alle tar opp telefonen sin. Så det kan jeg jo be lytterne om nå da. Ta opp telefonen og prøv å sende en melding til et menneske. Ikke en fjernen, gjerne mamma, pappa, en partner, et barn, et søsken, en eller annen nærrelasjon. Hvor du kjenner at det er et menneske du bare er veldig takknemlig for.

en person som har gjort noe for deg, eller betyr noe for deg, og som du ofte kjenner en varme og godhet overfor, men som du gjerne ikke uttrykker, kanskje fordi du synes det er litt kleint, kanskje fordi det virker unaturlig, kanskje fordi det aldri er riktig tid. Bare send en melding til den personen. Bruk gjerne litt tid på det, to-tre minutter holder, og ikke bare la den være i innboksen, men send den, hvor du bare viser at du setter pris på et annet menneske.

Det er en utrolig søt video som ligger på YouTube som handler om dette med gratitude, hvor et lite søtt forskningsinstitutt, en lab, får alle sine testpersoner til å sende ut en sånn tekstmelding. Eller på den tiden så er det altså telefon, og det er bare så utrolig rørende. Fordi at

Jeg har jo selv vært på en sånn kurs og fått beskjed om å skrive en sånn melding, og jeg var helt sikker på at alle mine nære er jo 100% sikre på hvor glad jeg er i dem og hvor høyt jeg setter pris på dem. Men da jeg begynte å sende, skrive og formulere den tekstmeldingen, så slo det meg at det var veldig rart å gjøre det. Og jeg gjorde jo først i mine nære, så sendte jeg en sånn melding til pappaen min.

Og det var så gøy reaksjon. Fordi det er jo ikke sånne meldinger jeg sender til pappa, åpenbart da. Fordi at jeg sendte så langt, langt, pappa, jeg er så glad i deg, og jeg setter så pris på måten du har strukket deg, og for meg, og prøvd å møte meg, og det var det beste med pappaen som finnes, og jeg setter særlig pris på sånn og sånn, og sender sånn lang, koselig melding. Og så svarer han, takk, med veldig hilsen, Mohammed Ansar. Hahaha! Hahaha! Hahaha!

Jeg bare tenkte det hadde vært det kleineste i hele verden for han. Han skjønte sikkert ikke hva han skulle gjøre. Men neste gang jeg møtte han, så var han så blank i øynene og bare ga meg klem. Så det var liksom hans... Han ble så ordløs. Han ble litt sånn knotet og rar. Apropos skammefella, eller klein-kleinetsfaktoren ble så stor. En annen morsom reaksjon var jo når jeg sendte til Maja, den ene datteren min,

Og jeg trodde hun visste mer enn alle andre i verden at jeg elsket henne, ikke sant? Og det var jo ikke noe problem. Men første svaret, for det var jo i skoletida, så skrev hun bare

«Er alt bra?» Så hun trodde jeg skulle få kreft og skulle dø siden jeg skrev sånn melding. Så hun hadde bare le av det. Men det var bare sånn utrolig rare responser. Så det kan jo være en idé kanskje å i starten skrive «Jeg har det bra også, bare så det jeg har sagt». Jeg hadde bare lyst til å si dette her da. Men det er utrolig sånn, det er så forløsende. Det er så fint for oss å kunne gi hverandre de gavene i hverdagen. Bare vise hverandre at vi setter pris på dem.

Pris på dem de er, at vi tar det lille sekundet ekstra, ser hverandre i øynene, stopper opp og bare setter en pris på deg som kollega. Det er alltid så fint å snakke med deg. Du er en person som virkelig betyr noe for meg. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten det menneskelivet mitt. Takk for at du finnes. Hva som helst. Noe som bare kjennes ekte og nært. Kanskje var det en spesiell viktig periode hvor

Du følte deg alene, og så var det en venn som sa noe veldig fint til deg, som var veldig betydningsfullt og viktig. Så det er liksom bare å bruke det litt mer tid til å si takk. Det kan noen ganger være nok. Det er ikke sikkert at vi trenger å gå gjennom en lang unnskyldning. Så det er det ene, takknemlighets-SMS. Jeg kjører på med det. Det andre vi kan gjøre, det er jo bare det ordet unnskyld. Jeg synes det er et så vakkert ord.

Jeg synes vi bruker det litt feil noen ganger, særlig vi jenter kan bruke det litt for ofte og litt feil, uten å egentlig mene det, men det er så utrolig sterkt ord hvis du bruker det riktig. Og noen ganger så holder det. Jeg trengte ikke å si mer til pappa. Jeg trengte bare å se han inn og si unnskyld for at jeg hadde vært så lite til stede for han. Punktum. Ingen lang reparasjon der. Det holdt for han i bøtter og spann. Og han tilgang meg på et plunk, selv om ikke det var planen, ikke sant? Jeg kan jo si det, at selv om vi ikke ber om å bli tilgitt, så er jo...

Det å si unnskyld er utrolig kraftig, og veldig ofte så lengter barna våre etter å tidliggje oss, og de er nesten predisponert for å gjøre nettopp det. Så selv om vi ikke ber om det, så gjør de det likevel. Så det kan være noen ganger så holder de på å si det. Unnskyld for at jeg ble for sint i går. Unnskyld for alle de gangene jeg har vært så sint. Unnskyld for at jeg ikke klarte å

Bruk jeg? I går så prøvde du å prate med meg, men jeg var helt borte. Jeg så deg ikke. Jeg ser at jeg er for mye stresset om dagen. Unnskyld. Trenger ikke gjøre det så komplisert. Trenger ikke å følge oppskrifter. Jeg synes vi noen ganger kan, også vi terapeuter, vi er eksperter på å gi råd, og vi har ofte veldig sterke meninger om hvordan en perfekte unnskyldning skal formuleres, og hva vi skal si og hva vi absolutt ikke skal si. Jeg vil egentlig si at lytt til følelsene dine,

Gi litt til kroppen din. Ofte så vet du på innsiden hva som passer og hva som ikke passer. Og hvis det er vanskelig, så prøv å kjenne til hvordan ordene høres ut for den andre. Det kan noen ganger hjelpe å skrive ned først. Hvis du gjør det, så er det akkurat sånn det blir litt lettere å skjønne når reparasjonen eller unnskyldningen ikke handler om den andre lenger. Når du blir mer opptatt av å forklare hvorfor det ble sånn.

Så det kan hjelpe å luke ut noen sånne ord og setninger da, som kanskje ikke er ment for den andre. Så det kan være en måte å skrive det ned. Men det beste er å dele det, snakke det med noen, si at jeg har lyst. Æsj, det ble så dumt mellom meg og hun venninna mi. Jeg har tenkt så mye på det. Hun var så sår av, jeg ser og så hvor alene hun ble, men jeg klarte ikke. Jeg har så lyst til å si unnskyld. Bare få jobbet seg gjennom sånn at man kan mobilisere en sånn kraft til å gjøre det,

Men man kan også bruke venner til å ikke trenge å si unnskyld, men bare få hjelp til å gi slipp på vanskelige følelser. Veldig ofte kan venner også bety noe der. Den personen du stoler på kan hjelpe deg med å bearbeide følelsene dine, sortere, gjøre det lettere for deg å kunne regulere, integrere eget materiale, slik at det ikke blir så rått når du sier det til et annet menneske.

For det er mye lettere for den andre personen å ta deg imot hvis ikke det du sier virker veldig ferskt. Hvis vi ikke har delt det med noen, så er det stor fare for at vi har en litt fiksa opplevelse på innsiden av hva som er sant og hva som ikke er sant, som er litt stort på hvitt. Det er liksom...

Veldig ofte er det først når vi lufter historien vår flere ganger at mange av nyansene kommer frem. Så jeg har veldig tro på det. Det er som hvilket som helst annen muskelgruppetrening. Følelser vi ikke har satt ord på. Hvis vi skal begynne den prosessen, så blir det litt knotete og stokket i starten. Men etter hvert får du mer i musklerne, så flyter det bedre, og så kommer det mer naturlige ord til det.

Og så er det ofte deg selv som kjenner de nære relasjonene best, ikke sant? Ikke en ekspert som meg. Så du vet egentlig hva slags ord det er som ville passet i den settingen. Hva ville kona mi likte å høre? Hva ville kona mi absolutt ikke likte å høre? Hvordan kan jeg si unnskyld på en måte som blir bra for henne? Når vi har fokus på noen andre, så er det akkurat som det blir litt lettere. Og det er veldig sånn artig, fordi jeg snakket jo litt med deg om dette med stolarbeid sist, så vi bruker gjerne det, og det er egentlig litt sånn at

Nå snakker vi bare om ting, men når vi på en måte jobber i stol, så er det akkurat som vi hjelper kroppen vår inn i det vi snakker om. Og veldig ofte er det da vi skjønner hvor det stritter imot. Jeg vet med hodet jeg burde si unnskyld, men når jeg prøver å si det høyt til stolen, så stopper jeg. Ofte kan det være at jeg stopper meg selv fordi jeg blir redd for at hvis jeg sier unnskyld, så kan jeg gjøre det verre.

Kanskje ungene mine har glemt det. Kanskje jeg planter en falsk idé inn i hodet som barnet ikke egentlig... Kanskje barnet mitt egentlig ikke har noe problem med det. Og så skal jeg nå plante en idé, et falsk minne i handen, som gjør at han plutselig får et problem. Det kan være at jeg er redd for å domme meg ut og på en måte forsterke problemet.

Det kan være at jeg tror at jeg ikke har det som skal til, at barnet mitt trenger en ekspert for eksempel, eller at partneren min trenger å snakke med en andre for jeg kommer til å dumme meg ut.

Og veldig ofte så er det det som gjør at vi veker oss. Og det er så mye lettere å jobbe med når du liksom plasserer kroppen inn i det. Så kjenner du på, å shit, nå merket jeg at når jeg sier det høyt, så er det akkurat som det er en del av meg som stopper meg med å si det. Så du sitter i en stol, og så ser du før deg den andre sitter i en annen stol som du har plassert. For eksempel da, så kan du jobbe med en reparasjon på den måten at du ser for deg barnet i den andre stolen. Og så skal du prøve å si, jeg har lyst til å si unnskyld for at jeg...

jeg var så sint på deg den dagen. Og så sier jeg først hva jeg var sint på, fordi grunnen til at jeg vil si det verste først, det er fordi barn, når de får beskjed om å sette seg i en stol foran deg, så går angsten opp i taket, og så tenker de, åh, galt det har jeg gjort! Så de er ikke så glad i det alvorstunge ansiktet til foreldrene når vi sier, du, jeg vil snakke med deg om noe. Så derfor vil vi gjerne si det første og verste først, jeg har lyst til å si unnskyld for den gang da.

Og så sier du hva det er. Når jeg truer deg med barnevern, eller jeg sier at hvis ikke du gjør som jeg sier, så kommer politiet og henter deg. Vi gjør mye rart, skjønner du, når vi er synte, vi voksne mennesker. Alle gjør det. Ja, alle gjør det. Vi skammer oss sånn i etterkant, ikke sant? Så tror vi at vi har gjort nok skade, og så trekker vi oss unna. Men så blir problemet det at vi trekker oss unna relasjonen, ikke sant? Så når vi beskytter oss fra våre egne følelser, så legger det seg som en toke mellom oss og barna.

Eller partneren, eller foreldrene, eller hvem det er da. Så det å liksom adressere det og si det. Det vi har sett da, gjennom den erfaringen vi har både med min doktorgrad, jeg har jo tatt doktorgrad på akkurat dette her. Jeg har jo i en periode som møtte jeg 637 foreldre, og jeg har snakket med enhver av dem selv. Så screenet jeg dem, og så endte vi opp med 313 foreldre da, som fikk blant annet dette med å si unnskyld som en av sine jobber da, i emosjonsfokusert terapi.

Og resultatene var så mindblowing sterke. Det var veldig høy effekt av en veldig kort og intensiv intervensjon, som blant annet bestod av dette med reparasjon. Men så var det også det med å validere, altså det å vise forståelse for følelser. Og så var det det å jobbe med sine egne følelser. Det er jo det jeg snakker med nå, når våre egne følelser kommer i veien, og hindrer oss fra å validere eller si unnskyld.

Og det fjerde og siste er dette med å sette tydelige grenser på en klok og fleksibel måte, for det trenger vi også. Og der trenger vi ofte det sinnet til å mobilisere en kraft i oss til å være tydelige. Så det er på en måte modellene. Men det vi så var jo at det å si unnskyld, lære seg å si det til barn, det har på ingen måte forsterket problemet. Og selv om det hender at barn ikke husker den episoden vi sier unnskyld for, så kjennes det bare utrolig godt.

for barna, at mamma og pappa bryr seg så mye om meg, så viktig er jeg for dem, at de vil ta ut tiden sin til å kunne gi meg en unnskyldning, selv om jeg ikke husker det. Og du har jo skrevet om det når du sier unnskyld til din sønn. Ja, ja. Og var ikke det artig, fordi

Jeg skriver jo om noen av mine mamma-tabler. Jeg hadde jo mange å velge mellom, for å si sånn som at jeg måtte velge noen. Og en av de som jeg skammer meg mest over, er jo at jeg ble så utrolig sint på sønnen min, at jeg dro han hardt nedover trappa, og han fikk skrupsår i armen, og sa til meg at han hadde vondt. Men jeg brydde meg ikke. Bare dyttet han ut døra på vei til skolen, og satt etterpå med følelse av at han fortjente det.

Kan ikke høre det etter. Ja, fordi han var en sånn vrang seksåring som ikke ville ta imot noen beskjed og sånn. Og det som skjedde da var jo at jeg i møte med han, jeg kjente på så lite mestring, ikke sant? Jeg følte meg ikke flink nok og god nok forelder. Så inni meg så bala jeg med skammen min. Altså en følelse av å ikke mestre foreldrerollen. Men nettopp fordi jeg ikke var i kontakt med min skam da, så ga det utslaget i at jeg ble sint på han.

dytta han. Og jeg gikk og barla med den skammen så mange år før jeg våget å si unnskyld til han. Da hadde han jo blitt 16 år, ikke sant? Blitt stor gutt. Og når jeg fortalte han det, så satt han jo bare der og bare, jeg aner ikke hva du snakker om, han husket ikke episoden. Og da bare satt jeg bare, what? Nå har jeg brukt ti år av livet mitt på å klandre meg selv, og så husker du ikke episoden. Men så viste det seg da, at han husket en mye såre, mye vondere episode.

som han kom til meg etter noen dager da, så han kom ikke med en gang, men det var akkurat som om det åpnet opp, for han skjønte at, oi, ja ja, men selv om jeg ikke husker det, så det betyr at jeg kan snakke med mamma om den episoden da. Og da kom han bort til meg, det er jo tre år siden nå, han kom bort og så sa han at, «Mamma, husker du noen ganger når du ble veldig sint og jeg ikke hørte på deg, så holdt du meg så hardt ned i sengen at jeg ikke klarte å røre på armene mine? Jeg holdt så hardt i armleddene hans.»

Han lå på senga, og vil ikke høre til han vil ikke ligge i senga. Jeg var så sliten. Han hadde bare sovet i vår seng mellom meg og Abid, og jeg trenger nattesøvn min. Så jeg var så desperat, søvden berøvet og helt desperat. Så jeg hadde pushet armene hans så hardt inn til senga at han hadde fått vondt. Og så prøvde jeg å ta ansvar og sa at det må ha vært utrolig skremmende for deg å se mamma så sint. Og da sa han at «Ja, du kunne bli ganske skummel når du ble sint, mamma».

Da prøvde jeg å møte han med det å si unnskyld, og da var det jo ikke han som var veldig vanskelig å be, og da sa han «Ja, du får sånne spisse leppemamma, og så får du en veldig stiv hake, og så blir øynbrinnet dine formet som en V!»

Ja, da kunne vi le litt av det, og det gjør han jo fortsatt, at han kan liksom komme bort og plutselig i et middagsselskap foran andre folk, særlig mennesker som jeg gjerne vil fremstå som ganske kul mot, så kan han plutselig si sånn «Mamma, husker du den gangen du ble veldig sint på meg?»

selvironi, å bruke humor for den slags skyld med å fortelle, ja, så sint kan jeg bli, ja, så urimelig kan jeg bli, at jeg kan

oppføre meg på den måten. Men hvor befrihjens for han at han kan snakke om det? Nå gjør han jo det med mye humor da. Det gjorde han jo sikkert ikke før. Ja, en 18-åring som elsker å trykke på mamma sine. Så spurte jeg jo han, for jeg spør alltid om barnas tilatelse når jeg deler noe som er knyttet til dem i boka. Så jeg spurte om jeg kunne dele denne episoden her da.

Og så sa han sånn, det er greit for meg. Det er verre for deg enn det er for meg. Så jeg tenkte, ja, det er så sant. Men det er et eller annet med det at det åpner opp da. Når du er den voksne som viser at du kan ta det radikale ansvaret og bære dine egne følelser, så vekker du tillit. Det gir også barn et slags redskap, en rollemodell i hvordan vi kan håndtere vanskelige følelser.

Og så får de en idé om, åja, ok, men hvis voksne kan gjøre feil, selv om mamma ikke er ufeilbarlig hun heller, det betyr at det er ok hvis jeg gjør noe feil da. Og det betyr at hvis jeg krangler med en kamerat på skolen, så kan jeg si unnskyld. Jeg kan reparere. Det trenger ikke å være ødelagt. Og så det viktigste av alt med reparasjoner, det er jo at det fritar barnet for skyld og skam,

For det er de så gode på å ta på seg, ikke sant? Og på sikt så bidrar det til at de kan gi slipp på vanskelige følelser, som også gjør at det reduserer symptomer på alle områder. Angst, depresjon, at du åder, skolevegring, spiseforstyrrelser, du aner ikke. Og det fører til forsoning, at de kan forsone seg med det som skjedde.

Så det er utrolig effektivt virkelig middel, og det kan man gjøre helt selv. Man kan skrive det ned på et ark, man kan snakke med en venn om det, en kollega, man kan si det i korte ord, noen barn tåler ikke mange ord.

Sønnen min er veldig utålmodig. Det er mange andre ganger jeg har prøvd å si unnskyld hvor han tripper og venter til jeg er ferdig, fordi han orker ikke så mange ord. Mens jentene mine, de kan gjerne få masse ord. De liker det kjempegodt. Så de er litt forskjellige på det. Jeg har ikke nødvendigvis noe å si med kjønn, men det kan være av betydning. Så det viktigste er at du tilpasser unnskyldningen til barnets alder og modning eller partnerens stil da.

Men kan det bli for mange at man tar på seg for mye skyld? Ja, altså den der unnskylda greia, den tror jeg ikke er så heldig. Den der at du går rundt og, åh, åh, åh, unnskyld, unnskyld, hele tiden. At du blir en sånn vesen som hele tiden beklager at du er til. Siste episode så snakket vi om fire måter å håndtere skam på, hvor det er på en måte, unnskyld, det er min skyld. Den greia der, den er jo ikke så heldig.

For det som på en måte gjerne er grunnen til at vi blir så unnskyldne da, på den måten, det er at vi har liksom ikke erfart at andre mennesker kan tåle sinnet vårt, tåle at vi har en kraft, at vi kan hevde oss selv og bli tålt i det, i vårt behov for å sette tydelige grenser. Så vil jeg påstå særlig gjelde for kvinner da.

Og når vi mangler den erfaringen av å bli tålt på sinnet vårt, så tar vi gjerne en for mye for laget hele tiden. Og det som skjer da er at vi vender det sinnet innover. At vi sier sånn, bare jeg skjerper meg til å ha meg sammen, så blir alt så mye bedre. Og det var jo det som var løsningen min før i tida, før jeg startet min prosess. Det var jo at jeg hadde, i mangelen på andre voksne og ansvarlige, så gikk jeg jo rundt med en ekstremt hard indre selvkritiker.

En kritisk stemme som hele tiden piska meg selv og sa at bare jeg skal hjelpe meg å ta meg sammen, så blir alt bedre. Så det sinne vi ikke kan adressere ut, det blir til sinnevendt innover. Og det når jeg, unnskyld, unnskyld, unnskyld hele tiden. Det er jo på en måte hele tiden å på en eller annen måte unnskylde seg for at du eksisterer, for at du finnes, for at du har egne behov, for at du har egne meninger. Det er på en måte en form for å viske ut seg selv. Så jeg tror ikke det er heldig

Jeg tror mange av oss nettopp trenger å tåle sinnet vårt, bli møtt på sinnet vårt, og det er der for min del at terapien var veldig viktig. For jeg synes det var så skummelt med sinnet. Jeg ble så redd for å bli sånn sint, tikkende bombe som bare gikk rundt og klikket loddrettretning på alt og alle.

Så det er den der gradvis eksponeringen i terapi, for det er jo mye det at jeg kan våge å uttrykke følelsen. I starten var det jo sånn at bare jeg kjente på kraften, så kom tårene. For det var det jeg lærte, at jeg kan ikke uttrykke sinne, men jeg kan godt gråte. Så da kom alt ut i tårer, og etter hvert som jeg lærte å på en måte...

tåle kraften min, så kunne jeg være mer selvlevende uten at det kom ut i sånn sine. For det var det du sa, ikke sant? At ikke alt sine er konstruktivt. Og jeg har jo møtt så utrolig mange mennesker i terapi også, ikke sant? Som sier sånn, jeg har ikke noe problem med sine, jeg kan bli sint på taxichaufføren og kassadamma og busschaufføren og sånne ting. Så ja, er det egentlig et primært

selvhevdende sinne, eller er det å dumpe ubehaget over på en tilfeldig person som du ikke har en relasjon til? Jeg tror mange tror at det er sunt da, å gå rundt og bare klikke på bussjåføren og bli rasende i en rundkjøring. Men det er gjerne det vi gjør, vi dumper vårt ubehag fordi at det krever ingen ansvar. Vi kan skåne våre relasjoner, og så kan vi plassere sine ut på tilfeldig ofre.

Jeg tror ikke det er sunt på samfunnsnivå heller å la på en måte sine vårt gå ut av hverandre på den måten. Men vi gjør det fordi det er så vanskelig og smertefullt og vondt å adressere det der de hører hjemme overfor partneren, mamma, pappa. Så det blir vår måte å skåne de nære relasjonene på, og så heller ta det ut på andre.

Så når vi på en måte lærer å tåle det sinne litt, så etter hvert så lander det, sånn at det ikke kommer ut i ... Veldig ofte, det er jo også utrolig interessant, mye av jobben min er jo også, ikke bare hva slags ord du sier i terapi, men hvordan du sier det gjennom kroppsspråk, stemmeleie, pusting, blikk.

Hva du kommuniserer non-verbalt gjennom kropp. Hvordan du gestikulerer. Og vi merker jo forskjeller når vi kan være i en følelse og når vi ikke kan være i en følelse. Fordi stemmen blir veldig pipete. Jeg vet ikke om du har merket det, men særlig når vi snakker om vanskelig vonde temaer, så har noen et behov for å bare «åååå, så ble det sånn». Så plutselig er piken veldig høy. Du får en veldig sånn...

Det knir ikke i stemmen. At det er ikke en sånn rytme eller bevegelse eller en flyt i stemmetonen. Og det er et forsøk på å håndtere smerte. Så det kan man liksom merke veldig fort. Og når vi holder igjen følelser da, som særlig uoppgjorte temaer, så kan du holde igjen i panna, i kjeven, i anspent, anstrengt, falskt smil. Altså at vi smiler for mye selv om vi egentlig har det vanskelig. Det prikker gjerne her.

Siden av øynene. Siden av øynene. Jeg glemte at vi var i en podcast. Sånn lever jeg meg inn i den verden. I hoftene. Så vi går og holder igjen. Vi gjør noen indre bevegelser for å holde igjen følelsene vi har erfart at verden ikke kan tåle. Det gir utslag i at vi får masse stress og angst og indre uro og kroppslig plager og magen.

kan merke veldig fort på klientene når de på en måte kan tilate følelser at de slipper opp i magen, at de på en måte kan slippe opp følelsen i to så områder mer. Så veldig mye av den følelsesarbeidet handler jo om kroppsarbeid, at det på en måte kan gi slipp på spenninger, og kan tåle kraften i følelser, og da erfarer jo veldig mange mennesker at følelsen er ikke så intense. Egentlig, vi må bare tåle å la de virke som de skal, så går de jo ned av seg selv.

Og det å være selvhøvende sint, det er jo ikke å gå rundt og rope og skrike på folk rundt oss. Da er vi jo ofte ganske mye oppe i det sekundære landskapet, eller beskyttende landskapet da, hvor vi hever stemmen og blir urimelige. Et selvhøvende sinne har en sånn fasthet ved seg. Du kan se noen inn i øynene, du kan være veldig bestemt, litt sånn som jeg er nå, og si sånn, dette var ikke greit. Dette syns jeg ikke noe om. Nå hadde jeg sagt til deg at jeg skulle være borte i kveld,

at du hadde ansvaret. Likevel så valgte du ikke å gjøre det. Ikke et tilfellig eksempel jeg brukte her. Veldig hjertelig. Men jeg synes så merker du at det er liksom sånn,

Det er en insistering. Mannen min skjønner veldig godt at nå er det virkelig alvor. Men jeg trenger ikke å heve stemmen min for det. Jeg trenger ikke å rope og skrike. Jeg trenger ikke å gå og slenge beskjed gjennom andre dører og andre rom og etasjer. Det holder at jeg ser han inn i blikket, og at jeg sier det på den bestemte måten. Og han sier at han skjelver inn i seg når jeg blir sånn. Så det er noe med å stole på kraften i følelsen, og

Å tåle kraften i følelsen, og så si det på en måte hvor jeg blir sint på deg, fordi ikke du er en dyst og du er en tulling, eller du er så selvoptatt og du er så egoistisk, for det er vi veldig gode på. Vi er så gode på å starte med å slenge på markelapper over på en andre, men å si jeg blir sint fordi dette var noe du hadde lovet meg, og så gjorde du ikke det likevel. Dette er ikke ok. Sånn kan du ikke gjøre.

Stillhet. Ingenting. Og det å liksom øve på den stillheten her, og tåle det sinnet der, uten å komme med fordi, fordi, fordi, og mange bortforklaringer og sånn, det er noe av det vanskeligste jeg jobber med i terapi. Det er så vanskelig for folk. Å kunne være selvhevende, særlig kvinner og jenter,

uten at hårene kommer, uten at forklaringene kommer, uten at de begynner å skjelle som kjøre aspeløv. Det er så vondt, vet du. Men jeg har jo jobbet masse med det selv også, så jeg vet hvordan det er. Så det kan være like viktig som å tilgi. Husk at veien til tilgivelse går gjennom at du klarer å erkjenne at du har gått glipp av

visse opplevelser, visse minner som du hadde trengt og du hadde fortjent å få. Og prosessen mot tilgivelse starter gjerne med hva du ikke kan tilgi. Veldig ofte når jeg jobber med mennesker i terapi, så starter jeg med at de skal uttrykke, så fortell mamma hva det er du ikke kan tilgi henne for. Og så setter de ord på det. Eller pappa, eller en annen relasjon.

For det er akkurat som om de har ikke fått satt ord på det sinnet. De må få lov til å uttrykke det. Og noen ganger så blir det enden på å vise at jeg kan ikke fortsette å leve med at du fortsetter å ignorere meg. Jeg må gi slipp på umettet med hovedet og la deg gå. Og det kan være en fullbyrdig, altså et endepunkt for folk i terapi. Mens for andre så kan det lede til tilgivelse og forsoning.

Så det kommer av den kraften, den der proppen av at du kan ikke bli sint, og de gjorde så godt de kunne, og det var en annen tid, og det var ingen som var opptatt av følelser. Ofte så bidrar det bare til at vi går rundt og bærer på smerten helt alene, og så preger det relasjonene våre, sånn at vi gjerne bare blir sittende og prater om uinteressante, irrelevante ting, i stedet for at vi kan snakke om ting som virkelig betyr noe for oss.

Så sinnet til ikke undervurdere den kraften, den er dødsviktig. Og en annen ting som er så fin da, det er at forskningen er helt sånn soleklart på, det er at den største gevinsten eller belønningen med forsoning og tilgivelse er ikke for den som blir tilgitt, men for den som tilgir. For det påvirker immunforsvaret vårt, det regulerer stress, det tilfører oksytosin.

gir det mening? Det gir mening. Og det er så, det du skriver er så altomfattende i livet. Dette inngår i helsa våre på så mange vis. Ikke bare vår mentale helse, men vår fysiske helse. Så jeg så

glad for at du delet denne kunnskapen, og nå har vi snakket i en time og 40 minutter. Og vet du hva, vi har ikke engang begynt på eksistensiell forsoning som tema. Og det er jo det kapittlet som er mest spennende. Men dette er jo bare, det er så mange ting til jeg får lyst til å spørre om, for det er et vanskelig tema, men det du har gitt meg så mye innsikt i denne samtalen, det er så...

Godt å høre på deg snakke. Og jeg anbefaler virkelig å lese denne boka. Altså, les denne boka. Skulle ønske at alle kunne lese den. Fordi det å kunne få det bedre med seg selv og de rundt oss, har så enormt stor effekt på livet vårt som helhet.

Og du skriver om det er så godt og så fint og så svårt. Og jeg er veldig glad for at du skiller på dette med forsoning, tilgivelse til å gi slipp. For ikke alle skal man tilgi. Ikke alle skal man forsone seg med. Men det å gi slipp, det er så helende å si seg selv. Absolutt. Og det er under alle får lov å kjenne på. Og få gi slipp på det.

vonde følelser som bærer og tærer. Helt på slutten der, er det noe mer du har lyst til å dele? Altså det er jo, jeg kjenner det, det er veldig rart, for jeg blir jo så ivrig. Og så er det alltid det der med herlighet, altså, nå har vi snakket i så lang tid. Altså jeg har jo ikke vært inne på dette med eksistensiell forsoning, som er et så viktig tema, men kan jo bare nevne det, at noen ganger så

holder det ikke med terapi. Altså, terapi hjelper ikke mot alt. Det er ikke en sånn... Det hjelper for noen, og det hjelper ikke for andre. Og i den... Altså, det jeg snakker om i den delen som handler om eksistensiell forsoning, så

så er det egentlig å få også innblikk i andre innganger til å kunne forsone seg med det livet vi lever og finne en ro da i at vi altså i eksistensen så det både meditasjon og pustarbeid er to sånne deler og også sterke naturopplevelser kan for mange være ekstremt virke veldig forsone på en eller annen sånn dypere aksept av at

Jeg er et menneske blant mange mennesker. Jeg er ikke så stor som egoet mitt, beskyttelsen min, prestasjonene mine, tingene mine, kroppen min, utseendet mitt og alt forteller at jeg er. Men jeg er heller ikke så liten at jeg er ubetydelig. Jeg er en del av noe større. Jeg er en del av natur. Jeg hører til, selv i de øyeblikkene jeg ikke tror jeg gjør, at det er noen her ute som jeg er koblet til.

Jeg er sammenvevd og sammenknyttet til andre mennesker på en måte jeg ikke er klar over. Og den type kontakt kan man få gjennom nettopp meditasjon og yoga og naturopplevelser. Og så skriver jeg om noe litt mer kontroversielt, som er psykedelisk terapi, som jeg også har prøvd. Så det er på en måte andre innganger som åpner opp til en portal på innsiden, som gjør at du på en eller annen måte kjenner en sånn

en dyp, dyp kontakt med naturen, med menneskeheten, med andre organismer, med alt levende, som har vist seg å være utrolig helende for psykisk helse, og for mange mennesker så kan det være en raskere inngang da, enn å gå 200 timer i terapi som jeg har gjort. Så det er hvertfall noe jeg kan si da, som en teaser, selv om jeg ikke fikk snakket så mye om det nå. Og den kontakten der er så lett å miste under stress, under...

Jeg kan merke at hvis jeg har veldig mye, så er det akkurat som den kontakten ikke blir like sterk. Nå må jeg hente det inn igjen. Og

Jeg tror også det er veldig helende å si seg selv, og kjenne at man er en del av noe større. Vi er sammenkoblet på en måte vi aldri kommer til å forstå helt. Og det å kunne erkjenne det på en sånn dyp, dyp plan som jeg kan gjøre nå, det er så helende. Det gjør at det blir så lett å se andre menneskers sårbarhet, og forstå hvordan de også strever med å nå de samme målene. Vi er sammenvevd. Vi henger sammen.

Vi er totalt avhengig av hverandre, og vi prøver alle det samme, og forsøker å bli forstått, og få den anerkjennelsen vi har behov for, og føle på den tryggheten vi trenger.

Så det er noe veldig fint ved det, og for mange kan det også føre til en ro i eksistensen, i stedet for å jage det perfekte og ettersjebe perfeksjonisme, til og med nesten oppføre oss som om vi er udødelige. Jeg er så opptatt av det at det er fint at vi er menneskelige, det er fint at vi er sårbare, det er fint at vi er feilbarnlige, for det er jo det som gjør at vi er mennesker.

Vi vil jo ikke være chat-capitaler AI. Vi vil jo ikke være roboter, sant? Vi vil være ektefølende mennesker. Vi vil være i nære ekte relasjoner med hverandre. Det er der den viktigste helingen skjer, i møte mellom mennesker, hvor vi kan kjenne at vi er del av noe større.

Tusen hjertelig takk for at du er gjest her i dag, Nadia. Det er så fint å snakke med deg. Boka di, Forsjoninger, er i alle bokhandlere nå. Den har fått utrolig gode omtaler, og det med god grunn. For jeg slukte den. Veldig, veldig god bok. Men er det noen andre plasser min jeg lytter av på nå, da? Absolutt. Jeg jobber på et sted som heter Institutt for psykologisk rådgivning. Det ligger på Palet i Oslo.

Vi har også en kold klinikk i Bergen. Vi gir også digital terapi. Det er et stort team, to avdelinger på ca. 35 stykker per avdeling. Så ta kontakt der, og sender du mail til gjennomipr.no, så får jeg også mailen, og kan også ta kontakt med personen selv.

Og til det er så litt å telle, hvis du tenker at denne episoden har du lyst til å dele med noen du bryr deg om, så del den. Kanskje til og med del den med noen du har lyst til å forsone deg med. Og med det så ønsker jeg dere en kjempefin dag. Tusen takk til deg Nådi og takk til deg som lyttet. Takk for at jeg kunne komme.